Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bruddet med samfunnskontrakten

Om forskjellen mellom gullalderen og den kritiske tradisjonen innenfor kriminologi og rettssosiologi
On the difference between golden age sociology and the critical traditions in Norwegian sociology of law and criminology

Revolusjonen kom til norsk rettssosiologi og kriminologi i 1970. Inspirert av studentopprøret i Paris to år tidligere og politiske stemningsskift krevde den fremvoksende generasjonen samfunnsvitere at sosiologien tok stilling for de underpriviligerte og bandt seg til et analytisk rammeverk i opposisjon til rådende maktforhold. Dette var et brudd med den da etablerte sosiologien og ikke videreføring av «gullaldersosiologien». Dette bruddet, som er knyttet til «den kritiske» generasjonen i samfunnsvitenskapen, bygget videre på den eldre generasjonens måte å definere deres forskerrolle på, men ga deres analytiske distanse en ekstra omdreining, som resulterte i noe kvalitativt nytt og annet. Selv om noen av gullaldersosiologene tok skrittet over i den kritiske tradisjonen, hevder jeg i denne artikkelen at Aakvaags etter hvert velkjente påstand om at gullaldersosiologien gled over i den kritiske tradisjonen, er feil. Ved å ta for meg spesialgrenene rettssosiologi og kriminologi demonstrerer jeg hvordan overgangen fant sted, og på den måten krystalliserer jeg de forskjellige måtene man definerte sin forskerrolle på i de respektive generasjonene. Jeg hevder at gullaldersosiologene opererte innenfor en slags kontrakt med modersamfunnet, mens den kritiske generasjonen brøt denne kontrakten. De omtalte generasjonene må følgelig holdes atskilt.

Nøkkelord: Kritisk teori, kriminologi, rettssosiologi, vitenskapelige fellesskap, gullaldersosiologi

In 1970, Norwegian sociology experienced a revolution. Inspired by the uprising in Paris in 1968 and shifts in political currents, the young generation demanded that sociological endeavors sided with the underprivileged and committed to analytical frameworks which antagonized formal and economic power. This is the critical generation of sociology. This rupture built on the ethos of the previous generation, known as the “golden era” of Norwegian sociology. Some of the golden era sociologists joined the jump to the critical tradition. However, in this article, I argue against Aakvaag’s prominent assertion that there is continuity between the golden era and the critical generation. Using sociology of law and criminology as focal points, I demonstrate how the transitions took place and show how the different traditions formed distinct research roles. I argue that the golden era operated within a contract with the wider social institutions based on a common ground values, whereas the critical tradition operated with the premise that the state was an enemy. It is the contention of this article that the eras mentioned need to be kept separate.

Key words: Critical theory, criminology, sociology of law, scientific communities, golden age sociology

Innledning

I denne artikkelen vil jeg vise hvordan den kritiske tradisjonen innen kriminologi og rettssosiologi brøt kontrakten med storsamfunnet. Dette bruddet viste seg i måten de ga seg selv frihet til å definere sitt studieobjekt og definerte sin egen forskerrolle på. Omdreiningspunktet for argumentet er en enkelt publikasjon, en samling bidrag til et «fagkritisk seminar» i 1969.

Disse betraktningene er ansporet av en rekke artikler skrevet av Gunnar C. Aakvaag, sist i Tidsskrift for samfunnsforskning (nr. 3, 2018). Aakvaag har oppvist en imponerende standhaftighet i sitt forsøk på å etablere det han kaller en «positiv sosiologi». Fra hans tidlige artikler og PhD-avhandling har han møysommelig «gravd ut» teoretiske og metodiske forutsetninger for sosiologien (Aakvaag, 2009, 2013). Den positive sosiologien har etter hvert beveget seg i flere retninger og fått flere nyanser. I 2018 proklamerer han igjen det som nå heter et «rammeverk» (Aakvaag, 2018a). Der fremkommer det at positiv sosiologi skal være et mellomstadium på veien til en «balansert sosiologi». Det er i særlig grad den «kritiske sosiologien» som utløser behovet for nyorientering. Han ser imidlertid kritisk sosiologi som en variant av det som ofte kalles gullaldersosiologien. Det er dette jeg er uenig med ham i1.

Jeg hevder at det fant sted et avgjørende brudd rundt 1970. Den oppvoksende, «kritiske» generasjonen tiltok seg en ny rolle. Den nye forskerrollen brøt med universitetenes samfunnskontrakt, og det fikk store konsekvenser for hvordan samfunnsvitenskapen utviklet seg. Ikke alle ble med på dette bruddet, men den nye forskerrollen kom til å sette sitt preg på samfunnsvitenskapene generelt, og kriminologi/rettssosiologi spesielt, i en sånn grad at det fortsatt merkes. Forskerfellesskapet gikk fra å være preget av en gryende vitenskapelighet til å bli et meningsfellesskap. Nedenfor vil jeg vise hvor og hvordan bruddet mellom gullaldersosiologien og den kritiske tradisjonen fant sted innenfor kriminologi og rettssosiologi ved å gjennomgå et spesifikt fagkritisk seminar som gikk av stabelen i 1969. Deretter vil jeg skissere noen følger av dette skillet.

Frikobling fra samfunnskontrakten

Fagdisiplinene i universitetssektoren er opprettet med forskjellige formål og forventninger. Thue har møysommelig beskrevet sosiologiens tilblivelseshistorie, der rettsosiologien inngår som en sentral bestanddel. Etter hvert har staten påtatt seg de fleste kostnadene, samtidig som stiftelser og oppdragsgivere gir sine bidrag i instituttsektoren. Det er et avgjørende trekk ved vår samfunnsorden at forskningen er uavhengig. Samtidig er man bundet til modersamfunnet i en slags kontrakt om å bidra til å fremme fellesskapets ve og vel. Her oppstår det et spenningsfelt i spørsmålet om hva som er å fremme samfunnets interesser. Gullaldersosiologene tok seg friheter, men den kritiske tradisjonen brøt etter mitt syn kontrakten.

Uttrykket «den kritiske tradisjonen», noen ganger «generasjonen», viser som hos Aakvaag til de samfunnsviterne som trådte inn på feltet rundt 1970, og som lot «kritisk teori» prege deres rolleforståelse. «Kritisk» skal følgelig forstås som et navn og ikke som et adjektiv. Navnet er dessuten misvisende ettersom det vi vanligvis forstår som kritikk i vitenskapen, er en diskusjon med analytisk distanse. Den kritiske tradisjonen deltok gjerne i diskusjoner så lenge den kunne kritisere det bestående. Men der gullaldersosiologene kritiserte for å lappe huller i det bestående og forbedre det, ville de ivrigste i den kritiske generasjonen undergrave det. Vitenskapen var et virkemiddel i dette forehavendet. Slik oppsto det jeg kaller bruddet med samfunnskontrakten. De vitenskapelige fellesskapene utgjorde en integrert del av den gryende samfunnsformasjonen, men det som misvisende ble hetende kritisk samfunnsvitenskap, undergravde den skjøre konstruksjonen som var i emning.

Den kritiske sosiologien sammenfaller i stor grad med det man ellers kaller 68-generasjonen (Johansen, 2006). 68-ernes inntreden i samfunnsfagene er kommentert av Thue (1997). Nielsen beskriver i sin masteroppgave (2008) mer detaljert hvordan samfunnsvitenskapen ble knyttet til den fremvoksende politiske venstresiden. Det mest iøynefallende er antageligvis hvordan studentene i en form for grasrotopprør selv insisterte på å lage pensum, og at de benyttet friheten de fikk på dette området til å sette opp marxistiske klassikere, inkludert Mao Zedongs «Om motsigelsen». Mye kan sies om 68-ernes opprør og dets demografiske grunnlag (for eksempel Berntsen, 1998) og idehistoriske sammenheng (Solheim, 2020), men det som er interessant her, er at de i denne prosessen foretok et brudd med modersamfunnet. Med på lasset fulgte en god del epistemologiske læresetninger og premisser.

