Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Eliten vi elsker å hate. Mediekonstruerte myter om svensk og norsk kulturelite

The elite we love to hate. Media-constructed myths about the Swedish and Norwegian cultural elite



Professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Hvilke trekk er det ved kultureliten som gjør at vi elsker å hate den, hvordan vurderes den politisk, og hvilke motsetninger og interne spenninger rommer forestillingene om den? Spørsmålene besvares gjennom bruk av en kombinert kvantitativ og kvalitativ ramme- og kulturanalyse av svenske og norske riksaviser (2008–2015). Den typiske representanten beskrives som en smakselitistisk, politisk korrekt, mektig, arrogant og privilegert figur. Av de fem rammene som fremanalyseres, er det kulturelitens smak og politiske betydning som dominerer i begge land. Til tross for noe ambivalens, er begge lands kultureliter beskrevet overveiende negativt. Kulturelitens angivelige forakt og arroganse provoserer aller mest. De mediekonstruerte mytene om kultureliten konstrueres likevel noe ulikt. Den svenske kultureliten beskrives som mer politisk betent og kontroversiell – både med hensyn til spenninger mellom kulturelite og folk og mellom kulturelitens kvinner og menn. Samtidig viser sammenlikninger med tidligere undersøkelser at en vag politisk skepsis til den norske kultureliten er erstattet av mer aggressive holdninger. Artikkelens teoretiske bidrag er koblingen av rammeanalyse, kulturell resonans og myter, et rammeverk som i større grad enn konvensjonell rammeanalyse gir mulighet til å analysere interne motsetninger og formmessige driv i kollektive oppfatninger.

Nøkkelord: kulturelite, kulturell resonans, myter, Norge, Sverige, rammer

What is it that makes the cultural elite into an elite we love to hate, how is this elite evaluated politically, and what contrasts, disparities and internal oppositions do the perceptions of it contain? These questions are answered by using a combined quantitative and qualitative frame and culture analysis of Swedish and Norwegian national newspapers (2008–2015). Typically, members are described as politically correct, powerful, privileged, arrogant and as having highbrow tastes. Of the five frames analyzed, the cultural elite’s taste and involvement in politics dominate in both countries. Although there is some ambivalence, the cultural elite in both countries is mainly described in negative terms. This elite’s reported arrogance and disgust for ordinary people provokes the most. The mediated myths about the cultural elite are, however, constructed somewhat differently in these two countries. The Swedish elite is described as more politically infected – both regarding the opposition between the cultural elite and ordinary people, and between the women and men of the cultural elite. Comparisons with former studies show, however, that a vague skepticism towards the Norwegian cultural elite has been replaced by more aggressive attitudes. The theoretical contribution in this article is the combination of frame analysis, theories on cultural resonance and myths, a framework that, to a greater extent than conventional frame analysis, opens for an analysis of internal oppositions and form-driven dynamics in collective perceptions.

Key words: cultural elite, cultural resonance, frames, myths, Norway, Sweden

Innledning

Eliter kan defineres som små, organisatorisk kompetente aktører med uforholdsmessig stor makt og innflytelse over verdier av kollektiv interesse (Farkas, 2012; Higley, 2010). Men hva med eliter som først og fremst eksisterer som foraktfulle, mytiske figurer som undergraver kollektive interesser, og som derfor få eller ingen vil vedkjenne seg å tilhøre? I denne artikkelen legges to slike eliter under lupen: den svenske og norske kultureliten. Jeg er ikke opptatt av kulturelitenes faktiske eksistens. Det er forestillingene, nærmere bestemt slik kulturelitene representeres i hvert lands medieoffentlighet, som undersøkes. Her er en sammenfattet og noe karikert beskrivelse av hvordan journalister og forfattere ofte fremstiller kultureliten i avisspaltene:

Smale, mørke dressjakker og hornbriller. Urban livsstil. Politisk korrekthet. Sære og provoserende kulturuttrykk som skal beherskes, for all del ikke nytes. Anerkjennende nikking foran noe barnet ditt kunne ha tegnet. Finlitteratur, flerstavelsesord og korrekt anvendte semikolon. Harry-aversjon. Rødvin, champagne og utsøkt selskapelighet som forvandles til fyllefest utover kvelden.1

En hovedpåstand i artikkelen er at denne mytepregede figuren har, om ikke makt, så i alle fall følelsesmessig, retorisk og politisk kraft i det offentlige ordskiftet, ikke minst som negativ motsats til folket. Dette kan for så vidt gjelde flere typer eliter – skepsis til eliter ses over store deler av den vestlige verden. Kultureliten ser imidlertid ut til å rangeres ekstra lavt sammenliknet med andre typer eliter, eksempelvis innen sport og næringsliv. Hva er det ved kultureliten som gjør den så forhatt? Hva er det som gjør at kultureliten pekes ut som viktig grunn til høyrepopulismens fremgang (Brubaker, 2017; Frank, 2006; Marsdal, 2007; Rydgren, 2013; de Vreese, Esser, Aalberg, Reinemann & Stanyer, 2018)?

Artikkelen undersøker kultureliten som kollektiv meningskonstruksjon kvantitativt, kvalitativt og komparativt, gjennom en studie av riksdekkende aviser i perioden 2008–2015. Siden aviser spiller en sentral rolle i formingen av offentlig kommunikasjon og mening (Herkman, 2016; Hjarvard, 2008), er antakelsen at inntaket kan gi en fortettet fremstilling av kultureliten i de to landene. Hovedspørsmål er: 1) hvordan rammes kultureliten inn i svenske og norske aviser, 2) hvordan vurderes den kulturelt og politisk, og 3) hvilke motsetninger og interne spenninger rommer forestillingene om den?

Det teoretiske perspektivet er rammeanalyse i kombinasjon med analyse av kultur, nærmere bestemt resonans og myter. Rammer gir bestemte perspektiver på – og dermed tolkninger av – et fenomen (Entman, 2004). Med utspring i en kombinert induktiv og deduktiv koding, har jeg fremanalysert fem rammer som alle bidrar til å lyssette kultureliten. Jeg undersøker omfang og grad av henvisninger til kultureliten og dens rammer, hvordan kultureliten skaper resonans, eller gjenkjennelse, på kultur- og politikkfeltet, og myters rolle i konstruksjonen av spenninger mellom henholdsvis kulturelite og folk og mellom kulturelitens kvinner og menn. Fruktbarheten av å koble rammer og kultur er demonstrert tidligere (Gamson, Croteau, Hoynes & Sasson, 1992; Goffman, 1986; Hertog & McLeod, 2001; van Gorp, 2010). Denne artikkelens ambisjon er ikke bare å demonstrere, men også lansere et teoretisk oppsett for hvordan rammeanalyse kan kobles til kulturell resonans og – ikke minst – myters formmessige driv.

Kultureliteforskning i Sverige og Norge

I motsetning til mange andre vestlige land, der kulturelitens smak tradisjonelt er blitt opphøyet til den naturlige smaks ideologi (Bourdieu, 1995; Schinkel & Tacq, 2004, s. 59), er Sverige og Norge preget av en vedvarende orientering mot likhet og folkelighet som kulturelle verdier (Sørensen & Stråth, 1997; Henningsen & Vike, 1999; Hjelbrekke, Jarness & Korsnes, 2015). Moderniseringsprosessen i Skandinavia har handlet om å bygge opp egalitære institusjoner, en kultur for likhet – ja, til og med en kultur med et «lidenskapelig forhold til likhet» (Graubard, 1986). Lidenskapen har muligens dempet seg noe, men flere sammenliknende studier viser at disse landene, som for øvrig er noen av verdens rikeste land, har eliter som opplever at de har et lavere makttyngdepunkt enn eliter i mange andre land (Daloz, 2007; Hjellbrekke, Jarnes & Korsnes, 2015; Lien, Lidén & Vike, 2001; Mangset, 2015). Dette ser man ikke minst om man sammenlikner med Frankrike, der kultureliten ifølge Bourdieu (1995) tradisjonelt har fått høy anerkjennelse. Med sitt utenfrablikk ser den franske statsviteren Daloz (2003, s. 48) de skandinaviske landene som ekstreme eksempler på likhetsorientering. Det lave makttyngdepunktet antydes også i de to landenes maktutredninger (NOU 1982:3; Gulbrandsen, Engelstad, Klausen, Skjeie, Teigen & Østerud, 2002; SOU 1990:44; Göransson, 2006; Ruostetsaari, 2007).

Men det finnes også forskjeller mellom Norge og Sverige. I motsetning til Sverige hadde ikke Norge en adel som var i stand til å finansiere og dyrke offentlige kulturtradisjoner. Norsk historie kan knyttes til en opplyst folkelighet med bygdesamfunnet som dominerende modell (Larsen, 1984; Slagstad, 1998). Denne modellen har – i noe større grad enn i det «svenska folkhemmet» – skapt et bondsk innslag i norsk offentlighet, et fokus på nøkternhet og pragmatisme. Ifølge Henningsen og Vike (1999) har denne «folkelige elitismen» skapt trange kår for den ekspressive dimensjonen, for retorikk, lekenhet og karisma. De forklarer det trauste, fantasiløse og antielitistiske offentlighetsethoset som et resultat av en annerledes norsk moderniseringsprosess. Den folkelige koden, eller likhetsnormen, har gjort det vanskelig for eliten å etablere overlegen status i sosial samhandling (Vike, Lidén & Lien, 2001, s. 22–23). Slik fremstår likhet som en naturlig tilstand, mens forskjeller og hierarki oppfattes som truende, som uorden (Henningsen, 2001, s. 126). Flere andre forskere har påpekt liknende tendenser (Danielsen, 1998; Flemmen, Jarness & Rosenlund, 2017; Hjellbrekke mfl., 2015; Ljunggren, 2015). Også Gullestad (2002, s. 82) fremhever et særegent trekk ved likhetsorienteringen: at personer i mange sammenhenger må «oppfatte seg som like for å føle seg som like verdige».

Inspirert av Torstein Veblens uttrykk påfallende eller demonstrativt forbruk, finner Daloz (2007) en slående tilbakeholdenhet i skandinavisk kultur, det han kaller demonstrativ beskjedenhet. Selvpromotering, arroganse og pågåenhet kan lett ses som «usvensk», hevder han (Daloz, 2007; se også Daun, 1998). Det å fremtre som «vanlig» – selv når man er leder, ja, til og med monark – verdsettes. Han mener likevel at nordmenn har en sterkere opplevelse av å befinne seg i periferien, av å ha et visst mindreverdighetskompleks, sammenliknet med det tradisjonsrike og dominerende Sverige. Samtidig observerer han at nordmenn ser ut til å være fornøyde med å kåres som mer beskjedne og mindre formelle enn svenskene (Daloz, 2007, s. 202–203). Nordmenn ser altså ut til å like å tenke på seg selv som likhetsorienterte (Gullestad, 2002).

