I den første utgaven av Tidsskrift for boligforskning står det en interessant artikkel av Jardar Sørvoll om forskning på boligsosiale virkemidler i perioden 2005–2018. Jeg skal ikke kommentere selve artikkelen, men ta utgangspunkt i en setning fra sammendraget i artikkelen: Vanskeligstiltes boligsituasjon påvirkes ikke kun av politiske virkemidler, men også av generelle mekanismer i det norske boligregimet.

Boligeieregimet

Bortsett fra at denne litt selvfølgelige konstateringen ofte blir tillagt for liten vekt når boligpolitiske virkemidler blir debattert, gir den inspirasjon til å stille et annet nærliggende spørsmål: Hva kan sies å utgjøre de viktigste mekanismene i det norske boligregimet som påvirker folks boligsituasjon?

Alle «boligregimer» består av en blanding av politikk og marked som til sammen definerer regimets strukturelle trekk. Og som Sørvoll påpeker i sin artikkel: Et av de viktigste trekkene i det norske regimet er at eie av egen bolig utgjør den helt dominerende disposisjonsformen. Mye av norsk bolig- og skattepolitikk går da også ut på å støtte opp om boligeierlinja. Her er det generelle rentefradraget trolig aller viktigst, mens BSU-ordningen (med et økonomisk omfang på ca. 1,2 milliarder kroner i årlig skattelette) er den tydeligste ordningen for direkte støtte til unges boligkjøp. Startlån og etableringstilskudd er på sin side utformet for å «dytte» økonomisk vanskeligstilte inn i en eierposisjon. En mindre andel av den statlige bostøtten bidrar på den annen side til å sikre eierposisjonen for de samme gruppene.

4–5 billioner i friverdier

Men hvor viktig er disse statlig designede boligvirkemidlene i det store bildet for boligeieregimet i Norge? De er nok viktige for dem de treffer, men titter vi over til den kandidaten som jeg mener troner på en suveren førsteplass som «bolig-virkemiddel» i Norge – Foreldrebanken – så blekner viktigheten. For her snakker vi om helt andre beløp enn noen skarve milliarder. Et omtrentlig anslag over den samlede verdien av alle boliger i Norge viser at dette omtrent tilsvarer det norske Oljefondet – altså i overkant av 8000 milliarder kroner (Verdien av den norske boligmassen, Eiendom Norge 7. november 2018). Samtidig har norske husholdninger gjeld på totalt nærmere 3500 milliarder kroner (SSBs kredittindikator pr. januar 2019: 3 464 milliarder kroner). Det gir altså norske boligeiere minst 4,5 billioner kroner i «friverdier» – som danskene kaller det. Det er veldig mye penger til bruk og fordeling, og jeg ser slett ikke bort fra at norske husholdninger ikke bare har verdensrekord i offentlige friverdier (Oljefondet), men også private.

Det er naturligvis ikke riktig å påstå at alle billionene er plassert i Foreldrebanken siden også mange unge og barnløse er boligformuende i Norge, men det er neppe mye feil å anta at en god brorpart er plassert der. 25 års nærmest vedvarende boligprisvekst har gjort at mange godt voksne har kommet særdeles lett til store boligformuer – og dermed også sørget for at Foreldrebankens egenkapital har økt dramatisk.

Forskning på Foreldrebanken

Til denne beskrivelsen vil kanskje enkelte lesere av dette tidsskriftet si «so what»? Til dem vil jeg si: Uten å ha kjennskap til hvordan midlene i Foreldrebanken vil bli disponert i årene fremover, vil vi heller ikke ha kunnskap om en helt avgjørende faktor for utviklingen i boligkonsumet og fordelingen av dette. Med andre ord vil jeg understreke viktigheten av at en del av boligforskningens agenda bør bestå av kartlegging og analyse av Foreldrebankens disponeringer. Når det er sagt, står noen utfordringer tydelig fram.

For det første kan det kanskje bli vanskelig å få noen til å finansiere denne typen forskning? Selv om Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet nylig har bevilget penger til et nytt Senter for boligmarkedsforskning ved Oslo Met, vil det overraske meg om forskning på Foreldrebanken sto høyt på dagsordenen da spleiselaget kom i stand. Både KMD og Husbanken (boligforskningens «mor og datter») sirkler dessuten såpass konsentrert rundt den boligsosiale aksen at det neppe kommer sterke initiativ om kartlegging av Foreldrebanken fra denne kanten. Da er det kanskje større grunn til å ha forhåpninger til Norges forskningsråd – eller kanskje rett og slett til større aktører i finanssektoren?

For det andre representerer trolig kartlegging av Foreldrebanken et litt vanskelig sakskompleks når det gjelder tilgang på gode og pålitelige data. Spørreundersøkelser der foreldre blir spurt om hva de har gitt, eller planlegger å gi, av boligøkonomisk støtte til sine barn, vil nok av noen bli oppfattet som provoserende grafsing i privatsfæren. Systematisk underrapportering vil jeg tro kan utgjøre en utfordring. Riktignok viste Levekårsundersøkelsen i 2015 at ca. halvparten av de mellom 20 og 30 år (og som hadde kjøpt bolig i løpet av de siste fem årene), hadde fått en eller annen form for foreldrestøtte. Dette er tall som inkluderer alle former for støtte – stort og smått. Likevel står vi her overfor relativt solide surveydata som det blir viktig og fortsette å samle inn, ikke minst for å møte de mange mindre seriøse «undersøkelsene» om samme tema. Samtidig blir det viktig å supplere denne typen survey-data med andre relevante datakilder.

Foreldrebanken og det sosialdemokratiske Norge

Selv om tall for omfanget av foreldrehjelp ved unges boligkjøp er usikre og sprikende, er det nokså sikkert at omfanget har økt i løpet av de siste 25 årene. Samtidig har innslaget av rene markedsbaserte løsninger i boligsektoren også vært klart stigende i samme tidsperiode. Kanskje litt paradoksalt ser det samtidig ut til at folks holdning til det offentliges ansvar for ungdoms boligetablering har vært helt upåvirket av de store politikk- og markedsendringene i denne perioden. I NBBL har vi både i 1992 og i 2017 spurt et representativt utvalg om «hvor enig eller uenig du er i følgende påstand: Det er viktig at det offentlige tilrettelegger for økonomiske støtte- og låneordninger, slik at ungdom som flytter hjemmefra kan skaffe seg en egen bolig?». I 2017 sa 86 % seg helt eller delvis enig i dette, mens tallet var 83 % i 1992.

Jeg synes de refererte tallene gir grunn til å spørre: Står vi her overfor en utvikling hvor Foreldrebanken får stadig større betydning for unges boligetablering, men at folk flest samtidig mener at det ikke burde være sånn? Glir norsk boligsektor gradvis i retning av et flergenerasjonsbasert boligøkonomisk regime som flytter mye av fordelingsjobben ut av politikken og inn i familien? Er dette samtidig en utvikling som føles vondt i flertallets sosialdemokratiske sjel? Mye kan tyde på det når f.eks. de borgerlige samarbeidspartiene i Stavanger nokså nylig har foreslått at kommunen skal kunne tre inn i rollen som boligkjøpers foreldre – der disse ikke kan bistå med den økonomiske hjelpen de unge førstegangskjøperne trenger. Og som det påpekes i DN-oppslaget, skal kommunen nå målgruppen gjennom «å sile ut de unge med god råd og mulighet for foreldrehjelp».

Politikk og samfunn

Som politisk prosjekt tror jeg behovsprøving av støtte til boligetablering opp mot foreldrenes økonomi er håpløst. Både av praktiske grunner (hvordan måle og sette nivået på foreldrenes støtteevne) og prinsipielt: Skal man slutte fra politisk hold å betrakte voksne som økonomisk selvstendige individer? Er det legitimt å gå inn for en politikk som sier at kan du støtte dine barn økonomisk på boligmarkedet, ja, så skal du?

Jeg tror ikke det, og jeg tolker forslaget fra Stavanger mest som utslag av fordelingspolitisk frustrasjon. Disposisjonene i Foreldrebanken må finne sine former og løsninger gjennom familien og det sivile samfunn – og ikke gjennom poltikken. Og i denne sammenheng er det nærliggende å spørre: Krever omfanget og viktigheten av Foreldebanken at det utvikles en tydeligere og mer eksplisitt fordelingsetikk (og prinsipper) på familienivå? Er kanskje en slik prosess allerede godt i gang? Langt fra alle ungdommer vil ha tilgang til en foreldrebank. Hvor ekskluderende vil dette oppleves, og hvor ulikeskapende vil Foreldrebanken fungere? De rike arver de rike, heter det. Vil også dette være Foreldrebankens tunge slagside? Eller vil det være andre omfordelingsmekanismer ute og går som modererer denne effekten?

Aktuelle problemstillinger

Boligprisene vil garantert ikke utvikle seg i samme oppadgående tempo i de kommende 25 år som i de foregående. Nytt påfyll av egenkapital i Foreldrebanken vil dermed kunne bli langt mer beskjedent i årene framover. Vil dette resultere i at Foreldrebankens betydning svekkes over tid? Eller vil det utvikles en forståelse på familienivå om at den eksepsjonelle oppbyggingen av egenkapital i perioden 1993–2016 må oppfattes som «felles bunden kapital» – som må komme flere generasjoner til gode over lang tid?

Er det for mye å håpe at jeg gjennom dette nye – og sterkt etterlengtede – boligtidsskriftet vil oppleve at enkelte boligforskere vil forsøke å gi svar på noen av de problemstillinger som er reist her?