Bruker den norske middelklassen kultur som utgangspunkt for hierarkisering og sosial grensedragning? Er kjennskap til bøker, musikk og sentrale intellektuelle debatter ressurser akademikere tar i bruk for å distingvere seg fra de som liker massekultur og folkelige kulturuttrykk? Da Ove Skarpenes stilte disse spørsmålene i Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) i artikkelen «Den ‘legitime kulturens’ moralske forankring» i 2007, utløste det en heftig debatt om både forholdet mellom klasse og kultur og hvorvidt fenomener som legitim kultur og sosiale praksiser lot seg dokumentere ved hjelp av forskningsintervjuet som metode. Artikkelen fikk en pris, Bourdieuianerne skrev skarpe motinnlegg, debatten kom på pensum i fordypningsemner om klasse og ulikhet, og det hele ble en snakkis også utenfor sosiologifaget. Med andre ord: en sjeldent vellykket artikkel om vi skal vurdere etter oppmerksomhet og virkningshistorie, et arbeid som åpenbart satte spaden ned et sted det gjorde vondt.

Dette stedet var Bourdieu-skolens premisser om at det a) finnes en legitim borgerlig kultur og b) et tilhørende hierarki av kulturelle praksiser som c) bidrar til å strukturere og reprodusere ulikhet. Fortrolighet med den legitime kulturens språk, koder og kanon blir i dette rammeverket en betydelig maktressurs som er særlig effektiv når den feilaktig oppfattes som uttrykk for noe personlig og genuint, som talent eller karisma. Den høyt utdannede middelklassen blir viktige aktører i dette maktspillet fordi utdanningssystemet er stedet der den kulturelle kapitalen formidles – par excellence, som det heter på Bourdieu-språket.

Det som var nytt med Skarpenes’ artikkel, var at han ikke bestred at denne dynamikken hadde virket i Bourdieus Frankrike, slik eksempelvis Elster gjorde i sin kjente kritikk av Distinksjonen i teksten «Snobs». Skarpenes’ og kollegaers provokasjon besto av to andre ting: For det første stilte de spørsmålstegn ved om de historiske betingelsene for en legitim borgerlig kultur var til stede i Norge (slik eksempelvis Arild Danielsen har gjort før dem). For det andre mente de at spørsmålet om kultur og grensedragning måtte kunne avgjøres empirisk gjennom intervjuer med representanter for den akademiske middelklassen. Empirien viste en middelklasse som i liten grad brydde seg om klassisk dannelse; de gikk heller på tur i skog og mark enn på teater og brukte tv og andre former for underholdningskultur for å slappe av. Mindretallet som satte pris på klassisk høykultur og avantgardistiske uttrykk, ville ikke hierarkisere – kiosklitteratur var like bra som nobelprisvinnere. Om noen skulle kalle dem «intellektuelle», ble de pinlig berørt. Konklusjonen ble at Norge ikke har en borgerlig dannelseskultur som likner den kontinentaleuropeiske. Norsk legitim kultur er i stedet preget av nærhet til naturen og egalitære verdier, gjerne uttrykt som forakt for kultureliten og dens arroganse. Kritikken mot norsk klasse- og kulturforskning ble dermed at den for ukritisk har importert teorier med liten relevans for norsk virkelighet, og at den tenker for mekanisk om forholdet mellom klasse og kultur.

Nå, over ti år etter artikkelen som ga støtet til Skarpenes-debatten, utgis boka Middelklassekulturen i Norge. En komparativ sosiologisk studie, der dette forskningsrådsfinansierte prosjektet som gikk fra 2005–2008, blir presentert i sin helhet. Boka består av syv kapitler; fire av disse er lett omarbeidede versjoner av artikler publisert i norske og internasjonale tidsskrifter mellom 2007 og 2015. Overnevnte TfS-artikkel utgjør et av disse kapitlene. Det at prosjektet er så kjent fra før, gjør selvsagt noe med lesningen av boka. Spørsmålene man stiller seg som leser, er derfor: Hva er nytt siden sist? Og hvordan svarer forfatterne på den relativt omfattende responsen som ble dem til del?

Først til spørsmålet om hva som er nytt. Primært bidrar denne boka til å plassere bidraget som utløste Skarpenes-debatten, inn i et større kultur- og kunnskapssosiologisk prosjekt, der ambisjonen er å studere den norske akademiske middelklassens kunnskaps- og dannelseskultur og analysere denne på tvers av land og i lys av historiske forhold. Teoretisk befinner studien seg i skjæringsfeltet mellom profesjonsteori og klasseteori, et rammeverk som har generert følgende problemstilling: Er kollektive identiteter i norsk middelklasse resultat av en «likhetslogikk», basert på felles yrkesidentiteter og -interesser, eller er de et resultat av en «klassekamplogikk», der kulturelle praksiser og verdier oppstår som følge av et ønske om å ta avstand fra «de andre»? (s. 19).

Spørsmålet besvares altså i fire kapitler, hvorav innholdet i TfS-artikkelen (kap. 3) allerede er redegjort for over. Videre undersøkes relasjonen mellom utdanning, status og klassetilhørighet (kap. 4). Her gir akademikerinformantene uttrykk for det forfatterne kaller et moralsk-egalitært evalueringsrepertoar. Forfatterne legger til grunn at det finnes et objektivt statushierarki av yrker, men viser at deres informanter aktivt forsøker å underspille sin egen høye plassering i dette. Likhetsverdier mobiliseres for å motvirke eksisterende hierarkier i et sosialt arbeid som sikter mot å redusere forskjeller – såkalt boundary blurring.

Denne likhetsorienteringen gjenfinnes i informantenes forståelse av vitenskap og verdsetting av ulike former for kunnskap (kap. 5). Informantene forsvarer uavhengigheten til universitetet og vitenskapen, men vektlegger at universitetet må være empirisk fundert og funksjonelt nyttig. Metafysisk spekulasjon står lavt i kurs. Forfatterne konkluderer med at det finnes en «norsk epistemologi», inspirert av Arne Næss, og kjennetegnet av at nytte og uavhengighet teori og praksis ikke ses på som konkurrerende størrelser. Til sist gjøres en studie av den norske akademiske middelklassens moralske kultur, som blir diskutert opp mot arbeider om særlig det tyske Bürgertum. To nasjonale moralske repertoarer blir identifisert: et kristenhumanistisk repertoar typifisert som den barmhjertige samaritan, og et samfunnsansvarlig repertoar. Begge blir analysert som konsekvens av egalitære tradisjoner og sekularisert lutheranisme (kap. 6).

Kan vi stole på Sakslind og kollegaers konklusjoner om den akademiske middelklassens usnobbete likhetsorientering og moralske godhet? Og at dette er resultat av en særnorsk historisk konfigurasjon av bondereisning, folkedanning, pietisme og mangel på adel? Selv om jeg er av den oppfatning at dette er et viktig bidrag som bør inspirere til nye perspektiver og prosjekter om klasse og kultur i Norge, kan svaret ikke bli mer enn tja. Årsaken er først og fremst metodisk. Boka er basert på 113 kvalitative intervjuer, uten tvil et rikt materiale, men som allikevel ikke kan brukes til å beskrive hele populasjonen. Det er en svakhet ved fremstillingen at dette gjøres i stor stil; resultatene er skrevet ut som om dataene var representative, og det telles og prosentueres selv om dataene ikke gir grunnlag for det. Fremgangsmåten går sammen med en nokså høyttravende hermeneutikk, der store historiske og teoretiske sveip kombineres med bruk av kontroversielle kulturhistorikere som Nina Witoszek og Terje Tvedt. Jeg stusser også på at bokas tittel presenterer dette som en «komparativ» studie når forfatterne kun har data fra Norge, selv om resultatene riktignok tolkes i lys av publiserte resultater fra studier om USA, Frankrike og England (særlig fra Michele Lamont, men også Beverly Skeggs, Mike Savage med flere).

Så til spørsmålet om hvordan forfatterne svarer på den omfattende responsen som har blitt dem til del. Dessverre anerkjenner ikke boka helt den plassen forskningsprosjektet har fått i den sosiologiske fagdebatten, og boka er slik på kant med akademiske normer om kollegialitet og kritikk. Toril Moi skriver i boka Min Metode. Om sakprosaskriving (2019) at en akademisk tekst på etterrettelig vis må legge frem de eksisterende synspunkter og forskningsresultater på emnet den tar opp fordi teksten skal bidra i en pågående faglig samtale. Å bli så grundig lest og kommentert som forfatterne av Middelklassekulturen i Norge ble i sin tid, er et privilegium som er få forskningsprosjekter forunt. Dessverre avspises Skarpenes-debatten med et par siders lang epilog. Ellers er boka skrevet som om debatten nærmest ikke fant sted. Konsekvensen er blant annet at boka fremstår noe datert. Innledningsvis får vi vite at boka gir en empirisk studie av klasse og kultur i «dagens Norge». Men når det hevdes at «det er få studier som eksplisitt tar opp forholdet mellom klasse og kultur», og det siste unntaket som nevnes er fra 2002 (s. 73), fremstår dette heller som er en studie av gårsdagens Norge. Hvor er diskusjonen av arbeidene til Vegard Jarnes, Marte Mangset og andre som har bidratt til feltet, og æret dette prosjektet ved å kommentere og kritisere det?

Unndragelsen fra debatten er synd fordi man som leser ønsker en spisset formulering av posisjonen, og fordi man ønsker en mer aktiv holdning til kritikken som var sentral i 2007, som i korte trekk gikk ut på at forfatterne tok informantenes utsagn for god fisk uten fortolkning. Personlig lar jeg meg stort sett overbevise av resultatene i undersøkelsen og regner det som usannsynlig at egalitære normative holdninger ikke skulle ha noe å si for informantenes faktiske praksiser. Samtidig savner jeg en diskusjon der forfatterne redegjør for hva de tenker om relasjonen mellom disse nivåene: mellom det diskursive og normative på den ene siden og de sosial praksisene på den andre. Mener de at man kan slutte fra diskurs til praksis? Og kunne andre metoder enn det personlige ansikt-til-ansikt-intervjuet vært brukt for å gardere seg mot å få normativt skjeve data, der informantene svar preges av hva de selv mener er normativt ønskverdig eller hvordan de selv ønsker å fremstå? Kunne eksempelvis et mer upersonlig spørreskjema utfylt på skjerm vært å foretrekke? Man trenger ikke være en mistankens hermeneutiker for å mene at folk ikke har fullstendig oversikt over egne vurderinger og handlinger, eller at vi blir påvirket av konteksten et spørsmål blir stilt i. Dette er empirisk godt belagte synspunkt med stor og tverrfaglig oppslutning, og det ville styrket prosjektet om validitet og dataenes (ikke bare informantenes) pålitelighet ble diskutert grundigere.

Jeg savner også en grundigere diskusjon av Bourdieu-tradisjonen, som står så sterkt i Norge, og som dette prosjektet er skrevet i opposisjon til og er et viktig korrektiv til, i alle fall potensielt. Sakslind og kollegaer gir pekere mot hva en slik kritikk kunne romme flere steder, blant annet om de vanskelige metodologiske implikasjonene av premisset om at kultur virker i dominansrelasjoner i det skjulte, som symbolsk vold (s. 102–103). Videre er forfatternes påstand om at pluralisme kan finnes uten dominans, at det «rett og slett ikke er alle forskjeller som utgjør en forskjell» (s. 22), en viktig problematisering av klassesosiologiens ide om at makt er overalt – alltid. En annen ansporing får vi i en fotnote der det antydes en etter mitt skjønn treffende kritikk om at tunge teoretiske føringer ofte gjør Bourdieu-inspirerte analyser forutsigbare og uinteressante: «Analysene leverer alltid, og de ser ut til alltid å levere det samme» (s. 221). Dessverre utdypes aldri disse poengene, noe som gjør at boka ikke lever opp til sitt fagkritiske potensial.

Som presentasjon av et ferdigstilt forskningsprosjekt fremstår Middelklassekulturen i Norge altså noe uforløst. Kanskje er hovedproblemet utover det metodiske at boka med sine drøye 200 sider, noter og vedlegg ekskludert, er litt for kort for dette ambisiøse prosjektet. Om vi i stedet betrakter boka som en hypotesegenererende samling fagessay, blir den langt bedre. Hypotesen om den norske middelklassens normative og kulturelle særtrekk forfatterne legger frem er godt belagt i historiske forhold og i egen empiri, og er kompatibel med tenkingen om den norske modellen, som (tross alt) dominerer norsk samfunnsforskning. Å legge en kulturell dimensjon til denne analysen ville være et viktig bidrag. Vi får altså håpe at dette bare var en begynnelse, og at forfatterne eller andre forskningsmiljøer følger opp med en ekte landkomparasjon basert på representative data i neste omgang.