Med politidrapet på afrikanskamerikanske George Floyd i Minneapolis 25. mai 2020 fikk Black Lives Matter-bevegelsen – en protestorganisasjon mot politivold og strukturell rasisme stiftet i USA i 2013 – over natten et globalt nedslagsfelt. I løpet av få uker var det demonstrasjoner i byer på alle kontinenter, fra Cape Town og Kampala til Kyoto og Seoul, fra Haifa og Beirut til Bogotá og Rio de Janeiro – og i norske byer som Oslo, Bergen, Tromsø og Kristiansand. Demonstrasjonene var solidaritetshandlinger, men også protester mot politivold i USA så vel som mot erfaringer med rasisme og diskriminering i egne samfunn. Fortvilelsen over drapet på Floyd hadde gjenklang på tvers av landegrenser.

I Norge var Obiora-saken fra 2006 det mest åpenbare referansepunktet,1 men også de rasistisk motiverte drapene på Arve Beheim Karlsen i 1999, Benjamin Hermansen i 2001 og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i 2019 ble trukket fram som relevante hendelser i vår nære historie. Mer enn noe annet ble imidlertid den offentlige debatten i etterkant av drapet på George Floyd preget av at unge med synlig minoritetsbakgrunn i Norge delte erfaringer fra hverdagslivet med forskjellsbehandling, mistenkeliggjøring og stadige påminnelser om at de ikke egentlig hører til i det norske samfunnet (Retriever, 2020).

Som forsker på blant annet etnisk diskriminering i det norske arbeidslivet er jeg ikke overrasket over at Black Lives Matter-bevegelsen har en resonans i det norske samfunnet. Mange unge med minoritetsbakgrunn opplever rasisme og diskriminering (for eksempel Andersson, Jacobsen, Rogstad, & Vestel, 2012), og særlig diskriminering i arbeidsmarkedet er svært godt dokumentert (se Midtbøen, 2015a for en oversikt). Samtidig står bildet av omfattende strukturell rasisme i Norge i skarp kontrast til en annen – mer optimistisk og ikke svakere dokumentert – side av det flerkulturelle, norske samfunnet, nemlig at etterkommere av innvandrere i Norge opplever en betydelig oppadstigende sosial mobilitet sammenlignet med sine foreldre (for eksempel Hermansen, 2016). I motsetning til studier av rasisme og diskriminering peker forskningen på sosial mobilitet i retning av strukturell inkludering med velferdsstatens omfordelende institusjoner i en nøkkelrolle (Hermansen, 2017).

Spørsmålet er da: Kan både strukturell eksklusjon og inklusjon finne sted samtidig? Hvor godt egnet er i så fall teorier om strukturell rasisme til å fange opp denne dynamikken? Resepsjonen av drapet på George Floyd i Norge resulterte i en svært viktig – men uforløst – debatt om relevansen av teorier om strukturell rasisme i en norsk kontekst. I dette essayet er målet å bringe debatten noen hakk videre ved å peke på fellestrekk mellom ulike teorier om strukturell rasisme og diskutere relevansen av disse teoriene opp mot forskning på rasisme, diskriminering og sosial mobilitet i det flerkulturelle Norge.

Hva er strukturell rasisme?

Strukturell rasisme har ikke én betydning i forskningslitteraturen. Det er et paraplybegrep som dekker mange ulike teorier om moderne former for rasisme – noen psykologiske, noen sosiologiske og noen med opprinnelse i juss og humaniora. Felles for disse teoriene er for det første at de i hovedsak er utviklet i en amerikansk kontekst for å forstå vedvarende «rasemessig» ulikhet og diskriminering mot svarte amerikanere til tross for den formelle avskaffelsen av institusjonalisert rasisme, innvilgelsen av sivile rettigheter og forbud mot diskriminering. For det andre at de er utviklet i kontrast til det vi kan kalle et individualisert eller ideologisert rasismebegrep (Hagelund, 2004).

Både den klassiske, biologiske rasismen og det som på 1980-tallet skulle bli kjent som «ny» eller «kulturell» rasisme, dreier seg i hovedsak om rasisme som en ideologi enkeltindivider og grupper gir sin tilslutning til. Den klassiske rasismen bygger på ideen om at biologiske forskjeller mellom angivelige menneskeraser utgjør et hierarki med hvite på toppen, mens den kulturelle rasismen tar form av innvandringsmotstand som en skjult form for rasisme, der kulturforskjeller har erstattet «rase» som utgangspunkt for hierarkisering (se for eksempel Balibar, 1988; Barker, 1981; Gullestad, 2002). Teorier om strukturell rasisme har isteden som formål å flytte perspektivet fra enkeltmenneskers eller gruppers eksplisitte holdninger og ideologiske overbevisninger til samfunnets underliggende strukturer som former grupperelasjoner og påvirker minoriteters makt og muligheter i samfunnet, på mer subtile, i blant ubevisste, måter.2

