Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tap og tillit – om relasjonene mellom norske kraftkommuner og finansnæringen

Betting on trust – on the relations between Norwegian local governments and the financial sector
Stipendiat, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen

Gjennom de ti årene som har passert siden den mest alvorlige finansielle krisen på nesten et århundre, har det vokst fram en bred tverrfaglig litteratur som tar for seg finansmarkedenes økte omfang og betydning. Under betegnelsen «finansialisering» er et av denne litteraturens fremste funn at stadig flere lag av mer eller mindre kyndige aktører anser finansmarkedene som en fornuftig arena i forvaltningen av både gjeld og aktiva. Denne artikkelen begynner med å slå fast at blant disse nye klassene av vordende finansinvestorer hører også norske kommuner til. Selv om de katastrofale konstruksjonene formidlet av Terra Securities er mest kjent, dreier det seg hovedsakelig om kraftkommuners salg av andeler i lokale og regionale kraftselskaper hvor frigjorte midler deretter spres i verdipapirmarkedene. Ved å bruke kvalitative intervjuer av kommunale beslutningstakere utforsker artikkelen et påfallende likhetstrekk mellom de såkalte Terra-kommunene og andre norske kommuner som også investerer i finansmarkedene, nemlig de nære, vedvarende og tillitsbaserte relasjonene som finnes mellom politisk ledelse i kommunal sektor og utvalgte aktører i finansnæringen. Artikkelen argumenterer for at disse tillitsrelasjonene er en viktig faktor for å forstå hvorfor kommuner i dag anser finansialiserte strategier som legitime og hensiktsmessige i forvaltningen av offentlige verdier.

Nøkkelord: offentlig forvaltning, tillit, finansialisering, kommuner

During the decade that has passed since the most detrimental financial crisis in 90 years, a broad field of academic inquiry has emerged investigating the expanding scope and power of financialized capitalism. One of the most important findings in this literature is how various types of actors are increasingly getting involved in financial market investments and practices. Norwegian municipalities belong among these new groups of actors. In fact, financial portfolio management is emerging as a common option in the toolkit of Norwegian public sector property management. In this article, I investigate the relations between municipalities and their financial brokers. I argue that the contact surface between local authorities and the financial markets is characterized by intimate and long-lasting relationships of trust, and that this is an important factor when trying to explain how public sector decision makers come to consider financial technologies rational and fitting for the needs of the public sector.

Keywords: public management, trust, financialization, local governments

Innledning

Et tiår har gått siden verdens finansielle infrastruktur vaklet på kanten av stupet. 23. oktober 2008, under høringene i den amerikanske kongressen, strakk Alan Greenspan hendene i været og påberopte seg «shocked disbelief»1 over å bevitne det som da så ut til å bli en fullstendig kollaps i de globaliserte verdipapirmarkedene. Den tidligere sentralbanksjefen hadde «funnet en feil», hevdet han, i den dominerende forståelsen av hvordan økonomien fungerte, og i premisset om at egeninteressen ville hindre private investorer fra å påta seg finansiell risiko de selv ikke kunne bære. Det var – for å si det forsiktig – lite grunn til en slik optimisme. De globaliserte finansmarkedene, som i Greenspans analytiske skjema ble regulert og priset av deltagernes rasjonelle forventninger til framtiden, viste seg å være et skjørt reisverk opprettholdt av en stadig mindre berettiget tillit til disse forventningene. Da grunnen under sirkulasjonen av kreditt begynte å riste i 2007, var det bare et spørsmål om tid før korthuset falt sammen.

På denne tiden hadde den norske offentligheten allerede rukket å bli introdusert for de systemiske risikoene som ligger vevet inn i en «finansialisert» (Van der Zwan, 2014) verdensøkonomi. Nesten ett år tidligere sprakk den spektakulære nyheten om at en gruppe norske kommuner hadde brukt inntektsstrømmer fra kraftsektoren til å inngå esoteriske finansielle derivathandler uten å skjønne hva de hadde gått med på (Hofstad, 2008). Kommunene investerte i underkant av en halv milliard kroner i strukturerte kredittprodukter fundert på amerikansk boliggjeld, kommunefond med mer, og da boligmarkedet imploderte, tok det med seg både globale finansinstitusjoner og norske kraftkommuner i fallet. I kjølvannet av skandalen frådet det i den norske offentligheten, delvis av raseri mot Terra Securities ASA – meglerhuset som gjennomførte handlene på vegne av kommunene – og delvis i schädenfreude over kommunenes fallerte hybris og megalomani.2 Mange vurderte det slik at ordførere og rådmenn i små utkantkommuner hadde vært enkle bytter for en næring med fetere bunnlinje enn etisk ryggrad. Med andre ord: «Terra-skandalen» framsto i stor grad som et resultat av en giftig blanding av ignoranse og grådighet. De spilte høyt. De forsto ikke hvor høyt. De stolte på aktører som lovte gull, enkel finansiell rikdom og innpass i en verden av smøreturer, status og prestisje. Og de tapte.

Denne artikkelen undersøker nærmere rollen finansielle rådgivere spiller i norsk kommuneforvaltning. Tematikken er interessant fordi finansielle investeringer slettes ikke er uvanlig blant norske lokalmyndigheter. Tvert om; som vi skal se, er en stor andel kommuner tungt eksponert mot globale verdipapirmarkeder. Midlene, som nesten utelukkende stammer fra nedsalg i kraftselskaper, ender opp i diversifiserte porteføljer av verdipapirer hvor den daglige forvaltningen overlates til banknæringens forvaltnings- og rådgiverkorps. Spørsmålet blir; hva kjennetegner egentlig kommuners kjøp av finansnæringens bank- og forvaltningstjenester? Er det vesensforskjell mellom måten de såkalte Terra-kommunene knyttet bånd til rådgivere på, og funksjonsmåten til slike relasjoner i andre kommuner med langsiktige midler plassert i finansielle porteføljeforvaltning? Kredittilsynet fant i sin evaluering av Terra Securities` rådgiving at den hadde vært «mangelfull, spesielt med hensyn til synliggjøring av risiko» (NOU 2011: 1, 2011, s. 71). De nære tillitsrelasjoner mellom kommuner og ekstern rådgiving ble framstilt som den direkte utløsende årsaken til at de nå famøse spareproduktene likevel ble ansett fornuftige og adekvate for kommunenes investeringsprofil. Men kunne det samme skjedd andre steder?

Videre er tematikken interessant fordi økt legitimitet til spekulative finansinvesteringer er et påfallende trekk ved utviklingen av norsk kommunal forvaltning (Løding, 2018). Utviklingen samsvarer med en lengre historisk prosess hvor de nå globale finansmarkedene ønsker å etablere seg som en anstendig og nødvendig del av kapitalismens sosiale orden (cf. Preda, 2009), en orden som nå altså også omfatter lokalmyndigheter i sosialdemokratiske Norge. Denne observasjonen gjør det naturlig å spørre hvordan offentlig sektors tiltro til finansielle investeringspraksiser kommer i stand, gjennom hvilke mekanismer eksempelvis kommuner kommer i kontakt med og integrerer finansmarkedene i sin virksomhet, og hvordan de håndterer behovet for kompetanse en slik omlegging krever.

Ved å bruke kvalitative intervjuer av ordførere som selv på ulike måter forvalter offentlige midler gjennom finansmarkedene, undersøker artikkelen hvordan relasjonene til finansielle aktører forstås fra kommunenes synsvinkel. Jeg vil forsøke å vise at banknæringens rådgivingstjenester spiller en viktig rolle i å ikke bare operativt tilrettelegge for kommunenes inntog i de internasjonale markedene for verdipapirer, men også i å generere en generell aksept for denne typen løsninger og strategisk tenkning som tidligere var fremmed for offentlig sektor. Artikkelen vil i hovedsak framheve tre elementer fra det empiriske materialet relatert til dette. For det første tyder lite på at Terra-kommunenes bruk av finansrådgivere skilte seg radikalt fra andre kommuner med finansielle porteføljer. Funksjonsmåten i relasjonene mellom banknæring på den ene siden og kommunal sektor på den andre har likhetstrekk på sentrale områder. For det andre vil jeg argumentere for at et påfallende trekk ved disse relasjonene er at de preges av en stor grad av tillit. Kommuner som setter forvaltningen av til dels store deler av deres langsiktige eiendeler ut til aktører i finansmarkedene, bruker gjerne tid på å finne en aktør de føler de kan stole på. Men når disse relasjonene først er på plass, blir de samme aktørene værende, gjerne over flere tiår. Over tid bygges det opp personlige tillitsbånd, som igjen forsterker kommunenes tiltro til at finansielle investeringspraksiser ikke bare er legitime, men nødvendige og rasjonelle tilpasninger. For det tredje vil jeg på bakgrunn av dette argumentere for at når finansialiserte forvaltningsstrategier3 har fått en utbredelse i norsk kommunal sektor som de tidligere ikke hadde, utgjør de tillitsbaserte sosiale båndene mellom nøkkelaktører i henholdsvis kommunene og i banknæringen én mekanisme som er med på å forklare denne endringen. I stor grad dreier det seg om personlige tillitsbånd som blant kommunale aktører over tid utvikler en bredere og mere abstrakt kommunal tillit til finansmarkedenes «ekspertsystemer» i Giddens` (1990) forstand. De sosiale relasjonene fungerer med andre ord som en form for sosialisering inn i en finansiell logikk som tidligere har vært svært fremmed for norsk offentlig sektor.