Alle vitenskapsteoretiske posisjoner bærer med seg epistemologiske og normative blindflekker. Ingen fagtradisjon kan vurderes opp mot en bakgrunn av rene vitenskapelige dyder. Arne Næss (2003) hadde knesatt en vifte av vitenskapelige dyder i sin saklighetslære allerede i 1947 da han også var instrumentell i dannelsen av norsk samfunnsvitenskap (Thue, 1997). Den første tiden var nok også preget av en større optimisme med tanke på sosiologiens vitenskapelighet, men i dag er det vanskelig å unngå en erkjennelse om avstand mellom idealer og realiteter, også på forskerfellesskapets vegne. Alle vitenskapsgrener opererer antagelig med blindflekker, og særlig gjelder det de humanistiske fagene (Borchgrevink, 1997, gir et fint eksempel). Disse blindflekkene er, dersom man klarer å snakke om dem, i seg selv interessante. Det er i blindflekkene kontrasten mellom generasjonene kommer klart til syne.

Christies gull

Det er først og fremst kriminologien og rettssosiologien som er tema her, og den første og fremste i kriminologien var Nils Christie. Christie ble den første professoren i kriminologi ved Universitetet i Oslo i 1966, men hadde da allerede vært fagets fremste representant i en årrekke etter at han ble ansatt som dosent i 1959. De fleste av Christies tidligere arbeider regnes som klassikere, og hans magisteravhandling fra 1953 (trykt som bok i 1972) ble tatt opp i sosiologiens kanon.

Christies forfatterskap kretser om det vestlige sivilisasjonsprosjektet i etterkant av Holocaust. Hans innsats besto i å synliggjøre betydningen av «sosial nærhet». Sosial avstand fører til at barrierene senkes mot at vi som medmennesker påfører hverandre skade. Økende sosial avstand, i form av urbanisering og modernisering, leder til at vi både lettere påfører hverandre lidelser og søker den politimessige løsningen på konflikter. Begge deler skaper dårligere samfunn og kan i siste instans peke mot at sikkerhetsnettet mot fremtidige Holocaust svekkes (Christie, 1982a, 1982b, 2000, 2004; Johansen, 2008, under trykking). Med Christie føyde kriminologien seg inn i etterkrigstidens store sivilisasjonsprosjekt. Men det kunne man også merke i en uuttalt normativitet i sosiologien hans. Sivilisasjonsprosjektet lå som et taust premiss omkring Christies arbeider, og dersom man kritiserte ham, kunne man komme til å bli mistenkt for å motarbeide bestrebelsene for å forebygge et nytt Holocaust.

Kriminologien på denne tiden er mest kjent for sin utadvendte rolle som pådriver i sosiale og kriminalpolitiske saker. Christie og et lite knippe av samfunnsvitere deltok i «kampen» mot særskilte straffeordninger for ungdommer («arbeidsskolen»/«ungdomsfengselet»), mot bruken av «særreaksjoner» og ikke minst mot tvangsarbeidet for løsgjengere. Mange av disse kampene ble også kronet med en form for seier. Kriminologien som fagfelt talte ikke mange sjeler, og heller ikke hvis man inkluderer rettssosiologien blir miljøet stort (Mathiesen, 2006, 2011, 2014, 2018). Antagelig er det mer korrekt å si at fagmiljøet på denne tiden besto av en blanding av den fremvoksende samfunnsvitenskapelige ekspertisen sammen med eliten innenfor strafferetten og strafferettsforvaltningen. Denne kretsen møttes ukentlig på de såkalte «Lørdagsmøtene» på 60-tallet, og mye tyder på at Christies mest relevante faglige omgivelser var strafferettsprofessorene Johs Andenæs og Anders Bratholm (sammen omtalt om «ABC», se Hauge, 2006).

Christie definerte oppgaven sin som et aktivt forsvar av fellesverdier og, i fortsettelsen av dette, som en pådriver for kriminalpolitiske reformer. Det idemessige grunnlaget for virksomheten kom aller klarest til syne i boken «Hvor tett et samfunn?» (1982a, første gang utgitt i 1975). Dette var forenklet sagt en by-land-orientert sosiologi. På denne tiden hadde han stor påvirkningskraft i det politiske feltet. Toppledelsen i justisdepartementet lyttet interessert (noe som klart frem i «Kriminalmeldingen» fra 1978), han satt i flere offentlige utvalg og fikk i stor grad gjennomslag. Christie viste en fantasirikdom og entreprenørånd som neppe kjenner sidestykke i norsk samfunnsvitenskap (han la for eksempel grunnlag for den globale bevegelsen bak konfliktråd). Men grunntemaene i alle hans etterfølgende bøker kretset om den samme tematikken, og hans siste kjente skriftstykke (en kronikk) tok til motmæle mot kommunesammenslåinger med henvisning til fordelene med «tette samfunn» (Christie, 2014).

Det å skulle hindre gjentagelsen av Holocaust var ikke et kontroversielt prosjekt; det var et høyverdig anliggende som samsvarte med de sivilisasjonsbærende og -formende strømningene i tiden. Å minne velferdsstaten om deres egne løfter var å forplikte staten og politikken overfor deres egne slagord. Christie kroppsliggjorde en forskerrolle typisk for gullaldersosiologene. Det er mot denne forskerrollen at den kritiske 68-generasjonens posisjon må sammenlignes.

Den klareste manifestasjonen av den kritiske generasjonens hegemoni finner vi i tidsskriftet Materialisten. Det ble først opprettet i 1980, men var for kriminologiens vedkommende det mest sentrale publiseringsstedet i Norge (rettssosiologien hadde flere tidsskrifter å velge blant). Materialisten sprang opprinnelig ut av AKP(ml), men ble etter hvert et uavhengig tidsskrift, stort sett under Cecilie Høigårds ledelse. Bladets navn mer enn antyder ideologiske føringer, men innstikket bar frem til nedleggelsen i 2013 også en hyllest til slagordet fra kulturrevolusjonen i Kina: «La hundre blomster blomstre.» Her fant man forskningsartikler og ideologiske debatter side om side. Mantraet var, som Slagstad (2020) minner om, «Tvers igjennom lov til seier».

Kriminologi og rettssosiologi tok med den kritiske generasjonen det avgjørende skrittet fra akademisk prosess til et smalt determinert sett av konklusjoner. Dette viste seg som

  • fravær av teoretisk refleksjon

  • fravær av metodisk refleksjon

  • fravær av faglige korrigeringsplattformer og arenaer for uenighet

Thue (2020) og Slagstad (2020) er enige om at det også er en glidende overgang mellom gullalderens problemorienterte empirisme og den kritiske generasjonens opposisjonsvitenskap. Min påstand er at den kritiske generasjonen dro frihetene gullaldersosiologene hadde tiltatt seg i deres tolkning av forskerrollen, for langt. Strikken røk, og samfunnskontrakten ble brutt. Mitt bidrag er å vise hvordan dette bruddet fant sted på kriminologiens og rettssosiologiens områder. Det kan også tidfestes helt nøyaktig for enkeltes vedkommende.

Hva er en dirk mot et kritisk perspektiv?

En gruppe studenter avholdt det de kalte et «fagkritisk seminar» på Institutt for kriminologi og strafferett i 1969. Innleggene fra dette seminaret er samlet i et hefte med tittelen «Hva er en dirk mot en aksje?» (Flatby, Giertsen & Høigård, 1970). Tittelen refererer til et dikt av Bertolt Brecht og er samtidig tittelen på innlegget som er skrevet av Cecilie Høigård. Til sammen består utgivelsen av åtte innlegg. Fire er skrevet av studenter og fire av etablerte forskere (omtalt som «fagpersoner») og en forfatter. De etablerte var Thomas Mathiesen, Torstein Eckhoff, Vilhelm Aubert og Jens Bjørneboe. Deres innlegg er tatt opp på lydbånd og gjengitt mer eller mindre uendret fra deres muntlige form. I tillegg er det tatt med kortere innlegg skrevet av studentene Eva Røine, Audun Edwardsen, Cecilie Høigård og Lars Gunnar Lingås i henholdsvis dagspressen, en studentavis og tidsskriftet Kontrast.

I «Hva er en dirk mot en aksje?» finner vi 68-generasjonen i sin ungdom og de mer etablerte i deres måte å omgås dem på. Jeg vil ta for meg noen av bidragene litt mer utførlig (alle referanser nedenfor går til Flatby, Giertsen & Høigård, 1970).

Høigårds tårer

«Hvilken virkning har straffelovgivningen, rettspraksis og selve faget kriminologi på vårt politiske system? Er denne troika bare et ideologisk skuebrød for befolkningen som leder oppmerksomheten bort fra de farer som virkelig truer sentrale verdier i samfunnet?» Med disse ord åpner Høigård sin kronikk i Arbeiderbladet høsten 1969, som også er hennes bidrag i antologien. Her inkluderer Høigård faget kriminologi i en troika som kan fungere som skuebrød for befolkningen. Hun kritiserer med andre ord både rettssystemet og vitenskapen. Dette er en «fagkritikk» rettet mot konsekvensene av kriminologiens virksomhet.

Høigård er den av bidragsyterne som kom til å få størst betydning for fagene de påfølgende tiårene. En rekke monumentale verker bærer hennes navn. Hun var som nevnt også redaktør for Materialisten i det meste av tidsskriftets levetid og en dominerende skikkelse i fagmiljøets indre liv. Det er også hennes bidrag som stiller hennes generasjons program på spissen.

Høigård peker, som de andre studentene, på skjevheten i hvilke sosiale lag som fanges, bokstavelig talt, av straffesystemets representanter og befolker straffeinstitusjonene. For det første henviser hun til et tallmateriale som er fremkommet i seminarrekken. For det andre gjengir hun diktet av Bertolt Brecht som ga tittelen til innlegget hennes og den samlede publikasjonen. Brecht var som kjent en tysk marxistisk dikter som var (er) svært populær på venstrefløyen i politikken. Diktet åpner med spørsmålet «Hva er en dirk mot en aksje?» og antyder at det å gjøre innbrudd i en bank er mindre alvorlig enn å opprette en bank, og at det å drepe noen er mindre alvorlig enn å ansette dem i et lønnsforhold.

Det mest interessante her er ikke nødvendigvis om Høigård har rett. Spørsmålet er heller hva denne analysen gjør med Høigårds måte å tenke på seg selv som forsker og akademiker på. Kriminologien, sier hun, bidrar til skuebrødet og opprettholdelsen av urettferdigheten gjennom å rette oppmerksomheten mot dem hun kaller «underdogs». «Man tar for seg disse underdogs, undersøker deres bakgrunn og beroliger oss alle med at forbryteren, jo, det er en person som er svært ulik deg og meg.» Kriminologien er på denne måten med på å opprettholde systemet. Det er ikke nok, som hennes kolleger har gjort (norsk kriminologi), å ta stilling for «disse underdogs», for det er også å rette søkelyset mot den samme gruppen. Nei, det som trengs, er et skifte der man konsentrerer seg om hvordan man «skal gå til verks hvis man virkelig skal […] finne ut noe om og kontrollere moderne forbrytelsesformer. Ellers blir kriminologien for mange av oss en ‘criminology with tears’».

Hvem skal bestemme hva kriminologien skal forske på, og med hvilken hensikt? Høigård argumenterer for at systemet er urettferdig, og at det derfor må foretas et brudd med institusjonene som opprettholder denne urettferdigheten.

Argumentet er ikke meningsløst, men det innebærer at man gir seg selv mandat til å definere hvem forskningen skal tjene. Én ting er at den skal tjene underdogs, noe annet er at de «egentlige» skurkene på en eller annen måte er de regulære forvaltere av offentlige organer og næringsliv. Det er ikke sikkert diktet til Brecht skal tolkes bokstavelig, for Høigård mener ganske sikkert ikke at det å opprette en bank burde være forbudt, eller at en ansettelse burde straffes hardere enn drap. Men det hun sier, impliserer at kriminologene skal operere etter en egen kodeks. Her forutsettes det en marxistisk samfunnsforståelse, og den eneste ærbare vitenskapelige praksis innebærer at man utfordrer den bestående økonomiske og politiske orden. Dette grepet er radikalt mye mer enn å påpeke at velferdsstaten ikke lever opp til egne idealer.

Auberts gullaldermodus

Hvordan reagerte «fagfolkene» på de fremadstormende og Marx-inspirerte studentenes invitasjon til å delta på «fagkritisk seminar»?2 Bjørneboe forfektet i sitt innlegg sin, for sin samtid, velkjente kritikk av fengselssystemet. Bjørneboe hadde i 1962 publisert boken «Den onde hyrde», som tegnet et bilde av fengsler som destruktive og nedbrytende institusjoner for de som kom i kontakt med dem. Han hadde i 1969 også utgitt andre bind i «Bestialitetens historie», det som skulle bli en misantropisk trilogi om menneskelig ondskap. Forfatterskapet til Bjørneboe kan betraktes som en kunstnerisk parallell til kriminologiens måte å håndtere etterkrigstidens sivilisasjonsprosjekt på, spesielt slik Christie hadde tolket den.

Eckhoff tok for seg «straffelovgivningens politiske funksjon». I utgangspunktet var funksjonsanalyser Auberts kompetanseområde, men Eckhoff lager også sin egen vri på dette temaet. I ettertid kan man se at Eckhoffs resonnement peker fremover mot den senere boken om «Statens styringsmuligheter» (Eckhoff, 1983). Han stiller seg undrende og skeptisk til mange av straffelovgivningens effekter, men Eckhoff går ikke ut av sitt analytiske modus. Innlegget har brodd mot en sentral samfunnsinstitusjon, men han blir ikke overtydelig eller agiterende for politisk handling.

Det samme gjelder Aubert, som tegner en enda mer relevant kontrast til den kritiske posisjonen til Høigård. Under overskriften «Norsk strafferettspraksis» diskuterer Aubert rettssystemets sosialt skjeve utvelgelse av hvem som blir tildelt fengselsstraff. Driften i Auberts fremføring er en undring over strafferetten som en «absurd» institusjon med et særlig ansvar for samfunnets restkategorier. Innlegget følger opp resonnementet fra doktoravhandlingen om straffens sosiale funksjon (Aubert, 1954). 15 år senere er forfatteren noe skarpere i tonen, men den analytiske distansen og det funksjonalistiske språket er beholdt.3

Vi får ikke vite hva som er utgangspunktet for vinklingen i innlegget, men introduksjonen sier at emnet er oppgitt av arrangørene. Rammen ser ut til å ha vært en vag bestilling. «Hvis jeg skulle komme med en fagkritikk av kriminologien…» sier Aubert og uttrykker to ting. For det første har han en viss distanse til fenomenet fagkritisk seminar («hvis»). Og for det andre tolker han «fagkritikk» som en intern kritikk (at kriminologitradisjonen er teoretisk og empirisk litt feilfokusert).

Eckhoff og Aubert kritiserer ikke fagene for deres resultater. Siktepunktet deres er å forbedre strafferetten og det vi i dag kaller kriminalomsorgen innenfra. Eckhoff og Aubert gjenspeiler på sine måter modusen til den problemorienterte empirismen og danner sånn sett en tydelig kontrast til Mathiesens innlegg.

Mathiesen fra side 46 til 47

Thomas Mathiesen holdt muligvis det mest bemerkelsesverdige innlegget i seminarrekken. Mathiesen var på dette tidspunktet forskningssjef ved Institutt for sosialforskning, som holdt til i en nå revet villa på Vestkanttorget i Oslo (Mathiesen, 2006, 2011). Året før hadde han sammen med flere andre startet Norsk forening for Kriminalreform (KROM) og fungerte på det tidspunktet som formann der. Mathiesen hadde med dette gått over i en (ny) fase der han ville kombinere fag og politikk (Bae, Eskeland & Heli, 1983). Det er sannsynlig at rollen som leder av KROM er bakgrunnen for at han ble invitert til det fagkritiske seminaret.

Innlegget bærer tittelen «Samfunnsstrukturen som kriminalitetsfremmende faktor». Mathiesen åpner med å tolke begrepene og indikerer således at han har fått tittelen utdelt som en slags oppgave. Men han er ikke en uvillig kandidat og svarer med å sette to teoretikere opp mot hverandre; Durkheim og Dahrendorf. Gullaldersosiologien er i utgangspunktet fattig på eksplisitt diskusjon omkring det teoretiske grunnlaget. Mathiesens innlegg er derfor også et historisk sett interessant innblikk bak de mest omtalte (og kanoniserte) verkene. Mathiesen hadde blitt sosiolog i USA gjennom å nærlese Parsons og andre funksjonalistiske hovedverker (2018). Det er derfor påfallende at han her velger å ta for seg Durkheim. Selv om Durkheim ofte har fått skylda for funksjonalismen, unngikk Mathiesen med dette valget hovedleverandøren av de synspunktene han kritiserte (og som han næret en dyp mistro til, se Mathiesen, 2011). Mathisen svarer under alle omstendigheter med en relativt utførlig redegjørelse for Durkheims sosiologi med relevans for kriminologi etter tidens gjengse konvensjoner.

Men Mathiesen er i tvil om Durkheims rammeverk gir den beste forståelsen av hvordan samfunnsstrukturen fremmer kriminalitet. Han finner fremstillingen til den nymarxistiske Dahrendorf løfterik. Det er ingen grunn til å gå i detalj omkring Mathiesens diskusjoner her. Poenget er i første omgang å påpeke at Mathiesen på side 46 åpent erklærer en tvil om gullaldersosiologiens rammeverk og den kritiske tradisjonens konfliktteoretiske marxisme. Han skriver: «Jeg har nå til slutt lyst til å erkjenne at jeg er i tvil overfor spørsmålet om hvilken av disse modellene som er den mest adekvate.» Men så, på side 47, bikker denne tvilen i favør av marxismen. Han skriver: «Etter hvert har jeg altså kommet til at tvangsmodellen er mest adekvat.»

Det er godt mulig forskjellen mellom side 46 og 47 skyldes at Mathiesen ikke gjennomarbeidet manuskriptet sitt tilstrekkelig før han holdt sitt innlegg, og at han således ikke faktisk skifter standpunkt mellom de to sidene. Når jeg likevel legger vekt på muligheten for at skiftet finner sted i minuttene mellom midt på side 46 og 47 i fremstillingen, er det mest av alt på grunn av den dramatiske effekten det gir. Det ser ut som om han faktisk beveger seg fra gullalderforståelsen til den kritiske sosiologien rett foran øynene på tilhørerne. Men det er ikke et usympatisk bilde som trer frem her. Det Mathiesen tilbyr her, er en jo en gjennomsiktighet i hans egen tenking.

Det er omtalt mange steder (for eksempel i Bae, Eskeland & Heli, 1983) at Mathiesen omtrent på dette tidspunktet forandrer sitt sosiologiske ståsted. Bare et par år senere (Mathiesen, 1971) utgir han essayet om «Det uferdige», som er blitt stående som et manifest for hans sosiologiske prosjekt. Her er han dypt involvert i KROM og staker ut et program som forener den sosiologiske virksomheten med aksjonismen i interesseorganisasjonen. «Det uferdige» er programerklæringen for Mathiesens aksjonsforskning. Utgangspunktet for essayet er at han stadig blir avkrevd et «alternativ». Han opplevde kravet om å levere et alternativ som en måte å gjøre aksjonen harmløs på. Mathiesen utvikler møysommelig et program for å etablere en motposisjon som er en konkurrerende motsigelse.

Den nesten-marxistiske terminologien er nok ikke tilfeldig; enten den er villet eller ubevisst, flyter den over fra samtidens politiserte samtaleformer. Mest bemerkelsesverdig er det likevel at essayet etablerer en motposisjon til samfunnsinstitusjoner for øvrig. Det er en særlig forskerposisjon som kommer til syne.

Med 68-erne ble samfunnsvitenskapen koblet til et radikalt prosjekt, som av toneangivende personligheter også innebar at man skulle gjøre revolt mot den etablerte samfunnsorden. Blindflekkene ble så å si valgt i opposisjon til det konvensjonelle samfunn. Det som var et spenningsfelt i gullalderen, ble, for å bruke marxistenes foretrukne vokabular, en antagonistisk motsigelse. Fagene utfordret storsamfunnets til dels sivilisasjonsbærende premisser. De gjorde faglige temaer om til forhandlinger om grunnleggende samfunnsinstitusjoner, deres essens og berettigelse.

Mathiesens aksjonsforskning skiller seg på disse punktene kvalitativt fra arbeidslivsforskerne under Einar Thorsruds ledelse, som med utgangspunkt i arbeiderbevegelsen gikk i dialog med sin motpart, arbeidsgiverne (Blichfeldt & Qvale, 1983).

Mathiesens essay står på egne ben som bidrag til sosiologien på det teoretiske så vel som det metodiske plan. Essayet tematiserer vanskelige, men tilbakevendende dilemmaer og hadde derfor fortjent jevnlige symposia. Det er en skjebnens ironi at så ikke er tilfellet. Konsekvensen av denne tilnærmingen var at man flyttet oppmerksomheten fra det faglige til det politiske. Teorimangfold, metodekritikk og problematisering av kollegers premisser ble erstattet med leting etter meningsfeller. Meningsfellene leste «Det uferdige» som et manifest og ikke som en formulering av en forskerposisjon åpen for debatt.

Samfunnsforskningen opererer under gullaldersosiologien med utgangspunkt i idealene til velferdsstaten og kritiserer de bærende samfunnsorganer for at de ikke lever opp til idealene de selv forfekter. Mathiesen løsrev seg mellom side 46 og 47 fra denne kontrakten og erklærte at forskeren og aksjonen selv bestemmer hva forskningen skal brukes til.

Det finnes ingen enkle svar på hvor vitenskapens autonomi slutter og samfunnsoppdraget begynner. Mathiesen og andre har gode grunner til å være bekymret for at samfunnsvitenskapen stadig beveger seg i retning av oppdragsforskning. Mitt anliggende her er at den posisjonen Mathiesen selv forfektet i 1970, og fortsatt står inne for (se nedenfor), bærer med seg sine egne problemer. Det å løsrive seg fra samfunnskontrakten ødelegger også det vitenskapelige fellesskapet.

Den kritiske omdreiningen

En fyllestgjørende historie om den kritiske tradisjonen i samfunnsvitenskapen måtte gått atskillig grundigere til verks enn det jeg har anledning til her. Jeg skal nøye meg med å påpeke to kjennetegn innenfor kriminologi og rettssosiologi som er så påfallende at de må kalles karakteristiske. For det første mistet man i de «kritiske miljøene» interesse for å bruke teori aktivt; i stedet fikk teori rollen å legitimere forfatternes konklusjoner. For det andre ble rettsstaten uviktig og erstattet av makt og politikk. I denne politiserte verden var det viktigste bidraget å «endre verden», for å si det med et kjent sitat og påskriften på Marx’ gravsten, «ikke å forstå den».

Teori som legitimitet

Et kjennetegn ved sosiologien på 50-, 60- og 70-tallet var at den, sammenlignet med dagens skikk, hadde korte litteraturlister. Teoribruk var ofte innforstått funksjonalistisk uten nevneverdig distansering til det begrepsmessige rammeverket. I den engelskspråklige litteraturen foregikk imidlertid både opprør og omveltninger på det teoretiske plan. Fenomenologi, symbolsk interaksjonisme, etnometodologi og Foucaults vitensarkeologi veltet rundt på etablerte begrepsdannelser. Men lite av dette gjenfinnes i samtidig norsk sosiologi (se for eksempel Johansen, 1973, men Hauge, 1970 er et moteksempel). Og når den først fant sin vei inn i kriminologi og rettssosiologi, ble det trukket inn for å legitimere de «viktige» funnene (se for eksempel Mathiesens forord til Foucaults (1977) «Overvåking og straff», den gangen kjent som «Det moderne fengsels historie»).

I første omgang vitaliserte den kritiske generasjonen teoretisk interesse med deres nylesning av Marx. Mathiesen var, som jeg viste over, inspirert av marxisten Dahrendorf, men det var Frankfurterskolen som først og fremst fikk oppmerksomhet. I sosiologien ble Frankfurterskolen diskutert (Schiermer & Pettenkofer, 2017), men det samme var ikke tilfellet innenfor kriminologi og rettssosiologi. Det er i det hele tatt vanskelig å finne noen som helst behandling av hovednavnene Horkheimer og Adorno utover rent overfladiske referanser. Denne uteblivelsen er betegnende for den kritiske tradisjonens forhold til teoretisk litteratur. I deres store verk «Opplysningens dialektikk» (2011 [1947]) diskuterer forfatterne mulighetene for menneskelige fremskritt i opplysningstidens perspektiv, men ender i motsetning til Marx (og Hegel) opp med et negativt svar. Selv ikke vitenskapen, i tradisjonell forstand, er i stand til å frigjøre menneskene ettersom den er bundet opp i tankeformer som dels reproduserer dominansforhold og dels skaper nye former for fremmedgjøring og tyngsel (Jay, 1996). Den eneste muligheten lå for dem i å etablere en løsrevet form for vitenskap, et utenfraperspektiv som ikke bare produserte egen empiri, men gjenspeilet et særlig perspektiv.

Frankfurterskolen proklamerte på denne måten en verdensanskuelse, men denne verdensanskuelsen var beskyttet mot prøving og feiling. Det eneste som var fast, var en kritikk av den rådende orden og ikke minst vitenskapens rolle. Men teorien, eller verdensanskuelsen, som ble forfektet, var full av, unnskyld uttrykket, motsigelser og paradokser. Horkheimer og Adorno hadde gitt opp den sentrale ideen hos Marx om at arbeidets praksis kunne være en vei til opplysning, frigjøring og sannhet. Og hvordan vurderer man sannhet når for eksempel hypotetisk deduktiv metode er avvist som «tradisjonell» og dermed fremmedgjørende vitenskap?

«Sannhet» har vist seg å være et umulig begrep for vitenskapsteorien. I praksis vet vi mye mer enn det som kan bevises. En pragmatisk måte å nærme seg sannhet på er enighet i (spesialiserte) forskerfellesskaper. I så forskjellige tapninger som hos Pierce, Popper og Kuhn opererer man alltid med en avgjørende vekt på en forestilt eller reell konsensus. Forskning og viten er for alle praktiske formål knyttet til en form for vitenskapelig offentlighet. Vitenskap forutsetter et fellesskap med meningsutveksling. Det kan diskuteres hva som skal til for å danne en arena som fortjener betegnelsen et vitenskapelig fellesskap. Det er likevel vanskelig å komme utenom tre prinsipper:

  • Det må eksistere et avgrenset sosialt rom der vitenskapelige ytringer fremføres.

  • Det spiller ingen rolle hvem som sier hva.

  • Søken etter viten er en aldri avsluttet prosess.

De to sistnevnte momentene er hentet fra Rauch (1993). Rauch er enda mer tydelig enn Popper i å fremheve vitenskapssamfunnets grunnleggende liberale karakter. Vitenskapen er en suksess på samme måte som liberale stater og av samme grunner. Den kritiske tradisjonen, derimot, utfordret vitenskapssamfunnet med passive referanser til Frankfurterskolen. De opphøyde noen former for kunnskap (eller mer presist posisjoner fra hvor man kan oppnå erkjennelse). Det er gjerne undertrykte posisjoner som gir privilegert tilgang til kunnskap. Frankfurterskolen blir ofte tilskrevet det synspunktet at klassesamfunnets skjevheter medfører ulikhet i tilgang til kunnskap (gjerne med en referanse til Hegels herre-trell-dynamikk). Senere er det, som Aakvaag (2018a) påpeker, andre underordnete posisjoner (kjønn, etnisitet med mer) som har fått oppmerksomhet («standpunktepistemologi»). Problemet med alle slike innspill er, som Cathrine Holst (2005a) nennsomt minner om, at de er uforenlige med prinsippene for en vitenskapelig offentlighet. Forskjellige stemmer (posisjoner) kan være viktige for å gi mer utfyllende bilder, men grunnleggende sett står alle på like fot. Dagens forskningsetiske retningslinjer er også bygget omkring disse prinsippene (Skilbrei, 2019). Dette betyr ikke at vitenskapelig samtale foregår herredømmefritt (for eksempel uten bruk av hersketeknikker), men at det vitenskapelige fellesskapet er en institusjonell forsikring om sannhet i praktisk forstand, og at idealer om det herredømmefrie ordskiftet angir normene man blir bedømt ut ifra.

Her er det verdt å legge til at Holsts omtalte innspill i denne debatten nokså nøyaktig gjenspeiler Habermas’ reaksjon på Adorno og Horkheimers pessimistiske syn på opplysningsprosjektet (Habermas, 1994, opprinnelig 1962). Når Habermas selv regnes som det fremste navnet i Frankfurterskolens andre generasjon, utløste det ifølge Schiermer og Pettenkofer (2017) en viss debatt i sosiologikretser. Holsts omtalte avhandling er forsiktig og imøtekommende – ivaretagende for innsiktene i og berettigelsen av standpunktteoretiske posisjoner i vitenskapsteorien. Men disse spørsmålene er aldri tatt opp til drøfting i noe kriminologisk eller rettssosiologisk verk på norsk. Resultatet for den kritiske tradisjonen er at tradisjonell vitenskap er klassifisert som ufrihetsskapende i seg selv.

Frankfurterskolens innflytelse resulterte ikke i en teoretisk interesse, men reorienterte de oppvoksende samfunnsviterne i retning av forfattere som kunne legitimere kritikk av den bestående samfunnsorden. Såkalt teori ble for denne generasjonen kriminologer og rettssosiologer underordnet meningsfellesskapet; teori ble legitimering av politiserte prosjekter. Det som kan ses, er metodisk og vitenskapeteoretisk tilslutning til varianter av den antipositivistiske posisjonen som vokste frem i positivismestriden, men ingen reell interesse for vitenskapsteoretiske dilemmaer. Det er ingen spor av debatt eller drøfting av grunnlagsproblematikkene, slik Mjøset har beskrevet for sosiologiens vedkommende (1991). Det man finner, er adoptering av hermeneutisk inspirert metodikk som fenomenologi, symbolsk interaksjonisme og tilslutning til «konstruktivisme» i forskjellige varianter. Men ingen av disse tradisjonene ble i kriminologi og rettssosiologi tatt opp i sin historiske sammenheng eller fremstilt med deres iboende problematiske sider.

Rettsstaten som skuebrød

Det mest fremtredende trekket ved den kritiske posisjonen i kriminologi og rettssosiologi er villigheten til å ta «de svakes parti». Mathiesen tar til seg Slagstads uttrykk «opposisjonsvitenskap» og fremhever karakteren av «nedenfraperspektiv» for begge fagene (2018). Man skulle gi de som ellers ikke kom til orde, en stemme og fortelle deres versjon. I en antagelse om at folk, uansett hvilken posisjon de har i samfunnslivet, handler rasjonelt og logisk ut fra deres virkelighet og verdensanskuelse, påtok man seg jobben med å synliggjøre deres versjon overfor samfunnet ellers.

Den kritiske posisjonen innebar også at man stilte seg utenfor de etablerte samfunnsinstitusjonene. Dette betyr at man stiller seg i opposisjon til universiteter og vitenskapens institusjoner – for ikke å snakke om vitenskapens finansiering.

Den kritiske tradisjonen førte også med seg en posisjonering overfor staten og sentrale samfunnsinstitusjoner. Etter at Marx hadde proklamert at «hovedmotsigelsen» i samfunnslivet gikk mellom arbeiderklassen og borgerskapet, hadde velferdsstaten gradvis blitt bygget opp og rettsstatsinstitusjonene blitt gradvis styrket. Men for marxistene rokket verken rettsstaten eller velferdsstaten ved deres samfunnsanalyse. For den kritiske tradisjonen kunne man aldri bare nøye seg med å påpeke manglene i velferdsstaten; velferdsstaten bidro etter deres syn først og fremst til å dekke over de underliggende og viktigste maktforholdene. Det samme gjaldt for rettsstaten. Rettsstaten hadde for kritiske kriminologer og rettssosiologer mange fortrinn, men om konfliktene samfunnslivet skulle blitt skjerpet, ville statens reelle karakter vise seg og rettsikkerhetsgarantiene være lite verdt. Rettsstaten er i bunn og grunn et ferniss over de reelle maktforholdene i samfunnet.

Denne forståelsen finner man aller klarest i formulert i Thomas Mathiesens mange ganger reviderte lærebok «Retten i samfunnet» i kapittelet om makt og rett (1984, 1997, 2011). I spenningen mellom makt og rett er det makten som vinner frem, hevder Mathiesen. Han kan ikke demonstrere dette, men han fremholder det som en «tese» gjennom stadig lengre kapitler ettersom han reviderte boken. Mathisens posisjon skiller seg på dette punktet diametralt fra Aubert (1982, 1989), som jeg også viste over, ønsket å endre velferdsstaten innenfra. Han beskrev rettsstaten som et autonomt system innenfor samfunnsorganismen. Forskjellen mellom Aubert og Mathiesen utgjør en avgrunn, både i syn på velferdsstaten, retten og statens forskjellige fremtoninger.4

Tatt i betraktning at begge fagene vokste frem i nær tilknytning til jussen og til dels av jurister, er dette bruddet bemerkelsesverdig. Nestoren i norsk strafferett i hele etterkrigstiden, Johs. Andenæs, var fødselshjelperen for kriminologi som fag. Den kritiske tradisjonen slo også rot i juridiske kretser. «Kritisk juss» er den dag i dag en veletablert tradisjon og et eget tidsskrift. Ingen skal ta fra denne tradisjonen deres mange bedrifter, for eksempel må de berømmes for forskjellige formene for studentdrevet juridisk bistand. Slagstad (2020) hevder at Christie også avviste retten og henviser til hans formulering om at jurister er «profesjonelle tyver». Jeg har argumentert for at det er misvisende, men både Mathiesen og Christie deltok i sivil ulydighet (Alta-aksjonen), og det taler til fordel for å se deres forskerposisjoner under ett. Christie opererte imidlertid «innenfor systemet» som bidragsyter i flere offentlig nedsatte utvalg (hvor han satte fotavtrykk som fortsatt synes, ikke minst gjelder dette «nærpolitimodellen», NOU 1981: 35). Konfliktrådene er i dag en viktig del av det norske reaksjonssystemet og dessuten en institusjonell eksportvare. Det er langt mellom Christies kritiske, men reformerende holdning til rettssystemet og Mathiesens protest mot å formulere et alternativ.

Fra kunnskapsproduksjon til konklusjonsproduksjon

I programerklæringene kom det frem at fagkritikk for de unge kriminologene betød at faget skulle kritisere modersamfunnet. Etablerte definisjoner av problemfeltet ble avfeid som en del av samfunnets «skuebrød». De gikk ikke i dialog med disse definisjonene, de opponerte med strategiske midler. Ved å utfordre definisjonene undergravde de statens og rettens legitimitet. Søkelyset ble flyttet fra kunnskapsproduksjon til produksjon av konklusjoner egnet for dette formålet.

Definisjonskampen ble en kamp om legitimitet. Den som aksepterte de rådende problemdefinisjoner, gikk i ledtog med overmakten. Man «sviktet». Denne mentaliteten har satt spor som fortsatt kan avleses i de omtalte fagene. Jeg vil svært kort nevne tre uttrykk for dette: «Grønn kriminologi», det omtalte tidsskriftet Materialisten og diskusjonen som fulgte et uskyldig spørsmål i 2005. En grundigere diskusjon som tar for seg de faktiske verkene skrevet etter 1970, og måten uenighet er blitt mottatt i disse miljøene, hadde absolutt vært på sin plass. Det er det imidlertid ikke plass til her.

1. Den såkalte «Grønne kriminologien» opererer i dag som erklært videreføring av kritisk teori. Der har forskerne skaffet seg et rom der de selv kan definere hva som er kriminalitet, og det bruker de som vektstang inn i miljøkamp og dyrevern. Mens kriminalitetsbegrepet nødvendigvis er et omdreiningstema for kriminologien, om enn til gråt og tenners gnissel, har man her løsrevet seg og tiltatt seg rollen å definere hva som fortjener å regnes som kriminalitet, helt selv (Sollund, 2017). Den grønne kriminologien er i realiteten bare ett av flere uttrykk for en sterk trend i spesielt den engelskspråklige kriminologien, som påberoper seg at faget skal ta for seg «social harms». Det er ikke straffeloven som bestemmer kriminologenes tema, men kriminologenes vurderinger av hva som er «sosialt skadelig».

Kriminologien har som autonomt fagmiljø et spillerom til å definere egne temaer, og det har vært benyttet fra oppstarten. Ikke minst har man tiltatt seg retten til å hevde at kriminalitetskontrollen selv er med på å skape kriminalitet. Christie beskrev dette som at kriminologien ble en «skuffelse» for strafferetten. Strafferetten forventet at kriminologien skulle være en hjelpevitenskap, men allerede Christie tok seg til rette og pekte på straffeapparatet som et problem (Christie, 1987). Christie var imidlertid bundet opp i kriminalpolitikkens temafelt. Folk flest har begått lovbrudd, og narkotika er ikke så farlig som politikerne skal ha det til, sa han. Han undergravde straffesystemets definisjonskraft for å redusere bruken av utstøtelse og «pinepåføring». Den grønne kriminologien gjør det motsatte. Den tiltar seg retten til å definere brudd på miljø- og dyrevern som kriminalitet og bruker det med full tyngde inn i saksfeltet. Grønn kriminologi utnytter den faglige tyngden et fagmiljø gir, samtidig som man uthuler fagmiljøets dynamiske kjerne. Grønne kriminologer er ikke opptatt av straffens og kriminalpolitikkens begrensninger og utviklingstrekk, de vil bruke straffens retoriske tyngde på sine utvalgte områder. Og det er noe annet enn å være problemorientert innenfor velferdsstatens rammer.

Det er påfallende at denne tradisjonen har kunnet holde det gående uten å bli utfordret av det øvrige fagmiljøet. En del av forklaringen på dette ligger i punkt 2 og 3.

2. Mest påfallende er det at fagene etter 1970 ikke har utviklet en mer moden debattkultur. De temaene jeg har nevnt her, er for eksempel ikke diskutert noe sted, selv om det finnes personer som forfekter svært motstridende synspunkter. Det er heller ikke etablert noen naturlig plattform for å diskutere faglig uenighet på en måte man for eksempel finner i Tidsskrift for samfunnsforskning (Midtbøen & Pedersen, 2020). Nasjonalt sett var det det omtalte tidsskriftet Materialisten som pekte seg ut som eneste samlende plattform. Her fant man som sagt politiske bidrag fra ytre venstre side om side med forskningsbaserte artikler og akademiske ekskurser.5 Noen interesse for forskningsmessige og samfunnsvitenskapelige grunnlagsproblemer fant man ikke i tidsskriftets spalter. Typisk er Høigårds omtale av kritisk teori i et spesialnummer om temaet. Der er kritisk teori noe man hyller og påberoper seg, som en stolt tradisjon og ikke som gjenstand for diskusjon eller refleksjon (Høigård, 2013). Dette er til gjengjeld et av de få tilfellene der Frankfurterskolen nevnes.

3. Betydningen av den kritiske tradisjonen kom også til overflaten i etterspillet til den tidligere omtalte doktorgradsavhandlingen til Cathrine Holst. Kriminologene som meldte seg på i denne debatten, ga i klartekst uttrykk for hva slags debattkultur de var vant til.

I en liten artikkel skrevet for sommeravslutningen til avisa Klassekampen stilte Holst spørsmålet om hva man som feministisk forsker skulle gjøre dersom man fikk empiri som svekket den feministiske saken (Holst, 2005b, 2005c). Hvem skal man vise sin lojalitet til, vitenskapen eller «ismen», spurte Holst og la til at ingen i dag ville si at de forsket på vegne av «sosialismen». Hvorfor skulle det stille seg annerledes for feminismen? Spørsmålet var like enkelt som det var selvfølgelig, og man skulle tro det var innarbeidet som en del av forskerkorpsets refleksjonsverden.

Det var det ikke. Fremtredende feminister gikk hardt ut. Det ble brukt hårde ord og lite velvillighet i gjengivelsen av Holsts argumenter (Helseth, 2005a). Debatten fikk også sine avstikkere inn i kriminologien og rettssosiologien. May-Len Skilbrei uttalte på direkte spørsmål at boken «Bakgater» av Cecilie Høigård og Liv Finstad var preget av forskernes politiske ståsted. Hun stilte seg på Holsts side i det prinsipielle i å anerkjenne dette som et dilemma og at man burde vise sin lojalitet til de akademiske dyder (Helseth, 2005b). Høigård og Finstad ble intervjuet om dette, men forvrengte Skilbreis budskap6 og lo av henne (Helseth, 2005c) 7. Det problematiske her er ikke bare det at to professorer ler av en underordnet kollega (stipendiat). Det interessante er måten professorene håndterer uenighet på. Disse utspillene gjenskapte posisjoner i et symboltungt landskap: for eller mot spørsmålet til Holst.8 Innen enkelte kretser behandler man uenighet som svik. Det er en gjentagende erfaring med den kritiske tradisjonen at de ikke klarer å akseptere uenighet og mangfold i synspunkter.

Gullalderen og dens «vanskapte arving»9

Det har vært hensikten her å demonstrere hvordan den kritiske generasjonen brøt med den samfunnskontrakten som gullaldersosiologene tok for gitt. De inntok en strategisk posisjon overfor modersamfunnet, de erklærte rettsordenen som ferniss og tiltok seg en slags rett til å bruke teori på en manipulativ måte. Min fortelling er en historie om brudd, men det er også mulig betrakte disse fasene som gradsforskjeller. Gullaldersosiologene hadde som nevnt ikke en utviklet kultur for bruk av litteratur, og slik sett fremsto den kritiske generasjonen mindre som et avvik. «Opposisjonsvitenskapens» forhold til modersamfunnet er også tema for Thue og Slagstad i deres disputt i anledning 70-årsjubileet for norsk sosiologi (Thue, 2020; Slagstad, 2020). Slagstad avsluttet sitt innlegg slik:

«Gullaldersosiologene» hadde langt mer sans for kritikk av samfunnsforholdene enn kritikk av egen sosiologi, og slik har det forblitt blant sosiologene. Jeg stiller denne kritikkvegringen sammen med en svakt utviklet tradisjon for den teoretiske diskusjon. (…) Norsk samfunnsforskning har overhodet lidd under en mangelfull forståelse for (…) stridens produktive betydning» (Slagstad 2020, side 302).

Uansett om man kaller dette kontinuitet eller brudd, beskriver det posisjonering av forskningen der den interne drivkraften settes ut av spill. Slagstad og Thue diskuterer sosiologien, men også innen de mer avgrensete disiplinene kriminologi og rettssosiologi er det rimelig å hevde at man var opptatt av å kritisere samfunnsforholdene, og det å kritisere hverandre ble en form for svik. Det kommer ikke minst frem om man ser på Slagstads andre punkter: De opprettholdt ikke oppmerksomhet mot teori, og der de kunne funnet produktiv strid, fant de fiender.

Utgangspunktet for denne artikkelen er Aakvaags kritikk av gullaldersosiologien og hans program for en positiv sosiologi. Sistnevnte er kan hende et skritt på veien mot en «balansert» sosiologi, men min forståelse av den kritiske sosiologien, som vi begge er skeptiske til, leder meg et annet sted. Den kritiske sosiologien brøt med samfunnskontrakten, og dette bruddet blir ikke reparert med en kompenserende motsosiologi.

Det er imidlertid ingen grunn til å kritisere positiv og kritisk samfunnsvitenskap mot en bakgrunn av idealiserte forestillinger om hvordan vitenskapelige fellesskap fungerer. Man er nødt til å akseptere at fagdisipliner er preget av strid, og opererer med blindsoner. Det er likevel stor forskjell på om en slik blindsone er innenfor en rimelig forståelse av hva en samfunnskontrakt er, eller ikke. Den kritiske posisjonen gir den enkelte forsker fripass til å definere sin rolle og sitt tema og kan da frikobles fra modersamfunnet. I første omgang blir forskeren strategisk på et politisk plan, mens andres arbeider blir definert etter om konklusjonen passer med det ønskede politiske prosjektet. I neste omgang mister man interesse for kunnskapsprosessen og nyanser på forskjellige deltemaer. Teori blir brukt til å legitimere politisk bestemte konklusjoner og fører til at tekstene blir lukket. Debattkulturen svekkes, og fagene isolerer seg fra styringsdiskursen. Den interne utvekslingen forvitrer, og fagmiljøet fragmenteres. Den enkelte forsker tilordnes hvert sitt felt, og interessen for fagenes felles grunnlag svinner hen. Det er min påstand at en historisk gjennomgang av kriminologi og rettssosiologi på 80- og 90-tallet vil vise at det var nøyaktig det som skjedde.

Referanser

Aakvaag, G.C. (2009). Frihet og demokrati i den sosiologiske diskursen om det moderne. PhD-avhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO.

Aakvaag, G.C. (2013). Farvel til gullaldersosiologien. Sosiologisk tidsskrift, 21(04), 374–395.

Aakvaag, G.C. (2018a). Positiv sosiologi. Tidsskrift for samfunnsforskning, 59(03), 280–302. https://doi.org/10.18261/issn.1504-291X-2018-03-03

Aakvaag, G.C. (2018b). Den kritiske sosiologien er blitt fraløpt av sitt samfunn. Morgenbladet, 3. september 2018. https://morgenbladet.no/ideer/2018/08/tar-du-samfunnspessimismen-fra-en-norsk-sosiolog-tar-du-ogsa-livsgleden-fra-ham-eller

Aakvaag, G.C. (2018c). Positiv og kritisk sosiologi: ja takk, begge deler? Sosiologen. Hentet fra https://sosiologen.no/debatt-og-kronikk/debatt/positiv-og-kritisk-sosiologi-ja-takk-begge-deler/

Adorno, T. & Horkheimer, M. (2011 [1947]). Opplysningens dialektikk. Oslo: Spartacus forlag.

Andenæs, K. (1992). Sosialomsorg i gode og onde dager. Oslo, Tano forlag.

Aubert, V. (1954). Om straffens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, V. (1976). Om rettens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, V. (1982). Rettssosiologi. Oslo, Universitetsforlaget.

Aubert, V. (1985). Det skjulte samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, V. (1989). Continuity and development. Oslo: Universitetsforlaget.

Bae, O.J., Eskeland, S. & Heli, A. (1983). Maskene faller – kritiske artikler om politikk og samfunn. Thomas Mathiesen 50 år. Oslo: Pax forlag.

Berntsen, H. (1998). Det lange friminuttet. Oslo: Aschehoug.

Blichfeldt, J.F. & Qvale, T. (1983). Samtale med einar Thorsrud. I Teori i praksis – festskrift til Einar Thorsrud. Oslo: Tanum-Nordli.

Borchgrevink, T. (1997): Et ubehag i antropologien. Norsk antropologisk tidsskrift, 8(1).

Christie, N. (1972). Fangevoktere i konsentrasjonsleire. Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, N. (1982a). Hvor tett et samfunn? Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, N. (1982b). Pinens begrensning. Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, N. (1987). Fagets fiender. Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 74(4). https://doi.org/10.7146/ntfk.v74i4.71179

Christie, N. (2000). Kriminalitetskontroll som industri – mot GULAG, vestlig type. Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, N. (2004). En passende mengde kriminalitet. Oslo: Universitetsforlaget.

Christie, N. (2014). De gode kommuner. Aftenposten, 21. januar (kronikk). Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wEqaP/de-gode-kommuner

Eckhoff, T. (1983). Statens styringsmuligheter. Oslo: Tanum-Norli.

Finstad, L. (1988). Sedelighetsforbrytere ut av fengslene: prinsipper for en realistisk utopi. Materialisten, 16(3).

Finstad, L. (2018). Hva er politi. Oslo: Universitetsforlaget.

Flatby, K., Giertsen, H. & Høigård, C. (red. 1970). Hva er en dirk mot en aksje? Rapport fra kriminologenes fagkritiske seminar, Institutt for kriminologi og strafferett.

Foucault, M. (1977). Det Moderne fengsels historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Habermas, J. (1994 [1962]). Borgerlig offentlighet. Oslo: Cappelen Damm.

Hauge, R. (1970). Kriminalitet og ungdomskultur. Oslo: Universitetsforlaget.

Hauge, R. (2006). Kriminologi og rettssosiologi – de første årene. I Finstad, L. (red), Norsk kriminologi 50 år. Stensilserien, Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Helseth, H. (2005a). Avviser Holsts kritikk. (Intervju med Harriet Bjerrum-Nielsen.) Klassekampen 7. juli 2005.

Helseth, H. (2005b). Frykter politisk overstyring. (Intervju med May-Len Skilbrei.) Klassekampen 24. juli 2005.

Helseth, H. (2005c). Feil bilde av kvinneforskningen. (Intervju med Cecilie Høigard og Liv Finstad). Klassekampen 26. juli.

Holst, C. (2005a). Feminism, Epistemology & Morality. Thesis PhD, University of Bergen, Norway.

Holst, C. (2005b). Vitenskap og kritikk, Klassekampen 13. august.

Holst, C. (2005c). Er det mulig å forske med utgangspunkt i en -isme? Klassekampen 25. juni.

Høigård, C. (2013). «Kritisk Teori.» Materialisten, 32(1).

Jay, M. (1996). The Dialectical Imagination. University of California Press.

Johansen, N.B. (2006). 68-ernes inntog i kriminologien. I Finstad, L. (red), Norsk kriminologi 50 år. Stensilserien, Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Johansen, N.B. (2008). Sosial kontroll i byer. PhD-avhandling. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Johansen, N.B. (2018a). Forskyvninger i det politiske landskapet. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/forskyvninger-i-det-politiske-landskapet/69702524

Johansen, N.B. (2018b). En kritisk vending. Sosiologen. Hentet fra https://sosiologen.no/debatt-og-kronikk/debatt/en-kritisk-vending/

Johansen, N.B. (under trykking). The legacy of Nils Christie. Glimpses into the authorship of a Giant. Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab.

Johansen, P.O. (1973). Hvite gutter, grønne forskere. Oslo: Universitetsforlaget.

Mathiesen, T. (1971). Det uferdige. Oslo: Pax forlag.

Mathiesen, T. (1984). Retten i samfunnet. Oslo: Pax forlag.

Mathiesen, T. (1997). Retten i samfunnet. Revidert utgave. Oslo: Pax forlag.

Mathiesen, T. (2006). Huset med det rare i. I L. Finstad (red.), Norsk kriminologi 50 år. Stensilserien, Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Mathiesen, T. (2011). Retten i samfunnet. Andre reviderte utgave. Oslo: Pax forlag.

Mathiesen, T. (2014). Kritisk sosiologi – en invitasjon. Oslo: Novus forlag.

Mathiesen, T. (2018). Solospill og fellesskap. Eget forlag.

Midtbøen, A.H. & Pedersen, A.W. (2020). Tidsskrift for samfunnsforskning: «Problemorientert empirisme» gjennom 60 år. Tidsskrift for samfunnsforskning, 61(01), 5–11. https://doi.org/10.18261/issn.1504-291X-2020-01-01

Mjøset, L. (1991). Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Nielsen, A. (2008). Tjen Folket! En analyse av Instituttet for sosiologi 1963–1971. Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo.

NOU 1981:35 (1981). Politirolleutvalgets delutredning I.

Næss, A. (2003). En del elementære logiske emner. Oslo, Universitetsforlaget.

Rauch, J. (1993). Kindly Inquisotors. University of Chicago press.

Schiermer, B. & Pettenkofer, A. (2017). Four Generations of Critical Theory. Acta Sociologica

Skilbrei, M.L. (2019). Kvalitative metoder. Fagbokforlaget.

Slagstad, R. (2020). Om å få sosiologien på rett kjøl. Tidsskrift for samfunnsforskning, 61(01).

Solheim, J. (2020). Dei vonde og dei gode. Dag og Tid, 27. nov. 2020. https://www.dagogtid.no/feature/dei-vonde-og-dei-gode-6.3.18560.8d89d50ac1

Sollund, R. (2017). Grønn kriminologi. I H.M. Lomell & M.L. Skilbrei (red.), Kriminologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Thue, F. (1997). Empirisme og demokrati: Norsk samfunnsforskning som etterkrigsprosjekt. Oslo, Universitetsforlaget, Det blå bibliotek.

Thue, F. (2020). TfS 60 år: Den lange kjølen i norsk samfunnsforskning. Tidsskrift for samfunnsforskning, 61(01), 12–29. https://doi.org/issn.1504-291X-2020-01-02

Thue, F.W. (1997). Empirisme og demokrati: Norsk samfunnsforskning som etterkrigsprosjekt. Oslo: Universitetsforlaget.

1Vi har også tidligere hatt en slags disputt om temaet (Aakvaag, 2018b, 2018c; Johansen, 2018). Jeg er også uenig i måten han bruker skillet mellom funksjonalisme og konfliktteori på, men det tar jeg ikke opp her.
2Det er all grunn til å anta at studentene også var motivert utenfra for å stable på beina slike seminarer, da dette var en strategi utviklet på ytterste venstrefløy i politikken (Oppbrudd, 1973).
3Dette språket er også med i «Rettens sosiale funksjon» fra 1976, men hans siste verk «Continuity and development», utgitt posthumt i 1989, er mer frigjort fra denne terminologien. Aubert hadde uansett flere strenger å spille på; essayene i «Det skjulte samfunn» (1985) var mer impresjonistiske og antagelig Simmel-inspirerte enn det øvrige forfatterskapet (se også forordet til Howard S. Becker i den engelske utgaven).
4Mathiesen insisterer selv på å fremheve likhetene med Auberts program (2018). Det er et tilbakevendende trekk at representantene for den kritiske tradisjonen underspiller forskjellene mellom det som her kalles gullalderen og deres egen. Et unntak her er Andenæs (1992), som tegner skarpe konturer mellom hans eget prosjekt og Slagstad sitt. Det er dog påfallende at Aakvaag, i sin iver etter å fremme sin egen «positive» mot-sosiologi insisterer på en tilsvarende nivellering.
5Da jeg påpekte at dette førte til at tidsskriftet fikk en «slagside», fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville kunne publisere der igjen.
6For eksempel: «Enkelte debattanter, som Kjetil Rolness og May-Len Skilbrei, prøver å gi inntrykk av at kvinneforskningen er en egen, tvilsom virksomhet uten respekt for vanlige vitenskapelige spilleregler, sier Høigård.»
7Finstad kan ikke entydig plasseres i den kritiske tradisjonen. Hennes forfatterskap bryter på et tidspunkt radikalt med det kritiske programmet, og hun skiller seg fra de andre i sin generasjon ved å diskutere dilemmaer i spenningsfeltet mellom fag og politikk (se for eksempel Finstad, 1988, men politiforskningen hennes, 2018, bryter også med den kritiske rammen).
8Mathiesen tok i et leserinnlegg også avstand fra Holst (han mente oppdragsforskningen var et større problem).
9Takk til John K. Galbraith for denne formuleringen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon