Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rumensk tiggemigrasjon i et menneskehandelsperspektiv

Migration for begging from Romania to Norway. A human trafficking perspective



Forsker, Forskningsstiftelsen Fafo




Forsker, Forskningsstiftelsen Fafo

Fattigdom og marginalisering gir økt sårbarhet for utnytting, og rom er overrepresentert blant ofre for menneskehandel både i Norge og Europa for øvrig. Etter Romanias inntreden i EU har migrasjon til Norge for å tigge blitt en etablert praksis enkelte steder i Romania. Denne artikkelen beskriver denne migrasjonsstrømmen, og diskuterer potensialet for maktmisbruk og utnytting av tiggere. Med utgangspunkt i norsk menneskehandelslovgivning analyseres makt- og sårbarhetsrelasjoner i form av kontroll over og avhengighet av ulike typer ressurser som tiggere trenger. Basert på et omfattende kvalitativt og kvantitativt datamateriale produsert i Norge og Romania, tar vi for oss økonomisk avhengighet knyttet til informasjon, lån og transporttjenester, tiggeplasser og trygge steder å sove, samt emosjonell og sosial avhengighet knyttet til beskyttelse og støtte innenfor uformelle nettverk og familierelasjoner. Vi viser hvordan ressursene som tiggerne trenger vanskelig lar seg monopolisere, samtidig som nettverksdrevet «klyngemigrasjon» og vilje til å sove ute under kummerlige forhold reduserer avhengigheten av eksterne aktører. Avhengigheten av tette uformelle relasjoner kan til gjengjeld øke sårbarhet for utnytting innad i familie og nettverk, fordi kostnadene ved å bryte oppleves som store. Vi finner imidlertid ikke at denne sårbarheten øker gjennom migrasjon.

Nøkkelord: menneskehandel, tigging, migrasjon, utnytting, rom

Poverty and marginalization increase vulnerability for exploitation, and the Roma are overrepresented among victims of trafficking in both Norway and Europe. Following Romania's accession to the EU, migration to Scandinavia for begging has become an established practice in some Romanian Roma communities. This article describes this migration flow and discusses the potential for exploitation. Taking Norway’s human trafficking legislation as a starting point, we analyze power and dependency relations associated with different types of resources that beggars need in order to survive and make money. Based on comprehensive qualitative and quantitative data collected in Norway and Romania, we describe access to information, credit and transportation services, begging spots and places to sleep, as well as emotional and social dependency within informal networks and family relations. We show how the resources that beggars need are not easily monopolized, as well as how network-driven migration clustered on the village level and the migrants’ willingness to sleep outside under harsh conditions reduces dependence on external actors. Strong dependency of dense informal networks can, on the other hand, increase vulnerability for exploitation within family and personal relations. However, we do not find that this vulnerability increases through migration.

Keywords: human trafficking, begging, migration, exploitation, Roma

Innledning

Etter at Romania ble medlem i EU i 2007, har det kommet en jevn strøm av fattige rumenere til Norge og de øvrige skandinaviske landene som livnærer seg gjennom tigging, bladsalg, løsarbeid, gatemusikk, flaskepanting og kriminalitet. De aller fleste rumenere som tigger i Norge identifiserer seg som rom eller sigøynere, den fattigste folkegruppen i dagens Europa (Stewart 2012; Trehan & Sigona 2009). Denne migrasjonen er en uintendert – og fra politisk hold sterkt uønsket – bieffekt av det europeiske regimet for fri bevegelse av arbeidskraft, og tiggernes svært synlige tilstedeværelse på gater og torg har vakt opphetet debatt og sterke følelser (Tervonen & Enache 2017). Dette har på den ene siden kommet til uttrykk i form av engasjerte givere og krav om økt hjelpeinnsats; på den andre siden i form av fordømmelser og krav om forbud og utvisning. Mange har uttrykt bekymring for at tiggemigrasjon bringer med seg ulike former for kriminalitet. I den offentlige debatten har imidlertid en annen bekymring stått vel så sentralt: nemlig at tiggerne også kan være ofre for kriminalitet og utnytting fra såkalte «bakmenn».

Dette var blant annet et sentralt argument bak regjeringens forslag om å innføre et nasjonalt forbud mot tigging som ble trukket sommeren 2015. Bekymringen er ikke uten grunnlag. Marginaliserte og ressurssvake grupper som krysser landegrenser er mer sårbare for utnytting og menneskehandel enn andre migranter (Brunovskis & Tyldum 2004; Davidson 2005; Salt 2000; Skilbrei & Tveit 2008). Det er fordi de gjerne har lite utdanning og begrensede økonomiske ressurser, begrenset tilgang til tjenester innenfor den formelle økonomien, og i praksis ofte står uten beskyttelse fra politi og rettsvesen. I både offentlig debatt og internasjonal litteratur er dessuten tigging en inntektsform som i seg selv ofte knyttes til utnytting og menneskehandel.

I denne artikkelen spør vi derfor om rumensk tiggemigrasjon til Norge drives av «bakmenn» eller andre som utnytter, lurer, manipulerer eller tvinger de fattige til å reise ut eller til å tigge, og hvor utbredt dette eventuelt er. Vi spør om måten reisen og oppholdet organiseres på kan forstås som utnytting for det store flertallet av rumenske tiggere i Oslo, og om de som kommer lures, manipuleres eller tvinges til å reise til Norge, eller til å tigge når de først er her. For å nærme oss svar på disse spørsmålene, vil vi beskrive noen sentrale dimensjoner av hvordan migrasjon for tigging fra Romania til Norge er organisert. I disse beskrivelsene bygger vi på et omfattende kvalitativt og kvantitativt datamateriale fra Norge, Sverige, Danmark og Romania. I denne artikkelen vil vi imidlertid hovedsakelig presentere analyser av data fra Oslo og Romania.

Vi har valgt å beskrive hvordan de rumenske tiggerne i Oslo organiserer sine reiser i lys av sentrale begreper i den juridiske forståelsen av menneskehandel. Hensikten er ikke å identifisere ofre for menneskehandel eller tolke den juridiske forståelsen opp mot konkrete enkeltsaker. I stedet vil vi bruke de juridiske definisjonene og anvendelsen av dem i relevante dommer som sensitiverende konsepter, i den forstand at de peker i retning av hva slags fenomener og relasjoner vi ser etter i det empiriske materialet (Blumer 1954). Vi starter derfor med en gjennomgang av lovverk og rettspraksis fra et knippe relevante norske dommer, som et utgangspunkt for et mer sosiologisk perspektiv på maktrelasjoner og potensialet for utnytting innad i de gruppene som tigger i Norge.

I våre analyser ser vi på maktrelasjoner i organiseringen av tigging i et transaksjons- eller byttemaktperspektiv. Det innebærer at vi vil undersøke potensialet for avhengighet og maktmisbruk knyttet til aktørenes tilgang til og kontroll over ulike typer ressurser. Her vil vi se på fem ulike typer ressurser som tiggerne trenger tilgang til for å reise til Norge, og som andre potensielt sett kan kontrollere: 1) informasjon, 2) lån og transportmuligheter, 3) trygge steder å sove, 4) tidsskrifter og tiggeplasser, og 5) nettverk og familie for sosial støtte og beskyttelse. Vi avslutter artikkelen med en diskusjon rundt mekanismer som bidrar til å henholdsvis beskytte mot og øke sårbarhet for utnytting blant rumenske tiggere.

Menneskehandelslovgivningen

I det offentlige ordskiftet dreier diskusjonene om utnytting av tiggere seg rundt uttrykket «bakmann». Det finnes imidlertid ingen juridisk eller sosiologisk forståelse av hva en «bakmann» er. Intuitivt kan det kanskje forstås som en person som opererer i bakgrunnen og organiserer mobilitet og/eller tigging. Det er imidlertid ikke ulovlig å organisere reiser til Norge, selv om de som kommer er svært fattige og selv om de kommer hit for å tigge. Det kan derimot være ulovlig å tjene penger på å få folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort, enten ved å tvinge dem eller å utnytte at de er i en desperat situasjon. Slike former for utnytting er i Norge regulert gjennom menneskehandelslovgivningen og FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Palermoprotokollen), som Norge har ratifisert (United Nations 2000). Disse to danner grunnlaget for den juridiske forståelsen av menneskehandel i Norge. I straffelovens § 257 heter det:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til

  1. prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,

  2. arbeid eller tjenester, herunder tigging,

  3. krigstjeneste i fremmed land, eller

  4. å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer,

straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.

Kjernen i menneskehandelsbegrepet er altså bruk av visse typer av maktutøvelse (vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd) og utnytting (å tjene penger på ofrenes aktiviteter som beskrevet i punktene a til d). Et sentralt element i menneskehandelslovgivningen slik den er praktisert i Norge, er at det ikke nødvendigvis er relevant om den som blir utnyttet har samtykket til utnyttelsen dersom overgriperen er i en maktposisjon, eller offeret er i en særlig sårbar situasjon når vedkommende sier ja til handlinger som retten forstår som utnyttelse.

Sosiologiske perspektiver på makt

De sentrale begrepene i den juridiske forståelsen av menneskehandel er altså knyttet til utøvelse av makt og utnytting. Dette er sentrale begreper også innenfor sosiologien. En klassisk maktforståelse i sosiologien bygger på Max Webers definisjon om at «makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på» (Weber 1992). I Robert A. Dahls forenklede versjon heter det: «A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort» (Dahl 1957). I sin reneste form beror makt på bruk av eller trussel om bruk av vold. Den juridiske definisjonen av menneskehandel forutsetter imidlertid ikke bruk av rå vold eller trusler, men anerkjenner at makt også utøves gjennom manipulasjon, misbruk av sårbar stilling eller misbruk av en maktposisjon. Dette kan knyttes til det vi gjerne kaller et transaksjons- eller byttemaktperspektiv på bruk av makt. Richard Emerson (1962) la vekt på hvordan makt- og avhengighetsrelasjoner formes av aktørers kontroll over ressurser som de i ulik grad er avhengige av. A har makt over B dersom A kontrollerer noe som B er avhengig av. Jo sterkere kontroll A har over dette «noe», og jo mer avhengig B er av å få tilgang til dette noe, desto større makt har A over B. Maktrelasjonen er da ikke bare et produkt av As kontroll over bestemte ressurser, men også av Bs avhengighet av de samme ressursene (Emerson 1962). Et slikt transaksjons- eller bytteperspektiv på makt og avmakt har tidligere blitt benyttet og videreutviklet av blant andre Gudmund Hernes (1975). Å være avhengig av bestemte ressurser og samtidig mangle ulike alternative kanaler for å skaffe seg disse, innebærer avmakt eller det vi i denne artikkelen beskriver som sårbarhet for å bli utnyttet. Gjennom et transaksjonsperspektiv får vi mulighet til å forstå ikke bare hvordan individer kan havne i makt- og avhengighetsrelasjoner, men også hvordan de kan unngå å havne i slike. For dersom B ikke trenger eller ønsker ressursene som A kontrollerer, eller dersom B har tilgang til det som A kontrollerer gjennom alternative kanaler, reduseres Bs sårbarhet for utnytting fra A. Oppsummert forstår vi altså makt som evnen til å kontrollere og eventuelt monopolisere tilgangen til økonomiske og relasjonelle ressurser, mens sårbarhet ligger i manglende muligheter til å skaffe seg ressurser man er avhengig av gjennom alternative kanaler.

For å forstå sårbarhet for utnytting, må vi altså forstå hvilke ressurser tiggerne er avhengige av for å komme hit, og hvem som har kontroll over disse ressursene. Her vil vi ikke bare se på avhengighet av økonomiske og materielle ressurser som muliggjør migrasjon og tigging, men også på sosiale relasjoner og relasjonelle avhengighetsforhold og den sårbarheten disse kan skape. Makt- og avhengighetsrelasjoner oppleves imidlertid ikke nødvendigvis som problematiske av de som er en del av dem, dersom maktutøvelsen oppleves som naturlig eller legitim. Kilder til slik legitimitet kan være formelle eller uformelle posisjoner, ressurser, kunnskap, normer eller tradisjoner. For eksempel vil mange kvinner i prostitusjon akseptere det som uunngåelig at de må ha en hallik som tjener penger på dem. Her blir maktutøvelsen oppfattet som legitim (av de prostituerte), fordi «slik er det bare» på prostitusjonsmarkedet (Brunovskis & Tyldum 2004).

En betydelig andel av de rumenske tiggerne i Oslo er rom. Rom inngår ofte i tette patriarkalske familienettverk med liten tillit til storsamfunnets normer og institusjoner, og i disse nettverkene vil mange anse det som legitimt at menn bestemmer over kvinner og at eldre bestemmer over yngre (Bitu & Morteanu 2010; Fonseca 1996). I saker hvor det er dokumentert menneskehandel til prostitusjon eller kriminalitet i Norge, ligger maktutøvelse ofte nettopp i skjæringspunktet mellom – og med ulike kombinasjoner av – legitim makt, manipulasjon, forledelse og mer direkte trusler og tvang (Brunovskis & Tyldum 2004; Rapport fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel 2017; Skilbrei & Tveit 2008; Tyldum 2013).

Er tigging en form for utnytting?

I et menneskehandelsperspektiv er ikke det at noen har makt over andre et problem, med mindre denne maktposisjonen brukes til å utnytte dem som er i en avmaktsposisjon. Men hva som skal forstås som utnytting, er noe av det mest omdiskuterte i menneskehandelslitteraturen. Ved slaveri, organdonasjon eller prostitusjon vil enhver profitt på andres arbeid/salg av kroppsdeler/prostitusjon ofte forstås som urimelig, fordi dette er situasjoner eller handlinger som mange oppfatter som utnyttende i seg selv. Grenseoppgangene i forhold til når fremmedkrigstjeneste, arbeid og tigging skal forstås som utnytting, er imidlertid uklare. Den internasjonale definisjonen (i Palermoprotokollen) ble gjort vag med vilje, for å gjøre det mulig å oppnå konsensus om teksten på tvers av politiske og religiøse skillelinjer (Gallagher 2010). Internasjonalt har det vært utfordrende å bli enige om utnyttingselementet, blant annet fordi arbeidsmarkeder og familierelasjoner er organisert på ulike måter i forskjellige land. Derfor finnes det ingen felles internasjonal forståelse av hva som er uakseptabel utnytting på disse områdene, og forståelsen av hva som er kan regnes som menneskehandel er derfor avhengig av nasjonal lovgivning, arbeidsmarkedsreguleringer og kulturelle praksiser (Chuang 1998). En måte å få en forståelse for hva som kan ligge i utnytting til tigging, er å se til relevant norsk rettspraksis for utnytting til tigging og arbeid.

I perioden 2005 til 2017 har det vært 46 saker der personer har blitt dømt for menneskehandel i Norge. I sju av disse sakene var ofre eller gjerningspersoner rumenske borgere; til sammen 16 ofre og 16 gjerningspersoner (Rapport fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel 2017). Tre av sakene gjaldt prostitusjon, og de resterende omhandler utnytting til ulike former for kriminalitet. I noen av disse sakene er også tigging nevnt.1

I de fleste domfellelsene der tilreisende rumenere har blitt utnyttet til kriminalitet, er ofrene mindreårige. Kriteriene for hva som forstås som menneskehandel er ikke de samme for barn som for voksne. For mindreårige er det ikke et krav at det er benyttet makt slik det er for voksne, fordi barn ikke skal kunne samtykke til utnytting. Det betyr at i vurderingen av om menneskehandel med barn har forekommet, er det primært hvorvidt de har blitt utsatt for utnytting som er sentralt. Det innebærer at vi ved å se på hvordan menneskehandel med barn har blitt forstått i norsk rettspraksis, kan sette en slags minstestandard for hva som skal til for at noe skal forstås som utnytting i et menneskehandelsperspektiv i Norge. Saker som har endt med frifinnelse er da særlig nyttige, ettersom de kan brukes til en form for begrepsavgrensning.

En dom som er relevant her, er en høyesterettsdom vedrørende tiltale om menneskehandel for å utnytte en ti år gammel gutt som spilte trekkspill til inntekt for familien. Her ble foreldrene tiltalt for å ha profittert på å ta med sine egne barn til Bergen og la dem tigge og spille på gaten for å tjene penger. Foreldrene var selv gatemusikere, og oppholdt seg i Bergen store deler av året. Barna gikk på skole i Romania og kom til Bergen i skoleferiene. Lagmannsretten kom ikke til at dette utgjorde en form for utnyttelse, men konkluderte med at «[f]orholdet preges snarere av at barna er med foreldrene på en del av deres inntektsgivende aktivitet og deltar i denne delen av aktiviteten til fordel for familiefellesskapet». Høyesteretts ankeutvalg stadfestet lagmannsrettens forståelse av at dette ikke kan omfattes av kravet om utnytting (Rt-2012-1175 og LG-2012-107818, sitert i Tyldum, Lidén, Skilbrei, Dalseng & Kindt 2015, s. 32–33).

Det bør presiseres at Høyesterett ikke tok stilling til hvorvidt gutten var i en forsvarlig omsorgssituasjon. Mens barn som er ofre for menneskehandel per definisjon ikke er i en forsvarlig omsorgssituasjon, kan man være utsatt for omsorgssvikt uten å være offer for menneskehandel. Å ikke være i stand til å tilby forsvarlig omsorg, er imidlertid ikke kriminalisert i Norge. Imidlertid kan norsk barnevern gripe inn dersom barn oppholder seg i Norge uten å være i en forsvarlig omsorgssituasjon. Dette er en viktig årsak til at vi svært sjelden ser barn som tigger i Oslo. Tiggere vi har snakket med i Norge og Romania forteller at de ikke tar sjansen på å ta med barna, fordi de frykter at norsk barnevern vil ta dem fra dem.

I frifinnelsen i saken om trekkspillgutten pekes det på at hele familien bidrar med å spille eller tigge til familiefellesskapet. Dette står i motsetning til saker som har endt med dom for menneskehandel knyttet til kriminalitet og prostitusjon der bakmennene selv ikke tar del i det arbeidet/aktivitetene som gir inntekter, men likevel tar en betydelig del av inntektene fra dette. Dette er også i tråd med andre saker om utnytting til arbeid i norsk rettsapparat, der det ikke blir forstått som utnytting i seg selv å tjene penger på andres arbeid. I norsk rettspraksis presiseres det at det må foreligge et visst tvangselement, også for barn som blir utnyttet for arbeid; at de enten ikke har kommet frivillig inn i utnyttelsessituasjonen, eller de kan være tvunget til å bli værende i den. Det understrekes imidlertid at tvangselementet ikke trenger å være betydelig (Tyldum et al. 2015).

I den videre analysen legger vi til grunn at det kan være lov å tjene penger på at andre reiser ut for å tigge, men at denne profitten ikke kan være urimelig. Vi bruker altså et transaksjons- eller markedsbasert begrep også om utnytting. Dersom noen utnytter en monopolsituasjon eller en maktposisjon til å ta urimelig profitt på penger tjent på tigging, vil det kunne forstås som utnytting. Med urimelig profitt mener vi en pris som er betydelig høyere enn vanlig markedspris på for eksempel transport eller som renter på lån. Vi vil også forstå det som utnytting dersom noen bruker sin maktposisjon til å få familiemedlemmer til å tigge og gjennom dette oppnår en bedring av sin livssituasjon som tiggeren selv ikke tar del i, for eksempel om pengene hun tjener går til å bygge hus til en slektning eller går inn i husholdningsbudsjettet til en del av familien hvor hun selv ikke nyter godt av dette. At familiemedlemmer tigger til inntekt for felles husholdning, ligger imidlertid utenfor den forståelsen av utnytting som ligger til grunn for norsk rettspraksis.

Data og metode

I analysene i denne artikkelen bygger vi på en kombinasjon av litteraturgjennomgang, kvalitative intervjuer og surveydata. Vi har gått igjennom relevante dommer fra tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, og intervjuet politi og jurister som har arbeidet med disse og andre saker som ikke har endt med påtale. Dette gir oss oversikt over hvilke former for menneskehandel som er avdekket i Norge, og hvordan disse ble avslørt. Gjennom kvalitative intervjuer med tilreisende fattige tiggere og mennesker rundt dem, både i Norge og i Romania, har vi fått innblikk i historier hvor folk har blitt utsatt for ulike former for utnytting, eller inngår i utnyttende relasjoner som kan forstås som menneskehandel, eller som grenser opp mot menneskehandel. Vi har intervjuet migrantene selv, deres familiemedlemmer, sosialarbeidere, lærere og folk tilknyttet det frivillige hjelpeapparatet, og ikke minst har vi intervjuet ikke-migranter i Romania om deres syn på migrasjon for tigging. Fire feltarbeid til ulike regioner i Romania hvor mange av tiggerne kommer fra, har vært særlig viktige for å kunne evaluere hvem som profitterer på tigging og hvordan kvinner og menn som planlegger å reise ut for å tigge organiserer sine reiser. I tillegg baserer vi oss på en spørreundersøkelse blant fattige tilreisende rumenere i Skandinavia gjennomført sommeren og høsten 2014 blant til sammen 1269 rumenske migranter, hvorav 438 intervjuer ble gjennomført i Oslo. Data ble samlet inn gjennom Respondentdrevet utvalgstrekking (RDS), en metode utviklet for å studere vanskelig tilgjengelige populasjoner og som under gitte forutsetninger kan gi forventningsrette («representative») data gjennom nettverksrekruttering (Heckathorn 1997; Salganik & Heckathorn 2004; Tyldum & Johnston 2014). Intervjuene ble gjennomført ansikt-til-ansikt av rumenskspråklige intervjuere, basert på et om lag 45 minutter langt standardisert spørreskjema.2 Respondentene fikk en rekke svært detaljerte spørsmål om praktisk organisering og finansiering av reise og opphold, samt deres erfaringer og vurdering omkring en rekke forhold som er relevant for å kunne vurdere risiko og sårbarhet.

Mens de kvalitative dataene brukes til å gi noen konkrete beskrivelser av mekanismer som øker eller reduserer sårbarhet for utnytting og tvang, brukes de kvantitative dataene til å beskrive hvor utbredt ulike egenskaper og praksiser er. Vi identifiserer flere enkelthistorier som tematiserer utnytting og maktmisbruk. Disse er så sammenlignet med det vi vet om relasjoner og praksiser i populasjonen, og vi spør om de sentrale mekanismene som forbindes med menneskehandel kan tenkes å være utbredt for gruppen som helhet, eller om de representerer mer sjeldne unntak.

Fem områder der tilreisende tiggere er sårbare for utnytting og menneskehandel

Over har vi beskrevet hvordan personer som er avhengige av bestemte ressurser og som har begrensede muligheter til å skaffe seg disse ressursene på egen hånd, kan være sårbare for utnytting fra de som kontrollerer tilgangen til disse ressursene. Makt ligger altså i evnen til å monopolisere tilgangen til nødvendige ressurser, mens sårbarhet ligger i manglende muligheter til å skaffe seg ressurser man er avhengig av gjennom alternative kanaler.

Hvilke ressurser er det de fattige tilreisende trenger for å komme til Norge for å tigge? Basert på litteratur om menneskehandel fra andre felt og egen forskning, har vi valgt ut fem områder som vi mener er de mest sentrale for å forstå hvordan «bakmenn» eller andre aktører kan tenkes å monopolisere tilgang til ressurser og misbruke denne makten for å utnytte tiggerne. Disse områdene kan i hovedsak deles i to ulike typer avhengighet: Økonomisk avhengighet er knyttet til tilgang på informasjon, tilgang på lån og transporttjenester, tilgang til tiggeplasser og tilgang på trygge steder å sove. Emosjonell og sosial avhengighet er knyttet til tilgang på beskyttelse og støtte innenfor sosiale nettverk og familierelasjoner.

Tilgang på informasjon

En forutsetning for å kunne reise til utlandet for å tjene penger, er at man har tilgang på informasjon (Castles & Miller 2009; de Haas 2010; Faist 1997). Rumenske tiggere trenger ikke bare å vite hvordan man kommer seg til Norge, de må også vite hvor de kan sove når de er her, hvor mye ting koster, hvordan de får tak i tidsskrifter å selge eller et sted å tigge, og ulike formelle og uformelle lover og regler de trenger å kjenne til. Kun 16 prosent av tiggerne i Oslo oppgir at de kan noe engelsk eller norsk. De fleste har også svært begrensede lese- og skriveferdigheter, også på rumensk; 60 prosent av tiggerne oppgir at de leser svært dårlig eller ikke i det hele tatt. Men selv om de hadde kunnet lese og skrive ville det ikke ha hjulpet, for informasjon om de uformelle delene av økonomien – som hvor det er lett å finne tomflasker i Oslo, eller hvor mye man kan tjene på tigging ulike steder – finnes uansett ikke i noen skriftlige kilder på nett eller andre steder. Personer som ønsker å dra til Oslo for å tigge er derfor avhengig av muntlig informasjon; de må kjenne noen som kan fortelle dem hvordan man kan reise til, leve og tjene penger i Norge.

I menneskehandelslitteraturen er avhengighet av mellommenn som kontrollerer informasjon sentralt for å forstå hvordan utnytting av migranter kan skje (Brunovskis & Tyldum 2004; Salt 2000). Når enkelte aktører klarer å monopolisere tilgang på informasjon, gir det muligheter for å lure eller manipulere folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. På direkte spørsmål om de noen gang på sine reiser til Norge har blitt lurt, løyet til eller manipulert av noen som har organisert reisen, eller andre, svarer totalt 26 personer – eller rundt 7–8 prosent – ja. I tillegg er det noen som oppgir at de er usikre på om de har blitt lurt. Nesten alle oppgir at det er andre rumenere som har lurt dem. Dette er svar som selvsagt må tolkes med stor forsiktighet. Personer som faktisk befinner seg i alvorlige tvangssituasjoner vil neppe fortelle om det i en spørreundersøkelse. Mønsteret som framkommer kan imidlertid gi noen indikasjoner om tilgrensende og mindre alvorlige tilfeller av løgn og manipulasjon. De som oppga at de hadde blitt lurt var stort sett menn (23 av 26), og blant dem var det både tiggere og folk som livnærte seg med andre midler. Høyest sannsynlighet for å føle seg lurt hadde de som oppga at de aktivt lette etter arbeid. I et åpent oppfølgingsspørsmål fortalte flere at de hadde blitt forespeilet at det vil være mulig å finne arbeid og et sted å bo, og at de ikke hadde sett for seg at de måtte tigge, pante flasker og/eller sove ute. Vi vet imidlertid ikke om det var noen som aktivt gikk inn for å lure dem til å reise, eller om de bare hadde fått inntrykk av at det skulle være lettere å finne arbeid.

De fleste tiggere som reiser til Norge, har imidlertid relativt god og realistisk informasjon om hva som venter dem her. Det er flere grunner til dette. For det første hadde to tredeler av tiggerne som var i Oslo sommeren 2014 reist fram og tilbake mellom Oslo og Romania mange ganger. For mange inngår tiggemigrasjon i en transnasjonal økonomisk strategi der de har familien i Romania, men reiser regelmessig til Norge for å tjene penger. De som har vært her før, vet hva som venter dem når de kommer til Norge. For det andre har migranter som reiser for første gang vanligvis god tilgang på informasjon gjennom bekjente i landsbyen, fordi migrasjonen fra Romania til Skandinavia ofte er organisert i en form for nettverksdrevet «klyngemigrasjon». I romlandsbyer i Romania er det gjerne en betydelig andel av husholdene som har medlemmer som reiser til utlandet for å tjene penger; de reiser til Tyskland, Portugal, Frankrike, Italia, Danmark, Sverige, England eller Norge. Men i de landsbyene vi har besøkt, er det alltid et begrenset antall destinasjoner, ofte kun to: ett land i Skandinavia og ett land i Sør-Europa. Og selv innenfor disse landene er migrasjon ofte konsentrert om en by. I én landsby reiser alle som vil til Skandinavia til Ålborg i Danmark, i nabolandsbyen reiser alle til en liten forstad utenfor Göteborg, mens migranter i den tredje landsbyen reiser til Fredrikstad i Norge. Slik klyngemigrasjon innebærer at de som reiser til for eksempel Fredrikstad, vil kunne treffe på naboer og slektninger på hvert gatehjørne når de er i utlandet. På denne måten inngår selv ikke-migranter i landsbyene i Romania i transnasjonale nettverk, der alle har tilgang på betydelige kunnskaper om byene migrantene fra deres landsby drar til, selv om de selv aldri har vært der. Når «alle» i landsbyen kjenner til hvordan man finner steder å sove eller tigge på destinasjonsstedet, er det vanskeligere for utenforstående å kontrollere eller manipulere informasjon. Vi har ikke informasjon om hvor mange som kom fra slike landsbyer med nettverksdrevet klyngemigrasjon, men blant den tredelen som var i Oslo for første gang da vi møtte dem, oppga halvparten at de kjente mer enn ti andre rumenere i Oslo. Kun elleve personer oppga at de var i Norge for å tigge for første gang og kjente færre enn fem rumenere i Oslo.

De som ikke kommer til Oslo gjennom slike nettverk, og som ikke har reist fram og tilbake mange ganger og som derfor ikke kjenner byen godt, utgjør en særlig sårbar gruppe, nettopp fordi de ikke har tilgang på informasjon (og beskyttelse) som nettverk kan gi. En historie med klare elementer av ekstern organisering og urimelig profitt ble fortalt av en familie som reiste fra en hovedsakelig majoritetsrumensk landsby uten omfattende kjedemigrasjon. Far og sønn hadde reist flere ganger til en norsk småby, i en bil eid av en organisator de ikke kjente personlig. De kjente heller ikke de andre tiggerne de reiste sammen med. Som sjåfør var faren ikke bare ansvarlig for transport og distribusjon av tidsskrifter som skulle selges, men også for å samle inn pengene som selgerne tjente. Først når de kom tilbake til Romania, ble overskuddet fra turen distribuert til migrantene. Vi vet ikke hvor stor profitt organisatoren tok, men ettersom inntektene ble samlet inn og først distribuert i etterkant, var det her et betydelig potensial for utnytting. Dette er praksis vi kjenner fra prostitusjonsfeltet, der halliker gjerne beholder alle inntekter mens de prostituerte oppholder seg i utlandet, og på den måten beholder makt over dem i hele perioden (Brunovskis & Tyldum 2004). I dette tilfellet klarte altså bileieren å kontrollere tilgangen på sentrale ressurser som denne familien trengte for å reise til Norge for å tjene penger. De hadde behov for tjenester – et sted å sove, tilgang til tidsskrifter og transport – som kun organisatorene kunne tilby. Far og sønn i denne familien ga klart uttrykk for at de ikke ønsket å sove ute, og var derfor avhengige av en bil de kunne sove i. De hadde ikke tilgang på nettverk som kunne hjelpe dem med reisen, og derfor kom de i en situasjon der «bakmenn» kunne ta kontroll over inntektene deres. Hvorvidt profitten bileieren tok var urimelig, vet vi ikke, men informanten indikerte at det ikke var et uproblematisk innhugg.

Denne måten å organisere tiggemigrasjonen på er imidlertid ikke typisk for de som kommer til Oslo for å tigge. Dette er fordi de aller fleste kommer fra landsbyer der mange andre også reiser til Oslo, og hvor selv ikke-migranter gjerne har kunnskap om risiko og muligheter i migrasjon. De som ikke kommer fra slike migrasjons-«hotspots», er derimot mer sårbare for utnytting. Ikke bare fordi de har begrenset tilgang til informasjon, men også fordi de i større grad blir avhengige av mellommenn for å få tilgang til tjenester som lån, transport, et sted å sove og inntektsmuligheter.

Tilgang på lån og transportmuligheter

Fattige mennesker har ikke enkel tilgang til kreditt, og i litteraturen om menneskehandel regnes gjeld tatt opp for å dekke transport som en sentral mekanisme for avhengighet som kan utnyttes. Utnyttelse av maktrelasjoner som skapes på grunn av gjeld, var også tilfellet i den såkalte «sjåførsaken» fra Borgarting lagmannsrett fra april 2016. Dette er en av de få sakene som delvis omhandler tigging og som har endt med dom for menneskehandel (15-064887AST-BORG/01). De domfelte i denne saken er en kosovoalbansk rom, bosatt i Norge, og hans rumenske svigersønn. Ved flere anledninger reiste de til Romania og hentet til sammen åtte personer som ble med dem til Norge på kort varsel med løfter om arbeid. Ofrene var gjennomgående svært ressurssvake personer, også sammenliknet med andre rumenske rom som tigger i Norge. Når de kommer til Norge viser det seg at det ikke finnes jobb til dem, og i stedet får de beskjed om at de skylder 200 euro for reisen og at de må tjene inn disse pengene ved å stjele, tigge eller prostituere seg. Noen av ofrene bor hjemme hos hovedmannen, som deretter krever at de skal betale for overnattingen. Flere av ofrene reiser tilbake til Romania uten å følge «bakmannens» krav om å stjele og uten å betale ned gjelden sin. De låner penger av bekjente i Oslo for å betale for returen. En gruppe på fem personer har imidlertid ikke nettverk i Oslo, og blir presset til å stjele for de domfelte for å betale tilbake gjelden. Bakmennene bruker både trusler og vold for å få dem til å stjele. En kvinne i gruppen (de andre fire er menn) prøver å tjene inn penger ved å tigge. Hun kommer da i kontakt med en rumenskspråklig ansatt hos utekontakten i Oslo og ber om hjelp. Utekontakten setter i verk tiltak i tråd med rutinene ved mistanke om menneskehandel, politiet blir involvert og overgriperne blir pågrepet.

Saken illustrerer to sentrale mekanismer som gir avhengighet som kan utnyttes. I likhet med tilfellene vi har beskrevet over, er det sterk informasjonsasymmetri mellom de som rekrutterer og ofrene. Ofrene har ikke informasjon om hva de skal gjøre for å be om hjelp når de får problemer, og de kjenner ingen de kan henvende seg til for å be om hjelp. Det er takket være en sosialarbeider at de blir fanget opp og får hjelp. Men de havner også i en asymmetrisk maktrelasjon fordi de har lånt penger som de ikke klarer å betale tilbake. Vi ser i en rekke dommer på menneskehandelsfeltet at fordi migrantene låner penger for å finansiere reisen, kan de oppleve at de ikke er i en posisjon der de kan si nei om «bakmenn» ber dem gjøre ting de ikke ønsker å gjøre (Brunovskis & Tyldum 2004). Dette kan være å stjele, prostituere seg eller tigge.

Er det grunn til å tro at de fattige tilreisende som kommer til Norge, presses til å tigge på grunn av gjeld? Ved å se på omfanget av lånefinansierte reiser, om kostnaden ved reisen (inkludert renter) kan sies å være urimelig høy og, ikke minst, hva som skjer om noen ikke er i stand til å betale tilbake gjeld, kan vi si noe om sannsynligheten for at misbruk av slik avhengighet er utbredt eller ikke.

I surveyen oppgir halvpartene av tiggerne i Oslo at de har lånt penger av sjåføren for å komme seg til Norge.3 I rumenske landsbyer med mye migrasjon går det ofte minibusser i skytteltrafikk til bestemte destinasjoner, deriblant Oslo. Migranter som ikke har penger kan reise på krita til Oslo, men må betale både tur- og returbillett for å få bli med tilbake. De som reiser i minibuss, oppgir at det koster rundt 1200 kroner å reise. De som har lånt penger, oppgir i snitt at de må betale 400–500 kroner mer. Disse oppgir at de bruker i snitt to uker på å betale ned gjelden om de har tigging som hovedinntekt. De som har annen hovedinntekt, betaler den i snitt ned på halvannen uke. Dette er i overensstemmelse med informasjonen de oppgir om øvrige utgifter og inntekter. Det er imidlertid noen få som oppgir at de bruker betydelig lengre tid på å betale ned gjeld.

