Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

The bad, the good and the ugly

En komparativ analyse av fordelingseffekter av de norske bankkrisene på 1920-tallet og 1990-tallet og bankkrisene under den globale krisa på 2000-tallet
The bad, the good and the ugly.
A comparative analysis of the Norwegian banking crises in the 1920s and the 1990s and the global crisis 2007–10
Ph.d i sosiologi (UiO, 2019)

I løpet 1900-tallet fant det i Norge sted to svært omfattende bankkriser, henholdsvis i åra 1920–28 og 1988–93. Begge krisene var, relativt til nasjonaløkonomiens størrelse, av omtrent samme omfang som de nasjonale bankkrisene som i 2007–10 fant sted i Irland, Storbritannia og USA, under den globale finanskrisa. I denne artikkelen sammenliknes fordelingseffektene som fulgte av henholdsvis de to norske krisene og de nevnte krisene i 2007–10. Analysen bygger på empirisk materiale hentet fra historisk statistikk og foreliggende forskning og utredning. Den tar utgangpunkt i strukturelle likheter og forskjeller ved de tre finansregimene som krisene/kriseperiodene fant sted innenfor, henholdsvis et klassisk liberalt regime, en tidlig fase av et nyliberalt regime og et utviklet nyliberalt regime. For det første sammenliknes de samlede endringene i fordeling av inntekter og formuer i kjølvannet av de tre krisene. Analysen viser her at det i alle de tre periodene fant sted en økning i inntekts- og formuesforskjeller. For det andre sammenliknes de fordelingseffektene som var mer direkte knyttet til tapene i banksektoren. Her viser analysen avgjørende forskjeller mellom de tre krisene: I kjølvannet av 1920-tallskrisa ble alle berørte parter påført omfattende tap: både staten, bankenes innskytere/kreditorer og deres eiere. Tapene etter 1990-tallskrisa ble derimot langt på vei isolert til krisebankenes aksjonærer, mens den globale krisa på sin side peker seg ut ved at det hovedsakelig var de berørte statene som måtte bære tapene. Artikkelen viser hvordan disse forskjellene i fordeling langt på vei kan forklares med strukturelle forskjeller mellom de tre finansregimene, i første rekke statenes kapasitet for krisehåndtering og banksektorens relative størrelse og betydning.

Nøkkelord: Bankkriser, finanskriser, krisehåndtering, statskapasitet, sosial ulikhet, fordelingseffekter

During the 20th century, Norway experienced two very serious banking crises, respectively in 1920–28 and 1988–93. Relative to the size of the economy, both these crises were comparable in size with the banking crises that took place in Ireland, the UK and the USA in 2007–10, during the global financial crisis. This article presents a comparison of several distributional effects that followed in the wake of, respectively, the two Norwegian crises and the above-mentioned national banking crises of 2007–10. The analysis is based on empirical material taken from both historical statistics and earlier research studies. The analysis takes as its starting point some structural similarities and differences between the three financial regimes in which the crises in question took place – that is, a classic liberal regime; an early phase of a neoliberal regime; and a full-blown neoliberal regime. First, the gross changes in distribution of incomes and wealth in the societies concerned are analyzed. The analysis argues that in all three time periods, there was a rise in the levels of income and wealth inequality. Second, the study focuses on some specific distributional effects directly related to the economic losses in the banking sector. As regards the second point, the three crises differ from each other in some important respects: following the crisis of the 1920s, all parties – the state, the banks’ depositors/creditors and owners – involved had to assume major losses. By contrast, the losses during the crisis of the 1990s were primarily isolated to the banks’ shareholders, whereas the banking crises of 2007–10 stand out with respect to how the state authorities ended up bearing most of the losses. The article shows how these distributional effects can be explained to a great extent by structural differences between the three financial regimes, most especially the states’ capacity for crisis management and the relative size and importance of the banking sector in each case.

Keywords: Banking crises, financial crises, crisis resolution, state capacity, social inequality, distributional effects

Innledning

Den globale finanskrisa i perioden 2007–10 rystet hele verdensøkonomien, og blant de aller mest dramatiske hendelsene var de krisene som oppsto i nasjonale banksystemer i USA og en rekke europeiske land. Norge var den gangen ett av de landene som unngikk en alvorlig bankkrise.1 Hvis vi imidlertid går tilbake til forrige århundre, finner vi to norske bankkriser som er omtrent like alvorlige, nemlig de som fant sted i åra 1920–28 og 1988–93. I denne artikkelen skal jeg se nærmere på hvordan fordelingen av inntekt og formue endret seg i kjølvannet av disse tre kriseperiodene. Hvilke grupper ble særlig hardt rammet, og hvilke økonomiske mekanismer og politiske tiltak bidro til å forsterke eller begrense disse effektene?

Det er flere forhold som gjør det særlig interessant å sammenlikne nettopp de to norske bankkrisene med de som fant sted under den globale finanskrisa. I likhet med perioden 2007–10 brøt også de to norske krisene på 1900-tallet ut i perioder av vestlig historie som var spesielt ustabile, nemlig mellomkrigstida og 1980–90-tallet, og begge utmerket seg ved å være blant de mest omfattende i global målestokk (relativt til nasjonaløkonomien). Som vi skal se, var dessuten forløpet til disse bankkrisene på mange måter typiske for hver av disse to globale kriseperiodene. Ved å sammenlikne bankkrisene under den globale finanskrisa med de norske krisene kan man dermed også få fram viktige forskjeller mellom de tre største finansielle kriseperiodene i Vesten de siste 100 åra, henholdsvis mellomkrigstida, 1980–90-tallet og 2000-tallet.

For å gjøre sammenlikningen mellom den siste globale krisa og de to norske mest mulig relevant har jeg valgt å fokusere spesielt på tre av de nasjonale bankkrisene i perioden 2007–10 som liknet mest på de norske på 1900-tallet, nemlig de som fant sted i henholdsvis Irland, Storbritannia og USA: Både med hensyn til banksektorens samlede relative tap og andelen storbanker som opplevde konkursliknende tilstander, var disse tre krisene av liknende omfang som de to norske (se nedenfor, tabell 1). Siden bankkrisene i Irland, Storbritannia og USA hadde mye til felles når det gjaldt fordelingsmekanismer og -effekter, skal jeg her hovedsakelig analysere dem samlet som ett case, som blir satt opp mot de to norske krisene. Med dette som utgangspunkt står vi overfor tre historiske case innenfor en periode på 100 år.

Det foreligger en omfattende forskningslitteratur om alle disse tre kriseperiodene og et enda større omfang av utredninger i regi av nasjonale og internasjonale institusjoner. Disse arbeidene har imidlertid bare unntaksvis fokusert på krisenes fordelingseffekter. Med få unntak omhandler dessuten disse studiene kriseperiodene enkeltvis, og det foreligger ingen samlet komparativ analyse av alle disse tre casene, verken av krisene som sådan eller av fordelingseffektene i kjølvannet av dem. Mitt forskningsbidrag består derfor – i tillegg til å gi en systematisk undersøkelse av fordelingseffektene av hver av krisene – i at jeg foretar en komparativ undersøkelse av disse effektene, der jeg legger vekt på å analysere kausale mekanismer (se nedenfor).

Sammenlikningen av disse tre casene kan også bidra til å belyse mer omfattende spørsmål knyttet til de tre aktuelle historiske periodene de siste hundre åra, som alle utmerket seg med særlig høy grad av global finansiell ustabilitet. Selv om de to bankkrisene på 1920-tallet og 1990-tallet hadde en klar nasjonal avgrensing, er det viktig å merke seg at også disse falt sammen i tid med bankkriser i en rekke andre land, kriser som hadde viktige fellestrekk med hver av de to norske. En komparativ studie av disse tre kan derfor også gi en bredere forståelse av den globale konteksten for de tre krisene og av fundamentale strukturelle trekk ved de tre periodene i vestlig kapitalisme, henholdsvis i mellomkrigstida, perioden 1985–95 og til slutt i 2007–10.

Systemiske bankkriser får alltid store negative økonomiske konsekvenser for de berørte landene, og det gjaldt også for våre tre case. Det var imidlertid langt fra alle samfunnsgrupper som ble rammet like hardt, og det er derfor særlig viktig å undersøke hvordan fordelingen av formuer og inntekter endret seg i løpet av krisa og de nærmeste åra som fulgte. I tillegg til å analysere noen viktige fordelingseffekter, skal jeg her også forsøke å avdekke noen av de sentrale kausale mekanismene som frambrakte disse effektene. Like mye som «rent økonomiske» prosesser hadde dette å gjøre med offentlige myndigheters krisehåndtering. Vi kan si at krisene utspilte seg på bakgrunn av en strukturell motsigelse mellom staten og bankene, i den forstand at staten forsøkte å styre et felt den ikke har kontroll over. Analysen som følger, vil derfor i stor grad dreie seg om dette motsetningsfylte forholdet mellom økonomiske og politiske prosesser og om de fordelingseffektene dette ledet til.

Analysen vil dels ta utgangspunkt i noen vesentlige strukturelle likheter mellom de tre periodene, dels noen avgjørende forskjeller. På den ene siden hadde krisene til felles at de fant sted i relativt avanserte kapitalistiske økonomier, med et utviklet banksystem og statlige regulerende institusjoner. I forlengelsen av dette vil jeg undersøke viktige likheter i forløp og fordelingseffekter. På den andre siden var det noen helt avgjørende strukturelle forskjeller mellom de tre kriseperiodene som jeg vil analysere ved hjelp av et begrep om finansregimer. Jeg vil her særlig legge vekt på forskjeller i statens kapasitet for krisehåndtering og i banksektorens relative størrelse og betydning. Disse to faktorene blir også sett i sammenheng som et uttrykk for styrkeforholdet mellom staten og bankene innenfor de tre regimene (se tabell 3 nedenfor). Disse strukturelle likhetene og forskjellene danner grunnlag for analyser av likheter og forskjeller i fordelingsmekanismer og -effekter.

Hovedfunnene i analysen som følger, er tilsvarende todelt. Dels skal vi se at alle tre krisene hovedsakelig førte til en økende skjevfordeling av formuer og inntekter i de berørte landene. Dels skal jeg peke på noen helt avgjørende forskjeller: Analysene viser at de forskjellsskapende effektene varierte kraftig mellom de tre krisene, og at dette har nær sammenheng med de nevnte strukturelle forskjellene mellom de tre finansregimene, dels statenes administrative og finansielle kapasitet for krisehåndtering og dels finanssektorens relative størrelse og betydning.

Data for undersøkelsen er hentet fra ulike typer publisert empirisk materiale om de tre krisene (se nedenfor). Som beskrevet ovenfor består mitt bidrag hovedsakelig i sammenstillingen av dette materialet og den systematiske sammenlikningen av effekter og mekanismer. Det metodiske opplegget knytter an til den forskningstradisjonen som gjerne betegnes som komparativ historisk analyse (se f.eks. Mahoney & Rueschemeyer, 2003). Det er særlig tre prinsipper hentet fra denne tradisjonen som er viktige for analysen som følger: For det første er (som jeg allerede har vært inne på) valget av historiske case foretatt på grunnlag av en klar teoretisk forforståelse. For det andre skiller den seg fra historisk-idiografiske analyser ved at søkelyset rettes mot generelle kausale mekanismer og effekter, i dette tilfellet både de som var felles for alle tre krisene, og de som var knyttet til de tre mer spesifikke periodene/finansregimene. For det tredje: Ved å ta for meg et lite antall case i detalj (istedenfor analyser av empiriske regelmessigheter ved hjelp av datasett med mange enheter) er det mulig å analysere kausale prosesser innad i hvert case, og hvordan kausale mekanismer utspilte seg over relativt lange spenn i tid, med kompliserte institusjonelle formidlinger.2

Dette opplegget byr imidlertid også på en del metodologiske utfordringer. For det første er jeg henvist til å benytte foreliggende historisk statistikk og tidligere forsknings- og utredningsarbeider om de tre krisene.3 På noen punkter er materialet mangelfullt, særlig når det gjelder deler av den historiske statistikken for 1920-tallet (se nedenfor). Det har også vært en utfordring å finne fram til kompatible empiriske kategorier og datamateriale på tvers av land og epoker. Dette problemet gjelder imidlertid i mindre grad for det som er kjernen i analysen, nemlig de relative fordelingseffektene innenfor hver av de tre kriseperiodene for seg og sammenlikningen mellom dem. Jeg har forsøkt å løse disse problemene så langt det har vært mulig med kritisk bruk av et bredest mulig utvalg av kilder.

Analysen av fordelingseffekter byr også på et mer grunnleggende metodeproblem: Hvordan kan man isolere effektene av bankkrisene fra de mer omfattende økonomiske prosessene og økonomiske krisene de sprang ut av? Jeg har tatt hensyn til dette ved å dele analysen i to hovedbolker. Jeg undersøker først de samlede fordelingseffektene i kjølvannet av de tre krisene med hensyn til inntekts- og formuesforskjeller i befolkningen som helhet. Deretter snevrer jeg inn analysen til å gjelde de fordelingseffektene som er mer spesifikt knyttet til banksektoren: Hvilke interessegrupper i samfunnet ble direkte rammet av krisebankenes tap? Aller først skal jeg imidlertid gi en kort beskrivelse av de tre krisene og den politisk-økonomiske konteksten for hver av dem.

Tre kriser – tre kapitalistiske faser – tre finansregimer

Figur 1 viser frekvensen av bankkriser og kapitalmobilitet i perioden 1900–2010. Som vi ser, falt begge de to norske krisene sammen med toppunkter i grafen som angir krisefrekvens, der åra 1920–33 og 1987–97 skiller seg ut som finansielle kriseperioder i global målestokk, ikke ulikt perioden 2007–10. Dette er i seg selv et godt argument for at de to norske krisene med fordel kan ses i lys av globale strukturelle forhold som preger de aktuelle historiske periodene.

Figur 1:

Internasjonal kapitalmobilitet * og frekvens av bankkriser 1900–2010 (basert på Reinhart & Rogoff , 2009, s. 156).

* Kapitalmobilitet måles her ved hjelp av indeks basert på data om utenlandsinvesteringer, utviklet av Obstfeld og Taylor, se Obstfeld & Taylor, 2004, s. 43ff.

Figuren viser også en påfallende kontrast mellom tre hovedfaser i de moderne finansmarkedenes globale utvikling. Hver av disse fasene var kjennetegnet av noen grunnleggende institusjonelle reguleringer av globale finansmarkeder og nasjonale banksystemer, som jeg i fortsettelsen vil kalle finansregimer.

Som vi ser, skiller den midterste perioden, åra 1945–71, seg klart fra åra før og etter (se f.eks. Eichengreen, 1996). Grunnlaget for finansregimet i denne perioden var det såkalte Bretton Woods-systemet, som la sterke begrensninger på internasjonal kapitalmobilitet, og som samtidig gjorde det mulig å opprettholde sterke nasjonale reguleringer av bank- og finanssektoren. Summen av disse reguleringene, i kombinasjon med stabilt høy profittrate og høy vekst, kan forklare hvorfor bankkriser var så godt som fraværende i denne perioden – i skarp kontrast til periodene før og etter.

1920-tallskrisa

I perioden fra 1860-tallet til første del av 1930-tallet var verdensøkonomien dominert av den internasjonale gullstandarden (med unntak for åra 1914–20), et system som la avgjørende premisser for økonomiens virkemåte, og som kan kalles et klassisk liberalt finansregime. 4 Regimet var særlig kjennetegnet av uregulerte internasjonale kapitalbevegelser og (som figuren viser) tilsvarende høy kapitalmobilitet, svake nasjonale reguleringer av banksektoren så vel som en generelt svak offentlig sektor (se tabell 2 nedenfor). Epoken var også kjennetegnet av kraftige konjunktursvingninger, der tilbakevendende økonomiske kriser gjerne var ledsaget av kriser i banksystemet. Som det framgår av figuren, skiller perioden fra 1920 til 1933 seg ut som særlig ustabil.

Den klassiske liberalismens kriser hang nøye sammen gullstandardsystemets virkemåte, der medlemstatene ble tvunget til å møte økonomiske nedgangsperioder med en deflatorisk penge- og finanspolitikk, som i sin tur forsterket nedgangen og utløste kriser i banksektoren. Denne politikken fikk av flere grunner særlig dramatiske konsekvenser for banksektoren i mellomkrigstida, der de dramatiske bankkrisene på begynnelsen av 1930-tallet bidro til at gullstandardsystemet brøt sammen i åra 1931–35.5

I Norge var det 1920-åra som var den mest ustabile perioden, med en sammenhengende krise i hele banksektoren fra 1920 til 1928.6 Grunnlaget ble lagt under første verdenskrig, da Norge var en nøytral stat og fikk en eksepsjonell økonomisk oppgang, blant annet gjennom ekstraordinære profitter i skipsfartsnæringen, og som raskt utviklet seg til en gigantisk lånefinansiert boble (Skånland, 1967, s. 134ff.). Krisa i verdensøkonomien 1920–22 rammet derfor Norge ekstra hardt med en beregnet nedgang i BNP på drøyt 10 prosent i 1920–21 (SSB, 1953, tabell 14).7 Tilslutningen til den internasjonale gullstandarden bidro til å forverre situasjonen: Myndighetene slo i 1920 inn på en radikalt deflasjonær pengepolitikk, den såkalte paripolitikken, der målet var å doble kronas verdi mot gull.8 Konsekvensen av denne politikken ble vedvarende fall i prisene (og dermed til økende realverdi av gjeld) og en katastrofal 70-dobling av bankenes tap på utlån fra 1919 til 1922 (Knutsen, 2007, s. 232–233). Bankkrisa som fulgte, var relativt til BNP sannsynligvis den største i global målestokk på hele 1920-tallet, og i alt 47 banker bukket under, deriblant tre av de største.9 Myndighetene møtte krisa med en rekke ad hoc-pregede tiltak, men klarte ikke å forhindre at krisa vedvarte i nærmere åtte år (før en ny krise brøt ut i 1931–32).

1990-tallskrisa

Mens den norske 1920-tallskrisa altså fant sted det siste tiåret av et klassisk liberalt regime, hadde den norske 1990-tallskrisa nær sammenheng med framveksten av det som fra omkring 1980 kan kalles et nyliberalt regime.10 Etter Bretton Woods-systemets sammenbrudd 1971–73 ble kontroll med internasjonale kapitalbevegelser gradvis avviklet og fulgt av en radikal liberalisering av bank- og finanssektoren i hele OECD-området. Disse nyliberale reformene var hovedårsaken til en bølge av finansiell uro og bankkriser i en rekke land på 1980–90-tallet (jf. figur 1), blant annet i USA (1985–90), Sverige (1991–95), Finland (1991–95) og Japan (1992–97), og av disse var det bare den japanske som var klart større enn den norske relativt til BNP.11 Den norske krisa ble særlig omfattende fordi kredittsystemet og boligsektoren ble liberalisert samtidig som (real)renta ble holdt svært lav. Dette bidro til en kraftig utlånsvekst på 25–30 prosent pr. år under den såkalte jappetida i 1984–86 (Dok. 17, 1997–98, s. 52). Et kraftig oljeprisfall, fulgt av en rekke innstrammingstiltak i 1986–87, utløste en resesjon, som igjen førte til store tap for bankene og utløste en systemisk bankkrise fra 1988 til våren 1993. I likhet med de andre landene som ble rammet av bankkriser i samme periode, intervenerte myndighetene på svært effektive måter, og ingen større banker gikk konkurs eller ble satt under administrasjon. Krisa kulminerte isteden med at de tre største forretningsbankene, som alle hadde tapt sin egenkapital, ble overtatt av staten.

Krisa i perioden 2007–10

Der 1990-tallskrisa brøt ut i den helt tidlige fasen av et nyliberalt finansregime, oppsto den globale krisa i 2007–10 etter at dette regimet i flere tiår hadde vært dominerende i hele OECD-området.12 Bakgrunnen for krisa var en lang periode med lavt rentenivå, sterk økning av privat og offentlig gjeld og kraftig prisstigning i eiendoms- og finansmarkedene.13 Dette gikk sammen med en økende såkalt finansialisering av økonomien med blant annet en enorm vekst i markeder for nye typer finansielle aktiva (derivater, forsikringsavtaler), som bidro til en tredobling av gjeld mellom selskaper internt i finanssektoren (NOU, 2011: 1, s. 40). Prisfall og økende utlånstap i det amerikanske boligmarkedet i 2007 førte til en kollaps i markedet for finansielle aktiva basert på dette markedet, noe som i sin tur rammet en rekke amerikanske og europeiske banker.14 Krisa gikk inn i sin mest dramatiske fase høsten 2008 med konkursen i den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers, som utløste en akutt likviditetskrise (se nedenfor) i hele det globale finanssystemet.15 Samtidig oppsto det kriser i de nasjonale banksystemene i en rekke land verden over – og fra 2009–10 også en alvorlig statsgjeldskrise i Europa, den såkalte eurokrisa, som i sin tur utløste ytterligere bankkriser i Sør-Europa.16 I likhet med krisene på 1980–90-tallet satte alle de berørte statene inn omfattende og effektive tiltak, og med unntak av nevnte Lehman Brothers forhindret dette større konkurser, eller konkursliknende tilstander, i banksektoren. I fortsettelsen skal jeg som nevnt særlig fokusere på de bankkrisene som i 2007–10 fant sted i USA, Storbritannia og Irland.17 Som det framgår av tabell 1, var alle tre krisene av et liknende omfang som de norske på 1920-tallet og 1990-tallet, både når det gjelder andelen av storbanker som var rammet, og bankenes tap relativt til BNP.18

Tabell 1 .

Relativt omfang av tre bankkriser/kriseperioder

Bankenes samlede tap i prosent av årlig BNP * Storbanker i krise (reddet av statlig rekapitalisering, nasjonalisering eller offentlig administrasjon)
Norge 1920-tallskrisa1 321 Tre av de åtte største
Norge 1990-tallskrisa2 112 De fire største
Den globale krisa3 Irland: 273
Storbritannia: 154
USA: 45
[Island: 61]
[Norge: 0,8]
Irland: de tre største
Storbritannia: to av de fire største
USA: to av de seks største
[Island: de fem største]
[Norge: ingen krisebanker]

* BNP i året for krisas toppunkt.

Kilder: Egne beregninger basert på: 1 Knudsen, 2007, s. 232–233. 2 Dok. 17, 1997–98, s. 59. 3 OECD, 2011. 4 IMF, 2010, s. 13. 5 Ibid. Selv om tapstallene for de ulike landene og kriseperiodene ikke er fullt ut sammenlignbare, gir dette likevel en god indikasjon på krisenes relative omfang. (Når det gjelder den langt lavere andelen av tap i USA, skyldes det ikke at krisa der var vesentlig svakere, men at amerikanske banker er langt mindre relativt til BNP.)

Strukturelle forskjeller

Den videre komparative analysen vil følgelig omfatte tre (overordnede) case fra tre distinkt forskjellige historiske perioder og finansregimer, et klassisk liberalt finansregime og henholdsvis en innledende og en utviklet fase av et nyliberalt regime. Før jeg går i gang med analysen av fordelingsmekanismer og -effekter i kjølvannet av krisene, vil jeg peke på noen viktige strukturelle forskjeller og likheter mellom de tre finansregimene som kan bidra til å forklare forskjeller og likheter i disse utslagene av krisene. Det dreier seg særlig om to strukturelle faktorer: for det første statenes kapasitet for krisehåndtering og for det andre banksektorens relative størrelse og betydning.

Når det gjelder statskapasitet, er det avgjørende forskjeller mellom klassiske liberale og nyliberale finansregimer. Som antydet ovenfor hadde den norske 1920-tallsstaten svært begrensede finansielle og administrative ressurser sammenliknet med de statene som var berørt av de to siste krisene. En generell, men likevel talende, indikator på denne grunnleggende kapasitetsforskjellen er statens andel av BNP ved utbruddet av de tre krisene, slik det framgår av tabell 2.

Som jeg kommer tilbake til i siste del av artikkelen, hadde disse kapasitetsforskjellene stor betydning for hvordan bankkrisene ble håndtert, og dermed også for utfallet. 1920-tallsstaten hadde generelt langt mindre administrative og finansielle ressurser til å sette inn mottiltak, og dels satte gullstandardsystemet og paripolitikken klare grenser for statens handlingsrom i den økonomiske poltikken. Myndighetene var derfor ute av stand til å forhindre at krisa varte i nesten åtte år og spredde seg til stadig nye banker.19 Dette står i skarp kontrast til de to siste krisene, der myndighetene satte i verk svært omfattende tiltak som forhindret konkurser og avviklinger av større banker, og som var helt avgjørende for at krisene ble langt mer kortvarige.

En annen strukturell forskjell som er viktig for den videre analysen, er den relative størrelsen på banksektoren, og på dette punktet er det den siste krisa som atskiller seg klart fra de to foregående. Bankenes samlede forvaltningskapital/balanse som andel av hjemlandets BNP ved inngangen til krisa var omtrent det dobbelte av hva den var ved utbruddet av de to norske krisene (se tabell 2): I 2007 var det hele 18 europeiske banker som var like store som (og noen til og med tre–fire ganger større enn) hjemlandets BNP (Lybeck, 2011, s. 320), og dermed hver for seg relativt større enn den samlede norske banksektoren ved utbruddet av krisene på 1920- og 1990-tallet. Som jeg kommer tilbake til, var krisa derfor langt vanskeligere å håndtere for offentlige myndigheter. En annen side ved utviklingen siden 1990-tallet, som jeg kommer tilbake til, var at bankene også var langt sterkere integrert på tvers av landegrenser, noe kriseforløpet 2007–10 viser med all tydelighet.

I andre sammenhenger er det, som vi skal se, imidlertid ikke bare banksektorens størrelse som er viktig, men også dens relative betydning, forstått som hvilke samfunnsområder som var avhengig av bankene. På dette punktet ser vi den klareste strukturelle forskjellen mellom 1920-tallet på den ene siden og de to siste kriseperiodene på den andre. Mens bankenes virksomhet på 1920-tallet i hovedsak var begrenset til næringslivet og småsparerne, spilte de ved utbruddet av de to siste krisene en nøkkelrolle også på rekke andre områder gjennom blant annet lønnskonti, betalingssystemer og boliglån. Som vi skal se, fikk boligsektoren stor betydning for fordelingseffektene i kjølvannet av de to siste krisene.

Tabell 2.

Statens utgifter og bankenes størrelse ved utbruddet av tre bankkriser.

Statens utgifter i prosent av BNP Bankenes samlede balanser som andel av BNP
Norge 19207103
Norge 19884689
Utvalgte stater 2007Irland: 46
Storbritannia: 41
USA: 35
Irland: 630*
Storbritannia: 480
USA: 63**
[Norge: 133]

*Ekskl. utenlandske filialer og datterselskaper, 380 prosent. ** I USA har bankene alltid spilt en langt mindre rolle som kapitalkilde enn i Europa.

Kilder: Egne beregninger basert på (kolonne 1): SSB, 1994; OECD, 2020b, og (kolonne 2): SSB, 1994; OECD, 2011.

Hvis vi kombinerer de to viktigste faktorene ovenfor, statens kapasitet og banksektorens relative størrelse, gir det et interessant mønster av forskjeller og likheter, slik det er framstilt i tabell 3. 1920-tallskrisa fant sted i en epoke med en middels stor finanssektor20 og en svak stat, 1990-tallskrisa også med middels stor finanssektor, men med en sterk stat, og endelig den globale krisa, der staten fortsatt var sterk, men der finanssektoren hadde vokst seg langt større. Dette mønsteret av likheter og forskjeller sier noe viktig om styrkeforholdet mellom staten og bankene, et forhold som vil være sentralt i den videre analysen.

Tabell 3.

Styrkeforholdet mellom staten og bankene: Statskapasitet og banksektorens størrelse i tre kriseperioder.

StatskapasitetLavHøy
Relativ størrelse/ betydning av banksektor
Middels 1920-tallskrisa1990-tallskrisa
Stor [Krisa 2007–10: enkelte framvoksende økonomier: Latvia, Ukraina, m.fl., (som ligger utenfor rammen av denne analysen)]Den globale krisa 2007–10:
OECD-landene

Bankkrisene og konjunktursvingninger: fordelingseffekter

Som vi har sett, hang alle de tre bank- og finanskrisene nøye sammen med økonomiske konjunktursvingninger. Dette var svingninger som bankene selv hadde vært med å forsterke, ved i de forutgående vekstperiodene å øke sine utlån kraftig og dermed bidra til at det vokste fram finansielle bobler. Da konjunkturene snudde og boblene brast, utløste dette kriser som rammet bankene selv, og som i sin tur gjorde krisa i realøkonomien dypere enn den ellers ville blitt. Alle de tre krisene viser dermed tydelig hvordan banksektoren fungerer som en såkalt «endogenous destabilizer» i økonomien, og som undergraver forsøk på statlig styring.21

Spørsmålet om hvilke grupper som ble de største taperne i kjølvannet av de tre bankkrisene, henger nøye sammen med disse konjunktursvingningene. Som jeg var inne på, er det vanskelig å isolere fordelingseffektene av bankkrisene fra effekten av de fasene med kraftig oppgang og etterfølgende resesjon som krisene inngikk i. Jeg skal derfor i første omgang undersøke hvordan den samlede fordelingen av formuer og inntekter endret seg i løpet av de tre kriseperiodene, uten å isolere effektene knyttet til selve bankkrisene. Jeg kan her benytte meg av historisk-statistisk materiale fra ulike kilder som tidligere i liten grad har vært anvendt til å belyse denne problemstillingen. Selv om dette kildematerialet til dels er mangelfullt, kan det, som vi vil se, likevel bidra til å kaste lys over problemstillingen et godt stykke på vei.

På dette punktet, var det interessante fellestrekk ved alle tre casene. Som nevnt oppsto alle de tre krisene etter noen år med en kraftig kredittdrevet vekst, der utviklingen i finanssektoren i økende grad frigjorde seg fra resten av økonomien. Det ga seg blant annet utslag i en kraftig prisvekst i markeder for såkalte formuesobjekter, dvs. finansielle aktiva (aksjer og verdipapirer) og eiendom. Et særtrekk ved nettopp disse markedene er at stigende priser ofte ikke ledsages av fallende etterspørsel, men tvert imot fører til at etterspørselen etter finansielle aktiva øker, motivert av forventninger om ytterligere prisvekst. En velkjent mekanisme som gjorde seg gjeldende i alle tre periodene, er knyttet til såkalt asset inflation: Stigende priser på verdipapirer og eiendom gir grunnlag for økte utlån med sikkerhet i slike eiendeler. Dette utløser mekanismer der prisstigning og kredittvekst virker gjensidig forsterkende, og der betjening av lånene i økende grad blir avhengig av at prosessen fortsetter.22

I vekstperiodene forut for alle de tre krisene så vi slike mekanismer knyttet til aksje- og obligasjonsmarkedet: Både i 1914–18 og 1982–87 ble totalindeksen på Oslo Børs tredoblet, og i de fem åra forut for den globale krisa så vi en dobling av gjennomsnittet for verdens børsindekser.23 Da konjunkturene slo om til nedgang i henholdsvis 1920, 1986 og 2006, var det en raskt økende andel av låntakerne som fikk problemer med å betjene gjeld. Det førte snart til panikkartede salg, stadig flere misligholdte lån der lånebeløpet i mange tilfeller oversteg prisen på belånte aktiva, og ytterligere prisfall på eiendom og finansielle aktiva. I alle tre periodene ble følgelig bankenes tap på utlån mangedoblet24 og utløste snart konkursliknende tilstander i banksektoren. (Se mer om dette i neste hovedkapittel.) Disse bankkrisene bidro i sin tur til at de økonomiske resesjonene (som var den utløsende faktoren) ble dypere og mer langvarige enn de ellers ville ha blitt.25

De dramatiske konjunktursvingningene, forsterket av bankkriser, hadde store konsekvenser for den samlede fordelingen av formuer og inntekter. Dels var det noen av de samme mekanismene og effektene som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av alle tre krisene, og dels var det noen interessante forskjeller. I alle tre tilfeller er det mye som peker i retning av at utviklingen gikk gjennom to distinkte faser.

I den første fasen, de nærmeste åra etter at krisene brøt ut, fant det sted en viss reduksjon både av formues- og inntektsforskjeller. Når det gjelder formuesfordeling, spilte særlig det kraftige fallet i aksjekursene en viktig rolle. De åra da de to norske krisene var på sitt verste, falt totalindeksen på Oslo Børs med henholdsvis 56 (1920–24) og 33 prosent (1990–92).26 Under den globale krisa dreide det seg om et krakk på alle verdens børser fra høsten 2007 til våren 2009, og for de tre som er særlig interessante her, London, New York og Dublin, var nedgangen på henholdsvis 50, 52 og 75 prosent. Siden aksjer og andre finansielle formuer i utgangspunktet er skjevt fordelt, hadde disse svingningene store konsekvenser for formuesfordelingen. Mens asset inflation i forkant av krisene bidro til å øke formuesforskjellene, bidro den etterfølgende priskollapsen (og asset deflation) til det motsatte – en reduksjon av disse forskjellene.27

En liknende mekanisme ser ut til å ha gjort seg gjeldende med hensyn til inntektsfordelingen. De økonomiske krisene ga seg i første omgang utslag i fallende kapitalinntekter, noe som kan forklare en reduksjon i de samlede inntektsforskjellene i de berørte landene de første tre–fire åra etter at krisene brøt ut. Her er det tilgjengelig statistikk som dokumenterer et klart fall i Gini-koeffisienter i denne fasen av de tre krisene, både i Norge i periodene 1919–23 og 1987–8928 og i USA i 2006–09, Storbritannia i 2008–13 og Irland i 2007–09.29

Disse utjevnende effektene var imidlertid helt forbigående, og utviklingen gikk etter et par år (fra henholdsvis 1924, 1991 og 2010) over i en ny fase, kjennetegnet av at forskjellene igjen økte kraftig. Dette var særlig tydelig når det gjaldt inntektsforskjeller. Alle tre krisene førte til en kraftig økning i arbeidsledigheten: under 1920-tallskrisa fra 2 til 8 prosent, under 1990-tallskrisa fra 2 til 6 prosent, og under den globale krisa gikk ledigheten opp fra 5 prosent før krisa til henholdsvis 8 prosent i Storbritannia, 10 prosent USA og 15 prosent i Irland. I tillegg til å ramme gruppen av arbeidsledige bidro dette også til å endre styrkeforholdet på arbeidsmarkedet i lønnsarbeidernes disfavør. Mens kapitalinntektene ganske snart økte til nivået før krisa, forble lønnsveksten svak i åra som fulgte, og lønnsinntektenes samlede andel av verdiskapingen ble redusert relativt til kapitalinntekter.30 Mye tyder på at dette er hovedårsaken til at de samlede inntektsforskjellene i denne fasen av alle de tre krisene økte betydelig, og til dels nådde et nivå langt høyere enn før krisene brøt ut.31

I denne fasen økte også prisene på aksjer og verdipapirer kraftig, og eiere av selskaper som unngikk konkurs, og investorer som ikke ble tvunget til å selge, kunne snart se at formuene var tilbake på samme nivå som før krisa. Dette bidro på nytt til økende skjevfordeling av formuer. I kjølvannet både av 1990-tallskrisa og den globale krisa gikk det bare om lag to år fra krisa toppet seg (henholdsvis 1991 og 2008–09) til totalindeksen på henholdsvis Oslo Børs og børsene i New York og London hadde hentet seg inn igjen, samtidig som arbeidsledigheten forble høy og lønnsnivået stagnerte.32 Når det gjelder samlede nærings- og finansformuer, viser analyser fra Norge på 1990-tallet at skjevfordelingen var tilbake på samme nivå tre år etter krisa, og fortsatte å øke til historiske rekordnivåer de følgende åra.33 Selv om dataene er mangelfulle, er det mye som tyder på at dette også gjaldt for åra som fulgte den globale krisa.34 De gjennomsnittlige tapene for eierne av finans- og næringsformuer i kjølvannet av de to siste krisene var følgelig helt forbigående.

På dette punktet skiller imidlertid 1920-tallet seg klart fra både 1990-tallet og 2000-tallet ved at tapet for eierne av finansformuer ble mer langvarig. Som jeg var inne på, var både krisa i banksektoren og i økonomien som helhet på 1920-tallet lengre og dypere enn i de to siste periodene.35 Dette ga seg blant annet utslag i at totalindeksen på Oslo Børs forble på et lavt nivå gjennom hele 1920-tallet (Brautaset et al., 2019, s. 147ff.). En hovedårsak til dette har å gjøre med en grunnleggende strukturell forskjell mellom klassisk liberale og nyliberale finansregimer, nemlig statens kapasitet for krisehåndtering. Innenfor de nyliberale regimene på 1990-tallet og 2000-tallet hadde myndighetene langt større evne enn på 1920-tallet til å håndtere krisene effektivt og stabilisere økonomien og dermed (gjen)opprette de eksisterende formuesforskjellene i samfunnet. Dette gjaldt i særlig grad den siste krisa, da sentralbankene umiddelbart slo inn på en svært ekspansiv pengepolitikk, der et hovedformål nettopp var å stimulere til prisvekst på alle typer finansielle aktiva.36

Det er også annen strukturell forskjell mellom 1920-tallskrisa og de to siste krisene som har stor betydning for formuesfordelingen i kjølvannet av krisene, nemlig bankenes rolle innenfor boligsektoren. Mens prissvingninger for aksjer og verdipapirer under alle tre krisene hovedsakelig berørte de mest velstående delene av befolkningen, hadde svingningene i boligmarkedet under de to siste krisene alvorlige konsekvenser for det store flertallet av husholdningene som var selveiere.37 En viktig bakgrunn var også at markedene for boligkreditt og -omsetning var liberalisert, slik at lånefinansierte prisbobler i boligmarkedet, med påfølgende kollaps, var sentrale i selve kriseforløpet. I åra fram mot 1990-tallskrisa (1983–87) ble boligprisene (inflasjonsjustert) doblet for deretter å falle med nesten 40 prosent fram til 1992. I forkant av den globale krisa (2000–07) steg boligprisene i USA, Irland og Storbritannia med henholdsvis 39, 66 og 84 prosent, mens fallet i kriseåra 2007–12 var på henholdsvis 26, 51 og 18 prosent.38

Disse svingningene ga fordelingseffekter som skilte seg klart fra 1920-tallskrisa (som ikke omfattet boligsektoren). For det første er boligformuer som nevnt langt jevnere fordelt enn finansformuer og bidrar generelt til utjevning av de samlede formuesforskjellene. Men dermed har også fall i prisene store konsekvenser for størstedelen av befolkningen. Under de to siste krisene rammet det i særlig grad de som hadde kjøpt bolig for lånte penger da prisene var på topp, og etter krisa ble sittende med lån som oversteg boligverdien. For det andre var prisfallet på boliger i kjølvannet av disse krisene mye mer langvarig enn for rene finansformuer, noe som skyldtes den vedvarende høye arbeidsledigheten, den svake lønnsveksten og husholdningenes høye gjeldsnivå.39 Etter 1990-tallskrisa gikk det så mye som elleve år (1998) før boligprisene (inflasjonsjustert) var tilbake på samme nivå som før krisa. Etter den globale krisa gikk det i Storbritannia og USA henholdsvis ti og tolv år, mens (de gjennomsnittlige) boligprisene i Irland i dag (2020) fortsatt ligger langt under nivået i 2007 (OECD, 2020a).

For det tredje hadde fallet i boligprisene særlig ødeleggende konsekvenser for store befolkningsgrupper med lave inntekter. Disse hadde langt mindre marginer til å takle kombinasjonen av stagnerende inntekter og økende rentenivå og ble i mange tilfeller tvunget til å selge i et fallende marked.40 Særlig hardt gikk det utover den økende gruppen av arbeidsledige som ble tvunget til å selge sine høyt belånte boliger med tap, og som i mange tilfeller ble sittende igjen med en uhåndterbar restgjeld.41 I kjølvannet av den norske 1990-tallskrisa rammet dette sannsynligvis flere titusen husholdninger.42 Omfanget var likevel svært beskjedent sammenliknet med den globale krisa. I USA alene førte bølgen av misligholdt boliggjeld i åra 2007–10 til at mer enn 3,5 millioner hjem endte på tvangsauksjon (Tooze, 2018, s. 306).43

Statenes krisehåndtering og fordelingseffekter

Så langt har jeg undersøkt fordelingseffekter knyttet til den økonomiske utviklingen som helhet i de tre kriseperiodene. I det følgende skal jeg snevre inn problemstillingen og undersøke de effektene som mer direkte kan knyttes til krisene i banksektoren. Hvordan endte bankenes tap i siste instans opp med å bli fordelt mellom ulike interessegrupper, slik som bankenes eiere, kreditorer og innskyterne, og mellom alle disse og offentlige budsjetter? For å si det enkelt: Hvem ble sittende med regninga for bankenes tap i kjølvannet av de tre krisene? Selv om dette bare i begrenset grad påvirket den samlede fordelingen av inntekter og formuer i samfunnet, hadde det, som vi skal se, store konsekvenser for de gruppene de som ble berørt. Jeg kan her bygge på de mange omfattende analysene som er publisert om hver av de tre kriseperiodene, mens mitt bidrag i første rekke ligger i den komparative analysen av mekanismer og effekter.

Når det gjelder disse mer spesifikke fordelingseffektene, er det forskjellene mellom de tre krisene som er mest påfallende. Som vi skal se, skyldes dette i stor grad forskjeller i krisehåndteringen. Fordi offentlige myndigheters evne og vilje til å intervenere overfor banksektoren var fundamentalt forskjellig i de tre periodene, var det også store forskjeller når det gjaldt hvor sluttregningen for bankenes tap endte opp.

Krisemekanismer

Som et utgangspunkt for analysen er det nødvendig først å si litt mer om hvorfor stater intervenerer under bankkriser, og ikke minst hvordan. Svaret på det første spørsmålet henger nøye sammen med det vi kan kalle en strukturell avhengighet mellom staten og bankene. Banksektoren har en rekke nøkkelfunksjoner i utviklede kapitalistiske markedsøkonomier, knyttet til betalingsformidling og kreditt til kapitalistiske foretak og konsumenter. Kriser og konkurser i banksystemet har derfor helt ødeleggende ringvirkninger for alle deler av samfunnet så vel som for staten selv. Denne avhengigheten er dessuten grunnleggende motsigelsesfull. Sammenliknet med andre kapitalistiske foretak har bankene, som vi skal se, en kapitalstruktur som gjør dem «fragile by design» og særlig utsatt for sviktende likviditet og soliditet, på tross statens forsøk på styring. Fordi bankene har høy grad av gjensidig avhengighet, vil dessuten problemer i én bank raskt kunne spre seg til hele bank- og finanssystemet og bli såkalte systemkriser.

Bankkriser kan derfor ses som utpregede eksempler på kontrafinalitet, der handlinger som hver for seg er rasjonelle, i sum har ødeleggende konsekvenser.44 Når stater griper inn i de serielle prosessene som kjennetegner bankkriser, kan det ses som et forsøk på å tvinge gjennom løsninger som gir høyere grad av kollektiv rasjonalitet. Myndighetene forsøker med andre ord å (gjen)opprette finansiell stabilitet som et kollektivt gode. Men det er også klare strukturelle grenser for hva det er mulig for stater å gjøre. Og, som vi skal se, selv om alle tjener på slike intervensjoner, er det på ingen måte slik at alle tjener like mye.

Når det gjelder det andre spørsmålet, om måten stater intervenerer på, er det viktig å skille mellom to ulike krisemekanismer, henholdsvis likviditetskriser og soliditetskriser, som (i forskjellig grad) gjorde seg gjeldende under de tre krisene vi ser på her. Disse to mekanismene krever helt ulike tiltak fra statens side, og disse tiltakene har igjen helt ulike fordelingseffekter.

Bakgrunnen for likviditetskriser er at bankene holder en forsvinnende liten andel av innskuddene sine som såkalte likvider, dvs. som kontanter eller som sentralbankreserver, og derfor er helt avhengige av kundenes tillit: Dersom denne tilliten skulle svikte, kan resultatet bli at kundene tømmer kontoene sine i panikk, med den følge at banken raskt går tom for likvider og går konkurs. Slike bankrun er selve kroneksemplet på kontrafinalitet og (negative) selvoppfyllende profetier (Merton, 1957, s. 475ff.).45 Den nevnte globale likviditetskrisa høsten 2008 artet seg på en litt annen måte. Tillitssvikten førte ikke til tapping av innskudd, men til at bankene ikke lenger tok sjansen på å gi hverandre kortsiktig kreditt av frykt for at enhver bank kunne være rammet av tap. De fleste banker verden over sto dermed i fare for å gå tomme for likvider, og hele det globale finanssystemet var nære ved å bryte sammen

Et viktig kjennetegn ved bankkrisene på 1990-tallet og 2000-tallet, til forskjell fra 1920-tallet, var at sentralbankene hadde en langt større kapasitet til å intervenere som såkalt lender of last resort og dermed hindre denne typen kontrafinale prosesser, noe vi skal se ble særlig viktig under den globale krisa.46

Likviditetsstøtte av denne typen har ingen direkte konsekvenser for fordeling, men bidrar isteden til å opprettholde eksisterende formuesforskjeller – og fører derfor sjelden til politiske konflikter.47 Den andre hovedtypen av statlig intervensjon, rettet mot såkalte soliditetskriser, er imidlertid langt mer politisk kontroversiell. Jeg var inne på hvordan alle tre krisene hadde å gjøre med oppbygging av ustabile gjeldsstrukturer etterfulgt av konjunkturomslag med fallende priser på finansielle aktiva, og der en økende andel av bankenes utlån ble misligholdt og avskrevet som tap. Fordi bankenes eiendeler i all hovedsak er deres tilgodehavender hos låntakerne, vil avskrivninger på bare noen få prosent av utlånsmassen raskt tære på egenkapitalen og føre til insolvens og konkurs. I slike situasjoner er det ingen løsning å gi bankene ytterligere lån i sentralbanken. Myndighetene vil her isteden se seg tvunget til å tilføre krisebankene ny kapital over offentlige budsjetter, såkalte bailouts.48 Slike tiltak for å styrke bankenes egenkapital viste seg å være nødvendig under alle de tre krisene, og særlig når det gjaldt å hindre konkurser i større banker, de som ble regnet som systemnødvendige og derfor too big to fail.

På samme måte som sentralbankenes likviditetsstøtte er formålet med denne typen kapitaloverføringer, eller soliditetsstøtte, å forhindre at kriser sprer seg til hele økonomien. Men der sentralbankene, som vi har sett, bidrar å til å konsolidere den eksisterende formuesfordelingen, fører statlige bailouts også til mer direkte omfordeling: Når staten på denne måten dekker bankenes tap over offentlige budsjetter, dreier det seg i realiteten om overføringer fra skattebetalerne, altså fra statens borgere, til bankene,49 eller slik det ble formulert under den siste krisa, fra «main street» til «wall street».

Til forskjell fra de mer ugjennomsiktige fordelingseffektene jeg så langt har analysert, er denne typen kapitaloverføringer langt lettere å gjennomskue og dermed kritisere. Selv om hensikten med slike bailouts ikke primært er å gi håndsrekning til krisebankenes eiere, kan de fungere på nettopp denne måten og med rette framstå som «corporate welfare» eller «socialism for the rich». Soliditetsstøtte til bankene utløste da også i forbindelse med alle tre krisene harde politiske konflikter: Hvorfor skulle knappe offentlige midler gå til kapitalistiske foretak, stikk i strid med det som er statens rolle i markedsøkonomier, og ikke til borgerne som er rammet av krisa? 50

Krisehåndteringens fordelingseffekter

Med dette som bakgrunn kan vi nå se nærmere på de fordelingseffektene som var direkte knyttet til statenes krisehåndtering. På dette punktet var det som nevnt avgjørende forskjeller mellom de tre krisene der det relative styrkeforholdet mellom staten og bankene spilte en avgjørende rolle. 1920-tallskrisa fant som nevnt sted innenfor et klassisk liberale regime kjennetegnet av en svak stat med liten finansiell og administrativ kapasitet. De delene av statsapparatet som håndterte krisa i bankene, i første rekke Norges Bank og Finansdepartementet, hadde små ressurser og liten kompetanse.51 Krisehåndteringen ble følgelig ineffektiv, der det ene ad hoc-tiltaket avløste det andre, og ute av stand til å forhindre at krisa varte i en årrekke og fikk en foreløpig slutt først etter åtte år.

Når vi ser på likviditetsstøtten til krisebankene, var Norges Banks innsats den gangen helt utilstrekkelig fordi banken manglet både finansiell og administrativ kapasitet til å håndtere en krise av dette omfanget. Paripolitikken gjorde ikke oppgaven lettere fordi den dikterte et høyt rentenivå og satte klare grenser for omfanget av kriselån til bankene. Det oppsto derfor likviditetskriser og bankrun, som bidro til at en rekke banker bukket under. 52

Dypest sett sto imidlertid bankene på begynnelsen av 1920-tallet overfor en alvorlig soliditetskrise som en følge av gigantiske tap på utlån (se tabell 4). Da også flere storbanker våren 1923 var truet av konkurs, så regjeringen seg tvunget til enorme overføringer til krisebankene over offentlige budsjetter, men dette var langt fra tilstrekkelig til å stabilisere situasjonen. Det eneste som på det tidspunktet forhindret et finansielt sammenbrudd, var etablering av en ordning med offentlig administrasjon av krisebanker, en ordning som i løpet av de neste åra kom til å omfatte hele 47 banker, inkludert tre av de største. Nesten alle disse ble senere avviklet med store tap for alle involverte (se nedenfor). Krisa fikk dermed store negative konsekvenser for norsk økonomi i hele tiåret, og den norske banksektoren forble alvorlig svekket i flere tiår framover.53

Det som kjennetegnet denne krisa, var følgelig statens manglende kapasitet til å sikre finansiell stabilitet som et kollektivt gode, og krisa ble en langvarig og selvforsterkende prosess. I tillegg til konsekvensene dette fikk for økonomien som helhet, førte bankkrisa derfor også til store tap for alle som var direkte involvert, både bankenes eiere og kreditorer, og ikke minst et stort antall bankkunder som tapte innskudd som i dagens kroneverdi tilsvarer omtrent åtte milliarder kroner (se tabell 4). Blant disse var det også et stort antall arbeidere og bønder som mistet sine oppsparte pensjonsmidler. Ikke minst ble staten også en av de store taperne: Norges Bank måtte avskrive et beløp på størrelse med hele sin balanse (Skånland, 1990), og de statlige budsjettoverføringene til krisebankene gikk også for det meste tapt, noe som påførte norske borgere et tap tilsvarende en fjerdedel av et årlig statsbudsjett.54 Krisehåndteringen fikk derfor også dramatiske politiske konsekvenser og ledet fram til den eneste riksrettssaken i nyere norsk historie.55

Tabell 4.

Antall bankkonkurser, tap for innskytere og statlige kapitaloverføringer i kjølvannet av de tre bankkrisene.

Antall storbanker konkurs, under offentlig administrasjon eller avvikletTap av bankinnskudd som andel av samlede innskuddBrutto statlig kapitaltilførsel som andel av BNP
I parentes: Som andel av statens årlige utgifter
1920–28Tre (+ 70 mindre banker)8 %1 1 % (27 %)2
1988–93Ingen (kun to mindre banker)Ingen2,9 %1 (7 %)3
2007–10Én (Lehman Brothers)Kun ubetydeligeIrland: 42 % (160 %)4
Storbritannia: 13 % (45 %)5
USA: 5 % (20 %)6
[Norge: 0,2 % (0,6 %)]7

Kilder: Egne beregninger basert på: 1 Engebretsen, 1939. 2 Petersen, 1982, s. 17–28. 3 Moe, Solheim & Vale, 2004, s. 104. (Etter reprivatisering av bankene var dette snudd til et overskudd på 0,9 %.) 4 Lybeck, 2011, s. 269; Tooze, 2018, s. 168; OECD 2020b. 5Ibid. 6 Ibid. 7 Statens finansfond, midlene som kom til anvendelse (Finanstilsynet, 2010).

Som jeg var inne på, sto håndteringen av 1920-tallskrisa i skarp kontrast til både den norske 1990-tallskrisa og den globale krisa. Dette kan forklares på bakgrunn av den avgjørende strukturelle forskjellen at statene innenfor det nyliberale regimet hadde langt større finansielle og administrative ressurser. Dette gjaldt i særlig grad for 1990-tallskrisa.56 For det første sørget Norges Bank her for å tilføre ubegrenset likviditet slik at tilliten til bankene aldri var truet. I likhet med 1920-tallskrisa var imidlertid hovedproblemet utlånstap og sviktende soliditet i banksektoren, noe som etter hvert rammet alle de fire største bankene.57 I skarp kontrast til 1920-tallet var myndighetene imidlertid i stand til å sette inn effektive mottiltak: Viktigst her var etableringen av to statlige fond (SBF og SBIF) med svært vide rammer til overføring av frisk kapital til krisebankene i god tid før bankenes soliditet var truet. Ingen banker gikk konkurs, og med unntak av to små banker ble heller ingen satt under offentlig administrasjon.

Selv om disse tiltakene reduserte omfanget av krisa, var bankenes samlede utlånstap like fullt enorme og beregnet til svimlende 75 milliarder kroner eller nesten 10 prosent av BNP (Dok. 17, 1997–98, s. 59). Spørsmålet blir derfor også her hvilke grupper i samfunnet som måtte bære disse tapene. For gi et svar må vi se litt nærmere på hvordan statens bailout av bankene mer spesifikt ble innrettet. Et helt sentralt element i denne strategien (ikke ulikt den som ble fulgt under de samtidige krisene i Sverige og Finland) var at når staten overførte midler til krisebankene, sørget den samtidig for å sikre seg tilsvarende eierandeler. I tillegg var det et helt avgjørende element at myndighetene også sørget for å skaffe seg lovhjemmel til å skrive verdien av aksjene i krisebankene til null hvis egenkapitalen falt under en tredel av lovpålagt nivå. Da krisa høsten 1991 for alvor rammet de tre største forretningsbankene, kunne man dermed gjennomføre en full nasjonalisering og skifte ut ledelsen, og dette i god tid før det oppsto konkursliknende tilstander.

Denne framgangsmåten følger på mange måter grunnleggende kapitalistiske spilleregler i den forstand at eierne av selskaper som går konkurs, taper hele sin aksjekapital.58 Den skiller seg likevel klart ikke bare fra 1920-tallets krise, men, som vi skal se, også fra håndteringen av den globale krisa. Fordelingseffektene ble derfor også helt annerledes: Verken innskytere, låntakere eller kreditorer i krisebankene ble påført noe som helst tap. De direkte tapene ble isteden isolert til bankenes private aksjonærer, som ble gjort fullt ut ansvarlige, og dermed ble tvunget til å ta et tap på drøye seks milliarder kroner (Dok. 17, 1997–98, vedlegg 9). I tillegg ble offentlige budsjetter, og dermed samtlige norske borgere, belastet med mer enn 20 milliarder kroner i overføringer til krisebankene (NOU 1992: 30, s. 39). Selv om dette var investeringer ingen private var villig til å risikere, viste de seg likevel å være svært lønnsomme på lengre sikt: Etter at de nasjonaliserte bankene noen få år senere ble (delvis) reprivatisert, satt staten igjen med en betydelig nettogevinst på 13 milliarder kroner (Moe et al., 2004, s. 104). Fordi staten først hadde eliminert de private aksjonærene, kunne man også forhindre at krisebankenes opprinnelige eiere og ledelse kunne profittere på den statlige redningsaksjonen når krisa var over, noe som også var en hovedtanke bak denne strategien (se f.eks. Lie & Vennesland, kap. 18).59

Hva så med den globale finanskrisa? Her var fordelingseffektene mer sammensatte, og det var store forskjeller mellom de berørte statene.60 Det er likevel mulig å peke på noen viktige felles mekanismer som gjorde seg gjeldende. For det første: Til tross for krisas enorme omfang var de berørte statenes intervensjoner, i likhet med 1990-tallskrisa, langt mer effektive enn på 1920-tallet. Dette gjaldt i særlig grad for de tre statene jeg har valgt å se nærmere på her, som hadde tilstrekkelig administrativ og finansiell kapasitet til å forhindre de mest ødeleggende ringvirkningene.61 Som nevnt oppsto det høsten 2008 en helt ny form for global tillitssvikt og likviditetskrise i finansmarkedene, en krise ingen land forble uberørt av.62 Det som forhindret en total kollaps i det globale finanssystemet, var at USAs sentralbank i all hast distribuerte svimlende 10 000 milliarder dollar, tilsvarende to tredeler av USAs BNP, i kortsiktig kreditt til vestlige sentralbanker (Tooze, 2018, s. 214).63 På denne måten lyktes man å gjenopprette tilliten og begrense tapene for banker og finansforetak, deres kunder og dermed for hele økonomien. Dette kombinert med en rekke andre helt ekstraordinære pengepolitiske tiltak, med en mangedobling av sentralbankenes balanser, bidro ikke bare til å stabilisere banksektoren, men også til at prisene på aksjer og andre finansielle aktiva raskt begynte å stige, og i løpet av to–tre år var tilbake på samme nivå som før krisa.64

Den grunnleggende årsaken til den globale krisa var, i likhet med de to foregående, imidlertid sviktende soliditet i systemnødvendige banker etter tap på utlån og handel med finansielle aktiva. Krisa kunne derfor ikke løses gjennom likviditetsstøtte fra sentralbankene alene. I likhet med i Norge på 1990-tallet så de berørte statene seg også tvunget til gigantiske budsjettoverføringer til sine nasjonale banksektorer (se tabell 4).65 Slike statlige bailouts forhindret, med Lehman Brothers som et spektakulært unntak, at ingen større banker verken gikk konkurs eller ble satt under administrasjon, noe som forhindret ødeleggende selvforsterkende prosesser. Bankenes tap ble på denne måten isteden «sosialisert» og dekket inn over offentlige budsjetter. Summen av disse tiltakene viser, i likhet med 1990-tallskrisa, tydelig hvordan sikring av finansiell stabilitet var en politisk oppgave av høyeste prioritet, noe som kan forklares på bakgrunn av det jeg ovenfor kalte statens strukturelle avhengighet av banksektoren.66

Når vi ser på fordelingen av bankenes tap, har den globale krisa mye til felles med den norske 1990-tallskrisa – og står i skarp kontrast til 1920-tallskrisa. Ingen ordinære innskytere i bankene ble påført tap, og bankene kunne i all hovedsak fortsette sin normale virksomhet. Her slutter imidlertid likheten med krisehåndteringen i Norge på 1990-tallet (og med de samtidige krisene i Sverige og Finland). En fundamental forskjell var nemlig at ledelsen og eierne av de bankene som ble reddet av staten, som hovedregel slapp unna med skrekken, og tapene ble på ingen måte isolert til bankenes aksjonærer og andre kreditorer. Av de statene som bevilget omfattende redningspakker til bankene, var det (bortsett fra ekstremtilfellet Island) bare Irland som gjennomførte en full nasjonalisering av insolvente storbanker, og som vi skal se, forhindret ikke dette at staten likevel ble påført enorme tap. For de øvrige statene som ble hardest rammet, i tillegg til USA og Storbritannia også Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike, var hovedregelen at ledelsen ble sittende og de private eierne beholdt sine aksjeposter, i mange tilfeller med full eierkontroll, på tross av massive statlige overføringer.67 Disse effektene ble som nevnt forsterket av en ekspansiv pengepolitikk, som førte til verdistigning på finansielle aktive, eierposter i finansforetak innbefattet. Som jeg var inne på ovenfor, bidro myndigheten på denne måten samtidig til å forsterke formuesforskjellene.

Fordelingseffektene av disse intervensjonene ble følgelig helt forskjellig fra den norske 1990-tallskrisa. Da krisa var over, kunne bankenes private eiere som hovedregel nyte godt av stigende aksjekurser og gjenvinne sine finansielle formuer, og ledelsen fikk beholde sine skyhøye lønninger og bonuser. Som tabell 4 viser, var det isteden de berørte statene som ble sittende igjen med størsteparten av regninga for bankenes tap. Krisehåndteringen innebar med andre ord en direkte omfordeling fra staten og skattebetalerne til bankene. Mens tapene ble sosialisert, forble eierskap og profitter privatisert. Ikke overraskende var disse tiltakene politisk svært upopulære og ble bare gjennomført med høye omkostninger – og utløste politiske kriser i USA og Irland så vel som i det meste av Sør-Europa.68

Et interessant spørsmål er derfor hvorfor de berørte regjeringene valgte en politikk som i mange tilfeller i realiteten var rene gavepakker til bankene, med tilsvarende groteske fordelingseffekter. Hvorfor var det ingen stater som gjennomførte den typen nasjonaliseringer som i de nordiske landene på 1990-tallet, der det offentlige slapp unna, og tapene isteden ble isolert til bankenes aksjonærer? Dels kan dette forklares med politisk-ideologiske forhold – at de aktuelle regjeringene manglet den samme politiske viljen og legitimiteten til å utfordre bankene. Dette gjaldt åpenbart USA, der statlig overtakelse av krisebankene ikke engang ble vurdert som et alternativ. Isteden ble offentlige budsjetter, og dermed amerikanske skattebetalere, belastet med minst 750 milliarder dollar i direkte støtte til bankene (Tooze, 2018, s. 168), uten at staten krevde noe tilbake i form av ordinære eierandeler.69 Eierkontroll og ledelse av krisebankene forble uendret. Allerede i 2009 var både aksjeutbytte og lederbonuser tilbake på omtrent samme nivå som før krisa.70

Men også stater og regjeringer med andre politiske tradisjoner og ideologier kom i liten grad til å velge en strategi som de nordiske landene på 1990-tallet. For å forklare dette må vi gå til det som var den viktigste strukturelle forskjellen fra 1990-tallet, nemlig endringen av styrkeforholdet mellom staten og bankene de siste tiåra før krisa. Finanssektoren var i mellomtida blitt langt mer globalt integrert og derfor vanskeligere å kontrollere. Og ikke minst hadde denne sektorens andel av økonomien økt kraftig i hele OECD-området (se f.eks. Durand, 2017; Lapavitsas, 2013), og særlig de europeiske bankene hadde vokst seg relativt langt større enn det de norske var ved utbruddet av de to norske krisene. Som vist i tabell 2 hadde de norske bankene i 1988 (i likhet med i 1920) en samlet forvaltningskapital på omtrent samme nivå som BNP, mens det i 2007, foruten Irland og Storbritannia, var ytterligere elleve land der banksektoren var så mye som to til fem ganger større enn BNP (OECD, 2011, figur 2.5). Bankene i 2008 var med andre ord ikke bare too big to fail, men langt på vei også too big to save. Vi kan i forlengelsen av dette peke på tre grunner til at krisehåndteringen ble annerledes enn i Norge på 1990-tallet.

For det første hadde denne størrelsen på krisebankene avgjørende betydning ved at det satte klare strukturelle grenser for statenes krisehåndtering. Situasjonen i Storbritannia kan tjene som eksempel. Labour-regjeringen, som måtte håndtere krisa, delte ikke de amerikanske myndighetenes motvilje mot statlige eierandeler i bankene som kompensasjon for offentlig støtte, og de nasjonaliserte da også tidlig to mindre krisebanker. Men da krisa også rammet de britiske storbankene, møtte denne strategien klare strukturelle grenser. Den kriserammede Royal Bank of Scotland, den gangen verdens største bank, hadde alene en balanse større enn britisk BNP, og konsekvensen av en full nasjonalisering ville blitt en dobling av den britiske statsgjelda, noe som kunne ha undergravd tilliten til britisk økonomi (Lybeck, 2011, s. 226; Fraser, 2014, kap. 30). Myndighetene nøyde seg derfor med å sikre seg aksjemajoriteten samtidig som man beholdt private minoritetsaksjonærer.71

For det andre hadde også det enorme omfanget av bankenes tap stor betydning for utfallet. Som det går fram av tabell 1, var tapene under den siste krisa det flerdoble av 1990-tallskrisa (og omtrent like store som under 1920-tallskrisa), noe som skapte store problemer for de berørte statene, uavhengig av spørsmålet om nasjonalisering. I tilfellet Storbritannia og Royal Bank of Scotland viste det seg raskt at banken hadde store urealiserte tap, og det statlige eierskapet ble derfor langt fra noen lønnsom investering, heller ikke på lengre sikt (og en full nasjonalisering ville her ikke gjort noen forskjell). Uavhengig av spørsmålet om nasjonalisering og nulling av private aksjonærer fikk derfor selve bailout-kostnadene store konsekvenser for offentlige finanser. Som vi skal se nedenfor, gjaldt dette i ekstrem grad Irland, men også Storbritannia og USA (og en rekke andre vestlige land) fikk en dobling av statsgjelda som en følge av bailouts til bankene. Krisa i Europa gikk dermed over i en ny fase kjennetegnet av offentlig gjeldskrise, der de druknende bankene sto i fare for å trekke redningsmennene med seg ned. De berørte statene svarte med langvarige og hardhendte kutt i offentlige budsjetter, som førte betydelig økt ledighet og redusert offentlig velferd. Eksplosjonen i offentlig gjeld utløste i neste omgang den såkalte eurokrisa (2009–12), som i tillegg til Irland særlig rammet Portugal, Italia, Spania og Hellas. Resultatet ble vedvarende politiske kriser og varige endringer i det politiske systemet (se f.eks. Tooze, 2018. kap. 14–17).72

For det tredje hadde bankenes vekst i tiåra forut for krisa nær sammenheng med en økende global integrasjon av finanssystemet, noe som også hadde store konsekvenser for krisehåndteringen. Det globale omfanget av krisa bidro til at den utviklet seg langt raskere enn den i Norge på 1990-tallet, slik at det var vanskelig for myndighetene å skaffe seg oversikt og sette inn effektive tiltak i tide.73 En viktig side ved dette var endringer i bankenes kapitalstruktur, der (i stor grad utenlandsk) langsiktig obligasjonsgjeld spilte en stadig viktigere rolle. Kriseløsninger som på en effektiv måte ansvarliggjorde bankenes eiere og kreditorer, ville derfor kreve at de som kontrollerte denne obligasjonsgjelden, tok sin andel av tapene (såkalt bail-in). Slike tiltak var imidlertid både juridisk kompliserte og politisk-administrativt vanskelig å gjennomføre, noe krisa i Irland viser særlig tydelig. For å unngå sammenbrudd i banksystemet i september 2008 så den irske regjeringen seg tvunget til å stille statlige garantier for alle de irske bankenes aktiva. Fordi myndighetene var under sterkt tidspress og situasjonen var uoversiktlig, var de ikke i stand til å overskue de fulle konsekvensene knyttet til bankenes gigantiske obligasjonsgjeld.74 Det følgende året viste det seg at innfrielse av denne garantien påførte staten gigantiske uforutsette utgifter med den følge at statsgjelda ble femdoblet. Regjeringen måtte søke om støttelån fra IMF og ble påtvunget ekstreme kutt i offentlige budsjetter (OECD, 2011; Honohan, 2019, s. 280ff.).75 Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at heller ikke den norske staten under 1990-tallskrisa valgte å tvinge en tilsvarende gruppe av kreditorer til å ta tap (eierne av såkalt ansvarlig lånekapital) fordi det juridiske grunnlaget ble sett på som for usikkert.76

Fordelingseffektene direkte knyttet til statens håndtering av bankkrisene 2007–10 ble derfor helt annerledes enn under begge de to norske krisene og kan oppsummeres som følger (se også tabell 4): På samme måte som i Norge på 1990-tallet (og i kontrast til 1920-tallet) hadde de berørte statene den finansielle og administrative kapasiteten som var nødvendig for å sikre stabilitet i finanssektoren som et kollektivt gode. Ringvirkningene av bankkrisene ble begrenset takket være massive overføringer til krisebankene fra sentralbanker og regjeringer, og bankenes innskytere ble i hovedsak spart for tap. Men til forskjell fra 1990-tallskrisa ble krisebankenes ledelse, eiere og kreditorer i stor grad skjermet og kunne etter kort tid nyte godt av verdistigning, profitter og lederbonuser på sammen nivå som før krisa. Statenes overføringer til bankene førte dessuten til en kraftig økning av offentlig gjeld og til påfølgende kutt i offentlige velferdsytelser – noe som særlig rammet de fattigste delene av befolkningen. De samlede fordelingseffektene var dermed klart mer regressive, ikke bare sammenliknet med 1990-tallskrisa, men også med 1920-tallskrisa.

Oppsummering – og linjer til dagens krise

Som analysen ovenfor viser, var det i stor grad de samme fordelingsmekanismene og -effektene som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av alle de tre krisene. Når det gjelder fordelingseffektene for befolkningen som helhet, har vi sett at det i alle tre tilfeller først fant sted en midlertidig reduksjon av forskjeller i inntekter og formuer. Etter at den akutte krisefasen var over, økte imidlertid forskjellene på nytt og nådde snart et høyere nivå enn før krisene brøt ut. De tre krisene hadde også til felles at det var enkeltgrupper innenfor lavere sosiale klasser som ble rammet særlig hardt, i alle tre tilfeller de arbeidsledige, på 1920-tallet også småsparere som tapte bankinnskudd, og på 1990- og 2000-tallet dessuten fattige husholdninger med høye boliglån.

Når det gjelder de fordelingseffektene som er mer direkte knyttet til bankenes tap, var det derimot helt avgjørende forskjeller mellom de tre krisene. Vi har sett hvordan disse forskjellene var typiske for de tre ulike finansregimene som krisene fant sted innenfor, og hvordan de langt på vei kan forklares med det relative styrkeforholdet mellom staten og bankene som preget hver av disse. Hvis vi tar utgangspunkt i tabell 3 og de ulike kombinasjonene av statskapasitet og størrelse på banksektoren, kan de tre krisene oppsummeres som følger, slik de framtrer som henholdsvis «the bad, the good and the ugly»:

Den norske 1920-tallskrisa fant sted innenfor et klassisk liberalt finansregime, preget av en svak stat og en middels stor banksektor. Staten hadde svært begrenset kapasitet til å sikre finansiell stabilitet som et kollektivt gode og var ute stand til å forhindre at en rekke banker gikk konkurs eller endte under offentlig administrasjon. Resultatet ble omfattende tap for alle involverte, både bankenes eiere, deres kreditorer og innskytere – så vel som staten selv.

Kontrasten var enorm til 1990-tallskrisa. I denne tidlige fasen av et nyliberalt finansregime hadde staten en helt annen kapasitet relativt til banksektoren, og myndighetenes krisehåndtering forhindret effektivt konkurser, så vel som offentlig administrasjon, i banksektoren. Takket være statens rekapitalisering og nasjonalisering av alle de tre store krisebankene var det ingen innskytere eller kreditorer som tapte penger, mens disse bankenes private aksjonærer ble tvunget til å bære tapene fullt ut. Statens utgifter til håndteringen av krisa ble dessuten snudd til et pent overskudd etter at de nasjonaliserte bankene senere ble reprivatisert, noe som indirekte kom alle borgerne til gode.

Bankkrisene i kjølvannet av den globale krisa 2007–10, som fant sted innenfor et utviklet nyliberalt finansregime, fikk andre og langt mer problematiske fordelingseffekter. De berørte statene hadde riktig nok også her økonomisk og administrativ kapasitet til å sikre finansiell stabilitet: Det var (med ett slående unntak) ingen større banker som bukket under, og tapene for innskyterne og kreditorene ble minimale. Relativt til størrelsen på banksektoren, bankenes tap og deres globale integrasjon var imidlertid statenes samlede kapasitet til å intervenere vesentlig mindre enn i Norge på 1990-tallet. Dette kan i stor grad forklare hvorfor fordelingen av tapene ble avgjørende forskjellig: For det første manglet de berørte statene administrativ og finansiell kapasitet (og til dels også politisk legitimitet) til å la bankenes eiere og kreditorer bære tapene fullt ut. Isteden kunne disse i stor grad beholde sine aktiva og nyte godt av verdistigningen etter at krisa var over. For andre var statenes kostnader knyttet til håndtering av krisa så høye at det førte til en kraftig økning av offentlig gjeld og utløste omfattende kutt i offentlig velferd, som særlig rammet de fattigste delene av befolkningen.

Den globale krisa peker seg følgelig ut som «the ugly one» i den forstand at statenes krisehåndtering aktivt bidro til regressive, til dels groteske, fordelingseffekter. Dette gjelder ikke bare sammenliknet med krisa på 1990-tallet, men også med 1920-tallet, da også bankenes eiere og store grupper blant de relativt velstående var blant taperne.

Helt avslutningsvis er det interessant å trekke noen linjer til den krisa vi nå står midt oppe i (primo oktober 2020). Covid-19-pandemien har utløst en økonomisk resesjon som kan utvikle seg til etterkrigstidas mest alvorlige, men så langt er banksektoren ikke rammet. Det er selvfølgelig fortsatt høyst usikkert hvilke effekter krisa vil ha for fordeling av inntekter og formuer i Europa og Nord-Amerika. Det avtegner seg imidlertid allerede nå et bilde som likner mye på krisa i 2007–10: Ikke bare ser vi økende forskjeller, men myndighetenes krisehåndtering har i seg selv klart forskjellsskapende effekter.

Som under de tre andre krisene er det den økende gruppen av arbeidsledige som er de store taperne. De samlede ledighetstallene har så langt stabilisert seg på et noe lavere nivå enn i kjølvannet av den globale krisa, men bak disse tallene skjuler det seg store variasjoner mellom sektorer og grupper av arbeidstakere. Særlig hardt rammet er naturlig nok de bransjene som er direkte berørt av smitteverntiltak, slik som i reiseliv, servering og kultur – bransjer som dessuten domineres av yrker der lønningene allerede var lave, arbeidskontraktene kortvarige og trygdeytelsene tilsvarende svake (se f.eks. Therborn, 2020).77 I disse bransjene har krisa også gått hardt utover store grupper av eiere av mindre bedrifter og selvstendige næringsdrivende med svake finansielle ressurser (Dua, Ellingrud, Mahajan & Silberg, 2020).

Den mest slående likheten med den globale krisa er imidlertid hvilke sosiale klasser som ikke er blitt berørt. Det gjelder dels de fleste gruppene av arbeidstakere med høy utdanning og høye inntekter. Enda mer påfallende er det i hvor liten grad krisa har rammet eiere av børsnoterte selskaper, av alle typer finansielle aktiva og av fast eiendom. Verdien og avkastningen av denne typen aktiva har gjennomgående holdt seg forbløffende høye gjennom krisa, noe som bidrar til økende ulikhet både med hensyn til inntekter og formuer.

En hovedårsak til dette er knyttet til offentlige myndigheters krisehåndtering, som i stor grad har vært innrettet nettopp mot å stabilisere finansmarkedene. Denne politikken har lykkes i den grad at finans- og eiendomssektoren pr. i dag synes å være nesten uberørt av krisa. I løpet av mars 2020 stupte riktig nok aksjekursene med 30–40 prosent, og det var på det tidspunktet mye som tydet på at verden sto foran en dramatisk og langvarig finanskrise. De ledende sentralbankene, USAs Federal Reserve, Bank of England og European Central Bank, reagerte imidlertid raskt, ikke bare med å senke rentene til null, men også med en massiv tilførsel av likviditet (gjennom såkalte kvantitative lettelser), som til og med langt overgikk responsen på den globale krisa i 2007–10. Fra 1. mars til 1. juni økte de nevnte sentralbankenes utlån dobbelt så mye som de gjorde den dramatiske høsten 2008 (The Federal Reserve, 2020; ECB, 2020; Trading Economics, 2020), og de siste ukene av mars brukte USAs sentralbank hvert eneste døgn større summer til kjøp av verdipapirer enn tilfellet var de fleste månedene under den globale krisa (Tooze, 2020a; 2020b).78 Den amerikanske Kongressen fulgte opp 25. mars med en ekstraordinær krisepakke på svimlende 2200 milliarder dollar, tilsvarende hele 10 prosent av BNP.79 Selv om store deler av bevilgningen var øremerket for individer og lokale myndigheter, gikk en nesten like stor andel til kriserammede selskaper – og dermed til disse selskapenes eiere.

Summen av disse tiltakene kan forklare hvorfor utviklingen på de dominerende børsene raskt snudde, og allerede tidlig i juni hadde hentet seg inn igjen på nesten samme nivå som før krisa brøt ut.80 Den massive likviditetstilførselen fra sentralbankene er åpenbart også hovedårsaken til at eiendomsprisene i de fleste vestlige land har fortsatt å stige, mange steder til rekordhøye nivåer, til tross for krisa i ikke-finansielle sektorer.81 Hvis denne utviklingen fortsetter, er det derfor mye som tyder på at fordelingseffektene av den pågående krisa kan bli like groteske som den globale krisa.

Når det gjelder å spørsmålet om årsakene til denne forskjellsskapende politikken, skal jeg helt til slutt nøye meg med å trekke en linje tilbake til den globale krisa og statenes håndtering av denne. Som jeg var inne på, kunne de ensidige overføringene til krisebankene den gangen ses på bakgrunn statenes strukturelle avhengighet av en banksektor som hadde vokst både i størrelse og global integrasjon. Vestlige staters respons på dagens krise, med ekstraordinære stimuleringstiltak overfor også andre deler av finanssektoren (markedene for obligasjoner, derivater osv. foruten eiendomsmarkedet), viser hvordan statene i dag er blitt stadig mer avhengig, ikke bare av bankene, men også av finanssektoren som helhet. Denne politikken vil ventelig også være selvforsterkende: En åpenbar effekt av dagens støttepolitikk rettet mot finansmarkedene vil være at finans- og eiendomssektoren vil vokse ytterligere i størrelse og betydning. Dette kan ventes å bidra til ytterligere økning i ulikhet og ikke minst til økende risiko for mer alvorlige finans- og bankkriser i framtida.82

Referanser

Aaberge, R., Atkinson, A. & Modalsli, J. (2016). On the measurement of long-turn income inequality: Empirical evidence from Norway, 1875–2013. SSB Discussions Paper no. 847. Oslo: SSB.

Aaberge, R., Modalsli, J. & Solbakken, E. (2018). Measuring Long-Run Wealth Inequality. Upublisert paper. Oslo: SSB.

Bazillier, R. & Najman, B. (2017). Labour and Financial crises: Is labour paying the price of the crisis? Upublisert paper. Université d’Orléans/Université Paris-Est.

Bjørnstad, R., Eggen, F.W., Kostøl, F.B. & Sparrman, V. (2017). Årsaken bak økt ulikhet: Teknologiske endringer eller maktforskyvning? Oslo: Senter for lønnsdannelse. Rapport nr. 7-2017.

Brautaset, C., Ecklund, G.C. & Øksendal, L.F. (2019). Børsen. Markedsplass og møteplass 1819–2019. Oslo: Universitetsforlaget.

Cappelen, Å. (2016). De nordiske forhandlingssystemene. I I. Frønes & L. Kjølsrød (red.), Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Caprio, G. & Klingebiel, D. (1996). Bank insolvencies. Policy Research Working Paper, 1620. Washington DC: World Bank.

Census Bureau (2020). Historical Income Tables: Income Inequality. Hentet fra https://www.census.gov/data/tables/time-series/demo/income-poverty/historical-income-inequality.html

Coleman, J. (1994) [1990]. Foundations of Social Theory. Cambridge, Mass. og London: The Belknap Press.

Diamond, D. & Dybvig, P. (1983). Bank Runs, Deposit Insurance, and Liquidity. Journal of Political Economy, 91(3). https://doi.org/10.1086/261155

Dokument nr. 17. (Dok. 17) (1997–98). Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet til bankkrisen (Smith-kommisjonen). Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Dokumentserien/1997-1998/Dok17-199798/?lvl=0

Drees, B. & Pazarbasioglu, C. (1998). The Nordic Banking Crises: Pitfalls in Financial Liberalization? IMF, Occasion paper 161.

Dua, A., Ellingrud, K., Mahajan, D. & Silberg, J. (2020). Which small businesses are most vulnerable to COVID-19 – and when. Rapport fra McKinsey and Company. Hentet fra: https://www.mckinsey.com/featured-insights/americas/which-small-businesses-are-most-vulnerable-to-covid-19-and-when

Dufour, M. & Orhangazi, Ö. (2016). Growth and distribution after the 2007-2008 US financial crisis: who shouldered the burden of the crisis? Review of Keynesian Economics, 4(2). https://doi.org/10.4337/roke.2016.02.02

Durand, C. (2017). Fictitious Capital. How Finance is Appropriating Our Future. London: Verso.

Eichengreen, B. (1996) [1991]. Globalizing Capital. A History of the International Monetary System. Princeton: Princeton University Press.

Eichengreen, B. (1995) [1992]. Golden Fetters. The Gold Standard and the Great Depression 1919–1939. Oxford: Oxford University Press.

Eiendom Norge. (2020, 5. okt.). Boligprisstatistikk. Hentet fra https://eiendomnorge.no/boligprisstatistikk/statistikkbank/

Elster, J. (1989). Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge: Cambridge University Press.

Engebretsen, E. (1939). Norsk bankvesen. Et historisk riss med særlig vekt på forholdene etter verdenskrigen. Oslo: Tanum.

European Central Bank (ECB). (2020). Weekly financial statements. Hentet fra https://www.ecb.europa.eu/press/pr/wfs/html/index.en.html

Eurostat. (2020b). Housing price index – quarterly data. Hentet fra https://ec.europa.eu/eurostat/web/products-datasets/-/tipsho40

The Federal Reserve. (2020). Credit and Liquidity Programs and the Balance Sheet. Hentet fra https://www.federalreserve.gov/monetarypolicy/bst_recenttrends.htm

Feinstein, C.H., Temin, P. & Toniolo, G. (1997). The European Economy Between the Wars. Oxford: Oxford University Press.

Fisher J., Gilsinan, J., Islam, M. & Seitz, N. (2014). Who were the winners and losers in the Financial Crisis of 2008: it depends. Journal of Financial Crime, 21(3). https://doi.org/10.1108/jfc-10-2013-0059

Fraser, I. (2014). Shredded. Inside RBS, the Bank that Broke Britain. Edinburgh: Birlinn.

FRED (Federal Reserve Bank of St.Louis) (2020). All-Transactions House Price Index for the United States, Hentet fra https://fred.stlouisfed.org/series/USSTHPI

George, A.L. & Bennett, A. (2005). Case Studies and Theory Development in the Social Sciences. Cambridge, Mass.: The MIT Press.

Hall, P. (2003). Aligning ontology and methodology in comparative politics. I J. Mahoney & D. Rueschemeyer (red.), Comparative Historical Analysis in the Social Sciences. Cambridge: Cambridge University Press.

Hodne, F. & Grytten, O.H. (2002). Norsk økonomi i det tyvende århundre. Bergen: Fagbokforlaget.

Hoggarth, G., Reis, R. & Saporta, V. (2002). Costs of Banking System Instability: Som empirical Evidence. Journal of Banking & Finance, 26(5), 825–855. https://doi.org/10.1016/s0378-4266(01)00268-0

Honohan, P. (2019). Currency, Credit and Crisis. Central Banking in Ireland and Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

IMF. (2010). Global Stability Report. okt. 2010.

IMF. (2020). Global Stability Report. juni 2020.

Kindleberger, C.P. (1996) [1978]. Manias, Panics and Crashes. A History of Financial Crises. New York: John Wiley & Sons.

Knutsen, P. (1994). Korporativisme og klassekamp. Studier i forholdet mellom Norges Arbeidsgiverforening, fagbevegelsen og statsmakten, 1915–1928. Oslo: Acta Humaniora, Universitetet i Oslo.

Knutsen, S. (2007). Staten og kapitalen i det 20. århundre. Regulering, kriser og endring i det norske finanssystemet 1900–2005. Dr.philos.-avhandling, Universitetet i Oslo.

Laeven, L. & Valencia, F. (2012). Systemic Banking Database. An Update. IMF Working Paper 12/163.

Lapavitsas, C. (2013). Profiting Without Producing. London: Verso.

Lie, E. (2012). Norsk økonomisk politikk etter 1905. Oslo: Universitetsforlaget.

Lie, E. & Vennesland, C. (2010). Over Evne. Finansdepartementet 1965–1992. Oslo: Pax Forlag.

Lie, E., Kobberrød, J.T., Thomassen, E. & Rongved, G.F. (2016). Norges Bank 1816–2016. Bergen: Fagbokforlaget.

Lybeck, J.A. (2011). A Global History of the Financial Crash of 2007–10. Cambridge: Cambridge University Press.

Mahoney, J. & Rueschemeyer, D. (2003). Comparative Historical Analysis: Achievements and Agendas. I James Mahoney og Dietrich Rueschemeyer (red.), Comparative Historical Analysis in the Social Sciences (s. 30–40). Cambridge: Cambridge University Press.

Merton, R.K. (1957). Social Theory and Social Structure. Glencoe Ilinois: The Free Press.

Ministry of Justice, UK (2012). Statistics on mortgage and landlord possession actions in the county courts in England and Wales. Nov. 2012. Hentet fra https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/217437/mortgage-landlord-possession-bulletin-q3-12.pdf

Minsky, H.P. (1982). The Financial-Instability Hypothesis: Capitalist Processes and the Behavior of the Economy. I Charles P. Kindleberger og Jean-Pierre Laffargue (red.), Financial Crises. Theory, History & Policy (s. 13–39). Cambridge: Cambridge University Press

Moe, T. G., Solheim, J.A. & Vale, B. (red.) (2004). The Norwegian Banking Crisis. Occasional Papers 33. Oslo: Norges Bank.

