Det går sjelden mange uker mellom hver gang forholdet mellom religion og rett når avisenes forsider. Det flerreligiøse samfunnet, deler av offentlighetens nær maniske interesse for islam og den påståtte gjenoppdagingen av religionens betydning i internasjonal politikk, gjør det stadig nødvendig å diskutere hvordan religiøsitet skal reguleres av loven og hvordan loven påvirkes av religionene. Kan en muslimsk lærer som ikke håndhilser, rettmessig sies opp, kan en katolsk lege reservere seg mot å sette inn spiral, og kan «tradisjonelle verdier» anerkjennes av FN-organer uten at det truer menneskerettighetene?

Likevel har forholdet mellom religion og rett lenge vært underutforsket. I Norge finnes ingen samlet framstilling av religionsrett som rettslig område, og internasjonalt er fagfeltet svært fragmentert. Derfor er det interessant når det religionsvitenskapelige miljøet i Bergen inviterer til konferanse om temaet «Religion, law and justice» (avholdt i november 2014), og boka som kom ut av konferansen, vekker umiddelbar interesse. Her får anerkjente forskere fra Norge og Sverige mulighet til å gi sitt bidrag til utviklingen av forskningsfeltet.

Nysgjerrigheten pirres ytterligere når boka åpnes og blikket glir over innholdsfortegnelsen. Hvordan kan lovens symbolske betydning i Esras bok i Det gamle testamentet, munkeordener i Egypt på 300-tallet, framstillinger av kongens hellighet i tidligmoderne norske prekener, Det muslimske brorskaps hermeneutikk, kvinners rettigheter etter den arabiske våren og fritaksreglene for KRLE-faget sammen kaste lys over det interessante temaet bokas tittel annonserer? Dessverre er spørsmålet ubesvart når boka lukkes 170 sider senere. Hver for seg er kapitlene interessante nok, men det er vanskelig å se hvordan helheten er blitt mer verdt enn summen av delene.

Eller kanskje er jeg litt urettferdig nå. Boka er ingen velkomponert meny. Den er snarere en buffet. Ikke en gang en bugnende buffet, men likevel en samling ulike retter. Ja, ulikhetene er som antydet ganske påfallende. Slik sett minner buffeten kanskje om det man kan møte på velmente sommeravslutninger på mangfoldpregede skoler: «Nå tar alle med en matrett som er typisk for det stedet de kommer fra». Smakene, luktene og fargene peker i alle retninger, men valgmulighetene i seg selv skjerper appetitten, og i beste fall finner man både én og to retter som vekker lyst til å bli bedre kjent med noe eller noen man knapt hadde hørt om før.

Jeg kommer tilbake til helheten, men som ved sommeravslutningens mangfoldige buffetbord fortjener delene en kort presentasjon hver for seg.

I Kristin Joachimsens kapittel tas vi med til det gamle Israel i perioden fra ca. 500 f.Kr. og en konflikt om blandede ekteskap der israelittiske menn pålegges å skille seg fra sine ikke-israelittiske koner og sende dem og barna ut av landet. Sentralt for undersøkelsen er anvendelse av israelsfolkets lov i denne konflikten. Esras bok i Det gamle testamentet beskriver konflikten, og Joachimsens interesse er hvordan loven fungerer innenfor denne bibelske teksten. I fortellingene om israelsfolket møter vi den eldste lovgivningen vår kultur har et aktivt forhold til. Joachimsen viser hvordan loven ikke først og fremst fungerer preskriptivt i konflikten, men snarere har en symbolsk funksjon i formingen av kollektive identiteter ved å markere en bevegelig grense mellom innenfor og utenfor. Denne funksjonen er viktigere enn lovens ordlyd som forblir uklar i Esra-bokens gjengivelse. Og for ordens skyld: Som i det meste annen forskning på Det gamle testamentet er Joachimsens interesse ikke å avdekke wie es eigentlich gewesen, men å forstå hvordan teksten fungerer i samspill med den omkringliggende kulturen.

Også i Ingvild Sælid Gilhus’ kapittel er vi langt fra vår egen tid, nærmere bestemt på 300-tallet e.Kr. Stedet er klostre i Øvre Egypt hvor Pakomius’ klosterregel la rammene for munkenes hverdag. Denne klosterregelen fikk innflytelse på senere langt mer kjente regler, og formet utviklingen av klosterlivet langt inn i middelalderen. Hvis Joachimsens kapittel handler om hvordan loven skaper samfunn gjennom sin symbolske funksjon, viser Gilhus hvordan loven (eller altså klosterregelen) skaper samfunnet av munker indirekte gjennom å regulere de gjenstandene munkene omgir seg med. For det er forskningens «vending mot tingene» som er utgangspunkt for kapitlet: «Ting skaper mennesker slik mennesker skaper ting» (s. 41). Gjenstandene munkene omga seg med, som bøker, klær, matter, tau og ikke minst sovestoler som gjorde søvnen mindre attråverdig, var alle nøye regulert av klosterregelen og ga form til livet i fellesskapet. De formet munkenes kropper «på måter som ingen tekst eller instruksjon kunne greid uten gjenstandenes hjelp». Ikke alle lesere kan forventes å ha inngående kjennskap til egyptisk klosterliv på 300-tallet, men kapitlet er godt strukturert og guider selv den famlende leser trygt gjennom klosterets irrganger.

Gina Dahl tar oss ytterligere et årtusen nærmere vår tid, og dessuten til norske kirkebenker og prekestoler hvis materialitet i mange tilfeller kan erfares også i dag, selv om deres funksjon som artefakter er radikalt endret. Dahl har undersøkt prekener og bønner fra 1700-, 1800- og 1900-tallet som omhandler kongens rolle, særlig hans forhold til Gud og eller Guds forhold til ham. Dette sammenholder hun med lovens beskrivelse av det samme forholdet, og undersøkelsen dokumenterer dermed hvordan kongens lov gjennom sin bokstav og kongens embetsmenn gjennom sin prestegjerning sammen formet det bildet av kongen som ble presentert for folket i kirkebenkene. Selv om lovens ordlyd endres ganske lite, skjer det store forandringer i de assosiasjonene den skaper. I første del av perioden er kongen en streng og straffende far, men etter hvert vektlegges hans milde og kjærlige farsrolle stadig tydeligere. Gjennom hele perioden er han «Landsfader», men farsrollen endres altså. Gud, kunne vi tilføye, gjennomgår en tilsvarende utvikling gjennom disse århundrene.

I Ulrika Mårtenssons kapittel er vi framme i vår egen tid. Et av de mest brennbare temaene knyttet til religion og lov, sharia, står på menyen. Mårtensson undersøker Det muslimske brorskapet og dets grunnlegger Hasan al-Bannas fortolkningsprinsipper – hermeneutikk – i møte med islamsk lov. Brorskapet fikk mulighet til å sette sine prinsipper ut i livet da Muhammad Morsi ble president i Egypt etter den arabiske våren. Det endte som kjent med at de militære tok makten tilbake i 2013. Morsi og brorskapet viste liten vilje til å inngå kompromisser når det gjaldt implementering av en islamsk stat bygd på sharia. Mårtensson spør om det måtte gå slik, eller om det fantes fortolkningsressurser i brorskapets tradisjon som kunne gjort det mulig å velge en annen vei. Hun lander på det siste alternativet. Hun mener at det i al-Bannas tenkning finnes spor av den pragmatiske filosofiske tradisjonen etter Pierce, Dewey og James fra omkring forrige århundreskifte. Fortolkningen av tegnet (i dette tilfellet loven) formes av de praktiske konsekvensene som utledes. Om man bygger på al-Bannas tenkning, kan makt oppnås gjennom maktdeling og politiske kompromisser like gjerne som gjennom en oppofrende elite som ved sin kompromissløshet provoserer fram en voldsom motreaksjon, slik Morsi gjorde. Den religiøse loven kan altså fortolkes og anvendes dynamisk i skiftende situasjoner.

Rania Maktabis kapittel handler også om Midtøsten og tiden før og etter 2011, men blikkfeltet utvides til hele regionen. Igjen er det sharia som står i sentrum, og undersøkelsen dreier seg om konsekvensene for kvinners stilling i samfunnet. Den arabiske verden oppviser et stort mangfold i måten sharia implementeres på, og Maktabi presenterer ulike modeller før og etter den arabiske våren. Så godt som alle steder der sharia ligger til grunn for lovgivning, er det familierettens område det gjelder. Mange land lar ulike religiøse grupper reguleres av ulike rettssystemer. Dette kan gi vidtrekkende rettigheter på gruppenivå, men begrenser rettighetene på individnivå. Maktabi påpeker blant annet dilemmaet ved at mer demokratisk innflytelse på lovgivningen i noen tilfeller har innskrenket kvinners rettigheter.

Religionsfrihet og rettigheter er også temaet i Marie von der Lippes kapittel som handler om striden rundt den norske skolens religionsfag. Von der Lippe gir en ryddig oversikt over historien så vel som den sammensatte europeiske konteksten norske veivalg kan forstås i lys av. Lovreguleringen av religionsfaget er omfattende og blant annet påvirket av at Norge og KRL-faget fikk kritikk og ble felt av uttalelser både fra FNs menneskerettighetskomité (2004) og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (2007). Det var særlig fritaksretten som fikk kritikk, men denne ble sett i lys av annen lovgivning, ikke minst skolens formålsparagraf. Siden er både formålsparagraf, læreplan og fritaksrett endret, men samspillet mellom dem er uavklart. Von der Lippe påpeker at det er lite forskningsbasert dokumentasjon av hvordan fritaksretten praktiseres i dag. Hun er dessuten opptatt av at reguleringen av religionsfaget i videregående skole ofte har gått under radaren i den offentlige debatten.

Stefan Olssons avslutningskapittel gir en analyse av hvordan forholdet mellom religion og rett presenteres i åtte ulike tekster hentet fra lærebøker og encyklopedier på det religionsvitenskapelige feltet. Gjennom kapitlet viser han at slike tekster har hatt en tendens til å framstille så vel religion som rett og forholdet mellom dem som statisk. Han etterlyser en forståelse av «lov» som går ut over vår tids typiske forståelse, for eksempel lov i form av poesi, og han etterlyser tydeligere kjønnsperspektiver i tekstene og problematiserer at det han kaller vestlige perspektiver, er enerådende i flere av tekstene.

De ulike kapitlene representerer altså et enormt mangfold, og forfatterne gjør enda færre forsøk på å gå i dialog med hverandre enn det jeg har antydet når jeg har påpekt noen enkle likhetspunkter eller kontraster dem imellom. Da jeg kom til Olssons avslutningskapittel, hadde jeg en forventning om å få hjelp til å sette det hele i sammenheng, men kanskje var forventningen forfeilet. Olsson konkluderer kapitlet sitt med å si: «In my opinion this study [hans kapittel, ikke hele boka] shows that it is problematic to understand the concept of religion in relation to the concept of law in different historical and cultural contexts […] Perhaps it would be more beneficial to focus on defined geographical areas and individuals in relation to legal norms, or on temporal and local variations in religion and law» (s. 167).

Olssons konklusjon gjelder altså hans eget kapittel, men kanskje kan den forstås programmatisk for hele bokprosjektet. I så fall er min kritikk av den manglende helheten malplassert. Håkan Rydving peker i samme retning når han i innledning også erkjenner at «this collection is as heterogeneous as collections of seminar papers usually are», og konkluderer slik: «to describe diversity as an advantage in research is more than empty rhetoric» (s. 14).

Kanskje ville det være riktig å slå seg til ro med de mange smakene og fargene på buffetbordet og nikke bekreftende til lovprisningen av den forskningsmessige bredden som framvises. Bredde er det for øvrig også når det gjelder skrivestil, språkføring og generell forståelighet. Mens noen kapitler er skrevet forbilledlig klart, er andre tyngre tilgjengelig for den leser som ikke er innviet i det aktuelle forskningsfeltet. Og det skulle nå være klart at noen annen leser ikke kan forutsettes.

En slik konklusjon – la mangfold bare være mangfold – er likevel for slapp. For tross berettigede advarsler mot å sette forholdet mellom religion og rett på én formel, er det noe – ett eller annet – som bringer disse tekstene sammen. Utvalgskriterier har vært brukt. Det er en grunn til at tross bredden i boka, ville kapitler om kinesisk handel på 1700-tallet, overgangen til høyrekjøring i Sverige i 1967 eller for så vidt en analyse av Grundtvigs pinsesalmer, ikke under noen omstendighet fått plass mellom disse permene. Utvalgskriteriet dreier seg selvsagt om at vi i dag, med vårt vestlige 2000-tallsblikk, ser noen fellestrekk på tvers av tid og rom som vi prøver å sette på formelen religion og rett. Det ville vært svært spennende om forfatterne, eller aller helst redaktørene, hadde gitt noe mer hjelp til å få tak i hva disse fellestrekkene er for eksempel ved å analysere begrepsbruken knyttet både til religion og rett i de ulike kapitlene.

Boka gir mye og nyttig innsikt om mange ulike forskningstemaer. Men når det gjelder å vinne dypere innsikt i forholdet mellom religion, lov og rett, overlates for mye av arbeidet til leseren.