Tusen takk for god kritikk og spennende refleksjoner. Takk til redaktører og til dere som har kommentert. Jeg opplever det som en stor ære. Og jeg skal forsøke å svare på noen av de spørsmålene og refleksjonene boken har avstedkommet. Dessverre rekker jeg ikke over alt.

Jon Horgen Friberg etterlyser mitt eget migrasjonsforskerståsted i boken. Det er forståelig, men det hadde vært vanskelig å skrive denne boken ut fra eget perspektiv. Vanskelig fordi det er noen etiske krav om anonymitet jeg må oppfylle, og derved noen diskusjoner og debatter jeg ikke kan gå inn på. Og vanskelig fordi mitt mål har vært å få fram ulike erfaringer og tilpasningsstrategier i møter mellom akademia og offentligheten. Det er møtet mellom forskernes implisitte normativitet på feltet og den eksplisitte normativiteten i den store offentligheten som er bokens fokus. Det er smigrende at Friberg mener min analyse av utviklingen på feltet hadde vært interessant å lese, og jeg skal gi noen hint om egen bakgrunn. Tordis Borchgrevinks kritikk av at jeg ikke gir en mer inngående analyse av hvorfor dette feltet oppleves som politisk betent og politisert for forskerne, er relevant. Til mitt forsvar kan jeg si at når mine kritikere gir så gode analyser av nettopp dette, har boken avstedkommet mer enn det jeg selv klarte. Min målsetning var mer beskjeden – å gi en analyse av forskeres perspektiv og strategier på forskningskommunikasjon på et politisk betent felt, og ikke av hvorfor feltet i seg selv er betent. Jeg ønsket blant annet å få fram at samfunnsvitenskapen generelt befatter seg med tolkninger som innebærer visse normative prioriteringer når det gjelder temaer, teorier og metoder. Bruken av mitt eget felt, migrasjonsfeltet, var ment som et eksempel på et forskningsfelt der sondringer mellom det normative og det empiriske er vanskelige. Og som et eksempel på et felt der forskere blir møtt med hets og kritikk for å være politiserte fra andre enn akademikere.

Det er gledelig at Sindre Bangstad (og Arnfinn H. Midtbøen) støtter min analyse av en utvikling der grunnforskningsorienteringen på 1990-tallet har tapt terreng til fordel for anvendte og statssentrerte forskningstemaer. Jeg mener, som Bangstad, at NFR gjennom utlysningen av forskningstemaer i VAM-programmet ikke har prioritert grunnforskning om temaer som rasisme og antirasisme, den generelle utviklingen av mangfoldsamfunn eller nye former for politisk mobilisering utenom høyrepopulisme og religiøs fundamentalisme. Dette er sentrale temaer i den internasjonale samfunnsvitenskapelige forskningen om migrasjon og utviklingen av mangfoldssamfunn.

Jeg ble selv interessert i det Johan Fredrik Rye kaller den etniske migrasjonsforskningen da jeg på slutten av 1980- og begynnelsen på 1990-tallet leste om innvandrere og ungdomsgjenger i norske aviser. Rye og Friberg har helt rett i at ikke alle innvandrerkategorier skaper overskrifter. Det er først og fremst dem som skiller seg ut fra det tradisjonelt norske ved fremmed etnisitet, kultur og/eller hudfarge det skrives om. Det overveiende fokuset den gang var på problemene som fulgte innvandringen til Norge. Dette er i og for seg ikke overraskende, da massemedier og politikk nå en gang fokuserer mer på problemer og kontroverser enn på solskinnshistorier. Slik er det, og slik skal det vel være. Min undring handlet om hvordan mennesker selv erfarte å bli beskrevet som problemer, og hva dette gjorde med deres identitetsarbeid og tilpasningsstrategier i Norge. Her er jeg på linje med Sharam Alghasi, som også beskriver sin forskningsinteresse som styrt av medienes framstilling av innvandrere. Jeg var selv særlig opptatt av dem som ble født i Norge med foreldre som hadde innvandret, dem som Zhesan Shakar skriver så fint om i boken Tante Ulrikkes vei. Hans beskrivelse av en av hovedkarakterenes angst i møtet med forsideoppslag om uro i Groruddalen, ligner til forveksling på fortellinger mine informanter ga på midten av 1990-tallet. Den gang som nå, betinges identitetsarbeidet av de bilder av innvandrere, etnisitet og bosteder som skapes i samfunnets mediale offentlighet.