En rekke intervjubaserte studier fra Norge bekrefter de omtalte trekkene. Selv om disse har et annet utgangspunkt enn den foreliggende studien, er de likevel relevante. Det er blant annet fordi rammene som det trekkes på i tekstlig medierte beskrivelser av kultureliten ofte smyger seg tett opptil ideer om likhet og ulikhet som målestokk for folks normer og vurderinger. Disse normene avtegner seg blant annet i en studie av Skarpenes (2007). Etter å ha intervjuet 113 høyt utdannede personer, finner han at informantene går langt i å fremstille sin smak som gjennomsnittlig, og at det er udemokratisk, arrogant, nedlatende og stakkarslig å hevde at noe er bedre enn noe annet (Skarpenes, 2007, s. 546). Estetiske smaksdommer blir nærmest oversatt til moralske dommer, og det strider mot det egalitære. Fagerheim (2008) finner at klasse og klasseforskjeller blir tildekket av et likhetsideal, en «liksom-likhet», som nærmest forbyr folk å snakke om forskjeller og eksklusjon i hierarkiske termer. Ljunggren (2015), som har intervjuet representanter for norsk kulturelite – professorer innen humaniora, kulturledere, redaktører og veletablerte skuespillere – viser at de til tross for en sterk bevissthet om sin egen eliteposisjon, har en klar forståelse av nødvendigheten av å nedtone denne posisjonen i offentlig sammenheng. Jarness finner i sine intervjuer med representanter for kulturell og økonomisk middel- og overklasse at informantene gjennomgående uttrykker antipati mot andre folks livsstil gjennom stadig å stemple dem som «elite», en moralsk grensedragning som blander seg inn i og delvis forsterker andre former for grensedragninger (Jarness, 2015, s. 362–363).

Mange av de nevnte trekkene – den opphøyde folkeligheten, likeverd forstått som konkret likhet eller makenhet, tendensen til egalitær, nærmest demonstrativ beskjedenhet, forbud mot forskjellsnakk, offentlig nedtoning av egen elitetilhørighet og antipati mot andres – er preget av sterke normer for selvpresentasjon. Disse spiller også inn i de medierte forestillingene om kultureliten. Forskjellen er at medieoffentligheten ser ut til å fremheve snarere enn underkommunisere ulikheter mellom kultureliten og andre sjikt i samfunnet.

Selv om det er gjort interessante studier av kulturjournalistikk og kulturpolitikk i de skandinaviske landene (Knapskog & Larsen, 2008; Kristensen & Riegert, 2017; Larsen, 2018; Lindsköld, 2015), er det, så langt jeg har kunnet registrere, ikke foretatt medieanalyser av skandinavisk kulturelite ut over Haarrs (2009) og Haarr og Krogstads (2011) studier av den norske kultureliten. I de to sistnevnte arbeidene, som gjennomgår kultureliten i aviser fra 1983 til 2008, passer kulturelitebegrepet posisjonsmessig helt inn i Bourdieus (1995) teorier om distinksjoner, der plassering i «det sosiale rommet» er basert på mengde og sammensetning av ulike typer kapital, med smak som en slags sosial stedsans. Arbeidene viser imidlertid at behandlingen kultureliten får i norske aviser, er langt fra den behandlingen franske kultureliter tradisjonelt har fått.

Den foreliggende undersøkelsen starter der de tidligere norske undersøkelsene slapp, i 2008. Materialet er oppdatert til og med 2015, og det sammenliknes med et liknende materiale fra vårt nærmeste naboland. Dessuten inkluderes politikk- og kjønnsdimensjonen. Om det er slik at forestillingene om norsk kulturelite har endret seg og at Sverige er noe mindre likhetsorientert enn Norge, vil jeg i så fall finne nye og forskjellige omtaler av kultureliten?

Sammenlikninger i tykt og tynt

Standardreferansen for den komparative case-strategien er Przeworski og Teunes (1970) «most similar systems design». Ifølge de to forfatterne egner de nordiske landene seg spesielt godt til denne typen sammenlikning (Przeworski & Teune, 1970, s. 32). Ut over en lang felles grense har Sverige og Norge mye felles historisk og kulturelt gods. De har blant annet vært i union i to lange perioder. De er begge små land med høyt velstandsnivå, høy grad av likestilling og relativt lave lønnsforskjeller. De er stabile demokratier, med et mediesystem som Hallin og Mancini (2004) kaller den demokratiske korporative modellen, et system kjennetegnet av en sameksistens mellom kommersielle og offentlige medier, regulerte allmennkringkastere og en relativt aktiv stat. Svensker og nordmenn er dessuten to av verdens mest avislesende folk (World Press Trends, 2016).2

Det å ta utgangspunkt i land med mange felles trekk gjør det mulig å fokusere på ett utvalgt fenomen, kulturfeltets eliter, uten at variasjonen i systemene skaper uoverstigelige problemer for sammenlikningen mellom dem.

Studien er lagt opp som en sammenlikning i tykt og tynt, men med en noe større vekt på tykke, kvalitative beskrivelser enn tynne, kvantitative. Det er som nevnt tekstlige representasjoner av kultureliten som undersøkes. Ulike aviser vil her kunne gi variasjon. Også tekstenes omgivelser, konteksten, vil spille inn. Ikke minst i politisk sammenheng vil ideer om likhet og ulikhet stå sentralt, men muligens på ulik måte og i ulike grad. Vi vet at det å stemple andre som elite gir politisk og retorisk slagkraft i Norge (Haarr, 2009; Jarness, 2013), men er det slik i Sverige?

