Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Glipper mulighetene? Kvaliteter i transformasjonsprosjekter – for private, klubben eller kollektivet?

Are we letting opportunities slip? Qualities in urban redevelopments – for private, the club or the public?

Phd i by- og regionplanlegging, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Artikkelen introduserer en typologi for kvaliteter i byutviklingsprosjekter knyttet til kvalitetenes tilgjengelighet og knapphet i tråd med økonomisk godeteori. Typologien er egnet til å tematisere hvem som vil nyte godt av planlagte kvaliteter, hvilke eksisterende kvaliteter som trues av ny arealbruk, og hvilke aktører som taler på vegne av de ulike kvalitetene. I artikkelen brukes typologien i en empirisk analyse av et transformasjonsprosjekt i Kristiansand. Analysen eksemplifiserer hva som ligger i «klubbkvaliteter» og «trengselskvaliteter», men det legges særlig vekt på hvem som foreslår og forsvarer «kollektive kvaliteter», dvs. kvaliteter som er tilgjengelige for alle. Caset illustrerer at sivilsamfunnet har en viktig rolle i dette blant annet gjennom å være oppmerksom på forhold som kommunale myndigheter kan overse. Fylkesnivået er også opptatt av kollektive kvaliteter, men deres innspill når ikke gjennom hos politikerne når det er uenighet.

Nøkkelord: bytransformasjon, byutvikling, kollektive kvaliteter, fellesgoder, medvirkning

The article introduces a typology of spatial qualities in urban redevelopments, drawing on economic theory of public goods. The typology is useful for addressing who will benefit from planned qualities, which existing qualities are threatened by new land use, and which actors speak on behalf of the different qualities. In the article, the typology is applied on an empirical analysis of a transformation project in Kristiansand. The analysis exemplifies ‘club qualities’ and ‘congested qualities’ in urban redevelopments, and hold a particular focus on who speaks for ‘public qualities’, i.e. qualities that are available to everyone. The case illustrates the important role civil society can play, as they may be aware of concerns that municipal authorities overlook. The county level is also concerned about public qualities, but local politicians chose to disregard these concerns during disagreements.

Keywords: urban transformation, urban development, public qualities, public goods, user involvement

Innledning

Arealplanlegging er et felt hvor det tidvis blir høye temperaturer når ulike aktører og deres interesser står mot hverandre. Særlig kan det bli sterk uenighet om arealer i den allerede byggede by, der endret bruk og fysiske uttrykk kan berøre naboer, nabolag og byen som helhet. Innen planteori, særlig innen det kommunikative planideal, er det lagt vekt på at prosessene bør være inkluderende og demokratisk forankret (Forester, 2009; Healey, 2010). At dette kan være vanskelig å få til i praksis, er adressert av mange (Falleth & Hanssen, 2012; Pløger, 2012; Sager, 2013; Schmidt, Guttu, & Knudtzon, 2011). Involvering av innbyggerne og sivilsamfunnsorganisasjoner (medvirkning) er heller ikke en garanti for at resultatene blir gode for fellesskapene (Hillier, 2000). Det er også uheldig dersom man kun ser på innbyggerdeltakelse og ikke på det substansielle i hva deltakelsen skal dreie seg om (Leino & Laine, 2012). Denne artikkelen belyser innbyggerinvolvering, men først og fremst det substansielle – de kvalitetene som bytransformasjon bringer med seg. Jeg spør hvem som promoterer disse kvalitetene, og om sivilsamfunnet har en rolle i det.

I artikkelen er det særlig kvaliteter som kan benyttes av allmennheten – de kollektive kvaliteter – som diskuteres. Hvem taler på vegne av dem i norske reguleringsprosesser, og hvor lydhøre er beslutningstakerne til innspill om disse? Tradisjonelt sett har det vært den offentlige planleggers rolle å ivareta felleskapets interesser, ofte omtalt som «the public interest», noe som i amerikansk sammenheng også er nedfelt i deres yrkesetiske grunnlag (American Institute of Professional Planners, 2005). I Norge har vi ikke et slikt eksplisitt etisk rammeverk. Fellesskapets interesse er heller ikke noe enkelt og omforent begrep eller fenomen, og i den internasjonale litteratur anses begrepene «common good» og «public interests» som utilstrekkelig definert (Carmona, 2015; Metzger & Wiberg, 2017). Det er derfor rom for mer oppmerksomhet på hva fellesskapets interesse kan innebære i byutviklingsprosjekter og spørre hvem som taler deres sak.

Denne artikkelen bidrar med en typologi som kan brukes til å tematisere hvilke kvaliteter et byutviklingsprosjekt bidrar med, og hvem som kan få glede av eller ulempen ved disse kvalitetene. Typologien tilfører mer verdinøytrale kategorier til analyser og diskusjoner om hva et nytt prosjekt vil innebære, og kan dermed motvirke polarisering og bidra til et bedre beslutningsgrunnlag i planprosesser.

Artikkelen starter med en redegjørelse for typologien. Dernest blir typologien knyttet til analyse av et empirisk case i Kristiansand. Kvalitetene presenteres fortløpende med vekt på hvem som har vært talspersoner for dem, og hvordan deres innspill er ivaretatt i prosessen. Avslutningsvis diskuteres det om norsk planlegging ivaretar viktige kvaliteter, og anvendeligheten av typologien.

En typologi for kvaliteter

En grunnleggende antakelse i dette arbeidet er at de ulike aktørene som er involvert i planprosesser, ønsker gode resultater. Imidlertid vektlegger ikke aktørene nødvendigvis gode resultater for de samme gruppene, det er ikke alltid enighet om hva som er godt eller dårlig, og det kan være ulike terskler for når noe er godt nok. Å nå fullstendig konsensus om ønsket utfall av en planprosess er ofte en urealistisk ambisjon. Det vil imidlertid vanligvis være mulig å oppnå åpne redegjørelser for ulike ståsteder og avveiing av disse. Innenfor en slik ambisjon er det nødvendig med gode analytiske begreper som kommuniserer, fokuserer på de viktigste aspektene og ser detaljer i planene i et større perspektiv. Den foreslåtte kvalitetstypologien vil kunne bidra til dette.

Goder og kvaliteter

Begrepet «gode» er godt innarbeidet innen økonomifaget og betegner en vare eller tjeneste som skal tilfredsstille et behov (Andresen, 2014). I tilknytning til begrepet er det utviklet et begrepsapparat med skillelinjer ut fra eksklusivitet (tilgjengelighet) og rivalisering (knapphet) for godene. Det gir følgende fire typer goder med kjennetegn: private goder – eksklusive og rivaliserende, klubbgoder – eksklusive og ikke-rivaliserende, fellesressurser – ikke-eksklusive og rivaliserende, kollektive goder – ikke-eksklusive og ikke-rivaliserende (ibid.). Typologien brukes blant annet til å adressere overforbruk og utarming av fellesressurser (Hardin, 1968; Ostrom, 1990) og grunnlaget for finansiering av offentlig forvaltning og fellesressurser (Holcombe, 1997).