Ofre og helter

Min tilnærming var fenomenologisk. Som ung stipendiat var jeg kritisk til det jeg den gang kalte offerforskning. Jeg så ikke på minoritetsungdommer som ofre, men som sammensatte mennesker som på en annen måte enn hvite norske ungdommer måtte forholde seg til definerende fortellinger om hvem de var og burde være. Utvalgsstrategien var å intervjue ungdommer som var ulikt plassert i samfunnets statushierarki, å maksimalisere ulikhet for å redusere faren for reproduksjon av egne fordommer eller antakelser. Eller helt enkelt en komparativ casestudie.

Mennesker er aldri helt maktesløse eller omnipotente, men noen har makt til å definere situasjoner på flere arenaer enn andre. Slik er det også med forskere. Selv om forskere generelt tilhører en elite med spennende jobber og store privilegier, er det forskjeller mellom oss med hensyn til arbeidssted, stillinger, erfaringer og synlighet. I min generasjon var mange så heldige at vi fikk bestemme problemstillinger, tema og metoder selv. De fleste drev med grunnforskning, og vi kunne den gang både få hovedfagsstipend og doktorgradsstipend fra forskningsrådet for å forfølge egne spørsmål. Det forskningsmiljøet jeg ble en del av, som ble kalt IMER-Bergen, hadde som Friberg riktig påpeker, et fokus på maktrelasjoner, på forholdet mellom majoritetsbefolkning og minoritetsbefolkning. Flere var inspirert av poststrukturalisme og postkolonialisme, men også blant oss var det ulike perspektiver, teorier og temaer. Vi satte oss inn i forskning og teorier fra andre land, og vi dro på internasjonale konferanser. Den implisitte normativiteten i mitt miljø den gang var ikke entydig, og vi hadde heftige diskusjoner oss imellom. Mitt fenomenologiske perspektiv ble for eksempel til stadighet kritisert av noen av mine kolleger. Og jeg var selv kritisk til andre perspektiver.

Flere, blant andre Kjersti Thorbjørnsrud, skriver om forskjellen mellom intern kollega-kritikk og kritikk fra utenforstående. Thorbjørnsrud mener at disse typene kritikk ikke kan sidestilles, og at det er verre for forskere å bli utskjelt internt enn av utenforstående. Dette kan jeg være prinsipielt enig med henne i. Uthenging i fagtidsskrifter som en som ved sin forskning legitimerer rasisme, oppleves som faglig mistillit og bør normalt ikke forekomme i en debatt mellom seriøse forskere. Det er både dårlig gjort og dårlig argumentert. Jeg synes derimot det er vanskelig å gi klar støtte til Thorbjørnsrud i at slike anklager fra kolleger er mye verre enn å bli stemplet som landssviker i sosiale medier eller motta trusler som svar på formidling til allmennheten. Jeg vet heller ikke om det er noe poeng i å sammenligne dette. Begge deler er ille. Men det er viktig å påpeke at grensen mellom faglig kritikk og ren mobbing kan erfares forskjellig fra person til person. På samme måte er forskere ulike når det gjelder hva de orker å stå i. Taushet eller utfrysing er andre strategier som kan oppleves som knusende, og i mitt materiale er det eksempler på forskere som sluttet med forskning på migrasjon og mangfold av den grunn. På 1990-tallet var nok forskere som tok opp problemer i innvandrermiljøene mest utsatt for kritikk innad i forskermiljøet. Utad, i den større offentligheten, var det større gjenklang for kritikk av innvandrere og innvandring.

Friberg kritiserer boken for å tegne et for dystert bilde av migrasjonsforskeres erfaringer med kommunikasjon. Han bruker egne erfaringer som eksempel. Friberg har selv blitt utskjelt i sosiale medier og i avisers kommentarfelt, utsatt for trusler og satt på landssvikerliste. Slik sett bekrefter han mitt bilde av migrasjonsforskeres kommunikasjonsutfordringer. Hans kritikk er at jeg tegner et offerbilde der forskerne framstår som stakkarslige typer som ikke tåler motstand. Dette er jeg uenig i, men gir Friberg rett i at jeg kunne ha fokusert mer på forskere som tar motstand som en utfordring. Det er flere eksempler på det i mitt materiale. Men forskere reagerer på motstand på forskjellig vis. Noen går ikke ut med noe kontroversielt i frykt for utskjelling eller å skade det miljøet man studerer. Andre har ikke problemer med å kommunisere vanskelige saker, tar utskjelling mindre alvorlig, og tar gjerne en kamp både i radio og på nettsteder. Og noen liker slike debatter og motiveres av dem.

Tidligere var dette feltet ridd av det Alghasi med en snedig vri på bokens tittel, kaller en kamp om virkelighetene. Hvilke forskererfaringer skulle gis størst tyngde i det større bildet? Som både boken og kommentarene viser, handler forskernes virkelighetsoppfatninger blant annet om hva de forsker på, hvilke teoretiske perspektiver de benytter, og om deres konkrete erfaringer i møter med forskningsobjekter og offentligheten. Det hører også med til fortellingen at vi tilhører en elite og er mindre vant til å bli utdefinert enn mennesker med andre jobber og bakgrunner. Dette er også en del av svaret på hvorfor vi sliter når vi blir mistenkeliggjort for å drive politisk virksomhet.

Idealtyper og maktrelasjoner

Alghasi har rett i at idealtypene over ulike tilpasninger i møtet mellom forskning og offentlighet er beskrivende. Det er de også ment å være. De betegner strategier som delvis kan forklares ut fra ulike bakgrunnsfaktorer. Forskningsmetode, disiplinbakgrunn, arbeidssted, medieerfaring og alder er noen dimensjoner som sannsynliggjør hvilken idealtype som best beskriver ulike forskere. Men det har også med personlighetstype og muligens genetikk å gjøre, felt som Borchgrevink korrekt påpeker ligger utenfor samfunnsvitenskapenes kunnskapsdomene. Og det kan være relatert til det blikket man har ut fra identifikasjon med eller tilhørighet til majoritet eller minoritet, noe Alghasi antyder i sitt eksempel med to forskere som gir helt ulike tolkninger av en episode på Gardermoen. Jeg er imidlertid mer skeptisk til Alghasis forsøk på å skissere et Bourdieu-inspirert innvandringsfelt, da grensene for dette feltet blir uklare for meg. Er det den generelle debatten om innvandring i samfunnet det refereres til, eller gjelder det forskningsmiljøene? Hvem er i og utenfor feltet? Jeg har sympati for argumentet som fremmes av flere om utforsking av endringer i hegemoni på feltet, og at det er viktig å studere maktrelasjoner mellom forskere og i forlengelsen relasjoner til medier og politikk over tid. Samtidig blir dette et annet prosjekt enn det jeg nå har gjennomført. Et prosjekt jeg ville synes var svært interessant å lese om på sikt.

Det er i grenseflatene mellom akademia og mediene, med politikken som en bakenforliggende arena, forskningskommunikasjonen skjer. I disse grenseflatene møtes ulike tidshorisonter, hierarkier, regler for kunnskapsproduksjon og vurderingskriterier. En av mine kommentatorer, Randi Gressgård, identifiserer seg selv som en kritiker. Hennes refleksjoner om likheter på kjønns- og etnisitetsfeltet er interessante, særlig gitt den siste tidens debatt om #metoo og avkolonialisering i norske medier og universitetsmiljøer. Mens de som reiste avkolonialiseringsdebatten selv sier at de ønsket et større mangfold i akademia for bedre å analysere vår for- og samtid, møtes de av en kritikk som tilsier at de gir trolldom, religion eller lekmedisin lik tyngde som vitenskap. Gressgård viser til andre begrep eller uttrykk som hun mener blir oppfattet som latterliggjørende per se når de benyttes i dag. Jeg støtter Gressgård i dette resonnementet, og mener at vi trenger en nyansert forståelse av relasjoner mellom majoritet og minoriteter og av begreper som identitet og identitetspolitikk for å forstå sosiale utfordringer i vår tid. Jeg er som henne kritisk til utbredte karakteristikker av forskere som politisk korrekte, noe som per se anses som negativt og synonymt med ikke-realisme, naivitet og motvilje mot å si det som det er. Gressgårds egen kritikerposisjon retter seg hovedsakelig innad mot akademia. Det handler om den implisitte normativiteten blant forskerne, men også om hvordan hun mener noen forskerperspektiver og karakteristikker av andre får hegemoni i den større offentligheten.

Etiske dilemmaer

Flere etterlyser en grundigere drøfting av etiske dilemmaer når man går ut med forskningsresultater på dette feltet. Tordis Borchgrevink går rett til kjernen av slike dilemmaer i sitt essay. Hun savner en analyse av hvorfor dette feltet er så politisk brennbart, og antyder selv noen løsninger på dette. Borchgrevink tar utgangspunkt i kritikken av Unni Wikans bok Generous Betrayal, der Wikan ble utsatt for en drepende karakteristikk av anmelderne av boken. Jeg tror Borchgrevink har rett i at brennbarheten på dette feltet blant annet handler om at ulike diskrimineringsgrunnlag og rettigheter veies opp mot hverandre, men jeg er noe mer usikker på om det er kollektive kulturelle rettigheter og individuelle rettigheter som konkurrerer i dag. For meg ser det ut som om det hovedsakelig er konkurransen mellom ulike individuelle rettigheter og brudd på disse som veies opp mot hverandre på dette feltet. Er det viktigst å fokusere på rasistisk vold og urettmessig diskriminering av unge gutter med feil navn på arbeidsmarkedet, eller er det viktigst å fokusere på vold mot unge jenter og kontroll av deres bevegelsesfrihet? Svaret er at det umulig å gi et fyllestgjørende svar. Begge temaer er viktige. Forskere kan føle ubehag når de skriver om ett av disse temaene, fordi de vet at aktivister vil kritisere dem for ensidighet dersom det gagner deres egen sak.

Samtidig er det verdt å minne om at mennesker med minoritetsbakgrunn som blir utsatt for trusler, vold og hatprat fordi de har feil hudfarge eller oppførsel, har det verre enn oss forskere. Når de skamløse jentene kritiserer egne minoritetsmiljøer for sosial kontroll og bokstavtro tolkning av religion, trues de av de mest konservative og kontrollerende i egen minoritet. Og når de kritiserer representanter for innvandringskritiske grupper for rasisme, får de heiarop fra de konservative i egen minoritet som tidligere kritiserte dem. Catch 22 eller uløselige dilemmaer? Antakelig begge deler, men den demografiske endringen av Norge, som også Brochmann trekker fram, gir håp om at disse dilemmaene blir noe enklere å stå i etter hvert. Flere posisjoner og mer nyansering er av det gode.

Generelt sett mener jeg at når man påtar seg rollen som kritiker, må man også tåle å stå i mer enn de som kun rapporterer forskningsfunn og formidler ut fra en purist- eller pragmatikerposisjon. Å kritisere er å være i opposisjon, og man må forvente kritikk tilbake. Thorbjørnsrud beskriver egne refleksjoner omkring hvorvidt hun skulle rapportere om at asylsøkere løy for å få opphold i Norge, der hun endte opp med å skrive det som det var. Hun fikk sterke negative reaksjoner på dette fra andre forskere. Mens Wikan i sin bok Generous Betrayal selv valgte å innta en kritikerrolle vis-à-vis myndighetene, befinner Thorbjørnsrud seg her i en purist- eller pragmatikerposisjon. Hun beskriver de etiske dilemmaene forskere står i når de skal formidle resultatene sine til et videre publikum. Dette er vanskelige vurderinger for forskere, fordi man vet at resultatene kan brukes av politiske krefter på ulike sider. Samtidig skal man være tro mot det man finner, og i alle fall når prosjektet man arbeider innenfor handler om å finne ut av slike spørsmål. Thorbjørnsrud gir en ærlig beskrivelse av slike dilemmaer og de følelsene som vekkes når man blir anklaget for dårlig moral som forsker. Det er bare å oppfordre andre til å ta dette videre og studere slike prosesser og hva de gjør med forskningsmiljøer både på dette og på andre felt i akademia.

Den nye vinen

Mennesker beveger seg, og vi kan endre synspunkter underveis gjennom livsløpet. Men det er mer sannsynlig at mennesker som er født med 20–30 års mellomrom forstår omverdenen på noe ulike måter. Forskere som selv har vokst opp i mangfoldssamfunnet og er vant til å debattere migrasjon, etnisitet, trange kjønnsroller og islam, kan være bedre rustet enn oss som ikke har denne erfaringen. Grete Brochmann viser hvordan hun i sin forskertid har beveget seg gjennom ulike forskningsfelt som er preget av normative dilemmaer og spenninger. Brochmann har tro på framtiden, og mener at polariseringen som red dette forskningsfeltet på 1990-tallet er mindre tydelig i dag, men at det også i framtiden blir viktig å påpeke betydningen av nyanserte analyser. Hun mener også, som flere andre, at boken skulle vært tydeligere på endringer i hegemoniske posisjoner blant forskerne over tid. Jeg tar til meg denne kritikken, og oppfordrer andre til å utforske dette videre – og da med andre typer data enn de jeg har brukt i min bok. Med forskeres egne beretninger som utgangspunkt for analysen, og med et lite miljø der forskerne kjenner hverandre, er det klare begrensninger for hvor langt jeg ville ha kommet i en analyse av endrede posisjoner i feltet over tid. Da måtte man i så fall også ha analysert den vitenskapelige produksjonen, relasjoner til politikere og byråkrater, samt presseoppslag. Både Brochmann og Thorbjørnsrud antyder at det er lettere for yngre generasjoner av forskere å innta egne perspektiver. Jeg er enig. Men i slike analyser av fortid og nåtid som Brochmann og jeg selv bedriver, reduseres ofte fortiden til et altfor tydelig svart/hvitt-fotografi. Det var mer nyansert også den gangen, men antall forskere og toneangivende stemmer var færre og sterkere. Vi som var unge opplevde sterk debatt, men også sterkt engasjement. Og de fleste av oss fant mellomposisjoner, våre egne veier inn i feltet.

Nåtidens mangel på et tydelig forskeruenighetsfellesskap, for å bruke det fine begrepet til Lars Laid Iversen, gjør det antakelig enklere å ha ulike perspektiver i dag enn tidligere, noe innleggene fra både Rye og i særlig grad Friberg får fram. Rye betegner migrasjonsforskningen som en stor suksess med høy synlighet i samfunnet og innad i akademia. Og det er riktig. Samtidig er det fortsatt et vanskelig felt for forskerne, fordi det berører eksistensielle spørsmål om identitet og framtid for både majoritet og minoriteter.