I kommentarartikkelen «Politikk, marked og Foreldrebanken», publisert i forrige nummer av Tidsskrift for boligforskning, reiser Tore Johannesen (2019) noen interessante problemstillinger knyttet til det norske boligregimet og Foreldrebanken. Utgangspunktet er en bekymring knyttet til at økonomisk støtte fra foreldre til boligkjøp utfordrer det sosialdemokratiske Norge og bidrar til økt sosial ulikhet. Han savner bedre kunnskap om omfanget og virkningene av Foreldrebankens disponeringer.

Artikkelen er både oppløftende og relevant lesning. Den er oppløftende fordi den viser at det er en interesse for det nye boligtidsskriftet utover en eksklusiv krets av boligforskere ved OsloMet, og den er relevant fordi den peker på problemstillinger som er sentrale for våre forskningsmiljøer ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (SVA). Jeg skal ikke forsøke å besvare alle problemstillingene og utfordringene Johannesen reiser. Istedenfor vil jeg peke på noen av de aktivitetene vi har på SVA, som vi på sikt håper det kan bygges videre på, og tette noen av kunnskapshullene som påpekes.

En SVA-satsing på eldre og aldring

Johannesen argumenterer for at kunnskap om Foreldrebankens disponeringer er sentralt for å forstå utviklingen i boligkonsumet og fordelingen av dette. Dette har han selvsagt rett i, men betydningen av disse disponeringene strekker seg langt utover boligsektoren. Hvordan Foreldrebanken, eller nærmere bestemt fremtidens eldre, disponerer økonomien sin, har stor velferdspolitisk betydning.

Befolkningsaldring er en av de store internasjonale megatrendene som påvirker alle samfunn og økonomier i Europa. Det blir stadig flere eldre, og de lever stadig lenger. Denne demografiske utviklingen vil berøre alle samfunnsområder, men i ulik grad. I hvilken grad eldre selv tar en aktiv rolle med hensyn til å planlegge og tilrettelegge for egen alderdom, er et sentralt politisk spørsmål i denne sammenheng.

Ved SVA og OsloMet er det nå etablert en satsing som retter seg mot samfunnsutfordringer som følge av at befolkningen blir stadig eldre. Ambisjonen i satsingen er å gjøre OsloMet til et ledende forskningsmiljø på områdene aldring og eldre. Satsingen tar utgangspunkt i den kunnskapen og forskningen som allerede eksisterer ved SVA, blant annet når det gjelder trygdesystem, pensjoneringsatferd og arbeidsliv, solidaritet mellom generasjoner, tilbud og etterspørsel etter gode boligløsninger, forhold som påvirker livskvalitet gjennom livsløpet, og selvsagt behovet for helse- og omsorgstjenester.

Kunnskap om hvordan eldre husholdninger disponerer boligformuen, står helt sentralt i denne satsingen. Det er blant annet utarbeidet en kunnskapsstatus med utgangspunkt i internasjonal litteratur om familieoverføringer. Denne vil publiseres som NOVA-notat om kort tid. Videre jobber vi med å etablere samarbeid på tvers av forskningsinstituttene ved SVA om prosjektsøknader til Norges forskningsråd, der problemstillinger knyttet til eldre husholdningers boligformue, gjeld og familieoverføringer kan være sentrale. Her vil det blant annet være mulig å bygge videre på forskning som allerede er gjennomført ved NIBR (f.eks. Barlindhaug, 2018), NOVA (f.eks. Gulbrandsen, 2014; Gulbrandsen & Sandlie, 2015; Sandlie & Gulbrandsen, 2018a) og SIFO (f.eks. Borgeraas, Poppe & Lavik, 2016; Poppe, Collard & Jakobsen, 2016).

Familieoverføringer og boligetablering

Selv om vi mangler kunnskap om Foreldrebankens disponeringer, er det likevel viktig å påpeke at det gjøres noe forskning på temaet. Foreldrehjelp har alltid vært viktig i forbindelse med de unges boligetablering, og gjennom de siste tiårene har nyhetsoppslag om utfordringene unge møter på boligmarkedet uten støtte hjemmefra, vært vanlig. Likevel antas det at omfanget av foreldrehjelp har økt i løpet av de siste 25 årene. Ikke minst kan vi i internasjonal litteratur finne beskrivelser av en utvikling der Foreldrebanken i økende grad definerer de unges muligheter på boligmarkedet. Begrepet «Generation Rent» summerer på mange måter opp disse trendene.

Utviklingen i Norge er imidlertid annerledes enn ellers i Europa (Killengreen Revold, 2019). Norsk ungdom forlater foreldrehjemmet i relativt ung alder. Gjennomsnittsalderen er 20 år, og den har vært forholdsvis stabil de siste tiårene. Videre har Norge den høyeste andelen med boligeiere i alderen 20 til 34 år, og data fra levekårsundersøkelsene tyder på kun en marginal nedgang i andel unge boligeiere de siste årene. Med tanke på de senere årenes prisvekst på boliger og strengere tilgang på kreditt, er det lett å tenke seg at det er den norske Foreldrebanken som har holdt de unges boligkonsum oppe.

Som Johannesen peker på, viser tall fra levekårsundersøkelsen 2015 at omkring halvparten av boligeierne i alderen 20 til 35 år hadde mottatt en eller annen form for foreldrehjelp. Spørsmålet er om dette har endret seg over tid i takt med prisvekst og egenkapitalkrav. Her mangler vi gode opplysninger i levekårsundersøkelsene over tid. I 2015 hadde 16 prosent av boligeierne i alderen 20 til 34 år mottatt arv eller forskudd på arv til boligkjøp (Sandlie & Gulbrandsen, 2018b), og 11 prosent i samme aldersgruppe oppga at de hadde mottatt lån til boligkjøp fra foreldre/svigerforeldre. Siden disse spørsmålene ikke er stilt i tidligere undersøkelser, kan vi ikke si noe om utvikling. Et spørsmål som har gått igjen i levekårsundersøkelsene, er imidlertid om de unge boligkjøperne har brukt foreldre/svigerforeldre som kausjonister. I 2015 oppga 28 prosent at de hadde mottatt slik foreldrehjelp. Dette ser altså ut til å være den vanligste formen for foreldrehjelp i forbindelse med boligkjøp. Overraskende nok har andelen som mottar slik hjelp, vært svært stabil i perioden etter årtusenskiftet. I 2001 oppga 27 prosent at de hadde brukt foreldre/svigerforeldre som kausjonister.

Vi har ikke rukket å se på tallene fra levekårsundersøkelsen 2018, som skal inneholde de samme spørsmålene om foreldrehjelp som undersøkelsen i 2015. Dette vil altså være en mulighet til å se om det har skjedd utvikling i de ulike formene for foreldrehjelp. Ved siden av omfang og utvikling i foreldrehjelp vil det også være interessant å se nærmere på hva denne hjelpen betyr for de unge boligkjøperne. Kommer de inn på boligmarkedet tidligere enn unge som ikke mottar foreldrehjelp? Har de lavere gjeldsrisiko i forhold til egen inntekt? Har de større sikkerhet i forhold til boligens verdi? Kjøper de bolig i andre bydeler og nabolag enn de som ikke mottar foreldrehjelp? Noen av disse spørsmålene kan besvares med utgangspunkt i levekårsundersøkelsene, men ikke alle. Vi håper å kunne presentere en artikkel med funn fra disse undersøkelsene i nær fremtid.

Familiesolidaritet og velferdsstat

Jeg vil også gi en liten kommentar til paradokset Johannesen peker på i forholdet mellom Foreldrebanken og det sosialdemokratiske Norge. Dersom foreldrehjelp og familiebakgrunn er avgjørende for våre sjanser på boligmarkedet, strider dette med den egalitære tanken som ligger til grunn for velferdsstaten. Det er likevel ikke slik at en generøs velferdsstat erstatter eller reduserer familiens rolle i menneskers liv og livssjanser. Familiens solidaritet med egne medlemmer er sannsynligvis sterkere enn betydningen av offentlige reguleringer og overføringer. Blod er som kjent tykkere enn vann. Dette finner vi blant annet eksempler på fra perioden det norske boligmarkedet var strengere regulert og en del av boligene ble fordelt ut fra ventelister og ansiennitet. Da som nå var familien viktig for de unges boligetablering, men istedenfor økonomiske overføringer fikk de unge hjelp med ansiennitet.

Fremfor å tenke på velferdsstaten som en slags erstatning for familien er det kanskje rimeligere å se på velferdsstatens overføringer som et supplement til familiens. Slik sett kan velferdsstatens overføringer på den ene siden muligens forsterke de uformelle overføringene som skjer innen familien. På den annen side kan vi også tenke oss et samspill der familien og velferdsstaten får et slags delt ansvar, slik at de bidrar med en komplementær hjelp. Velferdsstaten legger til rette for familienes velferd, mens familiene omfordeler ressursene mellom generasjonene innad i familien. Uansett hvilken av disse modellene som viser seg virksom i boligsektoren, vil det være vanskelig å svekke familiens betydning og rolle gjennom politikk. Dette betyr ikke at vi skal slutte å forske på og forstå mekanismene bak sosial ulikhet i boligsektoren og på andre samfunnsområder. Det er derfor lov å håpe at vi gradvis vinner ny kunnskap som kan gi gode levekår og livssjanser for flest mulig, uavhengig av familiebakgrunn.

Litteratur

Barlindhaug, R. (2018). Husholdningenes formue i bolig- og fritidseiendom. I Ø.R. Kristoffersen & A.E. Røsnes (red.), Eiendom og eierskap: Om forståelsen av fast eiendom og dens betydning i verdiskaping og samfunnsbygging (kap. 8, s. 155–174). Oslo: Universitetsforlaget.

Borgeraas, E.M., Poppe, C., & Lavik, R.K. (2016). Consuming the home: Walking the thin line between welfare and catastrophe. Italian Sociological Review, 6(1), 87–111. DOI: http://dx.doi.org/10.13136/isr.v6i1.124

Gulbrandsen, L. (2014). Husholdningenes gjeld og formue høsten 2012 (NOVA-notat 1/14).

Gulbrandsen, L., & Sandlie, H.C. (2015). Housing market and family relations in a welfare state. Critical Housing Analysis, 2(1), 74–81. DOI: https://doi.org/10.13060/23362839.2015.2.1.178

Johannesen, T. (2019). Politikk, marked og Foreldrebanken. Tidsskrift for boligforskning, 2(1), 46–49. https://doi.org/10.18261/issn.2535-5988-2019-01-04

Killengreen Revold, M. (2019). Færre unge kjøper bolig (SSB Analyse 2019/23).

Poppe, C., Collard, S.B., & Jakobsen, T.B. (2016). What has debt got to do with it? The valuation of homeownership in the era of financialization. Housing, Theory and Society, 33. DOI: https://doi.org/10.1080/14036096.2015.1089934

Sandlie, H.C., & Grødem, A. (2013). Bolig og levekår i Norge 2012 (NOVA-rapport 14/13).

Sandlie, H.C., & Gulbrandsen, L. (2018a). Homeownership and intergenerational relations and transfers. I B. Searle (red.), Generational interdependencies: The social implications for welfare (s. 103–122). Delaware: Vernon Press.

Sandlie, H.C., & Gulbrandsen, L. (2018b). On their own or with a little help from their parents? The impact of intergenerational transfers for young Norwegian homeowners. Paper presentert på den niende ESFR-konferansen, «Family through the lens of diversity», Porto, Portugal, 5.–8. september 2018.