Det er krevende tider for forskere. Ikke bare skal du utvise internasjonal excellence i forskningen din og dokumentere impact som bygger opp under de finansierende institusjonenes forhåndsdefinerte missions. Forskningen skal også kommuniseres i alle kanaler og helst gå viralt i sosiale medier. Kanskje føler du også at du egentlig burde spritet opp kommunikasjonsplanen for EU-søknaden din med et par friske og overraskende kunstneriske elementer som skiller deg fra mengden?

Da er det på mange måter noe befriende med boka Kunsten å formidle forskning. Formålet med denne utgivelsen er rett og slett å hjelpe forskere å omsette tungt, vitenskapelig språk til populærvitenskapelige tekster som kan engasjere, begeistre og opplyse. Verken mer eller mindre. I dette ligger bokas styrke og også dens begrensning for de mest formidlingsnysgjerrige forskerne.

Forskerne er de beste til å presentere faget sitt, mener forfatter Aage Rognsaa – med god grunn. Derfor, skriver han, bør de selv popularisere forskningen sin og ikke «overlate formidlingen til informasjonsmedarbeidere eller forskningsjournalister» (s. 9). Det får så være at denne anmelderen tilhører en yrkesgruppe som kan bli satt på gata om forfatteren får viljen sin: kommunikasjonsmedarbeiderne ved forskningsinstitusjonene. I sak er Rognsaa på lag med oss som daglig står i spennet mellom den akademiske sjargongen og publikums ønske om å få formidlet forskning på en måte som føles forståelig og relevant. Men det er altså forskerne selv som er den viktigste målgruppa for denne boka.

Kunsten å formidle forskning er kort og godt en håndverksbok om skriving. Den gir råd til hvordan du kan gjøre tekstene dine mer levende og tilgjengelige for et ikke-vitenskapelig publikum – praktisk orientert til den grad at den kunne vært kalt Brukskunsten å formidle forskning. Så er spørsmålet: Kan denne boka hjelpe deg å nå ut til folk med forskningsfunnene dine?

Mange i bokas målgruppe vil nok oppleve at svaret langt på vei er ja. Rognsaa har laget en pedagogisk og velstrukturert bok hvor han vennlig tar deg i hånden og leder deg gjennom hele skriveprosessen. Han begynner med ulike tips og metoder for hvordan du kan organisere selve skriveprosessen, og avslutter med praktiske og håndfaste tips til hvordan du kutter i teksten. I mellomtiden har han blant annet vært innom hvordan du kan strukturere tekstene dine bedre, de retoriske virkemidlene du har tilgjengelig, og tips til godt språk.

Et hovedpoeng for Rognsaa er at forskere som vil nå ut med forskningsformidlingen sin, må forkaste den klassiske vitenskapelige måten å skrive på. For å beskrive den tradisjonelle vitenskapelige skrivestilens kommunikative svakheter siterer han blant annet sakprosaprofessor Anders Johansen:

Den typiske akademiske holdningen er engstelig og defensiv. Den behandler språket som en slags verneutstyr: Det er farlig å uttrykke seg klart – man kan bli tatt for noe. Dermed forfaller språket, både faglig og litterært (s. 14).

Den akademiske måten å skrive på kan være både klar, effektiv og leservennlig når den brukes mellom fagfeller, understreker Rognsaa. For å engasjere og informere utenfor din egen fagkrets er den imidlertid mindre egnet. Derfor bør du omfavne den dialogiske stilen i forskningsformidlingen din, mener han, en sjanger som blant annet innebærer «jeg-du-dialog, fortellinger, metaforer og andre litterære virkemidler […]» (s. 10).

Vi kan vel alle være enige i at akademisk språk i mange tilfeller er tungt fordøyelig og lite fornøyelig. Likevel kan det være vanskelig å finne de riktige grepene for å gi teksten liv og spenst nok til at den hopper ut av sidene (eller skjermen) og treffer leseren. Kunsten å formidle forskning tilbyr deg en buffet av ulike virkemidler som du kan velge blant – alt fra helt små og enkle triks til fortellertekniske grep som kan strukturere en hel bok. Noen ganger vil kanskje en enkel kulepunktliste være nok til å hjelpe leseren til å følge argumentasjonen din. Andre ganger trengs kanskje en personlig anekdote for å vekke leserens interesse for et tema som i utgangspunktet virker abstrakt og langt unna hverdagen. Aage Rognsaa kan hjelpe deg med begge deler – og mye mer.

Den største verdien i denne boka ligger kanskje i samlingen av gode eksempler som konkretiserer hvordan disse virkemidlene kan brukes i praksis. Rognsaa deler raust av tekster som har gjort inntrykk på ham fra gode formidlere i inn- og utland. Her kan du lese historiker Erling Sandmo skrive en cliffhanger om Leopold von Rankes historiesyn. Biolog Dag O. Hessen levendegjør en tekst om genetikk med å fortelle om da hans egen gentest ble forvekslet med testen til den irriterende fyren som han satt sammen med på venterommet. Psykolog Daniel Kahneman formulerer og besvarer spørsmål underveis i teksten for å opprette en følelse av dialog mellom forfatter og leser. Bevaringsbiolog Anne Sverdrup-Thygeson bruker en metafor om en hengekøye for å forklare enkelt og virkningsfullt hvordan alt som lever på jorden, henger sammen og utgjør en større helhet.

Slik unngår Kunsten å formidle forskning å bli en tørr oppramsing av generelle prinsipper som er vanskelig å omsette til praksis. Mens forfatteren selv holder seg til en nøktern og saklig skrivestil, bidrar tekstutdragene og eksemplene til inspirasjon og leseglede. (Denne anmelderen satte særlig pris på historien om Kjell Aukrust, som i arbeidet med boka Bror min skrev en flere siders beskrivelse av broren Odd som barn. Hver gang han leste et nytt utkast av denne tekstbiten for kona Kari, sa hun: «For langt». Da han endelig hadde kuttet nok til at hun var fornøyd, satt han igjen med én eneste, vidunderlig setning: «Bror min leste bøker frivillig.»)

Ett forbehold er imidlertid viktig her: For å få glede og nytte av denne boka er det strengt tatt en forutsetning at du deler forfatterens syn om at vellykket forskningsformidling krever et grunnleggende annet språk og en annen mentalitet enn den vitenskapelige publiseringen. Dette er en bok for deg som ønsker å levendegjøre, og ikke bare gjenfortelle, forskningsfunn. Synes du det nærmer seg det upassende tabloide å komme med en påstand uten et omfattende faglig forbehold foran? Da er det lite sannsynlig at du er interessert i skrivetips fra Aage Rognsaa. Mener du at det grenser til det usaklige å innlede en analyse av subsidiepolitikken i landbruket med noen underfundige betraktninger fra da du var jordbærplukker i ungdommen? Da vil du neppe verdsette denne bokas råd for å gjøre forskning mer levende og relevant for den allmenne leser.

På dette punktet er forfatteren selv prisverdig klar. Allerede i innledningen slår han fast at han ikke tar stilling til de vitenskapsteoretiske aspektene ved forskningsformidling: «De eventuelle faglige innvendingene som kan reises mot å popularisere forskning, forutsetter jeg at du har avklart på forhånd» (s. 11–12). Slik sett er dette en bok for dem som allerede er overbevist, og som er villig til å tilpasse seg medienes formater eller preferansene til kjøpere av populærvitenskapelige bøker. Leserne av Kunsten å formidle forskning bør kort sagt komme til bordet med en interesse – eller i alle fall nysgjerrighet – for å bruke språk til forskningsformidling på en levende og kreativ måte.

Andre typer tips for å kommunisere forskning har denne boka mindre av. Om du vil starte en blogg for forskningsprosjektet ditt og lurer på hva du bør tenke på når det gjelder målgruppe, innhold og oppdateringsfrekvens, finner du ikke svarene her. Om du lurer på om forskningen din burde visualiseres og formidles på Instagram, har ikke Rognsaa så mye annet å by på enn tips til bilder av det språklige slaget.

Det er på mange måter en god ting at forfatteren holder seg til det han kan aller best. Tips og råd for andre formidlingsformater er ikke vanskelig å finne for den som ønsker, og det er den skrivende forskeren som er Rognsaas målgruppe. Det virker imidlertid overveiende sannsynlig at idealleseren som forfatteren har sett for seg, har tenkt å skrive i tradisjonelle formater, som en bok eller en kronikk i morgenavisen. Rognsaa nevner, litt i forbifarten, at digital lesing skiller seg fra lesing på papir. Spørsmålet om hvordan du kan skrive for å formidle forskning til den mer rastløse og utålmodige digitale leseren, er likevel et tema som han ikke dykker veldig langt ned i. Kunsten å formidle forskning er forbilledlig kort og konsis, men det ville økt bokas bruksnytte ytterligere om forfatteren brukte litt mer plass og oppmerksomhet på hvordan du kan skrive godt for den etter hvert betydelige gruppen som leser mer på skjerm enn på ark.

I et litt større perspektiv er det ikke til å komme utenom at det kreves mer enn friske formuleringer og meningsmettede metaforer for å formidle forskning på en god måte. Vellykket forskningsformidling krever ikke minst evnen til å hente ut en kunnskapsessens fra et komplekst saksfelt og å forstå hvilken miks av bakgrunnsfakta, kontekst og fortellergrep som er nødvendig for at leseren skal engasjeres og lære. En lattervekkende anekdote fra et feltarbeid kan underholde leseren, men ikke dekke over at du ikke har klart å polere et poeng som anekdoten skal bygge opp under. På dette feltet kan du, naturlig nok, ikke lene deg på denne boka. Men for vordende brukskunstnere på formidlingsfeltet, som både har noe å fortelle og et ønske om å nå ut på en engasjerende måte, er Kunsten å formidle forskning en god følgesvenn.