Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rapportering og formidling av risiko

Surveyeksperiment om hvordan absolutte og relative mål oppfattes
Reporting and conveying risk
Survey experiments testing how absolute and relative measures are perceived
Professor emeritus, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

I rapportering av forskningsresultater om hva som påvirker faren for negative hendelser, som å bli rammet av alvorlig sykdom, er det vanlig å bruke mål for relativ økning i risiko. De gir langt større tallverdier enn de tilsvarende tallene for absolutte forskjeller i risiko når det dreier seg om fenomener med lave forekomster. Bruken av relative mål er trolig enda mer dominerende i medienes formidling av slike forskningsresultater. Spørsmålet er om bruken av relative mål påvirker publikums oppfatning av risikoen forbundet med atferd som ifølge forskning øker faren for negative utfall. I artikkelen undersøker jeg dette ved hjelp av surveyeksperimenter om to ulike former for kreft, supplert med analyser av tidsseriedata. Resultatene viser at det har en betydning, men mer beskjeden enn forventet, for respondentenes bekymring om risiko angis som en relativ eller absolutt forskjell. Et annet funn er at bekymringen knyttet til solariebruk og hudkreft er langt større enn bekymringen for spising av rødt kjøtt og tarmkreft, i strid med opplysningene respondentene fikk om absolutt risiko. Mulige forklaringer er at risikoinformasjonen er vanskelig å forstå og derfor overstyres av forhåndsoppfatninger dannet på bakgrunn av medieomtalen av kreftformene og av respondentenes holdninger og atferd.

Nøkkelord: Surveyeksperiment, relativ risiko, absolutt risiko, forskningsformidling

When reporting research findings regarding what influences the risk of negative events, e.g. being affected by severe illness, measures of relative increase in risk are commonly used. In situations where we study rare phenomena, these have larger numerical values than the corresponding figures for absolute differences in risk. Relative measures are probably even more dominant when the media present such research findings. The question is how the use of relative measures affect how the public perceive the danger associated with behaviour that, according to science, increases the risk of a negative outcome. In the article this is tested by means of survey experiments regarding two different kinds of cancer, supplied by analyses of times series data. The results show that if the risk is conveyed in relative as opposed to absolute terms, it does make a difference – although more modest than expected – to the level of worry felt by the respondents. Another finding is that the concern related to use of solariums and skin cancer is stronger than the concern for consumption of red meat and bowel cancer, which runs contrary to the information the respondents receive on absolute risk. A possible explanation is that the risk information is difficult to grasp and therefore overridden by preconceptions influenced by media reports and by one’s own attitudes and behaviour.

Key words: Survey experiment, relative risk, absolute risk, reporting of risk

Innledning

Resultater fra forskning om faren for negative hendelser, for eksempel å bli rammet av alvorlig sykdom, får ofte store oppslag i mediene. Her drøfter journalistene hvordan risikoen kan være påvirket av individers egenskaper og atferd. Dette har forskere undersøkt ved å sammenlikne forekomsten innenfor grupper med ulik verdi på de antatte årsaksvariablene.

I denne artikkelen diskuterer jeg betydningen av hvordan slik risiko rapporteres av forskere og formidles av mediene, nærmere bestemt om det gjøres i form av absolutte eller relative forskjeller. Et eksempel på det siste er en studie av mer enn 100 000 norske og svenske kvinner fra 1991 til 1998 som viste at faren for å få hudkreft lå 55 prosent høyere blant de som ofte tok solarium, enn blant de som sjelden eller aldri gjorde det (Veierød mfl., 2003). Aftenposten presenterte funnet om solariebruk med overskriften «Øker kreftfaren med 55 prosent» og et bilde av en kvinne sittende på en solseng som syntes resultatet var «skremmende» (17.10.2005).

Det som ikke ble rapportert i fagartikkelen, og derfor selvsagt heller ikke ble formidlet i Aftenposten, var den absolutte forskjellen i forekomst. Ut fra opplysninger i fagartikkelen kunne den anslås til 0,26 prosent – 0,17 prosent = 0,09 prosentpoeng (Hellevik, 2011, s. 126–8). Siden utvalget er så stort, er den lille forskjellen signifikant, men ser unektelig langt mindre faretruende ut enn 55 prosent økning.

Avviket mellom tallene for absolutt og relativ forskjell blir så stort fordi det dreier seg om et meget sjeldent fenomen. Sett i forhold til en forekomst av hudkreft blant de som ikke er solariebrukere på bare 0,17 prosent, tilsvarer den absolutte forskjellen mellom gruppene på 0,09 prosentpoeng en relativ økning på over 50 prosent. Dette er en ganske typisk situasjon siden sjansen for å bli rammet av sykdom eller andre negative hendelser heldigvis som regel er liten.

Det er lett å tenke seg at det inntrykket publikum får av risikoen for slike hendelser, blir meget ulikt avhengig av hvilket effektmål mediene formidler. Når dette som regel er det relative, kan konsekvensen bli at økningen i faren for å bli rammet oppfattes som høy, og det skapes mer engstelse i befolkningen enn det en ville fått dersom det i stedet var brukt absolutte mål for endring i risiko. Økt bekymring for egen eller nærståendes helse kan i neste omgang påvirke den opplevde livskvaliteten i befolkningen negativt. På den annen side vil kanskje økt bekymring bidra til at atferden som øker risikoen for å bli rammet, endres. Da er det viktig å ha en riktig forståelse av risikoen for å kunne veie dette hensynet mot andre konsekvenser av handlingsvalget.

Hvordan risikoen for en negativ hendelse oppfattes, vil også kunne ha konsekvenser på samfunnsnivå, for eksempel ved å påvirke befolkningens holdninger til offentlige tiltak. En slik mulighet illustreres av reaksjonene som myndighetenes smitteverntiltak har møtt i befolkningen i ulike land i forbindelse med covid-19-pandemien. Oppfatninger om faren for negative bivirkninger vil for eksempel kunne påvirke villigheten til å la seg vaksinere.

I artikkelen stiller jeg spørsmål om det spiller noen rolle hvordan opplysningene om risiko blir gitt, som relative eller absolutte forskjeller, for den oppfatningen publikum danner seg av faren for å bli rammet av sykdom. Videre om det har noen betydning om sykdommen og atferden det spørres om, er velkjent og noe respondentene på forhånd har oppfatninger om (solariebruk og hudkreft, spising av rødt kjøtt og tarmkreft), eller om det dreier seg om noe som er lite kjent, og der det neppe foreligger forhåndsoppfatninger (fars alder og autisme hos barn). Enda et spørsmål er om forskjeller i bekymring forklares av oppfatninger om sjansen for å bli rammet av sykdommen, eller om hvor farlig dette i tilfelle er. Disse problemstillingene undersøkes ved hjelp av surveyeksperimenter, som tar utgangspunkt i faktiske eksempler på forskningsnyheter hentet fra norske medier. De samme resultatene blir presentert enten som prosentdifferanser eller som relative prosentforskjeller til ulike tilfeldige utvalg.

Et annet spørsmål som stilles er om det er tegn til at den økende medieomtalen av risiko forbundet med spising av rødt kjøtt over tid har ført til økt helsebekymring eller endring i den atferden som blir omtalt som farlig. Dette har jeg undersøkt ved hjelp av tidsseriedata fra intervjuprosjektet Norsk Monitor. Hensikten er å se om det er samsvar mellom utviklingen for disse variablene og resultatene av surveyeksperimentene, som en test av om eksperimentene faktisk fanger opp det de er tenkt å måle.

Resultatene av de ulike analysene går i forventet retning, men tendensen er ikke fullt så klar som antatt på forhånd. I artikkelen drøfter jeg hva forklaringen kan være, og hva funnet innebærer når det gjelder konsekvensene av medienes formidlingspraksis. Resultatene har også implikasjoner for bruk og tolking av surveyeksperimenter.

Relativ og absolutt risiko

Innledningsvis kan det være nyttig å presisere hva som menes med betegnelsene absolutt og relativ risiko i artikkelen.

Hvis forekomsten av en sykdom er 3 prosent i gruppe a og 2 prosent i gruppe b, blir prosentdifferansen, som utgjør forskjellen i absolutte risiko mellom de to gruppene, slik:

PD = Pa – Pb = 3 – 2 = 1.

Prosentratioen er forholdet mellom de to forekomstene:

PR=Pa/Pb = 3/2 = 1,5.

I artikkelen bruker jeg prosentforskjellen som mål for forskjellen i relativ risiko:

PF = 100*PD/Pb = 100*1/2 = 50.

Når Aftenposten slår opp at solariebruk øker faren for hudkreft med 55 prosent, er det den relative risikoforskjellen de gjengir.

Det som sies om relative mål i denne artikkelen, er også relevant for mye brukte loglineære mål som odds ratio (OR). Dette målet gir ved små forekomster, slik en gjerne har for helserisiko, helt eller tilnærmet likt resultat som prosentratioen. Når forekomsten øker, gir imidlertid de to målene ulike resultater. Prosentratioen, som også brukes som mål for ulikhet, vil for en gitt prosentdifferanse få lavere og lavere verdi jo nærmere 100 prosent forekomsten ligger for den avhengige variabelen. Størrelsen for de loglineære målene, derimot, vil øke i verdi når vi beveger oss fra 50 og opp mot 100 prosent i forekomst (Hellevik, 2013).

Tidligere forskning

Hva som påvirker valg av medisinsk behandling, har vært tema for omfattende forskning. Et sentralt bidrag i diskusjonen om utfallet av slike avgjørelsesprosesser er artikkelen til psykologene Tversky og Kahneman fra 1981. De brukte begrepet «framing» om hvordan forestillingene til den som treffer valget, påvirker utfallet. Dette er oppfatninger om hvilke handlingsalternativer som foreligger, om mulige utfall eller konsekvenser av de ulike valgene og om sannsynligheten for at de ulike utfallene inntreffer. Ved hjelp av surveyeksperimenter med studenter viste de at preferansene ble sterkt påvirket av endringer i hvordan framstillingen av mulige utfall ble vinklet, blant annet når det gjaldt usikkerheten knyttet til dem.

Et av eksperimentene gjaldt valg mellom to tiltak mot en «uvanlig asiatisk sykdom», som var forventet å ta 600 liv. To grupper fikk presentert ulike utfall av de to tiltakene. Den ene gruppen fikk opplysninger om hvor mange som reddet livet, den andre om hvor mange som døde. Dette ble presentert enten som et sikkert antall som overlevde eller døde som en følge av tiltakene, eller som sannsynligheter for å overleve eller dø. Alle de fire utfallene var i realiteten helt like, men hvilket tiltak som ble foretrukket, var likevel helt forskjellig. I gruppen der det var snakk om overlevende, ble tiltaket med et sikkert utfall foretrukket av et klart flertall, mens preferansen var for tiltaket der utfallet ble angitt som sannsynligheter når det var snakk om dødsfall. Med andre ord var det risikovillighet når opplysningen gjaldt et negativt utfall, og risikoaversjon når vinklingen var positiv.

Når det gjelder risikoaspektet ved rammen for avgjørelsen, nærmere bestemt bruken av relative eller absolutte mål, var det innenfor amerikansk helseforskning på 90-tallet en debatt om hvordan effekten av medisinsk behandling burde beskrives. I en studie skulle de 235 legene som deltok, velge mellom to behandlinger som hadde samme effekt. For den ene behandlingen ble effekten angitt som en absolutt forskjell og for den andre som en relativ forskjell. Blant legene foretrakk 90 prosent den behandlingen der nytten ble beskrevet som en relativ forskjell (Farrow, Taylor & Arnold, 1992). I en annen tilsvarende undersøkelse med 470 pasienter foretrakk 57 prosent den behandlingen der nytten ble angitt med et relativt mål, mot 15 prosent der et absolutt mål var brukt (Malenka mfl., 1993).

Hvordan nytten av behandlingene ble tallfestet, hadde altså stor betydning for hvordan de ble vurdert. Forfatterne mente at siden det var de absolutte målene som ga den mest meningsfulle beskrivelsen av nytte, var det uheldig at det var de relative målene som oftest ble brukt. Opplysningene om nytten av en behandling eller om faren for negative bivirkninger kan påvirke beslutningen om valg av behandlingsmåte for både leger og pasienter. Tester av hvor godt informasjonen blir forstått av pasienter, har vist at absolutte mål fungerer bedre enn relative (Siegel, 2011; Dragan, Murphy & Green, 2012).

Men slike konklusjoner til tross er bruken av relative mål fortsatt vanlig praksis. En gjennomgang av ti ledende amerikanske medisinske tidsskrifter i 2009 viste at 75 prosent av 344 artikler bare rapporterte relative mål, 18 prosent bare absolutte og 7 prosent begge deler (King, Harper & Young, 2012). Av de første manglet nesten halvparten de nødvendige opplysningene for å kunne beregne absolutte forekomster. Et søk jeg selv foretok i Oria i 2016 i tidsskrifter med referee-ordning, med mer enn en halv million treff, ga omtrent samme resultat: 79 prosent artikler med bare relative mål, 15 prosent bare absolutte mål og 6 prosent med begge deler.

At de relative målene så klart blir foretrukket av forskere, kan skyldes at de får funnene til å se mer imponerende ut enn de ørsmå prosentdifferansene en ofte får når en studerer sjeldne fenomener, slik som i eksemplet med hudkreft. Dette igjen kan øke sjansen for å vekke medienes interesse fordi journalister da tenker at dette er en nyhet som vil engasjere publikum.

Formidling av risiko

I formidlingen av forskningsresultater om risiko til et bredere norsk publikum utelates ofte konkrete tall. En nøyer seg med formuleringer som «øker faren for» eller tilsvarende (Vedøy & Lund, 2015). De gangene resultater tallfestes, er trolig bruken av relative mål enda mer dominerende enn i fagpublikasjonene. Dette er ikke undersøkt systematisk for norske medier, men en rekke eksempler finnes i Vedøy og Lund (2015) og i en artikkel om misvisende forskningsformidling som gjengir avisoppslag om høy relativ risiko for ulike negative hendelser (Hellevik, 2016a).

Enda et eksempel er en sak som ble lagt ut på NRKs nettsider 26.10.2015, der det stod at WHO advarte mot å spise mye bearbeidet rødt kjøtt: «Å spise pølser er kreftfremkallende. To skiver bacon om dagen øker risikoen for tarmkreft med 18 prosent.» Budskapet var det samme i Dagsrevyen om kvelden og i en NTB-melding som ble gjengitt i mange aviser neste dag. På Dagsrevyen uttalte en mann som ble intervjuet med ei pølse i handa, at han vurderte å la den gå i søppelkurven (Hellevik, 2015a).

På Folkehelseinstituttets nettsider lå det i 2015 omtale av en studie (Sandin mfl., 2016) som viste at menn som blir fedre i 50-årsalderen, har en økt risiko på 66 prosent sammenliknet med fedre i tyveårsalderen for å få barn med en autismediagnose. I artikkelen blir disse to eksemplene sammen med den tidligere nevnte reportasjen om solariebruk og hudkreft brukt som utgangspunkt for surveyeksperimenter.

Felles for alle de tre eksemplene er at tallverdien for de absolutte forskjellene er langt mindre enn tallverdien for de relative målene som beskriver den samme statistiske sammenhengen. Men det var bare de relative som ble formidlet, de absolutte ble ikke oppgitt i noen av mediepresentasjonene. For solariebruk og hudkreft kunne den absolutte forskjellen som nevnt anslås til 0,09 prosentpoeng (Hellevik, 2011). For rødt kjøtt og tarmkreft kan det anslås at sjansen for å få tarmkreft i løpet av livet økte fra 5 til 6 prosent, altså med ett prosentpoeng (Hellevik, 2015a). For fars alder og autisme oppgir fagartikkelen at risikoen for diagnosen var 0,5 prosent for barn av unge fedre og 0,9 for barn av eldre, slik at differansen blir 0,4 prosentpoeng (Sandin mfl., 2016).

Inntrykket blir altså meget forskjellig avhengig av om resultatene tallfestes som absolutte eller relative forskjeller. Covey (2011, s. 789) sier det så sterkt som at oppslag som gjengir relativ risiko, «forvrenger» (distort) helserisikoen. Når det er de relative målene som stort sett brukes, hvilken betydning får dette for det bildet publikum danner seg av helserisiko? Denne problemstillingen skal belyses ved hjelp av surveyeksperimenter (Sniderman, 1996; Gaines, Kulinski & Quirk, 2007). I et surveyeksperiment deles utvalget inn i likeverdige underutvalg ved hjelp av loddtrekning. Underutvalgene eksponeres for ulike stimuli, i dette tilfellet ulik informasjon om helserisiko. Ved å se på forskjeller i resultatene kan en undersøke om inntrykket respondenten danner seg av risikoen, påvirkes av hvordan den er framstilt.

I de tidligere omtalte surveyeksperimentene skulle deltakerne velge mellom ulike behandlinger eller tiltak ut fra opplysninger om hvilken effekt de har. Dette gjelder også for eksperimentene i artikkelen til Covey, men den innledes med et eksempel på misvisende formidling i medier. Det gjaldt hvordan de framstilte de negative følgene for barn som ble født en uke for tidlig, der det ble sagt at de hadde 9 prosents økt risiko for å utvikle «spesielle utdannelsesmessige behov» (Covey, 2011, s. 789). Dette eksemplet tilsvarer de som brukes i surveyeksperimentene i denne artikkelen. Her blir respondentene spurt om hvor stor bekymring en atferd eller egenskap som øker sjansen for å bli rammet av sykdom, vekker ut fra opplysninger om risikoen for at dette kan skje. Det er altså ikke spørsmål om valg mellom handlingsalternativer som i de tidligere refererte eksperimentene, men om oppfatningen om ett enkelt aspekt ved dette valget, nemlig hvilken risiko som er forbundet med atferden.

Eksperiment 1: Relativ og absolutt risiko for å rammes av hud- eller tarmkreft

Surveyeksperimentene ble gjennomført i flere runder i webpanelet til Ipsos i 2016. Webpanelet er rekruttert blant deltakere i andre intervjuundersøkelser med et tilfeldig trukket utvalg som skal være representativt for den voksne norske befolkningen1. I første runde ble det brukt fire underutvalg. De to første ble stilt spørsmål om både tarmkreft og hudkreft: i utvalg A med oppgitt relativ risiko, i utvalg B absolutt risiko. I tredje og fjerde utvalg ble ikke risikoen spesifisert; i utvalg C1 gjaldt spørsmålet tarmkreft og i utvalg C2 hudkreft.

SPØRSMÅLENE:

Forskning har vist at sjansen for å få tarmkreft i løpet av livet

  • øker med 20 prosent (A)

  • øker fra 5 til 6 prosent (B)

  • øker (C1)

hvis man spiser mye bearbeidet rødt kjøtt, slik som pølser, bacon og skinke. Tenk deg at en person du kjenner spiser mye bearbeidet rødt kjøtt. Hvor bekymret ville du være for at denne personen skal få tarmkreft?

I et forskningsprosjekt der 100.000 kvinner ble fulgt i en tiårsperiode, fant man at sjansen for å få hudkreft

  • økte med 55 prosent (A)

  • økte fra 0,16 prosent til 0,25 prosent (B)

  • økte (C2)

ved hyppig bruk av solarium. Tenk deg at en person du kjenner bruker solarium hyppig. Hvor bekymret ville du være for at denne personen skal få hudkreft?

Svaralternativer: Meget bekymret / Ganske bekymret / Lite bekymret / Ikke bekymret / Vet ikke.

Figur 1 viser andelen som svarte at de var meget eller ganske bekymret for at en de kjenner skal rammes av hudkreft som en følge av hyppig solariebruk, eller tarmkreft som en følge av å spise mye bearbeidet rødt kjøtt, og hvordan dette varierer avhengig av om risikoen ble angitt som en relativ eller absolutt forskjell, eller ikke ble spesifisert. (De fullstendige fordelingene for det første eksperimentet er gjengitt i tabell V2 i vedlegget.)

Forventningen var at opplysninger om relativ risiko, der tallverdiene er langt høyere, ville skape mer bekymring. Dette er i liten grad tilfellet for tarmkreft, der forskjellen er 3,6 prosentpoeng (som ikke er signifikant på 5 prosent-nivå, ensidig test). For hudkreft er forskjellen på 9 prosentpoeng.

Figur 1.

Andel som vil være meget eller ganske bekymret hvis en person de kjenner bruker solarium hyppig eller spiser mye bearbeidet rødt kjøtt, avhengig av risikoinformasjonen (Prosent. Ipsos webpanel 2016). Fullstendig fordeling og N: Se tabell V2 i vedlegget.

Videre er det tydelig at bekymringen for å bli rammet er langt større for hudkreft enn for tarmkreft og noe mer der opplysningene gis som relativ risiko. Der er forskjellen i bekymring for hudkreft minus tarmkreft på 47,7 prosentpoeng mot 42,3 poeng når det oppgis absolutt risiko. Dette kan ha sammenheng med at tallet som oppgis for relativ risiko, er langt høyere for hudkreft enn for tarmkreft (55 versus 20 prosent økt risiko), mens forholdet er motsatt for tallene for absolutt risiko (prosentdifferanser på 0,09 og 1,0 poeng).

Det er bemerkelsesverdig at det er flere i utvalget der det ble opplyst om absolutt risiko, som er bekymret for solariebruk, som øker risikoen med 0,09 prosentpoeng for hudkreft, enn som er bekymret for bruk av rødt kjøtt, som oppgis å øke risikoen for tarmkreft med 1,0 prosentpoeng. Nå oppgis det riktignok at tallet for hudkreft gjelder andelen som ble rammet i løpet av en periode på ni år, mens tallet for tarmkreft er andelen som rammes i løpet av livet. Det betyr at den reelle forskjellen i risiko er langt mindre enn det tallene umiddelbart kan gi inntrykk av. Med en forventet levealder på 80 år blir tallet for økningen i risikoen for å få hudkreft i løpet av livet 0,8 prosentpoeng, altså bare litt mindre enn den oppgitte absolutte økningen i risikoen for å få tarmkreft. Men sannsynligheten for at en respondent skulle oppfatte dette poenget og foreta en slik omregning i intervjusituasjonen, kan ikke være stor. Og selv med en slik korreksjon ligger endringen i sannsynligheten for å få hudkreft fortsatt lavere enn den tilsvarende for tarmkreft, i sterk kontrast til den store forskjellen i andelene som sier at de er bekymret.

Andre deltakere fikk spørsmål der risikoen ikke ble spesifisert, i samsvar med anbefalingen om å ha med en kontrollgruppe der det ikke presenteres slike stimuli som eksperimentet skal teste effekten av (Gaines, Kulinski & Quirk, 2007). Det viser seg i dette tilfellet at for begge krefttyper var bekymringen over følgene av den aktuelle atferden omtrent lik den vi fikk når faren ble spesifisert som absolutt risiko. Det betyr at sammenliknet med resultatene for relativ risiko ligger tallene for uspesifisert risiko lavere, 10,9 prosentpoeng for hudkreft og 4,9 poeng for tarmkreft.

Siden spørsmålet med uspesifisert risiko ble stilt i hvert sitt underutvalg for de to kreftformene, tyder sammenfallet i resultater på at det ikke har hatt betydning for utfallet i de to første utvalgene at deltakerne der fikk spørsmål om både hud- og tarmkreft. Muligheten for at det foreligger noen slik konteksteffekt, skal dermed kunne avskrives.

I de tidligere refererte amerikanske studiene var det langt sterkere utslag for hvilken behandling som ble foretrukket av hvordan informasjon om nytten av behandlingen ble gitt, enn de forskjellene våre eksperimenter avdekket for bekymring avhengig av risikoinformasjonen. En mulig forklaring på forskjellen kan være at deltakerne i de førstnevnte eksperimentene ikke kjente til behandlingsoppleggene og derfor ikke hadde noen forhåndsoppfatninger om nytten av dem. Deres utgangspunkt var altså ganske forskjellig fra situasjonen der spørsmålene gjaldt solariebruk og faren for hudkreft eller spising av rødt kjøtt og faren for tarmkreft. Ville utslagene av risikoinformasjonen i vårt eksperiment blitt større dersom spørsmålene tok opp mindre kjente helseproblemer, der deltakerne ikke på forhånd har oppfatninger som kan «overstyre» informasjonen som blir gitt i spørsmålet? Den problemstillingen ble utgangspunkt for et nytt surveyeksperiment.

Eksperiment 2: Fars alder og risiko for autisme hos barn

Her fikk tre underutvalg spørsmål om fars alder og sjansen for at barnet skulle utvikle autisme (D1, D2 og D3). At det å bli far i høy alder kan øke sjansen for at barnet skal få en autismediagnose, er et eksempel på et mulig helseproblem som det neppe er mange som har vært oppmerksom på. Risikoopplysningene er også her hentet fra en forskningsrapport (Sandin mfl., 2016), som var omtalt på Folkehelseinstituttets nettsider, men som ikke fikk særlig medieoppmerksomhet.

SPØRSMÅLENE:

Forskning har vist at

  • menn som blir fedre i femtiårsalderen har 66 prosent økt risiko for å få barn med en autisme-diagnose sammenliknet med fedre som er i tjueårsalderen (D1)

  • blant barna til menn som blir fedre i femtiårsalderen, er det 0,9 prosent som får en autisme-diagnose, sammenliknet med 0,5 prosent blant barn av fedre i som er i tjueårsalderen (D2)

  • blant barna til menn som blir fedre i femtiårsalderen, er det flere som får en autisme-diagnose enn blant barn av fedre i som er i tjueårsalderen (D3)

Tenk deg at en mann du kjenner fikk barn da han var i femtiårsalderen. Hvor bekymret ville du være for at dette barnet skal få en autisme-diagnose?

Svaralternativer: Meget bekymret / Ganske bekymret / Lite bekymret / Ikke bekymret / Vet ikke.

Bekymringen for at barn med en eldre far skal utvikle autisme, ligger nokså nær den vi fant for rødt kjøtt og tarmkreft og klart under resultatene for solarium og hudkreft (figur 2). Andelen som er meget eller ganske bekymret, er 18,3 prosent når det opplyses om relativ risiko mot 10,1 prosent for absolutt og 15,5 prosent for uspesifisert risiko. Forskjellen i bekymring mellom respondentene som får opplysning om det høye tallet for relativ risiko (66 prosent) og de som får det lave for absolutt risiko (0,9–0,5=0,4 prosentpoeng), er altså på 8,2 prosentpoeng.

Antakelsen om at det å spørre om en lite kjent helserisiko ville gi større forskjeller i hvor mange som føler bekymring mellom absolutte og relative mål, slo altså ikke til. En mulig årsak kan være at autisme ikke er et helseproblem som innebærer dødsrisiko, til forskjell fra de to kreftformene, og av den grunn kanskje vekker mindre bekymring generelt.

Figur 2.

Andel som ville være meget eller ganske bekymret for autisme hos barnet hvis en person de kjenner blir far i femtiårsalderen, avhengig av risikoinformasjon (Prosent. Ipsos webpanel 2016). Fullstendig fordeling og N: Se tabell V2 i vedlegget.

Hvis det er slik at hva respondentene svarer om bekymring i det første eksperimentet, ikke bare påvirkes av hvor stor de mener at sjansen for å få den aktuelle kreftformen er, men også, og kanskje først og fremst, av hvor farlig de mener det er hvis en rammes, kan dette forklare at opplysningene om forskjeller i absolutt og relativ risiko for å få tarm- eller hudkreft ikke betyr så mye for hvor bekymret respondentene sier at de er. Når atferd som øker faren for hudkreft, oppleves som så mye mer bekymringsfullt enn tilsvarende for tarmkreft, kan altså grunnen tenkes å være at hudkreft oppfattes som langt farligere. I et nytt surveyeksperiment ble det forsøkt å skille mellom disse to aspektene, sjansen for å bli rammet og hvor farlig det er hvis dette skjer.

Eksperiment 3: Skille mellom sjanse for og fare ved å bli rammet

Vi brukte ordet «bekymret» i spørsmålene i det første eksperimentet fordi det kunne virke rart først å tallfeste risikoen og så spørre om hvor stor den er. I det nye eksperimentet spurte vi ikke om bekymring, men om hvor stor en anså at sjansen for å bli rammet var. Fire underutvalg fikk spørsmål om sjansen for å bli rammet for hver sin kombinasjon av de to kreftformene og de to typene mål for risiko. I tillegg ble det i alle fire underutvalg stilt spørsmål om hvordan en så på sjansen for å kunne bli helbredet hvis en rammes av den aktuelle kreftformen, som et mål for oppfatningen om fareaspektet.

SPØRSMÅL:

E: I et forskningsprosjekt der 100.000 kvinner ble fulgt i en tiårsperiode, fant man at sjansen for å få hudkreft økte med 55 prosent ved hyppig bruk av solarium. Anser du sjansen for å få hudkreft av solariumbruk som meget stor, ganske stor, ganske liten eller meget liten?

F: I et forskningsprosjekt der 100.000 kvinner ble fulgt i en tiårsperiode, fant man at sjansen for å få hudkreft økte fra 0,16 prosent til 0,25 prosent ved hyppig bruk av solarium. Anser du sjansen for å få hudkreft av solariumbruk som meget stor, ganske stor, ganske liten eller meget liten?

E & F: Hvis en person får hudkreft, hvor stor tror du sjansen er for at vedkommende vil kunne bli helbredet? Er den meget stor, ganske stor, ganske liten eller meget liten?

G: Forskning har vist at sjansen for å få tarmkreft i løpet av livet øker med 20 prosent hvis man spiser mye bearbeidet rødt kjøtt, slik som pølser, bacon og skinke. Anser du sjansen for å få tarmkreft av å spise rødt kjøtt som meget stor, ganske stor, ganske liten eller meget liten?

H: Forskning har vist at sjansen for å få tarmkreft i løpet av livet øker fra 5 til 6 prosent dersom man spiser mye bearbeidet rødt kjøtt, slik som pølser, bacon og skinke. Anser du sjansen for å få tarmkreft av å spise rødt kjøtt som meget stor, ganske stor, ganske liten eller meget liten?

G & H: Hvis en person får tarmkreft, hvor stor tror du sjansen er for at vedkommende vil kunne bli helbredet? Er den meget stor, ganske stor, ganske liten eller meget liten?

Figur 3 viser at for hudkreft er det en forskjell på 8 prosentpoeng i forventet retning for om sjansen for å bli rammet anses som meget eller ganske stor, avhengig av om informasjonen beskriver relative eller absolutte forskjeller. Det er nesten det samme som vi fant for bekymring i det første eksperimentet. For tarmkreft er det i dette eksperimentet ingen forskjell mellom resultatene.

Figur 3.

Andel som blir meget eller ganske bekymret hvis en person de kjenner bruker solarium hyppig eller spiser mye bearbeidet rødt kjøtt (fra figur 1), andel som anser risikoen for å bli rammet som meget eller ganske stor, og andel som anser sjansen for å bli helbredet som ganske eller meget liten (Prosent. Ipsos webpanel 2016). Fullstendig fordeling og N: Se tabell V3 i vedlegget.

Også i denne testen vurderes risikoen for å få hudkreft som langt større enn risikoen for å få tarmkreft. Mønsteret for hvor stor sjansen for å rammes anses å være, er dermed nokså likt det mønsteret figur 1 viste for bekymring. Det ser derfor ikke ut til at mangelen på effekt av hvordan risikoen beskrives, skyldes at respondentenes bekymring er mer påvirket av oppfatning om farlighet (sykdomsdødelighet) enn av oppfatning om sjansen for å bli syk. Dette eksperimentet tyder dermed på at forskjellen i bekymringen for hudkreft og tarmkreft i det første eksperimentet forklares av forskjeller i oppfatningen om sjansen for å bli rammet snarere enn hvor farlig dette anses å være.

Når det gjelder det andre spørsmålet i eksperimentet, om sjansen for å bli helbredet, påvirkes resultatet som forventet ikke av om første spørsmål oppga relativ eller absolutt risiko.2 Siden det ikke gis informasjon om faktisk sykdomsdødelighet i spørsmålet, avhenger vurderingen her helt av respondentenes forhåndsoppfatninger. Andelene som tror sjansen for å bli helbredet er liten (meget eller ganske), er nokså like for de to kreftformene (24 og 23 for tarmkreft og 24 og 30 prosent for hudkreft). Tabell V3 i vedlegget viser at andelen som anser sjansen for å bli helbredet som god (meget eller ganske), er mindre for tarmkreft enn for hudkreft (51 og 51 prosent mot 65 og 62 prosent), mens noen flere svarer vet ikke for tarmkreft. Ifølge statistikk fra Kreftregisteret er antallet som rammes av tarmkreft og hudkreft, omtrent det samme, mens antallet som dør (befolkningsdødeligheten), er høyere for tarmkreft, rundt fem ganger så stor.3 Det er altså langt farligere å bli rammet av tarmkreft, noe som i beskjeden grad avspeiles i resultatene.

Drøfting av resultatene fra surveyeksperimentene

De tre surveyeksperimentene skulle avdekke om store tall for økningen i relativ risiko for negative hendelser gjorde sterkere inntrykk på respondentene enn små tall for absolutte forskjeller eller uspesifiserte utsagn om at faren øker. Tabell 1 viser de åtte aktuelle prosentdifferansene som kan beregnes i de tre tidligere figurene.

Tabell 1.

Forskjellen mellom resultater for relativ risiko versus absolutt eller uspesifisert risiko i surveyeksperimentene (prosentdifferanser).*

HelsefareFigurSvarandeler som sammenliknesProsentdifferanser
Rel.-Abs.Rel.-Uspes.
Solarium og hudkreft1Meget + ganske bekymret9,010,9
3Risiko meget + ganske stor8,0-
Bearbeidet rødt kjøtt og tarmkreft 1Meget + ganske bekymret[3,6]4,9
3Risiko meget + ganske stor[-0,2]-
Fars alder og barns autisme 2Meget + ganske bekymret8,2[2,8]

*Fullstendig fordeling og baser i tabell V2 og V3 i vedlegget. [x]: Ikke signifikant på 5% nivå.

Forskjellen i andelen som sa at de var meget eller ganske bekymret, eller anså faren for å bli rammet som meget eller ganske stor, avhengig av om det ble brukt relativ versus absolutt eller uspesifisert informasjon om økningen i risiko, er i forventet retning. For solarium og hudkreft har vi prosentdifferanser som viser at relativ risiko ligger mellom 8 og 11 poeng høyere. For tarmkreft er betydningen av risikoinformasjonen mindre; bare en av tre forskjeller er signifikant. For autisme er en av de to forskjellene på 8 poeng, den andre er ikke signifikant.

Forskjeller på rundt 10 prosentpoeng er ikke ubetydelige sammenliknet med de en ofte finner i samfunnsforskning. Men tatt i betraktning den dramatiske forskjellen mellom tallene som ble oppgitt for relativ og absolutt risiko, og ikke minst de store utslagene i resultatene i de tidligere refererte surveyeksperimentene om behandlingsvalg i helseforskning, var forventningen at utslagene skulle vært enda større.

En forklaring på at forskjellen i våre eksperimenter ble mindre enn forventet, kunne tenkes å være at mange respondenter faktisk forstår målene og har kunnskaper om forekomst som gjør at de klarer å bedømme korrekt hva resultatene innebærer også når det er relativ risiko som oppgis. De to typene mål beskriver jo akkurat den samme virkeligheten. Dette er imidlertid svært lite sannsynlig. Det er ingen grunn til å tro at våre respondenter forstår effektmålene bedre enn amerikanske leger, som ble sterkt påvirket av hvordan informasjonen om nytte av behandlinger ble gitt. Uansett kan det utelukkes at respondentene har den kjennskapen til sykdomsforekomst som er nødvendig for å kunne beregne absolutte forskjeller ut fra de relative som ble oppgitt, selv om de hadde visst hvordan dette skulle gjøres.

Forklaringen er nok heller den motsatte: at det er så vanskelig å forstå målene for risiko at denne informasjonen for mange respondenter får liten betydning sammenliknet med den oppfatningen de før eksperimentet har dannet seg av sjansen for å bli rammet av de ulike sykdommene. Dermed blir forskjellen i omfanget av bekymring mellom oppgitt relativ og absolutt eller uspesifisert forskjell ikke så stor for samme helseproblem. Dette er trolig også forklaringen på at langt flere er bekymret for atferd som øker sjansen for hudkreft enn tilsvarende for tarmkreft, selv om tallene som oppgis for absolutt risiko, er høyere i det siste enn i det første tilfellet.

Noe annet som kan ha bidratt til kontrasten mellom utfallet av de tidligere refererte eksperimentene fra amerikanske helseforskning om nytte av behandlinger, og de foreliggende eksperimentene som gjelder risikoen for å bli rammet av sykdom, er hvordan respondentenes oppfatning ble målt. I det første tilfellet gjaldt spørsmålet hvilken av to behandlinger en foretrakk, i det siste hvordan en vurderte risikoen forbundet med helsefarlig atferd. Det første er et rangeringsspørsmål (hvilket alternativ er best), det andre er et vurderingsspørsmål (hvert alternativ plasseres på en oppgitt skala). I vårt tilfelle var dette en skala med fire verdier (meget/ganske/lite/ikke bekymret). En såpass grov skala kan føre til at fenomener som plasseres likt, likevel ville blitt rangert forskjellig, med andre ord at det kan foreligge nyanser i vurderingen som ikke fanges opp. På den annen side kan rangering tenkes å forsterke inntrykket av små vurderingsforskjeller. Det ideelle vil derfor ofte være å kunne kombinere begge typer spørsmål. Men det er vanskelig å se hvordan rangeringsspørsmål kunne vært brukt i de foreliggende surveyeksperimentene.

Den mest markante forskjellen mellom utfallene av surveyeksperimentene er hvor mange flere som sier de er bekymret for at solariebruk kan føre til hudkreft, enn tilsvarende for at spising av bearbeidet rødt kjøtt kan gi tarmkreft. En rimelig forklaring på dette mønsteret er at mange respondenter alt før eksperimentet hadde meninger om solarier og hudkreft og rødt kjøtt og tarmkreft, og at de svarer ut fra disse forhåndsoppfatningene uten å la seg påvirke nevneverdig av opplysningene om risiko som gis i spørsmålene. Hvis oppfatninger basert på hendelser og erfaringer som ligger utenfor eksperimentsituasjonen, påvirker utfallet av testen, får vi det som Gaines, Kulinski og Quirk (2007) kaller en «contamination effect», som forstyrrer inntrykket av det som er «treatment effect» i eksperimentet.

Noe som taler for at mange respondenter kan ha hatt klare forhåndsoppfatninger, er at det både for hudkreft og tarmkreft var en god del medieoppmerksomhet før undersøkelsen ble gjennomført i 2016. Oppslaget om hudkreft i Aftenposten lå riktignok en del år tilbake i tid (2003), men temaet var sterkt framme igjen i forbindelse med lovforbudet mot solarium for personer under 18 år (vedtatt i 2011) og senere diskusjoner om et totalforbud som blant annet Kreftforeningen argumenterte for. Om tarmkreft var det spesielt mye medieomtale like i forkant av surveyeksperimentet i forbindelse med WHO-rapporten høsten 2015.

Et søk på ordene hudkreft og tarmkreft (alene eller i sammensetninger) i Nasjonalbibliotekets avisarkiv fra 1990 til 2019 viser i snitt litt over 300 treff i året for hudkreft og litt over 100 for tarmkreft – med en litt synkende tendens for det første og klart stigende tendens for det siste ordet. For perioden 1990–99 er snittet 374 per år for hudkreft versus 48 for tarmkreft, for 2000–09 er de tilsvarende tallene 316 versus 76 og for 2010–19 269 versus 219. Større mediefokus på hudkreft enn på tarmkreft kan dermed være noe av forklaringen på at solariebruk vekker større bekymring enn spising av rødt kjøtt.

Det har også betydning hvor involvert respondentene er i de to helseproblemene (Rothman, Salovey, Antone, Keough & Martin, 1993). Dette er dels et spørsmål om hvor utbredt og verdsatt de to formene for atferd er, og dels hvor vanskelig det oppleves å eventuelt skulle avstå fra dem. Det er nok flere som spiser og ikke kan tenke seg å unnvære rødt kjøtt enn det er som bruker eller ville ha problemer med å sløyfe solariebesøk. Å se på spising av rødt kjøtt som mindre risikofylt enn solariebruk kan dermed være en rasjonalisering av egen atferd. Det er påvist at egne holdninger kan påvirke oppfatninger om rent faktiske forhold på det politiske området (Bullock & Lenz, 2019). Tilsvarende kan ens preferanser når det gjelder mat, gjøre en mindre tilbøyelig til å oppfatte negative aspekter ved og føle eller uttrykke bekymring over å konsumere bearbeidet rødt kjøtt.

Utvikling for og konsekvenser av helsebekymring: Tidsseriedata

Kan det tenkes at effekten av hvordan opplysningene om helserisiko ble formidlet i surveyeksperimentene, ble mindre enn forventet på grunn av egenskaper ved selve undersøkelsesopplegget, noe som gjorde at vi ikke fanget opp de egenskapene ved faktiske sosiale prosesser som vi prøvde å måle?

Hainmueller, Hangartner og Yamamoto (2015) framhever viktigheten av å validere resultatene fra surveyeksperimenter ved å se dem i forhold til mest mulig like valgsituasjoner i det virkelige liv. Selv gjennomførte de eksperimenter i Sveits der deltakerne vurderte søknader om statsborgerskap, og de testet betydningen av opplysninger om egenskaper som opprinnelsesland og utdanning. Her kunne utfallet sammenliknes med data om faktiske utfall for søknader om statsborgerskap med de samme typene opplysninger som ble avgjort gjennom folkeavstemninger i noen kantoner.

Et tilsvarende direkte sammenlikningsgrunnlag foreligger ikke for våre eksperimenter. Men data fra ordinære intervjuundersøkelser gir mulighet for å undersøke om resultatene for relevante variabler samsvarer med resultatene fra eksperimentene. Dette er spesielt aktuelt i forbindelse med resultatene for tarmkreft, der effekten av å bruke relative mål for risiko var svake eller ikke signifikante (tabell 1). Søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv viser en sterk stigning i antall ganger tarmkreft nevnes (figur 4). Sammenhengen mellom å spise bearbeidet rødt kjøtt og faren for å få tarmkreft har i økende grad vært et tema i norske aviser og trolig også i andre medier de tre siste tiårene. I Aftenposten kunne vi for eksempel lese at «faren for tarmkreft øker med 35 prosent for mennesker som spiser mer enn 160 gram rødt kjøtt hver dag» (16.06.2005), at det å spise bearbeidet rødt kjøtt øker «risikoen for tarmkreft med 18 prosent (27.10.2015), at «Verdens helseorganisasjon har funnet ut at risikoen for tarmkreft øker med hver eneste pølse, baconskive eller kjøttdeigbit vi får i oss» (29.10.2015), og at «[h]øyt inntak av rødt kjøtt er knyttet til økt risiko for tarmkreft, en kreftform med svært høy forekomst i Norge» (12.05.2018).

Finner vi tegn til at medieomtalen av stor relativ økning i risikoen for å få tarmkreft av å spise rødt kjøtt har påvirket folks oppfatninger og atferd? Det kan undersøkes ved hjelp av tidsseriene i Norsk Monitor. Dette er intervjuundersøkelser som er gjennomført av Ipsos (tidligere MMI), første gang i 1985 og annenhver høst siden. Utvalgene har 3–4000 respondenter, nye hver gang. De rekrutteres via et kort telefonintervju (fram til 1995 ved hjembesøk) og svarer deretter på et omfattende spørreskjema de mottar i posten. Som for andre slike undersøkelser har andelen som lar seg intervjue, gått kraftig ned, men analyser viser at dette bortfallet i stor grad er tilfeldig og derfor i liten grad har ført til systematiske skjevheter i resultatene.4

I Monitor er det spørsmål om hvor stor frykt en føler for ulike negative hendelser, blant annet for å «bli rammet av alvorlig sykdom» eller for å «bli syk av maten du spiser». Videre er det store spørsmålsbatterier om spisevaner, blant annet hvor ofte en spiser ulike typer rødt kjøtt, som her er brukt til å lage en indeks for antall dager i måneden dette står på menyen. Figur 4 viser utviklingen for disse variablene, som kom med i Monitor på 90-tallet, sammen med en indikator for medieoppmerksomheten i form av hvor ofte ordet tarmkreft, alene eller i sammenstillinger, er brukt i norske aviser.

Figur 4.

Utviklingen for medieomtale av tarmkreft, helsefrykt og spising av rødt kjøtt (Ordfrekvens, prosent, antall dager per måned. Nasjonalbibliotekets avisarkiv, Norsk Monitor 1993–2019)*

* Avisomtale: antall ganger/20 som ordet tarmkreft, alene eller i sammensetninger, er brukt i norske aviser i hver toårsperiode (det angitt året for intervjurunden og det foregående året). Frykt: Svaralternativer stor, en viss eller ingen frykt. Spiser rødt kjøtt: Indeks basert på spørsmål om ukentlig forbruk av biff, stek, pølser, hamburgere, karbonader, kjøttkaker. Snitt for antall dager per måned. (Fordelinger og baser i tabell V5 i vedlegg.)

Sammenliknet med den markante økningen i avisomtalen av tarmkreft er endringene for de andre variablene i figur 4 beskjedne. Det er få som føler «stor frykt» for å bli syk av mat, men det er en liten stigning etter 2013 – fra 2,6 til 4,8 prosent i 2019 (signifikant 5 prosent-nivå). Dette er et omslag fra svak nedgang etter 2005–07, da andelene var 3,3–3,4 prosent. Tar vi med andelen som føler «en viss frykt», som var 22,8 prosent i 2013 og 24,8 prosent i 2019, blir økningen i stor eller en viss frykt for å bli syk av mat på 4,2 prosentpoeng. Når det gjelder frykt for alvorlig sykdom er det ikke noen tendens til økning i de senere årene etter en klar nedgang i de første. For spisevaner er det ifølge indeksen en ganske liten (men signifikant) reduksjon fra 2013 til 2019 på 1,0 dag per måned i anslaget for hvor ofte rødt kjøtt står på menyen. Dette er en fortsettelse av en svakt nedadgående tendens vi har hatt helt siden tusenårsskiftet.

Samvariasjon over tid, selv om den hadde vært sterk, er i seg selv uansett ikke tilstrekkelig grunnlag for å slutte at det må foreligge en påvirkning. Det kan være andre forhold som ligger bak og forklarer utviklingen. Retningen for en eventuell påvirkning er også usikker. Det som er det viktige i forbindelse med spørsmålet om eksperimentenes validitet, er at utviklingsmønstrene for bekymring og spisevaner i figur 4 må sies å samsvare med inntrykket fra surveyeksperimentene. På samme måte som utslagene av å informere om relativ risiko for tarmkreft ved å spise bearbeidet rødt kjøtt var meget beskjedne i eksperimentene, er det i tidsseriedataene, til tross for økende medieoppmerksomhet, bare svake tegn til endringer i folks helsebekymring, allment og relatert spesielt til mat eller til redusert bruk av rødt kjøtt.

For å få et mer direkte inntrykk av konsekvensene av helsebekymring sammenlikner vi i figur 5 personer med ulik grad av frykt for å bli syk av mat med hensyn til hvor ofte de spiser rødt kjøtt. Det er en liten, men signifikant tendens til at de som føler stor frykt, oftere spiser rødt kjøtt enn de som ikke føler slik frykt. Dette mønsteret kan tyde på at årsaksretningen er den motsatte av det vi har antatt, nemlig at det å spise rødt kjøtt ofte skaper frykt snarere enn at stor frykt reduserer kjøttbruken.

Figur 5.

Sammenheng mellom frykt for å bli syk av mat og spising av rødt kjøtt, lykkenivå og tilfredshetsnivå (Gjennomsnitt antall dager pr måned, prosentovervekt. Norsk Monitor 2015–19).*

* Spiser rødt kjøtt: Indeks basert på spørsmål om ukentlig forbruk av biff, stek, pølser, hamburgere, karbonader, kjøttkaker. Snitt for antall dager per måned. Tilfredshetsnivå: Prosent meget fornøyd minus prosent litt/meget misfornøyd og hverken fornøyd eller misfornøyd. Lykkenivå: Prosent meget lykkelig minus prosent ikke spesielt og slett ikke lykkelig.

Noe annet som Monitor-materialet avdekker, er en sammenheng mellom frykt for å bli syk av mat og lykkefølelse eller tilfredshet med tilværelsen. Dette tyder på at helsefrykt har en negativ effekt på opplevd livskvalitet. Det har vært en nedgang i lykkefølelse og opplevd livskvalitet i Norge i det siste tiåret. Analyser viser at misnøye med og bekymring for egen helse kan ha hatt betydning for denne utviklingen. Men det er andre forhold enn helse, slik som generell framtidsfrykt, misnøye med sosiale relasjoner og egen økonomisk situasjon, som har bidratt mest til nedgangen i opplevd livskvalitet, som i første rekke har skjedd blant unge.5

Som kontrast til resultatene i figur 4 med beskjedne endringer over tid er det ikke vanskelig å finne eksempler på at hendelser i samtida kan gi store utslag i atferd, som sterkt redusert tobakksbruk etter innføringen av røykeloven (Hellevik, 2015b), eller i holdninger, som skiftende syn på innvandring i takt med endringer i tilstrømmingen til Norge (Hellevik & Hellevik, 2017).

Konklusjon

Resultatene kan tyde på at den utbredte bruken av relative mål i formidlingen av helseforskning i mediene ikke er fullt så problematisk som mange nok har tenkt. En overskrift om at «X øker faren for Y med 50 prosent» eller et annet tosifret tall ser, ifølge resultatene av disse surveyeksperimentene, ikke ut til å øke andelen som føler frykt for å bli rammet av sykdom så mye som forventet sammenliknet med resultatet når det i stedet oppgis små differanser mellom prosentforekomster eller bare meldes om økt fare.

Likevel er det grunn til å holde fast ved oppfordringen til både forskere og journalister om å rapportere absolutte forskjeller, eventuelt sammen med relative, når det gjelder forhold som kan øke risikoen for å bli syk eller rammes av andre negative hendelser. Det er bare på denne måten de som mottar informasjonen om risiko, gis en reell mulighet for å forstå og bedømme hva den innebærer, og slik få et godt grunnlag for å treffe fornuftige handlingsvalg.

Noen vil kanskje mene at det å overdrive risiko tjener et godt formål hvis det får individer til å avstå fra farlig atferd. For det første ville det være i strid med etiske regler for både forskere og journalister bevisst å fordreie forskningsresultater, uansett hvor godt en mener at formålet er. Argumentet er i tillegg helt meningsløst i de tilfellene der det er snakk om en atferd som det ikke er mulig eller ønskelig å endre. Et eksempel på dette er en artikkel i Aftenposten med overskriften «Hjernekreft mer utbredt blant høyt utdannede» (27.6.2016). Forskning.no refererte et annet resultat fra samme undersøkelse: «Enslige menn så ut til å ha en betydelig lavere risiko for ondartet svulst enn gifte menn og samboere.»6 Siden det neppe finnes noen som vil argumentere for at en derfor bør la være å ta høyere utdanning eller unngå å leve i parforhold, er dette ikke bare misvisende, men totalt unyttig informasjon som ikke har noen annen funksjon enn å skape engstelse og redusert livskvalitet.

Avslutningsvis følger en refleksjon om metodebruk. Dette prosjektet illustrerer hvordan surveyeksperimenter i et webpanel gir en fleksibilitet som gjør det enkelt å gjennomføre nye tester for å prøve forklaringer på tidligere funn, når de som i dette tilfellet brøt så klart med forventningene. I ettertid ser en også at det kunne vært interessant å ha med spørsmål om respondentenes eget forhold til solariebruk og konsum av rødt kjøtt, både når det gjelder holdninger og atferd, som forklaringsvariabler for vurderingen av risiko. Imidlertid kunne det tenkes å ha påvirket utfallet av surveyeksperimentet å ta med slike spørsmål i intervjuet. Med et webpanel ville det vært enkelt å kontakte de samme respondentene med et nytt intervju i etterkant av eksperimentet slik at en eventuell påvirkning kan utelukkes.

Videre er utfallet av undersøkelsen en påminnelse om at respondentene ikke nødvendigvis oppfatter eksperimentstimuli slik som forskeren hadde tenkt seg. I dette tilfellet kan informasjonen om risiko ha vært vanskelig å forstå, samtidig som respondentene på forhånd har hatt oppfatninger om sjansen for å rammes av de ulike helseproblemene. I en slik intervjusituasjon kan det være usikkert hvor mye tid de har brukt på å sette seg inn i og tenke over informasjonen som ble gitt i spørsmålet før de svarte. Hvis stimuli som skal testes, ikke oppfattes slik av respondentene som forskeren har ment, oppnås ikke det som var hensikten med eksperimentet.

For surveyeksperimenter i samfunnsvitenskap vil formålet ofte være å kunne generalisere resultatene til reelle sosiale situasjoner (Gaines, Kulinski & Quirk, 2007). I vårt eksempel var hensikten å kaste lys over hvordan publikum oppfatter medieoppslag om helserisiko. Da kunne det vært en tanke å forsøke å gjøre intervjusituasjonen mer lik situasjonen der slik medieeksponering finner sted. For eksempel kunne eksperimentet ha vært mer realistisk og resultatene mer generaliserbare dersom informasjonen om risiko var blitt presentert på en måte som liknet mer på et medieoppslag enn det den meget kortfattede og nøkterne formen som ble brukt i spørsmålene, gjør.

Takk til Erik Dalen, Tale Hellevik, to anonyme konsulenter og redaktørene Marjan Nadim og Rune Karlsen for nyttige innspill og til Ipsos for god gjennomføring av surveyeksperimentene.

Vedlegg

Tabell V1.

Fordeling på sosiale bakgrunnsvariabler for underutvalgene i surveyeksperimentene (Prosent. Ipsos webpanel 2016).

EksperimentABC1C2D1D2D3EFGH
Antall intervju543548283264262278529302324247263
Kjønn
Kvinne47,550,952,751,949,650,053,550,351,551,853,2
Mann52,549,147,348,150,450,046,549,748,548,246,4
Alder
18–29 år17,517,716,317,013,711,518,120,517,616,216,3
30–39 år16,418,124,420,521,420,116,815,616,419,017,5
40–59 år40,337,233,234,839,743,937,432,837,033,635,0
60+ år25,827,026,127,725,224,527,631,129,033,231,2
Bosted
Oslo18,219,723,320,821,018,320,415,917,920,621,7
Østlandet ellers39,841,134,637,138,241,040,636,436,738,940,7
Vestlandet19,720,422,321,221,820,117,020,523,121,517,9
Midt-Norge14,510,911,714,413,010,414,717,511,711,711,8
Nord-Norge7,77,88,16,46,110,17,29,610,57,38,0
Utdanning
Grunnskole8,37,78,110,26,17,26,86,66,26,16,5
VGS29,329,027,926,531,331,729,730,131,232,028,9
Univ./HS – Lav41,341,142,837,543,942,442,341,741,444,138,0
Univ./HS – Høy21,222,321,225,818,718,721,221,521,317,826,6
Hush.inntekt
Under 500 00023,020,121,623,924,822,722,725,821,622,319,0
500 000–800 00027,423,422,323,921,819,822,926,222,822,727,0
Over 800 00036,640,139,638,638,241,039,931,834,640,538,8
Ubesvart12,916,416,613,615,316,514,616,221,014,615,2
Tabell V2.

Bekymring for helserisiko, avhengig av type helseproblem og informasjonen som gis om forskjell i risiko (Prosent, Ipsos webpanel 2016).

Solarium og hudkreftPølser og tarmkreftFars alder og autisme
Oppgitt risiko:RelativAbsoluttUspes.RelativAbsoluttUspes.RelativAbsoluttUspes.
Bekymret:
Meget16,810,818,01,82,01,91,92,22,8
Ganske50,647,638,517,914,112,916,47,912,7
Lite24,728,634,652,752,956,145,445,047,6
Ikke5,08,94,921,723,022,028,241,028,7
Vet ikke2,94,03,95,98,07,28,04,08,1
Sum100,099,999,9100,0100,0100,199,9100,199,9
Antall intervju543548283543548264262278529
Tabell V3.

Solariebruk og hudkreft eller spising av rødt bearbeidet kjøtt og tarmkreft: Vurdering av risikoen for å bli rammet og sjansen for å bli helbredet (Prosent. Ipsos webpanel 2016).

Vurdering av risikoen for å bli rammetSyn på sjansen for å bli helbredet
Krefttype:Hudkreft pga. solariumTarmkreft pga. rødt kjøttHudkreftTarmkreft
Risikoinformasjon:Relativ 55 %Absolutt 0.09 ppRelativ 20 %Absolutt 1 ppRelativAbsoluttRelativAbsolutt
Risiko / Sjanse
Meget stor23,515,10,81,96,05,94,03,0
Ganske stor47,748,121,120,258,655,647,047,5
Ganske liten17,921,347,044,120,521,019,024,7
Meget liten4,06,217,017,93,01,94,94,9
Vet ikke7,09,314,216,011,915,725,119,8
Sum100,1100,0100,1100,1100,0100,1100,099,9
Antall intervju302324247263302324247263
Tabell V4.

Tidsseriene i figur 4.*

19931995199719992001200320052007200920112013201520172019
a)Tarmkreft nevnt i aviser3311645713101526282119
b)% Stor frykt sykdom 2932242219242020181918172018
c)% Frykt syk av mat 262325212628252225252830
d)% Stor frykt syk av mat2,92,53,12,43,33,42,72,62,63,24,04,8
e)Ganger rødt kjøtt pr mnd13,012,613,613,312,712,211,911,310,710,410,3
b-eBaser NM (uveid)30583025425740844058395538493909359739803812398137783710

* a: Antall treff for ordet tarmkreft (alene eller i ordforbindelser) i norske aviser i det angitte året og foregående år, dividert med 20. Søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv.

b-c-d: Folk føler frykt for ulike ting i tilværelsen. Hvor stor frykt føler du for hver av følgende ting: – bli rammet av alvorlig sykdom ; – bli syk av maten du spiser. Stor frykt / En viss frykt / Liten eller ingen frykt. Fra NM.

e: Hvor ofte spiser du eller bruker du følgende matretter: pølser (seks ulike varianter); hamburger; karbonader; kjøttkaker; stek; biff. Antall ganger per uke for hver, summert (med 7,0 som maksimum), omregnet til antall ganger per måned. Fra NM.

Tabell V5.

Baser for figur 5 (Norsk Monitor 2015–19). Uveide tall.

Stor fryktEn viss fryktLiten eller ingen frykt
2015–1945526808217

Referanser

Bullock, J.G. & Lenz, G. (2019). Partisan Bias in Surveys. Annual Review of Political Science, 22, 325–342. https://www.annualreviews.org/doi/full/10.1146/annurev-polisci-051117-050904

Cancer Registry of Norway (2019). Cancer in Norway 2018 – Cancer incidence, mortality, survival and prevalence in Norway. Oslo: Cancer Registry of Norway.

Covey, J. (2011) The effects of absolute risks, relative risks, frequencies, and probabilities on decision quality, Journal of Health Communication, 16(7), 788–801. DOI: https://doi.org/10.1080/10810730.2011.561916

Dragan, I. Murphy, K. & Green, S. (2012). Risk Communication and Prostate Cancer: Identifying Which Summary Statistics Are Best Understood by Men. American Journal of Men’s Health, 6(6) 497–504. DOI: https://doi.org/10.1177/1557988312453616

Farrow, L., Taylor, W.C. & Arnold, R.M. (1992). Absolutely Relative: How Research Results Are Summarized Can Affect treatment Decisions. The American Journal of Medicine, 92, 121–124. DOI: https://doi.org/10.1016/0002-9343(92)90100-P

Gaines, B.J., Kulinski, J.H. & Quirk, P.J. (2007). The logic of the survey experiment reexamined. Political Analysis, 15(1), 1–20. https://doi.org/10.1093/pan/mpl008

Hainmueller, J., Hangartner, D. & Yamamoto, T. (2015). Validating vignette and conjoint survey experiments against real-world behavior. PNAS, 112(8), 2395–2400. https://www.pnas.org/content/112/8/2395

Hellevik, O. (2008). Jakten på den norske lykken. Norsk Monitor 1985–2007. Oslo: Universitetsforlaget.

Hellevik, O. (2011). Mål og mening. Om feiltolking av meningsmålinger. Oslo: Universitetsforlaget.

Hellevik, O. (2013). Measuring social inequality in educational attainment. I G.E. Birkelund (red.), Class and Stratification Analysis. Comparative Social Research (Vol. 30, s. 319–339). Emerald.

Hellevik, O. (2015a). «Tabloide pølsetall skremmer». NRK Ytring. Kronikk 29.10.2015. https://www.nrk.no/ytring/tabloide-polsetall-skremmer-1.12627653

Hellevik, O. (2015b). Hva betyr respondentbortfallet i intervjuundersøkelser? Tidsskrift for samfunnsforskning, 56(2), 211–231.

Hellevik, O. (2016a). Misvisende forskningsformidling. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 32(1), 92–103. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2936-2016-01-05

Hellevik, O. (2016b). Extreme nonresponse and response bias. A “worst case” analysis. Quality & Quantity, 50(5), 1969–1991. DOI: https://doi.org/10.1007/s11135-015-0246-5

Hellevik, O. (2016c). Ikke all kunnskap er nyttig for folk flest. Kronikk. Forskning.no. http://forskning.no/meninger/kronikk/2016/07/ikke-all-kunnskap-er-nyttig-for-folk-flest

Hellevik, O. & Hellevik, T (2017). Utviklingen i synet på innvandrere og innvandring i Norge. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(3), 250–283. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-291x-2017-03-01

King, N.B., Harper, S. & Young, M.E. (2012). “Use of relative and absolute effect measures in reporting health inequalities: structured review.” British Medical Journal, 345, e5774. DOI: https://doi.org/10.1136/bmj.e5774

Malenka, D.J., Baron, J.A., Johansen, S., Wahrenberger, J.W. & Ross, J. (1993). The Framing Effect of Relative and Absolute Risk. Journal of General Internal Medicine, 8, 543–548. DOI: https://doi.org/10.1007/bf02599636

Rothman, A.J., Salovey, P., Antone, C., Keough, K. & Martin, C.D. (1993). The influence of message framing on intentions to perform health behaviors. Journal of Experimental Social Psychology, 29, 408–433. DOI: https://doi.org/10.1006/jesp.1993.1019

Sandin, S., Schendel, D., Magnusson, P., Hultman, P., Surén, P., Susser, E., … & Reichenberg, A. (2016). Autism risk associated with parental age and with increasing difference in age between the parents. Molecular Psychiatry, 21, 693–700. DOI: https://doi.org/10.1038/mp.2015.70

Siegel, C.A. (2011). Review article: explaining risks of inflammatory bowel disease therapy to patients. Alimentary Pharmacology and Therapeutics, 33, 23–32. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1365-2036.2010.04489.x

Sniderman, P.M. (1996). Innovations in experimental design in attitude surveys. Annual Review of Sociology, 22, 377–99.

Tversky, A. & Kahneman, D. (1981). The framing of decisions and the psychology of choice. Science, 211(4481), 453–458.

Vedøy, T.F. & Lund, K.E. (2015). «[Sett inn produkt her] ... er livsfarlig!» Aftenposten. Viten Helse. 14.5.2015, 22–23.

Veierød, M.B., Weiderpass, E., Thörn, M., Hansson, J., Lund, E., Armstrong, B. & Adami, H-O. (2003). A prospective study of pigmentation, sun exposure, and risk of cutaneous malignant melanoma in women. Journal of the National Cancer Institute, 95, 1530–1538.

1Sammensetningen av underutvalgene trukket fra webpanelet til surveyeksperimentene når det gjelder sosiale bakgrunnsvariabler er vist i tabell V1 i vedlegget. Det er svake sammenhenger mellom disse variablene og utfallet av eksperimentene, med unntak for kjønnsforskjeller. Kvinner er mer bekymret enn menn, spesielt for solariebruk (der forskningen det refereres til, gjaldt kvinner), samtidig som betydningen av om informasjonen gis som absolutt og relativ risiko, er noe mindre for kvinner.
2Forskjellen på 6 prosentpoeng for tarmkreft er ikke signifikant på 5 prosent-nivå.
3Cancer Registry of Norway, 2019, tabell 2.1 side 3. Registrerte tilfeller i årene 2015–19 ligger i snitt noe over 4000 per år for de to kreftformene, mens registrerte dødsfall ligger rundt 1500 for tarmkreft og 300 for hudkreft per år.
4For mer informasjon om Norsk Monitor, se Hellevik, 2008. Om bortfall og representativitet, se Hellevik, 2015b og 2016b.
5Dette er resultater fra analyser av Monitor-data som er gjort til en artikkel som er under publisering.
6Dette er nok et eksempel på ørsmå absolutte forskjeller, 0,04 prosentpoeng, som ser store ut når de framstilles som relativ risiko, (21 prosents økning for hjernekreft for høyt utdannede), og det bare er det siste som rapporteres i forskningspublikasjonen og formidles i mediene (Hellevik, 2016c).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon