Jeg har fått en ny bok mellom hendene. Det er Fengslende sosiologi: Makt, straff og identitet i Trondheims fengsler. Boken inneholder tolv store, individuelle kapitler om aspekter ved fengsler og fengselsliv i Trondheimsområdet. Mange er skrevet som tilrettelagte masteravhandlinger, og noen av faglærere. Boken er redigert av Johan Fredrik Rye og Ingrid Rindal Lundeberg.

Boken er godt bygget opp. Hvert av kapitlene har et kort abstract, både på norsk og engelsk. Kanskje med unntak av ett eller to kapitler er boken lettlest, selv om den er skrevet av sosiologer! Den er stort sett ikke tynget av avansert teori, men likevel utpreget sosiologisk. Det er bokens store fortrinn. Leseren kjemper ikke med stoffet. Jeg tror at han eller hun skjønner det meste på veien.

Kapittel 1 er et innledende kapittel som presenterer bokens bidrag, og handler om dens kjernebegreper – sosiologi, samfunn og fengsler – makt, straff og identitet. Dessuten får hverdagslivet i fengslet sin beskrivelse – stigma, krenkelsesprosesser, institusjonalisering – og kapitlet presenterer bokens utgangspunkt som et kollektivt læringsprosjekt. Kapittel 2 handler om fangenes identitet og klær i et norsk høysikkerhetsfengsel. Tro ikke at klær er uviktig! Fengslet påvirker de innsattes identitet, og de innsatte bruker klær for å skape identitet. Kapittel 3 drøfter fengsel og frihet. Her introduseres amerikaneren Erving Goffman og hans grunnleggende tankegang om totale institusjoner som omslutter den innsattes hele dagligliv med overvåkingens kraft, men også franskmannen Michel Foucaults tanker om fengselsinstitusjonene og samfunnet. For vi lever i et «fengselsaktig» samfunn; det er en flytende grense mellom institusjonene og samfunnet.

Kapittel 4 drøfter legemiddelets makt og mening i fengsel – LAR, som det kalles, oppfattes som umiddelbart umoralsk hvis unge innsatte og andre nybegynnere knyttes til avhengighetsskapende stoffer, selv om LAR er ment som et rehabiliterende middel. Kapittel 5 tar opp kvinnelige fanger og belyser deres soningsforhold i norske fengsler og den maskuline praksis i fengslet. Kapittel 6 drøfter fortellinger slik tingenes tilstand fortoner seg for østeuropeiske fanger, og hvordan de opplever norsk straffejustis som ganske annerledes enn den trygghet de hadde forventet i Norge.

Kapittel 7 reiser spørsmålet om hva «vagabonder» – et begrep fra Bauman – har å gjøre i et fengsel. «Vagabondene» lever sitt liv i den postmoderne, grenseløse verden som vi har i dag, en verden som er grenseløs og som samtidig fører bort fra et fastlåst liv. Verden er på en ny måte mobil, langt fra det fastlåste fengselslivet. Fengselsinstitusjonen, til tross for dens grunnleggende fastlåste karakter, ses som et interessant eksempel for videre utforskning av det flytende, grenseløse og globaliserte samfunnet. Kapittel 8 handler om reflekterende samtaler i fengslet. Begrepet er fra Tom Andersen – samtalebaserte, rehabiliterende samtaler bak murene som antakelig fører til styrket selvfølelse som er forskjellig fra andre samtaler.

Kapittel 9 drøfter en strafferettslig reaksjon kalt «normalisering i narkotikaprogram med domstolskontroll», som ble etablert som prøveprosjekt i Oslo og Bergen i 2006. Kapitlet handler om rus og mestringsteknikker i programmet. Programmet er et alternativ til vanlig fengselsstraff. De domfelte gjennomfører straff i senteret, som presenterer sin versjon av hva et slikt liv «normalt» er. Kapitlet er teoretisk forankret i Michel Foucaults begreper om makt og subjektivitet. Det tas stilling til den fysiske rehabiliteringen og hvordan de ulike aktivitetene i senteret skaper holdningsendring til å forandre seg for å leve et normalt liv. Det vektlegges en annen type straffegjennomføring enn i det tradisjonelle fengslet, og til et fullstendig individuelt tilpasset innhold i straffen. De domfelte må avlegge urinprøver under straffegjennomføringen m.m. Men livet handler om regjering og styringsmentalitet, «governmentality», og å frembringe selvregulerende individer. Normalitetsarbeidet gir de domfelte en rekke teknikker for å regulere seg selv og styre sitt eget liv henimot programmet. Programmet har vist dem hva et «A4-liv» består av. «Riset bak speilet» er imidlertid at dersom en lovbryter bryter vilkårene, må han avbryte det spesielle tiltaket og sone resten av dommen i fengsel. Falck fant at omtrent en tredjedel fullfører straffegjennomføringen (SIRUS-rapport nr. 4/2014), sammenliknet med tiltak i andre land. Men det rapporteres også at de som fullfører prosjektet kommer bedre ut av det enn de som dropper ut. Historiene i denne rapporten skulle jeg ønsket meg flere av i denne boken.

Kapittel 10 drøfter eksepsjonelle fanger i det eksepsjonelle fengslet. Bastøy utenfor Oslo (som ikke studeres i boken) og Leira i Trondheimsområdet (som studeres i boken) er eksempler. Det finnes også andre, som John Pratts studie «Scandinavian Exceptionalism in an Era of Penal Excess» (BJC 2008), der de innsatte i diskusjonen er trukket over til den norske og skandinaviske «eksepsjonalismen» – internasjonalt sett uvanlige fengsler, der fangene er uvanlig tilfreds med sine soningserfaringer. Alt er ikke grått og sterilt. Jeg har blitt kjent med en god del langtidsfanger som er meget fornøyd med sitt opphold på Bastøy når de endelig er kommet dit. Fra Leira rapporteres liknende i boken. Hva skaper et slikt eksepsjonelt fengsel? Dette er et stort spørsmål som tvinger seg på i en tid da det negative og nedbrytende ved fengsler i det store og det hele står sentralt. En mengde forhold er til stede. Etableringen av et normalt dagligliv innenfor en lite normal eller unormal sammenheng er kanskje én faktor, utvelgelsen av bestemte folk som soner der er kanskje en annen, små enheter og en normal mellommenneskelig kultur innenfor dem er kanskje en tredje. Det er lite oppløftende at kriminalomsorgen i Norge i dag følger en politikk som av sparehensyn ser ut til å peke bort fra slike hensyn.

Antologien, som dette jo er, avsluttes med to mer teoretiske deler i kapittel 11. Den første av dem handler om Gilles Deleuze (en fransk filosof som døde i 1995), den andre om Michel Foucault (som døde i 1984). Deres bidrag danner en verdig anslutning på denne store antologien. Kapittel 12 er også leseverdig, men etter min mening problematisk. Jeg kommer tilbake til det.

Fra kapittel 11: Deleuze og Foucault var venner og kolleger. Men Deleuze gikk andre veier, og forsøkte å skissere sin egen vei til forståelse av makt. Jeg har ikke selv lest Deleuze, men tror jeg forstår noe av hans skisse gjennom hans kontrastering til Foucault. Fengslet var for Foucault en modell som var stedbundet og i overgangen til det disiplinerende samfunnet. Deleuzes modell var motorveien hvor man stadig er på vei til et sted. Fengslet er stort sett bestandig. Når det er bygget, så er det bygget og tas i bruk, som Botsfengslet i 1840-årene. Det skaper disiplin. Det er fortidens makt. Deleuzes vei er som sagt motorveien. Alt er bevegelse. Cellen, murene og det elektriske gjerdet og noen ganger våpnene er der hele tiden (Foucault). Motorveien derimot, er stadig i bevegelse, nye kjørebaner kommer opp som paddehatter, andre svinner hen. Massevis av nye skilt og retningspiler kommer mens gamle forsvinner, veibaner legges om (Deleuze). Der er selveste modernitetens inntog. Deleuze trekker også opp ny lovgivning på kriminalomsorgens felt, noe som gjør kapitlet ytterligere verdifullt.

Sluttkapitlet, kapittel 12, tar opp spørsmålet om hvordan å teoretisere en fange. Hvorfor synes så mange studenter at vitenskapelige tekster er så kjedelige? Hvorfor blir de så ofte trøtte og leie? Vitenskapelige tekster er overdrevent teoretiske og virkelighetsfjerne, ikke minst i sosiologien. Mange sliter med å kjenne seg igjen og forstå det teoretiske pensumet og ikke se relevansen av det. Moderne tekster lider ofte samme skjebne og utdefineres av mange studenter. Hva lærer man så i et fengsel når man har ekskursjoner dit?

For det første blir teoriene de-kanonisert: Mange studenter får aha-opplevelser av manglende samsvar mellom teori og praksis. Et annet eksempel er sosiologifagets grunnleggende diskusjon mellom struktur og aksjon. Mange studenter blir forundret når fangen som intervjues insisterer på å likevel ta ansvar for sine handlinger – stikk i strid med rådende sosiologiske struktursjargong. Ekskursjonen gir studenten førstehånds kunnskap om den sosiale virkeligheten som sosiologifaget utforsker. Studentene kommer med en forestilling preget av populærvitenskapelige fremstillinger. Fengslets sosiale virkelighet byr på andre empiriske demonstrasjoner og sentrale sosiologiske temaer. Virkelighetens fengsler er selvsagt annerledes.

Kort sagt har erfaringene fra fengselsekskursjonene vist at det er klare didaktiske gevinster «ved å flytte (deler av) den teoretiske sosiologiske undervisningen ut av campus og inn i det ‘virkelige’ samfunnet» (s. 287). Her kunne den lange artikkelen like gjerne sluttet. Men så kommer det (på s. 288):

Bruken av fengslet som læringsarena bryter ned grensen mellom teori og praksis. De didaktiske utfluktene til «virkeligheten» åpner for andre innsikter, både teoretisk og empirisk. … Først og fremst blir det tydelig at feltekskursjoner representerer «besøk» i den sosiale virkeligheten. Studentene observerer praksisfeltet, men de blir aldri deltakere i fenomenet som utforskes. De skal lære om fengslet, men har ikke som mål å endre dets hverdag. De lar sine teoretiske kunnskaper informeres av den sosiale virkeligheten, men trekkes så tilbake til campus. … Til syvende og sist – på eksamen – er det fortsatt deres teoretiske forståelse av fenomenet som bedømmes, og ikke om de har lyktes med å endre den sosiale virkeligheten.

Dette kan forståes – og misforståes. Leseren kan tro at forfatteren harselerer med leseren. Jeg foretar et valg som er et immanent budskap fra teksten. Om jeg har forstått riktig, representerer kapitlet en ganske annen tenkemåte enn min egen. Det jeg skriver om her gjelder fengselsforskning, ikke alt mulig annet. Med noen unntak er fengslene på verdensbasis nedbrytende og menneskefiendtlige. Sosiologene kan etter min mening ikke stoppe opp som de «besøkende» som har den teoretiske forståelsen som rettesnor og campus som handlingsmål. Det er vår oppgave å forstå, men også å handle, for å bringe endring i vår vilje i hvert fall en tanke fremover og massen av fanger i verden litt mindre.

I denne siste delen tillater jeg meg å foreslå en del revisjoner. Som helhet er boken god, til og med fengslende god, men sluttkapitlets konklusjon, slik jeg har forstått den, er ikke oppløftende. Det jeg skriver om her, er igjen fengselsforskning. Vi må ut av campus, ut av pensum, ut av mange fagbøker, inn i praktisk virke, inn i litteratur og historie, inn i villniset av den sosiale virkelighet i fengslene. Kanskje det om en tid bør skrives en bit av et nytt sluttkapittel som er mer preget av en KROMsk ånd?

En annen kort kritisk kommentar til denne ellers så fengslende bok: Hvorfor bruker forfatterne så ofte, også jeg selv, begrepet «innsatt» i stedet for «fange»? Noen ganger treffer «innsatt» spikeren på hodet, men mange ganger slett ikke så. «Innsatt» er vanligvis ett av mange forskjønnende byråkrat-ord, hentet fra USA; «fange» er ikke på samme måten forskjønnende, og peker direkte på fengslet, som jo denne boken handler om.