Innvandring har gjort det norske samfunnet mer heterogent, og innvandringens betydning for samfunnsutviklingen kan både emosjonelt og politisk ses som et ganske brennbart tema. Da er begrepsbruken vi forskere benytter, svært viktig. Begrepet «rase» er problematisk av mange grunner, og begrepene «rasisme» og «strukturell rasisme» er dessuten upresise. Slike begrep kan kanskje fungere mobiliserende i en politisk kontekst, men for samfunnsforskere er det viktig at vi bruker begreper som er presise nok til at vi kan forstå hvilke ulikhetsskapende mekanismer som bidrar til ulikt utfall for ulike grupper. Da er det behov for mer spesifikke begreper.

Jeg skal kort skissere noen krav som bør stilles til stringent begrepsbruk. Stikkord her er systematikk, bevissthet knyttet til konstruksjon av typologier, og til betydningen av tid og rom. Dessuten skal jeg kort kommentere hvor viktig det er å analysere både ulikheter mellom grupper og ulikhet innad i grupper. Til slutt kommer jeg kort inn på begrepene «rase», «rasisme» og «strukturell rasisme».

God forskning bygger på systematikk

Forskning bygger på systematikk og klassifisering. Vi rydder og ordner, både begrepsmessig og i data, dvs. vi lager teoretiske typologier og empiriske mål. Som forskere kan vi gruppere mennesker basert på bestemte egenskaper – ofte bestemt ved fødselen – og deretter analysere gjennomsnittsforskjeller mellom gruppene i andre, ofte tilegnete, egenskaper. En slik begrepsmessig typologisering og empirisk klassifisering gjelder ikke bare for kvantitative analyser; også kvalitative analyser bygger på typologisering. Man kan for eksempel klassifisere individer inn i grupper etter hvorvidt de har innvandringsbakgrunn. Så kan man undersøke om det er gruppeforskjeller i utdanning, arbeidsmarkedstilknytning og inntekt. Eller man kan klassifisere individer etter andre kriterier: for eksempel de som kan defineres som en synlig minoritet, og de andre. Eventuelt kan man klassifisere mennesker ut ifra «rase» hvis man mener man har en fornuftig definisjon av hva «rase» er og betyr.

Gruppeforskjeller

Mye av den kunnskapen vi har om forskjeller i ressurser og levekår mellom innvandrergrupper og majoritetsbefolkningen, bygger på typologisering av mennesker. Dette har gitt oss nyttig kunnskap, som kan brukes til mange formål, både faglig og politisk. Men typologisering av mennesker er også problematisk. For det første kan enkle typologier bidra til en polarisert forståelse av ulikhet. Vi får et mer nyansert bilde av virkeligheten hvis vi konstruerer en typologi bestående av flere grupper, enn om vi bare opererer med en todeling. Derfor bør premisset for gruppeinndelingen alltid være åpen for diskusjon. Dessuten, og relatert til det første punktet, bør vi samfunnsforskere være oppmerksomme på at våre kategoriseringer av mennesker kan bidra til å bygge opp under allment utbredte stereotypier. Forskning kan derfor forsterke inn- og utgruppetenkning. Sosialpsykologer og kognitive psykologer har påvist at mennesker har en tendens til å ty til umiddelbare, automatiske inn- og utgruppeklassifiseringer, dvs. vi klassifiserer hvem som er som «oss», og hvem som ikke er det («de andre») (se, for eksempel Fiske, 2000).

Inn- og utgruppetenkning er ikke-kognitiv, den er rask, og den appellerer til oss, sannsynligvis fordi enkle dikotomiseringer dukker opp tidlig i livsløpet (se for eksempel Kinzler & Spelke, 2011) og er lettere å forholde seg til enn mer komplisert informasjon (Goldstein, 2009). Min egen erfaring fra formidling av forskning om diskriminering er at det er enklere å få gehør for at det forekommer diskriminering av jobbsøkere med pakistansk-muslimsk navn sammenlignet med jobbsøkere med typisk norske navn, enn å få frem informasjon om omfanget av denne diskrimineringen (se for eksempel Birkelund et al., 2019). Det første poenget støtter opp under en enkel dikotomisering. Det andre poenget krever mer tenkning (hvor stort omfang av diskriminering hadde vi på forhånd tenkt oss, skal det reageres på alle tall her, eller kan vi tenke oss en terskelverdi etc.). Hvor leder dette resonnementet? Vi trenger typologier i forskningen. Men vi bør være selvreflekterte og selvkritiske i bruk av dem. Våre typologier kan bidra til klassifisering av mennesker som kanskje ikke passer så godt sammen. Og vi bør være klar over at vår begrepsbruk kan bidra til å sementere allerede etablerte stereotypier. Så mitt første poeng er å advare mot bruk av enkle typologier i samfunnsvitenskapelig forskning.

Befolkningsheterogenitet

For oss som arbeider i skjæringspunktet mellom sosiologisk ulikhetsforskning og demografi, er populasjonsheterogenitet et grunnleggende premiss (Xie, 2007). Det betyr at vi er opptatt av variasjon i befolkningen, ikke bare av gjennomsnittstall for ulike grupper. Urimelig forskjellsbehandling av mennesker kan skyldes at vi som samfunnsborgere ofte ser et menneske som representant for en gruppe, og ikke som et enkeltindivid, og at vi tilskriver vedkommende egenskaper (ofte stereotyper) som vi tillegger gruppen vi har kategorisert vedkommende inn i (Reskin, 2000). Da kan vi komme i skade for å tenke at alle kvinner er omsorgsfulle, og at alle menn er opptatt av fotball. Det burde være unødvendig å si dette, men det er viktig at vi som forskere adresserer heterogenitet innad i grupper. Metodisk betyr dette at vi også er opptatt av variasjon – ikke bare av sentraltendens. Teoretisk betyr dette at det er viktig å tenke på befolkningsheterogenitet når vi lager typologier. Vi vil fremdeles lage typologier og klassifisere mennesker i grupper, men ved å problematisere også ulikheter innad i grupper kan det tenkes at vi endrer kategoriene våre (se for eksempel Lillehagen & Isungset, 2020). Man kan vektlegge tilskrevne egenskaper, som kjønn, og tilegnete egenskaper, som utdanning, inntekt og bosted. Man åpner i det hele tatt for flere nyanser – både innad og mellom gruppene. Samfunn er kompliserte og dynamiske, og dette bør selvsagt reflekteres i måten vi teoretiser, modellerer og måler dem på. God forskning vektlegger heterogenitet – ikke bare enkle gruppeforskjeller. Mitt andre poeng er derfor å understreke behovet for forskning som er opptatt av befolkningsheterogenitet.

Kontekstualisering

Mennesker – og grupper – befinner seg i ulike kontekster. Disse kontekstene kan åpne for noen muligheter og stenge for andre, eller de kan ha liten betydning. Samfunnsvitenskapelige analyser må derfor forholde seg til betydningen av tid og rom. Norske forskere kan for eksempel bli inspirert av analyser fra USA. Der har man gjort en rekke studier av nabolag- og skolesegregering og dens betydning for barn og ungdoms livssjanser (se for eksempel Massey, 2016; Hanushek et al., 2009). Vi kan ikke uten videre «overføre» empiriske funn direkte til norske forhold. Det sier seg selv at en del begreper som er tett knyttet til en amerikansk kontekst, som for eksempel ghetto, sannsynligvis ikke gir mening hos oss. Vi bør imidlertid kartlegge nabolag- og skolesegregering i Norge og undersøke om dette har betydning for barn og ungdoms livssjanser (se for eksempel Rogne, Andersson, Malmberg & Lyngstad, 2020; Hermansen & Birkelund, 2015). Mitt tredje poeng er derfor å påpeke nødvendigheten av kontekstualisering. Det er viktig å øke vår forståelse for betydningen av tid og rom i samfunnsvitenskapelige analyser. Vi bør også undersøke om de ulikhetsskapende mekanismene er relativt like på tvers av kontekster, selv om utfallet blir forskjellig. Dette kan skyldes at kontekstene er forskjellige i utgangspunktet, forskjellige seleksjonsprosesser (hvem bor hvor?), ulik policy etc.

Dette poenget omfatter for øvrig også oss selv som forskere; vi bør bestrebe oss på, så godt det lar seg gjøre, å kontekstualisere vår egen forskning. Det betyr å være selvreflekterende med hensyn til hvilken fagtradisjon vi står i, og hvorfor vi velger de teoretiske perspektivene og de begrepene vi «liker best».

Begrepene vi bruker

Ingen begreper er perfekte. Blant annet kan begrepene være i utakt med verden rundt oss. Jeg har tidligere snakket og skrevet om «første og andre generasjonsinnvandrere». I dag bruker vi betegnelsene «innvandrer» og «etterkommere etter innvandrere» fordi barn av innvandrere ikke er innvandrere.1 Jeg er åpen for å forandre ting igjen hvis vi finner bedre begreper. I 2009 redigerte en kollega og jeg en bok vi kalte «Integrert? Innvandrere og barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv» (Birkelund & Mastekaasa, 2009). Der skrev vi at etnisitetsbegrepet ofte kan misforstås. De fleste er enige om at etnisitet er sosialt og kulturelt definert. Men begrepet brukes på ulike måter. En vanlig definisjon er at en etnisk gruppe har kulturelle og sosiale fellestrekk som definerer gruppen. Etnisitet defineres ofte relasjonelt, hvor grupper blir bevisste sine fellestrekk og «tilhørighet» gjennom samhandling med andre. Når man stort sett arbeider med registerdata og eksperimentelle data, kan man ikke fange opp en slik forståelse av «etnisitet». Derfor klassifiserer vi mennesker etter landbakgrunn fordi denne informasjonen er lettere tilgjengelig enn «etnisitet», og fordi en slik empirisk-induktiv klassifisering har vist seg å være robust. Til en viss grad tror jeg «landbakgrunn» stemmer med hvordan «folk flest» oppfatter innvandrergrupper. Man snakker om polakker, pakistanere og serbere. Da er «den andres blikk» (les: majoritetens) på en gruppe definerende for det man ser som fellestrekk ved gruppen. Mennesker med samme landbakgrunn kan oppfatte dette og definere seg selv som del av samme gruppe. De kan dessuten føle seg som medlem av samme gruppe fordi de har samme landbakgrunn (man er aldri mer «norsk» enn når man er i utlandet). I så fall er ikke kategoriseringen helt på jordet. Det bør imidlertid forskes mer på hvilke kategorier folk bruker.

Skal europeere begynne å snakke om «raser» igjen?

Jeg har hatt – og har – problemer med rasebegrepet. I USA brukes dette begrepet både av folk flest og av forskere som en måte å klassifisere folk etter fenotype/hudfarge («svart» og «hvit») og etnisitet/landbakgrunn («Latinos» og «Asians»). Slavehandel i USA har europeiske røtter. Kolonimaktene på kontinentet bidro til slavetransport over Atlanterhavet, og nordmenn var også involvert i denne handelen. Så ingen kan si at dette vedgår ikke oss. Like fullt, for de fleste europeere i dag gir rasebegrepet assosiasjoner til nazistenes ideologi om den «ariske rase» som overlegen alle andre, om «jøder» og «sigøynere» som undermennesker, etc. Det er derfor ikke overraskende at de fleste europeiske forskere i liten grad har brukt rasebegrepet. Men 75 år etter andre verdenskrig er begrepet på vei inn igjen.2

En snever forståelse av «rase» i USA knytter begrepet først og fremst til fenotype, hvor hudfarge og utseende definerer hvilken kategori mennesker «tilhører». Mange forskere har undersøkt betydningen av «rase», særlig i USA, og de finner merkbare forskjeller i utdanning, arbeidsmarkedstilknytning, inntekt og mye annet. Slike studier er gjennomgående basert på gruppeforskjeller, og man klassifiserer mennesker inn i enkle dikotomier, som «svarte» og «hvite». Men hvis hudfarge er den egenskapen som i størst grad definerer «rase», bør vi som forskere også problematisere en slik todeling av mennesker. For det er jo ikke noe absolutt skille mellom «svarte» og «hvite». Snarere viser amerikansk historie hvordan definisjonen av «hvithet» er endret over tid fra å være forbeholdt nordeuropeiske innvandrere til også å inkludere andre grupper (som søreuropeiske innvandrergrupper). Richard Alba (2009) kaller slike endringer «blurring of the color line». I dag er det visstnok bekymring i noen leirer i USA for at de «hvite» igjen skal bli i mindretall. Så kanskje man utvider grensene for «hvithet» igjen? Dette illustrerer for så vidt betydningen av definisjonsmakt, men også hvor problematisk det er å kategorisere en heterogen befolkning inn i enkle kategorier.

En årsak til manglende søkelys på heterogenitet er mangel på data. I surveys i USA oppgir intervjuobjektene oftest selv hvilken «rase» de tilhører, og dette gir data til forskerne. Men det finnes noen datakilder som gir opplysning om hudfarge, og bruk av denne informasjonen tyder på at det er viktig å adressere heterogenitet innad i gruppene «svart» og «hvit». Figuren under er klippet fra en artikkel om betydningen av hudfarge for amerikanske menns arbeidsmarkedstilknytning og inntekt (Kreisman & Rangel, 2015).3 Forfatterne konkluderer: «[…] by presenting evidence on the relevance of skin tone in labor market outcomes beyond traditional dichotomous racial classifications, we challenge the notion of race as black and white as traditionally employed in economics» (Kreisman & Rangel, 2015, s. 12). Her kunne vi nok tilføyd også andre samfunnsfag.

Figur 1.

Hudfarge etter rase («white» og «black»). NIS/NLSY Skin Color Rating (Kreisman & Rangel, 2015, figur 2).

En bredere definisjon vektlegger at «rase»-begrepet er sosialt og kulturelt definert. I henhold til Thomas-teoremet gir dette mening. Når mennesker definerer en situasjon som reell, blir den det i sine konsekvenser. Spørsmålet er imidlertid om denne brede definisjonen av «rase» gir mer innsikt enn etnisitetsbegrepet. Hvis svaret er nei, vil jeg foretrekke det begrepet som gir meg minst frysninger. Vi ser for øvrig også ofte amerikanske artikler med dobbel begrepsbruk (racial/ethnic) (se for eksempel Storer, Schneider & Harknet, 2020). Dette skyldes nok et behov for å operere med mer nyanserte kategorier.

Det er altså flere spørsmål som kan stilles til bruken av «rasebegrepet» og tanken om at det gir mening å klassifisere mennesker i enkle kategorier. Ett spørsmål er om vi ved å bruke enkle hverdagsbegrep i forskningen bidrar til å forsterke allerede eksisterende stereotypier. Dessuten: Selv om vi ønsker å presisere begrepsinnholdet faglig, kan bruk av hverdagsbegreper i forskningen gi opphav til mange misforståelser, kanskje flere enn vi ønsker å bidra til.

Derivater av rasebegrepet, som rasisme, kan gi mer mening, skjønt det forutsetter vel en begrunnet argumentasjon for at «rasebegrepet» gir mening. Hvis man knytter an til en vid definisjon av rasismebegrepet, omfatter dette mange fenomener som resulterer i at innvandrere og minoriteter marginaliseres. Jeg vet også at rasismebegrepet fungerer godt i offentligheten. I skrivende stund er det mye snakk om at mange fotballspillerne opplever å bli utskjelt på en rasistisk måte. Mediarapporter om hverdagsrasisme er viktig å få frem fordi de viser at det forekommer uakseptabel hetsing og urimelig forskjellsbehandling av mennesker. Mange av disse reaksjonene synes å være basert på fenotype/hudfarge.

Rasismebegrepet kan imidlertid også gi opphav til misforståelser. Begrepet brukes om både diskriminering knyttet til fenotype/hudfarge og diskriminering knyttet til religion og kultur. Ettersom de fleste fenomener har mer enn én årsak, påhviler det oss forskere et ansvar for å analysere ulikhetsskapende prosesser mer detaljert. Det er viktig å vite om diskriminering skyldes at folk reagerer negativt på fenotype/hudfarge og/eller fremmedartete navn, eller om folk misliker religion.

«Strukturell rasisme» er også importert fra USA. Begrepet ser ut til å bli brukt i flere betydninger. Det kan henvise til den systematiske, institusjonelle forskjellsbehandling av «svarte» og «hvite» som kan føres tilbake til slavetiden. I dag har afroamerikanere de samme juridiske rettigheter som andre amerikanere, men det er fremdeles mange eksempler på urimelige ordninger som bidrar til å opprettholde ulikheter. Politiet i USA utøver oftere vold mot «svarte» enn andre, banker tilbyr dårligere finansieringsordninger for innbyggere i det bankene definerer som utsatte nabolag (og dette angår flere «svarte» enn «hvite»), og finansieringsordningen av skoler gjør at skolekvaliteten varierer for mye mellom lokalsamfunn (også dette angår flere «svarte» enn «hvite»). Slike ordninger gjenskaper ulikhetsmønstre det kan være vanskelig å komme ut av. Det må også nevnes at den sosiale mobiliteten blant «svarte» i USA har økt, noe som betyr økt befolkningsheterogenitet. Like fullt har afroamerikanere som gruppe mye å ta igjen før de i snitt er på nivå med de «hvites» gjennomsnittlige levekår. Det bør for øvrig nevnes at heterogeniteten er stor også blant de «hvite» i USA, noe ikke minst diskusjonene knyttet til presidentvalget i november 2020 har vist.

Strukturell rasisme kan også knyttes til «usynlige maktstrukturer» i samfunnet som bidrar til at minoriteter kommer dårligere ut enn andre grupper. Forskningens rolle er å avkle «usynlige strukturer». For å gjøre dette må vi analysere maktrelasjoner, avdekke hvem som tjener på dem, og peke på faktorer som bidrar til endring over tid. Da trenger vi ryddige hoder og tydelige begreper.

Begrepet «strukturell rasisme» kan også knyttes til individers umiddelbare kategorisering av «venn» og «fiende». «Strukturforståelsen» omfatter da våre automatiske kategoriseringer. Og «rasismeforståelsen» omfatter våre kategoriseringer av hverandre (særlig «den fremmede») i inn- og utgrupper. Men igjen melder motforestillingene seg: Hvorfor innføre et begrep som kan gi opphav til så mange misforståelser? For det første: Samfunnsforskere vil med strukturbegrepet ofte tenke på komplekse mønstre basert på relasjoner mellom ulike deler, for eksempel en organisasjonsstruktur. Å forbeholde strukturbegrepet til menneskers ikke-kognitive klassifiseringer gir en snever forståelse av et viktig begrep. For det andre vil vel også denne forståelsen av «rasismebegrepet» fange opp både biologiske, kulturelle og sosiale faktorer. Det kan være ulike årsaker til at vi alle har en tilbøyelighet til å reagere på «fremmede». Å benevne alt som «rasisme» gir ikke bedre innsikt. Og vi trenger bedre innsikt for å komme med relevante forslag til tiltak som kan motvirke fremmedfrykt og urimelig forskjellsbehandling.

Oppsummering

Forskning om innvandring og integrering er viktig, og det er vårt ansvar som samfunnsforskere å bidra med kunnskap som kan øke vår forståelse av de prosesser innvandring har gitt og gir opphav til. Det er ikke noen enkle svar i denne diskusjonen. Men et par momenter er viktige. Vi bør unngå normativt uheldige kategorier. Hvis vi bruker hverdagsbegreper, må vi være forberedt på at vi kan misforstås. For å bidra med relevant innsikt som kan brukes til å motvirke urimelig forskjellsbehandling, trenger vi presise begreper. Jeg mener dessuten – og dette er vel et politisk ståsted – at vår forskning bør bidra til å bryte ned enkel dikotomisk tenkning. Et premiss for dette ståstedet er at jeg finner psykologisk forskning om menneskers automatiske tilbøyelighet til dikotom tenkning overbevisende. Slike hverdagslige og enkle klassifikasjoner bør utfordres, og kunnskap er den beste medisinen. Et annet premiss er at forskerne bør adressere både gruppeforskjeller og variasjon innad i gruppene. Da faller som oftest dikotomiene, enten de er knyttet til kjønn, «rase» eller noe annet.

Referanser

Alba, R. (2009). Blurring the Color Line: The New Chance for a More Integrated America. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Andersson, M. (2018). Race: A Contested and Travelling Concept. I H. Leiulfsrud & P. Sohlberg (red.), Concepts in Action. Conceptual Constructionism (kapittel 16, s. 284–301). Brill Academic Publishers.

Birkelund, G.E., Chan, T.W., Ugreninov, E., Midtbøen, A.H. & Rogstad, J. (2019). Do Terrorist Attacks Affect Ethnic Discrimination in the Labour Market? Evidence from Two Randomised Field Experiments. British Journal of Sociology, 70, 241–260. https://doi.org/10.1111/1468-4446.12344

Birkelund, G.E. & Mastekaasa, A. (2009). Integrert? Innvandrere og barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv. Oslo: Abstrakt forlag.

Fiske, S.T. (2000). Stereotyping, prejudice, and discrimination at the seam between the centuries: evolution, culture, mind, and brain. European Journal of Social Psychology, 30, 299–322. https://doi.org/10.1002/(sici)1099-0992(200005/06)30:3%3C299::aid-ejsp2%3E3.0.co;2-f

Goldstein, D.H. (2009). Heuristics. I P. Hedström & P. Bearman (red.), The Oxford Handbook of Analytical Sociology, Oxford University Press (s. 140–165).

Hanushek, E.A., Kain, J.F. & Rivkin, S.G. (2009). New Evidence about Brown v. Board of Education: The Complex Effects of School Racial Composition on Achievement. Journal of Labor Economics, 27, 349–83. https://doi.org/10.3386/w8741

Hermansen, A.S. & Birkelund, G.E. (2015). The impact of immigrant classmates on educational outcomes. Social Forces, 94(2), 615–646. https://doi.org/10.1093/sf/sov073

Kinzler, K.D. & Spelke, E.S. (2011). Do infants show social preferences for people differing in race? Cognition, 119, 1–9. https://doi.org/10.1016/j.cognition.2010.10.019

Kreisman, D. & Rangel, M.A. (2015). On the Blurring of the Color Line: Wages and Employment for Black Males of Different Skin Tones. The Review of Economics and Statistics, 97, 1–13. https://doi.org/10.1162/rest_a_00464

Lillehagen, M. & Isungset, M.A. (2020). New Partner, New Order? Multipartnered Fertility and Birth Order Effects on Educational Achievement. Demography, 57, 1625–1646. https://doi.org/10.1007/s13524-020-00905-4

Massey, D.S. (2016). Segregation and the Perpetuation of Disadvantage. I D. Brady & L.M. Burton (red.), Oxford Handbook of the Social Science of Poverty (s. 369–393). Oxford University Press.

Reskin, B. (2000). The Proximate Causes of Employment Discrimination. Contemporary Sociology, 29(2), 319–328. https://doi.org/10.2307/2654387

Rogne, A.F., Andersson, E., Malmberg, B. & Lyngstad, T.H. (2020). Neighbourhood Concentration and Representation of Non-European migrants: New results from Norway. European Journal of Population, 36, 71–83. https://doi.org/10.1007/s10680-019-09522-3 

Storer, A., Schneider, D. & Harknet, K. (2020). What Explains Racial/Ethnic Inequality in Job Quality in the Service Sector? American Sociological Review, 85(4), 537–572. https://doi.org/10.1177/0003122420930018

Xie, Y. (2007). Otis Dudley Duncan’s legacy: The demographic approach to quantitative reasoning in social science. Research in Social Stratification and Mobility, 25(2), 131–156. https://doi.org/10.1016/j.rssm.2007.05.006