Hvordan blir forskerliv og gullaldre i forskning til? I sin biografi om samfunnsforskeren Stein Rokkan skriver Arild Stubhaug fram bildet av et klassisk mannlig bygdegeni – alltid med nesa i en bok, alltid med hukommelse for alt – og hvordan denne mannen med disse evnene blir tatt åpent imot, sett og gitt alle muligheter i ulike forskerfellesskap og hos enkeltprofessorer på Universitetet i Oslo, som han søkte til rett før andre verdenskrig. Det handler om den personlige reisen fra periferien til sentrum, men også om hvordan unike og egne erfaringer omdannes til mer generelle og til dels påtrengende spørsmål av betydning for andre og det samfunnet Rokkan sprang ut ifra.

Men hva er de økonomisk-institusjonelle forutsetningene for forskning for Rokkan og de mange andre periferiens og sentrums sønner og døtre med ham som ble en del av massetilstrømningen til høyere utdanning og forskning etter krigen? Det er dette, de økonomiske betingelsene for gullaldre, nemlig forskningsmidlene og kampen om dem, som er temaet for boken Avhengig av forskning. De norske forskningsrådenes historie. Den er skrevet på oppdrag av nettopp Norges forskningsråd og forfattet av forfatterkollegiet Thomas Brandt, Mats Ingulstad, Eirinn Larsen, Marte Mangset og Vera Schwach. Det handler om den institusjonen som i dag (2018) fordeler 9800 millioner kroner i forskningsmidler årlig, den som har blitt en mastodont i det forskningspolitiske landskapet. Det er ingen over, ingen ved siden – i motsetning til for eksempel Sverige, hvor det er flere ulike forskningsråd å søke til. Det er også noe annet enn det forskningsrådet kunne blitt dersom de ulike fem forskningsrådene aldri hadde blitt omdannet til ett rike, eller dersom tanken fra Grøholt-utvalget om å bibeholde et forskningspolitisk råd som et virksomt eksternt strategisk organ eller tenketank.

Den 688 sider lange boken skriver forskningsrådenes historie fra opprettelsen i 1946 til 2016. Opptrappingen til og sammenslåingen til ett råd er bokens sentrale omdreiningspunkt. Det skapte både kultur- og personkonflikter, godt hjulpet av økonomiske nedskjæringer. Mange med fartstid i forskningspolitikkfeltet vil kjenne igjen dette stoffet (jeg var selv journalist i Klassekampen og skrev med stor interesse om det). Hvordan skulle det gå når svært ulike, det som fruktbart blir forstått som institusjonelle, logikker skulle bli til én?

Allerede første substansielle mellomtittel lar oss forstå at det ikke er forskernes avhengighet av forskningsrådene for den forskningen de ønsker å drive, som er denne bokens hovedanliggende. «Mot et forskningsavhengig Norge», heter det, og viser til framveksten av det vi har lært å kjenne som kunnskapssamfunnet og at politikk- og samfunnsutforming har blitt forskningsavhengig. Dette er altså boken om hvordan forskningsrådet tilbyr, eller muliggjør, nettopp det samfunnet har gjort seg avhengig av. Men hva slags tjeneste er dette? Og hvilken plass har den i et demokrati? Bokens innledende grep er å forstå forskning som en «produksjonsfaktor» eller, som det også heter, «produktivkraft» og i en slik forstand en innsatsfaktor i økonomien som samfunnet har blitt avhengig av for å skape og fornye økonomisk vekst og en kraft i samfunnet som kan tas instrumentelt i bruk.

En radikal fortolkning av dette perspektivet sto ikke minst sentrale aktører i Arbeiderpartiet, med finansminister Erik Brofoss, i spissen for da spørsmålet om hvordan forskningen skulle organiseres, kom opp på nytt etter andre verdenskrig (i boken bare omtalt som rådgiver). Det var den tekniske forskningen det sto om og var interesse for. Brofoss ville underlegge forskningen departemental kontroll og ønsket den organisert nettopp som et korporativt samarbeid mellom administrasjon og næringsaktører uten noen egentlig plass til forskerne eller forskningen selv. Det var ikke dette som ble resultatet. I stedet ble Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) det første av de senere fem forskningsrådene. Det ble opprettet som et selvstendig råd, ikke direkte underlagt statlig kontroll og med det som i god Onkel Skrue-stil i byråkratisk sjargong kalles en «sekkebevilgning» til sin disposisjon. I boken blir løsningen beskrevet som «et oppsiktsvekkende brudd med norsk statsskikk», da det var liten tradisjon for å la organer uten direkte offentlig myndighetskontroll disponere midler bevilget av Stortinget (side 56).