Én hovedgren av teorier om strukturell rasisme har sin opprinnelse i psykologifaget. Bakgrunnen var at meningsmålinger fra 1970-tallet og framover fanget opp en holdningsendring blant hvite amerikanere der andelen med eksplisitte, negative holdninger til svarte amerikanere hadde sunket betraktelig. Mange oppfattet dette som et utslag av borgerrettighetsbevegelsens seire og at USA endelig var i ferd med å legge bak seg den «ultimate arvesynden» – slaveriet og det institusjonaliserte rasesegregeringssystemet (Jim Crow) som eksisterte fram til 1965. Andre påpekte at rasismen simpelthen hadde endret uttrykk fra en uttalt og eksplisitt form for rasisme til en mer uuttalt og subtil form der diskriminering og vedvarende aksept for ulikhet fikk holde fram under dekke av mer liberale holdninger i den hvite majoritetsbefolkningen. Teorier om «symbolsk» (Kinder & Sears, 1981) og «moderne» rasisme (McConahay, 1983) ble utviklet for å fange opp denne dynamikken. Det samme gjorde den velkjente og utbredte teorien om implisitt bias, som bygger på såkalte IATs eller Implicit Association Tests (Greenwald, McGhee, & Schwartz, 1998). Ifølge teorien om implisitt bias har de fleste mennesker en tendens til å koble negative egenskaper til utgrupper, deriblant svarte. Premisset for denne teorien er dermed at forskjellsbehandling finner sted som følge av ubevisste kategoriseringsprosesser snarere enn negative fordommer og uttalte stereotypier. Og fordi denne formen for kategorisering både er svært utbredt og vanskelig å kontrollere, er vi alle potensielle «rasister» helt uavhengig av våre uttalte holdninger til minoritetsgrupper.

En annen viktig gren av teorier om strukturell rasisme er mindre opptatt av psykologiske mekanismer og peker isteden på hvordan dagens relasjoner mellom svarte og hvite amerikanere må forstås i et bredere historisk og sosiologisk perspektiv med vekt på makt, dominans og kamp om samfunnets ressurser. Disse teoriene tar som utgangspunkt at det amerikanske samfunnet historisk er basert på rasemotsetninger og den hvite majoritetsbefolkningens undertrykkelse av den svarte minoritetsbefolkningen. Under slaveriet og Jim Crow-regimet var undertrykkelsen en del av et juridisk system der svarte hadde ingen eller få rettigheter. Etter avskaffelsen av Jim Crow og forbudet mot rasediskriminering fikk den svarte befolkningen formelt sett de samme rettighetene som hvite, men ifølge disse teoriene har lite forandret seg: Fortidens slaveri og institusjonaliserte rasediskriminering former fremdeles både relasjoner og institusjoner i den grad at en undertrykkende forestilling om «rase» fortsatt opererer som det viktigste organiserende prinsipp i fordelingen av goder i samfunnet. I sin teori om raseformasjon argumenterer Omi og Winant ([1994] 2015) for at dette skyldes en motreaksjon mot borgerrettighetsbevegelsens seire, der klassisk rasisme gradvis er erstattet av en «fargeblind» ideologi som i praksis tillater vedvarende diskriminering. Tilsvarende mener Bonilla-Silva (2006, 2015) og Feagin (2006) at rasismen fremdeles er systemisk eller strukturell fordi det amerikanske samfunnets institusjoner systematisk minimerer den svarte befolkningens livssjanser, i den grad at vi kan snakke om en rasialisert samfunnsstruktur – A Racial Order, som Emirbayer og Desmond (2015) kaller det.

Det empiriske bakteppet for disse teoriene er vedvarende ulikhet mellom USAs svarte og hvite befolkning når det gjelder for eksempel boligsegregering, arbeidsmarkedstilknytning, inntekt og tilgang til helsetjenester. Ett konkret eksempel på hvordan historiske forhold påvirker dagens ulikhetsmønstre, er koblingen mellom boligsegregering, skolekvalitet og utdanningsnivå: Boligsegregeringen i USA er fremdeles svært høy, og skolekvaliteten i områder som domineres av svarte amerikanere, er mye dårligere enn i områder som domineres av hvite, noe som påvirker både evner til og muligheter for å investere i høyere utdanning (Charles, Dinwiddie, & Massey, 2004). Et annet eksempel er fengslingsratene, som er mer enn firedoblet siden midten av 1970-tallet, en utvikling som særlig har rammet unge afrikanskamerikanske menn (Travis, Western, & Redburn, 2014). Det amerikanske politi- og fengselssystemet anses gjerne som en nøkkelinstitusjon i undertrykkelsen av den svarte befolkningen. Ikke bare er svarte menn overrepresentert. I det øyeblikket de har en dom mot seg, svekkes radikalt både rettigheter og muligheter, blant annet på arbeidsmarkedet (Pager, 2003). Den amerikanske juristen Michelle Alexander (2006) omtaler dette systemet for The New Jim Crow – det er gammel undertrykkelse av svarte amerikanere i ny tapning.