Denne analytiske differensieringen kan ha mye å tilføre planfeltet blant annet for å tydeliggjøre hvem som vil ha glede av fremtidige goder og synliggjøre eventuelle fortrengingsmekanismer. Men godebegrepet med sin vekt på å tilfredsstille forbrukernes behov er fremmed innenfor plandiskursen. Begrepet «kvaliteter» slik det brukes i plan- og arkitekturdiskursen, betegner imidlertid mye av det samme som «goder». Det skrives om bymessige kvaliteter og områdekvaliteter (Børrud, 2012), boligkvalitet (om lys, plass og standard i boligene) og bokvalitet. Bokvalitet brukes tidvis nærmest synonymt med boligkvalitet1, men er hovedsakelig brukt for å favne kvalitet utenfor selve boligen. Husbanken bruker bokvalitet om blant annet estetisk utforming, møte- og oppholdsarealer, trafikksikkerhet og universell utforming, gjennomlys i boligen og privat uteplass2. Ut fra dette kan «kvaliteter» i plansammenheng forstås som en fellesbetegnelse for produkter eller fenomener som gir nytte eller glede for enkeltmennesker eller samfunnet. Gode begreper og typologier er nyttige for å gjøre diskusjoner om foreslåtte byutviklingsgrep nyanserte, fokuserte, transparente og kommuniserende. Begrepene i dagens plan- og arkitekturdiskurs er imidlertid ikke tilstrekkelige til å sikre gode nok diskusjoner i planprosesser (Knudtzon, 2018). Jeg foreslår derfor et begrepsmessig supplement basert på den økonomiske godetypologien. Ved dette grepet forenes også en økonomidiskurs med en plandiskurs, noe som kan bidra til å lette kommunikasjonen på et fagfelt der svært mange ulike fagkompetanser møtes.

En typologi for kvaliteter som skapes, trues og forsvares i reguleringsprosesser

Kvalitetstypologien dannes ut fra to dimensjoner: tilgjengelighet og ressursens kapasitet eller knapphet. Tilgjengelighet handler om hvorvidt det er mulig å ekskludere grupper eller individer fra kvaliteten. Ressurskapasitet handler om hvorvidt den enes bruk negativt påvirker andres mulige bruk av kvaliteten, dvs. om det er tilstrekkelige mengder av ressursen gitt antallet som har tilgang til den. Denne dimensjonen vil være dynamisk avhengig av hvor stort trykk det er på kvaliteten. Det gir en firefeltstabell med fire ulike kvaliteter (tabell 1.). Disse er definisjonsmessig gjensidig utelukkende, men i praksis kan noen fenomener passe i flere kategorier.

Tabell 1. Fire kvalitetskategorier ut fra tilgjengelighet og ressurstilfang

Begrenset tilfang / rivaliserendeTilstrekkelig tilfang / ikke-rivaliserende
Ekskludering mulig1. Private kvaliteter2. Klubbkvaliteter
Ekskludering ikke mulig3. Trengselskvaliteter4. Kollektive kvaliteter

Jeg skal knytte et par kommentarer til hva de ulike kvalitetstypene kan innebære for ny utbygging og bytransformasjon i Norge i dag.3

Private kvaliteter er de som hver unike eier (eller leietaker) har eksklusiv bruksrett til, og dermed kan stenge andre ute fra. Dette omfatter for det første egenskaper ved leilighetene som planlegges, inklusiv kvaliteter som universell utforming, lysforhold, utsikt, private balkonger og parkeringsplasser. I vanlig terminologi innen en plan- eller eiendomsdiskurs er dette boligkvaliteter, men private kvaliteter favner også næringsarealer og er derfor et videre begrep. Private kvaliteter finansieres gjennom utsalgspris, og mengden kvaliteter tilpasses betalingsvilligheten i det lokale markedet. Selv om private kvaliteter i hovedsak kommer eierne/leietakerne til gode, kan de også bidra til allmennheten gjennom for eksempel belysning fra vinduene eller vakker beplantning.

Klubbkvaliteter er egenskaper ved utbyggingen som flere eiere (eventuelt leietakere) har glede av i fellesskap, og som vanligvis finansieres felles. Dette omfatter for eksempel felles takterrasser og avgrensede uteområder, avgrensede lekeplasser, fellesrom innendørs etc. Klubbkvaliteter har ofte begrenset verdi for andre enn klubben, men klubbkvaliteter kan også være hager som forbipasserende har glede av å se på, gangveier som ikke er avsperret for allmennheten, eller lekeplasser som ikke er låst. Slike klubbkvaliteter vil gi noe til allmennheten og er dermed også kollektive kvaliteter.

Kollektive kvaliteter er egenskaper som prinsipielt kommer alle til gode. De er allment tilgjengelige, og i utgangspunktet er bruken av dem ikke til fortrengsel for andre. En utbygging tilfører kollektive kvaliteter når det anlegges sykkeltraséer og lages kvartalslekeplasser, når et område som har hatt lite urbant liv, får tilsig av næringsarealer og butikker som tilfører aktivitet og liv, og når det kommer restauranter eller etableres et sjøbad, eller togstasjonen rustes opp. En del slike kvaliteter bekostes indirekte av kjøperne av arealer i det utbyggede området ved at de inngår i etableringskostnadene. Vedlikehold og drift kan forbli en klubbkostnad eller overføres til det offentlige.

Trengselskvaliteter er underdimensjonerte kollektive kvaliteter som det er vanskelig å begrense bruken av – de er tilgjengelige for alle, men er begrensede. I en utbyggingssammenheng handler dette for det første om at den aktuelle utbyggingen legger press på allerede eksisterende kollektive kvaliteter. Eksempler kan være at det bygges mange leiligheter, men ikke ny barnehage, slik at etablerte tilbud blir overfylt, eller det kan være grøntarealer som settes under press ved at mange flere brukere kommer til uten at det suppleres med nytt slikt areal eller bedre tilrettelegging. En tredje versjon er at kulturarv eller -minner trues av ny utbygging, og et fjerde eksempel at lys- og utsiktsforhold forringes som følge av utbygging. Det vil ofte være i slike situasjoner at det mobiliseres til protester mot en utbygging. Trengselskvaliteter handler for det andre om nye kvaliteter som etableres med en transformasjon, men som allerede fra start er underdimensjonerte, slik som nye badeplasser som blir overfylte på varme sommerdager. Sammenlignet med førsituasjonen vil en slik trengselskvalitet være et positivt tilskudd, men planmessig er det kanskje ikke et optimalt resultat.

Trengselskvaliteter i bysammenheng betegnes tidvis som «urban commons». Begrepet er imidlertid tvetydig og brukes også om områder der trengsel er en forutsetning for den urbane verdien (Borch & Kornberger, 2015; Parker & Johansson, 2011).

Den foreslåtte kvalitetstypologien er anvendelig i en analyse av planprosesser hvor man kan spørre hva slags kvaliteter et forslag har, hvem som peker på ulike typer kvaliteter og argumenterer for dem, hvilke eksisterende kvaliteter som trues av en ny utbygging, og hvilken rolle sivilsamfunnet kan spille i planprosessen. Disse spørsmålene besvares i det følgende for en bytransformasjon i Kristiansand.

Casestudie av silokaia med Kanalbyen i Kristiansand

Denne casestudien er et eksempel på hva Stake (1995) kaller en instrumentell casestudie, og innebærer en vektlegging av hva caset forteller om et tema eller fenomen, og hvordan det kan brukes til å foredle teori. Jeg fikk dybdeinnsikt i caset etter å ha valgt Kristiansand som casekommune for å studere planprosesser med aktiv involvering av sivilsamfunnet. Kristiansand har en noe bedre praksis for å invitere inn innbyggernes stemmer i planprosesser enn hva som er vanlig i Norge. Blant annet har de et eget veiledningsskriv som naboer får når det skal planlegges nær dem (Kristiansand kommune, Udatert). De har også tradisjon for god involvering av barn og unge i planlegging (Knudtzon & Tjerbo, 2009). Caset er valgt fordi beliggenheten ved strandlinjen åpner for gode kollektive kvaliteter, fordi mange ulike kvaliteter har vært diskutert aktivt i tilknytning til caset, og fordi representanter fra sivilsamfunnet var sterkt engasjert på et tidspunkt. Caset er også interessant fordi det innebærer to ulike planprosesser, der den første vedtatte planen ikke lot seg realisere fordi ingen private utbyggere ville utvikle konseptet. Det er derfor et eksempel på at kommunen må tilpasse sine krav og forventninger til hva private utbyggere er villige til å satse på hvis de skal få realisert en utbygging uten å gjennomføre den selv.

I casestudien utgjør dokumenter hovedmaterialet, men det er også gjennomført intervjuer med tre ansatte i kommunen: en representant på eiendomsutviklersiden og to representanter for en ideell organisasjon. Sitater er klarert med informantene.

Caseområdet er et tidligere havneareal – Silokaia (se gul oval i illustrasjon 1), som har vært eid av Kristiansand Havn, og som i stor grad har vært avstengt for publikum. I kommuneplanen for 2005 ble arealet avsatt til byggeområde og senterområde. I 2007 fikk eierne utarbeidet et planforslag med hensikt «å utvikle en urban bydel, som gjenåpner kontakten med sjøen og som oppleves som det riktige stedet å bo, oppholde seg i og identifisere seg med» (Kristiansand Havn Kf, 2007: 11). Planen ble vedtatt i 2010 og omtales i det følgende som 2010-planen.

Intensjonen for den videre prosessen var fra Kristiansand Havns side at private eiendomsaktører skulle realisere utbyggingene som planen la grunnlag for. Imidlertid var interessen blant kommersielle utbyggere liten, og noen vesentlige rammebetingelser endret seg4. Kommunen bestemte seg for å revidere planen slik at den ble mer attraktiv for kommersielle interesser. Ifølge referatet fra oppstartsmøtet var det også et uttalt ønske fra kommunen å redusere antall kvadratmeter offentlig driftet uteareal (Kristiansand kommune, 2014:5).

Et nytt planforslag ble utarbeidet for det nystartede Kanalbyen Eiendom AS, eid av det privat-offentlige samarbeidsselskapet Kanalbyen Partner AS5. Det nye planforslaget hadde endret form, men beholdt omtrent samme utnyttelsesgrad. Det eneste som ble videreført fra første plan, var tre høyhus, «De tre søstre», som det hadde vært protester mot. Den nye planen er grunnlaget for utbyggingen av Kanalbyen og omtales i det følgende som 2015-planen. Mens 2010-planen bare omfattet selve kaiområdet, ble et tilliggende friområde inkludert i 2015-planen (se blå oval i illustrasjon 1). Arealet ble foreslått utviklet og tilrettelagt som grøntareal i tilknytning til planområdet.

Illustrasjon 1.

Silokaia på Odderøya i Kristiansand. Planområdet i 2010-planen omtrentlig angitt med gul linje og ekstra areal i 2015-planen omtrentlig angitt med blå linje. Byen oppe til venstre i bildet.

Hvilke kvaliteter diskuteres i planprosessene, og hvem taler for dem?

Prosjektet etablerer en ny bydel som vil tilføre Kristiansand mange kvaliteter og bli ettertraktet. Særlig etableres mange private kvaliteter gjennom næringsarealer og leiligheter med utsikt, balkong og garasjeplass. Disse kvalitetene går artikkelen ikke nærmere inn på. Derimot skal de kollektive kvalitetene som har vært diskutert, presenteres. Dette inkluderer kollektive kvaliteter som har vært foreslått, men ikke vedtatt, og nye og eksisterende kvaliteter som forringes gjennom utbyggingen. I presentasjonen diskuteres grensegangen mellom kollektive kvaliteter og klubbkvaliteter og avveiinger knyttet til trengselskvaliteter.

Allmennhetens tilgang til strandarealer er en særlig viktig kvalitet som i dag hjemles spesielt av plan- og bygningsloven, og som er sentral i dette caset. Ellers er de viktigste kvalitetene som ble diskutert i planene, barnehager, sikker skolevei, et sosialt og mangfoldig nabolag, offentlige rom for fremtidige beboere slik som leke- og oppholdsplasser (klubbkvaliteter), og offentlige gater og rom for allmennheten.

I det følgende vil hovedvekten legges på utearealer, men jeg vil først kort presentere kvaliteter knyttet til tjenester og bomiljø. Presentasjonen fokuserer på hvem som bidro med innspill knyttet til kvalitetene. Tre hovedaktører, i tillegg til forslagstiller, er fylkesmannen, fylkeskommunen og Odderøyas venner.

Lokal barnehage – nødvendig for å ikke gi trengsel på eksisterende tilbud?

Etablering av barnehage i nærheten av boligen kan forstås som en klubbkvalitet. I 2010-planen var det en selvfølge at det skulle etableres en barnehage (Kristiansand kommune, 2010a:21), og det ble satt av et stort areal til formålet. Det ble ikke satt av arealer til barnehage i 2015-planen. Denne endringen ble ikke belyst ved planoppstart. I høringsfasen kommenterte fylkeskommunen at barnehagen var tatt ut, og at behovet for barnehage ikke var tematisert. Det ble etterlyst barnehageløsninger når det skulle bygges 500–800 nye boliger. I svaret blir det understreket at Silokaia ikke har gode arealer som egner seg for barnehage, og at en bedre løsning er å utvide bruken av en eksisterende midlertidig barnehage som ligger i tilknytning til friområdet (Kristiansand kommune, 2015c:8). Fylkeskommunen fulgte ikke opp saken videre, og saken ble ikke diskutert under politisk behandling.

I og med at det ikke kommer noen ny barnehage på området, vil de nye barna som flytter inn, måtte inkluderes i allerede eksisterende barnehager og potensielt skape en trengsel i slike kollektive kvaliteter. Det er sagt lite i sakspapirene om den midlertidige barnehagens kapasitet.

Trygg skolevei – sikrer både klubb- og kollektiv kvalitet

Trygge ferdselsårer for fotgjengere er både en klubbkvalitet for beboerne og en kollektiv kvalitet for brukere av området. Kvaliteten på skoleveien for kommende skoleelever var viktig tema i 2010-planen, hvor både Statens vegvesen og fylkesmannen hadde innspill om sikkerhet. Det ble funnet frem til gode løsninger i 2010-planen, og disse er videreført i 2015-planen med spesifiserte planlagte tiltak og et illustrativt kart i forslagsstillers fremstilling (Kanalbyen & A-lab, 2014:71).

Trygg skolevei i planen medfører gode ferdselsløsninger til området for alle myke trafikanter. Både kanalpromenaden langs kanalen, veier i indre gårdsrom og kaipromenaden er bilfrie traseer som kollektivet vil nyte godt av.

Sosialt forskjelligartet nabolag – mål om å gi kollektiv kvalitet

Det har vært et premiss i begge planprosessene at boområdet skal være variert. Kristiansands kommuneplan vil legge til rette for blandet befolkning og utjevning av forskjeller mellom bydeler. Dette målet for kollektiv kvalitet siteres i presentasjonen av 2010-planen:

To av målsetningene i kommuneplanen er at Kristiansand skal ha et variert og tilfredsstillende boligtilbud med hensyn til lokalisering, pris og familiestørrelser i alle boområder. Det skal være en balansert blanding av rimelige og dyrere boliger for å prøve å redusere forskjellene mellom bydelene (Kristiansand kommune, 2010a:7).

2010-planen konkretiserer dette ved å legge føringer for variasjon i størrelsen på leilighetene. Likevel antas leilighetene å bli så dyre at målet i kommuneplanen vil være vanskelig å nå (ibid:8). Fylkesmannen var en av høringsinstansene som var opptatt av å sikre variert beboersammensetning i 2010-planen (ibid:24).

I 2015-planen er det også lagt opp til leiligheter i forskjellige størrelser. Fylkeskommunen kommenterer spesielt på det i innspill ved planoppstart og legger til at sosialboliger bør være et element i bebyggelsen (Kanalbyen & A-lab, 2014:97). Forslaget om sosialboliger besvares ikke av forslagstiller ut over en generell betraktning om at leilighetstyper ikke skal bestemmes i detalj på dette plannivået (ibid:98). Forslaget om sosialboliger tas ikke opp igjen i høringsrunden, men krav om variasjon i leilighetsstørrelser gjentas. Planetaten mener bestemmelsene i tilstrekkelig grad sikrer at det vil bli variasjon i leilighetsstørrelsene (Kristiansand kommune, 2015c:8).

På tross av at en kollektiv kvalitet om å bygge en attraktiv bydel for en variert befolkningsgruppe er eksplisitt adressert og ønsket, er det ikke tatt særlige grep i planen for å sikre variasjon i det sosiale sjikt. Forslaget om sosialboliger blir ikke besvart, og ingen andre virkemidler som kan gi variasjon og slippe ulike grupper inn på dette markedet, for eksempel ved å bygge borettslagsboliger, er tematisert. Hvor variert bydelen blir mht. befolkningssammensetning, gjenstår å se. I første byggetrinn ble det solgt boliger fra 33 m2 til 149 m2.6

Første etasje som private hager eller offentlige rom

Privatisering av og eksklusjon i offentlige rom er en svært aktuell problemstilling i planlegging i dag. Blant annet skilles det mellom offentlige rom som er strukturert til begrenset bruk, og offentlige rom hvor alle kan ferdes fritt (Mitchell, 2003).

Et levende byliv har eksplisitt vært et mål med begge planer fra forslagsstillernes side, som illustrert ved sitater fra 2010-planen og 2015-planen:

Det er den varierte sammensetningen av formålene vi etterstrever ettersom den vil være det miljøskapende element, generere liv og skape den sosiale kontrollen som en åpen bydel med ulike aktiviteter vil gi (Kristiansand Havn Kf, 2007:128).

Tilrettelegging for det sosiale bylivet er således vektlagt betydelig og dette vil være avgjørende for at ambisjonen om et levende byliv skal kunne lykkes. (Kanalbyen & A-lab, 2014:104).

De to planene har imidlertid ulik tilnærming for dette og velger svært ulike løsninger på bruk av førsteetasjene. I 2010-planen var det et sentralt premiss fra forslagstiller at forretninger, kontorer og serveringssteder skulle fordeles på hele området, og at hele bydelen skulle ha førsteetasjer som ikke skulle være privatisert:

Forretning/kontor/bevertning/allmennyttig formål i førsteetasjene gir tydelig offentlige byrom og variasjon i brukere og opplevelsestilbud. Beboere på Silokaia vil tilføre liv mellom husene og bidra med tilhørighet og miljøskapende kvaliteter til bydelen (Kristiansand Havn Kf, 2007:78).

Fylkeskommunen var opptatt av at fasadene på bakkeplanet skulle være aktive, og at man unngikk kontorer i første etasje (ibid:27). Bestemmelse om dette ble tatt inn i reguleringsbestemmelsene (ibid:27).

I 2015-planen ble dette endret på, og intensjonen om endringer finnes allerede i oppstartsmøtet hvor det understrekes at næringsareal skal flyttes fra førsteetasjene til byggene nærmest bysentrum (Kristiansand kommune, 2014:1). Ved innspill til planoppstart understreker fylkeskommunen at de ønsker næringsliv og private offentlige funksjoner i førsteetasjene fremfor konsentrasjon av næringsfunksjon i en avgrenset del av området (Kanalbyen & A-lab, 2014:97). Forslagstiller svarer til dette at det vil bli publikumsrettet aktivitet i førsteetasje «der dette synes hensiktsmessig» (ibid:98).

I 2015-planen er tjeneste- og næringsarealene flyttet til området nærmest sentrum av byen, mens byggene lenger utover nesten utelukkende er boligbygg. Det er ikke lenger funksjonsblanding, og de fleste førsteetasjene er illustrert som private hager. Utbygger mener at dette ikke trenger å virke privatiserende:

Boliger i 1. etasje trenger ikke virke privatiserende på byrommene, forutsatt god utforming av klart definerte grenser og overganger mellom private, halvprivate og offentlige / offentlig tilgjengelige soner, slik at det er enkelt lesbart for alle, at allmenheten kan både vandre gjennom og oppholde seg i de ulike byromsituasjonene (ibid:106).

I høringsfasen er det Christiansands Byselskab som adresserer ønsket om at førsteetasjene i større grad skal ha «kulturelle aktiviteter som inviterer allmennheten inn i området» (Kristiansand kommune, 2015c:9). Svaret fra planadministrasjonen er at alle områder vil være tilgjengelige for allment bruk med tinglyst ferdsels- og oppholdsrett på arealer som ikke er eid av kommunen (ibid:10).

Igjen gjenstår det å se hvordan arealene blir opplevd og brukt. Kanskje utformes de private førsteetasjene slik at det gir noe til de forbipasserende. Men hagene kan også gjøre at de offentlige arealene rundt får mer karakter av å være en klubbkvalitet enn kollektiv kvalitet.

Havnepromenade for opphold eller passering

I begge planprosesser har det vært enighet om at ferdselsårene skal være offentlig tilgjengelige, men i begge prosessene har forslagstillerne blitt utfordret på bredden på kai og gater. I høringsfasen til 2010-planen spilte både fylkesmannen og fylkeskommunen inn at kaia burde være bredere. Fylkeskommunen foreslo at kaia skulle være ti meter bred. Planadministrasjonen svarte til begge at det var tilstrekkelig med seks meter bredde for gangareal (Kristiansand kommune, 2010a:26-27). I den politiske behandlingen av saken foreslo en av politikerne at «gangarealets bredde langs kaifront utvides fra 6 til 10 meter» (Kristiansand kommune, 2010b:3), men fikk ikke gjennomslag.

I 2015-planen ble bredden på kaia foreslått til tre meter. Ingen kommenterte dette verken i innspills- eller høringsfasen. Fylkeskommunen anbefalte i sitt høringsinnspill at det legges til rette for fiske fra kaia, at det lages en universelt utformet gjestebrygge, og at det etableres utsettingsplass for kajakk og kano. I svaret fra planadministrasjonen står det at alt som ikke er forbudt, er tillatt, inklusiv fiske, og at det vil etableres et universelt utformet bryggeanlegg (Kristiansand kommune, 2015c:9). Christiansands Byselskab etterlyste en mulighet for å legge til med båt for beboere og besøkende, men fikk til svar at det ikke ville bli mulig (ibid:10).

I byggetrinn 2 er deler av havnepromenaden senket to meter nedenfor de private terrassene langs en vegg. Det gjenstår å se i praksis om tre meter bredde for havnepromenaden er tilstrekkelig, om den blir en populær kollektiv kvalitet, og om folk har plass til å fiske der.

2015-planens byromshierarki fra klubb til kollektiv kvalitet

2010-planen hadde en liten park, to vannlekeplasser og flere små sandlekeplasser. I tillegg var det tre kvartalslekeplasser og en stor «opplevelsesøy» med plen og strand (se illustrasjon 4). I 2015-planen ble det valgt andre løsninger, der kanalen som går gjennom området, ses som et hovedgrep som erstatter behovet for park og vannlekeplasser. Opplevelsesøya er fjernet. Planen har fire mindre områder for lek og et anlegg med stupetårn og trapper ned i vannet. Kanalen forventes i henhold til planavdelingen å gi «en flott kvalitet til utearealene mellom byggene» (Kristiansand kommune, 2015b:2). I tillegg er deler av friområdet på Odderøya innlemmet i 2015-planen.

Forslagstillerne har hatt en eksplisitt ambisjon om å skape gode uterom. Den menneskelige skala har vært sentral i byplangrepet, og bydelen skal «tilby stor variasjon av kvalitative rom, uansett dag i uken og årstid» (Kanalbyen & A-lab, 2014:65). Men i hvilken grad vil de foreslåtte uteområdene bli kollektive, og i hvilken grad vil de bli klubbkvaliteter?

Forslagstiller introduserer i planforslaget et «byromshierarki» med fire kategorier byrom (illustrasjon 2). De fire kategoriene er byplass, som klart er en kollektiv kvalitet, bydelsplass, som kan forstås som enten kollektiv eller klubbkvalitet avhengig av skala, og lokalplass og nabolagsplass, som begge er naturlig å se som klubbkvaliteter forbeholdt nettopp nabolaget og lokale beboere.

