Arkitektur er et framtidsrettet fag. Helt siden modernismen tidlig på 1900-tallet har arkitekter vært opptatt av å se framover og finne nye svar på gamle spørsmål. Det gjelder også for boligarkitektur. Det å bo er et universelt fenomen, men profesjonen er stadig på jakt etter nye og bedre måter å forme boligomgivelser på.

Til forskjell fra de tidlige modernistene vil de fleste arkitekter i dag mene at innsikt i tidligere tiders måter å løse boligspørsmålet på er en forutsetning for å være framtidsrettet. Det er minst tre grunner til det. For det første kan historien gi økt kunnskap om sammenhenger mellom samfunn, fagdebatt og boligutforming. Ved å tydeliggjøre sentrale temaer i boligutviklingen og hvordan svar og ideologier har endret seg over tid, kan historien gjøre oss bedre rustet til å delta i diskusjonen i dag. Videre ligger det et vell av kunnskap i historiske omgivelser når det gjelder hva som fungerte og ikke, hvilke kvaliteter som har overlevd over tid, og hvilke løsninger som har vist seg mulig å tilpasse til stadig nye familiekonstellasjoner og behov. Og sist, men ikke minst, er historiske eksempler viktige inspirasjonskilder. Gjennom arkitektstudiet og yrkeslivet bygger de fleste arkitekter opp et bibliotek av referanseprosjekter fra ulike tidsepoker som de bruker som inspirasjonskilder for å finne nye svar eller som eksempler på hva de ikke vil gjøre.

Moes og Martens’ bolighistorie fyller på mange måter disse funksjonene på en utmerket måte. Det skal jeg utdype nærmere senere. Men først noen ord om en annen side ved arkitektprofesjonen.

Arkitektur er et normativt fag. Det handler om å skape kvaliteter og om å stadig bidra til å endre våre fysiske omgivelser i en ønsket retning. Derfor innebærer faget ikke bare å ha kunnskap om hvordan hus bygges, eller hvorfor de bygde omgivelsene blir som de blir. En arkitekt må være i stand til å bedømme hva som er god og mindre god arkitektur, og dermed også gode og mindre gode boliger. Det betyr ikke at arkitekter har enerett på å definere hva god boligkvalitet er, men at de vanskelig kan utøve sitt fag uten å ha en normativ tilnærming til det som bygges, og ikke minst at de har et ansvar for å delta aktivt i debatten om hva som er god boligkvalitet.

I boka til Moe og Martens er det siste perspektivet tydelig til stede, spesielt i det innledende og avsluttende kapitlet, men også i gjennomgangen av historiske eksempler der det gjennomgående gis normative vurderinger av kvaliteten på prosjektene. Etter min mening er dette mer problematisk. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Bokas styrke ligger i samlingen og presentasjonen av et stort og rikt materiale om utviklingen av norske boliger fra 1650 og fram til i dag. Selv om det er mye kjent stoff, og de fleste eksemplene er publisert i ulike sammenhenger tidligere, ligger det en stor verdi i å få alt dette samlet i ett bind. Boka har en ryddig struktur, inndelt i tydelige epoker, der hver del er bygget opp på samme måte: først en sammenfatning av hovedinnholdet i kapitlet, deretter et eller to avsnitt om viktige samfunnstrekk som har relevans for boligutviklingen, og videre et avsnitt om internasjonale impulser. De siste avsnittene under hvert hovedkapittel omhandler ulike aspekter ved boligutviklingen, først boligpolitiske føringer og debatter og viktige aktører (blant annet det offentliges rolle), dernest mer overordnede prinsipper for hvordan boligutviklingen inngår i by og tettstedsplanlegging, og til slutt gjennomgås representative eller særlig interessante boligeksempler – først leiligheter, deretter rekkehus eller andre typer småhus og til slutt eneboliger. Som det står i forordet, legges det vekt på å vise eksempler på boliger for både «fattig og rik».

Moe og Martens gir en grundig innføring i boligpolitiske endringer og konsekvenser for det som har blitt bygget, og gir på den måten et vesentlig bidrag til debatten om framtidens bolig. Her finnes mye å hente for både arkitekter, studenter og andre som er opptatt av boligspørsmål. Det som særlig skiller denne boka fra andre historiske framstillinger av norsk boligutvikling, er det rike illustrasjonsmaterialet og fokuset på arkitektoniske løsninger: områdeplaner, planløsninger, bygningstekniske prinsipper og estetiske egenskaper. Det at begge forfattere har arkitektbakgrunn, kommer tydelig til syne.

Hva er tidstypiske boligprosjekter?

Samtidig er det tydelig at forfatterne har støtt på en del utfordringer som de etter min mening bare delvis har lykkes med å løse på en vellykket måte. For bokas hovedkapitler, de som beskriver den historiske utviklingen, gjelder dette særlig utvalget av eksempler og det dilemmaet forfatterne selv er inne på i forordet når de skriver at «[b]oligeksemplene i boka illustrerer tidstypiske prosjekter på godt og vondt, og er ikke nødvendigvis forbildeprosjekter». Det er ikke tydelig hvordan forfatterne har gått fram for å velge ut hva som er «tidstypisk». Hovedvekten av prosjektene er tegnet av arkitekter og allerede publisert i fagpressen og har dermed vært gjennom en form for utsiling basert på noen kvalitetsvurderinger. Eksempelvis er kun noen få sider viet ferdighusene, som jo utgjør et overveldende flertall av eneboliger bygget etter 1960-tallet, og sånn sett må betraktes som noen av de mest tidstypiske boligtypene i Norge for denne perioden. Det er vel derfor riktigere å si at de fleste eksemplene representerer prosjekter som har vært toneangivende i fagdebatten i løpet de ulike epokene, noe som igjen (muligens) forklarer at Sørøst-Norge (og spesielt Oslo og omland) er sterkt overrepresentert.

Historikere eller samfunnsdebattanter?

Etter mitt skjønn har den største vanskeligheten for forfatterne ligget i å balansere mellom deres rolle som historikere og som aktive deltakere i arkitektur- og boligdebatten. Det virker forstyrrende når kvalitetsvurderinger blandes inn i den historiske framstillingen, spesielt når det ikke er tydelig hvilke kriterier disse vurderingene gjøres på grunnlag av. Det vises til en rekke kvaliteter i det innledende kapitlet som «bør legges til grunn for en videre drøfting av de historiske boligprosjektene», men konkrete referanser til disse kvalitetene forsvinner i stor grad når eksemplene presenteres og drøftes. Enkelte utsagn vitner mer om fagpolitiske kjepphester enn et ønske om å forklare viktige utviklingstrekk. Et eksempel på dette er når det på s. 375 skapes et inntrykk av at energieffektivisering av bygg ikke er viktig fordi det vil ha liten effekt på klimagassutslipp i Norge. Ikke bare er dette en unyansert framstilling av den rollen byggebransjen og ikke minst boligsektoren kan spille for å møte de globale klimautfordringene. Det er også en framstilling som tar oppmerksomheten bort fra sakens kjerne, nemlig hvordan sentrale samfunnsmål knyttet til redusert energibruk har påvirket boligarkitekturen.

Forfatterne angir to hovedmål for boka på s. 7: 1) utvikle en bedre forståelse for hva som former boligkvalitet, og hva som er en god bolig, og 2) beskrive og illustrere boligens utvikling i Norge fra 1650 og fram til 2017. Etter mitt skjønn har de lykkes bedre med det siste målet enn med det første. Jeg er ikke sikker på om det er et riktig grep å kombinere de to målene i én og samme bok.

Å bringe diskusjonen om boligkvalitet videre krever en langt grundigere behandling av selve kvalitetsbegrepet enn det som er gjort i denne boka. Det er ikke tilstrekkelig å vise til en opplisting av egenskaper som innenfor arkitektfaget framstår som etablerte sannheter dersom man skal utvikle forståelsen av hva en god bolig er. Jeg kunne ønsket at det var flere referanser til ulike teoretiske perspektiver og forskning på kvalitet – ikke bare til mer eller mindre faginterne debatter. Blant annet er det mye interessant å hente i Kulturrådets prosjekt om kvalitetsforståelser (https://www.kulturradet.no/kvalitet).

Boka er skrevet av arkitekter, og jeg er redd for at den først og fremst vil bli lest av arkitekter. Det er synd, men den litt forenklede (eller skal vi faginterne) tilnærmingen til boligkvalitet kan være en av årsakene til dette. Derfor tror jeg det hadde vært en bedre løsning om den bolighistoriske framstillingen fikk stå på egne bein, og at drøftinger av boligkvalitet var tema for en egen publikasjon.

Helt til slutt, og siden denne anmeldelsen kommer på trykk i det nylig etablerte Tidsskrift for Boligforskning, kan jeg ikke dy meg fra å kommentere forfatternes litt tilfeldige bruk av referanser og kildehenvisninger. Det skilles ikke mellom vitenskapelige kilder og faglige publikasjoner av typen veiledere, rapporter, debattartikler og historiske dokumenter. I flere tilfeller vises det til muntlige kilder, men uten å forklare hvilken rolle kildene har. Det skapes en uklarhet om hva som er basert på forskning, og hva som er basert på forfatternes egne eller andre arkitekters vurderinger. Det store omfanget av planløsninger bidrar i stor grad til å forstå boligprosjektene bedre, men kvaliteten på gjengivelsen av tegningene er dessverre ujevn, og mange av tegningene mangler målestokk. Det oppgis dessuten i liten grad kildehenvisninger for tegningsmaterialet. Og sist men ikke minst, en bok av denne karakteren, med så mange referanseprosjekter, burde avslutningsvis hatt et register.

Til tross for innvendingene, er jeg ikke i tvil om at boka vil være et verdifullt tilskudd til faglitteraturen om norsk boligarkitektur. Et høyere akademisk nivå ville gjort den enda viktigere og gitt den større tyngde i møtet med andre fagdisipliner som også tar mål av seg til å både forstå og å påvirke boligutviklingen – men der de arkitektoniske dimensjonene ofte er oversett.