Flere av disse er perspektivene er kontroversielle og har vært gjenstand for omfattende kritikk i forskningslitteraturen. Én innvending er at teorier om strukturell rasisme har et deterministisk preg som tilslører de positive endringene det amerikanske samfunnet har gjennomgått siden den institusjonaliserte rasesegregeringen opphørte formelt (Wimmer, 2015). En annen innvending er at vekten på underliggende strukturer og «fargeblind» rasisme tar oppmerksomheten vekk fra andre ulikhetsskapende prosesser og mekanismer som ifølge Wimmer (2015) forsvinner fra analysene når det tas for gitt at «rase» er det viktigste organiserende prinsipp for fordeling av makt og muligheter. En tredje innvending er at selv om teoriene tar utgangspunkt i situasjonen for svarte amerikanere, er det en tendens til at mekanismene som beskrives, generaliseres til å gjelde alle «people of colour», noe som underspiller den betydelige oppadstigende sosiale mobiliteten som de fleste etterkommere av innvandrere opplever i USA (se for eksempel Alba & Nee, 2003; Kasinitz, Mollenkopf, Waters, & Holdaway, 2008).

Heller enn å gå nærmere inn på disse debattene her skal jeg diskutere hvorvidt teorier om strukturell rasisme er egnet til å forstå etniske relasjoner i Norge i dag. For selv om teorier om strukturell rasisme er utviklet for å vise hvordan historiske erfaringer med slaveri og institusjonalisert rasisme fremdeles skaper vedvarende ulikheter basert på «rase» i USA, anvendes de stadig i andre kontekster med svært ulike historiske erfaringer – som Norge. I noen tilfeller er dette helt etter forfatternes eget ønske: Implisitt bias er for eksempel tenkt som en universell teori om ubevisst kategorisering av grupper basert på (blant annet) fenotypiske kjennetegn. Også flere av de sosiologiske teoriene skal ha overføringsverdi på tvers av land: Ifølge Omi og Winant ([1994] 2015, s. 106) er «rase» en masterkategori som konstituerer og forklarer ulikhet i hele den moderne verden, mens Emirbayer og Desmonds (2015, s. 15) teori om «raseorden» tar avspark fra USA, men er tenkt som oppspill til en global teori der inndelingen av mennesker etter hudfarge former sosial ulikhet, symbolske klassifikasjoner og identitet på tvers av land. Spørsmålet er da: Hvor overførbare er innsikter fra teorier om strukturell rasisme i analyser av diskriminering- og mobilitetsmønstre i en norsk kontekst?

Forskning på diskriminering og sosial mobilitet i Norge

Legger man den empiriske forskningen på diskriminering av innvandrere og etterkommere av innvandrere i Norge til grunn, kan man ved første øyekast få inntrykk av at teorier om strukturell rasisme har stor relevans. Eksperimentelle studier har over en tiårsperiode dokumentert at norskpakistanske jobbsøkere har vesentlig lavere sannsynlighet for å kalles inn til jobbintervju sammenlignet med likt kvalifiserte søkere med norske navn (Birkelund, Heggebø, & Rogstad, 2016; Larsen & Di Stasio, 2019; Midtbøen & Rogstad, 2012). Tilsvarende studier har funnet etnisk diskriminering i boligmarkedet (Andersson, Jakobsson, & Kotsadam, 2012). En rekke surveyundersøkelser og kvalitative studier har dessuten dokumentert at innvandrere og etterkommere opplever diskriminering i arbeidslivet, i utdanningsinstitusjoner, i helsevesenet og i møte med politiet og i offentligheten (for eksempel Andersson et al., 2012; Dalgard, 2018; Erdal et al., 2019; Fangen & Paasche, 2012; Orupabo, 2008; Solhjell et al., 2019; Vrålstad & Wiggen, 2017).3

Hvis man ser denne forskningen på tvers av samfunnssektorer under ett, synes det å være liten tvil om at diskriminering i Norge i dag utgjør et strukturelt eller systemisk problem. Allikevel har jeg bestandig nølt med å bruke begrepet «strukturell rasisme» som en overordnet forklaring på dette fenomenet. Det er flere grunner til dette. Dels handler det om at verken psykologiske teorier om implisitt bias eller sosiologiske teorier om «fargeblind» rasisme er særlig egnet til å fange opp variasjon i diskrimineringsmønstre. Dels handler det om at vekten særlig de sosiologiske teoriene om strukturell rasisme legger på reproduksjon av «rasebaserte» ulikhetsmønstre, i liten grad finner sitt motsvar i den norske innvandrerbefolkningen, der oppadstigende sosioøkonomisk mobilitet mer enn reproduksjon av ulikhet over generasjonene er hovedbildet. La meg utdype disse poengene ved å ta en kikk på noen hovedkonklusjoner fra forskningen.

For det første viser den eksperimentelle forskningen på etnisk diskriminering i arbeidslivet at det er stor variasjon mellom sektorer, bransjer og stillingstyper når det gjelder omfanget av diskriminering. I offentlig sektor er det for eksempel langt mindre diskriminering enn i privat sektor. I noen stillingstyper, som lærer og sykepleier, er det dessuten knapt forskjeller mellom søkere med norske og pakistanske navn når det gjelder sannsynlighet for å kalles inn til et jobbintervju, mens diskriminering i andre stillingstyper, for eksempel innen regnskap, forsikring og økonomi, er svært utbredt (Midtbøen & Rogstad, 2012). Denne variasjonen i diskrimineringsmønstre kan ikke enkelt forklares av én overgripende strukturell teori, ei heller av en generell teori om implisitt bias. Snarere har jeg argumentert for en mer kontekstsensitiv tilnærming, der det er samspillet mellom individuelle holdninger og handlinger og de organisatoriske betingelsene som ansettelsesprosesser skjer innenfor, som avgjør når, hvordan og hvorfor diskriminering i arbeidslivet finner sted (Midtbøen, 2015b).

For det andre viser surveyforskning at det er stor variasjon mellom samfunnsområder i omfanget av opplevd diskriminering. I Statistisk sentralbyrås seneste levekårsundersøkelse blant innvandrere og etterkommere av innvandrere i Norge (Dalgard, 2018; Vrålstad & Wiggen, 2017) kommer det for eksempel fram at om lag 20 prosent av respondentene har erfart diskriminering i arbeidsmarkedet. Omfanget av opplevd diskriminering er lavere i utdanningsinstitusjoner og svært lavt i helsevesenet – kun seks prosent rapporterer diskriminering i den sektoren. Det mest slående resultatet fra denne undersøkelsen er likevel den lave andelen som har erfart diskriminering i møte med politiet: Blant innvandrere rapporterer tre prosent slik diskriminering, blant etterkommere kun én prosent. Et noe høyere tall, rundt seks prosent, kommer fram i Erdal og kollegers (2019) tilsvarende surveyundersøkelse blant unge med minoritetsbakgrunn i Norge. Dette er uansett et slående lavt tall all den tid og rasisme i politiet, politivold og racial profiling er nøkkelelementer i teorier om strukturell rasisme. Samtidig er det viktig å presisere at det både er kjønns- og gruppeforskjeller i dette bildet: Menn opplever mer diskriminering i møte med politiet enn kvinner, og noen grupper – som norsksomaliere og norsktyrkere – opplever oftere diskriminering enn andre grupper (Erdal et al., 2019, s. 148). Negative møter med politiet kan selvsagt også være større i, for eksempel, østkantbydeler i Oslo enn i andre deler av landet.

For det tredje er det empiriske utgangspunktet for sosiologiske teorier om strukturell rasisme at den positive utviklingen svarte amerikanere opplevde i tiårene etter borgerrettighetsbevegelsens seire, på viktige områder har stanset opp eller til og med blitt reversert. For eksempel vokser de fleste unge svarte amerikanere fremdeles opp i rasesegregerte områder med tilgang til skoler av dårlig kvalitet, gapet i ledighet mellom svarte og hvite har endret seg lite siden 1980, og gapet i sysselsetting har økt i samme periode (Austin, 2013; Holzer, Offner, & Sorensen, 2005). Denne situasjonen er svært ulik den etterkommere av innvandrere opplever i Norge. Etniske forskjeller i fullføring av videregående skole har avtatt betydelig siden 1990-tallet (Reisel, Hermansen, & Kindt, 2019), og etterkommere av innvandrere er overrepresentert i høyere utdanning og blant dem som fullfører høystatusutdanninger som medisin og juss (Midtbøen & Nadim, 2019; Østby & Henriksen, 2013). Etterkommerne har dessuten opplevd en betydelig økonomisk mobilitet og ligner mer på majoritetsbefolkningen enn på sine innvandrerforeldre når det gjelder inntekt, sysselsetting og mottak av sosiale stønader (Bratsberg, Raaum, & Røed, 2014; Hermansen, 2016). Mye tyder på at det er velferdsstatens omfordelende og utjevnende institusjoner som er den strukturelle hovedforklaringen på denne utviklingen. Som Hermansen (2017) har påpekt: Relativt lav økonomisk ulikhet, et omfattende sosialt sikkerhetsnett og et godt utbygd og gratis utdanningssystem gir sterke institusjonelle betingelser for oppadstigende sosial mobilitet blant etterkommere av innvandrere i Norge. Disse institusjonelle betingelsene er fundamentalt annerledes enn i USA og er nødt til å tas med i beregningen når vi vurderer relevansen av strukturell rasisme i Norge.

Strukturell inklusjon og strukturell eksklusjon?

Er implikasjonen av forskningen på diskriminering og sosial mobilitet dermed at teorier om strukturell rasisme er irrelevante i en norsk kontekst? Etter min mening er svaret både ja og nei. På den ene siden kommer én bred, strukturell «masterfortelling» til kort i forståelsen av den store variasjonen i diskrimineringsmønstre, mellom samfunnsområder og innad i arbeidsmarkedet. Ikke minst er det vanskelig å forene et overgripende strukturelt perspektiv med utspring i en samfunnskontekst der arven fra slaveri og institusjonalisert rasesegregering fremdeles er gjeldende, med den slående sosiale mobiliteten som etterkommere av innvandrere opplever i Norge. Et ensidig søkelys på rasisme, diskriminering og strukturelle barrierer underslår de institusjonelle mekanismene som bidrar til de facto strukturell inklusjon i det norske samfunnet.

På den annen side: Det er ikke noen tvil om at diskriminering forekommer. Den samlede dokumentasjonen fra forskning som er gjennomført over tre tiår, på de fleste samfunnsområder og med alle tilgjengelige metoder i den samfunnsvitenskapelige verktøykassa, burde være nok til å overbevise om at akkurat dét spørsmålet er besvart – variasjoner og nyanser til tross. I tillegg er det et annet element her som står i kontrast til forskningen på sosial mobilitet i innvandrerbefolkningen: Det er lite som tyder på at omfanget av diskriminering i arbeidslivet er mindre for etterkommere enn for innvandrere. Verken eksperimentelle studier eller nyere analyser av surveydata finner forskjeller mellom generasjonene i tilgang til arbeidsmarkedet eller opplevd diskriminering på arbeidsplassen. Om noe er det snarere slik at de som har lyktes i å få seg jobb i høystatusyrker, som er tilfellet for mange etterkommere av innvandrere i dag, rapporterer mer diskriminering enn andre (Midtbøen & Kitterød, 2019), et fenomen som gjerne kalles «integrasjonsparadokset» i faglitteraturen (for eksempel Tuppat & Gerhards, 2020). Dette tilsynelatende paradokset kan skyldes at investering i høyere utdanning øker forventninger om likebehandling, og at innlemming i majoritetsdominerte eliteyrker gir større eksponering for diskriminering. Nylig publiserte metaanalyser av eksperimentelle studier av diskriminering i USA og Storbritannia har imidlertid dokumentert en slående stabilitet også i objektive diskrimineringsmønstre over et langt tidsspenn (Heath & Di Stasio, 2019; Quillian, Hexel, Pager, & Midtbøen, 2017). Det er svært bekymringsfullt hvis diskriminering forblir en tilsvarende stabil barriere mot arbeidsmarkedsdeltakelse i Norge.

Et annet viktig aspekt av relevans for vurderingen av strukturell rasisme dreier seg om i hvilken grad etterkommere av innvandrere opplever at de blir oppfattet og akseptert som norske, eller om de snarere opplever at det kontinuerlig stilles spørsmålstegn ved deres tilhørighet til Norge. Et slående funn fra den mest omfattende surveyundersøkelsen om holdninger og erfaringer blant unge med innvandrerbakgrunn i Norge (Friberg, 2017) er at det er et stort sprik mellom andelen som oppfatter seg selv som norske, og andelen som opplever at andre gjør det samme. Spriket er størst blant ungdommer som definerer seg som muslimer, noe som tyder på at tilhørighet til islam er en viktig kilde til opplevelser av utenforskap blant unge i det norske samfunnet (se også Bangstad & Døving, 2015, kap. 4). Og gapet mellom egen identitet og andres anerkjennelse er større for etterkommere enn for innvandrere, antakelig fordi etterkommerne oftere definerer seg selv som norske, men uten at andres anerkjennelse av deres tilhørighet til Norge øker i samme takt (Friberg, 2021).

