Endelig er det utgitt en bok om forholdet mellom norsk/nordisk og europeisk likestillingspolitikk. Denne boka diskuterer kritisk den norske og nordiske likestillingspolitikkens kvaliteter og problematiserer grundig og nyansert de nordiske landenes topplassering på internasjonale likestillingsindekser. Boka stiller spørsmål ved den nordiske likestillingspolitikkens utvikling – dens muligheter og begrensninger i spenningsfeltet mellom det nasjonale og det internasjonale.

Boka tilbyr både et stort og viktig kunnskapsgrunnlag om EU og europeiseringsprosesser – i form av oppdaterte historiske oversikter, beskrivelser av komplekse EU-strukturer og innsiktsfulle analyser av en rekke konkrete likestillingspolitiske prosesser. Boka rommer verdifulle empiriske analyser av politiske prosesser blant annet om vern av gravide, kvinners rett til lik pensjon, erstatning og oppreisning for dem som er utsatt for diskriminering, kjønnskvotering i akademia og kjønnsbalanse i bedriftsstyrer. Boka tilbyr ikke bare casestudier av europeiseringsprosesser i Norge, men har også interessante eksempler fra Danmark og Sverige i tillegg til EU – og den reiser store spørsmål om demokrati, økonomi og rettsliggjøring.

Redaktørene presenterer innledningsvis det de kaller «Fem forventninger om EU og likestillingspolitikk» (s. 12). Dette er påstander som lever i beste velgående i den offentlige samtalen, og det er bokas fortjeneste at de gjøres til gjenstand for systematisk gransking. De fem «forventningene», som blir utdypet i innledningskapittelet, er:

  1. «Europeisk integrasjon har hatt lite å si for likestillingspolitikken i de nordiske land»

  2. «I den grad EU har påvirket likestillingspolitikken i Norden, har det vært til det verre»

  3. «EU har hatt større påvirkning på likestillingspolitikken i medlemsland som Sverige og Danmark enn i Norge»

  4. «Myndigheter og organisasjoner i Norden har jobbet sammen for å påvirke likestillingspolitikken i EU»

  5. «Likestillingspolitikken i nordiske land er blitt flerdimensjonal, nyliberal, rettsliggjort og udemokratisk som følge av EUs påvirkning»

Jeg synes det er et godt redaksjonelt grep å la kapitlene rotere rundt disse fem poengterte påstandene om EU, Norden og likestillingspolitikk. Det vekker leselyst og gir en tydelig ramme rundt bokas empiriske bidrag. Kapitlene rommer ulike tilnærminger og er eksempler på hvordan store spørsmål om demokrati, økonomi og rettferdighet kan gjøres til gjenstand for konkrete analyser. Jeg tror at disse kapitlene sammen med bokas fyldige introduksjons- og avslutningskapitler kan bli spennende bidrag til pensumlistene i mange emner og fag.

Europeisering innebærer, i denne antologien, både at normer og politikk blir spredd fra EU-nivå og importert på nasjonalt eller lokalt nivå (s. 27), og at nasjonale aktører bruker EU for å fremme – eller motarbeide – EUs politikk (s. 28). Det dreier seg om en tosporet spredningsprosess: fra Norge/Norden til medlemsland i EU, fra Norge/Norden til EU-institusjonene og motsatt vei. I boka utforskes europeisering som innflytelse både «oppstrøms og nedstrøms» på likestillingsnormer og praksiser.

Kapittel 2, «Den nordiske likestillingsmodellen. Statistikk og politikk», er snadder for dem som liker tall og statistikk. Er det grunnlag for å snakke om en felles og tydelig nordisk likestillingsmodell, spør Mari Teigen og Hege Skjeie og diskuterer de nordiske landenes plassering på indekser om økonomisk og demokratisk likestilling. Dette er en etterlengtet oppfølging av den nordiske antologien Likestilte demokratier. Kjønn og politikk i Norden fra 1999. Den viser betydelige variasjoner i nordisk likestillingspolitikk og fravær av nordisk konsensus om bruk av kvotering. De nordiske velferdsstatene mangler en felles modell for inklusjon i beslutningsfora, men alle landene har politikkelementer som fremmer inkludering av kvinner på arbeidsmarkedet. Oppsummert er påstanden at det gir en viss mening (merk «viss») å fremheve en «nordisk modell» for økonomisk og demokratisk likestilling som er preget av høy grad av kjønnsbalanse i lønnsarbeid og i beslutningsmakt – men landenes tilknytningsform til EU spiller liten rolle (s. 53).

Kapittel 3, «Europeisering av Nordisk kvinnebevegelse», er en studie av europeiseringsprosesser med fokus på forholdet mellom nordiske kvinneorganisasjoner og den europeiske kvinnelobbyen EWL (European Women’s Lobby). Her går det fram at EU skårer bedre på kontakt mellom sivilsamfunn og myndigheter enn det mange av medlemsstatene gjør – og også «vel så bra som Norge» (s. 22). Helena Seibicke spør hva EWL betyr for kvinneorganisasjonene i Norden og omvendt. Hun påpeker interessante forskjeller mellom Norge, Sverige, Finland og Danmark med Sverige i en klar lederrolle når det gjelder europeisering. Det bekrefter mine egne inntrykk av Sveriges Kvinnolobbys rolle i forbindelse med Nordisk Forum i Malmö i 2014. Dessverre har det sneket seg inn en feil på s. 68: FOKUS er ikke medlem av Norges Kvinnelobby. Men kapittelet bør være av stor interesse for norske kvinne- og kjønnspolitiske organisasjoner. Det dokumenterer hvordan politikk på EU-nivå fordrer ekspertise, personell og andre ressurser som norske organisasjoner ikke har, og hvordan EU-kommisjonens krav om én paraplyorganisasjon i hvert land kan gå på bekostning av mangfold, minoritetsperspektiv og transnasjonal mobilisering (s. 61).

Kirsten Ketchers kapittel «Uden diskriminering? Nej tak!» (kapittel 4) handler om fire saker i EU-domstolen som på viktige områder har fremmet kvinners rettigheter: gravide kvinners opplysningsplikt (graviditetsdiskriminering), kvinner som diskrimineres på arbeidsmarkedet pga. omsorg for funksjonshemmede barn (tilknytningsdiskriminering), kvinners rett til pensjon på lik linje med menn, og fedres rett til foreldrepermisjon. Dette er kanskje det kapittelet som ga meg mest å tenke på fordi det dokumenterer hvordan domspraksis på europeisk nivå har potensial til å bryte ned kjønnsdiskriminerende strukturer og stereotyper, og kan fremme kvinners rettigheter på måter som nasjonale domstoler ikke kan. Det konkretiserer prinsippet om retten til ikke å bli diskriminert gjennom eksempler som samtidig viser ulikestillingens kompleksitet. Kapittelet starter med hvorfor Norge tapte saken om øremerkede professorater for kvinner i EFTA-domstolen i 2003, det vil si hvorfor det å diskriminere menn mekanisk for å fremme likestilling er illegitimt og lite hensiktsmessig. Rettsavgjørelsen i denne saken bidro til «strukturell kreativitet» i form av at opprykksprofessorater ble innført; det vil si at strukturell diskriminering av kvinner i akademia ble møtt med reelle strukturelle endringer.

Hvordan ser europeiseringsprosessene ut i et dansk perspektiv? Dette diskuteres av Anette Borchorst og Lise Rolandsen Agustin i «Køn, ligestilling og retliggørelse: Europæiseringen av dansk ligestillingspolitik» (kapittel 5). Her er det en spennende beskrivelse av hvordan EU-medlemskapet ble en katalysator for danske likestillingsinitiativ, men også av det spenningsfylte møtet mellom EU-domstolens konstitusjonelle tradisjon og den danske og nordiske rettspositivistiske tradisjonen. Den førstnevnte tillegger domstolene mye større betydning enn den nordiske der parlamentariske beslutninger har forrang, også kalt en flertallsdemokratiske tradisjon (s. 107). Den danske og nordiske tradisjonen gir lite rom for domstolenes prøvelsesrett (om lover er i overensstemmelse med grunnloven). Hvordan europeisering og rettsliggjøring utfordrer det danske flertallsdemokratiet, blir belyst gjennom EUs politikk for likelønn gjennom jobbvurdering. Med økt rettsliggjøring blir for eksempel beskyttelse av retten til likelønn formulert og håndtert som rettskrav i stedet for som tema som fastsettes gjennom kollektive lønnsforhandlinger mellom arbeidslivets parter.

Lenita Freidenvall har en forbilledlig analyse av utviklingslinjer i svensk likestillingspolitikk i kapittelet «Institusjonalisering av svensk jämställdhet: lager-på-lager-prosesser och fokusförflyttningar» (kapittel 6). Hun er opptatt både av kunnskapsproduksjon (kvinne- og kjønnsforskningen) og europeisering og undersøker innføringen og utviklingen av likestillings- og diskrimineringspolitikken i Sverige fra slutten av 1970-tallet til i dag. Feministisk diskursiv institusjonalisme blir introdusert, en metode som er egnet til å vise hvordan små forandringer over tid kan legge seg oppå hverandre, slik at de følger opptrukne stier, men likevel sakte og subtilt forskyver det politiske fokuset. Freidenvall beskriver en utvikling av to spor i svensk politikk, rettsliggjøring og politisering. Europeiseringsprosesser er tydelige i form av en felles diskrimineringslovgivning med bedre muligheter til å bekjempe flerdimensjonal diskriminering. Kunnskapsproduksjonsprosesser har satt spor ikke bare på politikere som har tilegnet seg akademiske og aktivistiske diskurser om likestilling, men også på politikkens innhold og form, ikke minst gjennom opprettelsen av en egen likestillingsmyndighet i 2018.

«Ekspertifisering og europeisering i norske likestillingsutredninger» av Cathrine Holst (kapittel 7) tar utgangspunkt i antakelser om et fremvoksende epistokrati eller ekspertvelde og bruker offentlige utredninger om familiepolitikk og likelønn som empirisk nedslagsfelt. Likestilling hevdes å være et utredningsdrevet felt, så spørsmålet om hva slags og hvem sin kunnskap som blir hentet inn, er viktig. Får ekspertene en større rolle i utredningene, og tilpasser utredningene seg EUs agenda og beslutninger? Holst analyserer utvalgenes mandat, sammensetning og tekster. Funnene er klare: Det skjer et skifte fra partssammensatte til ekspertbaserte utredninger i løpet av de siste par tiårene, og forskningslitteratur blir hyppigere brukt. Men det er forskjeller når det gjelder europeisering: På likelønnsfeltet ble EU anvendt som en sentral referanse alt på 1990-tallet, mens familiepolitikken har vært lite europeisert. Avslutningsvis løfter Holst også opp noen interessante normative spørsmål som: Hva innebærer europeisering og ekspertifisering for likestillingspolitikkens legitimitet? Er det bra eller dårlig?

I Karin Oline Kraglunds bidrag «Diskursiv europeisering: en analyse av fire likestillingspolitiske reformprosesser» (kapittel 8) er temaet erstatning for den som blir utsatt for diskriminering. Mangelfulle sanksjoner har vært gjenstand for mye debatt i Norge, mens de har «vesensbetydning» for at EUs forbud mot kjønnsdiskriminering blir effektivt håndhevet (med effektive, proporsjonale og avskrekkende sanksjoner). Kapittelet bygger på en dokumentanalyse av fire norske reformprosesser: skjerpede erstatningsregler i 2002, utvidete erstatningsregler og nytt felles håndhevingsapparat i 2005, revidert likestillingslov i 2013 og innføring av oppreisningskompetanse for likestillings- og diskrimineringsnemnda i 2017. Kraglund har nærlest tekster som omhandler erstatningsspørsmål på leting etter henvisninger til politiske føringer fra EU (s. 175), og spør hvordan nasjonale aktører kan bruke fortolkningsmulighetene som ligger i EUs politikk. Normer, regler, finansieringsordninger, institusjoner, praksiser og diskurser betraktes som politiske ressurser, et mulighetsrom som aktørene. Kraglund bruker relevant empiri og har gode beskrivelser av et viktig saksfelt – erstatning og oppreisning (sanksjoner) ved brudd på det individuelle kjønnsdiskrimineringsforbudet – som neppe er alminnelig kjent.

Kapittel 9, «En norsk likestillingsreform i EU», tar utgangspunkt i EU som en trendsetter på likestillingsfeltet. Ikke i form av bindende regler, men snarere via forandringer i normer og praksis. Erle Inderhaug er opptatt av hvordan normer og politikk fra Norge kan bli spredd til både EU-land og EU-nivå og bruker loven om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer som case. Ved hjelp av såkalt prosessporing avdekker hun trinnene fra spørsmålet om kjønnsbalanse ble politisert på EU-nivå til dagens uavklarte situasjon (s. 198). EU er et flernivåsystem, og Inderhaug viser hvordan norsk fravær i EUs ministerråd begrenser påvirkningsmulighetene. Mens det i stor grad refereres til norsk politikk i debattene i kommisjonen og parlamentet, forsvinner Norge i det mer lukkede Ministerrådet. Men alt i alt viser dette kapittelet at Norge kan være mer enn et passivt eksempel for EU. Myndighetene har brukt interessen for kjønnsbalanse i bedriftene som en døråpner for å diskutere andre politikkområder (s. 213).

Som et lesverdig appendiks har redaktørene tatt med et intervju med Norges ambassadør til EU. Det er lettlest, men interessant, for eksempel en talende overskrift: «Likestillingen kan rulles tilbake» fordi likestilling er overlatt til medlemslandene i EU og nye politikkområder gjør at det har falt ned på prioriteringslisten. Det er mye som kan fremstå som viktigere enn likestilling i Brüssel – likestilling og kjønnsbalanse står egentlig ikke veldig høyt på agendaen «mange steder» (s. 244).

Dette er en innholdsrik bok om EU og likestillingspolitikk: hvordan EU påvirker nordisk likestillingspolitikk, og hvordan nordiske land påvirker EUs likestillingspolitikk. Boka bør kunne bli en sentral referanse for alle som er opptatt av likestillingspolitikkens innhold og utfordringer i Norge, Norden og EU – enten de er tilhengere eller motstandere av norsk EU/EØS-medlemskap.

Noe av det viktigste med boka, tror jeg, er at den forstyrrer en rekke tatt-for-gitt-heter ved hjelp av god, grundig empirisk dokumentasjon. Den stiller spørsmål ved innarbeidete forestillinger om fortreffelig norsk og nordisk likestillingspolitikk, en politikk som i mange internasjonale oversikter rangerer høyt, og som begrunner påstander om internasjonalt forsprang. Bidragsyterne i boka bidrar til å rokke ved dette selvbildet og inspirerer til nærmere diskusjon, blant annet ved å gi små «spark» i flere retninger. For eksempel: Der Europautredningen fra 2012 om Norges tilknytninger til EU hevdet at EØS-forpliktelsene har hatt begrenset betydning for likestillingslandet Norge fordi de betraktes som en slags minstestandarder som Norge enkelt kan realisere, undersøker denne antologien om og hvordan EUs likestillingspolitikk faktisk har utfordret den nordiske og sosialdemokratiske måten å tilnærme seg likestilling på (kapittel 10, s. 220) – ikke minst når det gjelder diskriminering, der det er få mekanismer som kan sikre at forbudet mot kjønnsdiskriminering og påbudet om aktivt å fremme likestilling blir ivaretatt på skikkelig vis i Norge. Lesere som kjenner feltet fra før, vil se at boka her følger opp Skjeie-utvalgets utredninger om norsk likestillingspolitikk fra 2011 og 2012. Den påpekte blant annet at det var et institusjonelt tomrom i deler av likestillingspolitikken: mangel på en gjennomføringsstruktur. Antologien gir spark til den rødgrønne regjeringen for manglende oppfølging av utvalgets forslag, og det er ikke til å undres over all den tid redaktørene – Holst, Skjeie og Teigen – alle var sentrale i utredningen.

Boka kan også leses som en oppfølging av Hege Skjeies dissens i Maktutredningen i 2003 når det gjelder spørsmålet om demokrati og jus. Der flertallet i Maktutredningen hevdet at folkestyret forvitrer dels som følge av politikkens rettsliggjøring, var Skjeies poeng at internasjonal likestillingsrett kan bidra til å utvide demokratiet via domstolspraksiser som setter nye standarder for kjønnsrettferdighet. Den foreliggende antologien har flere eksempler på at EU-domstolen har styrket prinsippene om likebehandling og retten til ikke å bli diskriminert (diskrimineringsfrihet, som det heter i boka).

Dette er en bok til å bli klok av! Den er velskrevet, informativ og relevant for enhver som er opptatt av likestilling og likestillingspolitikk. Det er en viktig bok fordi den fyller et kunnskapshull, og den gjør det reflektert og innsiktsfullt. Den er da også redigert av noen av våre fremste forskere på feltet. Boka er dedikert til Hege Skjeie, og jeg slutter meg til forordets håp om at boka vil bidra til at noen av Heges innsikter og kritiske blikk får leve videre.