Alle som kjenner litt til norsk forskningspolitikk og historie, vet at i praksis kom en slik fristilling i prinsippet fra departementet ikke til å bety armlengdes avstand fra de samfunnssektorene det skulle forskes på. Det såkalte sektorprinsippet der hver sektor i praksis har fått forskning til støtte for sin næring, gjorde seg raskt gjeldende og er utførlig beskrevet også her. Det problematiske med denne kommer best fram i kapittelet om Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF). Sammenfallet i saksidentitet mellom sektoren og forskningen var så stor at mer uheldige sider av landbruket, som problemer ved bruken av miljøgifter, ikke ble ansett relevant å forske på. Også forbrukerforskning ble holdt utenfor. Det samme hinderet støtte miljø- eller forurensningsforskningen på, som egentlig ikke hadde noen sektor, men som skulle håndteres av den sektoren som var årsaken til problemene – industrien selv. Det sier mye om den tilliten til kunnskap som preget 50- og 60-årene, at det synet som vant fram, var det som sa at den som var best egnet til å løse forurensningsproblemene i industrien, var industrien selv – bare den fikk kunnskap om problemene. Boken viser hvordan miljøforskningen i praksis aldri fant noen egentlig plass i NTNF. Hadde den gått lenger ned i noen utvalgte sakskomplekser, noe en leser som meg savner, ville man også sett hvordan miljøforskningen ble et problem og eksplisitt satt på sidelinjen i NTNF nettopp i møte med forventningene fra departementet om at det nå var andre spørsmålet, det å sikre økonomisk vekst, som var påtrengende. En mer kunnskapspolitisk tilnærming kunne også ha gitt mer mening til fortolkningen av de i og for seg velkjente konfliktene omkring sur nedbør-forskningen. Boken vektlegger hvordan den var støyende og høylytt, men ikke hva den substansielt sto om da den den ble gjenstand for kritikk for å være blitt politisert, ikke minst i betydningen utviklet for nær politiske beslutningstakere.

Det er deilig å lese en bok om et forvaltningsorgan som ikke opererer med New Public Management som diagnose og ferdigtygd ramme. Det er kanskje ingen overraskende kommentar fra en historiker som har lært å heie på Jens Arup Seip i hans polemikk mot samfunnsvitenskapen og Rokkan og en kritikk av «modellenes tyranni». Dermed er det kanskje også bra at perspektivet om forskningen som produktivkraft ikke følges opp som en gjennomført linje. Men så er spørsmålet: Hva er den linjen forfatterne har valgt? Seips poeng var jo ikke at modellene ikke skulle være der, men at det ikke skulle synes for tydelig når analysen var klar. Og om modellen er god, det vil si har utsagnskraft for materialet og gir dypsindige eller friske innganger til forståelse, er vel lite bedre? Det synes for meg som om tesen om vitenskap som produktivkraft holdes mest fast på i den perioden hvor sentrale aktører selv eksplisitt sto for en versjon av den. Så har da også dette synet på forskning en konkurrent i bokens gjennomgående narrativ. Jeg tror vi kan identifisere den som elementer av en innovasjonssjanger. Det er «entreprenørene» som er omdreiningspunktet: aktører som aktivt handler og får til noe (at forskerne, Helga Hernes og andre, som aktivt brukte rådet for å fremme likestilling i forskningen, omtales som «handelsreisende» i sin sak, bygger, kanskje uintendert, opp under samme modell). Forskningsrådet selv, både i egen selvforståelse og i analysen av det, blir en «endringsagent», en aktør som nettopp ikke bare forvalter midler og oppgaver på vegne av andre, men som aktivt søker å endre omgivelsene i tråd med egne visjoner og strategier.

Utfordringen med aktivt å bruke denne «modellen», om vi skal kalle den det, er at den egentlig ikke griper tak i mer prinsipielle problemstillinger omkring hvilken type organisasjon forskningsrådet har endret seg fra og til, og hva et forvaltningsorgan kan og bør være. Hvor langt kan et forvaltningsorgan stilles fri og gå, og på hvem sine vegne? De mer institusjonelt formelle sidene ved denne formen for byråkrati forsvinner av syne, interessant nok i størst grad i de historiske kapitlene som følger det forskningspolitisk-institusjonelle sporet, og i minst grad i den delen som går tett innpå forskningsrådet byråkratiske utøvelse av sin gjerning i arbeidet med bedømmelsen av søknader. Dersom forfatterne har rett i at opprettelsen av NTNF representerte et oppsiktsvekkende brudd med norsk statsskikk, kunne det vært interessant med en analyse av hvilken ny type statsskikk forskningsrådet har kommet til å representere, og de mulighetene og dilemmaene dette har gitt og gir. Linjen kunne dermed mer eksplisitt vært ført fra problemstillinger i rådets tidlige historie og til nyere tid, hvor de har vist seg – riktig nok ikke minst etter 2016, der historien i denne boken slutter – å bli høyaktuelle. Det gjelder for eksempel i tilknytning til en diskusjon om NFR som forvaltningsorgan og rådets håndtering av avtaler om hvordan forskere, med støtte fra NFR, skal kunne publisere (se for eksempel Hans Petter Graver i Morgenbladet 7. desember 2018). Mer underholdende utsagnskraftig når NFR, som de gjorde i 2017, kaster terning over de ulike statsrådenes innsats for forskningen (se for eksempel Khrono 11. september 2017). Når innovasjon er blitt samtidens store fyndord, er det ekstra utfordrende å operere med dette som modell. Det gjelder særlig for politikkanalyser. At forskning i dag har blitt innovasjonspolitikk, er noe annet og vel verd å analysere.

En utbredt kritisk forståelse i analyser av moderne vitenskap er at forskning har blitt en produktivkraft, en innsatsfaktor i økonomien, og ikke en frigjørende demokratiserende kraft til beste for menneskeheten – som jo grunnleggende sett har vært et ideal. Boken går ikke inn i denne typen diskusjoner om kunnskapsmakt.

Selv en bok på nesten 800 sider må gjøre valg. Og godt er det. Dette er en handlingsorientert bok. Den er velskrevet som det. Den er skikkelig, og den briljerer til dels med oversikt over sitt felt. Til tider er den ganske spennende: Hvordan går det med alle konfliktene i forvaltningen av NFR? De handlingene boken er orientert mot, er imidlertid ikke forskergjerningene. Det er ikke de akademiske handlingene, og heller ikke de akademiske normene, ikke egentlig det akademiske i det hele tatt, som er anliggendet. Heller ikke, faktisk, det som handler om å legge til rette for, eller det å utforme betingelsene for, å drive med forskning (eller for den sakens skyld arbeidsbetingelsene i forskningsrådene, bortsett fra at lønnsnivået er relativt høyt, og alltid har vært det). At denne boken ikke handler om den kapitalen forskerne eventuelt representerer, kan ha å gjøre med hva som ligger i materialet: Kanskje ikke styremøter og referater om aktiviteten i forskningsområdet tar opp dette? Eller ligger forklaringen i den sjangeren denne boken skriver seg inn i og behersker og kategoriserer med: forskningspolitikken. For dette er, slik jeg leser det, først og fremst en bok om det. Når forfatterne vender seg utover mot den konteksten forskningsrådssystemer er en del av, og det gjør de ofte, er det først og fremst mot politikken – mot statsråder og departementer og forsøk fra forskningsstrateger eller entreprenører som prøver å påvirke, eller politikkens forsøk på å påvirke dem. Det er en historie om en frykt for å bli styrt, men også, mer mellom linjene, om et politisk system som i praksis ikke styrer særlig mye. Dette gjør at boken i stor grad beveger seg på det organisatorisk handlende nivået. Det er på en måte der forskningspolitikken som sjanger befinner seg. Satt litt på spissen kan vi si at organiseringen av boken er litt som den offentlige utredningen som har fått æren for å ha gitt opphavet til NFR som én sammenslått organisasjon, Grøholt-utvalget, med tittelen «Organisering for helhet og mangfold i norsk forskning». Det er mye organisatorisk mangfold i denne boken. Grepet med å forstå de forskjellige rådene som et spenn av til dels konkurrerende og i hvert fall ulike institusjonelle logikker er godt. Men det er kanskje verken rart eller tilfeldig at både lesere og antagelig også forfattere lettet lander i det som altså skulle bli helheten: ett råd. Det måtte da være en bedre løsning? Dette er på en måte også bokens (i hvert fall underliggende) moral. Det er som om verden faller litt på plass, riktig nok et NFR i rivende strid med seg selv, men da har også forfatterne en arena å studere der disse konfliktene utspiller seg.

Det er ingen bomber i denne boken. Den er tung i rent fysisk forstand, men jeg ville bli overrasket om noen skulle føle seg tungt tråkket på tærne. At den ikke er altfor nærgående med hensyn til de aktørene boken beskriver og analyserer, kan det være faglige og gode grunner til. Litt mer synd er det at boken heller ikke i større grad posisjonerer sin fortelling i møte med en rekke andre fortellinger og analyser om denne sektoren og dens historiske utvikling som det etter hvert begynner å bli mange av. Det foregår av og til en forsiktig posisjonering i fotnotene, for det meste i retning av å neddempe andre litt røffere posisjoner (som for eksempel hos Benum, Collett og Kvaal), som alle synes å være vel begrunnet.

En ikke uvanlig kritikk av bøker med såpass mange forfattere som her er at den spriker. Det gjør ikke denne; den er faktisk ualminnelig helhetlig, skikkelig og belest i sin form. Her har noen gjort et betydelig «sammenførende» arbeid. Men i all sin velskrevenhet er den overraskende vanskelig å lese. Jeg tror det kan knyttes til at det til dels er vanskelig å følge hvor forfatterne står, både når det gjelder de aktørene som følges og siteres, og med hensyn til andres posisjon. Boken reiser mange interessante spørsmål. Jeg blir av og til forvirret med hensyn til om det blir gitt svar. Men boken selv reiser spørsmål som leseren kan tenke videre på selv.

Det entreprenørskaps- og produktivkraftmodellen har til felles, er at de vil forstå forskning som del av en økonomi. Men for de aktørene det gjelder, er det stor forskjell på å ha rollen som entreprenør (den som videreutvikler og skaper det nye med sin egen individuelle kraft) versus det å inngå i et økonomisk system som en, riktig nok uunnværlig, del av dette systemets logikk og arbeidskraft. I renskåret form gir antagelig ingen av dem god mening. Men hvordan skal vi forstå hvem forskningsrådet har vært, og vært for? Jeg leser boken og historien på denne måten: Så lenge de ulike institusjonelle logikkene og kulturene besto i hver sine fem forskningsråd, lå rommet vidåpent for forskerne selv. Forskningsrådene representerte lett tilgjengelig gull. Lydhørhet overfor forskerne var moralen og stikkordet. Det ble sagt at bedømmelsesprosedyrene i det rådet som var mest orientert mot den allmenne, langsiktige såkalte grunnforskningen, nemlig Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd (NAVF), var omstendelige. Men støtten til forskerne som søkte, var omfattende. Innvilgelsesraten på søknader som hadde fått støtte tidligere, var, på ett tidspunkt, 89 prosent – 44 for dem som søkte første gang. Og var du for sent ute, eller hadde du misforstått litt, risikerte du å bli oppringt og få hjelp. Og det var et mangfold blant dem som fikk støtte, i hvert fall i den betydning at det ikke var noe krav at du var tilknyttet en vitenskapelig institusjon. Det betød at NAVF ikke bare representerte et «budsjett nr. 2» i tillegg til det som lå til universitetene, men representerte en alternativ vei til vitenskapelig karriere. Her lå også en likestillingsside.

NTNF opererte innenfor en annen institusjonell logikk, men lydhørheten virker til å ha vært mye av den samme. Her er bildet at du knapt trengte å skrive søknad, bare du hadde en god ide – i tråd med den angjeldende bransjens problem. Det var da også denne logikken noen fryktet skulle ta over det hele da NFR ble til ett system: at det ikke egentlig lenger var forskning som ble stående i høysetet, men snarere nettopp den angjeldende bransjens problem.

Men hva har skjedd siden NFR ble til ett? I dag står vi midt i det jeg tror vi må kalle en helt ny forskningspolitisk situasjon. Det heter ikke lenger bransjens problem. Nå har vi alle blitt medansvarlige. I hvert fall forskningspolitisk står vi i en situasjon der det stilles krav til at økonomi og det å gjøre vel skal gå opp i en høyere enhet. Vi blir alle bedt om å være handlende entreprenører, altså ikke en modell vi kan analysere ut i fra, men noe vi blir gjort til. Forskningspolitisk er dette ikke minst knyttet til de store globale utfordringene som forskningen blir bedt om å svare på og håndtere.

Et av de helt konkrete uttrykkene for dette nye handlingsorienterte idealet kan leses i malen som var ny fra NFR av i år (2019) der beskrivelsen av «impact», den virkningskraften forskningen din skal gi, skal beskrives først før du beskriver det du skal gjøre i selve forskningsprosjektet. Det er handlingsorientert forskning og skriving, det.

«Aldri mer 9. april», het det ambisiøst på forskningens vegne i den offentlige utredningen som la grunnlaget for opprettelsen av NTNF etter krigen. Forskningen kunne bidra til å forhindre krig, men ikke minst sikre at en ikke falt ned i økonomisk avhengighet. Forskningsrådets historie ble lansert 11. april på Litteraturhuset i en langt mer prosaisk situasjon. Det var dagen etter den nye nasjonale fristen for søknader til nettopp forskningsrådet. Mens opprettelsen av NTNF blir beskrevet med utgangspunkt i et knippe sentrale individuelle aktører, er det fristende å forstå oss som sitter der og skriver for å rekke denne fristen, som en gjeng fjernstyrte respondenter, overaktivt engasjert i å fortolke hva som nå menes med de ulike punktene i den aktuelle utlysningen. Vi vet at sjansene til å få midler er minimale (vi vil ikke engang vite innvilgelsesprosenten), men vi vil gjerne søke og vil gjerne realisere disse ideene til beste for oss selv, den kommende stipendiaten, menneskeheten og bransjen med. NFR er som en mastodont av en magnet vi kan gå utenom, men trekkes alle mot den.

«Eg orkar ikkje meir, du berre sit der – og skriv og skriv! – Går nesten ikkje ut ein gong, – gjær ingenting, berre skriv og skriv, går nesten ikkje ut ein gong …» Samme dag som NFR-fristen måtte jeg ta innover meg dette utsagnet til kjæresten til en mislykket forfatter i en oppsetning av Jon Fosse på Amfiscenen på Nationaltheatret. Forfatteren, om han kan kalles det siden ingenting ble publisert, fikk utelukkende avslag hos forlaget. Få dager etter at min egen søknad var sendt inn, fikk jeg mail fra NFR: «Vi har nå slettet din søknad.»

Historien kunne ha sluttet der: fra det lydhøre NFR til det automatiserte byråkratiet som ikke en gang behandler søknaden din, men lar den gå opp i røyk på grunn av en kafka-aktig misforståelse. En så grei og god avslutning har jeg ikke. I stedet vil jeg komme med noe så ironisk som en etterlysning til denne boken på nesten 800 sider. Det kan ikke være noe krav at forskerne skal stå i sentrum i en bok om NFR (Stein Rokkan nevnes for eksempel bare en gang og da knyttet til et møte om et nytt forskningsinstitutt med Per Kleppe). Men jeg savner mer av en studie om det byråkratiet og det samvirket mellom forskerne, byråkratiet og eksterne medlemmer som utgjør NFR. I et departement er det relativt enkelt: Byråkratiet er der for å «serve» politikerne, som er de styrende. Men hvordan fungerer disse langt mer kompliserte relasjonene mellom forskning og administrasjon i et byråkrati som NFR? Her kunne med fordel den siste delen av NFRs historie, som formmessig tar mer form av en hale om nettopp byråkratiets praksiser i deres søknadsvurderingsprosedyrer, fått risle inn i boken som helhet.

Boken viser som nevnt hvordan kvinneforskere knyttet til NAVF var «handelsreisende» og sanket både nye og gamle venninner (en snodig formulering, riktig nok) for sin kvinneforskningssak. Men hvordan har en likestillingspolitikk i det senere NFR vært ført? En antagelse kunne være at tellekantsystemet har fungert utjevnende – som et likestillingsinstrument: et instrument som har brutt opp føydale strukturer, der det før kunne hete (her etter boken): «Han er jo genial, han må få stipend». Dette handler om noe så konkret som vurderingen av den CV-en som forskningsrådet skal ha når du sender inn en prosjektsøknad. En annen antagelse, kunne være at særlig yngre forskere har nytt godt av NFRs styringsregime, som har fanget opp innganger og støttet en internasjonal forskningsorientering som universitetet ikke alltid klarte å gjøre. Har de bidratt til å forskyve disiplingrenser? Har i det hele tatt vekten på meritter bidratt til en bredere rekruttering der vi i bokens omtale av det gamle NAVF fortsatt får høre om hvem som er gift med hvem (akademiker), og datter av hvem (akademiker)? Hvem er det NFR har bygd opp? Har det skjedd systematisk, tilfeldig eller ved hjelp av eksterne signaler?

Hva har i det hele tatt forskningsrådet tenkt om kapitalen den sitter på, og hvordan har man håndtert han eller hun, som sitter der og skriver og skriver. Hvem sin identitet bærer det nye NFR? Hva er NFRs kultur og kulturformende kraft? I seg selv en av samfunnets betydningsfulle kulturelle forutsetninger.

Å få lov til å tolke ikke bare sin samtid, men også historien og få håpe på at noen vil være lydhøre overfor den, er et privilegium. Men en står sjelden helt fritt overfor sitt gjenstandsfelt: en forventning til en helhetlig framstilling, forskningspolitikken som sjanger, en oppdragsgiver og kollegaer som skal kjenne seg og sjangeren igjen. Jeg vil på ingen måte gå så langt som å skrive sjangerens tyranni. Men å oppfylle sjangeren, som denne boken meget vel gjør, har også en kostnadsside.