Som sosiolog er det lett å føle eierskap til en rekke samfunnsvitenskapelige begreper og konsepter mange har lett for å ta for gitt, men som ved nærmere undersøkelse rommer et enormt og delvis uoversiktlig landskap av meningsinnhold. Som portvoktere for en akademisk disiplin dedikert til studiet av forbindelsen mellom individ og samfunn vil ganske mange begreper kunne falle innenfor akkurat dette eieforholdet, deriblant tittelbegrepet i Thomas Ugelviks nyeste bok. Sosial kontroll er gjennomgripende lagt opp for å klargjøre begrepet og hjelpe leseren med å bli oppmerksom på sosial kontroll i ulike former slik at en lettere kan foreta presise, konstruktive og kritiske analyser av praktiske eksempler på slik kontroll.

Bokens første kapittel introduserer leseren for begrepet – fra klassikere som Emilé Durkheims perspektiv på hvordan sosiale strukturer former menneskelig atferd, til noen av Chicagoskolens tidligste studier av sosiale problemer som fulgte med rask befolkningsvekst og avvik som oppsto i fravær av enten sosial og personlig kontroll. Også Karl Marx’ ambisjon om å avdekke de iboende strukturelle konfliktene mellom proletariatet og borgerskapet og Michel Foucaults historiske analyse av hvordan disiplinering av menneskekroppen har endret seg over tid, lar seg spore som sentrale inspirasjonskilder for begrepets utbredelse i sosiologien. Som en del av dette opprydningsarbeidet lanserer Ugelvik en kontrolltypologi, der han setter ulike varianter av begrepet opp mot hverandre som utgangspunkt for en komparativ analyse av sosial kontroll:

  • Formell og uformell kontroll, som skillet mellom lover og normer,

  • Lokal og subkulturell kontroll, forstått som utledning av normative fellesskap,

  • Primær og sekundær kontroll, eller skillet mellom familien og andre sosiale grupper,

  • Reaktiv og proaktiv kontroll, utøvd enten i forkant eller etterkant av et normbrudd,

  • Direkte og indirekte kontroll, sammenlignbart med fysisk kontroll over andre,

  • Inkluderende og ekskluderende kontroll, eksemplifiser ved sykdom og karantene, og

  • Eksplisitt og implisitt kontroll, hvorvidt kontrollen er synlig for andre eller ikke.

Det andre kapitlet tar for seg en historisk gjennomgang av den sosiale kontrollens utbredelse i Norge spesielt med utgangspunkt i noen konkrete eksempler slik som byggingen av Botsfengslet i Oslo anno 1851, løsgjengerloven av 1917 og loven som åpnet for tvangssterilisering av «problembefolkninger» av 1937. Ugelvik går også nærmere inn på kongemaktens forsøk på å styrke sin egen posisjon i konflikt med bøndene og «heimeretten», folkereligiøsitet og hekseprosessene slik de utspilte seg i Norge, og italieneren Cesare Beccarias prinsipp om «less eligibility» – at forholdene i fengslene måtte være noe dårligere enn de kårene fattigfolk levde under i samfunnet for øvrig, slik at de dårligst stilte ikke kunne tjene på å straffes – og hvordan det forholdt seg til straffens økonomi. Han omtaler også det som i ettertid er blitt kjent som straffemodernisme, der kroppens ødeleggelse som straffens øverste mål ble byttet ut med detaljerte regelverk for å nyttiggjøre fangekroppen mens de sonet sin straff. Denne vendingen knyttes også til Jeremy Benthams idé om panoptikon og hvordan moderne strafferett gjør avvikere om til objekter, som et utvalg av eksperter kan evaluere ut ifra noen universelle standarder.

De to neste kapitlene tar for seg skillet mellom det første begrepsparet i Ugelviks kontrolltypologi: Uformell og formell sosial kontroll. Kapittel 3 forsøker å gi leseren en kort gjennomgang av og innsikt i ulike situasjoner der uformell sosial kontroll figurerer. Ugelvik åpner med å henvise til Garfinkels etnometodologi, Goffmans begrep om ansiktsarbeid og Travis Hirschis bok Causes of Delinquancy (1969), som samlet bygger på en forståelse om at mennesker vil styre unna straff for ikke å miste det de har, og at kriminalitet først og fremst forekommer blant dem som har svake bånd til samfunnet. Han påpeker samtidig hvordan familien har en særegen rolle i tidlig sosialisering, ved at foreldre må sette grenser som tar i bruk både reaktive og proaktive former for primærkontroll. Også lokalsamfunnet dras inn som vesentlig for hvordan uformelle kontrollformer blir til, spesielt historisk sett i sammenheng med politi og sentrale myndigheter samt hvordan menn og kvinner ble utsatt for veldig ulike former for uformell kontroll.

