Den første boken jeg anmeldte i min akademiske karriere, var Thomas Mathiesens Kan fengsel forsvares? (1987). Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Mathiesen var professor i rettssosiologi og tok til orde for å avvikle fengslene, og i min anmeldelse snakket jeg ham etter munnen. Som en følge av lesningen meldte jeg meg sporenstreks inn i KROM (Norsk forening for kriminalreform), der Mathiesen var en drivende kraft, og jeg ble med på KROMs årskonferanse på Spåtind samme år. Det har imidlertid vært umulig (for meg) å følge med på Mathiesens forfatterskap: Helt fra sin faglitterære debut i 1956 har han vært usedvanlig produktiv (hans bibliografi teller over 1100 titler). Men nå har han gitt oss en faglig selvbiografi (opprinnelig skrevet og utgitt på engelsk), som angir noen spor og retninger. Særlig i første del inneholder boken en del rent biografisk stoff, og Mathiesen serverer også en rekke anekdoter og pussige hendelser. Mye av dette er nok mest interessant for den indre krets av venner og familie, selv om noe av det åpenbart har relevans for hans yrkesvalg. La meg i det følgende heller konsentrere meg om det faglige, siden det tross alt er en faglig selvbiografi han har villet skrive. Fire momenter kan trekkes fram.

For det første har Mathiesen i hele sitt virke drevet en form for ideologikritikk. Ifølge ham selv skrev han seg fra første stund inn i «sosiologien som opposisjonsvitenskap» (s. 13), der Vilhelm Aubert, Tove Stang Dahl, Harriet Holter og Nils Christie var sentrale figurer. Her forsøkte man å analysere samfunnet «nedenfra». En slik ambisjon innebærer ikke bare at man «tar stilling» og dermed blir «politisk» i sitt valg av emne og perspektiv, men også, og framfor alt, at man avslører at den tradisjonelle forskningen bedrives «ovenfra». Den er med andre ord også politisk. Man viser dermed at all forskning til en viss grad er «ideologisk»; den har bestemte funksjoner og støtter opp om bestemte interesser (hvilket er uavhengig av om resultatene er «sanne» eller ikke). Det finnes ikke noe politisk nøytralt ståsted. Dette gjelder framfor alt jussen, som rettsosiologien (og kriminologien) står i særlig tett forhold til. For eksempel beskriver Mathiesen det han kaller «den rettslige superstrukturen», der man gir inntrykk av å ha vurdert alle alternativer, mens man i virkeligheten følger i tradisjonelle spor eller tilpasser seg samfunnets krav. Man gir «inntrykk av egen handlefrihet i sammenhenger hvor man reelt tilpasser seg materielle vilkår», som Mathiesen formulerer det (s. 212). I en annen sammenheng forteller han om en konferanse om streikeretten som han deltok på i 1977 i Italia. Representantene fra hvert land skulle fortelle om gjeldende rett i eget land og dermed hvordan man i ulike land begrenset streikeretten. Men som Mathiesen påpeker, lå det en mer eller mindre skjult agenda bak det hele: I Italia gjaldt streikeretten uavkortet, men arrangørene ønsket åpenbart å begrense den. Ved å la alle land fortelle om hvordan de begrenset streikeretten, kunne den italienske streikeretten framstå som altfor liberal. Dette viser ifølge Mathiesen hvordan tilsynelatende «nøytrale» og «objektive» utlegninger (av gjeldende rett) har politiske dimensjoner som ikke alltid er synlige. «Aldri hadde jeg før sett så klart hvordan nettopp en ‘objektiv’ fremleggelse av gjeldende rett reelt er politisk» (s. 252), skriver han.

I det man gjerne kaller Oslo-skolen innenfor rettssosiologi og kriminologi, har man bevisst valgt å forske «oppover», og i særlig grad analysert sanksjonsapparatet, fra politi og rettsapparat til rettsvitenskap og departement. Altså: Problemstillingen er ikke primært å forklare hvorfor folk bryter loven (som i den tradisjonelle kriminologien), men å analysere hva makten tenker, sier og gjør. Da Mathiesen foretok sine undersøkelser i Ila sikringsanstalt i 1960, var det nettopp et slikt perspektiv han inntok: «Jeg skulle ikke lage noen undersøkelse av de innsatte, men av fengselsanstaltens virkemåte og de innsattes syn på denne» (s. 110). Ifølge Mathiesen har man innenfor den tradisjonelle rettssosiologen sett samfunnet ovenfra. Hans hovedprosjekt har vært å snu blikkretningen.

