Dette er primært en bok, skrevet av tre sosiologer med bakgrunn i undervisning og veiledning av studenter i oppgaveskriving, om hvordan man kan bruke teori og omsette teori i praksis. I dette ligger både en bestemt holdning til teori og en ambisjon om å tilby leserne en forståelse av ulike tilnærminger til vitenskapelige analyser som verktøykasse og redskap i akademisk arbeid. Dette er også i samsvar med målet med bokens overordnede målsetting, nemlig «å trekke teoriene ned fra skyene og gjøre dem forståelige og nyttige» (s. 13).

Lars. E.F. Johannesen har hatt ansvaret for kapittel 1–3 og 7, Tore Witsø Rafoss har hatt hovedansvaret for kapittel 4–6 og Erik Børve Rasmussen har hver hatt hovedansvaret for kapitlene 8–10. De tre forfatterne oppgir at de står ansvarlige for boken som en helhet.

Fellesnevneren for teoritilnærmingene som presenteres er at de skal være matnyttige i oppgaveskriving med en klar overføringsverdi i det praktiske analysearbeidet i kultur- og samfunnsfagene. I innledningen framgår det at dette ikke er en metodebok (s. 14), samtidig som flere av kapitlene nettopp fungerer som oppskrifter på hvordan man kan gå frem i analyseprosessen. Henvisningen til «bruksanvisning» og «boken som en verktøykasse» (s. 14), hvor man kan velge hva som passer etter behov, viser også at forfatterne har en eklektisk og pragmatisk holdning til teori der grensene mellom teori og metode er flytende.

Dette er også hovedinntrykket som fester seg etter å ha lest programforklaringen i kapittel 2, «Teori og analyse». Selv om boken hadde tjent på en mer problematiserende beskrivelse av forskjellene mellom det som kan telles og det som «beskrives best med ord fremfor tall» (side 22), får forfatterne gjennom sine eksempler godt fram poenget med en kvalitativ tilnærming. Som leser er det likevel vanskelig å få tak i hva forfatterne mener med teori, utover at teorier «består av ett sett med antakelser» om et nær sagt hvilket som helst fenomen som «vi kan ha erfaringer med og tanker om» (s. 29). I forskningssammenheng er det, som forfatterne også peker på, viktig å ha en teoriramme som hjelper oss til å tenke klart med adekvate operasjonaliseringer, men det er i overkant lettvint å vise til at studentene kommer til «dekket bord» der det for studentene bare er «å forsyne seg» (s. 32) av hva andre har tenkt tidligere. Dermed ikke sagt at forfatterne ser bort fra betydningen av å utvikle ferdigheter som fremmer egen selvstendig teoretisering. I kapittel 2 argumenteres det også for at teoriene som presenteres i øvrige av bokens kapitler, har til felles at de har fokus på «meningssituasjonen i samfunnsliv» (s. 39). I den grad dette er en passende beskrivelse, så er det ut i fra en sosialkonstruktivistisk forståelse av mening med vekt på «hva slags teorier folk har om verden» (s. 41).

Mens eksemplene i kapittel 2 tenderer til å vektlegge individuelle handlinger og meningssituasjoner, er fokuset på og kapitteloverskriften i kapittel 3 «diskurs». Her er både det teoretiske blikket og koblingen til konkret analyse langt klarere framstilt av Erik Børve Rasmussen, som også har hatt hovedansvaret for de to første kapitlene. Eksemplene hentet fra TV-seriene Ingen grenser og Født i feil kropp fungerer godt for å illustrere bruk av diskursanalyse uten å trekke inn mer teori og forskningslitteratur enn nødvendig. Her er det framfor alt metode og kreative måter å stille spørsmål på som fungerer godt i en lærebok som dette.

I kapittel 4 der Tore Witsø Rafoss har hatt hovedansvaret, gis en introduksjon til hva som karakteriserer fortellingsanalyse (narrativ analyse) og hvordan man foretar fortellingsanalyse, inklusive strategiske spørsmål av mer generisk karakter. Spørsmål som vanligvis blir omtalt i mer anvendt vitenskapsteori blir presentert på en pedagogisk og lettfattelig måte i de to påfølgende kapitlene, der Rafoss også har hatt hovedansvaret. I kapittel 5 gis en meget god begrunnelse for hvorfor samfunnsforskere bør interessere seg mer for kategorier og kategorisering. I kapittel 6 diskuteres spørsmålet om metaforer som gjennomsyrer både hverdagsspråk og vitenskapelig tenking på ulike kunnskapsområder. I tillegg til å gi en god oversikt med gode illustrasjoner gis også en mer oppskriftsmessig beskrivelse av hvordan man steg for steg kan gjennomføre en metaforanalyse.

I kapittel 7, der Rasmussen har hatt hovedansvaret, er fokus på retorikk og overbevisningens kunst som er av særlig interesse for å forstå tekster, politiske hendelser, appeller og hvordan man kan gjennomføre en retorisk analyse. Her inngår en matnyttig og interessant eksempelanalyse basert på Johaug-saken.

Lars E. F. Johannesen har hatt hovedansvaret for øvrige kapitler som omhandler roller og rolleanalyse (kapittel 8), semiotikk og tekstanalyse (kapittel 9) samt tematisk analyse (kapittel 10). Selv om kapitlet om roller og rolleanalyse kan appellere til det kjente og gjenkjennbare, så er det i all hovedsak nettopp en introduksjon- og oversiktstekst. Det samme gjelder semiotikk og tekstanalyse, samtidig som denne introduksjonen forhåpentligvis kan bidra til å få flere samfunnsfagstudenter til å interessere seg for analyse av tekster. Selv om avslutningskapitlet på mange måter representerer en anomali med en svak kobling til teori, så er kapitlet om tematisk analyse et av bokens viktigste bidrag gitt målgruppen og formålet med prosjektet.

Hvordan bruke teori? tar opp en lang rekke viktige spørsmål knyttet til bruk av teori i akademisk analyse som vil være inspirerende for studenter som arbeider med kvalitative tilnærminger i samfunnsfagene. Boken kjennetegnes av at den er skrevet av tre sosiologer som er glødende opptatt av veiledning av studenter på et område der det finnes begrenset med litteratur og der veien mange ganger blir til mens man går. De mange eksemplene og et ujålete språk bidrar til at forfatterne lykkes med å formidle sitt budskap.

En mulig svakhet ved boken er imidlertid at den er litt faglig ujevn, særlig i forhold til teoretiske grunnlagsspørsmål, og at den i sin streben etter å nå ut forenkler og underkommuniserer teoretiske utfordringer i hvordan man kan bruke teori. Selv om mye av samfunnsvitenskapelig analyse tuftet på kvalitative tilnærminger har innslag av sosialkonstruktivisme, gjelder dette langt i fra all forskning. Her hadde jeg gjerne sett at de tre sosiologene hadde hatt med mer tradisjonell teori fra eget fag og flere eksempler på alternativ teoretisering ut i fra en gullgruve av sosiologisk teori.