Ugelvik peker også på byen som en særskilt arena for utøvelsen av sosial kontroll ved at man som innbygger ofte nyter en bestemt form for anonymitet ulikt de som bor på bygda eller i tettbygde strøk. Her trekker han inn Goffmans begrep om høflig uoppmerksomhet som nøkkelbegrep ved at man forholder seg til andre innbyggere som om de ikke var der. Uformell kontroll i byen er tiltenkt å skape skam og skyld hos den enkelte som bryter normene, slik at de endrer oppførsel i framtiden, og man kan etablere det Goffman betegner som «Umwelt», en trygg indre sfære for de som holder til der. Han peker også på at uformell kontroll både kan forhindre så vel som muliggjøre avvik, og diskuterer æresbegrepet knyttet til familien som institusjon der skam og tap av ansikt kan skape et behov for å forsvare familiens ære. En kort diskusjon om æresrelatert vold og kjønnet voldsutøvelse følger.

Kapittel fire tar sikte på å redegjøre for formell sosial kontroll, tilknyttet en rekke institusjoner slik som politiet, domstolene, kriminalomsorgen og andre polisiære aktører, samt de ulike variantene av straff som kan tilfalle de som har brutt norsk lov. Ugelvik redegjør for de to dominerende formene for kontroll som det norske rettsvesenet bygger på, den strafferettslige på den ene siden og den medisinske på den andre, før han går nærmere inn på og eksemplifiserer hver av dem. Han tar også for seg politiets (nyere) historiske utvikling, både i Norge og andre deler av verden. Siste del av kapitlet dedikerer han til fengselsstraffen og hvordan denne i en nordisk og velferdsstatlig kontekst rommer både et mål om å straffe lovbrytere så vel som å rehabilitere og integrere dem tilbake inn i samfunnet, samt hvordan fengselsstraff i økende grad blir byttet ut med andre former for straff, slik som samfunnsstraff og elektronisk fotlenke (der lovbryteren soner hele eller deler av sin straff i sitt eget hjem).

Bokens femte kapittel går nærmere inn på det dynamiske forholdet mellom sosial kontroll slik den foregår i en konkret kontekst og den bredere sosiale kontrollen som denne kontrollen virker innenfor. Her drar Ugelvik parallellen til Norge og overgangen mellom etterkrigstiden og ungdomsopprøret i 1960-årene, en periode preget av enorm omstrukturering av kontrollapparatet i samfunnet, før han gir to eksempler på samfunnsdiagnoser som forklaring på endringer i justis- og kriminalsystemet: David Garlands The Culture of Control (2001), der han beskriver samfunnet som preget av en ny kollektiv kriminalitetserfaring, hvor kriminalitet alltid øker og blir mer alvorlig som normalsituasjon, og Jock Youngs analyser som beskriver overgangen fra en inkluderende til en ekskluderende samfunnsnorm, med tilhørende endringer i den sosiale kontrollen. For den norske situasjonen kan velferdsstaten benyttes som en slik selvforklarende ideologisk kjerne, der ønsket om å skape Det Gode Samfunnet for Oss Alle Sammen kan tjene som en slik samfunnsdiagnose.

Ugelvik beskriver også sosial kontroll slik det oppleves fra den kontrollertes eget perspektiv, ved hvordan en enkelt handling kan forstås på ulike måter og bli møtt med ulike former for eller grader av kontroll. I de tilfellene der sosial kontroll oppleves som riktig og rettferdig, er den lettere å akseptere. Når kontrollen oppleves urettferdig, kan den snarere føre til motstand fra den kontrollertes side. Et aktuelt begrep som brukes her, er Fergus McNeills malopticon, som er en omskriving av Foucaults panopticon, der blikket på den kontrollerte vektlegger deres feil og mangler samt vurderer hvorvidt de utgjør en trussel for andre. Tilknyttet dette blikket kobler Ugelvik inn Goffmans begrep om «stigma»: hvordan en normbryter som er blitt merket med en straff, kan endre sin egen atferd nettopp på grunnlag av dette, og «totale institusjoner», der den enkelte forventes å gjennomgå en mortifikasjonprosess for å løsrive seg fra de kontrollformene som hittil har formet livet og tilpasse seg institusjonens (nye) kontrollformer.

Kapittel seks, titulert «Utviklingstrekk og veivalg», tar for seg den framtidige utviklingen av sosial kontroll i Norge, knyttet til fire generelle domener: (1) balansen mellom offentlig og privat kontroll, (2) utvikling av nye kontrollteknologier, (3) overvåkning og (4) krimmigrasjonskontroll. Ugelvik går videre inn på temaer som økt bruk av privat overvåkning og sikkerhet, der private og kommersielle kontrollaktører har fått en stadig mer betydningsfull rolle, økt rettsliggjøring av sosiale fenomen, der jussen utvider sitt ansvarsområde til stadig nye deler av samfunnslivet, framveksten av ulike former for nabolagsvaktgrupper eksemplifisert gjennom Natteravnene og Odins soldater, og økt bruk av overvåkning i det offentlige rom i forlengelsen av internett og Big Data. Kapitlets siste del går nærmere inn på innvandring og utlendingskontroll og hvordan institusjonene tilknyttet disse håndterer de store utviklingstrekkene som har preget de siste tiårene.

Bokens siste kapittel forsøker å formulere en konklusjon, hvor Ugelvik tar for seg spørsmålet: «Sosial kontroll, hva så?» Begrepet sosial kontroll er svært negativt ladet for mange i utgangspunktet, noe Ugelvik også minner oss om idet han lister opp litterære navn som Orwell, Huxley og Kafka som populærkulturelle eksempler. Han påpeker derimot at en realitetsorientert diskusjon om sosial kontroll er noe mer kompleks enn utelukkende dystopiske scenarier, og viser til Thomas Hobbes og Jean-Jacques Rousseau som representanter for diametralt motsatte syn på fenomenet. Spørsmålet om hva sosial kontroll er, og hva vi skal gjøre for å best studere det, er ikke noe enkelt spørsmål. Dette har Ugelvik tidligere demonstrert gjennom en rekke eksempler, som hvordan sosial kontroll på papiret kan utarte seg veldig annerledes enn i praksis, hvordan ulike syn på hvorvidt sosial kontroll er rettferdig, kan inspirere motstand mot å la seg kontrollere, og hvordan ulike kontrollapparater ofte har vansker med å balansere mellom inkluderende og ekskluderende former for kontroll. Boken avslutter med en kort oversikt over de mest sentrale begrepene som er blitt brukt i teksten.

Ugelviks bok er kort fortalt fengslende lesning – ordspill intendert – som redegjør løst og fast og tynt og bredt om de mange(fasetterte) formene for sosial kontroll vi kan regne med å møte som borgere i det norske samfunnet, med god forankring i store navn fra kriminologi- og rettssosiologilitteraturen. Som en med marginale forkunnskaper om det formelle kontrollsystemet i vårt samfunn (dog noe mer utdypende om det uformelle) må jeg med hånden på hjertet si at jeg har lært en hel del om sosial kontroll jeg ikke kunne fra før. Kontrolltypologien, slik Ugelvik presenterer den i bokens første kapittel, er et solid stykke håndverk som hjelper en å klassifisere situasjoner og fenomener som på en eller annen måte kan sies å ha med sosial kontroll å gjøre. Boken vier ulik oppmerksomhet til ulike begreper: Eksempelvis får begrepsparet formell og uformell kontroll tildelt et helt kapittel hver, mens sekundær kontroll kun blir eksplisitt nevnt i selve typologien).

I etterkant av gjennomlesning sitter jeg imidlertid igjen med et savn etter en avklaring på hvorvidt boken er intendert for studenter på et grunnleggende eller viderekommende nivå; Litteraturen er helt klart forankret i flere sentrale teoretikere og perspektiver som vil være å anse som uunnværlige i den type analyser som Ugelvik legger opp til at boken skal understøtte. Foucaults verker tildeles en ledende (dog ikke dominant) rolle gjennom boken, noe feltet er altfor rikt og komplekst til å tillate. Max Webers ulike autoritetsformer, særskilt i tilknytning til skillet formell/uformell kontroll, uteblir derimot så vel som arbeidet til sosiologen Norbert Elias om siviliseringsprosessen, noe som med hensyn til uformelle kontrollsystemer ville vært en berikelse for bokens helhet. Alt tatt i betraktning er boken et veldig godt sted å starte for enhver kriminologi/sosiologistudent med et brennende ønske om å få tilgang til feltet.