Ifølge Dimitrova og Strömbäck (2005 er det slik at et dominerende politisk omland kan føre til ulik medieinnramming av ellers like fenomener eller hendelser. For eksempel har det vært ulike regjeringskonstellasjoner i Sverige og Norge i perioden (2008–2015), noe som kan ha påvirket avisdebattene om kulturelitens politiske rolle. I Sverige gikk man i 2014 fra borgerlig-konservativ til en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon. I Norge har den politiske utviklingen gått i motsatt retning: I første del av undersøkelsesperioden – frem til 2013 – hadde Norge en rød-grønn regjering, mens perioden etter 2013 var preget av en blå-blå mindretallsregjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Det kan også være forskjeller i hvordan partiene, spesielt det nye folkelige høyre (inkludert populistiske partier), påvirker meningsdanningen rundt kultureliten. La meg for ordens skyld nevne at Sverigedemokraterna (SD) og det norske Fremskrittspartiet (FrP) er svært ulike partier, med ulike historiske røtter og ulik politisk profil, noe jeg kommer tilbake til.3 Likevel har begge partier de siste årene stilt seg i spissen for kritikken av elitene. Et hovedpoeng har vært å omfordele penger fra elitekultur til mer folkelig kultur, og også å overlate mer til markedet. Samtidig er det et spørsmål om hvor innflytelsesrike og «legitime» partiene på den mer populistiske høyresiden anses å være (Larsen, 2018; Rydgren, 2013). Oppslutningen om disse ved de foran nevnte parlamentsvalgene var henholdsvis 12,9 prosent for Sverigedemokraterna og 16,3 prosent for Fremskrittspartiet. I Sverige satte dessuten Kristdemokraterna kultureliten på dagsordenen ved at partiets leder og sosialminister i 2009 kontrasterte den med «verklighetens folk».4

Forventningen er at ikke bare kultur og historikk, men også aviser, tidsspenn, regjeringskonstellasjoner og politisk omland kan gi variasjon i landenes avisomtale av kultureliten. I den grad dette stemmer, vil det fremheves.

Rammer, kultur og myter

Mange av de tidligere nevnte studiene av kulturelitene benytter klasseperspektiver. Disse gir god innsikt i hvordan eliter er posisjonert i samfunnet. I denne studien benytter jeg som nevnt en annen innfallsvinkel: medierte forestillinger. For å fange inn de medierte oppfatningene om kultureliten, anvender jeg konvensjonelle teorier om rammer, men jeg lanserer en ny kobling mellom rammer, resonans og myter. Blant annet viser jeg hvordan myters todelingslogikker skaper innholdsmessig gjenkjennelse og formmessig driv. Dermed tydeliggjøres intern spenning og dynamikk.

All form for tenkning og snakk innebærer rammer (Lakoff, 2010, s. 71). Selv om disse kan være omstridt, vil de alltid være til stede der fenomener blir beskrevet og diskutert. Denne brede forståelsen av rammer reflekteres i en mangslungen forskningslitteratur. Teorier om rammer inngår i en rekke fag, i alt fra kognitiv psykologi til økonomi. Begrepet ramme omtales derfor som synonymt med alt fra scripts til representasjon, image, vinkling, argument og skjema (Entman, 2004; van Gorp, 2007). Videre benyttes begrepet både om noe intensjonelt og noe ubevisst (D’Angelo, 2002), det inndeler verden i både generelle og saksspesifikke temaområder (Semetko & Valkenburg, 2000), og det knyttes til både medieproduksjon og mediekonsum (Entman, 2004). I medie- og kommunikasjonsforskningen knyttes rammer i første rekke til den måten massemedia organiserer og presenterer saker og hendelser på (Dimitrova & Strömbäck, 2005, s. 404). For eksempel definerer Entman rammer som «utvelgelsen og lyssettingen av visse trekk ved hendelser eller saker og etableringen av forbindelsen mellom dem, slik at en bestemt tolkning, vurdering og/eller løsning fremmes» (Entman, 2004, s. 5, egen oversettelse). Etter mitt syn utelukker ikke definisjonene undersøkelse av fenomener som i hovedsak innrammes negativt, slik skandinavisk kulturelite ofte blir. Også slike fenomener har – i tillegg til sammenlikningspotensial med andre land – trekk, tolkninger og vurderinger. De kan dessuten romme grader av fordømmelse, ambivalens og spenning – samt kjønnsmessig variasjon.

Som nevnt vil rammebegrepet knyttes til kultur, en kobling Goffman (1986) foretok på 1980-tallet, og som flere forskere siden har videreført (Hertog & McLeod, 2001; Gamson, Croteau, Hoynes & Sasson, 1992; van Gorp, 2010). I forlengelsen av dette perspektivet kan rammer betraktes som del av den dype strukturen som eksisterer i en kultur (Hertog & McLeod, 2001). De utgjør en betydelig del av felles mening og kunnskap og hjelper folk med å avgjøre hvordan de skal forstå et fenomen. Det betyr at rammer er «kulturelle fenomener» (Gamson mfl., 1992), der tegn og symboler aktiveres slik at fenomener fremstilles på helt bestemte måter. Slike fremstillinger oppstår som et resultat av samhandlingsbaserte kollektive prosesser. Det utkrystalliserer seg noen felles måter å fortolke og vurdere saker på (McDonnell, Bail & Tavory, 2017, s. 7).

For å få tak i de overordnede rammene i studien, vil jeg benytte det Entman kaller størrelsesorden og kulturell resonans. Størrelsesorden fanger opp gjentatte ord og uttrykk i innrammingen av en sak (Entman, 2004, s. 6, 36). Entman benytter for eksempel størrelsesorden for å sammenlikne hvor mye medieoppmerksomhet to liknende hendelser fikk i utvalgte amerikanske medier (Entman, 2004, s. 31). I denne studien vil størrelsesorden si noe om omfang og grad av henvisninger til kultureliten og dens rammer i Sverige og Norge.

Rammers levetid og dominans avhenger blant annet av hvorvidt de kan knyttes til aktørers sosiale situasjon og til bred gjenkjennelse av kulturelle verdier, temaer og fortellinger (McDonnell., Bail & Tavory, 2017). Denne kulturelle gjenkjennelsen fanges opp gjennom uttrykket resonans. Til grunn for uttrykket ligger et system av meninger – noen kaller det også kulturelt kompass – som folk benytter for å orientere seg i verden. Nærmere bestemt henviser Entman til kulturell resonans som ord og fenomener som er «svært betydningsfulle i kulturen, det vil si merkbare, forståelige, minneverdige og følelsesladede» (Entman, 2004, s. 6, egen oversettelse). I denne studien vil jeg – inspirert av Entman (2004) – benytte meningsbærende ord som ett inntak til kulturell resonans. Et annet inntak som vil benyttes, er holdningene som uttrykkes i omtalen av kultureliten. Gjennom disse inntakene vil jeg forsøke å vise den følelsesmessige og politiske kraften som ligger i meningsdannelsen rundt kultureliten.

Ofte vil rammer lene seg mot en kulturell dypstruktur som opererer ved hjelp av motsetningspar, binære opposisjoner. Disse bidrar i konstruksjonen av kulturelt kraftfulle fortellinger, myter. Myter eksisterer og besegles som sterke forenklinger – som sanne usannheter (Lévi-Strauss, 1955). De tilbyr sjelden noen begrunnelse. De bidrar likevel i kamper om makt, kunnskap og sannhet. Dessuten bidrar myter til å gi rammer en bestemt form, et kontrastfylt driv. De har også sosiale konsekvenser – «de gjør sosiale tegn om til ‘fakta’» (Thwaites, Davis & Mules, 2002, s. 82). En sentral referanse er Barthes’ (1969 [1957]) bok Mytologier, der han knytter samfunnsmessig makt til motsetningsfylte figurer og mytologisk kamp. Slike kamper trenger ikke nødvendigvis gå veien om sannhet for å oppleves som ekte. I myten mister tingene «erindringen om sin egen tilblivelse», hevder Barthes (1969, s. 175). De selvfølgeliggjøres. I studien av kultureliten var to myter fremtredende: myten om kulturelitens politisk-kulturelle betydning i forhold til folket, og myten om kulturelitens kvinner og menn.

Data og metode

To riksdekkende aviser fra hvert land ble valgt, en abonnementsavis og en løssalgsavis. Valget ble bestemt ut fra en kombinasjon av likhet i størrelse, politisk profil, innholdsmessig fokus og antall treff på kulturelit* og kulturelle/a elit*. Av praktiske, men også teoretiske grunner er det tatt utgangspunkt i papiraviser. De er ofte mer bearbeidet enn e-artikler, som er produsert med kortere tidsfrister, og de kan sammenliknes med tidligere studier (Djerf-Pierre, Cokley & Kuchel, 2015, s. 6; Haarr, 2009; Haarr & Krogstad, 2011).

Abonnementsavisene som ble inkludert – Aftenposten (Norge, heretter N) og Svenska Dagbladet (Sverige, heretter S) – er nasjonale kvalitetsaviser med høye opplag og mye kulturstoff. Politisk sett har de en liberalkonservativ profil. Løssalgsavisene som ble valgt ut – Dagbladet (N) og Aftonbladet (S) – er også relativt store aviser med mye stoff om kultur, men ligger i motsetning til de to abonnementsavisene mer til venstre politisk: Dagbladet definerer seg som radikal kulturavis, Aftonbladet som uavhengig sosialdemokratisk. Samtlige aviser ligger i øvre sjikt (blant de fire største) med hensyn til treff på kulturelitens nevnte ordvarianter i sine respektive land i undersøkelsesperioden, og antas å ha stor innflytelse både politisk og kulturelt i de to landene.5

Tidsspennet som er valgt for undersøkelsen er som nevnt åtte år, perioden 2008–2015. De fleste typer av avisartikler er inkludert, men en del artikler er blitt silt ut.6 Avisenes magasiner er tatt med i den grad de er slått sammen med hovedavisen i Atekst, noe som gjelder begge de norske avisene. Dette gir til sammen 669 artikler – med henholdsvis ca. 120 500 og 123 500 ord fordelt på svenske og norske aviser.

Sentrale koder var hvem som utgjør kultureliten, hvilke rammer som går igjen, hvilken holdning som uttrykkes i forhold til kultureliten generelt og rammene spesielt (positiv, negativ, nøytral/blandet) og syn på kulturelitens kjønn. Hovedsakelig var det den enkelte avisartikkel som utgjorde analyseenheten i studien. Til sammen besto kodeskjemaet av 156 koder organisert i 28 grupper.