For det andre har Mathiesen alltid vært en aktivist og var med på å starte det som gjerne ble kalt «aksjonsforskning» i Norge. Noen forskere bestreber seg på å fjerne det politiske preget ved egen forskning, slik at den skal bli mer «nøytral» og «objektiv». Mathiesen har gjort det motsatte: Han har snarere alliert seg med bestemte politiske grupperinger og knyttet sin forskning tettere til disse. Poenget har da vært å gjennom aksjoner innhente kunnskap om rett og samfunn som man ellers ikke ville ha fått, noe som i sin tur kan fungere korrigerende på de teorier man på forhånd har om samfunnets funksjonsmåte. Mathiesens aktivisme har særlig vært knyttet til KROM, som ble stiftet i 1968 som en interesse- og støtteorganisasjon for fanger. Og én av grunnene til at KROM har holdt stand helt fram til i dag (mens det svenske KRUM, som KROM var inspirert av, ble borte på slutten av 1970-tallet), er ifølge Mathiesen nettopp at aktivismen i KROM har vært faglig forankret på universitetet, og dermed har gitt foreningen stabilitet og legitimitet. Han og andre har støttet foreningen med hele sin faglige tyngde ved å lage protestskriv, skrive høringsuttalelser, holde foredrag, demonstrere, arrangere teach-ins osv. I hvor stor grad fagligheten samtidig har vært en form for aksjonsforskning, kommer i selvbiografien særlig klart til uttrykk ved at han hele tiden skriver om de politiske seirene han og KROM har «vunnet» i årenes løp. Et sted sier han rett ut at «Institutt for rettssosiologi falt for meg delvis sammen med aktivitetene i KROM» (s. 201). I de senere år har Mathiesen også engasjert seg i andre politisk omstridte saker, som Alta-saken, Schengen-avtalen og Treholt-saken.

Aksjonspreget kommer også fram ved at det fra første stund har vært et vesentlig poeng at fanger eller tidligere fanger skulle delta i KROMs virksomhet. Fangene måtte selv få komme til orde. Ikke minst har dette ifølge Mathiesen skjedd på alle de konferansene som foreningen årlig (med et par unntak) har holdt fra 1969. Å innlemme fangene i virksomheten var imidlertid ikke bare et forsøk på å gi fangene en talestol og fremme en demokratisk debattkultur, det var også en markering av at man var på fangenes parti – ikke ved at man forsvarte hva de hadde gjort, men ved at man påpekte fengselsvesenets autoritære og inhumane stil og fengselsstraffens skadelige virkninger. Her spilte nok Jens Bjørneboe en viss rolle med sin harde kritikk av fengselsvesenet og påpekning av det åpenbare spriket mellom velferdsstatens selvforståelse og det elendige fangelivet. Men hans betydning bestod ifølge Mathiesen likevel først og fremst i hans personlige mot: Han talte autoritetene midt imot uten å blunke. Det var en uvurderlig oppmuntring og støtte for KROM som aksjonsorganisasjon.

For det tredje har store deler av Mathiesens forfatterskap et bemerkelsesverdig metaperspektiv: I artikler og bøker har han (og andre) reflektert over og analysert de politiske aksjonene han selv har deltatt i. Dermed har han på sett og vis selv vært med på å etablere den empirien han i etterkant analyserer. Han har så å si både vært sin egen forsknings subjekt og objekt. Fordelen ved denne type forskning er at den kan være nyttig for aksjonsgruppen. Ved å analysere hva man gjorde, når og hvordan, og hva som var effektivt, og hva som var mislykket, kan man bedre forstå dynamikken i de ulike aksjonsformene og lære av sine feil. Uansett hvilke feil man gjorde, «vi kunne gjøre én ting», skriver han, «– vi kunne skrive om og analysere erfaringene. Det er aksjonsforskning» (s. 95). Men samtid ga denne typen forskning ytterligere støtte til maktkritikken: Maktens handlemåter ble beskrevet, analysert og eventuelt kritisert. Man holdt så å si opp et speil for myndighetene: Slik reagerte dere – var det klokt? Og hvis myndighetene lovet å innføre reformer, kunne man konfrontere dem med disse løftene hvis reformene rant ut i sanden.

Og endelig det fjerde punktet, som nok for meg er det viktigste: Mathiesens ideologikritikk, aktivisme og metafortellinger har bidratt til å belyse de politiske mulighetsrommene. Det meste av hans faglige virksomhet har gått ut på å vise at det går an å tenke – og dermed handle – annerledes. Tittelen på boken jeg i sin tid anmeldte, Kan fengsel forsvares?, antyder nettopp dette. Selv om boken inneholder en plan om hvordan man kunne avskaffe fengslene, og dermed glir over i det rent politiske, er tittelen spørrende. Den stiller spørsmålstegn ved det som framstår som selvsagt og naturlig. Dermed åpnes det opp et mulighetsrom: Vi kan velge å gjøre ting helt annerledes. Eller for å bruke en klisjé: En annen verden er mulig. Mathiesen har ikke vært alene om å problematisere det gitte og selvsagte, naturligvis. Nils Christie var en mester i dette (for eksempel i boken Hvis skolen ikke fantes), og hele Oslo-skolens forskning på, og kritikk av, sanksjonsapparatet kan leses som en eneste lang problematisering av inngrodde tankevaner.

Som en av mulighetsbetingelsene for oppkomsten av KROM angir Mathiesen det internasjonale 1968-opprøret. «Vi definerte handlingsrommet som meget stort, for ikke å si bortimot uendelig», skriver han. «Alt kunne gjøres, alt var mulig» (s. 131). Hans forfatterskap kan leses som et forsøk på å fastholde dette perspektivet. Han har forsøkt å holde mulighetsrommet åpent, ikke bare for KROM, men for dem som besitter makt og myndighet: De må ustanselig minnes på at det alltid i alle sammenhenger er mulig å tenke og handle annerledes.

*

Det er mange faglige lærdommer å hente fra Mathiesens selvbiografi, men ett punkt stiller jeg meg undrende til. Når han redegjør for nedenfraperspektivet, heter det: «Det er fangens, ikke fangevokterens perspektiv; det er opprørerens, ikke politiets perspektiv; det er studentens, ikke lærerens perspektiv; det er barnets, ikke den voksnes perspektiv; det er tiltaltes, ikke dommerens perspektiv» (s. 21). I forlengelsen skriver han imidlertid: «Men ved den ytterste grense stopper dette opp. Jeg klarer ikke å ta et nedenfraperspektiv på dagens terrorister, som plyndrer, dreper og voldtar. Ved denne grensen må jeg legge pennen og ambisjonene ned» (s. 22). Jeg må innrømme at jeg skjønner lite av dette. Slutter nedenfraperspektivet ved dem man ikke kan fordra? I våre fengsler sitter det fanger som har plyndret, drept eller voldtatt. Hittil har Mathiesen inntatt deres perspektiv også. Jeg antar at han ikke aksepterer deres lovstridige handlinger. Jeg antar også at hans aksjonsforskning ikke kan bestå i å delta i de plyndringene, drapene og voldtektene fanger har gjort seg skyldig i. Slik jeg har forstått ham, består perspektivet nedenfra i at man analyserer de ulike maktinstansenes funksjonsmåte. Man skiller altså skarpt mellom handling (fangenes lovbrudd) og perspektiv (sanksjonsapparatet sett fra fangenes ståsted). Slik forstått må man vel kunne analysere og eventuelt kritisere fengslets behandling av personer dømt for terrorisme uten å akseptere deres handlinger. At Mathiesen ikke klarer å etablere et nedenfraperspektiv her, og sågar må legge ned pennen, er underlig. Aldri blir vel makten mer interessant å analysere enn når den mener å stå overfor «monstre», «ondskapens akse» eller rett og slett «terrorister». Jeg forstår ikke at det går an å karakterisere mennesker som «dagens terrorister, som plyndrer, dreper og voldtar», og dernest – som sosiolog – legge pennen ned. Det er vel nettopp i en slik situasjon den kritiske sosiolog burde gripe pennen fatt.

Situasjonen blir ikke bedre av at Mathiesen erkjenner at hans egen opposisjonssosiologi ikke lenger står høyt i kurs. Han påpeker at i dag har karriere og penger i større grad overtatt som drivkrefter: Sosiologene skriver for hverandre og konkurrerer om anerkjennelse ved å publisere i høyt rangerte tidsskrifter og forlag, og de retter sin oppmerksomhet mot dem som sitter på pengesekken og dermed kan bestemme hva slags forskning som trengs (forskningen blir altså i økende grad oppdragsrettet). Dermed får begge parter hva de helst vil ha: Forskerne får prestisje, fast jobb og høy lønn, mens de som sitter med makten, får styrt forskningen inn i spor som tjener dem selv. Vi får håpe at denne diagnosen er en overdrivelse.