Den grønne omstillinga er allerede i gang, og levegrunnlaget vårt og kulturen vår avhenger av ytterligere grønn omstilling. Derfor er det naturlig å gi ut ei forskningsbasert bok om nettopp dette temaet. Bokas redaktører holder begge til i Bergen: Haarstad ved Senter for klima og energiomstilling (CET), og Rusten ved Institutt for geografi. Bidragsyterne i boka tilhører i stor grad redaktørenes forskningsnettverk, med tilknytning til CET.

Boka er delt inn i 11 kapitler, som alle forsøksvis svarer på spørsmålet om hva som hindrer eller utløser omstilling. Boka fanger opp en rekke viktige tema, fra næringsutvikling, byutvikling, kommunalpolitikk, oljeindustri, alternative energiformer, kulturlandskap, naturressursutvinning, og til slutt et kapittel om norsk ungdoms framtidsperspektiver. De fleste kapitlene tar utgangspunkt i politisk diskusjon, økonomi eller styringsaspekter, men omhandler også eksempler på tiltak eller måter å organisere samfunnet på.

Jeg vil ikke gå igjennom alle kapitlene og kommentere hvert enkelt, men jeg vil trekke fram noen av bidragene som jeg fant spesielt interessante. Det første av disse er kapittel 4, om norske byer og målkonflikter, som viser hvordan ambisiøse politiske målsettinger om reduksjon i biltrafikk i byen står i konflikt med nasjonale prioriteringer. Byene vedtar miljøpakker, med mål om å minske biltrafikk, men nasjonalt vedtas veiutbygging som øker transporteffektiviteten og trafikken inn til byene. Trondheim er et eksempel på dette. Problemet er relevant for alle typer omstilling, for på tross av alle gode ambisjoner og alle konkrete tiltak, så kan man ikke kontrollere eller hindre at utslippene øker på andre områder.

Svaret forfatterne gir for å håndtere slike problemer, blir å løfte fram konfliktene som premisser for politikkutformingen og få de ulike interessegruppene og feltene i tale før det tas avgjørelser. Forfatterne gir imidlertid ingen eksempler fra byutvikling hvor en slik overordnet dialog faktisk er virksom. Akkurat dette er betegnende for flere av kapitlene i boka. Den inneholder uten tvil mange viktige og interessante aspekter ved omstilling, med fokus på det som potensielt er ideelt og mulig, men identifiserer relativt få etablerte praksiser, teknologier eller tiltak, eller fungerende politikk. Dette er nok imidlertid ikke en mangel i boka, snarere er det trolig representativt for det komplekse moderne samfunnet.

Det er svært interessant at noen av de faktorene som faktisk omtales som fungerende, er lokal forankring, institusjonalisering og nettverksbygging. Dette gjelder aktører i kommunene og i lokalsamfunnet (kapittel 7). Det er ikke nok med politiske vedtak; disse må følges av spesifikke administrative og politiske prosesser, og det må skapes en arena hvor lokalt næringsliv blir invitert til å delta. Omstilling må altså forankres i konkrete, lokale prosesser, og de tre kommunene Tingvoll, Hurdal og Arendal presenteres som interessante case som har fått det til. Slike eksempler tror jeg det er svært viktig å få fram, hvis omstilling i det offentlige skal bre om seg.

Jeg vil også kommentere det siste kapitlet, som empirisk skiller seg fra resten av boka i og med at det er basert på en stor utvalgsundersøkelse om norske ungdommers framtidssyn. Det kommer fram at ungdommene beskriver individuelle handlinger og miljøvennlig livsstil som det viktigste virkemidlet for å oppnå omstilling, snarere enn politisk medborgerskap og mer kollektivt orienterte aktiviteter. Samtidig er ungdommene teknologioptimister. Alt i alt veldig interessant fra en stor utvalgsundersøkelse, men forfatterne skriver ingenting om hvilken vekt informantene legger på grønn omstilling, relativt til alt annet de måtte være opptatt av.

Dette leder meg til det jeg virkelig savner i boka: den omhandler i svært liten grad det som er det største hindret mot grønn omstilling, nemlig tankesettene våre, det vi verdsetter, kulturen vår, det vi gjør – alle områder hvor vi som individer eller grupper ikke skjenker omstillingen så mye som en tanke. Det nærmeste boka kommer å tematisere tankesett som muliggjørende for omstilling, er kapittel 2, om nødvendigheten av å anlegge et postpetroleums-perspektiv før vi kan omstille norsk energisektor. For å kunne gjøre noen endringer i Norges største bransje, må vi først kunne forestille oss at et Norge uten petroleumsproduksjon er mulig.

Ellers mangler det analyser av flere bransjer som er vesentlige for norsk økonomi. For eksempel er ikke oppdrettsbransjen nevnt, selv om den er Norges nest største eksportnæring samtidig som den i de senere årene har hatt en betydelig og omstridt vekst. Det mangler også en vurdering av norsk økonomi i seg selv: er det demokratiske og politiske klimaet i Norge nå modent for storstilt omstilling? Hvilken rolle har i så fall private banker? Hva betyr omstilling for velferdsstaten? Hva betyr økende norsk import og varekjøp fra internasjonale nettbutikker, for vår politiske evne til omstilling? Hvordan hadde et statsbudsjett sett ut dersom det skulle utløse grønn omstilling?

På tross av disse manglene, mener jeg at boka er både informativ og leseverdig for alle som er opptatt av omstilling, enten man er politiker, konsulent, student eller forsker. Den er viktig fordi den beskriver mange konkrete former for omstilling, samt det potensialet for omstilling som vi faktisk allerede har.