Her ligger en viktig kilde til å forstå resepsjonen av politidrapet på George Floyd i Norge. Det var nettopp gjentatte opplevelser av å bli oppfattet som ikke-norske som preget erfaringene mange med minoritetsbakgrunn delte i ukene etter hendelsen 25. mai 2020. Dette tangerer et hovedfunn i Anderssons (2003, 2010) arbeider om identitetsformasjon og politisk engasjement blant unge minoriteter i Norge: Opplevelser av at hudfarge og klesdrakt står i veien for å bli oppfattet som norsk, kan skape en følelse av marginalisering og utenforskap, noe som igjen kan føre til at unge identifiserer seg med andre minoritetsgrupper andre steder – som svarte amerikanere i USA (se også Andersson et al., 2012). Den negative opplevelsen av manglende anerkjennelse er antakelig langt mer kraftfull for unge som er født og oppvokst i Norge, og som deltar på linje med majoriteten i utdanning og arbeid, enn for nyankomne innvandrere som har sin primære identitet knyttet til hjemlandet. Og i spørsmål om identitet og tilhørighet er neppe samfunnets institusjonelle rammebetingelser for oppadstigende sosial mobilitet den viktigste faktoren. Eller sagt med andre ord: Velferdsstatens institusjoner kan tilrettelegge for mobilitet i det vi kan kalle den sosioøkonomiske sfæren, gjennom utdanning og arbeid, men ikke uten videre sikre anerkjennelse av identitet og en opplevelse av tilhørighet i hverdagsliv og offentlighet, det vi kan kalle den kulturelle sfæren.

Tilløp til en konklusjon

Til sammen danner altså forskningen på rasisme, diskriminering og sosial mobilitet et temmelig sammensatt bilde av både ekskludering og inkludering, endring og stabilitet. Langs noen dimensjoner ser vi tendenser til strukturell inklusjon, ikke minst når det gjelder den intergenerasjonelle utviklingen av utdanningsnivå og inntekt. Langs andre dimensjoner ser vi tendenser til strukturell eksklusjon i vedvarende diskriminering og opplevelser av utenforskap og marginalisering. Diskusjoner om hvorvidt teorier om strukturell rasisme er relevante analytiske verktøy i en norsk sammenheng, må ta høyde for begge disse tendensene.

Et startpunkt kan være å skille skarpt mellom sosioøkonomiske eller materielle faktorer på den ene siden og kulturelle faktorer som symbolske klassifikasjonsmønstre og identitetsformasjon på den andre. Neste steg bør være å studere hvordan disse faktorene henger sammen, for eksempel ved å undersøke om opplevelser av kulturell inklusjon og eksklusjon har konsekvenser for sosiale og økonomiske forhold, og i så fall på hvilke måter. Det er ikke gitt at erfaringer med rasisme og diskriminering skaper sosioøkonomisk stagnasjon. Kanskje er forholdet til og med motsatt; erfaringer med rasisme og diskriminering kan oppleves særlig sterkt for dem som har lyktes i å fullføre høyere utdanning og sikre jobber med høy status i samfunnet (se Midtbøen & Kitterød, 2019 for en utdyping av dette poenget).

En meningsfull diskusjon om relevansen av strukturell rasisme som teoretisk perspektiv i Norge forutsetter etter mitt skjønn at rammeverket plukkes fra hverandre og tilpasses slik at vi kan gripe rasismens og diskrimineringens ulike aspekter og konsekvenser i den norske, institusjonelle konteksten. Uten en slik tilpasning er jeg redd for at forskere på rasisme- og diskrimineringsfeltet kan bidra til å danne et overdrevent negativt bilde av minoritetsungdommers muligheter og erfaringer i samfunnet som i verste fall kan ha avmakt og fremmedgjøring som uintendert konsekvens. Men en fullstendig avvisning av at strukturell eksklusjon langs etniske og religiøse skillelinjer finner sted i Norge, er ikke bare empirisk feil – det er antakelig også en oppskrift på etnisk konflikt.

Om teksten

Stor takk til Mette Andersson, Jon Horgen Friberg og Are Skeie Hermansen, og til redaktørene Atle Haugsgjerd og Kjersti Thorbjørnsrud, for nyttige kommentarer til et tidligere utkast av dette essayet.

Referanser

Alba, R., & Nee, V. (2003). Remaking the American Mainstream: Assimilation and Contemporary Immigration. Cambridge: Harvard University Press.

Alexander, M. (2010). The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness. New York: The New Press.

Andersson, L., Jakobsson, N., & Kotsadam, A. (2012). Discrimination in the Norwegian housing market – class, sex, and ethnicity. Land Economics, 88(2), 233–240.

Andersson, M. (2003). Immigrant youth and the dynamics of marginalization. Young, 11(1), 74–89. Hentet fra: http://you.sagepub.com/content/11/1/74.abstract

Andersson, M. (2010). The social imaginary of first generation Europeans. Social Identities, 16(1), 3–21. doi: https://doi.org/10.1080/13504630903465845

Andersson, M., Jacobsen, C., Rogstad, J., & Vestel, V. (2012). Kritiske hendelser – nye stemmer: Politisk engasjement og transnasjonal orientering i det nye Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Austin, A. (2013). The Unfinished March: An Overview Economic Policy Institute. Hentet fra: https://files.epi.org/2013/EPI-The-Unfinished-March-An-Overview.pdf

Balibar, E. (1988). Is There a ‘Neo-Racism’? I E. Balibar & I. Wallerstein (red.), Race, Nation, Class: Ambiguous Identities. London: Verso.

Bangstad, S., & Døving, C. A. (2015). Hva er rasisme? Oslo: Universitetsforlaget.

Barker, M. (1981). The New Racism. London: Junction Books.

Birkelund, G.E., Heggebø, K., & Rogstad, J. (2016). Additive or Multiplicative Disadvantage? The Scarring Effects of Unemployment for Ethnic Minorities. European Sociological Review, 33(1), 17–29. doi: https://doi.org/10.1093/esr/jcw030

Bonilla-Silva, E. (2006). Racism without Racists? Color-Blind Racism and the Persistence of Racial Inequality in the United States. Lanham: Rowman & Littlefield.

Bonilla-Silva, E. (2015). The Structure of Racism in Color-Blind, «Post-Racial» America. American Behavioral Scientist, 59(11), 1358–1376. doi: https://doi.org/10.1177/0002764215586826

Bratsberg, B., Raaum, O., & Røed, K. (2014). Immigrants, Labour Market Performance and Social Insurance. The Economic Journal, 124(580), F644–F683. doi: https://doi.org/10.1111/ecoj.12182

Charles, C.Z., Dinwiddie, G., & Massey, D. S. (2004). The Continuing Consequences of Segregation: Family Stress and College Academic Performance. Social Science Quarterly, 85(5), 1353–1373. doi: https://doi.org/10.1111/j.0038-4941.2004.00280.x

Dalgard, A.B. (red.) (2018). Levekår blant norskfødte med innvandrerforeldre i Norge 2016. SSB-rapport 2018/20. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Emirbayer, M., & Desmond, M. (2015). The Racial Order. Chicago and London: The University of Chicago Press.

Erdal, M.B., Bertelli, D., Kruse, M., Tjønn, M.H., Midtbøen, A.H., Brochmann, G., . . . Jensen, K.K. (2019). Citizenship, Participation and Belonging in Scandinavia. Results from a survey among young adults of diverse origins in Norway, Sweden and Denmark. PRIO Report. Oslo: PRIO.

Fangen, K., & Paasche, E. (2012). Young adults of ethnic minority background on the Norwegian labour market: The interactional co-construction of exclusion by employers and customers. Ethnicities, 13(5), 607–624. doi: https://doi.org/10.1177/1468796812467957

Feagin, J. (2006). Systemic Racism: A Theory of Oppression. New York: Routledge.

Friberg, J.H. (2017). Assimilering på norsk. Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn. Fafo-rapport 2016:43. Oslo: Fafo.

Friberg, J.H. (2021). Who wants to be Norwegian – who gets to be Norwegian? Identificational assimilation and non-recognition among immigrant origin youth in Norway. Ethnic and Racial Studies. doi: https://doi.org/10.1080/01419870.2020.1857813

Greenwald, A.G., McGhee, D.E., & Schwartz, J.L.K. (1998). Measuring Individual Differences in Implicit Cognition: The Implicit Association Test. Journal of Personality and Social Psychology, 74(6), 1464–1480. doi: https://doi.org/10.1037/0022-3514.74.6.1464

Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget.

Hagelund, A. (2004). Anstendighetens utside: 'Rasisme' i norsk innvandringspolitisk diskurs. Tidsskrift for samfunnsforskning, 45(1), 3–29.

Heath, A., & Di Stasio, V. (2019). Racial discrimination in Britain, 1969-2017: A meta-analysis of field experiments on racial discrimination in the British labour market. British Journal of Sociology. doi: https://doi.org/10.1111/1468-4446.12676

Hermansen, A.S. (2016). Moving Up or Falling Behind? Intergenerational Socioeconomic Transmission among Children of Immigrants in Norway. European Sociological Review, 32(5), 675–689. doi: https://doi.org/10.1093/esr/jcw024

Hermansen, A.S. (2017). Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks? Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(01), 15–34. doi: https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2017-01-02

Holzer, H.J., Offner, P., & Sorensen, E. (2005). Declining employment among young black less-educated men: The role of incarceration and child support. Journal of Policy Analysis and Management, 24(2), 329–350. doi: https://doi.org/10.1002/pam.20092

Kasinitz, P., Mollenkopf, J.H., Waters, M.C., & Holdaway, J. (2008). Inheriting the City: The Children of Immigrants Come of Age. New York: Russel Sage Foundation.

Kinder, D.R., & Sears, D.O. (1981). Prejudice and politics: Symbolic racism versus racial threats to the good life. Journal of Personality and Social Psychology, 40(3), 414–431.

Larsen, E.N., & Di Stasio, V. (2019). Pakistani in the UK and Norway: different contexts, similar disadvantage. Results from a comparative field experiment on hiring discrimination. Journal of Ethnic and Migration Studies, 1–21. doi: https://doi.org/10.1080/1369183X.2019.1622777

McConahay, J.B. (1983). Modern racism and modern discrimination. The effects of race, racial attitudes, and context on simulated hiring decisions. Personality and Social Psychology Bulletin, 9(4), 551–558.

Midtbøen, A.H. (2015a). Etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet. Tidsskrift for samfunnsforskning, 55(1), 3–30.

Midtbøen, A.H. (2015b). The context of employment discrimination: interpreting the findings of a field experiment. The British Journal of Sociology, 66(1), 193–214. doi: https://doi.org/10.1111/1468-4446.12098

Midtbøen, A.H., & Kitterød, R.H. (2019). Beskytter assimilering mot diskriminering? Opplevd diskriminering blant innvandrere og etterkommere av innvandrere i det norske arbeidslivet. Norsk sosiologisk tidsskrift, 3(5), 353–369. doi: https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2019-05-04

Midtbøen, A.H., & Lidén, H. (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. ISF-rapport 2015:01. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Midtbøen, A.H., & Nadim, M. (2019). Ethnic niche formation at the top? Second-generation immigrants in Norwegian high-status occupations. Ethnic and Racial Studies, 42(16), 177–195. doi: https://doi.org/10.1080/01419870.2019.1638954

Midtbøen, A.H., & Rogstad, J. (2012). Diskrimineringens omfang og årsaker. Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv. ISF-rapport 2012:1. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Omi, M., & Winant, H. ([1994] 2015). Racial Formation in the United States (3 ed.). New York: Routledge.

Orupabo, J. (2008). «I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb». Søkelys på arbeidslivet, 25(1), 51–62.

Pager, D. (2003). The Mark of a Criminal Record. American Journal of Sociology, 108(5), 937–975. doi: https://doi.org/10.1086/374403

Quillian, L., Hexel, O., Pager, D., & Midtbøen, A.H. (2017). Meta-analysis of field experiments shows no change in racial discrimination in hiring over time. Proceedings of the National Academy of the Sciences in the United States, 114(41), 10870–10875. doi: https://doi.org/10.1073/pnas.1706255114

Reisel, L., Hermansen, A.S., & Kindt, M.T. (2019). Norway: Ethnic (In)equality in a Social-Democratic Welfare State. I P. A. J. Stevens & A. G. Dworkin (red.), The Palgrave Handbook of Race and Ethnic Inequalities in Education, Vol. 2 (2. utg.., s. 843–884). Cham: Palgrave Macmillan.

Retriever. (2020). Rasismedebatten i norske medier 01.05.2020–31.08.2020: En medieanalyse av rasisme i kjølvannet av drapet på George Floyd og fremveksten av Black Lives Matter-bevegelsen. Oslo: Retriever.

Solhjell, R., Saarikkomäki, E., Haller, M.B., Wästerfors, D., & Kolind, T. (2019). «We are Seen as a Threat»: Police Stops of Young Ethnic Minorities in the Nordic Countries. Critical Criminology, 27(2), 347–361. doi: https://doi.org/10.1007/s10612-018-9408-9

Travis, J., Western, B., & Redburn, S. (red.). (2014). The Growth of Incarceration in the United States: Exploring Causes and Consequences. Washington, DC: The National Academies Press.

Tuppat, J., & Gerhards, J. (2020). Immigrants’ First Names and Perceived Discrimination: A Contribution to Understanding the Integration Paradox. European Sociological Review. doi: https://doi.org/10.1093/esr/jcaa041

Vrålstad, S., & Wiggen, K.S. (red.). (2017). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. SSB-rapport 2017/13. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Wimmer, A. (2015). Race-centrism: a critique and a research agenda. Ethnic and Racial Studies, 38(13), 2186–2205. doi: https://doi.org/10.1080/01419870.2015.1058510

Østby, L., & Henriksen, K. (2013). Innvandrere – hva vi nå vet og ikke vet. Samfunnsspeilet, 2–10.