Det er i planforslaget tre byplasser og ni områder som er angitt som bydelsplasser. Disse vil gis ulik opplevelse av offentlighet og tilgjengelighet. Forslagstillers uttrykte intensjon er at store deler av området nettopp ikke skal oppleves som offentlig (ibid:66) og dermed være klubbkvaliteter. Dette gjelder særlig byrommene som dannes på innsiden av kvartalene, men også bydelsplassene er tiltenkt de nye beboerne i denne bydelen og ikke befolkningen for øvrig i byen.

Illustrasjon 2.

Byromshierarkier på Silokaia i Kanalbyen med badeplass i gul sirkel.

Hierarkiet og bruksvennlighet for allmennheten gis lite oppmerksomhet i høringen. Fylkeskommunen etterspør sikring av offentlig tilgjengelighet til arealer som ikke eies av kommunen (Kristiansand kommune, 2015c:8). Planavdelingen utdyper at alle privatdriftede byrom, gaterom og gårdsrom reguleres slik at de skal være tilgjengelige for ferdsel og opphold for allmennheten, inkludert i utbyggingsavtale og tinglysning (ibid:8). Det er kun Christiansands Byselskab som gir uttrykk for at de frykter at området blir privatisert, og ikke inviterer til bruk for allmennheten (ibid:9).

Brukskvaliteter ved badeanlegget mot vest

I begge planene har det vært tegnet inn et badeanlegg mot vest (se markering i illustrasjon 2 og 3). I 2010-planen var det planlagt en relativt stor «opplevelsesøy» med gresslette og strand innerst i det som omtales som en lagune (se ill.4). Den var tenkt som et tilbud til hele byen:

Opplevelsesøya og Lagunen vil ha høy intensitet med leke-, idretts- og rekreasjonsaktiviteter, og vil bli en magnet for publikumstilstrømning ytterst i området (Kristiansand Havn Kf, 2007:61).

Imidlertid viste det seg at det ville være svært vanskelig å etablere både øya og stranda fordi det her er brådypt. I tillegg ønsket kommunen å redusere antall kvadratmeter offentlig eid uteareal med offentlig drift (Kristiansand kommune, 2015b:3). I 2015-planen er badeanlegget redusert til en brygge med stupetårn og trapper ned i vannet. Saksbehandleren i kommunen forklarer:

Man har landet på at dette er et greit gjennomførbart anlegg. Og man har badeplasser på den andre siden av Odderøya. Dette skulle ikke være noen ny bystrand (Informant K-1).

Ingen av høringsinstansene hadde kommentarer til at opplevelsesøya var krympet. Tiden vil vise om badeplassen er dimensjonert tilstrekkelig, eller om den vil fremstå som en trengselskvalitet.

Fylkeskommunen beklaget i innspill ved oppstart at det ikke forelå planprogram for endringene. De mente følgende forhold særlig måtte belyses: vind- og solforhold, barn og unges interesser, universell utforming, tilgjengelighet til strandarealer og siktlinjer (Kanalbyen & A-lab, 2014:97). I høringsforslaget følger de imidlertid ikke opp med innspill om endringene fra den første til den andre planen.

Begge planforslagene har sol- og skyggestudier, mest detaljert i 2015-planen. I diagrammet som viser solforholdene klokken 09 den 1. mai (og dermed også 20. august), lager «De tre søstre» slagskygger ut i sjøen, mens badeplassen har sol (Kanalbyen & A-lab, 2014:46). Hvis man lager diagrammer for klokken 10 (illustrasjon 3), har imidlertid det meste av badeplassen skygge. Skygge på badeplassen forringer den som kollektiv kvalitet, noe som særlig vil gå ut over gruppen ungdommer som gjerne bruker stupetårn og badeanlegg til sosial aktivitet i helger og ferier i sommermånedene. I 2010-planen var badeplassarealet mye større, slik at selv med mye skygge på området var det også store flater med sol kl. 10 den 20.august (illustrasjon 4).

Illustrasjon 3.

2015-planen med skygge på kaia og badeplassen kl. 10 den 20. august.

Illustrasjon 4.

2010-planen. Skygge på Opplevelsesøya og stranda (i oransje oval) kl. 10 den 20. august.

Disse forholdene har ikke vært direkte kommentert av noen i planprosessen. Det har altså ikke vært noen som har snakket på vegne av denne kollektive kvaliteten. En aktør som naturlig kunne målbåret dette hvis de hadde vært trukket inn og vært informert om forholdene, er ungdomsutvalget i Kristiansand. Slik deltakelse var etterlyst av Fylkesmannen i innspill ved oppstart:

Planprosessen skal organiseres slik at synspunkter fra barn som berørt part kommer fram og at ulike grupper barn og unge, samt funksjonshemmede selv gis anledning til å delta (Kanalbyen & A-lab, 2014:98).

Forslagsstiller antydet i planforslaget at barn og unge skulle involveres direkte i høringsperioden (ibid:102). Dette ble gjennomført ved at elevrådet ved tre skoler fikk papirer tilsendt ved høring av planen i februar 2015. Ingen av disse hadde noen merknader.

Kamp om å sikre eksisterende kollektive kvaliteter på Odderøya

De siste kollektive kvalitetene som skal diskuteres her, er de allerede eksisterende kvalitetene på deler av friområdet på Odderøya og utbyggingens potensielle forringelse av disse. Mens 2010-planen ikke omfattet dette arealet, er det inkludert i planområdet i 2015-planen.

Christiansands Byselskab og Fortidsminneforeningen var de eneste ikke-kommersielle eller ikke-offentlige aktørene som hadde innspill i de ordinære høringsrundene til 2010-planen. Begge argumenterte for et alternativt valg av veitrasé slik at den gamle orlogstua på Odderøya kunne bevares som kulturminne. Et slikt kulturminne vil typisk være en eksisterende kollektiv kvalitet. De fikk ikke gjennomslag for omlegging av veien, og stua ble bestemt fjernet. Orlogstua brant imidlertid ned i januar 2013, så dette var ikke lenger et tema i 2015-planen.

Foreningen Odderøyas venner var i 2010 bekymret for et friområde øst for Silokaia kalt Peisestua. I henhold til foreningen har Peisestua-området vært et populært utfartsområde for Kristiansands befolkning siden 1885 med sin avskjermede beliggenhet og kveldssol. Odderøyas venner kom med protester mot 2010-planforslaget lenge etter høringsfristen og etter at planadministrasjonen hadde ferdigstilt saksdokumentene til behandling i Byutviklingsstyret. De sendte brev direkte til Byutviklingsstyret og fremholdt at fire av byggene ville forringe friområdet og ta bort utsikten til vannspeilet mot vest.

I den påfølgende behandlingen i Byutviklingsstyret ble både reduksjon av byggehøyder og utsettelse av saken vurdert, men utfallet var at 2010-planen ble vedtatt i opprinnelig form med 39 mot 14 stemmer i Bystyret (Kristiansand kommune, 2010b).

Odderøyas venner påklaget da planen med blant annet følgende begrunnelse:

Vårt hovedsynspunkt er at utbyggingsplanen slik den er vedtatt av Bystyret ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til friområdet bak Silokaia, område 6.

Dels vil byggene B22 med 40m tårn og B24-26 med opptil 48,5m høyde i vesentlig grad hindre utsikten til sjøen fra Peisestueområdet og den gamle promenadestien mot fyret, og dels vil friområdet langt på vei bli privatisert ved at leilighetene i byggene har full innsikt til området og gjør det i praksis til en bakgård. I tillegg blir det store skygger for sola inn i området. Dokumentasjonen av utbyggingsplanene er laget slik at den på ingen måte viser disse konsekvensene (brev fra Odderøyas venner til kommunen datert 20/1-2011).

Byutviklingsstyret behandlet klagen i mars 2011. I saksdokumentet erkjenner plan- og bygningsetaten at Odderøyas venner fokuserer på forhold som «ikke i særskilt grad har vært vurdert i saken» (Kristiansand kommune, 2011b:1), og at de muligvis ikke har vært nok oppmerksomme på kvalitetene ved dette uteområdet. De foreslo en liten justering av planen for å bedre utsiktsforholdene. Flertallet i Byutviklingsstyret bifalt endringen som var foreslått av plan- og bygningssjefen.

Bystyret fikk et fyldig materiale for å belyse sol og skyggevirkninger:

Sol og skygge har vært en del av planarbeidet, men vi har kanskje ikke vært nok oppmerksomme på kvaliteter i friområde 6. (…) Friområdet vil få en mer aktiv bruk som følge av utbygging av Silokaia. I felt 6 skal det ifølge rekkefølgebestemmelsene til planen også anlegges ballplass. Kvaliteten på områder er følgelig viktig også for framtidige beboere på Silokaia (Kristiansand kommune, 2011a:10).

Uterommet har altså betydning både for allmennheten og for de nye beboerne. Bystyret vedtok endringen som var foreslått av plan- og bygningssjefen.

Planadministrasjonen foreslo ikke større endringer (som å redusere antallet etasjer på blokkene) ut fra at selv om man hadde hatt kunnskap om skyggevirkningene ved ordinær behandling, ville ikke politikerne stemt annerledes:

Det er utenkelig at høydene på blokkene i felt B22, 24, 25 og 26 ville blitt senket under utsiktsnivå for «peisestueområdet» dersom forslag om dette hadde vært presentert da planen lå ute til ordinært offentlig ettersyn. Til det ville reduksjonen i bygningsvolum og derav økonomisk tap blitt for stort (ibid:10).

Høyblokkene ble altså beholdt. Odderøyas venner var ikke fornøyd med den lille endringen som Bystyret bifalt, og fastholdt at utbyggingen ville redusere uteområdenes verdi for mye. De klaget til fylkesmannen og sendte fem illustrasjoner i desember i 2011. To av dem (bilde 1 og illustrasjon 5) viser henholdsvis opprinnelig utsikt mot vest og en illustrasjon av innvirkning ved utbygging i tråd med 2010-planen.

Bilde 1.

Utsikt fra Peisestua mot vest, mai 2011.

Illustrasjon 5.

Utsikt fra Peisestua med planlagte bygg.

Kristiansand havn sendte andre typer bilder og illusjoner som tonet ned betydningen av utbyggingen. Fylkesmannen anerkjente Odderøyas Venners klagerett, men valgte i 2012 å stadfeste 2010-planen med henvisning til det kommunale selvstyret (Fylkesmannen i Vest-Agder, 2012:7). Fylkesmannen mente at saken hadde fått en grundig vurdering og avveiing i kommunen, slik at det ikke var grunnlag for å overprøve konklusjonen. Odderøyas venner hadde med dette kommet til foreløpig veis ende.

Ved oppstart av ny planprosess ble planområdet utvidet slik at friområdet som var betegnet som «område 6», og hvor Peisestua ligger, ble inkludert. Mye skulle endres, men de tre høyblokkene til venstre på illustrasjon 5 ble foreslått beholdt. Om utgangspunktet for den nye planprosessen sier Odderøyas venner:

Vi aksepterte det siste utgangspunktet. Vi følte vi hadde fått noe igjen når de sløyfet den ene bygningen. Og så får vi se hva de bygger til syvende og sist. De har i alle fall sørget for mulighetene for utsyn fra Peisestueområdet. Men Peisestueområdet blir jo aldri det det var (Informant K-5).

Informantene oppfattet det som nytteløst å fortsette kampen mot høyblokkene, som de opplevde at politikerne hadde «fredet».

Partiene som støttet oss er minimale i denne sammenheng. Så sitter resten av Bystyret og aksepterer det der. Hvor i all verden skal vi begynne hvis vi skal gå til angrep på politikerne? (Informant K-5).

I 2015-planen skal friområdet mot øst opparbeides med kvartalslekeplass og sandlekeplasser. Dette kan ses som en styrking av kollektive kvaliteter for befolkningen generelt og for nye beboere. Arealet er sterkt skrånende, men et delområde er ganske flatt og er i illustrasjonen til 2015-planforslaget tegnet med et sirkelformet lekeareal (Kanalbyen & A-lab, 2014:104). Det er her sandlekeplassene som skal etableres ved enhver større boligutbygging, er tenkt (se gul sirkel i illustrasjon 6).

I Kristiansands kommuneplan gjelder følgende funksjonskrav til lekearealer: «[D]et skal være sol på minst halve arealet klokken 15 ved vårjevndøgn» (Kristiansand kommune, 2011c:§9a). Forslagstillere har inkludert sol- og skyggediagrammer i forslaget og kommenterer selv at de ikke tilfredsstiller kravene:

Gjennom å arbeide med ulike bebyggelsesstrukturer, er det blitt klart at man i enkelte situasjoner vil måtte avvike noe fra kommunens sol krav (Kanalbyen & A-lab, 2014:46).

I høringsfasen anbefalte fylkeskommunen at siden det var vanskelig å få til solrike lekeplasser, burde kommunen øke antall kvadratmeter med lekeplasser med sol fremfor å redusere kravet til sol på lekeplassene (Kristiansand kommune, 2015c:7). Planadministrasjonen svarte, uten å gå nærmere inn på hvorfor, at man etter en «helhetlig vurdering» heller stiller krav til sol på lekeplassen klokken 17 (ibid:8).

Problemet med diskrepans mellom kommuneplanens kvalitetskrav og den foreslåtte utbyggingen synes å være løst ved at kravene til sol i denne reguleringsplanen er dempet.

Illustrasjoner jeg har fått utarbeidet av en arkitekt på forslagsstillers kart, indikerer at lekeplassen vil ligge i slagskyggen fra «De tre søstre» fra klokken 15 allerede fra 20. august, altså en måned før jevndøgn. Illustrasjonene ble vist frem til informantene i Kristiansand kommune i forbindelse med informantintervjuene i casestudiet som utgangspunkt for samtalene.

Illustrasjon 6.

Skygge på lekeplassen fra «De tre søstre» kl. 15, 20. august.

Illustrasjon 7.

Skygge på lekeplassen fra «De tre søstre» kl. 16, 20. august.

I avsluttende behandling i Byutviklingsstyret løftet Barn og unges representant for plansaker i kommunen frem problemstillingen og foreslo at «De tre søstre» ble gjort lavere. Han hadde følgende protokolltilførsel:

Sandleketilbud i Peisestua-området, Område 6, trues av slagskygger fra «De tre søstre» på kritiske tidspunkt klokken 1500 ved jevndøgn, jfr. Kommuneplanens bestemmelser § 9. Det er avgjørende at de tiltak og forutsetninger som følger av videreføringa av de tre 50 meter høye blokkene fra den gamle planen, kvalitetssikres og følges nøye i utbyggingsfasen. Alternativet er at høyder på de to nordligste høyhusene i f_3 reduseres tilstrekkelig, eller at lekeplassområdet tilpasses skyggevirkningene, eventuelt begge deler (Kristiansand kommune, 2015a:2).

Protokolltilførselen ble ikke diskutert i den påfølgende behandlingen i Kristiansands bystyre.

Den kollektive kvaliteten som handler om utsikt fra Peisestua, ble i noen grad ivaretatt sammenlignet med 2010-planen ved at ett høyhus utgikk fra planen. Sol på sandlekeplassene klokken 15, som i hovedsak er tenkt som en klubbkvalitet knyttet til den nye bydelen, må vike for høy arealmessig utnytting i høyhusene. Forslagstiller er klar over problematikken, likeså planmyndighetene. Fylkeskommunen og barn og unges representant i plansaker er de eneste som adresserer dette i tilknytning til 2015-planen, men de får ikke gjennomslag hos politikerne.

Sikres viktige kvaliteter i bytransformasjoner?

Bytransformasjoner kan innebære store fortjenester for aktører som eier tomtene og gjennomfører utbyggingen. Økonomisk fortjeneste er drivkraft for utbygging i det norske systemet. Samtidig hviler arealenes attraktivitet på nærheten til eksisterende samfunnsstruktur som arbeidsplasser, butikker, kulturtilbud, parker etc. Det er derfor rimelig at også transformasjonsprosjekter gir noe tilbake til den byen de nyter godt av. Typologien som introduseres i artikkelen, gir grunnlag for å se kritisk på hva en foreslått utbygging vil innebære av fordeler for noen og ulemper for andre, ved å belyse hvilke kvaliteter en transformasjon bidrar med, og hvilke som trues. Aktører i planprosesser kan da lettere konkretisere en normativ ambisjon om at utbyggingsprosjekter skal gi noe tilbake til storsamfunnet som alle kan ha glede av – kollektive kvaliteter.

Kvaliteter forbeholdt en avgrenset gruppe – klubbkvaliteter – er lite diskutert i norsk arealplanlegging. Vi har i Norge lite tradisjon for avlåste hageanlegg i boligkomplekser, men det foreslås stadig slike i den kompakte by hvor grøntarealer for beboerne anlegges på taket av andre strukturer. I planforslagene kan slike fremstå som grøntanlegg, men de er av en helt annen karakter enn offentlige parker. Til nå har det manglet et innarbeidet begrep for denne typen arealer, som i planbestemmelser ofte omtales som «felles grøntareal» eller «uteoppholdsareal».

Det er i norsk planlegging også behov for å fokusere mer på trengselskvaliteter – fellesressurser som utarmes ved overforbruk. Begrepet retter oppmerksomheten mot en problematikk som kan bli oversett. Nye beboere kan skape trengsel i eksisterende tilbud, og dimensjoneringen av nye kollektive kvaliteter er viktig for en god byutvikling. I Kristiansand blir det spennende å se om kaia er bred nok for fiske, og om badeplassen er stor nok for de som vil bruke den. Blir dette trengselskvaliteter, eller vil de fungere godt som kollektive kvaliteter?

Gjennom analysen fremkommer det at kollektive kvaliteter foreslås og ivaretas av et bredt spekter av aktører som forslagstillere, planadministrasjon, fylkeskommune og sivilsamfunn. Politikerne sikrer kollektive kvaliteter gjennom krav og forventninger som stilles på generelt grunnlag i kommuneplan og i kommunale retningslinjer. Dette inkluderer lekearealer og offentlig tilgjengelige ferdselsårer. Videre blir kollektive kvaliteter som badeanlegg og brygger fremmet av forslagstillerne i begge planene. Regionale aktører – fylkeskommunen og fylkesmannen – er viktige kvalitetssikrere som trekker opp spørsmål om kollektive kvaliteter i innspills- og høringsfasene som bredde på kaifront, sosialboliger og sol- og skyggeforhold. Men i denne saken har disse aktørene ikke insistert på å få gjennomslag for sitt syn når det har vært konflikt mellom kollektive og private kvaliteter eller klubbkvaliteter. De har ikke brukt innsigelsesretten som ville vært deres sterkeste verktøy.

Planadministrasjonen har sikret allmenn ferdselsrett gjennom avtaleverket, men som vi så i tilknytning til Peisestua, kan deres sikring av kollektive kvaliteter glippe. Sivilsamfunnet med foreninger, naboer og enkeltmennesker, representerer et nødvendig ekstra blikk for å se hva et planforslag kan innebære for eksisterende kollektive kvaliteter. I dette caset var planadministrasjonen lydhør til innspill fra Odderøyas venner og justerte planen noe. De avviste imidlertid en mer omfattende endring med lavere bygninger under henvisning til hva de trodde politikerne ville vært villige til å akseptere. Dette illustrerer at administrasjonens rolle som saksbehandlere for politisk nivå kan legge begrensninger for hvor langt de vil fremme faglige ståsteder.

Odderøyas venner gikk lengst for å sikre kollektive kvaliteter ved å klage på vedtaket. De kunne tatt opp kampen mot høyhusene på nytt da ny plan ble fremmet, men de oppfattet det som fåfengt all den stund politikerne ønsket høyblokkene. Bred folkelig mobilisering med aksjoner så de ikke som aktuelt virkemiddel. Også representanten for barn og unges rettigheter i planlegging gjorde et forsøk på å prioritere sol på lekeplassen fremfor at de øverste etasjene på høyhusene ble bygget, men nådde ikke gjennom.

Det norske plansystemet legger til rette for å få oppmerksomhet på både private, klubb- og kollektive kvaliteter gjennom institusjonalisert involvering av ulike offentlige fagetater på kommunalt og regionalt nivå. Etatene påser at generelle kvalitetskrav i lov, forskrift eller kommunale bestemmelser følges opp i konkrete planforslag. Spørsmålet er likevel om systemet er godt nok for å ivareta alle typer kvaliteter, og om det vektes godt mellom de ulike kvalitetene. Eksempelvis er trafikale forhold godt sikret gjennom veinormaler og aktører som Vegvesenet. Krav til lekearealer er ofte spesifisert i kommunale forskrifter eller planer, og kulturminner har både rettslig vern og kulturminnemyndigheter. Lys, luft, utsyn, utsikt, stier, blandet beboersammensetning og arkitektonisk variasjon er eksempler på kvaliteter som ikke er institusjonalisert i samme grad og som derfor kan glippe. Sivilsamfunnet som organisasjoner, velforeninger og naboer, kan ha en viktig rolle for å løfte frem og forsvare slike kollektive kvaliteter.

Sivilsamfunnet, og særlig barn og unge, står også i en særstilling til å tidlig kunne spille inn hva gode kollektive kvaliteter kan være for områder som transformeres. Inkludering av et mangfold av grupper tidlig i prosessen kan gi ideer og visjoner som bidrar til originalitet og identitet for et nytt område. Vi har imidlertid lite tradisjon for tidlig eller omfattende medvirkning fra sivilsamfunnet i privatinitierte reguleringsplaner (Hanssen, 2015). Plan- og bygningsloven har bestemmelser som skal sikre barn og unges involvering, men det er sjelden dette gjennomføres i særlig grad. Regelverket kunne med fordel vært mer forpliktende på hvordan sivilsamfunnet skal inkluderes.

Gjennomgangen viser at fylkesmannen og fylkeskommunen er talspersoner for kollektive kvaliteter, men at de ikke sto hardt på sine syn. Dette er i tråd med at innsigelsesinstituttet er strammet inn de senere årene. Innsigelser kan nå kun brukes når nasjonale og vesentlige regionale interesser blir berørt. Utviklingen bekymrer Riksrevisjonen, som frykter at for sterk innstramming gjør at interessene som skal vernes, ikke blir tilstrekkelig sikret (Riksrevisjonen, 2019:10).

Kanalbyen blir trolig en berikelse for Kristiansand med muligheter for opplevelser og turer for allmennheten og et attraktivt boligområde for beboerne. Planen har gjennomgående blitt oppfattet som attraktiv fra de ulike aktørene i kommunen og på regionalt plan. Utfordringene knytter seg særlig til utsikt og solforhold på leke- og oppholdsarealer med skygger som genereres av byggene på området. Det var også strid mellom kollektive og private kvaliteter knyttet til bruken av arealet i førsteetasjene, hvor flere høringsaktører frykter at boliger i første etasje vil virke privatiserende på de offentlig gaterommene. Disse «omkostningen» har etter hvert kommet tydelig frem gjennom prosessen, og det er de valgte politikerne som bevisst har latt private kvaliteter ved høy utnytting7 få forrang fremfor disse kollektive kvalitetene.

Litteratur

American Institute of Professional Planners. (2005). AICP Code of Ethics and Professional Conduct. In Adopted March 19, 2005 Effective June 1, 2005 Revised April 1, 2016. https://www.planning.org/ethics/ethicscode/: American Planning Association.

Andresen, M. E. (2014, 25. november 2014). Gode. Store norske leksikon. 25. november 2014. Retrieved from https://snl.no/gode

Borch, C., & Kornberger, M. (Red.). (2015). Urban Commons: Rethinking the City. New York: Routledge.

Børrud, E. (2012). Planlegging i en allerede bygget by. I N. Aarsæther, E. Falleth, T. Nyseth, & R. Kristiansen (Red.), Utfordringer for norsk planlegging: kunnskap, bærekraft, demokrati (s. 206-224). Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforl.

Carmona, M. (2015). Re-theorising contemporary public space: a new narrative and a new normative. Journal of Urbanism: International Research on Placemaking and Urban Sustainability, 8(4), 373–405. DOI: https://doi.org/10.1080/17549175.2014.909518

Falleth, E., & Hanssen, G. S. (2012). Medvirkning i planlegging. In N. Aarsæther, E. Falleth, T. Nyseth, & R. Kristiansen (Red.), Utfordringer for norsk planlegging: kunnskap, bærekraft, demokrati (s. 187–205). Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforl.

Forester, J. (2009). Dealing with differences: dramas of mediating public disputes. Oxford: Oxford University Press.

Fylkesmannen i Vest-Agder. (2012). Kristiansand kommune – Fylkesmannens behandling av klage vedtatt reguleringsplan for Silokaia. In 2008/706. Kristiansand: Fylkesmannen i Vest-Agder.

Hanssen, G. S. (2015). Medvirkning i planleggingen av den kompakte by – hvordan er praksis? In G. S. Hanssen, H. Hofstad, & I.-L. Saglie (Red.), Kompakt byutvikling – Muligheter og utfordringer (s. 97–113). Oslo: Universitetsforlaget.

Hardin, G. (1968). The Tragedy of the Commons. Science, 162, 1243–1248.

Healey, P. (2010). Making better places: the planning project in the twenty-first century. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Hillier, J. (2000). Going round the back? Complex networks and informal action in local planning processes. Environment and Planning A, 32(1), 33–54.

Holcombe, R. G. (1997). A theory of the theory of public goods. The Review of Austrian Economics, 10(1), 1–22.

Kanalbyen, & A-lab. (2014). Planbeskrivelse Detaljregulering av Silokaia Plan 1400. In Kristiansand.

Knudtzon, L., & Tjerbo, T. (2009). De unge stemmene. Innflytelsesorgan for barn og unge i kommuner og fylker. In NIBR-rapport 2009:34. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Knudtzon, L. C. (2018). Kan vi snakke om medvirkning? Sivilsamfunnets innflytelse og bidrag i reguleringsprosesser (PhD), Norwegian University of Life Sciences, Ås. (2018:81)

Kristiansand Havn Kf. (2007). Forslag til Reguleringsplan for Silokaia: Plandokument en samordning av Planbeskrivelsen og Konsekvensutredningen (KU). In O.-L. Berg (Ed.), 15.08.07, Rev. :30.10.07. Kristiansand: Kristiansand havn.

Kristiansand kommune. (2010a). Silokaia – reguleringsplan med KU, godkjenning. In Saksnr: 200605393-113. Kristiansand: Planavdelingen.

Kristiansand kommune. (2010b). Silokaia – Reguleringsplan med KU, Godkjenning. In Saksprotokoll Bystyret Saknr 134/10 Arkivsak 200605393. Kristiansand: Plan- og bygningsetaten.

Kristiansand kommune. (2011a). Reguleringsplan for Silokaia – mindre endring. Godkjenning av revidert plannivå 3. In Saksnr: 200605393-142. Kristiansand: Planavdelingen.

Kristiansand kommune. (2011b). Silokaia Sammendrag. In Saksnr: 200605393-132. Kristiansand: Planavdelingen.

Kristiansand kommune. (2011c). Styrke i muligheter Kommuneplan 2011–2022. In Vedtattt av bystyret 22. juni og 7. september 2011. Kristiansand: Rådmannen.

Kristiansand kommune. (2014). Referat oppstartsmøte Silokaia. Detaljregulering. Kristiansand: Kristiansand kommune.

Kristiansand kommune. (2015a). Silokaia- Detaljregulering – Sluttbehandling. In Saksprotokoll Byutviklingsstyret Saknr 155/15 Arkivsak-dok. 201401966. Kristiansand: Politisk sekretariat.

Kristiansand kommune. (2015b). Silokaia – detaljregulering – offentlig ettersyn. In Arkivsak-dok. 201401966-22. Kristiansand: Planavdelingen.

Kristiansand kommune. (2015c). Silokaia – detaljregulering – sluttbehandling. In Arkivsak-dok. 201401966-41. Kristiansand: Planavdelingen.

Kristiansand kommune. (Udatert). Reguleringsplaner og medvirkning. Kristiansand: Kristiansand kommune.

Leino, H., & Laine, M. (2012). Do matters of concern matter? Bringing issues back to participation. Planning Theory, 11(1), 89–103. DOI: https://doi.org/10.1177/1473095211417595.

Metzger, J., & Wiberg, S. (2017). Contested framings of urban qualities: Dis/qualifications of value in urban development controversies. Urban Studies, 55(10), 2300–2316. DOI: https://doi.org/10.1177/0042098017712831.

Mitchell, D. (2003). The right to the city: Social justice and the fight for public space. Guilford Press.

Ostrom, E. (1990). Governing the commons : the evolution of institutions for collective action. Cambridge: Cambridge University Press.

Parker, P., & Johansson, M. (2011). The uses and abuses of Elinor Ostrom’s concept of commons in urban theorizing. Paper presented at the International Conference of the European Urban Research Association (EURA), Copenhagen.

Pløger, J. (2012). Planlegging, kunnskap og makt. In N. Aarsæther, E. Falleth, T. Nyseth, & R. Kristiansen (Red.), Utfordringer for norsk planlegging: kunnskap, bærekraft, demokrati (pp. 256–272). Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforl.

Riksrevisjonen. (2019). Dokument nr. 3:7 (2018-2019) Riksrevisjonens undersøkelse av behandling av innsigelser i plansaker. Retrieved from Oslo:

Sager, T. (2013). Reviving critical planning theory : dealing with pressure, neo-liberalism, and responsibility in communicative planning. London: Routledge.

Schmidt, L., Guttu, J., & Knudtzon, L. C. (2011). Medvirkning i planprosesser i Oslo kommune. In NIBR-rapport 2011:1 (Vol. 2011:1, s. 176 s., ill.). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Stake, R. E. (1995). The art of case study research. Thousand Oaks, Calif.: Sage.

1For eksempel i et innlegg i arkitektnytt fra 2017: «Jeg synes det er en tankevekker at 120 år gamle leiligheter har bedre bokvalitet, med større fleksibilitet, enn leiligheter som bygges i dag.» https://www.arkitektnytt.no/debatt/nye-forskrifter-og-bokvalitet, lastet ned 4/9-2017.
2https://husbanken.no/byggeskikk/vertoy/den-gode-bebyggelsesplanen/hva-er-bokvalitet/, lastet ned 4/9-2017.
3Som vanlig når abstrakte typologier anvendes på empiri, kan det være glidende overganger mellom typene.
4Anløpet for cruiseskip ble besluttet flyttet.
5Eid 50 % av det kommunalt eide Kanalbyen Utvikling AS og 50 % av Jbu Kanalbyen AS, som igjen er 80 % eid av J. B. Ugland Eiendomsutvikling AS (www.proff.no).
6http://www.nbbl.no/Kurs/articleType/ArticleView/articleId/7233/88-av-126-boliger-solgt-i-Kanalbyen.
7I denne saken vil det blant annet innebære at Kristiansand Havn får inn store midler til å reinvestere i nytt havneanlegg.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon