Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikkel
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 7-26)
av Erik Henningsen og Susanne Søholt
SammendragEngelsk sammendrag

I de senere årene har norske statlige myndigheter oppfordret kommunene til å ta i bruk «avtalt selvbosetting», en ordning som innebærer at flyktninger finner bolig på egen hånd i det private leiemarkedet i overenstemmelse med bosettingskommunene. Oppfordringen ble forsterket etter de store asylankomstene i 2015. I artikkelen drøfter vi betydningen avtalt selvbosetting har hatt for det norske bosettingsregimet, på bakgrunn av funn fra to survey- og intervjubaserte undersøkelser blant kommuner, asylmottak og flyktninger. At flyktninger benytter seg av avtalt selvbosetting, utfordrer ikke normene om kommuners selvbestemmelse, geografisk spredning og byrdefordeling, som har ligget til grunn for bosettingsarbeidet i Norge. Ordningen innebærer likevel viktige kvalitative endringer i bosettingsregimet. Særlig viktig er det at avtalt selvbosetting bidrar til å endre forståelsen av flyktninger som ligger til grunn for bosettingsarbeidet, fra ofre til ansvarlige og handlekraftige personer. Vi viser at ordningen bidrar til at ansvars- og rollefordelingen i bosettingsarbeidet endres, og at den bidrar til økt bruk av det private leiemarkedet. Samtidig viser våre undersøkelser at statens forventninger om at avtalt selvbosetting skulle være attraktivt for flyktninger og kommuner og dermed bidra til økt bosetting av flyktninger, i liten grad har slått til bortsett fra i enkelte av de største kommunene. På nasjonalt nivå er det få flyktninger som har benyttet seg av avtalt selvbosetting, og andelen som benytter seg av ordningen, har vært nedadgående siden 2015. Artikkelen peker på flere forklaringer på at ikke flere flyktninger har benyttet seg av avtalt selvbosetting, blant annet at ordningen framstår som uoversiktlig, og at den forutsetter at flyktninger kan finne bolig gjennom egne kontakter. Dersom flere flyktninger skal benytte seg av avtalt selvbosetting i framtiden, kreves det en bedre tilrettelegging fra myndighetenes side.

In recent years, Norwegian state authorities have encouraged municipalities to make use of «agreed self-settlement», an arrangement where refugees find housing in the private rental market by themselves in agreement with the municipalities where they settle. Encouragement of the scheme was accentuated by the arrival of large numbers of asylum seekers in 2015. In this article, we discuss the implications of agreed self-settlement for the Norwegian settlement regime for refugees, based on two survey- and interview-based studies of municipalities and reception centers for asylum seekers and refugees. Agreed self-settlement does not challenge the norms of municipal autonomy and geographical distribution on which settlement work for refugees to Norway is founded. The arrangement nevertheless implies important qualitative changes to the settlement regime. Of particular importance is that agreed self-settlement changes the understanding of refugees on which settlement work is premised from victims to responsible agents. We show that agreed self-settlement contribute to changes in the distribution of roles and responsibilities among actors involved in settlement work and that it contributes to an increased use of the private rental market. However, our studies also show that state authorities’ expectations that agreed self-settlement would be attractive for refugees as well as for municipalities, and would thereby lead to a quantitative increase in the settlement of refugees, have not come true, with the exception of some of the largest municipalities. At the national level, few refugees have made use of agreed self-settlement and the share of refugees that make use of the arrangement has decreased since 2015. The article points to several explanations for the low numbers of refugees making use of agreed self-settlement, including the complexity of the arrangement, and that it presupposes that refugees can find housing through their own networks. If the number of refugees that make use of agreed self-settlement is to increase, an improved facilitation of the arrangement from the side of the authorities is required.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 27-44)
av Viggo Nordvik
SammendragEngelsk sammendrag

I studier av holdninger til velferdspolitikk kommer eldre ofte ut som en av de gruppene som et flertall mener bør tilgodeses; videre opplever de fleste av oss at våre boliger og boforhold er en av de viktigste pilarer som vi bygger våre hverdagsliv rundt. Samtidig opplever man en betydelig økning i andelen eldre både i Norge og i andre land. Denne artikkelen spør om en naturlig følge av dette er at en spesifikk boligpolitikk for eldre bør videreutvikles. Artikkelen er en teoretisk øvelse hvor tradisjonell økonomisk velferdsteori brukes til å systematisere argumenter rundt dette spørsmålet. De normative analysene og systematiseringen av argumenter som presenteres i artikkelen, kan også ses som en mer generell måte å diskutere boligpolitikkens begrunnelser på. Dette generelle analyseapparatet demonstreres gjennom analysen av det spesifikke knyttet til en boligpolitikk for eldre, og det kan anvendes også på andre grupper og situasjoner.

Utgangspunktet er at myndighetene har et valg mellom en politikk som påvirker mulighetsområdet for eldres valg på blant annet boligmarkedet, og en politikk som aktivt prøver å påvirke de valgene som faktisk gjøres. Gjennom å sammenholde endringer som skjer sent i livsløpet og boligmarkedets evne til å møte endringer i behovene, drøftes ulike typer av politikkinngrep i eldres boligkonsum. Analysene antyder at kostnadseffektivitet i produksjon av omsorgstjenester og svekket handleevne/beslutningskompetanse kan være argumenter for en aktiv boligpolitikk for eldre. Artikkelen konkluderer videre med at det nok er elementer av paternalisme bak den politikkutformingen. Teoretiske analyser av den typen som er gjennomført her, kan informere debatten om utformingen av en boligpolitikk for eldre, og den kan peke i retning av punkter hvor man trenger mer empirisk kunnskap.

It is well known that the elderly population is growing, both in number and as a share of the total population, in Norway and elsewhere. In studies of welfare attitudes, a majority of the population deems elderly as a deserving group. Moreover, most of us regard the housing and housing conditions around which we build our everyday lives as one of the crucial pillars of our well-being. This article asks whether it follows from these two observations that there is a need to develop a specific housing policy targeted towards the elderly. The traditional economic theory of welfare is used as a tool and as an organizing principle for the discussions. More generally, the means of systemizing normative arguments that is demonstrated in the article can also be used in discussions of the design of other parts of housing policy.

The benchmark used throughout the article is that of consumer sovereignty. In short, should policy-makers support the elderly in a way the increases the opportunity sets, or should policy stimulate specific choices and solutions regarding housing for the elderly? The conclusions point towards different kinds of market failure as arguments for a more interventionist policy in the field of housing for the elderly. External effects, informational deficiencies, and lack of agency are important types of market failure in this context.

Open access
Forskningen på boligsosiale virkemidler rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge 2005–2018
Virkemidlenes effekter i det selektive, markedsstyrte og boligeierdominerte norske boligregimet
Vitenskapelig publikasjon
(side 45-66)
av Jardar Sørvoll
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen er en analyse av den samfunnsvitenskapelige forskningen på boligsosiale virkemidler rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge mellom 2005 og 2018. Med støtte i den tredje kunnskapsoppsummeringen på feltet behandler artikkelen forskningen om kommunale boliger, bo-oppfølgningstjenester og boligøkonomiske virkemidler. I gjennomgangen av forskningen på feltet fremheves blant annet verdifulle beskrivelser av boligsosial praksis og boforholdene i kommunale boliger samt forskning som påviser eller sannsynliggjør husholds- eller samfunnseffekter av de boligsosiale virkemidlene. Artikkelen konkluderer med at det er behov for mer forskning om de boligsosiale virkemidlenes effekter som tar den kontrafaktiske forståelsen av kausalitet på alvor. På den annen side argumenteres det for at studier av virkemidlenes virkninger ikke bør gå på bekostning av forskning på det norske selektive, eierdominerte og markedsbaserte boligregimets konsekvenser for vanskeligstilte. Vanskeligstiltes boligsituasjon påvirkes ikke kun av politiske virkemidler, men også av generelle mekanismer i det norske boligregimet. Derfor er det avgjørende at oppmerksomheten om effekter suppleres med kritisk forskning på boligregimets virkninger for lavinntektshusholdninger og andre vanskeligstilte grupper.

This article is an analysis of the research on social housing policy instruments aimed at the disadvantaged in the Norwegian housing market between 2005 and 2018. Based on the third evaluation of research related to disadvantaged groups in Norway, I discuss the research on social rented housing, housing assistance and economic policy instruments. In the conclusion, I argue that there is need for more research on the effects of social housing policy instruments that takes the counterfactual theory of causation more seriously. On the other hand, I recommend that the focus of researchers on the individual and societal effects of policy instruments be supplemented by studies of the residual, market-oriented, and homeownership-biased Norwegian housing regime’s consequences for disadvantaged groups. The housing conditions of disadvantaged groups are not only influenced by the instruments of social housing policy, but also by general mechanisms in the housing regime. In light of this, it is vital that researchers supplement research on the effects of policy instruments with critical studies on the consequences of the Norwegian housing regime for low-income households and other disadvantaged groups.

Kommentar
Open access
(side 67-73)
av Anders Lund
Sammendrag

Det virker å være stor enighet om at norske boliger er dyre, og at dette er stort problem. Vi mener at absolutte priser må ses i sammenheng med rente- og inntektsnivå. I denne analysen benytter vi sykepleierindeksen for å forsøke å svare på om bolig er dyrt eller ikke.

Tidsskrift for boligforskning

1-2018, årgang 1

https://www.idunn.no/tidsskrift_for_boligforskning

Tidsskrift for boligforskning er et tverrfaglig, vitenskapelig tidsskrift som omhandler alle sider ved boligfeltet i Norge sett fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Tidsskriftet henvender seg primært til forskere, forvaltning og næringsliv, men også et allment interessert publikum. Tidsskriftet har som mål å utgi og formidle den fremste forskningen på fagfeltet.

ANSVARLIG REDAKTØR

Kim Christian Astrup, forsker II, OsloMet – storbyuniversitetet

ØVRIG REDAKSJON

Ingar Brattbakk, forsker III, OsloMet – storbyuniversitetet

Katja Johannessen, spesialkonsulent II i Oslo kommune  

REDAKSJONSSEKRETÆR

Aud Aasen

REDAKSJONSRÅD

Viggo Nordvik, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Lena Magnusson Turner, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Erling Røed Larsen, forskningssjef, Eiendomsverdi AS

Susanne Søholt, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Anders Vassenden, professor, Universitetet i Stavanger

Per Gunnar Røe, professor, Universitetet i Oslo

Berit Irene Nordahl, forskningssjef NIBR, OsloMet – storbyuniversitetet 

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 2535-5988

DOI: 10.18261/issn.2535-5988  

 

Tidsskrift for boligforskning utgis av Universitetsforlaget på vegne av SVA - Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, OsloMet – storbyuniversitetet.

 

© Universitetsforlaget 2018 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon