Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Boforhold og boligtilfredshet blant innvandrere i Distrikts-Norge

Housing conditions and satisfaction with dwelling among immigrants in Norwegian rural districts
Dr.polit., forsker 1, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – Storbyuniversitetet
Ph.D., forsker 1, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – Storbyuniversitetet

Artikkelen diskuterer boforhold og boligtilfredshet blant innvandrere i norske distriktskommuner. Basert på registerdata, en spørreundersøkelse blant ulike kategorier innvandrere og norskfødte, samt feltarbeid i tre case-kommuner viser artikkelen at innvandrere i distriktene jevnt over bor romsligere enn både innvandrere og norskfødte i hovedstaden. Sammenligner vi med nordmenn, ser vi at en langt større andel innvandrere leier boligen sin. De fleste innvandrerne rapporterer høy grad av tilfredshet med boligen, dog i snitt noe lavere enn norske innfødte og norske innflyttere. Hvor fornøyde de er, har først og fremst sammenheng med hvordan de vurderer nabolaget de bor i. Også kvaliteter ved boligen, eieform, egen økonomi og tillit til lokale institusjoner er faktorer som bidrar til å forklare boligtilfredshet. Når det i regresjonsanalyser blir kontrollert for slike forhold, forsvinner betydningen av innvandrerstatus og geografi. Til tross for de ulike innvandrerkategorienes høye grad av tilfredshet er det også utfordringer rundt innvandreres boforhold i distriktene som blir diskutert i relasjon til de lokale kontekster. En del innvandrere opplever negativ forskjellsbehandling i boligmarkedet. Et stramt boligmarked i distriktene og begrenset, og ulik, tilgang til boliglån og andre boligvirkemidler er andre utfordringer. Funnene diskuteres i lys av teorier om migrasjon, integrering og boligtilgjengelighet.

Nøkkelord: innvandrere, Distrikts-Norge, boforhold, boligtilfredshet

The article discusses housing conditions and satisfaction with dwelling among international migrants in Norwegian rural districts. Based on register data, a survey among various categories of immigrants and Norwegian-born, as well as field work in three case municipalities, the article shows that immigrants in the districts on average have more spatious dwellings than both immigrants and Norwegian-born in the capital. Most of the immigrants report a high level of satisfaction with their dwelling. However, on average they are less satisfied than both locally born Norwegians and Norwegian inmovers to the municipality. Immigrants’ level of satisfaction with the dwelling is first and foremost associated with their assessment of their neighbourhood. The quality of the dwelling, form of ownership, own economy, and trust in local institutions are other factors that affect the level of satisfaction with the dwelling. When controlling for such factors in regression analyses, the importance of immigrant status and geography disappear. Even if immigrants are mostly satisfied with their dwelling, there are also challenges associated with immigrant housing in the districts. The article discusses some of these with reference to the local contexts in the case municipalities. Several immigrants experience negative discrimination in the housing market. Other challenges are tight housing markets and limited, and unequal, access to mortgage and other housing instruments. The project findings are discussed in relation to theories on migration, integration and housing availability.

Keywords: immigrants, rural districts, housing conditions, satisfaction with dwelling

Boforhold og boligtilfredshet blant innvandrere i Distrikts-Norge

Norge er blant de landene i Europa som har hatt høyest innvandring i forhold til folketallet, og innvandring og integrering står høyt oppe på den politiske dagsorden. Til forskjell fra mange andre land har en relativt høy andel av innvandrerbefolkningen etter hvert flyttet til Distrikts-Norge (Tronstad & Joona, 2013). Dette har skjedd samtidig med fraflytting fra landsbygda. At innvandrere er blitt del av den rurale befolkningen i Norge, skyldes både den nasjonale politikken for førstegangsbosetting av flyktninger, hvor flyktningene blir spredt til og bosatt i alle deler av landet, behov for arbeidskraft i distriktene og familieinnvandring inkludert ekteskapsetablering. Ifølge Kordel og Weidinger (2019, s. xv) er migrasjon til rurale områder «movements into, out of, within and through places». Mange former for mobilitet kjennetegner både innfødte og folk med innvandrerbakgrunn. Folk kan ha relasjoner og føle tilhørighet til mange steder, innen og på tvers av land (Hedberg & Carmo, 2012; Milbourne & Kitchen, 2014). Å ha flere stedstilhørigheter kan påvirke boligpreferanser. I denne situasjonen blir det relevant å spørre: Hvordan bor innvandrerbefolkningen i Distrikts-Norge? På hvilken måte blir innvandrerbefolkningen del av de lokale boligmarkedene? Hvor tilfredse er de med egen bolig? Hvordan påvirker slike forhold som innvandrerstatus, lokalisering, sosioøkonomi, kvaliteter ved boligen, eieform og nabolaget innvandrernes boligtilfredshet?

Selv om andelen innvandrere som flytter til distriktene, har økt det siste tiåret sammenlignet med innvandring til de store byene (Søholt, Tronstad & Bjørnsen, 2014), har det vært relativt begrenset akademisk og politisk oppmerksomhet omkring boforholdene blant innvandrere i rurale strøk (Membretti & Lucchini, 2019; Søholt, Aasland, Onsager & Vestby, 2012; Søholt, Ødegård, Lynnebakke & Eldring, 2012) utover førstegangs bosetting av flyktninger (Svendsen & Berg, 2018; Søholt, Nygaard, Støa & Hauge, 2018; Thorshaug, Berg, Paulsen & Svendsen, 2011). Både internasjonalt og i Norge har oppmerksomheten vært rettet mot storbyene, hvor særlig utfordringer knyttet til etnisk boligsegregering og dårlige levekår som kan knyttes til boligen, har vært i fokus. Fordi det også i Norge har vært begrenset forskning på innvandring og integrering i rurale områder, har mye av den offentlige debatten hatt som et underliggende premiss at forholdene på landsbygda gjenspeiler storbyen. Mer kunnskap om hvordan innvandrere som har flyttet til landsbygda, bor og blir del av det lokale boligmarkedet, er viktig for å forstå koblingene mellom boligpolitikk og migrasjons- og integreringspolitikk både på nasjonalt og lokalt nivå.

Innvandreres boforhold i distriktene – hva vet vi?

Hva innvandring betyr for distriktskommuner, og hva distriktskommuner innebærer for innvandrere, har fått økt oppmerksomhet blant forskere. Barrierer og muligheter for å tiltrekke og beholde innvandrere i rurale områder (Kampevoll & Martinussen, 2018), sysselsetting (Røed, Bratsberg & Schøne, 2011; Søholt et al., 2014), hva som påvirker innvandreres motivasjon for å bosette seg og bli boende i distriktene (Søholt et al., 2012), og innvandringens betydning for lokal økonomi og lokal utvikling (Aure, Førde & Magnussen, 2018; Rye, 2018; Søholt, Stenbacka & Nørgaard, 2018) har vært studert. Samtidig er relativt lite skrevet om innvandreres boforhold i distriktskommunene.

Nyinnflyttede innvandreres boforhold er knyttet til oppholdsgrunn. Flyktninger blir spredt over hele landet og bosatt i en kommune av myndighetene. De påvirker i liten grad den første bosettingen. Forutsetningen for arbeidsinnvandringen fra EU er derimot at migrantene kan ta hånd om egen situasjon, inkludert bolig, uten hjelp fra myndighetene. Folk som flytter til Norge for familiegjenforening eller for å gifte seg, flytter inn i herboendes bolig, og disse er ansvarlig for boligsituasjonen ved ankomst.

Norge er et eierland, og det er et mål at alle skal eie sin egen bolig. Dette gjelder også innvandrere. Samtidig er det innforstått at det tar noe tid for innvandrere fra utlandet å skaffe tilstrekkelig kapital til boligkjøp. Dette forutsetter også at de faktisk ønsker å investere i bolig. Eierlinja kan vanskeliggjøre nykommeres etablering i leiebolig. Til forskjell fra mange andre land preges leieboligmarkedet av eierboligmarkedet (Gulbrandsen & Nordvik, 2007). Det betyr at boligene som leies ut, i hovedsak leies ut av privatpersoner som kan trekke boligene ut og inn av markedet som de ønsker. Dette gjelder i byene og i Distrikts-Norge og innebærer at omfanget av potensielle leieboliger er usikkert, og at leietilbudet kan være flyktig. Boligeiere kan leie ut sokkelboliger og andre ekstraboliger ved ekstra påtrykk, som ved flyktningkrisen i 2016 (Søholt, Nygaard et al., 2018), de kan velge bort leiesøkere, la boligen stå tom, øke husleia for leietakere som de mener medfører ekstra risiko, eller de kan velge å selge boligen (Beatty & Sommervoll, 2008; Gulbrandsen & Nordvik, 2007; Søholt & Astrup, 2009). Dette påvirker boligtilbudet i distriktene, hvor særlig små kommuner har mangel på boliger og lite variert boligtilbud til tilflyttere (Ruud, Schmidt, Sørlie, Skogheim & Vestby, 2014). Mangel på passende boliger påvirker også kommunenes vilje til å bosette flyktninger (Svendsen & Berg, 2018).

Ruud mfl. sin studie er en av få som fokuserer på innvandrere, og mer spesifikt arbeidsinnvandrere og boforhold i distriktskommuner. Variasjonen i boligpreferanser ble forklart med varierende arbeids- og stedstilknytning og ulik grad av midlertidige og permanente arbeidskontrakter, varierende botid og ulike framtidsperspektiver. Selv om arbeidsinnvandrere som gruppe har begrenset startkapital til å realisere boligkjøp, fant forskerne en tendens til at de likevel kjøpte eldre eneboliger med oppussingsbehov. I en studie av møtet mellom det internasjonale arbeidsmarkedet og det nasjonale boligmarkedet kom det fram at boligkarrierer for arbeidsinnvandrere går fra midlertidige og lite tilfredsstillende til mer stabile boforhold dersom situasjonen i arbeidsmarkedet bedres (Søholt et al., 2012). Kjøp av egen bolig må sees i sammenheng med familiegjenforening.

Sammenlignet med andre land har eierandelen blant innvandrere i Norge vært relativt høy, noe som har sammenheng med at boligmarkedet i hovedsak består av eierboliger. SSBs rapport om levekår blant innvandrere og analyser av registerdata viser imidlertid at eierandelen samlet sett går ned (Revold & Sandvik, 2018; Vrålstad, 2017). I 2016 var det 53 % av innvandrerne som eide egen bolig, mens tilsvarende for hele befolkningen var 78 %. Det er stor variasjon mellom landgrupper. I en annen analyse av de samme levekårsdataene fra 2016 kommer det fram at innvandrere opplever mindre opphopning av levekårsulemper i norske distrikter enn i byene (Tronstad, Nygaard & Bask, 2018). Imidlertid oppga mer enn 40 % av innvandrerne at de har utfordringer knyttet til bolig, mot bare 15 % i hele befolkningen (s. 41). Vrålstad (2017) viste at innvandrere generelt har mindre boligøkonomisk romslighet, dårligere boøkonomi og høyere boutgiftsbelastning enn befolkningen ellers. Det påvirker deres mulighet til å skaffe bolig.

Selv om det både finnes forskning om innvandreres boforhold i Norge og om innvandreres integrering i Distrikts-Norge på ulike velferdsarenaer, er det etter det vi kjenner til, ikke gjort noen systematisk analyse av deres boforhold. I denne artikkelen ønsker vi å finne ut mer om hvordan innvandrere bor i distriktene, om de er tilfredse med boligen de bor i, og hvilke faktorer som spiller sammen med tilfredshet. I stedet for å si noe generelt om innvandrere og boforhold i Distrikts-Norge, har vi valgt å studere dette fenomenet i tre forskjellige distriktskommuner. Da kan vi få fram betydningen av lokale særtrekk og kontekstuelle forhold, og forskjeller og likheter mellom distriktskommuner. En Oslo-bydel blir brukt som kontrast og referansepunkt. Dette fordi det er i Oslo innvandreres boforhold særlig er studert.

Teoretiske tilnærminger

For å forstå mer av innvandreres boforhold og boligtilfredshet i Distrikts-Norge har vi valgt å analysere funnene i lys av tre ulike teoretiske perspektiver: i) migrasjonsteori, ii) integreringsteori og iii) teori om tilgjengelighet til bolig.

Migrasjonsteori

Hvorfor migrerer folk, og hva påvirker hvor de drar eller ender opp? Dette er omfattende spørsmål som har betydning både for migrantene og mottakerlandene. Hva som får folk til å reise fra et land (push-faktorer), hva som trekker folk til Norge og bestemte steder i Norge (pull-faktorer), og hva som får folk til å bli boende på steder i Distrikts-Norge (stay-faktorer) (Doerschler, 2006), kan alle bidra til å forklare innvandreres boforhold i Distrikts-Norge. Innvandreres boligpreferanser påvirkes av forhold i både avsender- og mottakerland og av migrantenes egne aspirasjoner og forhåpninger. Både tvungen flukt på grunn av krig, vold og for eksempel naturkatastrofer, økonomiske forhold og arbeidsmuligheter i landet man reiser til, utdanning og ønske om å bo sammen familie eller andre i eget nettverk er drivere bak migrasjon. For økonomiske migranter er mønsteret at folk reiser fra land med dårlige økonomiske forutsetninger til land med bedre økonomi og behov for arbeidskraft. For Norges og Nord-Europas del antas det også at folk trekkes til land med relativt generøse og universelle velferdsordninger, og de trekkes mot egne nettverk. Flyktninger, arbeidsinnvandrere og familiemigranter slipper imidlertid inn i Norge på ulike betingelser, noe som igjen kan påvirke deres boforhold.

Teori om integrering i relasjon til bolig

En viktig indikator for strukturell integrering i boligmarkedet i Norge er knyttet til eie–leie-forhold. Strukturell integrering handler om at innvandrere møter like vilkår og har lignende muligheter som majoritetsbefolkningen på sentrale velferdsområder (Heckmann & Schnapper, 2005). Studier av innvandreres integrering i boligmarkedet handler om møtet mellom innvandrerne og boligmarkedet i mottakerlandet og i det enkelte lokalsamfunn. Dette møtet omhandler juridiske og politiske dimensjoner, sosioøkonomiske dimensjoner og kulturelle og religiøse dimensjoner, noe som kan påvirke eie- versus leiepreferanser (Skovgaard Nielsen, Holmqvist, Dhalmann & Søholt, 2014). Elementene over inngår i definisjonen av integrering som en prosess hvor man over tid blir en anerkjent del av samfunnet (Penninx, 2019). I Norge er leie av bolig definert som å være en midlertidig boform.1 Politikk rundt leiebolig kan betraktes som en residualpolitikk rettet mot dem som av en eller annen grunn midlertidig eller permanent ikke er i stand til eller ønsker å eie egen bolig. Dette til forskjell fra eksempelvis Sverige, hvor boligpolitikken har vært mer nøytral når det gjelder eieform (Bengtsson, Annaniassen, Jensen, Ruonavaara & Sveinsson, 2013). Til forskjell fra lokalbefolkningen vil innvandreres boligpreferanser også være knyttet til deres egne antakelser om hvorvidt de tenker seg å bli «fastboende» på et bestemt sted på landsbygda i Norge, flytte til et annet sted, et annet land eller returnere til opprinnelseslandet.

Teori om tilgjengelighet

Studier av innvandreres boforhold er ofte fokusert på preferanser, ressurser og struktur i boligmarkedet (Van Kempen, 2003; Vogiazides, 2018). I tillegg til innvandrernes økonomiske ressurser handler dette om hvordan boligmarkedet fungerer der de er, og, for nykommere, om hvordan de navigerer i nye og kanskje ukjente kontekster. Struktur i boligmarkedet handler om hvordan boliger blir produsert og fordelt. Tidligere studier av innvandreres boforhold i de nordiske hovedstedene har vist at tilgjengelighet til ulike boligsegmenter bidrar til å forklare ulike boforhold på tvers av de nordiske landene (Skifter Andersen, Andersson, Wessel & Vilkama, 2016; Skifter Andersen, Turner & Søholt, 2013). I Norge som i USA fordeles boliger i all hovedsak via markedet. Amerikanske forskere hevder at sannsynligheten for at ulike grupper av boligsøkere får tilgang til bestemte typer av nabolag og boliger, er avhengig av mengden og kvaliteten på utvalgte boligtyper og områder i lokale boligmarkeder (South & Crowder, 1998; South, Crowder & Pais, 2011). Hvordan markedet fordeler, kalles for «the housing availability model» eller «modell for tilgjengelighet til bolig» på norsk. Nyere studier fra Italia viser at tomme og rimelige boliger i fjellbygder i Alpene bidrar til å trekke folk til disse stedene. Dette gjelder både unge utflyttere fra byene og ulike kategorier av innvandrere (Membretti & Lucchini, 2019).

Datakilder, metode og lokale kontekster

Datakilder og metode

For å belyse både objektive indikatorer for innvandreres boforhold i de tre utvalgte distriktskommunene og deres subjektive vurderinger og erfaringer gjør vi bruk av tre datakilder. Alle tre har sitt utspring i prosjektet «The Multiethnic Rural Community: Exclusion or Inclusion of Immigrants» (Multirur).2 Den første kilden er registerdata fra 2016 fra SSB. Ved å kople befolkningsregistre med administrative data har vi analysert befolkningen ut fra innvandrer- og landbakgrunn, bosted, sosiodemografiske kjennetegn og boforhold. Registerdata gir kun informasjon om dem som er registrert bosatt i Norge. Folk med kortvarig opphold, midlertidige innvandrere, såkalte sirkulære migranter, sesongarbeidere og irregulære migranter uten lovlig opphold inngår ikke i denne statistikken.

Den andre datakilden, som belyser innvandreres erfaringer og synspunkter knyttet til boforhold, er en spørreundersøkelse gjennomført blant innvandrere og norskfødte i de tre utvalgte case-kommunene og en innvandringstett bydel i Oslo. Undersøkelsen ble gjennomført av Respons Analyse på oppdrag av NIBR høsten 2014. En detaljert beskrivelse av data og metode for spørreundersøkelsen kan lastes ned fra internett.3 Utvalget ble trukket fra Folkeregisteret. I alt 793 respondenter født i utlandet og 804 respondenter født i Norge deltok i undersøkelsen. Vi siktet mot 200 personer fra hver av disse kategoriene i hver av kommunene.4 For å oppnå dette antallet fikk alle bosatte med innvandrerbakgrunn (selv innvandret) i distriktskommunene tilsendt et introduksjonsbrev og et spørreskjema de kunne fylle ut på papir eller på internett på diverse språk. Norskfødte respondenter i alle kommunene og innvandrere i Oslo-bydelen ble intervjuet på telefon. Blant innvandrerne i distriktene svarte 22 %, og mellom 23 % og 25 % blant de norskfødte i distriktene svarte på telefonintervjuene. I Oslo-bydelen var svarprosenten henholdsvis 18 % og 21 %.

Mens vi opererte med kvoter for alder og kjønn i telefonintervjuene, hadde vi ikke kontroll med hvem som svarte blant innvandrerne i distriktene. En frafallsanalyse5 viste en viss underrepresentasjon av de yngste aldersgruppene. Vi har brukt vekter for å justere for dette. Til tross for vekting gjør faktorer som en forholdsvis lav svarprosent og sannsynligheten for at noen respondentkategorier som vi ikke har kontrollert for, kan være dårlig representert (for eksempel de med dårligst språkkunnskaper i norsk og de andre språkene som ble tilbudt), at noe forsiktighet må utøves med hensyn til tolkning av funn. Det kan for eksempel være rimelig å anta at resultatene i noe mindre grad fanger opp erfaringer og synspunkter blant de minst integrerte innvandrerne i kommunene.

For begge kilder følger vi SSBs inndeling i to hovedgrupper av landbakgrunn: i) EU28/EØS, samt USA, Canada, Australia og New Zealand (heretter EU+), og ii) innvandrere fra øvrige land (heretter «resten av verden»). Mens de fleste innvandrerne fra resten av verden utgjøres av tidligere arbeidsinnvandrere fra Asia og Europa og gjenforente familiemedlemmer, flyktninger og gjenforente familiemedlemmer samt folk som har inngått ekteskap med nordmenn, består gruppen EU+ i all hovedsak av arbeidsinnvandrere og deres familier.

For analysen av registerdata bruker vi deskriptiv bivariat analyse. For analysen av survey-data gjør vi bruk av multivariat lineær regresjon. En beskrivelse av de enkelte uavhengige variablene brukt i regresjonsanalysen samt svarfordelingen på disse blant de ulike respondentkategoriene er tilgjengelig på internett.6

Funnene fra registerdata og spørreundersøkelsen er supplert med semi-strukturerte intervjuer om boforhold med innvandrer- og majoritetsbefolkning samt representanter for lokale myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn. Intervjuene ble gjennomført som en del av Multirur-prosjektet i perioden 2013–2017 i de samme tre distriktskommunene.7

Lokale kontekster

Vi er ikke bare opptatt av innvandreres boforhold og boligtilfredshet, men også om disse varierer med hvor i Norge innvandrere bor, og betydningen av lokal kontekst. For å studere dette har vi som nevnt valgt tre distriktskommuner for nærmere studier. Kommunene ble valgt for å belyse forhold i ulike deler av landet: en på vestkysten («Kyst»), en turistkommune på Østlandet («Fjell») og en kommune i nord («Nord»). Kommunene har forholdsvis lik og høy andel innvandrere, men betydelig variasjon når det gjelder sammensetningen av innvandrerbefolkningen og hvordan kommunene forholder seg til innvandring og integrering. De tre kommunene har, som vist i tabell 1, en noe høyere andel innvandrere enn gjennomsnittet for norske distriktskommuner (her definert som kommuner med under 15 000 innbyggere), hvor andelen innvandrere er henholdsvis 5 % fra EU+ og 5,4 % fra resten av verden. Selv om andelen innvandrere er relativt høy, er antallet relativt lavt siden det er snakk om kommuner med mellom 6000 og 10 000 innbyggere. Næringsstrukturen i de tre kommunene er også svært ulik, noe som påvirker lokale arbeidsmuligheter for innvandrere.

Tabell 1. Nøkkelinformasjon om de tre case-kommunene 2016

FjellKystNord
Befolkning (avrundet)6 0009 00010 000
Andel født i Norge83,684,885,1
Andel født i EU+8,68,75,8
Andel født i resten av verden7,86,59,1
Tre største landbakgrunner, EU+Polen
Danmark
Sverige
Polen
Tyskland
Litauen
Finland
Estland
Polen
Tre største landbakgrunner, resten av verdenSomalia
Thailand
Bulgaria
Thailand
Bosnia-Hercegovina
Sri Lanka
Russland
Thailand
Filippinene
Viktigste næringsveiTurismeMaritim industriOffentlige tjenester

Kilde: SSB registerdata.

Tabell 1 viser de tre største landgruppene innenfor hovedkategoriene EU+ og resten av verden. Informasjon om landbakgrunn gir samtidig informasjon om årsaker til innvandring. Mens EU+ domineres av arbeidsinnvandrere og deres (gjenforente) familier, består gruppen «resten av verden» av en blanding av opprinnelige flyktninger og personer som har kommet gjennom familiegjenforening med disse eller kommet for å gifte seg med en norsk borger. I disse tre distriktskommunene er «resten av verden» en sammensatt gruppe. Den består hovedsakelig av kvinner fra Thailand, Filippinene og Russland som har kommet for å gifte seg med nordmenn, tidligere flyktninger (bosniere og tamiler) og nyere flyktninger fra blant annet Somalia. Størrelsen på flyktningbefolkningen har også betydning for sammensetningen av innvandrerbefolkningen i kommunene. Fjellkommunen har bare bosatt 10 flyktninger pr. år i perioden 2015 til 2017, mens Kyst har variert bosettingen med mellom drøye 10 og drøye 20 flyktninger, bortsett fra i toppåret 2016, da kommunen bosatte 40 flyktninger. I Nord har bosettingen variert mellom 25 og 80 flyktninger, og flyktningsammensetningen er dermed mer variert.

Næringsveiene i de tre kommunene gir indikasjoner på hva slags arbeidskraft som etterspørres. I Fjell dominerer turistindustrien, og det er stort behov for sesongarbeidere i skibakker, servicepersonell på hotell og spisesteder, og folk med byggfag til hyttebygging, renovering og vedlikehold. I Kyst er det stort behov for fagarbeidere til skips- og supplyindustri. I Nord er det stor etterspørsel etter medisinsk personell til sykehus, andre offentlig ansatte, fagarbeidere til gruvedrift og servicepersonell til handel og en økende turistindustri. Alle tre steder er det behov for helsefagpersonell til lokale institusjoner innen helse- og omsorg. Alle stedene er preget av innpendlere for sesong/turnus. Det betyr at de ikke er registrert som del av befolkningen. Hvor mange disse utgjør, er avhengig av økonomiske konjunkturer. De fleste kommer fra utlandet, men noen også fra Norge. Innpendlere til de tunge industriene bor ofte i brakker, mens helsearbeidere gjerne bor på hybler og lignende. Dette påvirker stedene og boligmarkedet. Til tross for økonomiske opp- og nedturer har det vært en økning i antall innvandrere på alle de tre stedene etter 2010.

For å få fram kontraster mellom by og land gjennomførte vi også spørreundersøkelsen i en innvandrertett bydel i Oslo. Boligmarkedet i Distrikts-Norge har en annen boligmasse enn byene. Kort fortalt er det eneboliger på bygda, mens det er blokker og bygårder i byene. I tabell 2 er Fjell prototypen med høy andel eneboliger, noe småhus og nesten ingen leiligheter, mens Nord skiller seg ut og ligger omtrent på landsgjennomsnittet når det gjelder eneboliger. Kommunen har en høy andel småhus og også en del leiligheter og andre typer boliger. Bydelen i Oslo har derimot få eneboliger, mens boligene for det meste består av småhus og blokkleiligheter. Den lokale boligmassen sier noe om de objektive mulighetene i boligmarkedet både i distriktene og i bydelen i Oslo. Tilbudet er forskjellig og påvirker dermed mulige boforhold. Hva som er ledig, prisnivå og hvem som slipper til i de ulike segmentene av de lokale boligmarkedene, sier derimot denne statistikken ingenting om.

Tabell 2. Andel av hushold i ulike boligtyper i tre distriktskommuner og Oslo-bydel, samt hele landet. Prosent. 2016

 Hele landetFjellKystNordBydel i Oslo
Enebolig50,677,477,052,617,0
Tomannsbolig/rekkehus/småhus20,814,516,730,138,7
Boligblokk23,61,34,08,343,6
Bygning for bofellesskap og annet5,06,82,48,90,7
Til sammen100.0100.0100.0100.0100.0

Kilde: Egne beregninger basert på SSB registerdata.

Innvandreres boforhold – noen nøkkelindikatorer

I dette avsnittet presenterer vi noen nøkkelindikatorer for innvandrernes boforhold i de tre utvalgte distriktskommunene sett i forhold til hele Norge, distriktskommuner (definert som kommuner med mindre enn 15 000 innbyggere) og til byen med den største innvandrerbefolkningen, Oslo. I første omgang ser vi på boforhold i mer snever forstand, der vi har valgt ut eieform og boligstørrelse som de viktigste indikatorene. Boforhold innbefatter imidlertid også om folk opplever at boligen passer til deres behov, herunder forhold knyttet til nabolag og sosial inkludering, noe vi vil komme tilbake til i neste avsnitt.

Tabell 3. Andel av innbyggerne som bor i leid bolig. Prosent. 2016

Hele landetOsloDistrikts-
kommuner
FjellKystNord
Alle17,424,616,120,912,320,3
– Født i Norge13,618,613,416,69,716,4
– Født i EU+42,048,038,644,029,950,5
– Født i resten av verden37,338,940,541,524,538,2

Kilde: Egne beregninger basert på SSB registerdata.

Vi har tidligere påpekt at eie–leie-forhold er en viktig indikator for boligintegrering i det norske boligmarkedet. Tabell 3 gir en oversikt over andelen som leier boligen sin. Den viser at det er noe flere som leier bolig i Oslo enn i landet som helhet. Det er imidlertid også variasjon distriktskommunene imellom. Klart færrest leier bolig i Kyst. Våre nøkkelinformanter fortalte der at de la spesielt stor vekt på at innvandrere skulle bli boende, de hadde inkluderingstiltak for medfølgende familie og oppmuntret dem til huskjøp. I Fjell og Nord leier flere av innvandrerne, særlig blant arbeidsinnvandrerne fra EU+. Mange av disse, og særlig i Nord, har en mer kortsiktig horisont for bosetting i kommunen; mer enn halvparten sier det er sannsynlig at de vil flytte fra kommunen, mens det samme kun gjelder én av fire innvandrere i Kyst. Blant dem som har bakgrunn fra resten av verden, er det en blanding av ekteskapsmigranter og flyktninger. Spørreundersøkelsen viser at de aller fleste av flyktningene leier bolig. Bare få flyktninger sier at de vil bli boende i bosettingskommunene, mens den største andelen vet ikke. Bare i Nord er det mange som sier de vil flytte, nesten halvparten. Push, pull og stay har dermed betydning for preferanser og beslutninger med hensyn til eieform. Og resultatene av spørreundersøkelsen bekrefter at det nettopp er de som har langsiktige planer i kommunen, som har størst sannsynlighet for å kjøpe egen bolig.

Vi viste over at boligmarkedene i distriktskommunene for en stor del består av eneboliger og småhus, og at det er lite blokkleiligheter. Som det framgår av tabell 4, bor folk i distriktene i svært romslige boliger sammenlignet med Oslobefolkningen, og dette gjelder også for innvandrere. Tabellen viser at ingen kategorier innvandrere i distriktene i gjennomsnitt har mindre boareal til disposisjon enn norskfødte i Oslo. Likevel har innvandrerne i snitt noe mindre plass enn det norskfødte har som bor på samme sted. Dette gjelder særlig innvandrere fra resten av verden. Fjell utmerker seg med et spesielt romslig boareal, mens innbyggere i Nord har minst plass av de tre kommunene. Dette reflekterer boligmassen.

Tabell 4. Gjennomsnittlig bruksareal (kvm) per person i bolig. Prosent. 2016

 Hele landetOsloDistrikts-
kommuner
FjellKystNord
Alle58,743,966,279,268,758,6
– Født i Norge60,646,267,480,870,359,8
– Født i EU+51,641,058,768,060,854,1
– Født i resten av verden44,735,952,573,856,149,8

Kilde: Egne beregninger basert på SSB registerdata.

Selv om snittet for boareal er høyt i distriktskommunene, utelukker ikke dette at noen husholdninger kan bo trangt. Normen for trangboddhet tar utgangspunkt i forholdet mellom antall personer og antall rom i boligen.8 Tabell 5 viser at med unntak av innvandrere født i EU+ i Nord er trangboddhet mindre utbredt blant alle kategorier av innbyggere i de tre case-kommunene enn blant norskfødte i Oslo. Det er betydelige forskjeller mellom ulike grupper innvandrere i case-kommunene: I Fjell bor svært få innvandrere fra resten av verden trangt, mens andelen som bor trangt, igjen er høyest i Nord for alle kategorier innvandrere.

Tabell 5. Andel av innbyggerne som bor trangt. Prosent. 2016

 Hele landetOsloDistrikts-
kommuner
FjellKystNord
Alle9,220,86,04,55,07,9
– Født i Norge7,216,95,03,64,46,6
– Født i EU+17,627,812,313,68,117,5
– Født i resten av verden24,033,517,85,210,415,1

Kilde: SSB registerdata.

Det er viktig å påpeke at det er stor variasjon i hvem som utgjør de ulike innvandrergruppene i de tre kommunene. For en mer nyansert sammenligning ville det være riktig å kontrollere for slike forhold som innvandringsgrunn, alder og botid i Norge. God bostandard og lang botid i Norge henger tett sammen, og vi vet at innvandrere som har bodd lenge i Norge, i stor grad tilpasser seg bostandarden til dem som er født her, over tid (Revold & Sandvik, 2018, s. 22). Dette skyldes blant annet at de opererer i det samme boligmarkedet, noe som gjør seg særlig gjeldende på mindre steder. Vi kommer tilbake til betydningen av slike bakenforliggende forhold i avsnittet om boligtilfredshet blant innvandrerne i de tre utvalgte case-kommunene.

Innvandrere og boligtilfredshet

I forrige avsnitt viste vi at norskfødte oftere eier boligen sin og bor noe romsligere enn innvandrere, uavhengig av bosted og innvandringskategori. Vi skal nå se om dette også gir seg utslag i høyere tilfredshet blant norskfødte enn innvandrere med hensyn til egne boforhold. Resultatene fra spørreundersøkelsen viser tydelig (fig. 1) at selv om innvandrere bor noe mindre romslig, så er et stort flertall likevel nokså eller svært fornøyd med egen bolig uavhengig av bosted. Det er likevel noen mindre forskjeller.

Figur 1

Tilfredshet med bolig. Andel av ulike kategorier norskfødte og innvandrere som gir uttrykk for at de er «svært tilfreds» eller «nokså tilfreds» med boligen. Prosent.

I distriktskommunene er norskfødte uavhengig av innflytterstatus oftere tilfreds med boligen sin enn begge innvandrerkategoriene. Dette er ikke tilfelle i Oslo-bydelen. Der er «innfødte» og innvandrere fra resten av verden noe mindre tilfredse enn norske innflyttere og innvandrere fra EU+. I hver av distriktskommunene kommer de ulike innvandrerkategoriene så å si likt ut med hensyn til boligtilfredshet, og for de fleste grupper noe lavere enn i Oslo-bydelen. I Nord er det størst forskjeller. Der er innvandrere minst tilbøyelige til å være tilfreds med egen boligsituasjon, men likevel er mer enn tre av fire nokså eller svært fornøyde.

Siden innvandrere og norskfødte har noe ulik boligprofil og boforhold varierer mellom de tre case-kommunene, har vi undersøkt hvilke forhold som har betydning for boligtilfredshet. Når innvandrere i distriktskommunene er noe mindre tilbøyelige enn norskfødte til å uttrykke tilfredshet med boligen, kan man spørre om dette fortsatt gjelder når man tar høyde for kvaliteten på boligen samt sosioøkonomiske, sosiodemografiske og andre forhold. For å undersøke dette har vi gjennomført multivariate lineære regresjonsanalyser med fire ulike modeller som stegvis tar inn nye variabler (tab. 6). Den avhengige variabelen er tilfredshet med boligen, der skalaen går fra 1 (svært utilfreds) til 5 (svært tilfreds).

Tabell 6. Multivariat lineær regresjon. Avhengig variabel: Tilfredshet med bolig (skala fra 1–5). 4 modeller. Standardiserte koeffisienter (Beta) og signifikans

Modell 1Modell 2Modell 3Modell 4
Koeff.Koeff.Koeff.Koeff.
Norsk innfødt (kontrollgruppe)
Norsk innflytter-0,05-0,04-0,03-0,04
EU+-0,15**-0,05-0,03-0,03
Resten av verden-0,16**-0,05-0,02-0,04
Oslo-bydel (kontrollgruppe)
Vest0,11**0,050,050,03
Fjell0,060,00-0,000,01
Nord0,020,000,00-0,00
Alder0,12**0,05-0,01
Kvinne (vs. mann)0,06*0,040,03
Utdanning-0,03-0,05-0,04
Økonomi (subjektiv)0,19**0,15**0,06*
Husholdsstørrelse-0,06-0,07-0,06
Bo alene (ev. alene m/barn)-0,12*-0,09**-0,06*
Kvadratmeter pr. pers.0,08*0,07*
Leie bolig-0,18**-0,17**
Enebolig vs. alle andre0,09*0,04
Gode venner på stedet0,02
Tilfredshet med nabolaget0,41**
Opplevelse av trygghet0,03
Medmenneskelig tillit0,00
Institusjonell tillit0,12**
Organisasjonsmedlemskap-0,04
Justert R20,030,120,140,34
*signifikant ved signifikansnivå på 0,05
**signifikant ved signifikansnivå på 0,01

I den første modellen undersøkte vi om det er statistisk signifikante forskjeller mellom ulike kategorier av respondenter ut fra deres innvandrer- og innflytterstatus i de tre distriktskommunene og i Oslo-bydelen. Modell 1 bekrefter funnene i figur 1 om at det er slike sammenhenger, og viser at de er statistisk signifikante. Når vi kontrollerer for bosted, ser vi at det er særlig innfødte nordmenn som er fornøyde med boligen, fulgt av norske innflyttere og innvandrere fra EU+, mens innvandrere fra resten av verden viser lavest grad av tilfredshet. Videre viser modellen at sammenlignet med bydelen i Oslo er særlig innbyggerne i Kyst tilbøyelige til å være mer fornøyde med boligen sin.

I modell 2 har vi tatt med sosiodemografiske og sosioøkonomiske forhold. Det er små, men statistisk signifikante utslag for alder og kjønn: Eldre er mer fornøyde med boligen enn yngre, og kvinner mer fornøyde enn menn. Videre er det å bo alene eller alene med barn forbundet med lavere boligtilfredshet. Viktigst er imidlertid subjektiv økonomisk status: Jo bedre en respondent vurderer sin egen økonomi å være, jo mer tilbøyelig er vedkommende til å være tilfreds med boligen når vi kontrollerer for alle de andre variablene i modellen.

I modell 3 har vi tatt med variabler som angir forskjeller i boligtype, eieform og boligstørrelse. Hensikten er å sjekke om forskjellene mellom innvandrerkategorier og geografiske forskjeller består når vi kontrollerer for de faktiske boforhold. Det er verdt å merke seg at etter å ha innført slike variabler i modellen er forskjellene mellom de ulike kategoriene respondenter basert på deres innvandrer- og innflytterstatus og bostedskommune ikke lenger statistisk signifikante. Dermed er det tilsynelatende kvaliteter og forhold rundt boligen som forklarer lavere boligtilfredshet blant innvandrere, og verken innvandrer- og innflytterstatus eller geografisk lokalisering. Det er særlig eieform som har betydning for boligtilfredshet (de som eier, er betydelig mer tilfredse enn de som leier), men også boligstørrelse og boligtype (det å ha enebolig) gir statistisk signifikante positive utslag på boligtilfredshet.

Avslutningsvis (modell 4) har vi tatt med noen variabler der det er mindre opplagt i hvilken retning den kausale sammenhengen virker, men der vi vurderte at det kunne være en sannsynlighet for sammenheng med boligtilfredshet. I tabellen framgår det at høy institusjonell tillit (indeks basert på tillit til lokale myndigheter, helsevesen, næringsliv, politi og Stortinget) og særlig høy grad av tilfredshet med nabolaget gir statistisk signifikante positive utslag på boligtilfredshetsvariabelen. Organisasjonsmedlemskap, opplevelse av trygghet og graden av tillit til medmennesker gir imidlertid ikke signifikante utslag.

Siden verken geografi eller innvandrer- eller innflytterstatus gir statistisk signifikante utslag i modellene 3 og 4, er det sannsynlig at det er andre forhold enn innvandrerstatus og geografi som er avgjørende for om en person er tilfreds med boligen sin eller ikke. De forskjellene vi observerte i modell 1 mellom ulike grupper og steder, kan dermed forklares gjennom ulik score på andre variabler, der folk med ulik innvandrerstatus og geografisk bosted har ulik sannsynlighet for å score høyt. Lokale boligmarkeder spiller inn, for eksempel ved at innbyggere i Kyst sjeldnere leier og har mer plass til disposisjon enn innbyggerne i Nord. Dette kan relateres til teorier om boligtilgjengelighet som sier noe om hvor man slipper til i boligmarkedet og muligheter for boligkarriere.

Videre viser analysen at ikke bare konkrete forhold knyttet til selve boligen, men også opplevelsen av nabolaget og institusjonell tillit har betydning for boligtilfredshet. At slike forhold er viktige for boligtilfredshet, bekreftes også av at «justert R2» (som forteller hvor stor andel av forskjellene i boligtilfredshet som forklares av ulik fordeling på de uavhengige variablene i modellen) øker fra 0,14 til 0,34 når de siste variablene i modell 4 blir tatt med. Teorier om integrering kan forklare hvorfor måten innvandrere blir møtt på lokalt, både av lokalbefolkning og myndigheter, kan ha betydning for deres tilpasning i boligmarkedet.

Da vi gjorde analysen enkeltvis for de ulike kategoriene av respondenter (av plasshensyn ikke vist her), viste resultatene at det i hovedsak er de samme faktorene som gjør seg gjeldende med hensyn til effekt på boligtilfredshet, der særlig opplevelse av nabolaget, leie–eie-forhold samt vurdering av egen økonomi går igjen som de viktigste forklaringsfaktorene. På ett punkt skiller resultatene seg imidlertid ut: Institusjonell tillit har størst betydning for innvandrere fra resten av verden. Dette kan skyldes at flyktninger, som utgjør en betydelig andel av denne kategorien, har mye kontakt med lokalt hjelpeapparat, særlig de første årene etter ankomst til Norge. De blir blant annet bosatt av kommunen. Familier gjenforent med flyktninger og de som gifter seg med nordmenn, har krav på norskkurs og får dermed kontakt med lokalt tjenesteapparat, mens arbeidsinnvandrere fra EU+ (bortsett fra i Kyst) i større grad er overlatt til seg selv. Når innvandrere fra resten av verden er mer i kontakt med lokale myndigheter, kan positive erfaringer med myndighetene gi seg utslag i høyere grad av tilfredshet med lokale velferdstilbud, noe våre surveydata også bekrefter.

Likevel boligutfordringer

Selv om innvandrere i stor grad er fornøyde med boforhold og nabolag, avdekket både spørreundersøkelsen og intervjuer med innvandrere og nøkkelinformanter betydelige boligutfordringer for innvandrerne i de tre distriktskommunene. Tilgjengelighet til boliger er en slik viktig utfordring: I alle de tre kommunene fortalte både innvandrere og nøkkelinformanter at det er press i boligmarkedet. Siden de færreste har mulighet til å kjøpe egen bolig når de ankommer Norge, leier flertallet av nyinnflyttede innvandrere bolig den første tiden. Spørreundersøkelsen viste at dette i særlig grad gjelder flyktninger, men også et flertall av arbeidsinnvandrere leier de første årene. I alle de tre kommunene fikk vi opplyst at det er stor mangel på utleieboliger. Husleien oppleves som høy og utgjør en stor andel av husholdningsbudsjettet. Dette gjelder særlig i kommunenes tettsteder. Selv om nye boliger (spesielt i Nord) nå oftere bygges med sokkelleilighet (mange under bakkenivå) for utleie, er det mange om beinet og vanskelig å skaffe seg rimelig leiebolig. Vi ble fortalt at prispress på utleieboliger går ut over andre grupper leietakere. I Nord gjelder det blant annet elever i videregående skole.

I utkantene er det lettere å finne rimeligere bruktboliger av enkel standard til salgs enn i mer sentrale strøk. Informanter både i Kyst og Nord fortalte at arbeidsinnvandrere som kjøper oppussingsobjekter, bidrar til å skape dynamikk i deler av bruktmarkedet som har vært lite attraktive for nordmenn. Registerdata bekrefter at arbeidsinnvandrere bor i eldre boliger enn befolkningen for øvrig, mest uttalt i Kyst, der arbeidsinnvandrernes boliger i snitt er ni år eldre enn boligene til norskfødte.

Felles for de tre kommunene er at flyktningtjenesten ikke ønsker å tilby dårlige boliger ved førstegangsbosetting av flyktninger; målsettingen er nøkterne boliger. De tre kommunene har imidlertid noe ulik praksis når det gjelder tildeling av boliger til flyktninger. I Fjell leier flyktningene for det meste kommunale boliger. Siden kommunen er en turistkommune med mye hyttebygging, er prisene for å få bygget nye boliger presset i været. Kommunen finner det derfor utfordrende å finne tilstrekkelig antall rimelige boliger til flyktninger som skal bosettes. Det private leiemarkedet blir brukt i begrenset grad:

Utleiere blir mer kravstore når de leier ut til kommunen. De krever erstatning for det minste og for ting som kanskje var ødelagt før de leide ut. [Utleierne] tror de kan kreve alt av kommunen. Samtidig er det vanskelig å finne boliger for å leie ut til flyktninger i det private; folk er mer skeptiske. […] Folk har mange tanker om flyktninger. De tror at de ødelegger mer. (Tidligere flyktningkonsulent, Fjell)

I Kyst blir mangel på boliger oppgitt som grunn til at kommunen ikke bosetter flere flyktninger. Her er konkurransen med arbeidsinnvandrere om rimelige boliger betydelig. Andelen flyktninger som blir boende i kommunen, har imidlertid økt, og mange av flyktningene har kjøpt egen bolig, enkelte også boliger som de leier ut videre til andre flyktninger. Flyktningtjenesten i Kyst gir bare hjelp med å skaffe den første boligen. Dersom flyktningene ikke kan skaffe egen bolig etter noen år, kommer de inn under kommunens øvrige boligsosiale arbeid. Denne kommunen benytter både kommunalt eide og privat leide boliger ved førstegangsbosetting av flyktninger. Bosetting i privat leide boliger kan være et påtrykk for flyktningene til å skaffe egen bolig.

I Nord er de kommunale boligene organisert i en boligstiftelse som tildeler boliger til ulike grupper vanskeligstilte. Nyankomne flyktninger er prioritert. I første omgang får flyktningene en treårskontrakt med stiftelsen. Denne kan forlenges ved behov, i så fall med noe høyere husleie. Ifølge flyktningkontoret blir ingen kastet ut. Etter tre år får flyktningene hjelp med å søke startlån til å kjøpe egen bolig. Slik sikres sirkulasjon i stiftelsens boligmasse og muligheter for nyankomne til å etablere seg. Kommunen benytter bofellesskap når det er mange flyktninger som skal bosettes og det er få boliger tilgjengelig. Arbeid og bolig henger tett sammen og blir av lokale myndigheter sett i sammenheng. For flyktninger som ikke kommer i arbeid, er veien til egen bolig lang.

Feltarbeidet i våre case-kommuner bekreftet tidligere forskning om at arbeidsinnvandrernes inngang i boligmarkedet er forskjellig fra dem som kommer som familieinnvandrere eller flyktninger. Det er ingen som har eller tar ansvar for arbeidsinnvandrernes boforhold, og blant disse er variasjonen i boforhold adskillig større. Vi snakket med flere menn som tilbrakte den første tiden i Norge under ganske kummerlige forhold, på brakker eller hybler, med det formål å tjene mest mulig (for mange skjedde dette før de ble registrert, og de faller utenfor utvalget i vår spørreundersøkelse). For dem som bestemmer seg for å bli i Norge og etter hvert etablerer seg med familie, er imidlertid ønsket om å kjøpe bolig mer utbredt. Det legges ned en betydelig innsats og midler i å få en god bolig for familien.

Innvandrere i distriktskommuner, og særlig de som tenker å bosette seg i Norge på mer permanent basis, ønsker å eie sin egen bolig (Søholt et al., 2012), og vår spørreundersøkelse bekreftet at de som har et langsiktig perspektiv i kommunen, oftere eier boligen sin. Dette gjelder både flyktninger og arbeidsinnvandrere. Mange bruker en stor andel av inntekten på å leie bolig og ser at kjøp av bolig på sikt er økonomisk gunstig. Det største hinderet for å kjøpe egen bolig er økonomisk. Ifølge informanter er krav om 15 % egenkapital uoppnåelig for mange, i hvert fall de første årene man bor i Norge. Selv om kommunene ønsker å legge til rette for at flyktninger skal få startlån og etablere seg med egen bolig, er det ikke alle som har de økonomiske forutsetningene for å få dette til. I Fjell hadde man en periode der kommunen ga et tilskudd på 150 000 kroner til dem som ville etablere seg på stedet. Dette gjorde at en del østeuropeiske arbeidsinnvandrere fikk nødvendig tilskudd til egenkapital.

Det er ikke kun økonomiske motiver som gjør at innvandrere ønsker å kjøpe sin egen bolig. Kjøp av bolig gir også et signal om at man tenker å bli boende på stedet. Flere informanter – både flyktninger og arbeidsinnvandrere – kunne fortelle at de ble sett på en annen og mer positiv måte etter at de hadde kjøpt egen bolig. Lokalbefolkningen oppfatter dette som et tegn på at innvandrerne har langsiktige planer, fordi man binder seg til stedet på en annen måte når man tar opp et lån og kjøper hus der. Man kjøper seg altså ikke bare et sted å bo, men også tillit hos lokalbefolkningen, noe som kan være et viktig skritt i integreringsprosessen.

Figur 2

Andel som mener innvandrere blir behandlet dårligere enn nordmenn i det lokale boligmarkedet. Prosent.

I spørreundersøkelsen spurte vi både de norske respondentene og innvandrerne om de mener at innvandrere blir forskjellsbehandlet i det lokale boligmarkedet. Selv om det er et mindretall som mener at innvandrere blir behandlet dårligere enn nordmenn (fig. 2), er det likevel en anselig andel som hevder dette. Mens man i Oslo ser en forskjell i besvarelsene innvandrere og nordmenn imellom, er det i distriktskommunene EU+-innvandrerne som er mest tilbøyelige til å si at forskjellsbehandling finner sted, mens nordmenn er i en mellomposisjon. De minst tilbøyelige til å rapportere forskjellsbehandling er innvandrere fra resten av verden. Negativ forskjellsbehandling hevdes å være minst utbredt i Kyst, mens forskjellen i svar mellom innvandrere fra EU+ og de fra resten av verden er størst i Nord. I Nord og særlig Fjell er det flere av dem som leier enn dem som eier som peker på negativ forskjellsbehandling av innvandrere, mens i Kyst er det ingen forskjell mellom eiere og leiere. Kyst har også høyest andel som mener innvandrere blir behandlet bedre enn nordmenn i boligmarkedet, mens det knapt er respondenter i Oslo-bydelen som mener det samme. Sett i relasjon til teorier om strukturell integrering viser svarene at selv om et flertall innvandrere hevder de møter like vilkår og har lignende muligheter som majoritetsbefolkningen i boligmarkedet, er det en betydelig minoritet, også blant norskfødte, som mener innvandrere blir dårligere behandlet.

Spørreundersøkelsen viste at tilfredshet med bolig og tilfredshet med nabolag henger tett sammen. Selv om innvandrere og norskfødte bor tilstrekkelig nær hverandre til at de kan ha jevnlig kontakt som naboer, er det imidlertid ikke gitt at naboer omgås sosialt. Bare rundt halvparten av innvandrerne i distriktskommunene sier de har norske venner, mens andelen er opptil ti prosentpoeng høyere i Oslo-bydelen, der innvandrerne i snitt har lengre fartstid. Mye avhenger av den lokale nabokulturen. I intervjuene i distriktskommunene kom det fram at mange av innvandrerne opplever nordmenn som vennlige, men også at de utviser en sosial distanse som gjør det vanskelig å etablere tette sosiale relasjoner til lokalbefolkningen. Kulturkollisjoner forekommer: Vi snakket med innvandrere som savner flere uformelle møteplasser, mens norskfødte etterlyser større engasjement blant innvandrere i det lokale organisasjonslivet, der mye av det sosiale livet blant nordmenn foregår. På den annen side framhevet mange innvandrere – også de som har erfaring fra å bo i byene – enkle ting som at de blir lagt merke til, gjenkjent og hilst på i nabolaget som viktige kvaliteter ved å bo på mindre steder.

Avsluttende diskusjon

De tre teoretiske perspektivene bidrar alle med innsikter som kan belyse funnene i artikkelen både når det gjelder forskjeller og likheter med hensyn til boforhold og boligtilfredshet på ulike steder og blant ulike kategorier innvandrere. Migrasjonsteori, og særlig innvandrernes tilpasninger med hensyn til hvorvidt de planlegger å bli i kommunen (stay) eller tenker seg pendling eller retur til opprinnelsesland (push og pull), har betydning for preferanser med hensyn til å eie eller å leie og hvilke ressurser de legger inn i sin boligsituasjon i Norge. Vi fant at i kommuner der innvandrere har lengre tidshorisont, er sannsynligheten større for boligkjøp. At arbeidsinnvandrere fra EU+ har større muligheter for pendling, og at mange av dem er mer opptatt av bolig i hjemlandet enn i sin midlertidige arbeidskommune, gjør at de har større tilbøyelighet til å leie enn folk som gifter seg med nordmenn. Flyktninger mangler ofte de økonomiske ressursene som skal til for boligkjøp og kan være usikre på om de vil slå seg ned permanent i distriktskommunen. Samtidig får flyktninger, men i begrenset grad arbeidsinnvandrere, tilgang til boligvirkemidler som startlån, noe som kan fremme ønske om å bli boende. Siste analyse av sekundærflyttinger blant flyktninger viser at 80 % blir boende i bosettingskommunen (Ordemann, 2017). At innvandrere uavhengig av kategori i Kyst er spesielt fornøyde med boligen og har større tilbøyelighet til å kjøpe egen bolig, skyldes trolig et godt arbeidsmarked, men også bevisste tiltak fra lokale myndigheters og næringslivets side for å integrere innvandrere i arbeids- og boligmarked og lokalsamfunnet for å beholde etterspurt arbeidskraft og utvikle lokalsamfunnet.

Dette bringer oss til det andre teoretiske perspektivet, integreringsteori. Våre funn viser at innvandrerstatus i seg selv ikke er utslagsgivende for boligtilfredshet, men at innvandrere og nordmenn er ulikt plassert med hensyn til de ressursene som har betydning for slik tilfredshet, der lokal integrering er spesielt viktig. Den tette sammenhengen mellom boligtilfredshet og økonomiske ressurser viser at innvandreres økonomiske integrering i kommunen gjennom arbeid og egne inntekter har stor betydning for deres boligetablering. Enda viktigere enn økonomiske ressurser for boligtilfredshet er imidlertid tilfredshet med nabolaget, som også sier noe om sosial inkludering. Innvandrere i distriktene bor i liten grad adskilt fra andre, og de deler barnehager, skoler og andre offentlige institusjoner med lokalbefolkningen.

Våre data, som også ble bekreftet av informantintervjuer, antyder videre at det kan være en viss forskjellsbehandling av innvandrere i boligmarkedet som kan være til hinder for at de har samme muligheter som majoritetsbefolkningen. Det er ingen systematiske forskjeller mellom henholdsvis Oslo og de tre distriktskommunene på dette området; snarere er det lokale forskjeller distriktskommuner og innvandrerkategorier imellom som gjør seg gjeldende. Andre strukturelle forhold rundt innvandreres integrering, som løsere tilknytning til arbeidsmarkedet og dermed muligheter for å få boliglån, kan ha betydning ikke bare for boligetablering, men for innvandreres valg om å bli boende i kommunen.

Våre funn bekrefter også betydningen av lokale boligmarkeder for tilgjengelighet til boliger som passer til innvandrernes behov. Alle de tre distriktskommunene opplever press i boligmarkedet, og innvandrerne må finne (eller bli tildelt) boliger som er tilgjengelige lokalt. Mye mindre boligmarkeder gjør at innflyttere har færre valgmuligheter når de flytter til en distriktskommune; de må ta det som er tilgjengelig for dem på det tidspunktet de skal kjøpe eller leie. Dette bidrar til at innvandrere bor i relativt romslige boliger siden det er stor mangel på mindre leieboliger. Slik begrenses også geografisk segregering, fordi nye tilflyttere må ta de boligene som er ledige, uansett hvor de ligger. På den annen side kan få leieboliger og betinget tilgjengelighet til ledige boliger skape konkurranse mellom ulike kategorier av innvandrere og mellom innvandrere og andre utsatte grupper på boligmarkedet. Det kan bidra til høye leiepriser.

Alt i alt viser våre data at flertallet av innvandrere i distriktskommunene, uavhengig av bakgrunn og sosiale kjennetegn, bor romslig og er godt tilfredse med boligen sin. De er imidlertid ikke mer tilfredse enn innvandrere i Oslo-bydelen, som bor mindre romslig. Alle steder betyr nabolaget mest for boligtilfredshet. Med økt botid i Norge blir boforholdene jevnt over gradvis bedre. Av dem som blir boende i distriktene, ønsker flertallet å kjøpe bolig. Vi vet ikke om dette skyldes at de foretrekker eierbolig, eller om det er fordi de har tilpasset seg det norske boligregimet, hvor eierbolig er inngangsbilletten til en stabil boligsituasjon som man selv har kontroll over. Økonomisk trygghet – særlig gjennom inkludering i lokalt arbeidsliv – gir sikkerhet som gjør det enklere for innvandrere å kjøpe egen bolig. Boforhold både avhenger av og påvirker integrering på andre velferdsarenaer og har betydning for om innvandrere velger å bli boende i distriktene.

Litteratur

Aure, M., Førde, A., & Magnussen, T. (2018). Will migrant workers rescue rural regions? Challenges of creating stability through mobility. Journal of Rural Studies, 60, 52–59. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2018.03.005

Beatty, T., & Sommervoll, D.E. (2008). Discrimination in Europe: Evidence from the rental market (Discussion Papers Papers 547). Oslo: Statistics Norway.

Bengtsson, B., Annaniassen, E., Jensen, L., Ruonavaara, H., & Sveinsson, J.R. (2013). Varför så olika? Nordisk bostadspolitik i jämförande historiskt ljus. Malmö: Égalité.

Doerschler, P. (2006). Push-pull factors and immigrant political integration in Germany. Social Science Quarterly, 87(5), 1100–1116. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1540-6237.2006.00418.x

Gulbrandsen, L., & Nordvik, V. (2007). Tilbudet av leide boliger. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Heckmann, F., & Schnapper, D. (2003). The integration of immigrants in the European societies: National differences and trends of convergence. Stuttgart: De Gruyter. DOI: https://doi.org/10.1515/9783110507324-011

Hedberg, C., & do Carmo, R.M. (red.) (2012). Translocal ruralism: Mobility and connectivity in European rural spaces. Dordrecht: Springer. DOI: https://doi.org/10.1007/978-94-007-2315-3_1

Kampevoll, F., & Martinussen, P.E. (2018). Gøy på landet? Betydningen av lokale trekk for innvandreres bosetting i rurale kommuner. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 34(2–3), 89–112. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2936-2018-02-03-03

Kordel, S., Weidinger, T., & Jelen, I. (2019). Processes of immigration in rural Europe: The status quo, implications and development strategies. Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars Publishing.

Membretti, A., & Lucchini, F. (2019). Housing as a pull factor for New Highlanders. I S. Kordel, T. Weidinger & I. Jelen (red.), Processes of immigration in rural Europe: The status quo, implications and development strategies (s. 203–218). Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars Publishing.

Milbourne, P., & Kitchen, L. (2014). Rural mobilities: Connecting movement and fixity in rural places. Journal of Rural Studies, 32, 326–336. DOI: https://doi.org/http://dx.doi.org/10.1016/j.jrurstud.2014.01.004

Ordemann, A.H. (2017). Monitor for sekundærflytting (2017/18). Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Penninx, R. (2019). Problems of and solutions for the study of immigrant integration. Comparative Migration Studies, 7(1), 1–11. DOI: https://doi.org/10.1186/s40878-019-0122-x

Revold, M.K., & Sandvik, L. (2018). Bolig og boforhold for befolkningen og utsatte grupper. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Ruud, M.E., Schmidt, L., Sørlie, K., Skogheim, R., & Vestby, G.M. (2014). Boligpreferanser i distriktene. Oslo: NIBR.

Rye, J.F. (2018). Labour migrants and rural change: The «mobility transformation» of Hitra/Frøya, Norway, 2005–2015. Journal of Rural Studies, 64, 189–199. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2017.12.003

Røed, M., Bratsberg, B., & Schøne, P. (2011). Bidrar innvandring til å «smøre hjulene» i arbeidsmarkedet? Søkelys på arbeidslivet, 28(3), 244–264.

Skifter Andersen, H., Andersson, R., Wessel, T., & Vilkama, K. (2016). The impact of housing policies and housing markets on ethnic spatial segregation: Comparing the capital cities of four Nordic welfare states. International Journal of Housing Policy, 16(1), 1–30. DOI: https://doi.org/10.1080/14616718.2015.1110375

Skifter Andersen, H., Turner, L.M., & Søholt, S. (2013). The special importance of housing policy for ethnic minorities: Evidence from a comparison of four Nordic countries. European Journal of Housing Policy, 13(1), 20–44. DOI: https://doi.org/http://dx.doi.org10.1080/14616718.2013.764659

Skovgaard Nielsen, R., Holmqvist, E., Dhalmann, H., & Søholt, S. (2014). The interaction of local context and cultural background: Somalis’ perceived possibilities in Nordic capitals’ housing markets. Housing Studies, 1–20. DOI: https://doi.org/10.1080/02673037.2014.973386

South, S.J., & Crowder, K. (1998). Leaving the ʻhood’: Residential mobility between black, white, and integrated neighborhoods. American Sociological Review, 63(1), 17–26. DOI: https://doi.org/10.2307/2657474

South, S.J., Crowder, K., & Pais, J. (2011). Metropolitan structure and neighborhood attainment: Exploring intermetropolitan variation in racial residentail segregation. Demography, 48(4), 1263–1292. DOI: https://doi.org/10.1007/s13524-011-0062-z

Svendsen, S., & Berg, B. (2018). Kunnskapsoppsummering om bosetting av flyktninger. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Søholt, S., Aasland, A., Onsager, K., & Vestby, G. (2012). «Derfor blir vi her»: Innvandrere i Distrikts-Norge (NIBR-rapport 2012:5). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Søholt, S., & Astrup, K. (2009). Etniske minoriteter og forskjellsbehandling i leiemarkedet (NIBR-rapport 2009:2). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Søholt, S., Nygaard, M., Støa, E., & Hauge, Å.L. (2018). Flere flyktninger bosatt raskere: Hvordan fikk kommunene det til? Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning, OsloMet.

Søholt, S., Stenbacka, S., & Nørgaard, H. (2018). Conditioned receptiveness: Nordic rural elite perceptions of immigrant contributions to local resilience. Journal of Rural Studies, 64, 220–229. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2018.05.004

Søholt, S., Tronstad, K.R., & Bjørnsen, H.M. (2014). Innvandrere og sysselsetting i et regionalt perspektiv: En kunnskapsoppsummering (NIBR-rapport 2014:25). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Søholt, S., Ødegård, A.M., Lynnebakke, B., & Eldring, L. (2012). Møte mellom internasjonalt arbeidsmarked og nasjonalt boligmarked. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Thorshaug, K., Berg, B., Paulsen, V., & Svendsen, S. (2011). Det er litt sånn at veien blir til mens en går. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Tronstad, K.R., & Joona, P.A. (2013). New patterns of migration from Central and Eastern Europe to the Nordic countries. København: Nordisk ministerråd.

Tronstad, K.R., Nygaard, M., & Bask, M. (2018). Accumulation of welfare problems among immigrants in Norway (NIBR-rapport 2018:8). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Utne, H., & Andersen, E. (2018). Innvandrerhusholdninger: Husholdningssammensetning og boforhold. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Van Kempen, R. (2003, 7.–13. mars). Segregation and housing conditions of immigrants in Western European cities. Innlegg presentert ved Eurex Lecture. Abstract hentet fra http://www.shiva.uniurb.it/eurex/syllabus/lecture7/Lecture7-VanKempen.pdf

Vogiazides, L. (2018). Exiting distressed neighbourhoods: The timing of spatial assimilation among international migrants in Sweden. Population, Space And Place, 24(8). DOI: https://doi.org/10.1002/psp.2169

Vrålstad, S. (2017). Bolig og boforhold. I S. Vrålstad & K.S. Wiggen (red.), Levekår blant innvandrere i Norge 2016 (s. 57–69). Oslo: Statistisk sentralbyrå.

1Se for eksempel NOU 2011: 15 Rom for alle: En sosial boligpolitikk for fremtiden. Lastet ned fra https://www.regjeringen.no/contentassets/ddf3c180c0a74170b7a2f7ac515c1afc/no/pdfs/nou201120110015000dddpdfs.pdf
2Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet under programmet Velferd, Arbeidsliv og Migrasjon (VAM), prosjektnummer 217194. For mer om prosjektet, se http://www.hioa.no/Om-OsloMet/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NIBR/Prosjekter/Prosjekter-norsk/The-multiethnic-rural-community-Exclusion-or-inclusion-of-immigrants
3Dokumentasjonsrapporten kan lastes ned fra http://hdl.handle.net/20.500.12199/2883
4For antall respondenter fra hver kategori i hver kommune/bydel, se dokumentasjonsrapporten, vedlegg 15 (s. 90), http://hdl.handle.net/20.500.12199/2883
5Se dokumentasjonsrapporten, vedlegg 14 (s. 89), http://hdl.handle.net/20.500.12199/2883
6Se dokumentasjonsrapporten, vedlegg 15 (s. 90), http://hdl.handle.net/20.500.12199/2883
7I alt 221 intervjuer ble gjennomført, 53 av disse med lokale eliter. Boforhold ble imidlertid kun berørt i et mindretall av intervjuene, først og fremst i intervjuene med lokale eliter, herunder lokale eiendomsmeglere og flyktningkonsulenter. I begrenset grad bygger vi også på 20 intervjuer gjennomført i 2011 med innvandrere og nøkkelaktører i kommunen Kyst som del av et annet prosjekt om innvandrere i Distrikts-Norge (se Søholt et al., 2012).
8Definisjon på trangboddhet brukt av Statistisk sentralbyrå: «Husholdninger regnes som trangbodd dersom: 1. Antall rom i boligen er mindre enn antall personer, eller én person bor på ett rom. 2. Antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person. I tilfeller hvor det mangler opplysninger om antall rom eller p-areal, vil husholdninger regnes som trangbodde dersom en av de to betingelsene er oppfylt» (Utne & Andersen, 2018).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon