Rasisme i Norge

De siste årene har flere blitt oppmerksomme på at det foregår rasisme og diskriminering i Norge. Det er uenighet om hvor utbredt denne rasismen er (Brekke , Fladmoe & Wollebæk, 2020, s. 80–83). Likevel er det i dag flere enn før som har blitt klar over at nordmenn med svart hudfarge kan oppleve negative opplevelser knyttet til sin hudfarge, eller at jobbsøkere med muslimskklingende navn kan ha vanskeligere for å bli innkalt til jobbintervju, for eksempel. Et mer kontroversielt spørsmål er hvorvidt det finnes rasistiske strukturer innebygd i norske samfunnsinstitusjoner – om det finnes strukturell rasisme i Norge, slik Tidsskrift for samfunnsforskning har utfordret meg til å skrive noe om.

Dette er et spørsmål jeg for alvor begynte å tenke over i vår da BLM-demonstrantene fremmet budskapet om at strukturell rasisme også er noe som foregår i Norge. Det er nemlig ikke åpenbart hvordan man kan forstå et begrep som strukturell rasisme på en måte som er mulig å avgrense og undersøke empirisk. Tross alt er Norge en stat der det er strengt forbudt å forskjellsbehandle mennesker på grunnlag av hudfarge, etnisk eller religiøs bakgrunn. Kan man likevel snakke om strukturell rasisme? I det følgende vil jeg utvikle noen tanker som fortsatt er uferdige hos meg. Jeg foreslår at rasisme kan være strukturell på tre grunnleggende måter: Den første måten handler om at samfunnets lover diskriminerer på bakgrunn av hudfarge, etnisitet eller religiøs bakgrunn. Den andre måten tar utgangspunkt i en intensjonell forklaring: Dersom et tilstrekkelig antall mennesker i viktige samfunnsinstitusjoner utviser rasistiske eller diskrimerende tilbøyeligheter og bindes sammen av en uformell diskurs, kan en institusjon fungere strukturelt rasistisk – også der loven er lik for alle. Den tredje typen tar utgangspunkt i en funksjonalistisk forklaring: Dersom innretningen på en institusjon systematisk gagner personer fra majoritetsbefolkningen mer enn den gagner grupper fra minoritetsbefolkningen, og denne skjevheten bidar til at praksisen blir videreført gjennom ulike feedback-mekanismer, kan en samfunnsinstitusjon fungere strukturelt rasistisk – også der enkeltpersonene i institusjonen ikke nødvendigvis er rasistiske selv. Selv om alle typene strukturell rasisme kan forekomme i Norge, foreslår jeg at den andre typen er mest utbredt.

Lovbestemt diskriminering

Dersom noen hadde spurt meg for noen år siden om jeg mente at det fantes strukturell rasisme i Norge, ville jeg antakelig svart nei. Tidlig på 2000-tallet, før jeg gikk inn i forskningsverdenen, var jeg svært opptatt av rasisme på på systemnivå. Men min jobb som empirisk orientert oppdragsforsker på Fafo endret perspektivet mitt. Forskningen min hadde gitt meg et visst innblikk i hvordan folk som var ansatt i statlige institusjoner, forsøkte å møte minoritetsbefolkningen, trodde jeg. Ofte møtte jeg ansatte som virket genuint opptatt av å hjelpe personer med minoritetsbakgrunn. Selvfølgelig fantes det rasisme hos enkeltpersoner som var ansatt i det offentlige, men jeg oppfattet det ikke som spesielt utbredt. Etter hvert begynte jeg å mene at den primære grunnen til at en del personer med innvandrerbakgrunn kom dårlig ut, handlet om en mismatch mellom deres kvalifikasjoner og hva det norske arbeidsmarkedet ba om.

En annen grunn til at jeg for noen år siden var skeptisk til begreper om strukturell rasisme i Norge, handlet nok også om min implisitte forståelse av strukturell rasisme. Måten jeg mer eller mindre bevisst forstod strukturell rasisme på, tok utgangspunkt i stater som apartheidregimet i Sør-Afrika, USA på 50- og 60-tallet eller dagens Israel. Dersom samfunnets lover diskriminerer på bakgrunn av hudfarge, etnisitet eller religiøs bakgrunn, er samfunnet åpenbart preget av strukturell rasisme. Men kunne man snakke om det i Norge, der slik diskriminering er strengt forbudt?