I det følgende vil jeg begynne med å utvikle et teoretisk rammeverk som er fruktbart i fortolkningen av slike tillitsbaserte sosiale relasjoner. Jeg vil særlig framheve at tillit må ses som et intensjonalt – men ikke nødvendigvis rasjonelt – fenomen, og er grunnleggende sett fundert i aktørers opplevelse av omgivelsenes kompleksitet og usikkerhet. Deretter vil jeg redegjøre for data og metodiske valg før vi kommer til artikkelens presentasjon av empiriske argumentasjon og analyse av denne. Jeg vil avslutte med å drøfte potensielle implikasjoner av funnene, hva de forteller oss om utviklingen av offentlig forvaltning, og hvordan dette henger sammen med den bredere finansialiseringen av stat og samfunn.

Tillit – fra personlige relasjoner til ekspertsystemer

På tross av å være inkorporert i ulike modeller for hvordan sosiale relasjoner fungerer og utvikler seg, var det ikke før på 90-tallet at tillit i seg selv ble formulert som et selvstendig tema for samfunnsvitenskapelige undersøkelser og sosiologisk teoretisering. En rekke bøker forsøkte da å sammenfatte tillitens egenskaper, funksjoner og årsaker (cf. Misztal, 1996; Seligman, 1997; Sztompka, 1999). Den generelle konsensusen var, kanskje ikke overraskende, at tillit er basis for en rekke fordelaktige fenomener; individuell risikotagen og sosial kapital (Coleman, 1990), reduksjon av kompleksitet i sosiale systemer (Luhmann, 1979) eller ganske enkelt som bestanddel i den sosiale ordenens reproduksjon (Misztal, 1996). Men det vokste også fram en innflytelsesrik understrøm av arbeider som eksplisitt ønsket å fokusere på hvordan tillit som analytisk kategori kunne si oss noe sentralt om egenskaper ved sosiale endringsprosesser. Ifølge folk som Giddens (1990) og Beck (1992) er endringer i tillitens funksjonsmåte indikativ for brede og epokegjørende transformasjonsprosesser i moderniteten, for hvordan mennesket fortolker sin rolle, for religiøse forestillingers reduserte betydning og integrerende rolle, og for hvordan vi forstår begreper som risiko.

La oss begynne med en operativ definisjon på hva det er vi snakker om. I denne artikkelen følger jeg Sztompkas (1999, s. 25) minimalistiske definisjon av tillit som «a bet about the future contingent actions of others». Tillit handler mest fundamentalt sett om den usikkerhet alle opplever ved ikke å kunne vite eller ha informasjon om framtiden, og da spesielt hva gjelder andre menneskers framtidige handlinger. Usikkerhet er et kontinuerlig og generisk trekk ved menneskelig interaksjon, og tillit er en type praksis som opprettholder og reproduserer stabile relasjoner mellom sosiale aktører. Tillit er «the crucial strategy for dealing with an uncertain and uncontrollable future» (ibid.). Der «håp» indikerer en vag og passiv følelse av at noe vil spille seg ut på den ene eller andre måten, er tillit tvert om aktive handlingsvalg. Det er noe intensjonale aktører gjør, og ikke kun en funksjonell mekanisme som integrerer sosiale systemer og generer solidaritet (slik mye av etterkrigstidens funksjonalistiske litteratur forutsatte). Men nøyaktig: Hva er det man gjør når man utøver tillit? I analyser basert på teorien om rasjonelle valg blir tillit til en form for smøremiddel for pågående transaksjoner, en ressurs aktører tar i bruk basert på rasjonell kalkulasjon i hensikt å redusere transaksjonskostnader (cf. Arrow, 1974; Williamson, 1993). Det er av denne grunn Coleman (1990) sidestiller tilliten som ligger innarbeidet i sosiale relasjoner som en type sosial kapital. Men dette er heller ikke en tilfredsstillende posisjon. Tillit innebærer også noe annet, bortenfor den rasjonelle kalkulasjonen av andre menneskers «trustworthiness». Som Möllering (2001) påpeker: Dersom en rasjonell kognitiv prosess forklarer hvorfor tillitsbaserte relasjoner oppstår, forklarer ikke tillit noe substansielt i det hele tatt. Det antropologiske premisset i teoriene om rasjonelle valg er feil, hevder han. Tillit består, slik Simmel først utledet i sin Philosophy of Money, av et «further element» som går utover risikokalkulasjoner basert på avgrenset foreliggende informasjon – eller det han kaller «weak form of inductive knowledge». Elementet er «hard to describe» og antar en ny signifikans i moderne pengeøkonomier. I en passasje som er verdt å sitere i sin helhet, hevdet Simmel (2004, s. 179):

When someone says that he believes in God, this does not merely express an imperfect stage of knowledge about God, but a state of mind which has nothing to do with knowledge, which is both less and more than knowledge. “To believe in someone”, without adding or even conceiving what it is that one believes about him, is to employ a very subtle and profound idiom. It expresses the feeling that there exists between our idea of a being and the being itself a definite connection and unity, a certain consistency in our conception of it, an assurance and lack of resistance in the surrender of the Ego to this conception, which may rest upon particular reasons, but is not explained by them.

Konstitueringen av tillit forutsetter med andre ord et element av «social-psychological quasi-religious faith», og følgelig har vi foretatt et sprang bort fra ren og rasjonell vurdering av tilgjengelige erfaringer og data og over i det Möllering (2001, s. 417) kaller «the bracketing of the unknowable». Her forutsettes det med andre ord en viss grad av erfaring og familiaritet med objektet for tillit, men spranget fra tvil til tillit finner først sted når aktøren anser slike erfaringer og familiaritet som tilstrekkelig til å handle i god tro og utøve tillit.4 Simmels poeng er at integrert i dette finnes likevel en komponent av blindhet, som i en kvasireligiøs overgivelse, og at denne komponenten er like relevant i moderne samfunn som i tradisjonelle. Faktisk forutsetter moderne pengeøkonomier at aktører er nedsunket i den «state of mind» som han beskriver. Sitatet ovenfor omhandler overgangen fra fysiske penger til kreditt og kan tyde på at han først og fremst snakket om mellommenneskelige relasjoner, men dette stemmer ikke. Tvert om; tillit er høyst relevant på det institusjonelle nivå. Det å sitte med penger mellom hendene og å stole fullt og helt på at fysiske papirbiter (eller tall i en virtuell bankkonto) lar seg løse inn i uendelige variasjoner av varer og tjenester, er «the most concentrated and pointed form and manifestation of confidence in the socio-political organization and order» (2004, s. 179). Penger er i seg selv symbolet på det moderne menneskets «leap of faith» og tilknytning til den sosiale orden.

Dette skiller seg fra betydelige deler av sosiologisk teoretisering hvor overgangen til det moderne samfunnet gjerne nettopp representerer et tap av betydning for sosiale relasjoner fundert i intimitet og dette mystiske elementet av «leap of faith». Mest velkjent er Webers (2000a) analyse av «rasjonaliseringen» av det moderne samfunnet, hvor uformelle, personlige og idiosynkratiske elementer i menneskelig samhandling elimineres til fordel for utfoldelsen av rasjonelle og byråkratiske organisasjonsformer. Det avgjørende kjennetegn på rasjonaliseringer og moderniseringer er dermed fallet i tillitens betydning for sosial integrasjon og reproduksjon. Webers analyse av finansmarkedene er mer kompleks enn som så.5 Poenget her er at fokuset på framveksten av upersonlige regelsystemer som det grunnleggende kjennetegnet på utviklingen av moderniteten gjenfinnes i dag i en rekke fagfelt, eksempelvis under betegnelser som «rettsliggjøring», «byråkratisering», men også i litteraturen om «finansialisering» (Epstein, 2005; Ritzer, 1993; Teubner, 1987).

Og ved første øyekast er da også den finansielle sektoren tilsynelatende et ideelt eksempel på den weberianske rasjonaliseringen. I nyklassisk økonomisk teori er en hel «vitenskap» etablert i den hensikt å fjerne menneskelige elementer som følelser, hybris og tillit til fordel for matematiske modelleringer av «rasjonell» adferd. Finansmarkedene, sies det, opererer som et fullt ut teknisk fenomen, regulert av ekspertise og rasjonell kalkulasjon. Økonomer har derfor gjerne lite analytisk å si om hva tillit er, eller hvordan den oppstår og vedlikeholdes.6

Men finansielle systemer er utenkelige uten tillit. Finansmarkeder avhenger av at aktører stoler på en rekke størrelser som statistiske nøkkeltall, ratingbyråer, risikomodeller og trendindikatorer. Samtidig er de fleste husholdninger og bedrifter – så vel som hele statsdannelser – avhengig av kontinuerlig uttrykt tillit fra finansmarkedene. Det synes for eksempel ikke å være den ting sydeuropeiske land ikke vil gjøre for å bevare og bedre sin tillit blant kreditorer som IMF og EU-kommisjonen (Varoufakis, 2017). Og da finansmarkedene kollapset i 2008, var den utløsende mekanismen et raskt fall i tillit mellom de største markedsaktørene i den internasjonaliserte banknæringen (Cassidy, 2009; Tett, 2009), eller som Gillespie og Hurley (2013, s. 190) uttrykker det: «The system was based on an intricate network of trust relationships» – som plutselig kollapset. Det synes derfor trygt å hevde at det ikke er tillit per se som har tapt betydning. Tvert om; behovet for tillit er mer inngravert i den moderne verdensøkonomien enn noen gang.

Men noe har like fullt endret seg. Allerede Simmel (1950, s. 319) påpekte at den tilliten som holder sammenvevde pengeøkonomier sammen, er av en annen art enn i det tradisjonelle samfunn. Den er i større grad frakoblet konkrete mellommenneskelige relasjoner og henvender seg til kulturelle størrelser hvor verdien av penger er ett blant flere eksempler. Med Giddens (1990) kan vi si at objektet for tillit i økonomiske transaksjoner har endret seg. Personlig tillit er erstattet av systemtillit, det vil si en mer abstrakt tiltro til «the workings of knowledge of which the lay person is largely ignorant» (1990, s. 88). Når vi går på et fly mellom Oslo og Bergen, har vi tillit til at vi kommer trygt fram, men ikke fordi vi kjenner piloten og mekanikerne på bakken. Heller ikke har vi tillit til flyturens sikkerhet fordi vi rasjonelt har vurdert all relevant informasjon om flytypen, meteorologiske data osv. Snarere stoler vi ganske enkelt på at adekvate systemer av institusjonalisert ekspertkunnskap er bygget opp og regulerer reisen i sin helhet. Giddens` poeng er at de aller fleste deler av (sen)moderne samfunn er avhengig av denne typen abstrakt og personuavhengig tillit til «ekspertsystemer» – fra det å oppsøke legebehandling til å ta en slurk flaskevann. Vi har tillit til den faglige gehalten i de respektive ekspertsystemer og ikke – som i førmoderne samfunn – til den konkrete lege eller vannflaskeselger.

Det er all grunn til å tro at det samme gjelder finansielle sparings- og investeringspraksiser. På den ene siden spiller åpenbart personlige tillitsbånd en stor rolle i kontaktflaten mellom aktører fra finans- og banknæringen og deres kunder. En kreditor må stole på en debitor dersom transaksjoner og relasjoner skal gjennomføres og vedvare (Tyler & Stanley, 2007). Like naturlig er det at personlig tillit også spiller en sentral rolle i finansiell rådgiving, for «many consumers buy financial products on the basis of trust» (Harrison, Waite & Hunter, 2006, s. 984) til et punkt hvor «more than half of bank clients consider it more important to trust the financial organizations than to receive the best value for their investment» (Nienaber, Hofeditz & Searle, 2014, s. 369). Men det er også rimelig å anta at for at investorer – fra småsparere til relativt velstående norske kommuner – skal plassere en eller annen form for overskuddslikviditet i finansmarkedene heller enn i madrassen eller i faste bankrenter, må disse investorene også ha en tillit til finansmarkedenes ekspertsystemer. De må kort sagt stole på at under den finansielle ekspertisens modeller og indikatorer finnes det et solid kunnskapsgrunnlag. Hva skjer om denne siste typen tillit øker i styrke? Kan den generelle systemtilliten til finansmarkedene bli større enn det kanskje er grunnlag for? Ifølge Kroeger (2015, s. 434) var finanskrisen for ti år siden et tilfelle av «escalating spirals of system trust» ettersom stadig bredere lag av økonomiske aktører involverte seg i økende former for risikovillighet nettopp fordi ekspertsystemene som regulerer finansielle investeringspraksiser, nøt eskalerende tillit, og hvor behovet for kunnskap om egenskaper ved verdipapirer vek plass for en generell tiltro til at markedene som sådan var rasjonelle – det Shiller (2009) i sin tid kalte «irrational exuberance».7

Spørsmålet som opptar oss her, er den eventuelle overgangen mellom personavhengig tillit og tillit til ekspertsystemer. Når norske kommuner deltar i de investeringspraksisene som beskrives i litteraturen om «finansialisering» (Langley, 2008; Van der Zwan, 2014); hvor kommer tilliten til den nødvendige ekspertkunnskapen fra? Dette er langt mindre åpenbart enn i mange av Giddens’ mere trivielle eksempler. Flypassasjerer har ikke noe annet valg enn å etablere en form for tillit til den tekniske ekspertisen som gjør flytrafikken mulig og sikker. Hva gjelder spørsmål knyttet til sparing og investeringer, derimot, vil det finnes motstridende råd og motstridende reservoarer av kunnskap å fatte strategiske beslutninger ut ifra. I motsetning til luftfart vil det i kjøp av slike tjenester også finnes elementer av det finansiell teori kaller en «prinsipal-agent-problematikk». Det vil si en situasjon hvor en prinsipal fatter beslutninger på vegne av en agent, og hvor agentens valg dermed påfører prinsipalen risiko for tap. Kommuner kan rett og slett tape svært mye penger om forvalterne/rådgiverne plukker feil aksjer eller tar for stor risiko. I slike situasjoner postulerer finansiell teori at kontrakter bør fastsettes på en slik måte at agenten og prinsipalen får sammenfallende interesser (cf. Jensen & Meckling, 1976; Jensen & Fama, 1983). I tilfellene som omtales her, kunne vi for eksempel se for oss at honorarer for råd- og forvaltningstjenester knyttes til porteføljens markedsutvikling og avkastning. Men som vi skal se, er det ikke slik kommunene i mitt utvalg sikrer seg mot usikkerhetene ved finansielle investeringer. De håndterer ikke risiko for tap først og fremst ved å konstruere fordelaktige insentivstrukturer, men ved å etablere langsiktige tillitsbaserte relasjoner til sine forvaltere og rådgivere. De føler seg sikker på at disse besitter den mest relevante informasjonen, de beste intensjonene og de korrekte holdningene. Og det er gjennom slike relasjoner finansmarkedene gjøres forståelige og fornuftige fra kommunenes synsvinkel.

Er det her kommunenes tillit til finansmarkedenes kunnskapsgrunnlag og praksisformer stammer fra? Giddens spekulerte på 90-tallet i at tilliten til ekspertsystemene som regulerer komplekse moderne økonomier, oppstår, vedlikeholdes og medieres av sosial samhandling i det han kalte «access points», eller «points of connection between lay individuals or collectivities and the representatives of abstract systems» (1990, s. 88) – først i form av personlige relasjoner og deretter generalisert til de institusjonelle systemene hvorpå «eksperten» bare er en representant. Kroeger (2017) følger dette resonnementet og foreslår den goffmanske termen «facework» for å betegne den spesifikke mekanismen hvor dette skjer,8 og som resulterer i en «scaling up of trust across levels» (2015, s. 432). Møtene mellom finansielle rådgivere og kommunale beslutningstakere utgjør et slikt «access point». Vi kan se for oss at rådgiverne strategisk og gjennom sin inntrykksstyring her forsøker å bygge opp et tillitsforhold til ordførere og rådmenn. Men det sentrale i denne artikkelen er ikke hvordan interaksjonen i slike møter ser ut eller fungerer i seg selv. Det dreier seg snarere om å undersøke hvordan personlige tillitsrelasjoner mellom kommuner og banknæring potensielt genererer kommunal tillit til finansielle ekspertsystemer og dermed utgjør en årsak til at kommunal sektor engasjerer seg i finansmarkedene. En slik «leap of faith» er potensielt en måte å overvinne jungelen av esoterisk nytale og generisk usikkerhet på som konfronterer organisasjoner avhengig av kapitalinntekter. Hvordan ser denne ut fra synsvinkelen til norsk kommunal sektor?

Metode og data

Artikkelen bygger på intervjudata fra ti norske kommuner, som alle har eller har hatt betydelige langsiktige eiendeler i finansmarkedene. Informantene er beslutningstakere og ansvarlig for kommunenes finansporteføljer. I ni av ti tilfeller betyr dette ordførere. I én kommune – nr. 4 – var ansvaret satt til kommunens finansutvalg. Informanten ledet dette utvalget. Videre er kommune 1 og 2 begge det vi kan kalle «Terra-kommuner». Der det resterende utvalgets investeringsmidler stammer fra salg av aksjeandeler i lokale kraftselskaper, brukte kommune 1 og 2 inntekter fra salg av konsesjonskraft til å inngå derivatavtaler anbefalt av Terra Securities. Informantene i disse to kommunene var ordførere i den aktuelle perioden hvor de fatale beslutningene ble fattet.

Hva er det så disse dataene sier noe om? Det empiriske materialet består av semistrukturerte intervjuer og gir ikke informasjon om de konkrete strategiene kommunenes finansielle rådgivere anvender for å framstå «trustworthy». Heller ikke gir intervjuene adekvate data til å kunne fastslå noen spesifikk sekvens over tillitens utvikling. Det materialet derimot gir informasjon om, er de kommunale beslutningstakernes forståelse av rådgivernes betydning i den kommunale forvaltningen og den relative tilliten de har til ekspertisen som er nødvendig for finansiell porteføljeforvaltning. Det er nettopp disse aspektene jeg ønsker å undersøke i artikkelen.

Utvalgskriteriet er som nevnt først og fremst knyttet til det konkrete økonomiske mulighetsrommet som kommunene befinner seg i: De har alle konfrontert muligheten til å bruke inntektsstrømmer fra kraftsektoren til å investere i finansielle instrumenter, og de har alle takket ja. Politisk styrkebalanse er videre utelatt fra analysen ganske enkelt fordi fargen på kommunestyreflertallet ikke synes å forklare noe i mitt utvalg.

Siden jeg bruker et strategisk utvalg, og ikke et sannsynlighetsutvalg, kan studien ikke påberope seg statistisk representativitet for populasjonen av norske kommuner. Men dette er heller ikke formålet. Snarere er hensikten å identifisere og kunne si noe generelt om en av de mekanismene som forklarer hvorfor stadig flere norske kommuner anser finansmarkedene som en fornuftig arena for kommunal eiendomsforvaltning: de nære relasjonene mellom kommunalt politisk nivå på den ene siden og finansielle aktører på den andre. Artikkelen søker slik mot «analytiske» eller «konseptuelle» generaliseringer i motsetning til tradisjonell statistisk inferens (Nadim, 2015; Tjora, 2012, s. 215). Til dette er kvalitative forskingsintervjuer velegnede (Kvale & Brinkmann, 2009, s. 264ff). Det er følgelig min påstand at utvalget representerer typiske kjennetegn ved fenomenet som studeres, og at man av den grunn kan forvente å finne disse igjen i andre organisasjoner med lignende karakteristika. Artikkelens formål er med andre ord å belyse en utvikling i norsk offentlig sektor som potensielt har bred relevans.

Når finansmarkedene kommer inn i den kommunale varmen

I løpet av de siste ti årene har det vokst fram en omfattende litteratur som tar for seg finansmarkedenes vekst og økte betydning. Feltet samles gjerne under begrepet «finansialisering» eller «the increasing role of financial motives, financial markets, financial actors, and financial institutions in the operation of the domestic and international economies» (Epstein, 2005, s. 3; Van der Zwan, 2014). En mindre utforsket del av dette er stater og lokalmyndigheters inntog i finansmarkedene, enten for å håndtere voksende berg av offentlig gjeld (Fastenrath, Schwan & Trampusch, 2017; Preunkert, 2017) eller som investorer av ulike former for overskuddslikviditet i markedene for verdipapirer (Clark, Dixon & Monk, 2013). Sistnevnte inkluderer vårt eget Statens Pensjonsfond – Utland, som er verdens største statlige investeringsfond. Det kommunale engasjementet har derimot fått langt mindre oppmerksomhet og ble først for alvor kjent for den norske offentligheten i kjølvannet av Terra-kommunenes (fremdeles pågående) tragedie. Norske kommuners historie som aktive finansielle investorer er likevel mer omfattende og strekker seg lenger tilbake. Denne artikkel fokuserer hovedsakelig på én del av forklaringen bak dette; kommunenes tillit til finansielle aktører og deres ekspertise. Men før vi kommer så langt, vil jeg kort redegjøre for noen sentrale deler av de strukturelle endringsprosessene som ligger bak en slik strategisk og forvaltningsmessig nyorientering, og som var nødvendige for at kommuner og finansnæring skulle kunne etablere den typen forhold som jeg her omtaler.

I stor grad dreier dette seg altså om kraftkommuner, og det første vi skal merke oss, er hvordan energiloven av 1990 endret mulighetsrommet for kraftkommunene fullstendig. Ved å bryte opp koblingene mellom produksjon og distribusjon, fjerning av en rekke konsesjonsbestemmelser knyttet til oppdekningsplikt og prising, og etableringen av et etter hvert nordisk marked for omsetting av elektrisitet innebar loven en gjennomgripende markedsgjøring av hele den norske elektrisitetsforsyningen. De kommunalt eide kraftselskapene skulle nå opptre som regulære markedsaktører og konkurrere om forbrukernes gunst. En konsekvens av dette var at selskapenes organisering gjennomgikk samme utvikling som mange andre kommunale virksomheter på denne tiden: De ble skilt ut fra den kommunale administrasjonen og omgjort til aksjeselskaper med begrenset ansvar (Aars & Ringkjøb, 2011). Mellom 1988 og 2002 økte andelen aksjeselskaper i kraftbransjen fra knappe 18 prosent til over 70 prosent (Hannig Bertelsen, 2003, s. 33). Som eiere av aksjekapital disponerte kraftkommunene nå derfor omsettbare verdipapirer med betydelig avkastning. Omorganiseringen åpnet altså opp for at kommunene kunne selge unna eierskapet, og mange lot seg friste. Mellom 1996 og 2007 solgte norske kommuner og fylkeskommuner kraftaksjer for til sammen over 46 milliarder kroner. I hovedsak skjedde dette mellom 1997 og 2002 og tilsvarte rundt en tredjedel av kommunale og fylkeskommunale eiendeler i sektoren (Econ Pöyry, 2008, s. 28ff).

I samme periode ble også rammebetingelsene for kommunal finansforvaltning endret på et kritisk punkt. Fram til og med årtusenskiftet ga kommuneloven svært begrenset adgang til å investere i utenlandske verdipapirer, men i april 2001 myket regjeringen opp reglene knyttet til dette og åpnet for at kommunene selv skulle vurdere i hvilken grad slike investeringer innebar det loven kaller «vesentlig finansiell risiko» (Kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning, 2001; Kommunal- og regionaldepartementet, 2001, s. 147ff). Og kommunene grep muligheten. I 2007 var hele 67 prosent av norske kommuner eiere av finansielle eiendeler til en samlet verdi av over 60 milliarder kroner (Mauland & Aastvedt, 2008).

Til sist vil jeg bemerke at alt dette skjedde i en periode med voldsom vekst i finansmarkedenes omfang og innflytelse. Ikke bare kommuner, men også husholdninger og private bedrifter har de siste tiårene i større grad enn før begynt å bruke finansielle instrumenter for å håndtere risiko og generere profitt (Krippner, 2005). Denne «finansialiseringen» innebærer også betydelige endringer for banknæringens funksjonsmåte. Den er blitt internasjonalisert og deregulert. Den finansierer seg selv i større grad via internasjonale kapitalmarkeder, og den har «turned to financial market mediation to earn fees, commissions and profits from trading, i.e. toward investment banking» (Lapavitsas, 2011, s. 620; Seccareccia, 2012). Selv norske sparebanksammenslutninger har ikke vært immune mot dette, slik Terra-skandalen også viser. La oss derfor begynne utforskingen av kommuners tillit til finansielle aktører ved å ta for oss nettopp Terra-skandalen.

Terra-skandalen – da finanskrisen kom til Norge

Hva skjedde egentlig i Terra-skandalen? Kun en kort og summarisk gjennomgang er nødvendig i denne sammenhengen. Historien ser grovt sett slik ut:

I Norge er en stor andel kommuner grunneiere til vannkraftanlegg, og i henhold til norsk rett gir dette disse kommunene visse privilegier. Konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og eiendomsskatt skal til sammen sikre at en del av verdiskapingen som finner sted ute i kommunene, skal tilfalle grunneier og lokalsamfunn. Etter liberaliseringen av den norske elektrisitetsforsyningen ble disse inntektene raskt faste innslag i en rekke kraftkommuners budsjettprosesser. Samtidig gjorde prissvingninger inntektene ustabile, og det er her Terra Securities ASA – et meglerhus eid av 78 sparebanker gjennom Terra Gruppen (i dag Eika Gruppen) – kommer inn. De fant en måte å både øke og stabilisere kontantstrømmene på. Dette gjorde de ved å inngå avtaler med kraftselskap om å kjøpe kommunenes konsesjonskraft på tiårskontrakter. Med denne faste inntekten gikk så kommunene til banken, gjerne norske DNB eller irske Depfa Bank, og tok opp lån med den nå stabile og forutsigbare inntektsstrømmen fra konsesjonskraft som sikkerhet. Den faste inntekten skulle dekke renter og avdrag slik at når perioden var over, skulle lånet være nedbetalt. Deretter ble lånet investert i finansielle instrumenter som skulle gi en høyere avkastning enn de løpende inntektene fra kraftsalget ellers ville gjort. Etter ti år skulle kommunene slik sitte igjen med en dobbel lykke: De skulle være gjeldfrie, men samtidig være eiere av en investering verdt mer enn det opprinnelige lånet. Problemet, viste det seg, var at papirene kommunene investerte pengene i, besto av all mulig giftig alkymi. Og høsten 2007 var altså katastrofen et faktum.

I mitt utvalg var kommune 1 og 2 kunder av Terras investeringsavtaler, og begge kommuner passer godt inn i oppskriften skissert ovenfor. Begge steder dreide det seg fra kommunenes synsvinkel om å stabilisere finansieringen av driften i kombinasjon med en økning i marginale inntekter. Flere kraftige fall i kraftprisene rundt årtusenskiftet hadde gjort planlegging vanskelig og kommuneøkonomien sårbar. Kontraktene med Terra var i stor grad et forsøk på å sikre stabilitet og redusere usikkerhet knyttet til kommunenes avhengighet av denne typen markedsfluktuasjoner (Løding, 2018; Pani & Holman, 2014). Begge steder ble kontraktene vurdert å være tilnærmet risikofrie.

Dette var motivasjonen. Men løsningen ble markedsført, propagandert og implementert av i praksis to meglere fra Terra. Både i kommune 1 og 2 nøt disse stor tillit, i politisk ledelse så vel som i administrasjonen. Hvor kom tilliten fra? To fellestrekk kan her trekkes fram: For det første hadde de kommunale beslutningstakerne begge steder en god dose erfaring med selskapet og med deres eiere i Terra Gruppen. I kommune 1 fikk Terra Kapitalforvaltning – forløperen til Terra Securities – ansvaret for å forvalte ekstraordinære utbytter fra kraftaksjer allerede i år 2000, et par år før kommunen ble introdusert for den ovenfor nevnte avtalestrukturen. Fra rundt samme tidspunkt hadde de fått ansvaret for låneporteføljen til kommune 2. Og begge steder gjorde de en god jobb. Kommune 1 så sine investeringer stige, mens kommune 2 «sparte mye penger på dette, bytte lån og i det hele tatt, tilpasse seg rentenivået», som ordføreren uttrykte det. Med andre ord, kommunene hadde over tid gode erfaringer med Terra. Ingen steder ringte varsellampene da aksjeutbytter, konsesjonskraft og eiendomsskatt etter hvert ble fanget inn i komplekse finansielle strukturer. Ordføreren i kommune 1 sier at det hele framsto som et «egenfinansiert system» fundert i trippel A-ratede obligasjoner som har «bedre rating enn mange norske bedrifter, bedrifter som du kjenner som solide slik at du tror dette er noe fantastisk som ikke kunne gå dårlig». Som å plassere penger i Equinor ASA, altså.

For det andre spilte også Terra Gruppens opphav en stor rolle. Ikke bare hadde kommunene tidligere (vellykkede) relasjoner til Terra Kapitalforvaltning og deres eiere, men eierne var også fundert i det norske sparebanksystemet. I kommune 1 var det den lokale banksjefen som først introduserte de kommunale politikerne for Terra Kapitalforvaltning, en bank som også var kommunens hovedbankforbindelse:

Det er klart når den lokale banken kommer og tilbyr slike ting, så er det en bank som man har stolt på nesten fra fødselen av. Her er det jo sånn at alle unger får en bankbok fra sparebanken når de blir født, så den lokale banken det var jo det samme som soliditet og noe du kunne stole på (…) det hadde litt å si at den lokale banksjefen arrangerer et møte med Terra. At han tar de med seg og… en person du kjenner og tiltaler med fornavn og bor i nærområde med. Du har bygd opp et tillitsforhold over flere år som gjør at du er trygg på det som den banken bringer med seg. Det er noe annet hvis du får et tilbud fra en bank eller finansieringsinstitusjon i Oslo eller i et annet sentralt strøk som en ikke har noe forhold til.

I kommune 2 vedgår ordføreren at Terra på begynnelsen av 2000-tallet hadde opparbeidet seg «en enorm tillit», spesielt i den kommunale administrasjonen – delvis som en følge av den gode jobben de hadde gjort med kommunens låneportefølje, men også fordi Terra som selskap representerte noe annet langt bortenfor spekulative børshaier:

Og der ligger dette sparebankbegrepet, ikke sant. I Norge så er jo sparebank… det er grovbrødskiver med brunost på, det er traust, det er sikkert og det er lav risiko og hele pakka. Så det å bruke at det er sparebankenes finanshus, det er klart at for mange så oppfattes det veldig trygt og flott ut. Så det har de helt tydelig gjort helt bevisst.

«De» i denne sammenhengen refererer til de to Terra-meglerne, som naturlig nok ikke lenger sto i høy kurs hos kommune 1 og 2. Men på et tidspunkt representerte de altså den trauste langsiktigheten til en norsk sparebank. Tilsynelatende ser det ut som om det hos kommune 1 og 2 eksisterte en form for systemtillit, da forstått som tillit til kunnskapen og håndverket i sparebanknæringen – ikke til finansmarkedene per se. Kommunene stolte på at aktørene de hadde overlatt forvaltningsansvaret for inntektene fra lokale naturressurser til, var forankret i sparebankenes institusjonaliserte ekspertsystemer, og at disse dermed ville kunne gi råd og fatte beslutninger basert på den samme langsiktighet, edruelighet og risikoprofil som de var vant med. Tilliten til den lokale bankforbindelsen, eller i det minste Terra Gruppens sparebanker – og det ekspertsystem de representerte, ble projisert over på finanshuset Terra Securities. Deres strategi og praksis var kanskje ny, men de var ingen Goldman Sachs eller JP Morgan. De var ikke en gang bankfolk sittende på kontorer i Oslos Barcode. De var «grovbrødskiver med brunost». Man kunne stole på dem.

I Terra-kommunene gikk meglerne sømløst over fra å være rådgivere for plasseringer i aksje- og rentemarkedet til å bli aggressive selgere av komplekse finansielle instrumenter. Kommunene burde kanskje ha skjønt dette, men det gjorde de ikke. De hadde tillit til at Terra og deres ansatte – på tross av å benytte nye teknologier og strategier – likevel tilhørte den gamle verden, og ikke den nye.

Flere ting er særegent med hvordan forholdet mellom Terra-kommunene og Terra-meglerne fungerte. For eksempel hadde kommunene gått med på konfidensialitetsavtaler hvor de ikke kunne la andre få innsyn i kontraktene de skrev under på. Rapporteringen fra Terra til politisk ledelse var også svært mangelfull samtidig som fullmaktene de opererte ut ifra, var bredere enn i det øvrige utvalget. Likevel er det noen svært sentrale paralleller. Dette gjelder særlig nettopp utviklingen av både personavhengig og systembasert tillit. I kommune 1 opplevde ordføreren at «politikerne ble fascinert av måten det ble gjort på», men her hadde de en fraværende eller i det minste mangelfull bevissthet knyttet til nøyaktig hva det var de holdt på med. De stolte bare på at forvaltningen ble skjøttet på en tilfredsstillende måte, og i tråd med gamle prinsipper om lav risiko og langsiktighet. I det resterende utvalget har kommunene bedre rapportering og ingen konfidensialitetsavtaler. Med andre ord: De vet godt at de er spillere i de globale finansmarkedene, og de har sterk tillit til at finansielle forvaltningsstrategier er rasjonelle tilpasninger for offentlige aktører i deres situasjon. Hvilken rolle spiller finansielle forvaltere/rådgivere her?

Kommuner på børs – tilliten til finansielle aktører

Kommune 3 til og med 10 har ikke opplevd problemer med sine respektive finansporteføljer i nærheten av de som rammet Terra-kommunene. Tvert om har de tjent til dels svært gode penger på finansielle investeringer. Dette er i neste omgang penger de enten kan bruke på skoler og sykehjemsplasser eller kan salte ned i fond ment for mørkere økonomiske regnværsdager. Forstått i form av kroner og ører er derfor norsk kommunal finansforvaltning langt ifra noen overordnet skandalehistorie. Kommunenes regnskaper og årsrapporter underbygger dette.

Hva gjelder funksjonsmåten til relasjonene mellom kommunene og deres finansrådgivere, er det likevel flere kontaktpunkter mellom Terra-kommunene og det øvrige utvalget. Den første likheten kan sies å være den avgjørende betydningen som valg av finansrådgiver har for kommunenes relative suksess. Kort fortalt: kommunene følger – i svært stor grad – rådgivernes/forvalternes anbefalinger. I seg selv er ikke dette særlig overraskende. Hvorfor ha en finansrådgiver hvis det ikke er for å finne fram til de beste investeringene? Poenget er at det i hele utvalget er kommunens finansforbindelse som gjennomfører all – eller i det minste mesteparten av – ansamling, aggregering og analyse av data knyttet til hver enkelt investering, og av den grunn, fremdeles i hele utvalget, framheves den absolutte nødvendigheten av tillit.

Dette illustreres ved et påfallende trekk ved kommunenes kjøp av finansielle tjenester: varigheten på disse forbindelsene. På tross av at det i dag er standard praksis å gjennomføre gjentatte anbudsrunder på selv mindre kommunale kjøp av eksterne tjenester, er det i dette utvalget ikke én kommune som faktisk har byttet leverandør etter at finansporteføljene først ble etablert. «Det skal være langsiktig», som ordfører i kommune 7 sier. «Man driver jo ikke å skifter disse forvalterne hvert år akkurat». Kommune 4 oppgir å ha et «konkurranseforhold» mellom to forvaltningsselskaper som ble valgt etter en anbudsrunde på slutten av 90-tallet. Disse to «har vi da også hatt hele tiden siden. Vi har ikke hatt noen ny anbudsrunde på de». I kommune 5 har de samme rådgiverne «vært inne i realiteten fra vi gikk inn i markedet i 2002. Så vi har hatt de samme folkene å forholde oss til». Kommune 6 gikk første gang inn i markedet i 1997, hvorpå også de gjennomførte en anbudsrunde. Vinneren har ansvaret fremdeles, over 20 år senere. Og slik fortsetter det.

Slik man kanskje ville forvente, er fokuset på personlig tillit aller mest sentralt i de kommunene som forvalter de største porteføljene. Noen steder dreier det seg bare om nedsalg av deler av aksjekapitalen, hvor finansporteføljen av den grunn utgjør kun en begrenset del av de kommunale regnskapene. Dette gjelder spesielt kommune 4, 7 og 8. Finansreglementet i kommune 7 setter eksempelvis grenser for hvilke aktivaklasser de skal sitte på, men forvalterne fordeler ellers midlene slik de anser det mest lønnsomt. Kommune 7 føler derfor at «vi ikke har noen personlig relasjon, men et forretningsmessig forhold» til sine forvaltere. Men også her er det de samme selskapene som forblir i den kommunale varmen over tid. Lederen av finanskomiteen i kommune 4 sier at de avhenger av å være «trygge både på firmaene og på personene som vi har som forvaltere». Kommunen måler sine to forvaltningsselskaper kontinuerlig på resultater, men understreker like fullt «mange års kjennskap» som avgjørende for at de blir værende med ansvaret.

Kommune 3, 5 og 6 solgte seg derimot fullstendig ned i kraftsektoren i årene rundt årtusenskiftet. De sitter følgelig på betydelige midler forvaltet i finansmarkedene og med posisjoner i høyrisiko aktivaklasser som private equity og hedgefonds. I disse kommune er den personlige tilliten til deres utvalgte forvaltnings- og rådgivingsselskap helt avgjørende. Ordfører i kommune 5 sier:

Vi har hatt én kontaktperson som har vært veldig stabil, og som er vår mann altså. Jeg er sikker på at den dagen han slutter kommer vi til å ta en ny runde på hvem vi skal bruke. For det er så personavhengig.

Tilsvarende er det i kommune 3, hvor ordføreren understreker:

Det er ikke til å legge skjul på at den forvalteren en kommune bruker, er du helt avhengig av å få et personlig forhold til. En må rett og slett få et tillitsforhold til han. Og det må være gjensidig, for forvalteren må også ha muligheten til å justere dette her, i alle fall innenfor visse rammer, uten at han må spørre om alt. Han må ha litt fullmakter, og det fører til at den forvalteren man i slike tilfeller binder seg opp mot, må man til en viss grad få et personlig forhold til. Man må få en person som man forholder seg til.

Dette er en type tett, personlig tillit som ligner på den Terra-meglerne nøt hos deres kommuner, i det minste i administrasjonen. Og det er en tillit som gjør at ingen av kommunene har sett seg nødt til å konkurranseutsatte sine kjøp av rådgivings-/forvaltningstjenester. Men hvordan påvirker slike tillitsrelasjoner den bredere kommunale tilliten til finansiell ekspertise i seg selv, det vil si til finansmarkedenes ekspertsystemer?

Sosialisering inn i de finansielle ekspertsystemene

Flertallet av kommunene i utvalget har langt på vei bare gode erfaringer med sine rådgivere. Positive erfaringer over tid har knyttet enkeltaktører fra finansmarkedene og kommunale beslutningstakere sammen i tette tillitsbånd. Samtidig utviser ikke overraskende de samme kommunene en sterk tillit til at finansiell porteføljeforvaltning er en god og fornuftig forvaltningsstrategi for deres kommune. Spørsmålet er i hvilken grad vi kan si at førstnevnte er med på å generere sistnevnte. Det vil si om sterke tillitsrelasjoner til finansielle aktører over tid er én av flere mulige mekanismer som forklarer hvorfor finansielle forvaltningsstrategier har fått fotfeste innenfor kommunal forvaltning. Datamaterialet som jeg her forholder meg til, kan ikke fastslå noen historisk sekvens. Men det sier noe om hvordan kommunene oppfatter forholdet mellom egen og ekstern kompetanse, og på hvilken måte kommunene forsøker å overføre den eksterne kompetansen inn i sin egen organisasjon.

Det er nemlig et gjennomgangstema i materialet at den politiske ledelsen anerkjenner at de i utgangspunktet ikke selv besitter den nødvendige kompetansen for å bedrive aktiv finansforvaltning, derav – selvsagt – rådgiver og forvalterkorpset. Men like gjennomgående er det at ordførerne gjør et poeng av at de over tid har forsøkt, og til dels lykkes med, å bygge opp sin egen kompetanse både på politisk nivå og i administrasjonen for å begrense nødvendigheten av finansrådgivere. Med andre ord: Over tid gir finansforvaltningen selvtillit til i større grad å opptre som selvstendige og profesjonelle finansielle investorer. Og i denne kompetanseoverføringen spiller tillitsrelasjonene til den utvalgte finansforbindelse en sentral rolle.

Finansforbindelsen til kommune 5 fungerer som en ren rådgiver, ikke forvalter. Denne fungerer også som det ordføreren kaller et «filter», som tar imot selgere av finansielle instrumenter, og som «siler» ut aktuelle investeringsprodukter ut i fra hovedregelen; «forstår man ikke produktet, så investerer vi ikke». Kommunen anser det som avgjørende at de må tilvenne seg kompleksiteten og tillære seg ekspertkunnskapen som behøves for å opptre som en rasjonell finansiell investor. De har derfor en ambisjon, ved hjelp av deres finansforbindelse, om gradvis å bygge opp kompetanse i egen organisasjon – «in house», som ordføreren uttrykker det.

Vi mener det er viktig at vi sitter «hands on», og vi har brukt ganske mye tid på å prøve å skolere opp politisk nivå og administrasjon på å forstå hvordan dette henger sammen, og hvilke risikoer som er knyttet til ulike produkter og aktivaklasser. De [rådgiver] har hatt en god del foredrag for formannskapet og kommunestyret.

Kommune 6 har lenge overlatt driften til en forvalter som fattet beslutninger innenfor retningslinjer nedfelt i kommunens finansreglement. Men myndigheten til forvalteren har gradvis blitt redusert ettersom kommunen opprettet et eget investeringsutvalg utgått fra kommunestyret. Målsettingen er å bli profesjonell nok til å fatte investeringsbeslutninger uavhengig av forvalternes råd og at forvalteren dermed sitter igjen med en ren rådgivingsrolle.

Vi har hatt så mange møter, i Oslo og her, hvor vi har fått overført kunnskap fra forvaltere i alle miljø til dette utvalget. Slik at kompetansen i utvalget tør jeg påstå er rimelig høy, så lenge vi får beholde disse politikerne. Det sitter en to–tre stykker der som virkelig kan dette faget ganske godt. Så kompetanse og kunnskap har økt veldig mye. Men vi har rådgiver i [rådgiver- og forvaltningsselskap], og vi henter inn råd også fra andre i systemet. Og så velger vi selv, uavhengig av [rådgiver- og forvaltningsselskap].

Poenget er at de finansielle rådgiverne slik inngår i kommunenes forsøk på å skolere seg inn i finansmarkedenes måter å tenke omkring investeringer på. En slik sosialisering forsterker lokalpolitiske beslutningstakeres overbevisning knyttet til finansmarkedenes egnethet og posisjon i kommunal sektors økonomiske planlegging. De personlige tillitsbåndene er altså en mekanisme for hvordan den generelle legitimiteten til finansforvaltning opparbeides innenfor kommunene. I mitt utvalg er dette aller tydeligst i kommune 3: en relativt sett liten kommune hvor det ikke er åpenbart at oppbygging av egen finansiell kompetanse er en farbar vei. I praksis gir dette deres finansielle kontaktperson, som også har forvaltningsansvar for porteføljen, stor makt over den kommunale økonomien. Kommunen avhenger derfor – som vi har sett – av å vedlikeholde et «‘personlig forhold’ til vedkommende». For ordføreren i kommune 3 er den troverdighet og integritet som han tilskriver deres forvalter over mange år, et uttrykk for den generelle troverdigheten og den generelle integriteten til finansielle aktører. For det første ville forvalteren deres og selskapet han jobber for

tjent mer ved å spekulere høyere i det utenlandske markedet. Men han mener fortsatt at med kommunal kapital bør man sikre den litt mer enn den ordinære forvaltningskapitalen som de driver på med da. Og det gir han klart uttrykk for. Han har faktisk forståelse for at de pengene som fellesskapet eier, de skal ha en – i hermetegn – litt større sikkerhet en de dem 'gambler mest med'. Men det er jo og (…) hvorfor sier han det, ikke sant? Jo det kan være at han rett og slett har et grunnleggende syn på at kapitalen som er fellesskapet sin, den bør man ikke ta unødige sjanser med.

Videre er denne godmodigheten og anerkjennelsen av offentlig sektors iboende risikoaversjon ikke bare et uttrykk for egenskaper ved enkeltpersoner, men tvert om representativ for en bransje ordføreren mener har fått et ufortjent dårlig rykte. Han hevder:

Vi er ofte mere skeptisk til finansverdenen en det som rett er. Med den kjennskapen jeg har til det miljøet så har de ofte mer «etisk ryggrad» enn de fleste. Etisk er de vel så høyt som veldig mange andre i samfunnet vårt.

På tross av det som skjedde med Terra-kommunene for ti år siden, utviser kommunene altså en dyp tillit ikke bare til den enkelte finansielle rådgiver, men til finansnæringen som sådan. Vi kan si at dette er et mikrouttrykk for det Krueger kaller «scaling up of trust across levels» eller «its translation from the interpersonal to the institutional and to the system level» (2015, s. 432). I hvilken grad finansmarkedene er tilliten verdig, er et spørsmål for seg selv. Det som er sikkert, er at når en kommune først har fattet en beslutning om å spre en eller annen form for overskuddslikviditet i verdipapirmarkedene, så tvinges den kommunale planleggingen til å konfrontere kompleksiteten og usikkerheten som finansmarkedene består av. Det var «finansformuen som tvang oss inn i dette feltet», som ordføreren i kommune 5 sier om markedet for rådgivingstjenester.

Måten å håndtere denne usikkerheten på er ikke lokalisert i en rasjonell calculus. Det vil si: Kommunenes strategiske beslutninger springer ikke hovedsakelig ut fra møysommelige vurderinger av mulige risikoer og mulige gevinster. Snarere springer de ut av en pragmatisk tilnærming til den økonomiske situasjonen disse organisasjonene finner seg selv i. Kommunene trenger høye inntekter, men de trenger også stabilitet i kontantstrømmene fra aksjekapital og fra salg av konsesjonskraft. Finansiell porteføljeforvaltning kan potensielt bøte på begge disse utfordringene, men for å gå denne veien må kommunene overvinne kompleksiteten i de ekspanderende markedene for verdipapirer. Langsiktige tillitsrelasjoner utgjør en strategi for å oppnå dette. Muligens er det den eneste handlemåten kommunene har tilgjengelig for å nyttiggjøre seg og høste fra den lange rekken med nye finansielle teknologier. Hva og hvem har de tillit til? Først og fremst må de knytte til seg aktører som sitter på en adekvat ekspertise, men disse må også vekke tillit ved å prioritere de fundamentale behovene til en offentlig organisasjon: langsiktighet og risikoaversjon. Over tid sementeres disse relasjonene. Kunnskap og kompetanse overføres og legger i neste instans grunnlaget for en økning i kommunenes selvtillit som finansielle investorer. Denne økningen forstår jeg som en eskalering i tilliten til finansiell ekspertsystemer, og den kommer som en følge av at ekspertisen forankres i den kommunale organisasjonen. Finansmarkedene framstår – gjennomgående i utvalget, men aller mest i de kommunene med lengst historie i dette feltet – som en fornuftig arena for kommuner å forvalte både langsiktige eiendeler og gjeld på.

Avslutning

Norske kommuner er langt ifra de eneste som har sett en økning i sine finansielle investeringspraksiser over de siste tiårene. Tvert om: Et hovedfunn i litteraturen om den såkalte «finansialiseringen» er at stadig nye grupper av individer og organisasjoner finner veien inn finansmarkedene (Krippner, 2005; Langley, 2008). Offentlig sektor, inkludert norske kommuner, inngår i denne trenden. Hvorfor er det slik? De underliggende årsakene til spredningen av finansielle spare- og investeringspraksiser er komplekse og omstridte. For eksempel er det åpenbart at ulike former for strukturelt press spiller en rolle. Gjennom liberaliseringen av kredittmarkedene knyttes husholdninger opp mot kapitalflyten i den internasjonaliserte banknæringen. Samtidig må bedrifter forholde seg til at avkastningen i finansmarkedene overgår avkastningen i omsetting av tradisjonelle varer og tjenester (Krippner, 2005). På den ene siden dreier dette seg i stor grad om prosesser hvor politiske myndigheter hele veien har spilt en avgjørende rolle som tilretteleggere for en enorme ekspansjon i finansielle verdipapirers omsetning og betydning i akkumulasjonen av kapital (cf. Davis & Walsh, 2016; Krippner, 2011). Tilsvarende også her i Norge: Å se for seg norske kommuner investere i finansielle instrumenter uten liberaliseringen av kraftmarkedet i 1990 eller fjerningen av restriksjonene på kommunale utenlandsinvesteringer i 2001 er umulig.

Denne artikkelen argumenterer likevel for at når offentlig sektor inntar finansmarkedene som aktive investorer – og ikke bare passive reguleringsmyndigheter – er ikke dette bare en naturlig følge av statlige reformer, globale økonomiske krefter osv. Én årsak er også at kommunene over tid har utviklet en bred tillit til at finansielle investeringspraksiser er en fornuftig måte å forvalte offentlige midler på (Løding, 2018). De utviser stor tiltro til at kunnskapsgrunnlaget som anvendes når verdipapirer prises og handles i finansmarkedene, kan nyttiggjøres også av offentlige aktører i kjernen av deres oppgaver: i finansieringen av tjenester og forvaltningen av langsiktige eiendeler. For å forklare hvor denne tilliten kommer fra, har jeg pekt på én blant flere mulige mekanismer: de langvarige relasjonene mellom norske kommuner og konkrete aktører i finansbransjen. I finansmarkedene, som i andre deler av den moderne verdenens ekspertsystemer, må aktører bare stole på at institusjonaliserte kunnskapsreservoarer er bygget opp, og at disse regulerer den sosiale interaksjonen. Men i motsetning til andre sfærer, eksempelvis i flytrafikken eller i medisinsk behandling, er det ikke åpenbart hva som er den riktige eller rasjonelle kunnskapen. Mer eller mindre likeverdige alternativer eksisterer og konkurrerer ved siden av hverandre. Kommuner med kraftressurser kan velge å både beholde aksjeposter og høste avkastning fra dem, de kan selge aksjene sine og plassere pengene i banken, eller de kan spre pengene i markedene for verdipapirer. Hva som er det fornuftige å gjøre, er ikke åpenbart, og det er i usikkerheten og kompleksiteten som følger av slike valgsituasjoner, at jeg hevder at personlige tillitsrelasjoner spiller en rolle. Dette gjelder også kommunene i utvalget. Personlig tillit nedfelt i sosiale relasjoner og fundert i positive erfaringer over tid er med på å bygge opp den generelle tilliten til finansiell ekspertise og fungerer følgelig som det Giddens (1990) kaller et «access point» mellom ekspertsystemer og i dette tilfellet offentlige aktører. Dette er tillit som i Simmels forstand bygger på erfaringer, men som ikke kan forklares av dem. Den representerer en «leap of faith».

I Terra-kommunene var dette meget tydelig. I den offentlige fortellingen om hvordan skandalen kunne skje, var det nettopp de tette og intime båndene mellom naive kommunale beslutningstakere og kyniske selgere som sto i sentrum. Det er godt mulig det finnes noe sant i dette, men som mine data sannsynliggjør, var naiviteten fundert på en tillit til en kontinuitet mellom ekspertkunnskapene i sparebankenes virksomhet og deres nye finanshus Terra. Videre vakte det oppsikt hvordan meglerne fra Terra Securities fikk alt manøvreringsrom de ønsket for å fatte beslutninger på kommunenes vegne. Kommunene stolte på at regnskapene til slutt skulle komme ut i pluss, uten å bry seg mye med de underliggende investeringene. Men dette i seg selv er ikke noe spektakulært. Tvert om sammenfaller det med hvordan også andre kommuner behandler de konkrete egenskapene ved sine investeringer: De stoler fullt og helt på råd utenfra.

I kjølvannet av finanskrisen har nok kommunene en større bevissthet om farene ved forvaltningen av finansielle aktiva. Men fremdeles styres kommunale finansporteføljer ut i fra dype og langvarige tillitsbånd. Hvor Terra-kommunene levde på en livsløgn om at komplekse finansielle derivater var forenlig med grunnleggende hensyn nedfelt i den gamle kontaktflaten mellom sparebanksystemene og offentlig sektor, har det resterende utvalget forkastet livsløgnen: De innbiller seg ikke at deres finansielle operasjoner gjennomføres i markeder ubesudlet av de globale finansmarkedenes modus operandi. Tvert om stoler de på at det nettopp er kunnskapslagrene i disse markedene som kan approprieres og settes i arbeid for offentlige interesser. Det er ikke bare banknæringen som er i endring, og som «finansialiseres». Det samme gjelder kommunal sektor.

Referanser

Aars, J. & Ringkjøb, H.E. (2011). Local Democracy Ltd. Public Management Review, 13(6), 825–844.

Arrow, K. J. (1974). The Limits of Organization. New York: Norton & Company.

Beck, U. (1992). Risk Society – Towards a New Modernity. London: Sage Publications.

Cassidy, J. (2009). How Markets Fail – The Logic of Economic Calamities. London: Penguin Books.

Clark, G.L., Dixon, A.D. & Monk, A.H. (2013). Sovereign Wealth Funds: Legitimacy, Governance, and Global Power. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Coleman, J.S. (1990). Foundations of Social Theory. Cambridge: Harvard University Press.

Davis, A. & Walsh, C. (2016). The Role of the state in the financialication of the UK economy. Political Studies, 64(3), 666–682. DOI: https://doi.org/10.1111/1467-9248.12198

Econ Pöyry (2008). Verdien av kommunalt og fylkeskommunalt eierskap i kraftsektoren. Rapport 2008-051. Oslo. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/2009/econ_rapport_kommunale_verdier.pdf

Epstein, G.A. (2005). Financialization and the World Economy. Cheltenham/Northampton MA: Edward Elgar Publishing Limited.

Fastenrath, F., Schwan, M. & Trampusch, C. (2017). Where states and markets meet: The financialisation of sovereign debt management. New Political Economy, 22(3), 273–293. DOI: https://doi.org/10.1080/13563467.2017.1232708

Giddens, A. (1990). The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity Press.

Gillespie, N. & Hurley, R. (2013). Trust and the global financial crises. I R. Bachmann & A. Zaheer (red.), Handbook of Advances in Trust Research (s. 177–203). Cheltenham: Edward Elgar.

Goffman, E. (1955). On Face-Work: An Analysis of Ritual Elements in Social Interaction. Psychiatry, 18(3), 213–231.

Hannig Bertelsen, T. (2003). Hva har skjedd i kraftsektoren? Markedsreform – “Look to Norway?”. Rapport03/2003. Oslo: NAVO.

Harrison, T., Waite, K. & Hunter, G.L. (2006). The internet, information and empowerment. European Journal of Marketing, 40(9), 972–993. DOI: https://doi.org/10.1108/03090560610680961

Hofstad, M. (2008). Eventyret om Terra – og de åtte små kommunene som skulle til Wall Street for å bli rike. Oslo: Hegnar Media AS.

Jensen, M.C. & Fama, E.F. (1983). Separation of ownership and control. The Journal of Law and Economics, 26(2), 30–-325. DOI: https://doi.org/10.1086/467037

Jensen, M.C. & Meckling W.H. (1976). Theory of the firm: Managerial behaviour, agency costs and ownership structure. Journal of Financial Economics, 3(4), 305–360. DOI: https://doi.org/10.1016/0304-405X(76)90026-X

Kommunal- og regionaldepartementet. (2001). Om lov om endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner m.m. (Ot.prp. nr. 43 (1999-2000)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-43-1999-2000-/id160896/

Kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning. (2000). Forskrift om kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning (FOR-2001-03-05-299). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2001-03-05-299

Krippner, G. R. (2005). The financialization of the American economy. Socio-Economic Review, 3(2), 173–208. DOI: https://doi.org/10.1093/SER/mwi008

Krippner, G. R. (2011). Capitalizing on Crises: The Political Origins of the Rise of Finance: Harvard University Press.

Kroeger, F. (2015). The development, escalation and collapse of system trust: From the financial crisis to society at large. European Management Journal, 33(6), 431–437. DOI: https://doi.org/10.1016/j.emj.2015.08.001

Kroeger, F. (2017). Facework: Creating trust in systems, institutions and organisations. Cambridge Journal of Economics, 41(2), 487–514. DOI: https://doi.org/10.1093/cje/bew038

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervju (2. utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Langley, P. (2008). The Everyday Life of Global Finance: Saving and Borrowing in Anglo-America: Saving and Borrowing in Anglo-America. Oxford/New York: Oxford University Press.

Lapavitsas, C. (2011). Theorizing financialization. Work, Employment and Society, 25(4), 611–626. DOI: https://doi.org/10.1177/0950017011419708

Lewis, D.J. & Weigert, A. (1985) Trust as a social reality. Social Forces, 63(4), 967–985. DOI: https://doi.org/10.1093/sf/63.4.967

Luhmann, N. (1979). Trust and Power: Two Works by Niklas Luhmann. Chichester: John Wiley.

Løding, T.H. (2018). The financialization of local governments—the case of financial rationality in the management of Norwegian hydroelectric utilities. Socio-Economic Review, (publisert online 8. juni). DOI: https://doi.org/10.1093/ser/mwy026

Mauland, H. & Aastvedt, A. (2008). Finansielle instrumenter i kommuneregnskapet. Revisjon & Regnskap, 2.

Misztal, B.A. (1996). Trust in Modern Societies – The Search for the Bases of Social Order. Cambridge: Polity Press.

Möllering, G. (2001). The nature of trust: From Georg Simmel to a theory of expectation, interpretation and suspension. Sociology, 35(2), 403–420. DOI: https://doi.org/10.1017/s0038038501000190

Nadim, M. (2015). Generalisering og bruken av analytiske kategorier i kvalitativ forskning. Sosiologisk tidsskrift, 3, 129–148.

Nienaber, A.-M., Hofeditz, M. & Searle, R.H. (2014). Do we bank on regulation or reputation? A meta-analysis and meta-regression of organizational trust in the financial services sector. International Journal of Bank Marketing, 32(5), 367–407. DOI: https://doi.org/10.1108/ijbm-12-2013-0146

NOU 2011: 1. (2011). Bedre rustet mot finanskriser – Finanskriseutvalgets utredning. Hentet fra www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-1/id631151/

Pani, E. & Holman, N. (2014). A fetish and fiction of finance: Unraveling the subprime crisis. Economic Geography, 90(2), 213–235. DOI: https://doi.org/10.1111/ecge.12027

Preda, A. (2009). Framing Finance – The Boundaries of Markets and Modern Capitalism. Chicago, IL: The University of Chicago Press.

Preunkert, J. (2017). Financialization of government debt? European government debt management approaches 1980-2007. Competition & Change, 21(1), 27–44. DOI: https://doi.org/10.1177/1024529416678072

Ritzer, G. (1993). The McDonaldization of Society. London: Pine Forge Press.

Seccareccia, M. (2012). Financialization and the transformation of commercial banking: Understanding the recent Canadian experience before and during the international financial crisis. Journal of Post Keynesian Economics, 35(2), 277–300. DOI: https://doi.org/10.2753/pke0160-3477350206

Seligman, A.B. (1997). The Problem of Trust. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Shiller, R.J. (2009). Irrational Exuberance (2. utg.). Princeton: Princeton University Press.

Shiller, R.J. & Akerlof, G.A. (2009). Animal Spirits: How Human Psychology Drives the Economy, and Why It Matters for Global Capitalism. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Simmel, G. (1950). The Sociology of Georg Simmel. Glencoe, IL: The Free Press.

Simmel, G. (2004). Philosophy of Money (3. utg.). London: Routledge.

Sztompka, P. (1999). Trust – A Sociological Theory. Cambridge: Cambridge University Press.

Tett, G. (2009). Fool`s Gold – How Unrestrained Greed Corrupted a Dream, Shattered Global Markets and Unleashed a Catastrophe. London: Little, Brown Ltd.

Teubner, G. (1987). Juridification of Social Spheres. New York: Walter de Gruyter.

Tjora, A. (2012). Kvalitative forskningsmetoder – i praksis (2. utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Tyler, K. & Stanley, E. (2007). The role of trust in financial services business relationships. Journal of Services Marketing, 21(5), 334–344. DOI: https://doi.org/10.1108/08876040710773642

Van der Zwan, N. (2014). Making sense of financialization. Socio-Economic Review, 12(1), 99–129. DOI: https://doi.org/10.1093/ser/mwt020

Varoufakis, Y. (2017). Adults in the Room – My Battle With Europe's Deep Establishment. London: Vintage.

Weber, M. (2000a). Makt og byråkrati – Essay om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Weber, M. (2000b). Stock and commodity exchanges [Die Börse (1894)]. Theory and Society, 29(3), 305–338. DOI: https://doi.org/10.1023/A:1007042728962

Williamson, O.E. (1993). Calculativeness, trust, and economic organization. The Journal of Law & Economics, 36(1), 453–486. DOI: https://doi.org/10.1086/467284

1«I made a mistake in presuming that the self-interests of organizations, specifically banks and others, were such that they were best capable of protecting their own shareholders and their equity in the firms (…) Those of us who have looked to the self-interest of lending institutions to protect shareholders' equity (myself especially) are in a state of shocked disbelief» (The Guardian, 24. oktober 2008).
2Oppmerksomheten tok helt av etter at Finansavisen først avdekket saken 31. oktober 2007. Allerede pr. 28. november – dagen da Terra Securities slo seg selv konkurs – var det til sammen registrert hele 2200 oppslag på nett og i aviser som omhandlet den da fremdeles voksende «Terra-skandalen» (Hofstad, 2008, s. 60). Riksmediene og deres karikaturtegnere rettet skytset i stor grad mot enkle ordførere og rådmenn som gjennom sin inkompetanse hadde latt seg lede inn i en verden de ikke hadde noen forutsetninger for å forstå. Eksempelvis mente VG at kommunene var «lettsindige» og hadde «seg selv å takke». Det de bega seg inn i, var så «hodeløst og uansvarlig at ordførere og rådmenn ikke har lov til å påregne at andre skal komme og betale regningen for dem» (VG, 30. november 2007). Aftenposten skyldte også på «entusiastiske rådmenn og ordførere som lot seg beruse» (Aftenposten, 23.november 2007). Under sin årstale i februar 2008 leverte selv sentralbanksjef Svein Gjedrem følgende bredside: «En europeisk kollega sammenlignet finansuroen med en filmproduksjon: Den ble spilt inn i USA, hadde premiere i Tyskland, og ble spredt og spilt over hele verden. Og som dere vet, ble den også vist på norsk bygdekino sist høst» (Hofstad, 2008, s. 15).
3For en nærmere drøfting av slike strategier, se Løding (2018).
4Lewis og Weigert (1985, s. 970) kaller dette for et «cognitive element in trust», som står i kontrast til tillit basert på emosjonell tilknytning. Den kjennetegnes av «a cognitive 'leap' beyond the expectations that reason and experience alone would warrant» Rasjonelle vurderinger fundert i erfaring «simply serve as the platform from which the leap is made» (ibid.).
5Webers beskrivelse av børsers sosiale betydning var eksempelvis langt bredere og mere finmasket enn som ganske enkelt en spydspiss for kapitalismens formalrasjonelle logikk (cf. Weber, 2000b).
6Williamson (1993) advarte i sin tid mot «diffuse» konsepter som tillit. Ellers er heterogeniteten innenfor økonomifaget i dag større enn tidligere og inkluderer eksempelvis viktig arbeid om hvordan tillit til markedenes verdsetting formes av «animal spirits» (cf. Shiller & Akerlof, 2009).
7Dette minner om en minskyiansk beskrivelse av en økonomisk boble. Men i motsetning til folk som Minsky, Shiller og Akerlof fokuserer Krueger – eller for den saks skyld Giddens – ikke på den irrasjonelle flyktigheten i markedspsykologien, men på den gradvis økende tilliten til kunnskapsgrunnlaget som regulerer systemene.
8Med «facework» menes en samling strategier aktører bruker i sosial interaksjon for å konstruere og vedlikeholde den «front» som settes opp i inntrykksstyringen. Se Goffman (1955).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon