Dette nummeret av Tidsskrift for Boligforskning byr på et knippe artikler som speiler variasjonen i tidsskriftets tematiske fokus og målgrupper. I det som følger, diskuteres sentrale temaer i boligforskningen som husholdningenes kjøpekraft på boligmarkedet, bolig og ulikhet, bolighistorie, boligmarkedsstudier og boligkvalitet.

Økonomisk ulikhet og boligmarkedet

I kjølvannet av stjerneøkonomen Thomas Pikettys Capital in the Twenty-First Century har ulikhet også blitt et viktig tema i den internasjonale boligforskningen. Ulikhet kan både manifesteres, reproduseres og forsterkes på boligmarkedet. På det norske boligmarkedet er økonomiske overføringer mellom generasjonene sannsynligvis en av de viktigste kildene til ulikhet mellom husholdninger. I dette nummeret av Tidsskrift for Boligforskning har vi to bidrag som berører denne tematikken.

I utgavens første vitenskapelige artikkel studerer Kjersti-Gro Lindquist og Bjørn Helge Vatne fra Norges Bank husholdningenes kjøpekraft på boligmarkedet i Norge over tid. Lindquist og Vatne viser at husholdningenes kjøpekraft på boligmarkedet, definert som deres gjeldsdisponible inntekt, generelt har økt mellom 2008 og 2016. Fordelingen av kjøpekraft er imidlertid svært ulikt fordelt. 10-persentilhusholdningen har ikke positiv kjøpekraft i det hele tatt, mens kjøpekraften er gjennomgående relativt lav også for 25-persentilhusholdningen, som har kapasitet til å lånefinansiere et kjøp blant de 10 prosent rimeligst omsatte boligene de fleste år. Artikkelforfatterne identifiserer videre interessante geografiske mønstre i sitt datamateriale med hensyn til utviklingen i husholdningenes kjøpekraft. Et viktig funn er at kjøpekraften til unge husholdninger på boligmarkedet i hovedstaden har hatt den relativt svakeste utviklingen over tid. Lindquist og Vatne konkluderer også med at kjøpekraften til mange husholdninger kan endre seg raskt som følge av endringer i boligpris-, inntekts- og rentenivå. En vesentlig endring av det generelle rentenivået forventes for eksempel å redusere kjøpekraften til normalhusholdningene i betydelig grad.

Husholdningenes kjøpekraft er midlertid ikke bare bestemt av forholdet mellom inntekt, rentenivå og boligpris. Tore Johannesen fra Norges Boligbyggelag understreker i sitt bidrag betydningen av «foreldrebanken» for unges boligetablering og den generelle fordelingen av boligkapital. Han spør om vi er på vei mot et «flergenerasjonsbasert boligøkonomisk regime som flytter mye av fordelingsjobben ut av politikken og inn i familien»? Boligmarkedet, og den tiltagende betydning av boligkapital for etablering, utfordrer grunntanken i den norske velferdsmodellen om at alle skal ha et mest mulig likt utgangspunkt for å klare seg i livet, uavhengig av bakgrunn og foreldres posisjon. I de siste årene har vi også sett en negativ tendens i eierandelen blant lavinntektsgrupper. Ifølge SSB eide 39 prosent av husholdninger med lavinntekt sin egen bolig i 2003, mens denne andelen hadde falt 10 prosentpoeng til 29 prosent i 2016. På bakgrunn av dette etterlyser Johannesen mer forskning på overføring av boligkapital mellom generasjonene i årene som kommer, og betydningen dette har for unges etableringsmuligheter på boligmarkedet. Vi i redaksjonen håper at flere vil forsøke å svare på spørsmålene formulert i Johannesens debattartikkel – gjerne i form av en vitenskapelig artikkel eller innlegg i et fremtidig nummer av dette tidsskriftet.

Housing Lab, det nye nasjonale senteret for boligmarkedsforskning etablert ved OsloMet, er en av institusjonene som forventes å bidra til forskningen om bolig og ulikhet i årene som kommer. I dette nummeret presenterer senterleder Erling Røed Larsen visjonene for Housing Lab i et innlegg. Senterlederen fremhever at Housing Lab tar sikte på å levere samfunnsøkonomisk forskning på et høyt internasjonalt nivå og formidle forskningsresultater til offentligheten, blant annet gjennom en årlig publikasjon med tittelen «Norwegian housing market watch».

Private og kollektive goder

Planlegging av gode boliger og boligområder kan også relateres til økonomisk ulikhet. Hvem som har tilgang på goder, og hvem som har muligheter til å påvirke i byutviklingsprosjekter, er temaer som belyses i utgavens andre vitenskapelige artikkel. Lillin Knudtzon drøfter forholdet mellom private og kollektive kvaliteter i et transformasjonsprosjekt i Kristiansand og lanserer en teoretisk typologi over kvaliteter i byutviklingsprosjekter. Ifølge Knudtzon belyser denne typologien «hvem som vil nyte godt av planlagte kvaliteter, hvilke eksisterende kvaliteter som trues av ny arealbruk og hvilke aktører som taler på vegne av de ulike kvalitetene». I artikkelen fremhever Knudtzon at sivilsamfunnet kan spille en viktig rolle når det gjelder å ivareta kollektive kvaliteter som sollys i byutviklingsprosjekter. Knudtzons casestudie illustrerer generelt spenningene mellom private og kollektive kvaliteter i urbane områder og viser videre at det er mulig å prioritere kollektive kvaliteter innenfor rammen av dagens markedsorienterte norske boligregime.

I denne utgaven har vi også funnet plass til en bokanmeldelse av den aktuelle bolighistoriske utgivelsen Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017. Boken er skrevet av arkitektene Ketil Moe og Johan-Ditlef Martens og anmelderen er Eli Støa, professor ved institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU i Trondheim. I sin grundige anmeldelse peker Støa på noen svakheter – som for eksempel svakheter ved referansepraksisen og kildehenvisningene – men konkluderer likevel med at boken er et «verdifullt tilskudd til faglitteraturen om norsk boligarkitektur».

God lesing!

Redaksjonen