Morath, E., Francis, T. & Baer, J. (2020, 5. okt.). Between haves and have-nots. The Wall Street Journal. Hentet fra https://www.wsj.com/articles/the-covid-economy-carves-deep-divide-between-haves-and-have-nots-11601910595?mod=hp_lead_pos5

Nordvik, H.W. (1992). Bankkrise, bankstruktur og bankpolitikk i Norge i mellomkrigstiden. Historisk Tidsskrift, 2.

NOU 2011: 1. Bedre rustet mot finanskriser. Finanskriseutvalgets utredning. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-1/id631151/

Obstfeld, M. & Taylor, A.M. (2004). Global Capital Markets. Integration, Crises and Growth. Cambridge: Cambridte University Press.

OECD. (2011). Economic Surveys. Ireland. (okt. 2011). Hentet fra https://www.oecd-ilibrary.org/economics/oecd-economic-surveys-ireland-2011_eco_surveys-irl-2011-en

OECD. (2020a). Analytical house prices indicators. Hentet fra https://stats.oecd.org/Index.aspx?DataSetCode=HOUSE_PRICES#

OECD. (2020b). General Goverment Spending. Hentet fra https://data.oecd.org/gga/general-government-spending.htm

Petersen, K. (1982). Bankkrise og valuta-uro. Forretningsbankenes historie i mellomkrigsårene. Oslo: Hjemmet – Fagpresseforlaget.

Piketty, T. (2014). Capital in the Twenty-First Century. Cambridge Mass./London: Belknap 2014.

Polanyi, K. (1957) [1944]. The Great Transformation. The Political and Economic Origins of Our Time. Boston: Beacon Press.

Poppe, C. (udatert). Gjeldsordningsloven – statistikk 1993 – 2005. Upublisert notat SIFO.

Reinhart, C.M. & Rogoff, K.S. (2009). This Time Is Different. Eight Centuries of Financial Folly. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Rueschemeyer, D. (2003). Can One or a Few Cases Yield Theoretical Gains. I James Mahoney og Dietrich Rueschemeyer (red.), Comparative Historical Analysis in the Social Sciences. (s. 305–336). Cambridge: Cambridge University Press

Rønning, G.O. (2019). Staten og bankene. En komparativ analyse av to norske bankkriser i det 20. århundret, med fokus på statens krisehåndtering. Phd.-avhandling, Universitetet i Oslo, SV-fakultetet.

Sejersted, F. (1973). Ideal, teori og virkelighet. Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene. Oslo: Cappelen.

Skånland, H. (1967.) Det norske kredittmarked siden 1900. Samfunnsøkonomiske studier 19. Oslo: Statistisk Sentralbyrå.

Sorkin, A.R. (2009). Too Big to Fail. Inside the Battle to Save Wall Street. New York: Penguin.

Statistisk Sentralbyrå (SSB). (1994). Historisk statistikk 1994.

Statistisk Sentralbyrå (SSB). (1953). NOS XI. Nasjonalregnskap 1900 – 1929

Therborn, G. (2020, 6. juli). Opus Magnum: How the pandemic is changing the world. Thesis 11. Hentet fra https://thesiseleven.com/2020/07/06/opus-magnum-how-the-pandemic-is-changing-the-world/?fbclid=IwAR3blHTULqj46Vh_IL86ITmUcIR9SnT0rUJFapdvp9ClhcvQ0yDjJU1m7Co

Tooze, A. (2018). Crashed, How a Decade of Financial Crises Changed the World. New York: Viking.

Tooze, A. (2020a, 9. april). The normal economy is never coming back. Foreign Policy. Hentet fra https://foreignpolicy.com/2020/04/09/unemployment-coronavirus-pandemic-normal-economy-is-never-coming-back/

Tooze, A. (2020b, 14. april). How coronavirus almost brought down the global financial system», The Guardian, Hentet fra https://www.theguardian.com/business/2020/apr/14/how-coronavirus-almost-brought-down-the-global-financial-system

Trading Economics. (2020, 4. okt.). United Kingdom Central Bank balance sheet. Hentet fra: https://tradingeconomics.com/united-kingdom/central-bank-balance-sheet

The Wall Street Journal. (2020, 26. mars). What’s in the $2 trillion Senate coronavirus bill. Hentet fra https://www.wsj.com/articles/whats-in-the-2-trillion-senate-coronavirus-bill-11585185450

Østrup, F. (2008). Finansielle kriser. København: Forlaget Thomsen.

Øygard, S.H. (2019). På finanskrisens slagmark. Oslo: Hegnar Media.

1Innenfor OECD-området var det ellers bare Canada, Australia og Japan som slapp tilsvarende lett unna.
2Analysemåten har derfor mange elementer av såkalt process tracing (se f.eks. George & Bennett, 2005) eller systematic process analysis (Hall, 2003). Om verdien av komparative studier med et lite antall case, se også f.eks. Rueschemeyer, 2003.
3Jeg bygger også på min phd.-avhandling (Rønning, 2019) og de analysene som der er gjort av politiske og økonomiske mekanismer knyttet til alle de tre aktuelle krisene.
4For analyser av gullstandardsystemets virkemåte og konsekvenser, se Polanyi, 1957 og Eichengreen, 1995. Gullstandardsystemet ble suspendert under første verdenskrig, og den økonomiske politikken i 1914–20 brøt også radikalt med den klassiske liberalismen. Systemet ble imidlertid gjeninnført i åra 1921–28, og jeg betegner for enkelhets skyld derfor hele perioden fra omkring 1860 til begynnelsen av 1930-tallet som et klassisk liberalt finansregime.
5Gullstandardens såkalte «rules of the game» ble her vanskelig å opprettholde i en endret historisk situasjon preget av ikke minst allmenn stemmerett og en sterk arbeiderbevegelse (se f.eks. Eichengreen, 1995 og Polanyi, 1957).
6Framstillingen av 1920-tallskrisa bygger hovedsakelig på Knutsen, 2007; Skånland, 1967; Petersen, 1982; Lie et al., 2016 og Rønning, 2019.
7Det hefter usikkerhet ved nasjonalregnskapstallene for 1920-tallet siden de bygger på beregninger utført i ettertid (publisert av SSB i 1953). Det er likevel grunn til å anta at dette gir et godt bilde av den økonomiske utviklingen gjennom tiåret.
8Også en rekke andre europeiske stater gjennomførte en liknende politikk, men ingen med like kraftig kursheving som den i Norge, noe som kan forklare at den norske krisa ble særlig dyp. (Se f.eks. Feinstein, Temin & Toniolo, 1997; Nordvik, 1992.)
9I mellomkrigstida var det bare bankkrisa i USA i 1930–33 som var klart større.
10Framstillingen av 1990-tallskrisa bygger i hovedsak på Lie & Vennesland, 2010; Drees & Pazarbasioglu, 1998; Moe, Solheim & Vale (red.), og de to omfattende offentlige utredningene i regi av henholdsvis Regjeringen (NOU 1992: 30) og Stortinget (Dok. 17, 1997–98)).
11Se f.eks. Reinhart & Rogoff, 2009, s. 141ff.; Caprio & Klingebiel, 1996. Det er verdt å merke seg at Reinhart og Rogoff (2009, s. 159f.) har rangert den norske krisa blant «the big five» i global målestokk 1945–2008.
12Framstillingen her bygger blant annet på Tooze, 2018 og Lybeck, 2011.
13Med få unntak var realveksten i boligprisene i OECD-landene 1997–2010 mellom 100 og 300 prosent (OECD, 2020a).
14Det kan synes rart at svingninger i dette markedet kunne utløse en krise av globale dimensjoner, men det er her verdt å merke seg at det amerikanske eiendomsmarkedet er anslått til å omfatte 20 prosent av de samlede globale formuesverdiene (Tooze, 2018, s. 43). Det var også avgjørende at finansielle aktiva basert på dette markedet (såkalte ABS, MDS, CDO og CDS) utgjorde det mangedobbelte av de opprinnelige boliglånene (Ibid., s. 63ff.; Lybeck, 2011, kap. 3).
15Denne likviditetskrisa rammet samtlige nasjonale økonomier, også de landene som i likhet med Norge i liten grad var direkte eksponert for de finansmarkedene der krisa hadde sitt opphav.
16Eurokrisa (2009–12) ligger utenfor rammen av denne analysen.
17Jeg har valgt å se bort fra bankkrisene i Hellas, Spania, Portugal og Italia fordi disse hang nøye sammen med eurokrisa. Jeg har også valgt å se bort fra de landene som langt på vei opplevde et fullstendig sammenbrudd i finanssektoren, slik som Island, Ukraina, Latvia og Ungarn.
18Som det framgår av tabell 1, var den norske 1920-tallskrisa og krisa i Irland i 2007–10 de relativt mest omfattende når det gjaldt bankenes samlede tap i prosent av BNP. Med hensyn til andelen kriserammede storbanker var det derimot den norske 1990-tallskrisa og krisa i Irland som var de alvorligste, mens den norske 1920-tallskrisa var på nivå med krisene i Storbritannia og USA i 2007–10.
19Den samme forskjellen preger også statens håndtering av krisa i økonomien som helhet. Under de to siste krisene spilte f.eks. offentlige budsjetter en langt viktigere rolle som såkalt automatisk stabilisator i økonomien, noe som bidro sterkt til å forhindre at den økonomiske nedgangen fikk like store konsekvenser som på 1920-tallet.
20Jeg bruker betegnelsen middels istedenfor lav fordi banksektoren i Norge ved utbruddet av 1920-talls- og 1990-tallskrisa var vesentlig større enn både perioden før 1914 og perioden 1945–80.
21Disse mekanismene er særlig grundig analysert i Hyman P. Minskys teorier om finansiell ustabilitet, se f.eks. Minsky, 1982.
22I den såkalte Minsky-Kindleberger-modellen for finansielle kriser betegnes dette som ponzi-finansiering, der låntakerens forventede kontantstrøm ikke engang dekker renteutgiftene, og man er avhengig av ytterligere prisstigning på belånte aktiva. Se Kindleberger, 1996, kap. 2.
23Den såkalte MSCI, som angir et vektet gjennomsnitt av indeksene ved verdens børser, mer enn doblet seg i 2002–07.
24I 1920–22 og 1987–91 framgår det at bankenes tap ble firedoblet (Knutsen, 2007, tabell 6.3; Dok. 17, 1997–98, tabell 4.4), og for 2007–10 at såkalte non performing loans (misligholdte lån) ble firedoblet i USA og Storbritannia og mer enn tidoblet i Irland (OECD, 2011; Lybeck, 2011 og egne beregninger).
25Det fins overbevisende belegg for at bankkriser fører til en betydelig forverring av økonomiske resesjoner. (Se f.eks. Laeven & Valencia, 2012 og Hoggarth et al., 2002.)
26På 1920-tallet gjaldt dette særlig skipsaksjer, som under oppgangen hadde sjudoblet seg, og som falt nesten tilbake til utgangspunktet. Tapene ville vært enda større hvis man også tok hensyn til unoterte aksjer ettersom antall konkurser ble femdoblet fra 1920 til 1921 med store tap av formuer også i selskaper som ikke var børsnoterte (Brautaset et al., s. 141–148). For 1990-tallet, se SSB, 1994.
27Formuesstatistikk for 1920-tallet er ikke tilgjengelig, og det er derfor usikkert hvilken effekt svingningene på børsen hadde for den samlede formuesfordelingen. Det samme gjelder 2000-tallet. Når det gjelder Norge på 1980–90-tallet, viser analyser basert på skattemeldinger og boligprisutvikling at formuesforskjellene ble redusert i åra 1990–92 for deretter å øke kraftig de følgende åra (se nedenfor) (Aaberge, Modalsli & Solbakken, 2018, tabell A1).
28Reduksjonen i inntektsforskjeller kom i dette tilfellet i den helt innledende fasen av bankkrisa. En mulig forklaring kan være at Norge allerede høsten 1987 ble særlig hardt rammet av tiårets største globale aksjekrakk («black monday»). Mye tyder på at det førte til et kraftig fall i kapitalinntekter som rammet høyinntektsgrupper de to påfølgende åra, men bekreftelse av denne antakelsen vil kreve mer inngående analyser.
29For Norge på 1920-tallet og 1990-tallet, se Aaberge, Atkinson & Modalsli, 2016, tabell A5. For Storbritannia og Irland på 2000-tallet, se Eurostat (2020a), for USA, se Census Bureau (2020). Bak disse gjennomsnittstallene skjuler det seg selvfølgelig enorme forskjeller, blant annet avhengig av hvilket tidspunkt man hadde gått inn på markedet for verdipapirer og eiendom, og hvorvidt man ble tvunget til å selge mens prisene var på bunnen (se mer om dette nedenfor).
30I kjølvannet av 1920-tallet ble lønningene redusert etter at fagbevegelsen kom tapende ut av en rekke omfattende arbeidskonflikter (se f.eks. Knutsen, 1994); i kjølvannet av 1990-tallskrisa gikk fagbevegelsen frivillig med på lønnsmoderasjon fra 1991 (det såkalte solidaritetsalternativet) (se f.eks. Cappelen, 2016), mens fagbevegelsen i liten grad representerte noen maktfaktor i kjølvannet av den globale krisa. Når det gjelder de to siste krisene, er fallende lønnsandel av verdiskapingen dokumentert av Bjørnstad et al. (2017) for perioden 1988–95 og av Dufour og Orhangazi (2016) for USA i perioden 2008–11. I kjølvannet av den globale krisa bidro også økningen i lederlønninger og bonuser til økende forskjeller (Dufour & Orhangazi, 2016, se også Tooze, 2018, kap. 19). En analyse av et større antall systemiske bankkriser (Bazillier & Najman, 2017) viser også at lønningenes andel av verdiskapningen gjennomsnittlig faller med 2 prosent i løpet av tre år etter bankkriser.
31I kjølvannet av 1920-tallskrisa var inntektsforskjellene i 1924 (målt ved Gini-koeffisienten) tilbake på samme nivå som før krisa og fortsatte å øke de følgende åra. I kjølvannet av 1990-tallskrisa gikk forskjellene enda raskere tilbake til førkrisenivå (1991) og økte deretter til et historisk høyt nivå i 1997 (Aaberge et al., 2018, tabell A5). Etter den globale krisa i USA økte forskjellene fra 2009 til et rekordnivå allerede i 2013 (Census Bureau, 2020), i Irland var forskjellene tilbake på samme nivå som før krisa i 2014 (Eurostat, 2020a). Storbritannia var her et unntak; der ble inntektsforskjellene i liten grad påvirket av krisa (Eurostat, 2020a).
32Her var Irland riktig nok et unntak, der den dype krisa i banksektoren fikk mer langvarige konsekvenser for børsverdiene.
33I Norge begynte forskjellene i formue (summen av nærings- og finansformue med unntak for boligformue) målt ved Ginikoeffisienten å øke kraftig fra 1992 og de følgende sju åra (Aaberge et al., 2018, tabell A1). Fraværet av formuesstatistikk for 1920-tallet gjør det umulig å fastslå hvor stor effekt svingningene på børsen hadde for den samlede formuesfordelingen.
34Når det gjelder 2000-tallet, viser Thomas Pikettys analyser (2014, figur 12.3 og 12.3) at de aller mest velståendes andel av verdens formuer, etter et midlertidig fall i 2008–09, økte kraftig fra 2009 til 2012.
35Den akutte fasen av krisa varte i nærmere åtte år, mens tilsvarende for de siste krisene var to–tre år. Den økonomiske veksten i Norge var også langt svakere gjennom hele 1920-tallet enn i flertallet av vestlige land (Hodne & Grytten, 2002, s. 99ff.).
36Som et svar på krisa i 2008 ble det, særlig i USA, i tillegg til rentekutt, tatt i bruk helt nye pengepolitiske stimuleringstiltak, i første rekke såkalt quantitive easing – eller «kvantitative lettelser». Dette bidro til en kraftig økning i aksjekurser og profittrater i børsnoterte selskaper de kommende åra, samtidig som det gjennomsnittlige reallønnsnivået gikk ned (se f.eks. Tooze, 2018 s. 451ff.). (Den europeiske sentralbank ventet imidlertid til 2012 med å ta bruk denne typen virkemidler.)
37Forut for 1990-tallskrisa dreide det seg om ca. 80 prosent av norske husholdninger og forut for den globale krisa ca. 70 prosent i USA og Storbritannia. På 1920-tallet dominerte leiemarkedet (utenfor primærnæringene) og utlån til husholdningene til boligformål var et helt marginalt fenomen (Rønning, 2019, s. 259ff.).
38Kilder: Norge: NOU 1992: 30, s. 34; USA, Storbritannia og Irland: OECD, 2020a. Se også Tooze, 2018, s. 106–108. Bak disse tallene skjuler det enorme forskjeller mellom regioner og bydeler, der prisfallet ble størst og mest langvarig i de områdene med lavest inntekter.
39Ekspansiv pengepolitikk slo derfor ikke ut i den samme prisveksten som for andre finansielle aktiva.
40Den sosiale skjevheten i disse effektene ble forsterket av at prisfallet ble størst og mest langvarig i bestemte regioner og i fattige nabolag. F.eks. endte 12 prosent av boligene i Florida på tvangsauksjon i kjølvannet av den globale krisa, og 65 000 bare i Detroit (Tooze, 2018, s. 306; s. 450). For USAs del er det anslått at boligprisfallet i 2007–10 derfor rammet etniske minoriteter dobbelt så hardt som gjennomsnittsbefolkingen (se Fisher et al., 2014).
41Til forskjell fra private foretak er heller ikke husholdninger i den heldige situasjon at de kan få slettet gjeld gjennom konkurs.
42For å forhindre at store grupper på denne måten skulle ende som gjeldsslaver livet ut, ble det i Norge i 1993 iverksatt en helt ny lov om gjeldsordning, som åpnet for å ettergi gjeld, riktig nok på svært harde betingelser. Fram t.o.m. 1998 var det nærmere 10 000 låntakere som søkte seg inn under ordningen (se Poppe, udatert).
43I Storbritannia, der boligeiere er sikret bedre rettsbeskyttelse, var det i England og Wales i 2007–09 en dobling av antall husholdninger (fra ca. 25 000 til ca. 50 000 pr. år) som ble rettslig tvunget til å gi fra seg bolig pga. gjeldsproblemer (repossessions) (Ministry of Justice, 2012).
44Se f.eks. Elster, 1989, s. 95–97; Coleman, 1994, s. 215ff.; Diamond & Dybvik, 1983, s. 404.
45Jf. det såkalte Thomas-teoremet: «Når situasjonen defineres som virkelig, er den virkelig i sine konsekvenser.»
46Dette har vært en institusjonalisert oppgave for sentralbankene siden siste del av 1800-tallet, men praktiseres i dag langt mer konsekvent. Statlige innskuddsgarantier har også fått en viktigere rolle de siste 20 åra for å hindre bankrun.
47Denne typen likviditetstilførsel kan føre til inflasjon som rammer hele økonomien, men dette viste seg aldri å være noen reell risiko under de krisene som analyseres her.
48Et annen framgangsmåte for å overføre kapital til bankene er å etablere såkalte statlige bad banks, som tar over bankenes største tapsprosjekter. Det er også mulig å unngå regelrette konkurser ved å sette banker under offentlig administrasjon og legge til rette for en styrt avvikling, slik det ble gjort i stor skala på 1920-tallet. Et problem med dette er imidlertid at det bidrar til å undergrave tilliten til hele banksystemet og kan forverre krisa kraftig. Dette er grunnen til at disse ordningene ble lite brukt under krisene på 1990-tallet og 2000-tallet. (Se f.eks. Østrup, 2008, s. 46.)
49Eller mer presist: fra staten til de låntakerne som har misligholdt sine lån i bankene.
50For en detaljert analyse av de politiske konfliktene knyttet til de tre aktuelle bankkrisene, se Rønning, 2019, kap. 9 og 10.
51Det gjorde ikke saken bedre at det politiske systemet var dominert av borgerlige partier som holdt seg til en klassisk liberal økonomisk politikk, med liten vilje til omfattende intervensjoner, se f.eks. Lie, 2012, kap. 3; Rønning, 2019, kap. 9.
52For analyser av kriseforløpet 1920–28, se Lie et al., 2016; Knutsen, 2007; Petersen, 1982; Sejersted, 1973.
53Tilliten til hele banksektoren var varig svekket, og innskuddsvolumet i norske banker falt gjennom hele mellomkrigstida. Samlet forvaltningskapital i norske banker var tilbake på samme nivå relativt til BNP først på slutten av 1990-tallet! (Rønning, 2019, s. 189–90).
54Det er i det hele tatt vanskelig å finne annet enn tapere i kjølvannet av 1920-tallskrisa. Det måtte i så fall være de bankene som overlevde krisa, og de tre største av disse, Kreditkassen, DnC og Bergens privatbank, ble dominerende fram til slutten 1980-tallet.
55Riksrettssaken mot statsråd Abraham Berge for brudd på opplysningsplikten overfor Stortinget (1926–27) i forbindelse med statlige kapitaloverføringer til den kriserammede storbanken Handelsbanken.
56Som nevnt har den norske krisehåndteringen viktige fellestrekk med de samtidige krisene i Finland og Sverige. Når det gjelder den norske statens administrative kapasitet, spilte ikke minst evnen til å overvåke tapsutviklingen i bankene en viktig rolle (se Rønning, 2019, kap. 8). Framstillingen som følger, bygger ellers hovedsakelig på Dok. 17 (1997–98) og Lie & Vennesland (2010).
57I tillegg til de tre dominerende forretningsbankene (som senere ble overtatt av staten), DnB, Kreditkassen og Fokus Bank, var også den største sparebanken, Sparebanken Nor, nær ved å gå over ende.
58Likevel var også denne krisehåndteringen politisk svært kontroversiell og førte blant annet til opprettelsen av Stortingets granskningskommisjon for bankkrisa (jf. Dok. 17, 1997–98) (se Rønning, 2019, kap. 9).
59Denne måten å løse krisa på, med nulling av private aksjonærer, har blitt framstilt som sosialdemokratisk, men kan like gjerne ses på som en konsekvent nyliberal løsning. De bankene som ble nasjonalisert, hadde alle tapt egenkapitalen og var derfor i realiteten konkurs. En mer tradisjonell sosialdemokratisk løsning ville f.eks. vært at staten istedenfor å støtte krisebankene hadde ettergitt gjeld til de mest sårbare boliglånskundene eller til særlig samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter.
60Framstillingen som følger, bygger hovedsakelig på Lybeck, 2011 og Tooze, 2018.
61Svakere vestlige økonomier som Ukraina, Ungarn og Latvia ble derimot rammet langt hardere.
62Moderne banker har alltid vært avhengig av gjensidige lån i det såkalte interbankmarkedet, og siden 1990-tallet hadde denne avhengigheten økt kraftig samtidig som markedet var blitt globalisert. Dette er bakgrunnen for at Norge ble rammet høsten 2008, til tross for at norske banker i utgangpunktet ikke hadde hatt tap.
63Det er verdt å merke seg at de kriserammede statene som ikke var blant de heldige mottakerne av amerikansk kreditt, i stor grad ble henvist til IMFs repressive lånebetingelser. Det gjaldt blant annet land som Ungarn, Ukraina og Georgia (se Tooze, 2018, kap. 9). (Partiet Fidesz’ overtakelse av regjeringsmakten i Ungarn i 2010 må ses på bakgrunn av dette.)
64Dette innebar blant annet oppkjøp av finansielle aktiva i stort omfang, såkalte kvantitative lettelser.
65Konsekvensen av konkursen i Lehman Brothers kan ses som et naturlig eksperiment som bekrefter teorien om at større banker ikke kan tillates å gå konkurs innenfor et nyliberalt finansregime (se Rønning, 2019, s. 391ff.)
66Denne strukturelle avhengigheten gjaldt også for Norge på 1920-tallet, men var som nevnt ikke like sterk fordi det var færre sektorer som var avhengige av bankene. Dessuten var statens kapasitet til å sette inn stabiliserende tiltak som nevnt langt svakere.
67Blant unntakene var Storbritannia (RBS, Northern Rock, Bradford & Bingley) og Tyskland (Hypo Real Estate).
68I USA var den ekstremt usosiale innretningen på de offentlige hjelpepakkene overfor finanssektoren den direkte bakgrunnen for to sosiale bevegelser med helt motsatt politisk retning, henholdsvis Tea Party- og Occupy-bevegelsen, og varige endringer i det politiske systemet, som senere lå til grunn for Donald Trumps valgseier. I Irland falt regjeringspartiene til 1/3 i oppslutning i det påfølgende valget. I Sør-Europa vokste det fram store, helt nye, (venstre)populistiske partier.
69I noen tilfeller sikret man seg aksjer uten stemmerett (vouchers).
70Et særlig grelt tilfelle var USAs største bank Citygroup, som i realiteten var konkurs høsten 2008, og mottok til sammen 30 milliarder dollar bare i direkte kapitaloverføringer fra staten, men kunne likevel fortsette som 100 prosent privateid (Tooze, 2018, s. 199; Lybeck, 2011, s. 265ff.). Året etter kunne selskapet betale ut fem milliarder dollar i bonuser til ledelsen (Ibid., s 306). To av bankens direktører alene mottok de neste tre åra 180 millioner dollar.
71Også her gjorde fraværet av direkte statlig kontroll det mulig for bankens ledelse å beholde skyhøye lønninger og bonuser på tross av omfattende offentlig støtte (se f.eks. Fraser, 2014, kap. 31).
72En nærmere analyse av eurokrisa ligger imidlertid utenfor rammen av dette arbeidet.
73Den norske krisa vokste gradvis i omfang fra 1988 til 1991, og myndighetene hadde tid til å etablere institusjoner for å håndtere den (se f.eks. Lie & Vennesland, kap. 18; Rønning, 2019, kap. 7–8).
74Mye tyder på at amerikanske myndigheter også ville forhindret konkursen i Lehman Brothers dersom de hadde forutsett konsekvensene (se f.eks. Sorkin, 2009).
75Islandske myndigheter lyktes i så måte mye bedre med sin håndtering av krisa. Ved å avvikle krisebankene uten å utstede slike garantier til kreditorene ble totalkostnadene for staten langt lavere (se f.eks. Øygard, 2019, kap. 5). Men den islandske staten kunne på en helt annet måte enn den irske se bort fra konsekvensene for tilliten til landet som internasjonalt finanssenter.
76Disse kreditorene kunne påberope seg såkalte «default-klausuler» i sine kontrakter med bankene. Den gangen dreide det seg imidlertid om relativt langt mindre beløp (se Dok. 17, 1997–98, s. 126–28). I kjølvannet av eurokrisa utløste den italienske statens forsøk på «bail in» av krisebankens (Banca Monte dei Paschi di Siena) obligasjonslåntakere i 2016 kraftige politiske protester (pga. det høye antallet småsparere som ble rammet), noe som tydelig viser problemene tvinge kreditorene til å ta tap.
77I USA viser tall fra Labour Department at krisa har hatt en kraftig dualiserende effekt på arbeidsmarkedet, der gruppene uten høyskoleutdanning fortsatt (pr. september 2020) er rammet i ekstrem grad og har fått redusert sin sysselsettingsgrad med 20 prosent, mens høyskoleutdannede knapt er berørt av krisa. Det betyr også at minoritetene av svarte og hispanics er uforholdsmessig hardt rammet (Morath, Francis & Baer, 2020).
78The Fed igangsatte også en helt ny ordning utenfor sine balanser med direkte oppkjøp av privat obligasjonsgjeld med en ramme på flere tusen milliarder dollar (se Tooze, 2020b).
79For en oversiktlig framstilling av denne såkalte CARES-act, se f.eks. The Wall Street Journal (2020, 26. mars). Størrelsen på denne krisebevilgningen overgås sannsynligvis bare av Kinas ekstraordinære stimuleringstiltak under den globale krisa i november 2008 på 12,5 prosent av BNP (Tooze, 2018, s. 243).
80Det er særlig selskaper innenfor teknologi, telekommunikasjoner, logistikk og farmasi som har løftet børsene.
81EU og Storbritannia, se Eurostat, 2020b; USA, se FRED, 2020; Norge, se Eiendom Norge, 2020.
82I IMFs Global Financial Stability Report, juni 2020, konkluderes det blant annet som følger: «Amid huge uncertainties, a disconnect between financial markets and the evolution of the real economy has emerged […] High levels of debt may become unmanageable for some borrowers, and the losses resulting from insolvencies could test bank resilience in some countries» (IMF, 2020).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon