Historikeren Ola Morris Innset har skrevet en prisbelønnet doktorgrad ved European University Institute i Firenze om nyliberalismens tidlige historie (fra 1920 til 1947). Nå har han vendt blikket hjemover og framover. Boka Markedsvendingen bygger videre på innsikter vunnet i arbeidet med doktorgraden. Samtidig representerer den en faglig velfundert, belest og syntetiserende refortolkning av norsk økonomisk-politisk etterkrigshistorie med vekt på de siste 40 årene. Boka står særlig i dialog med arbeider innenfor økonomisk idéhistorie og norsk politisk og økonomisk historie, men Innset trekker også på statsvitenskapelig og sosiologisk litteratur.

Første del, «forhistorien», handler teknisk sett om perioden 1935 til 1967, men i praksis trekker forfatteren på kunnskaper om både samfunnsutvikling og tanker tenkt lenge før slutten av mellomkrigstiden. Her får leseren virkelig glede av Innsets dype og presise kunnskaper om de tidlige nyliberalistenes tankeunivers og deres forsvarskamp mot keynesianere og sosialdemokratiske planleggere. Særlig første kapittel er internasjonalt i sin orientering. Samtidig integrerer Innset den norske ur-nyliberalisten Trygve Hoff (kjent for Farmand og Libertas) sømløst inn i fortellingen.

Del to heter «omslaget» og dekker perioden 1968 til 1980. Valget av 1968 som startpunkt signaliserer at Innset slutter seg til en tolkning av det årets studentopprør (som kom litt senere til Norge) som noe som bidro til å berede grunnen for nyliberalismens inntog. Opprøret kom riktignok fra venstre, men likefult rommet det en kraftig kritikk av «the establishment» og sosialdemokratiets konformismekrevende form for kollektivisme. Videre får vi en presis innføring i særlig Chicago-skolens utvikling i denne perioden. På dette tidspunktet har Hayek forlatt økonomifaget. Scenen overlates til folk som Friedman, Lucas, (norske) Finn Kydland, Buchanan og Stigler. Med sine demokrati- og statskritiske tanker overtar disse hegemoniet i det økonomifaget også sosialdemokrater henter rådgivere, faglige analyser og begrunnelser fra. 1970-tallets kriser i verdensøkonomien og Norge blir en krise også for keynesianismen. Disse krisene, som behandles i bokas fjerde kapittel, blir den viktigste forklaringen på at den radikale liberalismens tanker om individ, stat og samfunn får snike seg inn ikledd nøytralt utseende, gjerne matematiserte, faglige gevanter. Del tre handler om hvordan Norge, sektor for sektor, ble «nyliberalisert».

Innset legger stor vekt på å skille mellom nyliberalisme som ideologi og analytisk begrep: sondringen mellom studiet av en bestemt og identifiserbar bevegelses tanker om det gode samfunn og bevegelsens strategier for spredning og innflytelse på den ene siden og studiet av nyliberalisering drevet gjennom av ulike aktører som jobber i og formes av sine ulike kontekster på den andre.

Aktørene bak de konkrete nyliberaliseringsprosessene i Norge er i forsvinnende liten grad mennesker med selvforståelse som nyliberalister. Oftest er det kvinner og menn fra sosialdemokratiet og det som inntil år 2000 het sosialøkonomien: praktiske, problemorienterte folk som trodde på et absolutt skille mellom mål og virkemidler, og som tenkte de kunne ivareta sosialdemokratiets verdier selv om de forfulgte dem via friere markeder eller markedslignende institusjonelle konstruksjoner. Det er idéer pakket om av, og formidlet gjennom, økonomifaget, men som i sin tur var markedsført av bevisste nyliberalister.

For å vinne retten til å beskrive andre, altså de sosialdemokratiske og sosialøkonomiske reformatorene, som agenter for noe annet enn det selv sier at de tror på, må Innset først gå i nærkamp med begrepet nyliberalisme. Hva er dets essens og eventuelle uklarheter? Dette er i seg selv en presserende oppgave. Begrepet blir i dag – også av undertegnede (men ikke fra nå av) – ofte brukt på en måte som kunne vært mer presis. Det åpner i neste omgang for at aktører på høyresiden kan avfeie nyliberalisme som et stempel venstresiden bruker på alt den ikke liker. Med sin faglige bakgrunn er det ikke overraskende at Innset løser denne analytiske krevende begrepshistoriske oppgaven uten særlige problemer.

Kort fortalt er nyliberalismen, slik den ble utviklet av kretsen rundt Mont Pelerin Society med Friedrich Hayek i spissen, en lære om at staten skal brukes til å bygge en konkurranseorden. I synet på staten skiller den seg dramatisk fra det sene 1700- og hele 1800-tallets klassiske liberalisme. Laissez-faire-liberalismen sprang ut av en motstand mot merkantilismen, privilegiene den delte ut, og forskjellene i livsvilkår den dermed bidro til å skape. Derfor ville laissez-fair-tilhengerne først og fremst at staten skulle trekke seg tilbake. Under lå en visjon om mennesket som et av natur, snarere enn kultur, handlende vesen og markedet som spontan orden: en finstemt mekanisme staten undergravde med sine intervensjoner.

Nyliberalistene, derimot, ville bruke staten til å skape og beskytte markedet. Allerede i 1937 så den mer sosialliberale, men den gang nyliberalismetilknyttede kommentatoren Walter Lipman tvers gjennom illusjonen om markedet som en spontan orden. Boka «The Good Society» inneholder en passasje som kunne få enhver politisk og institusjonell økonom til å nikke begeistret på hodet:

Eiendomsretten er juridisk konstruksjon. Kontrakter er juridiske instrumenter. Aksjeselskaper er juridiske vesen... Det er derfor misledende å tenke på dem som om de eksisterer utenfor loven, og så spørre hvorvidt det bør være tillat å «gripe inn» i dem.

Dette sitatet og lignende postulater hos Hayek rommer tanker som er helt sentrale utgangspunkt for boka. Nyliberalisme betyr ikke at staten skal trekke seg tilbake, men at den skal brukes på en annen måte. Omfordeling og styring av økonomien er ikke legitime mål. I stedet må staten brukes til å skape og beskytte konkurransen.

Slik rydder Innset vei til å studere hvordan nyliberalisering foregår, og hvordan ideologien oversettes (eller «redigeres» i statsviteren Cornel Bans formulering) og tilpasses lokale tradisjoner og kontekster. Han går poengtert, men ikke plagsomt detaljert gjennom reformer på områder som kreditt og finans, bolig, utdanning, kraft, telekommunikasjon, jernbane, helse og forvaltningspolitikk.

Disse fortellingene handler om å bruke staten på en annen måte, ikke om at den trekker seg tilbake. På alle områdene har private aktører fått en større rolle som produsenter og profittsøkende aktører, men staten er hele tiden med som tilrettelegger, regulerende myndighet, betaler og overvåker. Det er selvfølgelig forskjeller mellom sektorene. De utvikler seg også ulikt over tid. Ikke noe av dette blir underslått, men det Innset løfter fram, er det overordnede synet på forholdet mellom stat, demokrati og samfunn som binder dem sammen.

Innset hovedtese går enkelt sagt som følger: Staten er nasjonal, mens markedet er grenseoverskridende. Keynesianisk etterspørselsregulering og statlig styring av økonomien krever eller fungerer i hvert fall best når den internasjonale markedsordenen legger til rette for det. Med sammenbruddet av Bretton Woods-ordenen og da særlig gjeninnføringen av frie kapitalbevegelser ble statens rom for sysselsettingsvennlig regulering av økonomien innskrenket. Så langt er dette en helt konvensjonell analyse – en man finner i de fleste innføringsbøker i internasjonal politisk økonomi.

Det Innset tilfører, er skarp oppmerksomhet mot valget av teoretisk tolkningsramme og verktøykasse hos dem som måtte håndtere kriser og endrede internasjonale betingelser. Første del er kjent stoff: Alle vi som jobber med sånt, kjenner historien om hvordan stagflasjonen knekket troen på at det var et stabilt bytteforhold mellom inflasjon og sysselsetting (Phillipskurven), altså at den regjering som tolererte litt høyere inflasjon, ville bli belønnet med litt høyere sysselsetting. Det er bred enighet om at den tidens beslutningstagere (først) feildiagnostiserte en strukturkrise og behandlet den som en spesielt kraftig konjunkturnedgang. Videre kjenner vi til hvordan Milton Friedman og Chicago-miljøet stod klar med monetarisme, tilbudssideøkonomi (i betydningen vekst kommer gjennom å slippe markeder fri) og etter hvert teorien om rasjonelle forventninger – et postulat som kan brukes til å begrunne alt fra helt frie finansmarkeder til å svinebinde finanspolitikken.

Det vi derimot har snakket mindre om, er det eksplisitt politiske utgangspunktet til dem som utviklet disse teoriene, og ikke minst interessene bak som finansierte mye av forskningen og dens spredning gjennom tenketanker og medier. Vi snakker om mennesker med dyp skepsis til demokratiet som institusjon. Argumentene mot demokrati og demokratisk styring har utviklet seg. En tidlig versjon som man blant annet finner hos Trygve Hoff, er forestillingen om middelmådighetenes diktatur der de som (på grunn av sine svakere evner og dårlige arbeidsvilje) ikke når opp i markedskonkurransen, tar revansj gjennom statlig omfordelingspolitikk. Senere kobles demokratiet til inflasjon og overbudspolitikk: når ryggesløse politikere for å vinne oppslutning inflaterer økonomien på en måte som undergraver det felles beste (stabilitet og vekst). En tredje demokratikritisk argumentasjonslinje går via skepsis til offentlig ansattes motiver. Fordi offentlig ansatte er materielt orienterte egoister, vil de bruke sitt informasjonsovertak til å blåse opp offentlige budsjetter. En fjerde variant er når kulturelt konservative nyliberalister frykter demokratisk diktert normoppløsning (i USA illustrert ved politiske tiltak som bidrar til «raseblanding»). Enkelte nyliberalister mente sågar å se en sammenheng mellom redusert pengeverdi og fallende offentlig og privat moral. Kanskje de hadde 20-tallets Berlin eller 70-tallets hippier i tankene?

Den nyliberale løsningen på disse «problemene» er strengere, gjerne konstitusjonelt forankrede regler og mere markeder. Som Innset selv sier det i en av de få setningene i boka der han tillater seg å være ironisk, grensende til polemisk (boka er gjennomgående saklig og empatisk i sin omgang med nyliberalistene – det er også forfatterens eksplisitte ambisjon): «Enten det var inflasjonsraten eller skilsmisseraten man var bekymret for, var staten problemet og markedet løsningen.» For meg reiser alt dette spørsmålet om norske økonomer og sosialdemokrater i tilstrekkelig glad har reflektert over hvem sin seng de har krøpet ned i for faglig samkvem når de tar i bruk teori utviklet i Chicago. Det være seg handlingsteori (rational expectations), økonomiske modeller (DSGE-modellene sentralbanker verden over brukte før krisen av 2008 var gjerne uten en finanssektor – den kunne jo ta vare på seg selv) eller public choice, som postulerer at staten ved sin natur alltid vil bli for stor, mens offentlige tjenestepersoner aldri har helt hederlige motiver.

Innset er langt mindre krass. I kapitlet om En bedre organisert stat» nøyer han seg for eksempel med: «[T]il tross for at et av målene med reform av staten var demokratisering, skal vi se at dette målet ble forsøkt oppnådd ved hjelp av markedsteknikker ... utviklet i opposisjon til selve ideen om demokratisk, politisk styring av et moderne samfunn.» Jeg tenker at her er det rom for å gå lenger – ikke for Innsets bok, den har sin ambisjon som den realiserer, men for oss som lesere. Kan vi fortsette å skryte av den norske modellen med all dens tillit og likhet når alle reformene Innset oppsummerer for oss, er med på å drive fram ulikhet, samtidig som reformene av staten og for eksempel NAVs arbeidsmåter, via sine forutsetninger, er basert på mistillit til offentlig ansatte og dens svakeste brukere?

Etter finanskrisen av 2008, covid-19-krisen, økende oppmerksomhet rundt stadig økende ulikhet og den stadig forverrede klimakrisen er det ikke en overdrivelse å si at vi lever i en brytningstid. Etter finanskrisen skrev Colin Crouch en bok om «The Strange Non-Death of Neoliberalism». I sitt etterord svinger Innset innom sin variant av det samme spørsmålet, men blir sittende trygt på gjerdet. Vi var mange som trodde samfunnsøkonomien og tredje-vei-sosialdemokratene ville endre seg mer radikalt etter finanskrisen. Men som en klok institusjonalist sa en gang: «Upon closer inspection breaking points in history are often awfully long.» Er synet på statens rolle og hva som utgjør legitime oppgaver for demokratiet, i endring? Etter mer enn ti år med voldsom, ulikhetsdrivende elektronisk pengetrykking reflekterer president Bidens første økonomiske initiativer at gamle finanspolitiske dogmer står for fall. Vil møtet mellom sårbare globale verdikjeder og behovet for beredskap synliggjort av covid-19 gjøre at det tenkes nytt om lokalisering av produksjon? Vil alt snakket om grønne skifter og «mission driven politics» gjøre at statens næringspolitiske verktøykasse fylles med nye redskaper? Større spørsmål enn dette finnes ikke. Innsets bok gir et glimrende, men også nødvendig, utgangspunkt for å følge dem videre.