Praksisen der migrantene får reise på kreditt, gir en avhengighet som kan utnyttes. Det går imidlertid få rykter eller andre historier om vold eller tvang fra sjåfører. Noen av de som kommer til Norge, oppdager at det er mer krevende å tigge enn de hadde trodd på forhånd. Vi har snakket med flere som forteller at de angrer på reisen, fordi de sliter med å tjene inn pengene de har lånt. En eldre kvinne vi snakket med, som hadde åpenbare helseproblemer og fortalte at hun fikk store smerter i beina av å sitte på fortauet, fortalte at tiggingen var lite innbringende. Hun angret og ville hjem, og var fortvilet når hun fortalte oss at hun ikke klarte å betale ned gjelden. Da vi spurte hva som ville skje dersom hun ikke klarte å betale ned gjelden, fortalte hun at hun fryktet at hun måtte bli her til vinteren og kulda kom. Det fungerte mer enn godt nok som motivasjonsfaktor for å tjene penger til å komme seg hjem – det var ikke noe behov for å legge ytterligere press på henne.

Når det verserer så få historier om sjåfører som tyr til trusler eller vold for å få tilbakebetalt gjeld, handler dette delvis om at tiggerne og sjåførene som oftest er del av et felles og svært tett nettverk med opprinnelse fra samme landsby. Om kvinnen over hadde valgt å reise hjem med en annen sjåfør og latt være å betale tilbake gjelden fra reisen til Norge, ville hun og familien hennes fortsatt måtte forholde seg til sjåføren og familien hans når hun kom hjem. Hun har derfor sterke insentiver for å skaffe penger til å betale.4 Systemene for lån og transport inngår ikke bare som rene økonomiske relasjoner, men knyttes an til sosiale relasjoner i landsbyen. Rumenske rom vil ofte oppleve at det har betydelige konsekvenser å bryte med gjeldende normer i landsbyen.

Tilgang til kreditt til å reise er den ressursen som flest tiggere i Oslo er avhengig av, og som i størst grad er kontrollert av enkeltaktører. Når vi ikke ser tegn til at dette utnyttes i særlig grad (for eksempel ved at sjåførene tar urimelig profitt på lån, eller presser migrantene til å tjene penger på måter de selv ikke ønsker), handler dette dels om at sjåførene og tiggerne ofte kjenner hverandre gjennom private nettverk og familierelasjoner, og dels om at de inngår i et relativt etablert marked for transporttjenester. Noen familier har vært faste kunder hos samme sjåfør i mange år. Det er imidlertid verd å presisere at på det tidspunktet vi gjorde vår undersøkelse i Oslo, var det få som slet med å tjene inn pengene de hadde lånt for å reise. De fleste hadde reist fram og tilbake ofte nok til å ha en realistisk forventning om hva de kunne tjene i Norge. De visste når de tok opp gjeld at det var realistisk å få betalt ned gjelden og tjene penger til å ta med tilbake på den tiden de skulle være i Norge. Dersom inntjeningsmulighetene i Oslo skulle forandre seg, er det mulig at flere sjåfører vil kunne utnytte den sårbarheten som ligger i å ikke klare å tjene inn penger til å reise hjem.

Kontroll av tiggeplasser

I litteraturen om menneskehandel er kontroll over tilgang til arbeid sentralt for å forstå sårbarhet for utnytting. Fordi det norske arbeidsmarkedet er vanskelig tilgjengelig for migranter med lite språkkompetanse og formell skolegang, vil mange være villige til å strekke seg langt for tilgang til jobber som kan være både utnyttende og helseskadelige. Er det paralleller til dette i måten tiggerne organiserer sitt «arbeid» på?5 Det vil si: er det noen som kontrollerer tilgangen på tiggesteder i Oslo?

Faste tiggeplasser er viktig for dem som klarer å leve godt av tigging. Det er de faste giverne som gir størstedelen av inntektene; noen gir et fast beløp hver dag, andre en gang i uken, andre gir klær eller mat. Det tar imidlertid lang tid å bygge opp en relasjon til dem som går forbi hver dag. Man trenger å sitte på samme sted i ukevis før det begynner å bli innbringende, og da trenger man å ha tiggeplassen sin for seg selv. De alle fleste tiggere som sitter på et fast sted og tigger, snakker om stedet «sitt» som noe som tilhører dem og familien deres. Fordelingen av tiggeplasser er noe av det som kan virke mest organisert i måten denne mobiliteten er organisert på, og dette har derfor vært et sentralt tema i både kvalitative og kvantitative intervju med nøkkelinformanter, tiggerne selv og de som ønsker seg plassene deres.

Litt under halvparten av de som hadde inntekter fra tigging uken før intervjuet, oppgir at de har en fast tiggeplass. De mest lukrative tiggeplassene i Oslo ble fordelt for mange år siden. Tiggere som sitter på slike plasser, forteller at det er viktig at det til enhver tid er noen fra familien i byen, for hvis plassen står tom for lenge, kan noen andre begynne å bruke den, og da kan det være vanskelig å ta tilbake plassen senere. Maria – en ung rumensk jente på 23 – fortalte for eksempel hvordan deres tiggeplass hadde vært i familien i snart ti år. Plassen deres var imidlertid ikke særlig god, ettersom det var vektere i området som tvang dem til å flytte seg hele tiden. Men de prøvde å ha noen der på de travleste tidene når inntektsmulighetene var best. En vinter hadde de imidlertid ikke noen familiemedlemmer i byen, og de ba en annen rumener om å passe plassen. Da de kom tilbake, nektet hun å gi slipp på plassen. Først forsøkte Maria å komme litt tidligere enn vanlig for å sikre seg plassen, men den andre kvinnen kom bare enda tidligere neste dag. Det endte til slutt med høylytt krangling, og med hjelp fra en av de lokale rusavhengige tiggerne, som også mente at plassen tilhørte Maria, fikk hun til slutt jaget den andre kvinnen bort. Dette er en av få historier om konflikt over tiggeplasser vi har fått høre om i våre intervju. Vi har intervjuet mange om hva som ville skjedd om noen andre hadde prøvd å ta plassen deres, men svarene er som oftest hypotetiske. De færreste har opplevd en slik situasjon som Maria, og retten til å bruke bestemte plasser synes sjelden å bli utfordret. Så hvordan er bruken av tiggeplasser regulert?

De fleste tiggeplassene i Oslo er kontrollert av folk fra de tre største avsenderregionene i Romania. Folk fra Gorj, Bacau og Buzau utgjør knapt halvparten av tiggerne i Oslo, men 78 prosent av de som oppgir å ha en fast tiggeplass. Dette skyldes sannsynligvis at dette var gruppene som kom først og derfor hadde fordelt de mest lukrative tiggeplassene før tiggere fra andre regioner startet å komme, og denne bruksretten synes å være akseptert av de som kom senere. Som i alle andre markeder vil imidlertid reguleringen av eiendoms- og bruksrett hvile på en implisitt trussel om vold. Fordi politi og rettsvesen ikke vil engasjere seg i bruksrett til tiggesteder, vil denne implisitte trusselen være knyttet til nettverk av familie, venner og støttespillere som kan mønstres i en konfliktsituasjon. For de som vil holde på en god tiggeplass, er det derfor en fordel å ha et nettverk i ryggen.6

Selv om de mest lukrative tiggeplassene er fordelt, er det ikke slik at det er umulig å finne et sted å tigge i Oslo. Det er fremdeles både kiosker, t-banestopp og dagligvarebutikker sentralt som ikke har fått en fast tiggerfamilie. De som ønsker seg en tiggeplass, kan fortsatt ta banen et par stopp ut fra sentrum og finne seg et sted. En god tiggeplass krever imidlertid en langvarig investering; det tar tid før de faste giverne blir mange nok til at man har en sikker inntekt, og man trenger en stor nok familie til at man kan ha medlemmer i Norge store deler av året, slik at man kan holde på plassen.

Blant tiggerne går det også historier om personer som har prøvd å presse tiggerne for penger for å la dem ha tiggeplassen sin i fred. I disse historiene er det fremmede (rumenere fra andre regioner enn dem selv, eller nordafrikanere) som ikke har noen relasjon til tiggerne og som selv ikke har noen intensjon om å bruke plassen til å tigge, som presser dem for penger. Vi hørte flere slike historier i Stockholm, hvor det var flere som var kommet for å tigge for første gang og tilsynelatende større rift om plassene. Men også i Oslo har vi hørt om noen slike tilfeller. Ingen ville innrømme at de hadde betalt utpresserne, men hevdet at de hadde flyttet seg til et annet sted eller eventuelt søkt beskyttelse ved å hente inn slektninger. Tiggere som blir utsatt for slik utpressing, opplever at det ikke er noen hensikt i å henvende seg til politiet for å få beskyttelse. De som ikke har et godt nettverk i Oslo, er derfor mer sårbare enn de som kommer fra landsbyer hvor mange reiser regelmessig til Oslo og som kan søke beskyttelse hos dem.

Vi finner altså få indikasjoner på at enkeltnettverk eller grupper kontrollerer eller har makt over tiggerne gjennom å kontrollere tilgang på tiggesteder. De faste giverne er en medvirkende faktor som bidrar til å regulere bruken av tiggeplasser. Om det skulle dukke opp et nytt ansikt på plassen, vil de nye ikke umiddelbart kunne tjene penger siden inntjeningsmulighetene ligger vel så mye i relasjonen til faste givere som i plassen i seg selv.

Et trygt sted å sove

En stor utfordring for tilreisende uten særlige inntekter, er å finne et sted å sove i Norge. Studier av andre grupper EU-migranter viser at det nettopp kan være boligutgiftene som knuser drømmen om å etablere seg i Norge (Friberg, Elgvin & Djuve 2013). Migranter som lever av tigging, flaskepanting og småkriminalitet vil sjelden ha mulighet til å betale ordinære leiepriser i Norge, og i andre europeiske byer ser vi ofte at det utvikler seg egne tilbud av bosteder for migrantarbeidere, der man betaler på dagbasis for en madrass på gulvet eller liknende (Fedyuk 2011; Solari 2010). Slik utleievirksomhet vil ofte være en del av den uformelle økonomien og gir velplasserte individer mulighet til å åpne et uregulert marked for utleie av sovesteder, noe de kan bruke til å utnytte andres sårbarhet. Vi vet at tilgang til bolig har blitt brukt som middel for å utnytte østeuropeiske arbeidsinnvandrere i Norge (Søholt, Ødegård, Lynnebakke & Eldring 2012). Kan kontroll av trygge sovesteder gi rom for utnytting av tiggere som kommer til Oslo?

Også for tiggerne som kommer til Oslo, er det viktig å ha et trygt sted å sove. Mange av disse skiller seg imidlertid fra andre økonomiske migranter i sin vilje til å akseptere svært kummerlige sovefasiliteter. Med Oslo kommunes forbud mot å sove utendørs, risikerer de hele tiden å bli vekket og jaget av politi og vektere, og mange opplever å få sine soveposer og andre eiendeler konfiskert av politi og renovasjonsmyndigheter. Like fullt forteller de aller fleste av dem som har sin hovedinntekt fra tigging at de sover utendørs. På spørsmål om hvor de sov siste natt, oppgir 18 prosent at de sov på akuttovernattingen,7 og fire prosent oppgir at de sov i et privat drevet overnattingstilbud (der de i gjennomsnitt betalte 60 kroner per natt for en madrass). Enda færre sov i biler (to prosent) eller på en togstasjon (én prosent). Derimot oppga hele 69 prosent at de sov utendørs – i skogen eller i parker, under broer o.l. Det er altså en liten andel som er avhengige av tilgang på sovesteder i et uregulert marked (i bil eller privat overnatting). Viljen til å akseptere å bo under svært kummerlige forhold bidrar på den måten til å redusere deres avhengighet av eksterne formidlere av overnattingstilbud. Så lenge ingen klarer å kontrollere tilgangen på sovesteder i Oslomarka, kommer ikke tiggerne i avhengighetsrelasjoner til eksterne på grunn av sovesteder så lenge de er villige til å sove ute under kummerlige forhold.

I denne sammenhengen er det interessant å nevne at flere uavhengige kilder har hevdet at det er sterkere elementer av utnytting blant rumenske fattige tilreisende i Bergen enn i Oslo. Bergen har et klima som gjør at det er krevende å sove ute. Dersom man ikke har muligheter til å tørke våte soveposer, telt eller egne klær, kan det på sikt bli umulig å sove ute i lengre perioder. Det er da naturlig om det åpner seg et marked for å tilby overnatting for de tilreisende. Om dette markedet er begrenset, kan tiggerne bli avhengige av «bakmenn» som organiserer tilgangen. Å sove inne vil dessuten kreve høyere inntekter, noe som igjen kan føre til at fokus dreies bort fra tigging til andre inntektsformer. De som er avhengige av et sted å sove innendørs, kan på denne måten bli mer sårbare for utnytting.

Avhengighet av familienettverk

I diskusjonene over har vi beskrevet hvordan tette nettverk basert på slektskap og lokalsamfunn, i kombinasjon med en vilje til å finne alternative måter å bo og livnære seg på utenfor etablerte institusjoner, gjør at bakmenn eller andre utenforstående ikke klarer å kontrollere ressurser som tiggerne trenger for å komme til Oslo for å tjene penger. Den nettverksdrevne klyngemigrasjonen – som gjør at de har tilgang på informasjon om hvordan reisen kan organiseres, og tilgang til transport og kreditt – i kombinasjon med vilje til å akseptere svært tøffe sove- og boforhold, gjør at de er mindre avhengige av bolighaier og andre mellommenn. Dette gjør at de kan være i stand til å reise til Norge og tjene penger til tross for at mange formelt sett er svært ressurssvake. Å ha et bredt nettverk gjennom familie og landsby som tilbyr hjelp og informasjon og sosial støtte, beskytter dem med andre ord mot å bli fanget i utnyttende relasjoner til utenforstående (Pantea 2013). Til gjengjeld er mange svært avhengige av sine familienettverk, og de maktrelasjonene som disse nettverkene er bygget på er kanskje i seg selv de som i størst grad gir sårbarhet for utnytting i disse migrasjonsstrømmene.

Mange romsamfunn kjennetegnes av tette sosiale bånd basert på slektskap og lokalsamfunn, i kombinasjon med sterk mistro til utenforstående og formelle institusjoner (Engebrigtsen 2007; Stewart 1997; Troc 2005). Samtidig står patriarkalske kjønnsnormer ofte sterkt, og i en del tradisjonelle rom-miljøer er arrangerte barneekteskap utbredt, unge kvinner er utsatt for å bli utnyttet av sine svigerfamilier, og vold mot kvinner og barn er utbredt (Cray 2015; Fonseca 1996). Mistroen til utenforstående, i kombinasjon med omfattende diskriminering og eksklusjon fra omverdenen, kan gjøre det svært vanskelig for rom som ønsker å bryte med familien å finne alternative kanaler for støtte. Å bryte med familien og landsbyen kan bety å stå på bar bakke, uten venner og familie, i et land med begrenset velferdstilbud der rom utsettes for omfattende diskriminering og eksklusjon. Det innebærer at de som kan regulere tilgang på nettverk, familiefedre, eldre og landsbyledere, kan ha betydelig makt. Potensielle migranter vil derfor kunne si ja til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort om det kreves av familiemedlemmer som står i en maktrelasjon til dem, om de er redd de blir stående alene hvis de sier nei. Vi vet fra dommer om utnytting av kvinner og barn til prostitusjon og til kriminalitet at det ofte er familiemedlemmer det tas ut tiltale mot.

For vårt formål er det imidlertid relevant å spørre om migrasjon bidrar til å øke avhengigheten av familie og nettverk, og om migrasjon gir økt sårbarhet for utnytting sammenliknet med situasjonen hjemme. I kapitlene over har vi vist eksempler på maktrelasjoner som framtrer på grunn av at noen kontrollerer ressurser tiggerne trenger for å reise; informasjonsbehovet som oppstår når man flytter mennesker bort fra omgivelser de er kjent med til en setting der de kanskje ikke kan språket og ikke vet hvor de skal gå for hjelp. Behovet for transport, gjeld, sovesteder og inntektskilder kommer også som følge av migrasjon. Når det gjelder avhengighet innad i tette familienettverk, kan det stille seg annerledes. I en kontekst hvor kvinnene i hjemlandet er styrt og kontrollert av eldre menn (og svigermødre), vil ikke avstand fra familie og landsby nødvendigvis føre til økt sårbarhet – i hvert fall ikke dersom svigermor eller familiens mannlige overhode blir igjen hjemme. Blant de rumenske tiggerne i Oslo er et av de mest utbredte migrasjonsmønstrene at ektepar reiser sammen, og at foreldre og besteforeldre bytter på å være i Romania og passe barn. Flere unge kvinner fortalte oss at de synes det er deilig å komme seg bort, om hvor godt det er kunne tjene sine egne penger, og i mange tilfeller – å få litt avstand til svigermor. For utenforstående virker det åpenbart tøft å bo i et telt i skogen eller i en trang bil med ektemann, svoger og svigerinne i tre måneder. Men hjemme i Romania er det gjerne også trangt, og fattigdommen ofte like påtrengende. Kvinnemigrasjon i patriarkalske familiestrukturer innebærer gjerne en dobbelthet – en sårbarhet for utnytting der menn (og eldre kvinner) kan bruke sin maktposisjon til å tvinge kvinnen til å reise ut selv om hun ikke vil. Men i mange patriarkalske samfunn utgjør også migrasjon en mulighet for kvinnene til å komme seg bort fra utnyttende familiestrukturer (Tyldum 2015). Kvinner er ofte er mer effektive tiggere enn menn siden mange givere kvier seg for å gi penger til en arbeidsfør, frisk ung mann, mens kvinner gjerne oppleves som sårbare og hjelpetrengende og lettere kan vekke folks sympati og giverglede. Dette innebærer at de rumenske kvinnene, som gjerne har svært begrensede inntektsmuligheter i Romania, kan få en mer sentral økonomisk rolle gjennom tiggemigrasjon. Noen opplever for første gang i livet å ha egne penger i lommen. Blant kvinnene vi intervjuet i Romania, var det mange som ga uttrykk for at de gledet seg til å reise ut og til å komme seg bort fra hverdagen i Romania. På spørsmål om de gledet eller gruet seg til å reise til Norge, var det kun 19 prosent som sa at de gruet seg litt (13 prosent) eller veldig (6 prosent) til å reise. Tiggerne svarte oftere at de gledet seg enn de som kommer for å tjene penger på andre måter. Blant de som kom for å tigge, svarte mer enn halvparten at de gledet seg veldig til å reise ut siste gang. Å få reise til Norge for å tigge er altså ikke nødvendigvis oppfattet som en straff eller lidelse som familieoverhodet tvinger unge kvinner til å gjennomføre. Det er en reise de fleste ser fram til.

Dette forandrer imidlertid ikke på at kvinnene som tigger i Norge gjerne befinner seg i en underordnet posisjon innad i familien, og mange vil være avhengige av at mannlige familiemedlemmer godkjenner at hun tigger i Norge. Men så lenge kvinnene ikke gir uttrykk for at de motsetter seg å reise til Norge, inntektene i hovedsak brukes til familiens felles utgifter og mennene ikke har vesentlig høyere levestandard enn sine koner, vil det være vanskelig å hevde at maktrelasjonen misbrukes til å utnytte kvinnene som tigger.

Avsluttende diskusjon

Tigging blant tilreisende rumenere vekker sterke følelser, og i media er det stor etterspørsel etter entydige moralske fortellinger om hva slags mennesker tiggerne egentlig er. Er de egentlig kriminelle som kommer hit for å lure oss? Er tiggingen organisert av «kyniske bakmenn»? I den offentlige debatten har uttrykk som «organisering» og «nettverk» fått en sentral plass, men det er ofte uklart hva som menes med dette. I denne artikkelen har vi beskrevet hvilke makt- og avhengighetsrelasjoner tiggerne går inn i når de kommer til Oslo og hvordan dette kan føre til sårbarhet for utnytting. Men vi har også beskrevet hvordan mange tiggere organiserer reisen sin på måter som gjør at de unngår å komme i slike makt- og avhengighetsrelasjoner.

Spørsmålet om omfang av menneskehandel må ikke blandes sammen med spørsmålet om hvor mye kriminalitet som begås av tiggere og andre tilreisende fra Romania. Spørsmålet om kriminalitet har vi ikke tematisert i denne artikkelen. Vi har kun vurdert i hvilken grad tiggere er ofre for utnytting og maktmisbruk i tråd med hva som forstås som menneskehandel i norsk rettsapparat.

I artikkelen har vi beskrevet muligheter for maktmisbruk og sårbarhet for utnytting i lys av to hovedtyper avhengighet: økonomisk avhengighet på den ene siden, og emosjonell og sosial avhengighet på den andre. Begrepet økonomisk avhengighet bruker vi om tilgang til og kontroll av ressurser som gjør migrasjon mulig. Dette er ressurser som marginaliserte grupper ofte er avhengige av at andre gir dem tilgang til om de reiser til utlandet – som tilgang på informasjon, lån, transport, reisemuligheter eller et sted å bo. Slik avhengighet gjør migranter sårbare for å bli manipulert og utnyttet av dem som har kontroll over ressursene. Dette er en av grunnene til at menneskehandel som oftest forbindes med migrasjon.

Vi vet at det foregår omfattende organisert kriminalitet med utspring i Romania, og mange fattige rumenere som kommer til Norge for å tjene penger i det svarte arbeidsmarkedet, i prostitusjon og på kriminalitet, blir utnyttet av slike aktører. «Tiggemarkedet» skiller seg imidlertid fra disse markedene på vesentlige måter, i den forstand at ikke bare mulighetene for profitt er lavere, men også ved at mulighetene til å monopolisere nødvendige ressurser i langt mindre grad er til stede. Dette gjør at tiggerne som var i Oslo sommeren 2014 i liten grad var sårbare for utnytting og menneskehandel på grunn av økonomisk avhengighet. En viktig mekanisme som reduserer den økonomiske avhengigheten, er den omfattende klyngemigrasjonen fra enkeltlandsbyer i Romania til byer i Norge som bidrar til å beskytte migrantene mot eksterne aktørers forsøk på å monopolisere og kontrollere sentrale ressurser. På grunn av denne klyngemigrasjonen synes de fleste å være relativt godt informert om hva det innebærer å dra til Norge for å tigge. De som kommer gjennom disse nettverkene, er klar over at å reise til Oslo vil innebære å tigge, lete i søppel og pante flasker, og at de kommer til å bo under kummerlige forhold. De har også fått informasjon om hvordan de skal gå fram for å finne tiggeplasser og andre inntektskilder, og hvor de kan finne steder å sove. Inntektskilder som tigging og tomflasker er også vanskelig å monopolisere og ta «kontroll» over. Tomflasker finnes spredt på ulike steder, og selv om det kan være hard konkurranse om de beste tiggeplassene, er det fremdeles mulig å finne andre steder å tigge. De fleste som kommer er også villig til å akseptere svært kummerlige boforhold, noe som bidrar til at de i liten grad er avhengige av mellommenn for å finne steder å bo. Avhengighet av et trygt sted å sove kan innebære en betydelig sårbarhetsrisiko for økonomiske migranter, men de som er villig til å sove i midlertidige leire i skogen eller på overnattingstilbud i regi av frivillige organisasjoner, står langt friere til å organisere sin reise uten risikable mellomledd. Klyngemigrasjonen har også konsekvenser for måten transport og tilgang til gjeld organiseres på. Avhengighet av gjeld for å finansiere reise, er en sentral sårbarhetsrisiko for marginaliserte migrantgrupper som kan risikere å bli presset til å gjøre ting de ellers aldri ville gjort, for å betale tilbake gjeld. I de vanligste avsenderregionene er imidlertid migrasjonsstrømmene så omfattende at det eksisterer relativt velfungerende markeder for transport og kreditt, noe som bidrar til å redusere denne sårbarheten. Klyngemigrasjon gjør også at de tilreisende ofte har betydelige nettverk i samme by, noe som spiller en viktig rolle i å beskytte migrantene fra utpressing, tyverier, vold og utnytting fra andre aktører. Dette er særlig viktig for denne typen «uønskede» migranter, fordi politiet i liten grad oppleves som en institusjon som vil hjelpe dem om de skulle få problemer. På denne måten bidrar tette nettverk basert på slektskap og lokalsamfunn til å redusere sårbarhet for utnytting gjennom økonomiske avhengighetsforhold, da disse sikrer tilgang på informasjon, gir tilgang på lån og transport og, ikke minst, beskyttelse og hjelp mens man er i utlandet.

Men klyngemigrasjon og nettverk beskytter ikke mot sårbarhet for utnytting innenfor nære relasjoner. Tvert imot gjør avhengigheten av slike landsbynettverk at det å bryte med familie kan ha store konsekvenser. Vi kaller dette emosjonell og sosial avhengighet, og dette er en avhengighetsform som også gir betydelig sårbarhet for utnytting, men som kan være vanskeligere å fange opp fordi ofrene selv ikke nødvendigvis ønsker hjelp. Noen kan la være å be om hjelp fordi de er redd det vil føre til at de ekskluderes fra alle nettverksrelasjoner; andre fordi utnyttelsen de utsettes for er så vanlig at den oppfattes som legitim av ofrene selv. Kvinner og barn står generelt svakt i mange romsamfunn, og romkvinner og -barn er kraftig overrepresentert blant ofre for menneskehandel til kriminalitet og prostitusjon i Norge og i resten av Europa. Ofte er det familiemedlemmer som dømmes som overgripere (Tyldum et al. 2015). Mange rom – både menn, kvinner og barn – lever med betydelig vold i nære relasjoner. Lite tyder imidlertid på at denne volden forverres av migrasjon. I en del tilfeller ser tiggemigrasjon ut til å styrke kvinners stilling i familien siden kvinner gjerne tjener mer enn menn på tigging, og fordi reisen i seg selv ofte gir en viss avstand til svigerforeldre og andre i maktposisjoner. Det kan være verd å presisere at det ikke er kriminalisert i Norge at en mann lar seg forsørge av en kvinne, selv om denne kvinnen skulle tjene penger på å tigge. Dette står i motsetningsforhold til om kvinnen tjener penger på prostitusjon, der det skal langt mindre til før mannen vil kunne dømmes for hallikvirksomhet. Våre intervjuer tyder ikke på at tiggerne selv opplever det å reise til Norge for å tigge som belastende eller utnyttende på andre måter. Tvert imot gleder de fleste seg til reisen – til å tjene egne penger og komme seg litt bort fra hverdagen.

I denne artikkelen har vi vist hvordan en stor andel av tiggerne i Oslo klarer å unngå å komme i avhengighetsrelasjoner til utenforstående, og at de derfor ikke blir like sårbare for utnytting som vi kunne forvente når så ressurssvake migrantgrupper reiser til utlandet. Men vi har også pekt på en rekke områder der noen migranter vil være svært sårbare for utnytting. Det er en betydelig gruppe tiggere i Oslo som ikke har nettverk i Norge, som ikke er villig til å sove i skogen, og som ikke har tilgang til transport og kreditt gjennom bekjente. Denne gruppen er ikke typisk for tiggerne i Oslo, men utgjør en gruppe som vil være svært sårbar for å havne i utnyttende relasjoner som kan kvalifisere til menneskehandel.

Referanser

Bitu, N. & Morteanu, M. (2010). Are the Rights of the Child Negotiable? The Case of Early Marriages within Roma Communities in Romania. Bucharest: Romani CRISS, UNICEF.

Blumer, H. (1954). What is wrong with social theory? American Sociological Review, 19(1), 3–10.

Brunovskis, A. & Tyldum, G. (2004). Crossing Borders: An Empirical Study of Transnational Prostitution and Trafficking in Human Beings. Oslo: Fafo.

Castles, S. & Miller, M. J. (2009). The Age of Migration: International Population Movements in the Modern World (4. utg.). New York: Guilford Press.

Chuang, J. (1998). Redirecting the debate over trafficking in women: Definitions, paradigms, and contexts. Harvard Human Rights Journal, 11, 65–107.

Cray, E. (2015). Early and Forced Marriages in Roma Communities. Country Report: Romania. Council of Europe. Hentet fra https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=0900001680651475

Dahl, R. A. (1957). The concept of power. Behavioral Science, 2(3), 201–215. DOI: https://doi.org/10.1002/bs.3830020303

Davidson, J. O. C. (2005). Children in the Global Sex Trade. Cambridge: Polity Press.

de Haas, H. (2010). The internal dynamics of migration processes: A theoretical inquiry. Journal of Ethnic and Migration Studies, 36(10), 1587–1617. DOI: https://doi.org/10.1080/1369183X.2010.489361

Emerson, R. M. (1962). Power-dependence relations. American Sociological Review, 27(1), 31–41. DOI: https://doi.org/10.2307/2089716

Engebrigtsen, A. I. (2007). Exploring Gypsiness: Power, Exchange and Interdependence in a Transylvanian Village. New York/Oxford: Berghahn Books.

Faist, T. (1997). The crucial meso-level. I T. Hammar, G. Brochmann, K. Tamas & T. Faist (red.), International Migration, Immobility and Development (s. 187–217). Oxford: Berg.

Fedyuk, O. (2011). Beyond Motherhood: Ukrainian Female Labor Migration to Italy. PhD thesis. Budapest: Central European University.

Fonseca, I. (1996). Bury Me Standing: The Gypsies and Their Journey. New York: Vintage Departures.

Friberg, J. H., Elgvin, O. & Djuve, A. B. (2013). Innvandrerne som skulle klare seg selv. Når EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati. Fafo-rapport 2013:31.

Gallagher, A. (2010). The International Law of Human Trafficking. New York: Cambridge University Press.

Heckathorn, D. D. (1997). Respondent-driven sampling: A new approach to the study of hidden populations. Social Problems, 44(2), 174–199. DOI: https://doi.org/10.2307/3096941

Hernes, G. (1975). Makt og avmakt: en begrepsanalyse. Oslo: Universitetsforlaget.

Pantea, M.-C. (2013). Social ties at work: Roma migrants and the community dynamics. Ethnic and Racial Studies, 36(11), 1726–1744. DOI: https://doi.org/10.1080/01419870.2012.664282

Rapport fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) (2017). Politiet. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/03-rad-og-forebygging/menneskehandel/kom-tilstandsrapport-2016.pdf

Salganik, M. J. & Heckathorn, D. D. (2004). Sampling and estimation in hidden populations using respondent-driven sampling. Sociological Methodology, 34, 193–239. DOI: https://doi.org/10.1111/j.0081-1750.2004.00152.x

Salt, J. (2000). Trafficking and human smuggling: A European perspective. International Migration, 38(3), 31–56. DOI: https://doi.org/10.1111/1468-2435.00114

Skilbrei, M.-L. & Tveit, M. (2008). Defining trafficking through empirical work. Blurred boundaries and their consequences: Exploring trafficking through empirical work. Gender, Development and Technology, 12(1), 9–30. DOI: https://doi.org/10.1177/097185240701200103

Solari, C. (2010). Resource drain vs constitutive circularity: Comparing the gendered effects of Post-Soviet migration patterns in Ukraine. Anthropology of East Europe Review, 28(1), 215–238.

Stewart, M. (1997). The Time of the Gypsies. Boulder, Colorado: Westview Press.

Stewart, M. (2012). The Gypsy 'Menace': Populism and the New Anti-Gypsy Politics. London: Hurst & Company.

Søholt, S., Ødegård, A. M., Lynnebakke, B. & Eldring, L. (2012). Møte mellom internasjonalt arbeidsmarked og nasjonalt boligmarked. Oslo: Samarbeidsrapport NIBR/FAFO 2012.

Tervonen, M. & Enache, A. (2017). Coping with everyday bordering: Roma migrants and gatekeepers in Helsinki. Ethnic and Racial Studies, 40(7), 1114–1131. DOI: https://doi.org/10.1080/01419870.2017.1267378

Trehan, N. & Sigona, N. (red.) (2009). Romani Politics in Contemporary Europe: Poverty, Ethnic Mobilization, and the Neoliberal Order. New York, NY: Palgrave Macmillan.

Troc, G. (2005). Roma/Gypsy reactive culture. Studia Europaea, 1, 57–68.

Tyldum, G. (2013). Dependence and human trafficking in the context of transnational marriage. International Migration, 51(4), 103–115. DOI: https://doi.org/10.1111/imig.12060

Tyldum, G. (2015). Motherhood, agency and sacrifice in narratives on female migration for care work. Sociology, 49(1), 56–71. DOI: https://doi.org/10.1177/0038038514555427

Tyldum, G. & Johnston, L. (2014). Applying Respondent Driven Sampling to Migrant Populations. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Tyldum, G., Lidén, H., Skilbrei, M.-L., Dalseng, C. F. & Kindt, K. T. (2015). Ikke våre barn. Identifisering og oppfølging av mindreårige ofre for menneskehandel i Norge. Fafo-rapport 2015:45.

United Nations (2000). Protocol to Prevent, Suppress and Punish Trafficking in Persons, especially Women and Children, Supplementing the United Nations Convention against Transnational Organized Crime. New York: United Nations.

Weber, M. (1992). Makt og byråkrati. Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal.

1To av disse sakene er noen ganger omtalt som utnytting til tigging. I en sak ble en mann dømt for å gjennomføre en falsk innsamlingsaksjon til en veldedig organisasjon, og for å bruke sine egne barn til å samle inn penger til denne. Domfellelsen bygger på at han tjente penger på å la barna gjøre noe ulovlig, og dommen tematiserer ikke hvorvidt tigging i seg selv er utnytting. Vi forstår dette som en sak som handler om utnyttelse til kriminalitet. Den andre, «sjåførsaken», kommer vi tilbake til senere. I denne saken prøvde ett av åtte ofre å tjene penger for å betale ned gjeld gjennom tigging. Dommen fokuserer imidlertid i hovedsak på utnytting til kriminalitet.
2For å sikre representative data gjennom at flest mulig takket ja til å bli intervjuet, ble respondentene betalt 50 kroner for å delta i intervju, i tråd med anbefalt praksis i RDS (Salganik & Heckathorn 2004; Tyldum & Johnston 2014). I tillegg kunne de rekruttere inntil to personer fra populasjonen til undersøkelsen, og ville få 50 kroner per rekrutt (totalt 150 kroner for deltakelse og rekruttering). Betaling av insentiver ble gjort ved oppmøte og før intervjuet, og utbetaling var ikke betinget av at de svarte på undersøkelsen.
3Ytterligere 15 prosent har lånt penger av familie eller venner, og 11 prosent har lånt av andre.
4Dette kan sees i motsetning til «sjåførsaken» vi beskrev over, der flere «ofre» valgte å låne penger av andre for å dra hjem. Siden personen de skyldte penger til oppholdt seg i Norge, ville det ikke ha de samme konsekvensene for dem å bare reise fra gjelden.
5Vi fokuserer her på tigging, ikke salg av blader. Det er imidlertid verdt å merke seg at i mindre byer utenfor Oslo, er det mye som tyder på at tilgang til magasiner å selge kan være en ressurs som kan monopoliseres av mellommenn. I Oslo, som er fokus for denne artikkelen, er imidlertid tidsskriftene lettere tilgjengelige fordi de distribueres direkte til selgerne i byen.
6I en rumensk landsby ble vi også fortalt om en konflikt rundt en tiggeplass i Oslo som hadde blitt løst hos landsbyens tradisjonelle eldreråd.
7Akuttovernattingen drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Der kan fattige migranter kan betale 15 kroner per natt for en feltseng. Her er det et begrenset antall plasser, og når det er stor pågang, fordeles plassene gjennom loddtrekning.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon