Vi omgir oss med tekst i alle former. Hva kan du bruke den til, du som er samfunnsforsker? Tre ferske bøker gir verdifulle og ulike svar.

«Om vi vil forstå samfunnet, er det å studere og forstå dokumenter avgjørende. I denne boka gjør vi derfor dokumentene til selve studieobjektet», skriver Kristin Asdal og Hilde Reinertsen i Hvordan gjøre dokumentanalyse. Behovet for å analysere tekstmateriale som del av samfunnsforskerens mandat er lett å slutte seg til. Men hva skal det bety å gjøre dokumenter til sitt studieobjekt?

For Asdal og Reinertsen dreier det seg om en praksisorientert dokumentanalyse. Tekster som forfatterne er opptatt av, «inngår i en rekke konkrete praksiser og bidrar selv til å forme disse praksisene». Med andre ord er boken rettet mindre mot dokumentenes meningsbærende innhold enn mot samspillet mellom tekst og kontekst. Dokumentanalyse handler om å integrere meningsbærende tekster i praksisene de inngår i. Samfunnsforskere skal gå til teksten for å få grep om den strukturerte aktiviteten den inngår i og er med på å virkeliggjøre.

Bokens tittel er i overkant bramfri, for åpenbart finnes det andre og sterke alternative former for dokumentanalyse enn hva denne boken forfekter. Interessant nok styrer da også forfatterne klar av mye av brytningen i «den språklige vendingen» som mange forbinder med kvalitativ tekstanalyse.

Det gjør det nærliggende å spørre hvorfor analyse av dokumenter så ofte betraktes som en del av sosialkonstruktivismens apparatur. Det vesentligste premisset her er at vår tilgang til verden formes gjennom språk. Språket er ikke først og fremst et vindu til tanken der synspunkter blir formidlet til omgivelsene. Språket er et speil med mange fasetter, et møtepunkt mellom kollektive virkelighetsoppfatninger og enkeltmenneskets entreprenørskap, et sted hvor mening formes. Å ytre seg innebærer derfor både å tolke egne omgivelser og å intervenere i dem. Dersom det er utgangspunktet, kan man vanskelig la være å dvele ved språket som bærer av mening. Du behøver ikke ha lingvistikk eller litteraturvitenskap i bagasjen: Du kan simpelthen ønske å ta tak i hvordan vi forholder oss til og former våre egne livsvilkår.

Er man opptatt av å fange hvordan aktører gir mening til verden for å handle i den, behøves derfor analyser som borer ned i språklig kommunikasjon. Diskursanalyse, retorisk analyse og idéanalyse med weberiansk inspirasjon er konkrete eksempler på slike tilnærminger til tekst. Fortolkende tilnærminger til tekst kan slik kartlegge alt fra utenrikspolitiske identiteter til gruppetilhørighet på gateplan. Eller vi kan vende oss til konkrete tekster som inngang til en samfunnsdebatt gjennom talen eller kronikken som sier oss noe om kollektiv meningsdannelse på feltet.

Asdal og Reinertsens bok går stort sett utenom denne typen innramming som mange har vent seg til å forbinde med dokumentundersøkelser. Betegnende nok glimrer Iver B. Neumann, vår internasjonalt mest anerkjente bidragsyter til litteraturen skissert over, med sitt fravær. Denne boken retter i stedet blikket mot dokumentene på skrivebord, i kofferter og styrerom og deres rolle i politikken. Her inngår tekster som del av praksiser og handlingsrepertoar. Asdal og Reinertsen sparker fra mot en tverrfaglig forskningstradisjon der styringsteknologier, prosesser og praksiser står i sentrum. Blant spørsmålene som springer ut av denne tradisjonen, er hvordan bestemte forvaltningsområder vokser frem, tar form og endres over tid. Det handler om samfunnets formbarhet, og især gjennom skrift- og organisasjonskulturer. Max Webers byråkratiteori hviler i bakgrunnen sammen med historiske bidrag om arkivfag og organisasjonsteori.

Asdal og Reinertsens bok er frisk, frimodig og i høy grad relevant for samfunnsforskere med interesse for samfunnsvirksomhet som tekstmaskineri. Hvordan gjøre dokumentanalyse er et overflødighetshorn av forslag til å bruke dokumenter som empiri. Boken gir en forbilledlig innføring i bruk av digitale tekstarkiver og går uredd inn i de muligheter teknologi gir for å gripe og analysere større tekstmengder. Som anskueliggjøring av teksters rolle i samfunnslivet er boken overbevisende, og samtidig gir den et prisverdig rett-på-sak-repertoar til analysen av tekster og samfunnsorganisering. Leseren forsynes med en rekke fine eksempler på hvordan forskningsspørsmål kan besvares gjennom å analysere dokumenter, stedene de virker og prosessene de inngår i. Bokens profil preges av nysgjerrighet og vitebegjær snarere enn av teoretiske debatter.

Også metodisk er Asdal og Reinertsen eklektiske. «Det kategoriske skillet mellom kvalitative og kvantitative metoder som mange tradisjonelt har operert med unødvendig», heter det. En vitenskapsteoretisk refleksjon og innramming kommer først i bokens siste del, der tilnærmingen plasseres i en litterær kontekst i lys av blant andre Michel Foucault, Bruno Latour og Pierre Bourdieu.

Er dette med teoretisk «etterpå-diskusjon» et vellykket grep? Om det er nok meningene delte. For studenter som er opptatt av dokumenter som empirisk materiale, finnes det gode grunner til å vike unna enda en runde med vitenskapsteori og komme i gang med det empiriske arbeidet. På den annen side har vi de som (lik denne anmelderen) mener at grunnlagsrefleksjon om hva slags kunnskap dokumenter skal frembringe, er et avgjørende premiss for det empiriske arbeidet.

Asdal og Reinertsen diskuterer også kort sin egen tilnærming i lys av de humanistiske fagenes tolkningslære. I motsetning til filologers søken etter intensjon eller mening i teksten er denne bokens analytiske blikk mer rettet mot «det teksten eller dokumenter gjør... det vi kan spore i teksten og ikke så mye det som vi analyserer fortolker (eventuelt utenfor teksten)» (s. 245).

Meningen og tolkningen

For statsvitere og sosiologer med begrenset skolering i kvalitativ metode er det fare for at det ikke er enkelt å ta stilling til hva forskjellen over skulle bestå i. Et god råd for hermeneutikkens del må være å støtte seg på Nils Giljes underbelyste lærebok om Hermeneutikk (2019), som setter grunnbegreper på plass for både studenter og forskere som er interessert i å tolke og innarbeide dokumenter i en bredere kontekst. Som supplement til Asdal og Reinertsen fungerer den utmerket.

Giljes bok gir en grunninnføring i tolkningslære som forener de lange filosofiske linjer med humanistiske fags antatte egenart, og som oversetter til en konkret analytisk relevans av stor nytte også for samfunnsvitere. «I mange samanhengar er termar som ‘meining’, ‘hensikt’, ‘formål’ og ‘intensjon’ likeverdige og kan erstatte kvarandre», skriver Gilje. «Enkelt sagt vil hermeneutikken klargjere dei grunnane folk har til å handle som dei gjer, og vise frem den meininga eller intensjonen som kjem til uttrykk i ulike handlingsuttrykk» (s. 11).

Det er en vanlig metafor at samfunnsvitenskapene befolker grenselandet mellom åndsvitenskap og naturvitenskap – mellom humanistiske fag på den ene siden og realfagene på den andre. Mange er de som har søkt å trekke norsk samfunnsvitenskap mot naturvitenskapelige idealer, mens andre har protestert og søkt mot humaniora som et sannere slektskap. Et vesentlig problem med debatten er at begge grunntradisjoner gjerne misforstås av samfunnsvitere. Som en vaksine mot villfarne forestillinger om «de andre» har det alltid funnes håndbøker i samfunnsvitenskapelig metode som klargjør hvordan det naturvitenskapelige idealet om lovmessighet skal forstås. Tilganger til humanistiske fag og det myteomspunne begrepet hermeneutikk er derimot sjeldnere vare, og her fyller Giljes bok et åpenbart behov.

Blant de som mener samfunnsvitenskapene bør holde avstand til humanistiske fag, ligger det gjerne en antagelse om at filologer driver nærlesning, ordbrytning og finurligheter mens de aldri hever blikket fra det enkeltstående tilfellet. Gilje korrigerer fordommer(!) og beriker forståelsen av hermeneutisk metode. Ikke minst sørger han for at det trekkes opp et skille mellom ulike hovedspor innen hermeneutikken, hver med sine interne spenninger og rivaler. Ett slikt spor som mange vagt kjenner, er den filosofiske hermeneutikken etter Gadamer, der søkelyset er rettet mot leseren, tolkeren og det allmenne i å tolke mening. En ganske annen variant av hermeneutikk er avsenderorientert og rettet mot spesifikke talehandlinger i kontekst. Her er den britiske idehistorikeren Quentin Skinner og den såkalte Cambridgeskolen en sentral referanse. Er vi derimot opptatt av de humanistiske fagenes selvforståelse og historie, er det navn som Friedrich Schleiermacher og Wilhelm Dilthey vi bør hefte oss ved. Særlig relevant blir denne historiske lesningen dersom vi med Gilje tar den videre til Max Weber, den fortolkende sosiologiens far. Weber fremstår som en klarsynt brobygger med vekt på begrepsdannelse, motivforklaringer og en klar erkjennelse av samfunnsvitenskapenes egenart. Slik peker han også fremover mot hva Anthony Giddens mye nærmere vår egen tid har kalt dobbel hermeneutikk: en fortolkende tilnærming til aktører som selv tolker egne handlingsvilkår, og med et potensial for at forskerens tolkning i neste stund plukkes opp av aktørene selv.

For kvalitative samfunnsforskere gir Giljes bok et begrepsapparat og teoretiske perspektiver på tolkning av mening i og gjennom tekst. Hermeneutikkbegrepet tas inn i et samfunnsvitenskapelig rammeverk via sentrale navn innen sosiologien og antropologien.

Er du interessert i hva det innebærer å tolke tekstens budskap og virkemidler i lys av noe (som du foreløpig har kalt kontekst, i mangel av noe bedre), er Giljes bok nyttig å gå til.

Kompetente tekstlesere i demokratiets ånd

Marte Blikstad-Balas og Johan L. Tønnesson kommer til bords med et ønske om å skape kompetente lesere i en fragmentert og tekstmettet tid. Inn i sakens prosa tar utgangspunkt i det samme allmenngyldige poeng som Asdal og Reinertsen: Tekster er en grunnpilar i vår samfunnsmessige virkelighet, og vi bør spørre oss hvordan vi analytisk får et grep om dem. Derfra staker de imidlertid ut en ganske annen kurs. Dette er først og fremst en fagdidaktisk bok rettet mot undervisere i skoleverket. Det uforløste behovet som forfatterne vil fylle, dreier seg om tolkningskompetanse: å skoleres i kritisk og kontekstuell tolking av tekst. Og da dreier det seg om sakprosatekster, altså «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», for å låne Tønnessons egen definisjon. «Snarere enn å bli sett på som sammensatte ytringer som vi bør møte med en viss motstand og ulike lesemåter, blir skolens saktekster altfor ofte redusert til å være en nøytral og lite kompleks språkliggjøring av kunnskap», hevder forfatterne. Teksters egenskaper knyttet til å forme og overbevise blir underspilt, og elevene utsettes for en naiv fremstilling av saktekster som vinduer til kunnskap og sannhet.

Hvorfor skulle vi trenge en mer kritisk anlagt utrustning og årvåkenhet? Blikstad-Balas og Tønnesson er opptatt av språkets mangetydighet og av hverdagens strøm av tekstlige budskap. Å mestre tekst handler da også om mer enn å bli dyktigere lesere og livsmestrere. Boken knytter an til en internasjonal diskusjon om demokratisk medborgerskap gjennom en kritisk offentlighet. Medborgerskap handler her i økende grad om selvstendig og kompetent lesning og tolkning av tekstlige budskap. Forstår du offentlig informasjon, er du i stand til å tolke, forstå og ta stilling til meningsmangfold? Kan du fremme din sak?

Inn i sakens prosa er samlet omkring en samling eksempler på tekstanalyse i praksis. Her er lite om prosesser og styringsteknologier som virker gjennom tekst, slik vi har fått de illustrert hos Asdal og Reinertsen. Boken beveger seg i stedet mellom ulike sakprosatekster der noe «skjer»: tekster som formidler og skaper mening, og som er egnet for nærmere analyse – for eksempel i skolen. To eksempler peker seg ut som særlig interessante for en samfunnsviter. Sylvi Listhaugs famøse Facebook-utspill om Arbeiderpartiets syn på fremmedkrigere analyseres for sin virkemiddelbruk og i tolkes i lys av motiver, kontekst og virkningshistorie. Og et senere kapittel tar for seg kong Haralds tale ved hagefesten i Slottsparken sensommeren 2016. Analysen evner på effektivt vis å skissere hva slags fellesskap av nordmenn talen innrammer, og hvordan budskapet kan forstås på grunnleggende forskjellige måter av sitt publikum.

Boken tar i bruk en rekke sentrale begreper fra diskursanalyse og retorisk analyse. Interessant er det å følge utlegningen om «Modelleserne», et begrep hentet fra Umberto Eco. Det dreier seg om «måter å lese teksten på som enten er intendert fra forfatterens side, eller som uavhengig av forfatterens bevisste plan likevel er rimelige lesninger». Som oppskrift for tekstanalyse gir begrepet et kløktig alternativ til de som er skolert i Arne Næss’ saklighetslære og idealet om at språket skal gi en klar og ren vei til tanken: at vi skal forstå hverandre. Jo da, er forfatternes tilnærming her: Det er nobelt mål å forstå hverandre, og kritisk og kompetent lesning handler også om å ettergå teksters påstander om virkeligheten og å kartlegge hvordan argumentene er satt sammen. Men tekstanalyse er åpenbart også mer enn å bore til kjernen av «hva hun egentlig mente». Det dreier seg om å forstå hvordan iscenesettelse og retoriske appellformer virker, om erkjennelse av at mening er kontekstbundet og intertekstuell. Den formes av retorens intensjoner og virkemiddelbruk og av det landskap av forforståelser den møter. Å analysere hva som skjer i teksten, er derfor maktpåliggende dersom vi skal forstå hvordan mening dannes, og hva det handles på grunnlag av. Å identifisere en Modelleser (og her skal stor forbokstav benyttes, ifølge Eco) handler ikke om å løfte frem en bestemt tolkning som rett eller høyverdig, men å tolke seg frem til hva som er en rimelig forståelse av budskapet ut fra ulike forforståelser og ståsted. Slik kommer vi også nærmere en lesning av hva som egentlig foregår der parter finner sammen eller konflikt eskalerer – eller der fordekte referanser til noe stort og stygt lurer bak fernissen av vanlig politikertale. Som leser kribler man etter å høre Modelleserens tolkning av president Trumps retorikk forut for stormingen av Kongressen 6. januar 2021.

Vi bør alle øves i å analysere tekst gjennom inngående forståelse av uttrykksformer og tekstlige virkemidler så vel som multimediale uttrykksformer. En kvalifisert leser skal være i stand til å identifisere og vurdere ideene som kommer til uttrykk, hvilke premisser budskapet hviler på, og hvordan det formidles gjennom semiotiske og visuelle virkemidler. Tønnessons definisjon av sakprosatekster som «tekster adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten» gir også et kritisk-normativt mandat. Der etterretteligheten er svak og falske nyheter tar over, skal en kritisk leser kunne ettergå selve budskapet så vel midlene det virker gjennom.

Ny dialog?

En slik orientering mot demokratisk offentlighet og medborgerskap som Blikstad-Balas og Tønnesson skisserer, er også bærende for retorikkfaget som universitetsdisiplin. Sørgelig nok er denne åren ofte ukjent for samfunnsvitere som antar at retorikk er et verktøyfag for de som vil lære effektiv kommunikasjon. Inn i sakens prosa står i kontinuitet med en tradisjon der tekstkompetanse også er demokratisk kompetanse. Det handler om å tolke så vel som å anvende språket og slik bidra til et fungerende ordskifte.

I en tid med kulturelt mangfold og strie kommunikasjonsstrømmer er behovet stort for å granske vilkårene for en velfungerende demokratisk offentlighet. Det taler også for tydeligere oppmerksomhet mot tekstanalyse blant samfunnsvitere opptatt av demokratiets kår. Forskning på mening og holdninger på innbyggernivå gir et godt eksempel. Er man opptatt av appellen til fiendebilder og populistiske punchlines, er det pussig å gå utenom språkets virkemåte – ikke bare for å felle diagnose, men for å diskutere hva som kan gjøres bedre i det offentlige ordskiftet. Er ikke også dette en del av samfunnsvitenskapenes mandat? Også for forskere med blikket rettet mot synkende tillit mellom styrende og styrte ligger det et uforløst potensial i boken til Blikstad-Balas og Tønnesson. Hva er det som butter hos de som ikke kommer til orde i samfunnsdebatten? Hvordan virker tekster for dem, og hva slags tilkortkommenhet preger dialogen mellom forvaltning og borger?

Bøkene til Gilje og til Asdal og Reinertsen gir fra sine perspektiver en ansats til flerfaglige lesninger av tekst som inngang til å forstå politiske prosesser. Det dreier seg om tekster som ytring og politisk intervensjon så vel som prosessene og kulturene som tekster inngår i. Forskningsarbeider med evne til å tenke på tvers gir begge bøker inspirasjon til. Nøkkelen, kan det sies, ligger i teksten.