Merk at jeg her følger mange av dagens rasismeforskere i å forstå rasisme som noe som handler om mer enn bare hudfarge i seg selv, men om en «generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at de utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem, og om mulig aktivt diskriminere dem» (Bangstad & Døving, 2015, s. 16). Dette er ikke stedet for å gå inn i debatten om hvor vid rasismedefinisjonen skal være. Veldig kort mener jeg det er gode empiriske holdepunkter for å operere med en rasismedefinisjon som handler om mer enn bare hudfarge. I det siste Integreringsbarometeret, for eksempel, er det henholdsvis 2,3 prosent og 6,9 prosent av respondentene som mener at folk med en bestemt hudfarge er født «mindre intelligente» eller «mer hardtarbeidende» enn andre. Derimot er det henholdsvis 7 og 19,5 prosent som mener at personer med en bestemt «etnisk bakgrunn» er født mindre intelligente eller mer hardtarbeide (Brekke et al., 2020, s. 126). Dette indikerer at etnisitet – og muligens religiøs tilhørighet, slik som islam – har tatt over rollen hudfarge tidligere har hatt som rasistisk grensemarkør.

Strukturell rasisme gjennom intensjoner og diskurs

De siste årene har jeg imidlertid igjen blitt opptatt av at rasisme er noe som foregår i Norge også. Privat ble jeg dypere kjent med flere personer med minoritetsbakgrunn, som delte med meg hvordan de hadde opplevd rasisme. De fortalte mange historier om opplevelser av rasisme og forskjellsbehandling, som var svært forskjellige fra hvordan jeg selv oppfattet ansatte i det offentlige. Parallelt med dette ble jeg kjent med en lang rekke eksperimentelle studier som undersøkte rasisme eller diskriminering i Norge eller sammenliknbare land. De fleste av disse studiene viste tydelig at dette fenomenet var alt annet enn marginalt. Etter hvert begynte jeg derfor å benytte ordet rasisme der jeg tidligere hadde vært mer komfortabel med å snakke om diskriminering. Å bruke orde rasisme tydeliggjør at diskriminering ofte kan være knyttet til oppfatninger om rase/hudfarge, etnisitet eller essensialiserte identiter som «muslim».

Likevel var det ikke før vårens BLM-demonstrasjoner at jeg begynte å tenke over om rasisme også kunne være strukturell, og at det kunne handle om mer enn bare diskriminerende adferd hos enkeltansatte i institusjoner. Men hva kan det innebære når loven tross alt er lik for alle? La oss ta det norske politiet som eksempel. Det har blitt hevdet av en del minoritetsungdommer at det foregår etnisk profilering i det norske politiet, altså at sjansen for å bli stoppet av en politimann er større om man har svart enn hvit hud. I USA er det godt dokumentert at dette foregår. Så vidt jeg vet, finnes det ikke gode data på det i den norske konteksten, men la oss for argumentets skyld anta at det foregår her også. Den enkle tolkningen eller forklaringen på dette fenomenet dreier seg om rasistiske eller diskriminerende handlinger hos individuelle politimenn. Tross alt har ikke det norske politiet noen instruks om å stoppe minoritetsungdommer i større grad enn hvite ungdommer – tvert imot, vil jeg anta. Men dersom et tilstrekkelig antall politimenn i felt har en tendens til i større grad å stoppe minoritetsungdommer enn hvite ungdommer, alt annet likt, vil den totale praksisen til politiet ende opp med å bli diskriminerende. Nå kan det selvfølgelig argumenteres for at politifolk ofte møter en virkelighet der minoritetsungdommer er overrepresentert i enkelte grupper av kriminelle. Men slik statsviteren Tore Wig har argumentert godt for, er det i hvert fall i USA relativt godt belagt at rasistisk bias likevel spiller en rolle (Wig, 2020). På et eller annet punkt vil politiets praksis da kunne sies å være strukturelt rasistisk. Dersom det er mindre enn 1 prosent av det patruljerende politiet som oppfører seg diskriminerende, er det neppe nok til å snakke om strukturell rasisme. Men dersom det dreier seg om 10 eller 15 prosent av det patruljerende politiet, for eksempel, vil det være nok til at politiets adferd over tid vil få en tydelig slagside.

Denne forklaringen er intensjonell og tar utgangspunkt i metodologisk individualisme. Den handler om spesfikke typer adferd hos enkeltmennesker som er ansatt i en gitt institusjon. Når blir det da rasisme på strukturelt nivå? Begrepet struktur betyr tross alt «oppbygning eller sammenheng i en helhet» (SNL) og må derfor handle om mer enn bare a few bad apples. For at slik individuell rasisme hos ansatte i en institusjon skal betegnes som strukturell, selv om loven er lik for alle, foreslår jeg at de enkelte rasistiske handlinene må inngå i en større uformell diskurs. Dersom det finnes en diskurs i deler av politiet som er negativt innstilt til minoritetsungdommer i visse boområder, for eksempel, og enkelthandlinger fra enkeltstående politifolk informeres av en slik diskurs, kan rasismen likevel sies å være strukturell.

En slik forståelse av stukturell rasisme tilsier at den kan være mer eller mindre utbredt i en institusjon, avhengig av hvor utbredt den uformelle rasistiske diskursen er, og hvor mange av de ansatte i institusjonen som lar sine handlinger informere av en slik diskurs. Da kan man i prinsippet avdekke hvor rasistisk en institusjon er ved å undersøke hvordan de ansatte i institusjonen tenker og handler. I Norge er det i liten grad gjort slike undersøkelser. Dersom slike undersøkelser skulle bli gjort, er min utgangshypotese at det bare vil være et lite mindretall av de ansatte i de offentlige institusjonene i Norge som vil være tydelig preget av rasistiske diskurser. Likevel er det da klokt å huske at negative erfaringer har en tendens til å feste seg sterkere enn positive erfaringer. Psykologene Baumeister et al. formulerte det tydelig i tittelen på en artikkel som har blitt klassisk: «Bad is Stronger than Good» (Baumeister, Bratslavsky, Finkenauer & Vohs, 2001). Dersom du møter ni politifolk som behandler deg bra, mens den tiende politimannen behandler deg dårlig, vil det ofte være den tiende politimannen man husker. Kanskje er dette en av årsakene til at det ofte er en diskrepans mellom opplevelsen som personer med minoritets- og majoritetsbakgrunn kan ha av offentlige institusjoner. Personer som meg, som ikke selv blir utsatt for rasisme, legger kanskje primært merke til de ni personene som ikke utviser diskriminerende adferd. Personer med minoritetsbakgrunn, som kan oppleve å få rasismen rettet mot seg, legger kanskje heller merke til den tiende personen som faktisk diskriminerer. Om det så bare skulle være en av 20 politifolk eller NAV-ansatte som diskriminerer, vil det likevel over tid være nok til å skape en tydelig skjevhet.

Strukturell rasisme som skjult funksjon

Men når antirasister snakker om stukturell rasisme, snakker de ofte om egenskaper ved samfunnsinstitusjonene i seg selv, ikke bare om enkeltmenneskene som befolker disse institusjonene. Men hva kan det egentlig bety hvis man mener at en institusjon som politiet er strukturelt rasistisk? Selv om det sjelden utlegges som det, er dette egentlig et funksjonalistisk argument. Etter at Jon Elster erklærte funksjonalismen for død, begynte en hel generasjon med samfunnsvitere å mene at funksjonalistiske argumenter aldri kunne ha noe for seg. Og ja, det kan være lett å latterliggjøre funksjonalistiske argumenter. En uintendert effekt eller funksjon det amerikanske politiske systemet har for befolkningen i Norge, er for eksempel at nordmenn har blitt hekta på amerikansk politikk. Likevel er det åpenbart for de fleste at primærfunksjonen til det amerikanske demokratiet ikke dreier seg om å tilby nordmenn underholdning og adspredelse, og at man ikke kan forklare trekk ved dagens amerikanske demokrati gjennom hvordan det virker på oss i Norge. Men slik jeg argumenterte for i Morgenbladets og Harald Eias Bourdieu/Elster-konkurranse for noen år siden, kan det være på tide å børste støvet av de funksjonalistiske forklaringene (Elgvin, 2013).

En del samfunnsforskere bruker nemlig en type funksjonalistiske argumenter, uten at det nødvendigvis eksplisitt presenteres som det. På mitt eget fagfelt, migrasjonsforskningen, har det de siste årene blitt mer oppmerksomhet rundt hvordan familieformasjoner henger sammen med statsdannelser (se for eksempel en fersk bok av min Fafo-kollega Jon Horgen Friberg (2019, s. 26–28)). I svake stater, lyder argumentet, er mennesker overlatt til seg selv. Derfor blir det viktigere å ha sterke familier som holder sammen, ettersom man ikke kan stole på staten. Dette er et funksjonalistisk argument: Familiens funksjon er å tilby mennesker støtte i fraværet av en sterk stat. Problemet er likevel at få mennesker i slike samfunn argumenterer for viktigheten av tette familiebånd med henvisning til at det hjelper dem å overleve i en svak stat. Snarere kan de argumentere ut fra religion, tradisjon eller normer om hvordan «en god far» eller «en god sønn» bør oppføre seg. Forskere postulerer derfor at de sterke familiebåndene har en skjult funksjon, som bidrar til at disse praksisene vedvarer – selv om dette ikke nødvendigvis er tydelig for dem det gjelder.

De siste årene har flere filosofer og vitenskapsteoretikere forsøkt å fange inn presist hva som særpreger funksjonalistiske forklaringer. Jeg er mest glad i definisjonen til filosofen Harry Kincaid, som har gitt en intuitiv og enkel definisjon på hva en funksjonalistisk forklaring er (Kincaid, 2007):

  1. A forårsaker B.

  2. A fortsetter fordi A forårsaker B.

I eksempelet over med sterke familiebånd i svake stater kan argumentet være at sterke familiebånd vil føre til at mennesker klare seg bedre fordi de har noen som kan hjelpe dem når staten ikke trør til. Dette fører til at mønsteret med sterke familiebånd vedvarer. De familiene, menneskene og gruppene som klarer seg best – og får mest innflytelse i samfunnet – vil ofte være de som har de tetteste familiebåndene. Dermed forsterkes og vedvarer normen om at tette familiebånd er noe positivt, selv om denne funksjonen kanskje ikke blir erkjent av de det gjelder. Dermed kan det også være lettere å se hvorfor det ikke gir mening å si at det amerikanske politiske systemet har som funksjon å underholde nordmenn: Hvorvidt nordmenn blir underholdt av hva som skjer politisk i USA, har ingenting å si for hvorvidt særtrekkene i amerikansk politikk blir videreført eller ikke.

Kan man da si at norske samfunnsinstitusjoner har rasistiske funksjoner? I noen tilfeller kan nok svaret være ja – men i andre tilfeller blir svaret nei. Dersom man skal hevde at innretningen på en institusjon er strukturelt rasistisk, er det ikke nok å vise til at institusjonen kan oppleves rasistisk, eller kan ha effekter som slår ut mer negativt på personer med minoritetsbakgrunn enn på andre. Det må også finnes en feedback-mekanisme: Denne diskriminerende virkningen må aktivt bidra til at praksisen blir videreført. La meg nevne noen institusjoner eller praksiser som jeg mener ikke er strukturelt rasistiske, selv om de slår ut skjevt for minoritet og majoritet. Jeg tror for eksempel det er sannsynlig at den norske alkoholkulturen har negative virkninger for muslimer i Norge. På mange arbeidsplasser finnes det en underliggende forventning om at ansatte skal være med ut på fredagspils. På firmaturer og julebord er det ofte mye alkohol. For avholdende muslimer – og folk som ikke drikker generelt – kan dette oppleves fremmedgjørende. Det kan nok også bidra til at arbeidsgivere eller kolleger kan se med mer skepsis på muslimske kolleger dersom de ikke deltar fullt ut i det mange ser på som en viktig sosial arena. Likevel vil det være feil å si at den norske alkoholkulturen er strukturelt rasistisk. Jeg har vanskelig for å se for meg at virkningen alkoholkulturen har på muslimer, er en av årsakene til at den blir videreført. Den klart rimeligste forklaringen på at nordmenn fortsatt drikker mye alkohol, er at det er en tradisjon de fleste er vant med, og at mange setter pris på de gledene alkoholen og rusen kan gi. Og hva med politiets uformelle praksis med å stoppe og kontrollere ungdommer, som en del minoritetsungdommer opplever seg diskriminert av? Heller ikke her klarer jeg i utgangspunktet å se noen sterke argumenter for at praksisen har som funksjon å diskriminere minoritetsungdom. Det kan godt være at diskriminerende holdninger hos et mindretall av politifolkene på gaten bidrar til at slike kontroller over tid slår ut skjevt, og at det kan henge sammen med uformelle diskurser. Men jeg har vanskelig for å se for meg at dette bidrar til at praksisen med uformelle kontroller blir videreført. Man kan gjerne si at praksisen med å kontrollere ungdommer på gaten treffer såpass ulikt at den blir problematisk. Det er likevel noe annet enn å si at denne praksisen har som funksjon å diskriminere ungdommer med minoritetsbakgrunn.

Men på andre samfunnsområder kan man derimot argumentere for at praksiser eller institusjoner kan ha slike diskriminerende funksjoner. Et eksempel – som nok kan provosere noen – er dagens debatt eller diskurs rundt ytringsfrihet. Det går an å argumentere for at dagens ytringsfrihetsdiskurs har som skjult funksjon å bevare et kulturelt hegemoni for visse grupper, og å ekskludere andre grupper fra fellesskapet. Den britiske medieforskeren Gavan Titley ga nylig ut en kort bok med den bevisst provoserende tittelen «Is free speech racist»? (Titley, 2020). Selv om han ikke sier det eksplisitt, argumenterer egentlig Titley der på en delvis funksjonalistisk måte. Han understreker at ytringsfrihet i seg selv selvfølgelig ikke er en rasistisk idé, tvert imot. Likevel hevder han at visse former for ytringsfrihetsforsvar kan fungere rasistisk eller diskriminerende, selv om det ikke nødvendigvis er meningen til dem som deltar i debatten. Debattklimaet om ytringsfrihet har antakelig bidratt til at en del muslimer har trukket seg ut av den offentlige debatten når det dreier seg om temaer som religion, blasfemi og ytringsfrihet. Mange muslimer er skeptiske til karikaturtegninger av profeten, for eksempel. I den sekulære majoritetsbefolkningen er denne posisjonen lite populær. Min egen forskning i muslimske miljøer i Norge tilsier at noen få av dem som er kritiske til karikaturtegninger av profeten, velger å diskutere det offentlig. Det store flertallet av dem som mener dette, ser imidlertid heller ut til å melde seg ut av den offentlige debatten ettersom de opplever at posisjonen deres fører til så mye motstand, og at de uansett ikke kan få gehør. Det medfører at de genererer sine egne minioffentligheter som bare i begrenset grad forholder seg til den bredere offentligheten. Det bidrar i sin tur til at offentligheten fortsetter å være dominert av et liberalt-sekulært hegemoni.

Er dette en reell skjult funksjon, som noen av aktørene i ytringsfrihetsdiskursen har en underliggende interesse av, eller er det bare en tilfeldig og uintendert effekt, slik som med alkoholkulturen og muslimer på det norske arbeidsmarkedet? Jeg mener at det finnes en del empiriske mønstre som kan indikere at ytringsfrihetsdebatten også kan handle om eksklusjon og bevaring av kulturelt hegemoni. Mitt anektodiske inntrykk er for eksempel at ytringsfriheten som normativ verdi i langt større grad trekkes fram i offentlige debatter når det handler om islam eller blasfemi, enn når det handler om andre typer begrensninger av ytringsfriheten. Et eksempel er den nåværende utviklingen i Frankrike. Denne høsten skjedde det flere ting i Frankrike: Læreren Samuel Paty ble drept for å ha vist en karikatur i klasserommet. Men i samme periode vedtok det franske parlamentet en sterk begrensning i den akademiske friheten ved å erklære at akademikere skal være forpliktet på «republikkens verdier». Det ble også bestemt at franske borgere ikke skal ha lov til å filme politifolk i aksjon, noe som er et relativt sterkt inngrep i ytringsfriheten. Men der drapet på Samuel Paty førte til stor debatt i Norge, ble de andre to hendelsene langt på vei forbigått i stillhet, selv om de kan komme til å få vel så store konsekvenser for ytringsfriheten i Frankrike på sikt. Dette er en av flere indikasjoner på at ytringsfrihetsdiskursen også kan ha en underliggende ekskluderende funksjon. I Norge er det ikke mange aktører som har interesse av å bruke ytringsfrihetsdebatten til å ekskludere Frankrike, men det kan finnes aktører som har interesse av å bruke ytringsfrihetsdebatten til å ekskludere muslimer.

For at dette skal kunne kalles et funksjonalistisk argument, kan vi formalisere det som følger:

  1. Ytringsfrihetsdiskursen – A – fører til B, at et liberalt-sekulært perspektiv forblir hegemonisk i offentligheten, og at noen grupper av muslimer blir ekskludert fra fellesskapet.

  2. A fortsetter fordi det fører til B.

Finnes det feedback-mekanisme fra B til A i dette tilfellet? Jeg tror det. Ytringsfrihetsdiskursen kan nemlig se ut til å ha blitt selvforsterkende. Når blasfemikritiske muslimer blir satt på utsiden av det offentlige ordskiftet, trenger ikke den bredere offentligheten å forholde seg til blasfemikritiske argumenter. I tillegg befolkes viktige institusjoner med personer som er sosialisert inn i en liberal-sekulær ytringsfrihetsdiskurs. Dermed fører B til at A fortsetter. Dette er imidlertid stiliserte argumenter som fortsatt er uferdige hos meg. Å vise at ytringsfrihetsdiskursen faktisk kan forklares ut fra slike skjulte funksjoner, ville kreve mye empirisk arbeid.

Grenser for rasisme

Av typene strukturell rasisme jeg har diskutert i denne kommentaren, mener jeg at det er den andre typen som er klart mest utbredt i Norge – altså der individuelle rasistiske handlinger hos enkeltpersoner i institusjoner kan kobles til en bredere uformell diskurs. Noen norske institusjoner kan ha en skjult diskriminerende funksjon, men jeg tror at det utgjør unntaktet.

Mer generelt mener jeg at diskusjonen om rasisme blant både forskere og ikke-forskere vil ha godt av å unngå to ytterpunkt. På den ene siden vil det være villedende å hevde at alle de norske samfunnsinstitusjonene er gjennomsyret av strukturell rasisme. De fleste samfunnsinstitusjonene i Norge har ikke som funksjon å diskriminere minoriteter, langt derifra. I det offentlige Norge jobber det også mange ansatte som er opptatt av å støtte og hjelpe personer med minoritetsbakgrunn, heller enn å holde dem utenfor.

Samtidig er advarsler som den jeg nettopp formulerte, på mange måter et tomt slag i luften. Posisjonen som sier at de fleste norske samfunnsinstitusjonene er gjennomsyret av rasisme, er relativt marginal i den norske debatten, både i akademia og utenfor. En større fare er å la være å diskutere det som faktisk finnes av strukturell rasisme, enten det dreier seg om diskriminerende tilbøyeligheter hos grupper av enkeltansatte eller om underliggende diskriminerende funksjoner i institusjonene. I Norge har vi etter hvert mange spørreundersøkelser om holdninger i innvandrerbefolkningen. Men vi har få undersøkelser som ser på diskriminerende handlinger eller diskurser hos viktige yrkesgrupper som politi, lærere, helsepersonell eller byråkrater. Det tyder for meg på at utfordringen vår ikke har vært at vi har snakket for mye om rasisme, men at vi har snakket for lite om det.

Referanser

Baumeister, R.F., Bratslavsky, E., Finkenauer, C. & Vohs, K.D. (2001). Bad is stronger than good. Review of General Psychology, 5(4), 323–370. https://doi.org/10.1037/1089-2680.5.4.323

Bangstad, S. & Døving, C.A. (2015). Hva er rasisme? Oslo: Universitetsforlaget.

Brekke, J.-P., Fladmoe, A. & Wollebæk, D. (2020). Holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Norge. Integreringsbarometeret 2020. Oslo: Institutt for samfunnsforskning, rapport 2020:8.

Elgvin, O. (2013). Bourdieu: Et elstersk forsvar. Morgenbladet, 27.09.2013.

Friberg, J.H. (2019). Konflikt, fellesskap og forandring: Foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Kincaid, H. (2007). Functional explanation and evolutionary social science. I S. Turner & M. Risjord (red.), Handbook for the Philosophy of Science: Philosophy of Anthropology and Sociology (s. 213–248). Amsterdam: Elsevier.

Titley, G. (2020). Is free speech racist? Oxford: Polity Press.

Wig, T. (2020). Det er rasisme i tallene. Morgenbladet, 19.06.2020.