Mette Anderssons nyskapende og balanserte bok inviterer til selvrefleksjon og historisk tilbakeblikk for oss som har vært en del av norsk migrasjonsforskning noen år. Bokens siktemål – å analysere forholdet mellom politikk, media og vitenskap – er velrettet og betimelig. Det er i dette urolige triangelet mye av det viktige og vanskelige skjer.

For meg som har vært «migrasjonsforsker» fra lenge før feltet var gjenstand for noen særlig offentlig interesse, er Anderssons meta-perspektiv og lange linjer spesielt interessant. Da jeg skrev min hovedfagsoppgave i sosiologi om migrasjon fra Mosambik til Sør Afrika på begynnelsen av 1980-tallet, visste ikke mine fagkolleger hva migrasjon var. Selv kom jeg inn i feltet via utviklingssosiologi – og gjennom politisk engasjement. Grenseoppgangen mellom politikk og forskning var svært uklar i denne tidlige fasen, og utviklingssosiologien var i høy grad drevet av personer fra venstresiden i politikken. Innen samfunnsfagene var dette et generelt fenomen, men når gjenstandsområdet ble forbundet med offer-status, global urettferdighet, kulturimperialisme osv., var fag og politikk nesten ikke til å skille.

For meg personlig er denne bakgrunnen viktig, for opplevelsene av hvordan politikken styrte faget ble formende for hvordan jeg senere har forholdt meg til virksomheten: Jeg opplevde etter hvert den ideologiserte forskningen som sterkt begrensende for faglig utvikling.

Mette Anderssons interessante drøftinger av skillet mellom borgerrollen og ekspertrollen, og av hvorvidt den normfrie forskning overhodet finnes – kaller frem mange personlige kvaler fra denne tidlige fasen av forsker-livet. Men da jeg forlot utviklingssosiologien til fordel for innvandrings- og integrasjonsforskning på 1990-tallet, skulle jeg møte et minst like politisert og følelsesladet felt. Normene for hva det var legitimt å studere, og med hvilke perspektiver, fremsto som ganske snevre. Jeg var selv opptatt av politikk-utvikling og statens rolle, mer enn hva som foregikk blant minoritetene, og opplevde en slags kollisjon med den dominerende antropologiske tilnærmingen. Perspektivet skulle være nedenfra, og majoriteten var ikke en kategori som ble omfattet med hverken interesse eller forsøk på forståelse, ut over at majoriteten hadde makt. Dilemmaer sto ikke på dagsordenen. Ei heller analyser av hvilke forutsetninger som må være til stede for å videreføre velferdsstaten, den liberal-demokratiske samfunnsstrukturen (inkludert menneskerettigheter) eller for å bevare tillit og stabilitet over tid.

Begynnelsen av 1990-tallet var en brytningstid på det som langsomt hadde blitt et fagområde: internasjonal migrasjon, integrasjon og etniske relasjoner. I Norge kom Ottar Brox med sin dristige bok – Jeg er ikke rasist, men …, der han lanserte begrepet «moralmesterskapet». Jo mer generøs og tolerant holdning man kunne oppvise overfor innvandrere, jo høyere moralsk status. Innvandring var blitt et tema for selvpresentasjon hos det han kalte «en moralsk elite», der også forskere var godt representert. Da Brox’ bok kom, var jeg ennå ikke en del av innvandringsforskningen i Norge, men jeg husker analysene hans gjorde stort inntrykk; friskheten i å gå mot strømmen – utfordre doxaen.

Når det gjelder 1990-tallet, opplever jeg at Anderssons bok ikke treffer tidsånden i feltet, og jeg lurer på om det kan ha noe med utvalget av forskere å gjøre – at flertallet av de intervjuede tilhører de som dominerte. Dette vet jeg ikke – siden utvalget er anonymisert – men når inntrykket gis av at «alle hadde det like ille» – at det var like belastende å bli kalt «moralist» som «rasist», blir dette vindskjevt. En slik likevekts-beskrivelse er mer plausibel i dagens klima, men på 1990-tallet var den anti-rasistiske plattformen ennå klart dominerende. Alternative problemstillinger eller nye perspektiver kunne bli møtt av utsagn som «du er ikke rasist, men det du sier fungerer rasistisk» – eller kunne tas til inntekt for rasistiske holdninger. Eller verre: Når du sier du ikke er rasist, bekrefter du bare tesen om at rasismens essens er å fornekte sin eksistens osv. En slik trillrund, snikende argumentasjon – umulig å kontre – bidro trolig til angsten for å utfordre, angsten for å bli utdefinert. Potensialet for stigmatisering – som man som forsker også må vurdere – kan bli et hinder for å få frem kunnskap. Hvis det rutinemessig blåses i stigmatiserings-fløyta, kan det føre til systematisk underkommunisering av problemer knyttet til innvandring; til svakere kunnskapsgrunnlag for å gjøre noe med eventuelle problemer; og på sikt kan det medvirke til desavuering av forskningen på feltet.

Alle vi som har arbeidet innen dette fagfeltet, vet mye om strategier det var nødvendig å følge for å unngå stempling eller tvangsplassering i en fløy. I dag er angsten trolig mer likelig fordelt, om vi skal legge Anderssons bok til grunn. Det er sterkt å lese beretningene om hvilken ufrihet som har preget stort sett alle forskningsmiljøene – og herav hvilken vegring mot formidling. Forskere forteller om ubehag og frykt for fordømmelse eller for å få blokkert karrieren. Og i konsekvens – tilbaketrekning med en følelse av feighet.

Det er med stor interesse og mye uro jeg leser disse delene av Mette Anderssons bok. Teksten er en påminnelse om at man bør styre unna selvrettferdighetens svøpe i dette landskapet. Hvem som undertrykker hvem er skiftende, og følelsen av ufrihet kan være fordelt på overraskende måter. Ingen av oss kan fri oss fra tidsånden.

De av oss som ikke har følt oss hjemme i noen av de definerte fløyene – som ikke har hatt en verken innvandrings-vennlig eller -kritisk plattform, og som kanskje har vært mer interessert i motsetningene, konfliktene, dilemmaene – alt som er vanskelig og sensitivt, men som også kan peke i nye retninger – vi har kanskje fått en ny besøkelsestid. Jeg føler meg mindre ufri i dag enn tidligere, i den grad det er interessant. Men min følelse av mer pusterom og mindre tankestyring peker selvfølgelig tilbake til plasseringen i feltet: Det gamle over-jeg’et sier at mine perspektiver nå har fått gehør i offentligheten, og at det er derfor albuerommet føles større.

Det dette igjen formidler, er at doxaen fra tidligere til de grader er internalisert. Erfaringene fra flere tiår i feltet gir ikke helt slipp, selv om befrielsen er stor over å kunne studere innvandring og integrasjon akademisk mer som andre samfunnsfenomener.

Parallelt med denne utviklingen har debattklimaet i offentligheten – ikke minst i sosiale medier – tatt av i negativ retning. Det skal lite til før det brenner, og hatefulle ytringer har blitt dagligdags. Digitaliseringen bidrar til overoppheting og overdimensjonering av utsagn og innspill, og det skal ofte svært tykk hud til for å takle presset. Nytt er det at skytset kan komme fra alle kanter samtidig. Men som før i innvandrings-forskerhistorien er det gjerne ens menneskelige habitus som angripes, vel så mye som det saklige innholdet. Skam-tildeling, hån og spott sitter løst – om man er «godhets-posør» eller «fordekt rasist». Vi er tilbake til Brox, men med en langt mer sammensatt skueplass.

Boken gir oss innsikt i hvordan forskere opplever å være en del av dette utsatte terrenget, og den gir oss analyser av samspillet mellom politikk, medier og forskning. Men den reiser også en hel rekke nye spørsmål andre kan ta videre: Hvorfor har feltet blitt så infisert? Når og hvordan fikk farligheten overtaket – og hvilke aktørkonstellasjoner har vært drivende? Hvilke interesser har ligget bak ønsket om å kontrollere tanker og forståelser? Men også – hva er det som har skapt endring: hvilke forutsetninger må være til stede for å utvikle en friere forskningskultur og et bedre ytringsklima?

Hva gjør vi nå, vi som tilhører standen av innvandringsforskere? Det ytre trykket kommer ikke til å svekkes: Internasjonal migrasjon har blitt storpolitikk, og konsekvensene av folkeforflytningene står øverst på mange politikeres dagsordener – mange steder i den rike delen av verden. Gjenstandsområdet – selve tilstrømningen av mennesker – har inntatt dimensjoner som gjør det til et samfunnsfenomen man må forholde seg til, og med ringvirkninger med adskillig politisk sprengkraft. Dette har bidratt til økende etterspørsel etter forskningsbasert kunnskap om alle tenkelige sider ved migrasjon, integrasjon og etniske relasjoner, inkludert konsekvensene for ulike deler av mottakersamfunnet.

De normative dilemmaene vil følge oss videre, det er ingen vei utenom. Men forsker-svaret må i fortsettelsen stadig være etterrettelighet, grundighet og sammensatt kildebruk. Det gammelmodige begrepet sannhetssøken og åpenhet for det alternative argument må være grunnplanken for virksomheten, uavhengig av oppdragsgiver og lærested.

Rolleforståelse oppsummerer for meg mye av hva som kan hjelpe oss i manøvreringen. – Og Albert Hirschmans vektige devise – commitment to doubt.