De som fortsatt måtte tro at alle økonomer er historieløse, besatt av antikvert egoisme og en uforståelig begeistring for effektivitet som livets mål og mening, bør lese Thomas Pikettys nye bok, Capital and Ideology. Piketty er tross alt økonom med bakgrunn i det som engang het matematisk økonomi.

I boken er imidlertid perspektivet definitivt hverken matematisk, nyklassisk eller trangt. Vi møter i stedet en verden uten balanse, harmoni og lykke, beskrevet uten modeller som støttehjul. Krigene raser. Ulikhetsregimene kommer og går som ujevne perler på en snor. Men én ting ligger fast. De rådende ideologiene rettferdiggjør på ethvert tidspunkt den ekstreme ulikheten enten den stammer fra føydale forhold, rå eiendomsmakt eller forskjellige varianter av kapitalisme.

Piketty analyserer hvordan den proprietære ideologien som avløste rettferdiggjøringen av føydale forhold, var like ekstrem i sitt forsvar for ulikheten som forgjengeren. Den franske revolusjonen ledet ikke bare til et ekstremt inegalitært Frankrike, en ulikhet som varte helt til 1914. Den ledet også til en ideologi der det ble oppfattet som rettferdig at eiendomsbesitterne fikk bestemme det meste. Sett med øynene til datidens elite måtte det rett og slett være slik for å bevare de stabile samfunnsforholdene. Også i Sverige betydde eiendom så å si alt. Konstitusjonen foreskrev en mann, hundre stemmer dersom han bare hadde en eiendom som var verdifull nok.

Boken gir også en beskrivelse av kapitalismen som en slående kontrast til den utopiske kapitalismen i lærebøkene. Hos Piketty er det blodig imperialisme, kolonivelde og slaveri. Mens renprofitten aldri blir konkurrert bort, går de mange sultne til sengs. I Pikettys fortelling favoriserer institusjonene ekstrem ulikhet, maktskjevhet og en partisk stat. Han skiller også klart mellom den imperfekte likheten i den sosialdemokratiske kapitalismen, den skjulte og åpne ulikheten i Sovjet og Kina og det ekstremt overdrevne meritokratiet under turbokapitalismen. Det er også bra at et land som India får mye oppmerksomhet i den historiske framstillingen.

Hva kan samfunnsvitere lære av en bok som drøfter og analyserer alt dette og mye mer? Det korte svaret er: masse. Det gjelder særlig på godt, men også litt på ondt – og som vanlig har vi økonomer kanskje mest å lære.

Vi kan lære en masse om den faktiske historiske utviklingen av ulikhet i sine mange dimensjoner: inntekt, formue, status, rettigheter, makt og politisk innflytelse. Ulikheten varierer på tvers av land og over lange tidsepoker. Bare datainnsamlingen i boken med de lange tidsseriene representerer verdifulle tilskudd til den etter hvert så imponerende databasen World Inequality Database (http://WID.world), som Piketty har etablert. Databasen viser at han og medarbeiderne hans arbeider som globale økonomiske historikere. Med økende presisjon dekker databasen ulikhetsutviklingen breiere og lengre tilbake i stadig flere land.

Lærer vi noe vi ikke kunne vite fra før? Svaret er ja, men alt er selvsagt ikke nytt. Boken leverer nye fakta og vi lærer litt om hvor vanskelig det er å framskaffe dem. Den summerer også opp eksisterende kunnskap, men akkurat her bør ikke Piketty være noe forbilde når det gjelder å yte rettferdighet til andres bidrag.

Ideologienes betydning

Det viktigste nye i boken sammenlignet med den forrige, Capital in the Twenty-First Century (2013), er at Piketty utvider perspektivet. Ideologi, politikk og motiverte holdninger spiller en sentral rolle i historiefortellingene. Ideologiene ligger som et beskyttende belte rundt ulikhetene. De har sosiale, økonomiske og politiske dimensjoner. Som regel representerer de forsøk på å besvare hvordan samfunnet skal organiseres. Ifølge Piketty er det sentralt hvem som kan delta og omfattes av kollektive beslutninger, hva som kan kontrolleres og eies av personer, og hvordan disse eiendomsrelasjonene reguleres mellom grupper i det enkelte samfunn og regime. Hvert samfunn og hvert ulikhetsregime, påstår Piketty, er karakterisert av svarene det gir på slike spørsmål.

Også når det gjelder disse forholdene – og gjennomgående i hele boken – insisterer Piketty på at analysen skal være konkret, ikke abstrakt. Den skal være beskrivende, basert på historiske fakta over institusjoner, inntekt og formue. Framfor alt skal den vise hvordan de eksisterende ulikhetene har blitt rettferdiggjort ideologisk i forskjellige ulikhetsregimer. Også denne forståelsen av de ideologiske holdningene bør ene og alene være basert på empiriske data og forankret i den historiske utviklingen – ifølge Pikettys oppskrift. Parolen er tydeligvis ingen spekulasjon uten konkrete fakta.

Hvor bra er en slik parole? Jeg stiller meg litt undrende til hvorfor Piketty er så bombastisk skråsikker her, og hvorfor han ønsker å skille seg så tydelig fra måten de fleste statsvitere, økonomer og økonomiske historikere arbeider på. Må ikke alle undersøkelser baseres på noen prinsipielle betraktninger? Selv beskrivelser må være basert på teoretiske valg. Ideer og teorier styrer utvalget av data og illustrasjoner.

Trolig ville det derfor være en fordel om disse teoretiske spekulasjonene ble gjort mer eksplisitt og åpent for leseren. Kanskje framstillingen da ville bli strammere, boken kortere og innholdet lettere å få med seg? Det hadde boken ikke tatt skade av. Slik kunne den også være et enda bedre forbilde for samfunnsvitere og andre som vil lære mer økonomisk historie. I det minste ville mer teori gjøre det lettere for forfatteren å få oss til å forstå hvilke detaljer som må være med, og hvilke som ikke er så viktige.

Motviljen mot teoretisk spekulasjon er tydelig også når Piketty skal forklare de rådende ideologiene som forsvarer den ekstreme ulikheten. Til tider tyr han til noe som ligner funksjonalistiske forklaringsmodeller. Satt på spissen: Samfunnet trenger en ideologi som rettferdiggjør den eksisterende ekstreme ulikheten for å fungere; et fungerende samfunn får derfor en ideologi som forsvarer status quo.

Ideologier er imidlertid ikke nødvendigvis kyniske påfunn. Det er noe sant i de aller fleste ideologiske oppfatninger. De kan komme i stand på en mer sofistikert og evolusjonær måte. Det kan for eksempel være ubehagelig å leve privilegerte liv med mindre en får seg til å tro at det er sosialt rettferdig at forholdene er som de er. Noen blant mange tilfeldige ideologier kan slik vinne mer oppslutning enn andre og propaganderes videre nærmest etter prinsippet: ikke sjekk en god historie som du selv tjener på. I tillegg kommer det at de fleste til alle tider har hatt en interesse av å være lik de personene de liker, og som også andre ser opp til. Også det bidrar til å koordinere ideologiske oppfatninger som ingen egentlig styrer.

Den ekstreme ulikheten i slavesystemer og den urimelige behandlingen av mennesker som systemet innebar, drøftes i boken. Men Piketty er mer opptatt av ideologiske oppfatninger om hvorvidt slaveeierne skulle få erstatning da slaveriet ble opphevet, enn av hvorfor systemet forble akseptert så lenge. På 1700-tallet så trolig ni av ti ikke-slaver i England på slaveriet som en naturlig ordning, mens ingen gjør det i dag. At noe er tilsynelatende normalt, leder lett til en aksept over generasjoner fordi folk ønsker å ha de samme oppfatningene som andre og derfor ikke reiser kontroversielle spørsmål. I stedet inntar de motiverte holdninger og slutter opp om de rådende oppfatningene i samfunnet, selv om samvittighetsstemmen i brystet kanskje sier noe annet.

Hva med den materielle ulikheten?

Piketty ønsker som sagt ikke slike spekulasjoner velkommen om jeg forstår ham rett. Selv om han igjen har skrevet en god bok, er det litt av denne grunnen jeg sitter igjen med mange spørsmålstegn. Etter å ha lest den over 1000 sider lange framstillingen er ikke bildet lenger like skarpt som det kan være i de enkelte kapitlene. Et eksempel er konklusjonen som Piketty selv trekker: Ulikhet er hverken økonomisk eller teknologisk, den er ideologisk og politisk, sier han. Det kan være et forsøk på kortfattet slagferdighet som ligner på måten mange utviklingsøkonomer uttrykker seg om sitt hovedtema. Stagnasjonsproblemet i fattige land er politisk mer enn økonomisk, heter det.

Det som skurrer i Pikettys tilfelle, er imidlertid forrangen som han ser ut til å gi ideologi og politikk framfor den materielle ulikheten i økonomiske og sosiale forhold. Utviklingshistorien er basert på en gjensidig avhengighet mellom makt, politikk og økonomi. Stagnasjon forhindrer ikke bare utvikling, men også at nye grupper får økt inntekt og derved mer makt. Så lenge dagens makthavere ikke kan forvente å være blant utviklingens økonomiske og politiske vinnere, blokkerer de enhver utvikling. Stagnasjon kan derfor være en politisk økonomisk «likevekt».

Analogt trodde jeg at Piketty mente – og i noen tilfeller faktisk viste oss – at ulikhet i inntekt og rettigheter gir en maktfordeling som igjen støtter opp under ideologiske forklaringer og politiske tiltak som opprettholder den store ulikheten. Sagt på en annen måte: Så lenge dagens makthavere ikke kan forvente å være blant omfordelingens økonomiske og politiske vinnere, fristes de til å stabilisere maktforholdene gjennom politikk og ideologiske forklaringer som tilsynelatende gjør ulikheten mer rettferdig. Derfor blir det gjerne ingen omfordeling. For meg virker dette nesten trivielt sant. Som det heter: «Those who have the gold get the rule – those who have the rule get the gold.»

Jeg leste derfor boken som en historisk analyse som passet til dette bildet. Politikk, institusjoner, preferanser og ideologi bestemmes av de samfunnsmessige prosessene som den beskrivende analysen omfatter – og der det er konsistens mellom de gjensidige avhengighetene i en slags «generell likevekt». Et slikt dynamisk opplegg for å forstå ulikhetsregimer vil jeg kalle ulikhetens likevekt – selv om Piketty ville rynke aldri så mye på nesen av det.

Ulikhetens likevekt

Matematisk økonomi analyserer som kjent det som kalles generell likevekt i en markedsøkonomi med mange sektorer, der priser og lønninger er bestemt av produksjon, kapital og arbeidsinnsats, som så igjen er bestemt på en konsistent måte av disse prisene og lønningene. Egentlig representerer denne ofte utskjelte modellen en god ide. Alt avhenger av alt, men modellen har likevel et opplegg som får med alle sammenhengene i analysen.

Anvendelsene av ideen i tradisjonell økonomi er imidlertid ofte altfor snever og partiell – og representerer derfor nærmest en generell teori om et spesialtilfelle. Folks preferanser, politikk, ideologi og institusjoner er enten gitt utenfra eller overhodet ikke er med i modellen.

Ulikhetens likevekt kan bøte på dette. Mange har prøvd – før Piketty – på mindre ambisiøse, men mer presise opplegg for å forstå og integrere politikk, økonomi og ideologi – også i historiske analyser. I politisk økonomi både i statsvitenskap og økonomi er omfordelingspolitikken bestemt av den økonomiske ulikheten før skatt og overføringer, mens den økonomiske politikken kan påvirke denne ulikheten. Klassiske arbeider er knyttet til navn som Thomas Romer, Kevin Roberts og Allan Meltzer på 1970-tallet. Historiske analyser av Peter Lindert (2014) og Branko Milanovic (2012) er gode eksempler på hvordan disse teoriene har inspirert omfattende empiriske arbeider. Erling Barth og jeg har i flere sammenhenger diskutert den gjensidige avhengigheten mellom økonomi og politikk der vi også forsøker å tallfeste det vi kaller likhetsmultiplikatorer og ulikhetsmultiplikatorer. Målet er å forklare hvordan utviklingstrekk blir sterkt selvforsterkende enten i retning av mindre ulikhet eller mer ulikhet over tid med få eller ingen selvkorrigerende krefter (Barth & Moene, 2016).

Bokens svakheter

Selv om flere kan ha prøvd på mer avgrensede analyser, har trolig ingen prøvd seg på noe så ambisiøst som i Capital and Ideology tidligere. Det måtte i tilfelle være de historiske analysene til Karl Marx som Piketty eksplisitt distanserer seg fra på en litt popularitetsøkende måte – eller analysene til Adam Smith av for eksempel kolonivelde, en forfatter Piketty knapt nevner. Det er også andre svakheter i boken. To av mine kjepphester får tjene som eksempler:

Det er en svakhet at Piketty ikke skiller bedre mellom forskjellige typer slaveøkonomi som alle kan være basert på kynisk profittmaksimering. For eksempel var slaveøkonomiene på de franske Vestindiske øynene basert på en bruk og kast-strategi med hardt arbeid, ufrihet og dårlig ernæring. Slaveøkonomien i sørstatene i USA var derimot basert på en mer langsiktig investeringsstrategi basert på like hardt arbeid og ufrihet, men med noe bedre ernæring for slavene. Noe av profitten fra slaveplantasjene i USA kom av at slavene produserte slavebarn, som også ble slaveeiernes verdifulle eiendom. Slike forskjeller har åpenbart betydning for slaveøkonomienes ideologi.

Det er også en svakhet at Piketty fortsatt ikke forstår det som er spesielt med Skandinavia og Norden når det gjelder likhet, involvering og velferdsordninger. Det er definitivt ikke arbeidstakernes styrerepresentasjon som gjør Norden distinkt, slik han prøver å få oss til å tro i den nye boken. Pikettys manglende forståelse om dette området henger sammen med at han ikke har et godt grep om fagforeningenes rolle og ideologien deres. Dette har han fått kritikk for tidligere uten at det ser ut til å ha hjulpet mye.

Avslutning

Innvendingene mine er kanskje bare småting i den store sammenhengen. Boken til Piketty tar opp et viktig tema på en ambisiøs måte. Den bør derfor være en inspirasjon for alle – samfunnsvitere og andre – som er interessert i å forstå alle aspekter «of the causes of improvements in the productive powers of labour, and of the order according to which is produce is naturally distributed among the different ranks of people» – som det heter i undertittelen til Book I i Adam Smiths Wealth of Nations (1776).

Boken bør likevel først og fremst leses som historien om ulikhetsregimer med vekt på sosiale, økonomiske, intellektuelle og politiske aspekter. Den er en påminning om at oppsplittingen i de ulike fagene i samfunnsvitenskapen og det eksisterende skillet til fag som historie og filosofi kan være en alvorlig hemsko for å forstå ulikhet i alle dens dimensjoner.

Referanser

Barth, E., & Moene, K.O. (2016). The equality multiplier: How wage compression and welfare empowerment interact. Journal of the European Economic Association14(5), 1011–1037. https://doi.org/10.1111/jeea.12163

Lindert, P.H. (2004). Growing public: Volume 1, the story: Social spending and economic growth since the eighteenth century. Cambridge University Press.

Milanovic, B. (2012). Global income inequality by the numbers: in history and now-an overview. The World Bank.

Piketty, T. (2013) Capital in the Twenty-First Century. The Belknap Press of Harvard university Press.

Smith, A. (1776). An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. The University of Chicago Press.