Semetko og Valkenburg (2000) foreslår to metodiske tilnærminger til rammer, generiske og tematiske. De førstnevnte ligger på et generelt nivå og kan benyttes uavhengig av tema. I motsetning til slike forhåndsdefinerte rammer har jeg sammen med en vitenskapelig assistent – Audrey Stark – anvendt og utviklet tematiske rammer i tett kontakt med materialet, men også knyttet til tidligere forskning på kultureliter. Resultatet var følgende tematiske rammer:

  • Kulturelitens smak og livsstil

  • Kulturelitens makt og sosiale nettverk

  • Kulturelitens forakt og arroganse overfor vanlige folk

  • Kulturelitens fordeling av offentlige ressurser og dens kulturelle prioriteringer

  • Kulturelitens engasjement i politiske og økonomiske saker

De fire første rammene ble valgt ut i tråd med Haarrs (2009) og Haarr og & Krogstads (2011) induktivt kodede avismateriale om norsk kulturelite. Min tidligere erfaring med tematikken ble her benyttet. Den sistnevnte rammen, om kulturelitens engasjement i politikk/økonomi, har en annen opprinnelse. Ved hjelp av en øvrig-kategori ønsket vi å fange opp rammer som beveget seg ut over de tidligere studiene. Tanken var at denne induktive fremgangsmåten kunne gjøre oss sensitive overfor andre eller nye tendenser i hvert lands behandling av kultureliten. Én tematikk pekte seg klart ut – politikk/økonomi. Denne, som var svært lite synlig i de tidligere studiene, ble løftet opp som en egen ramme.

I kodingen startet assistenten og jeg med å identifisere setninger og uttrykk der kultureliten og dens ordvarianter ble brukt, noe som også innebar undersøkelse av ord, argumenter, metaforer og presentasjonsstil (van Gorp, 2010). I neste omgang ble disse uttrykkene klassifisert med hensyn til hvilken hovedbetydning de konstruerte av kultureliten i sin spesifikke kontekst (Herkman, 2016, s. 152). Disse betydningene utgjorde lyssettingen av kultureliten og bidro dermed til å konstruere rammene. I tillegg til å kartlegge antall henvisninger til kulturelitebegrepet over tid, kodet vi for tilstedeværelsen av samtlige rammer og for dominerende ramme i hver enkelt artikkel. Dette sa noe om omfang. Kulturell resonans ble som nevnt fanget opp gjennom koder for meningsbærende ord og holdninger til kultureliten. Myter ble blant annet fanget opp gjennom koder for folket (sett i forhold til kultureliten) og for kvinner og menn.

Materialet er i sin helhet kodet av den vitenskapelige assistenten, men undertegnede har lest samtlige artikler og dessuten prøvekodet det svenske materialet. Siden koding alltid vil ha innslag av skjønn, har det vært stadige møter og løpende diskusjoner om hvordan denne skulle gjøres. Slik har vi – i tråd med tidligere komparative avisanalyser – identifisert «vanskelige og marginale saker i artiklene og revidert kodingen når fortolkningene varierte» (Djerf-Pierre mfl., 2015, s. 9, egen oversettelse). Dette for å gjøre kodingen mest mulig konsistent.

Henvisninger til kultureliten og dens rammer

Henvisninger til kultureliten

Figur 1 gir oversikt over utvalget av artikler med henvisninger til kultureliten (kulturelit* og kulturelle/a elit*) i de to svenske og to norske avisene over tid. Det var flest artikler om kultureliten i de to norske avisene Dagbladet og Aftenposten, særlig i perioden 2008–2012. I perioden 2013–2015 var det svenske Aftonbladet som hadde flest henvisninger til kultureliten. Antallet henvisninger gikk noe ned fra 2014 til 2015.

Figur 1.

Endelig utvalg av artikler med henvisning til kultureliten i to svenske (Aftonbladet og Svenska Dagbladet) og to norske (Aftenposten og Dagbladet) riksaviser, 2008–2015. N=669

Det er en viss økning i henvisningene til kultureliten ved nasjonale valg i Sverige i 2010 og ved opptakten til valget (i 2013) og i selve valgåret i 2014. Det gjelder begge de svenske avisene. I Norge er det en økning i disse henvisningene for Aftenpostens del ved stortingsvalgene i 2009 og 2013, og også ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011. Det tyder på at kultureliten ikke bare er knyttet til kultur, men også spiller en rolle i politikk og valgkamp. Det at kulturavisen Dagbladet ikke viser liknende tendenser, tyder på at avisen i mindre grad enn de andre avisene knytter kultureliten til politikk og valg, eventuelt at den i mindre grad dekker politikk.

Kulturelitens rammer

Etter å ha undersøkt avisenes henvisninger til den svenske og norske kultureliten, ble den prosentvise tilstedeværelsen av de fem rammene kartlagt. Denne ga oss en viss oversikt. Men tilstedeværelsen sa ikke noe om hvilken ramme som var mest fremtredende i den enkelte avisartikkel. Derfor ble det også kodet for den mest dominerende rammen i hver avisartikkel (Figur 2). Den ga en bedre forståelse av hvordan kultureliten ble fortolket og representert i medieoffentligheten.

Den mest dominerende rammen i materialet – ikke minst i Sverige – er kulturelitens smak/livsstil, med kulturelitens engasjement i politikk/økonomi og makt/nettverk som nummer to og tre. Kulturelitens rolle med hensyn til fordeling og kulturell proritering, er den rammen som opptrer sjeldnest.

Figur 2.

Dominerende ramme i den enkelte avisartikkel, Sverige og Norge, 2008–2015. Prosent7

Den interne rangeringen av de fem mest dominerende rammene er lik i begge land. Det er med andre ord stor samstemthet i den relative betydningen som de ulike rammene tillegges i Norge og Sverige. Men det er noe forskjell i graden av henvisninger til dominerende rammer. For eksempel henvises det oftere til rammen politikk/økonomi i Sverige enn i Norge (7 prosent forskjell), mens rammen fordeling/prioritering er hyppigere benyttet i Norge enn i Sverige (11 prosent forskjell), begge resultater statistisk signifikante (p < 0.05).

For meg var det slående at politikk/økonomi, som slett ikke pekte seg ut som noen tydelig ramme i tidligere norske studier av kultureliten, var såpass sterkt representert i begge land. I Haarrs studie (2009) var kulturelitens engasjement i politiske saker fraværende på 1980-tallet og lite tydelig på 1990-tallet, og dette ble hovedsakelig sett som del av en smak/livsstildiskurs. Politikkdimensjonen ble noe mer synlig i perioden 2000–2008, men utgjorde likevel under 6 prosent av omtalene (Haarr, 2009, s. 50). Den foreliggende undersøkelsen, der politikk/økonomi-rammen er nest størst, viser dermed en tydelig politisering av kulturelitebegrepet siden 2008. Som nevnt speiles denne politiseringen i den hyppigere omtalen av kultureliten under valgkamp i tre av de fire avisene som er undersøkt.

Kulturell resonans: Hvordan vurderes kultureliten?

Mens den kvantitative undersøkelsen av omfang og rammer refererer til gjentakelser og hovedfremstillinger med hensyn til innrammingen av kultureliten, dreier kulturell resonans seg mer om hvordan kultur virker. Som nevnt er det benyttet to mål på kulturell resonans: For det første innhold, kvaliteter og motsetninger i ord, uttrykk og argumenter, noe som fremkom gjennom grundig koding, ikke minst av hver ramme; for det andre holdningen til kultureliten, både generelt og rammespesifikt.

Kulturell resonans i ord og argumenter

Smaken og livsstilen som kultureliten sies å ha, kan i sjeldne tilfeller fremstilles som forfinet, men beskrives oftere som underlig og fjern. Beskrivelsene sirkler om «dikt som ikke rimer, musikk som ingen kan danse til og skulpturer av bæsj».8 Kulturelitens avstand til folk flest må for all del opprettholdes gjennom «nya utmanande och provocerande positioneringar». Når «de berømmelige Jacobsen-stolene er å finne overalt», da «får kultureliten kalde føtter, og må videre».9 I likhet med «folk færrest»10 anser kultureliten «overforbruk av champagne som vei til frigjøring»,11 de kan ses «ravende rundt på Kunstnernes Hus eller luskende bak buskene i Ullevål Hageby»,12 og de «drar på langweekend til Roma eller Barcelona seks ganger i året».13

Et sentralt poeng i begge lands politikk-/økonomiramme er at kultureliten «neglisjerer», eventuelt «latterliggjør», den «folkelige, ‘demokratiske’ kulturen». Et annet poeng, som særlig nevnes i svensk debatt, er at den politisk korrekte kultureliten – ofte kalt pk-eliten – opptrer henholdsvis naivt, dumt eller uærlig ved utelukkende å fremheve positive trekk ved innvandring, for eksempel ved bare å snakke om «den goda innvandraren», og ikke økonomiske kostnader ved innvandring. Når problemer oppstår i innvandrermiljøene, skyves disse enten «under mattan av pk-eliten» eller de bagatelliseres ved å hevde at «eventuell ukultur i innvandrergrupper utøves av et lite mindretall».14

Innenfor makt-/nettverksrammen fremstår den kulturelitistiske avantgarden som en «lukket» og «eksklusiv sirkel» med «estetisk eiendomsrett»: Elitene går på festene til hverandre, definerer hva som er «bra» og «dårlig», styrer kulturfeltet, har tilgang til mediene og er «den nya överheten».15 Enkelte påpeker et interessant generasjonsskifte i norsk kulturelite – «de som er født etter 1980 behersker nettverksbygging og selvforfremming på en annen måte» enn tidligere generasjoner.16

Innenfor forakt-/arroganserammen konstrueres kultureliten med ord som «nedlatende», «dømmende», «bedrevitende» og «sint». Her finner man «snakkeklassens hurragutter». Særlig fremheves kulturelitens forakt overfor «den obildade pöbeln».17 Rammen aktiverer en svært kritisk forståelse av kultureliten. Interessant nok benyttes den ofte av journalister og artikkelforfattere som ligger faretruende nær ved selv å kunne defineres som kultureliter.18

Innenfor fordelings-/prioriteringsrammen fremstilles kultureliten som en gruppe som i kraft av sin posisjon skaffer seg fordeler på bekostning av svakere grupper. Kultureliten vil ha offentlige skulpturer, mens folk på sykehjem vil ha ullpledd. 19 Kultureliten er «skjermet fra å satse noe så viktig som egne penger».20 Pengestøtten den skaffer er for «avantgardekunst uten klær og kulturtiltak som er mer korrekte enn interessante».21

Ordene som benyttes i vurderingene av kultureliten er, som vi ser, meningstunge og overveiende negative. Det er viktig å skjønne konteksten for disse vurderingene, ikke minst sammenliknet med intervjubaserte vurderinger av kultur og smak. I sine intervjuer med høyt utdannede middelklasserepresentanter, fant Skarpenes (2007) at det i liten grad eksisterer en norsk kulturelite i bourdieusk forstand – informantene gikk langt i å fremstille sin smak som gjennomsnittlig. Den foreliggende studien viser derimot at mediene tydeliggjør kulturelitens eksistens som elite. De ulike utfallene skyldes ulikheter i innfallsvinkel, metode og materiale (Anderson & Mangset, 2012). Skarpenes beskrev hva den enkelte informant syntes det var legitimt å si i en intervjusituasjon, noe som aktiverte de intervjuedes normative likhetsorientering (Jonvik, 2017). Jeg viser derimot hvordan innrammingen av kultureliten foregår i en medieoffentlighet med journalistiske konvensjoner og konflikt som sentrale og formende logikker (Semetko & Valkenburg, 2000). Her aktiveres ulikhetsorientering. Beskrivelsene gjelder dessuten andre, ikke en selv. Det er grunnlaget for mye av den kritikken jeg finner i materialet. Kritikken kommer blant annet til uttrykk i følgende sitater, førstnevnte lagt i munnen på tidligere kulturpolitisk talsmann for Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen:

Der sitter de [på Kunstnernes Hus], åndssnobbene, intelligentsiaen, og nipper til rødvinsglassene mens de deklamerer sær, eksperimentell lyrikk og siterer sin Nietzsche, Strindberg eller Heidegger. […]

Der [og på Litteraturhuset] sitter også «den nye kultureliten», med sine sinte og arrogante unge menn: snakkeklassens hurragutter som tror det bare er å holde seg for ørene og rope «dum! dum! Dum!» mange nok ganger, så vil meningsmotstandere knekke sammen i krampegråt.22

La oss se mer systematisk på de holdningene som ble uttrykt overfor kultureliten.

Holdningsmessig resonans

Undersøkelsen viste at det ikke var noen signifikante forskjeller i avisenes holdning til kultureliten innen hvert land, men at det var signifikante (p < 0.05) forskjeller på dette punktet mellom landene. Dette kom frem da vi undersøkte henholdsvis positive, negative og blandede/nøytrale holdninger til kultureliten. Holdningen til kultureliten var betydelig mer negativ enn positiv i begge land. I de svenske avisartiklene var holdningen til kultureliten dessuten mer polarisert i den forstand at både andelen med positiv og andelen med negativ holdning til kultureliten var høyere enn i Norge.23

Et eksempel på en generell polarisering rundt eliter i det svenske materialet, er grensedragninger der «högern rasar mot kultureliten, vänstern mot næringslivseliten, Sverigedemokraterna mot medieeliten».24 Andre eksempler er en svært sterk misnøye med det politisk korrekte i Sverige, som i uttrykkene pk-eliten og pk-mafiaen. Samtidig finnes det uttalelser som viser en relativt positiv holdning til kultureliten: at også kultureliten er vanlige mennesker.25 Menneskelig forfining og forflatning kan dessuten kombineres i en og samme person: «Den där blygsamme och rara författaren är plötsligt jordens svin, han går runt och skryter om hur många böcker han sålt under hösten.»26 Videre uttrykker enkelte at de, til tross for en kritisk holdning til kultureliten, samtidig ønsker å bli «sett» av den samme eliten.27 Det vitner om en viss ambivalens i forhold til kultureliten.

Noe av den samme ambivalensen kan ses i Ljunggrens (2015, s. 6) intervjustudie av kulturelitens representanter i Norge. Når disse ble spurt om egen elitetilhørighet i én-til-én-intervjuer, varierte reaksjonene fra motstand, via aksept, til regelrett omfavnelse. Et hovedfunn var likevel beretninger om en selvpålagt nedtoning av tilhørigheten til kultureliten i offentlige sammenhenger. En slik demonstrativ nedtoning (Daloz, 2007) ses i ekstrem grad i denne studien. Mens det fantes 788 henvisninger til andre menneskers tilhørighet til kultureliten i det svenske og norske materialet, var det bare henholdsvis fire og syv mennesker som offentlig, og uten forbehold, erkjente at de selv tilhørte kultureliten.

Om man ser nærmere på holdningene som ble uttrykt overfor kultureliten med henvisning til hver og en av de fem rammene, var man i Sverige mest negativ til kulturelitens forakt/arroganse, deretter til dens makt og nettverk.28 Også i Norge var misnøyen med kulturelitens forakt/arroganse størst, interessant nok i enda større grad enn i Sverige, og deretter kom kulturelitens fordeling/prioriteringer. Smak/livsstil, som var rammen som ble benyttet mest i begge land, var den rammen som så ut til å provosere minst i begge land. Innenfor denne ble kultureliten betegnet som mer sær og rar enn mektig og forhatt. Det er kanskje ikke så underlig at forakt/arroganse gir sterk negativ resonans – det ligger nærmest i rammens ordbruk. Også Entman (2004, s. 32) finner at enkelte rammer gir sterk gjenklang fordi rammen i seg selv er gjennomsyret av moralsk fordømmende vurderinger.

Undersøkelsen viser ikke bare en tendens til hyppigere henvisninger til kultureliten ved valg i Sverige. Den viser også en sterk negativ omtale av svensk kulturelite rundt valgene i 2010 og 2014. Dette ses ikke i det norske materialet. Men et annet mønster er tydelig i Norge: Om man inkluderer de tidligere nevnte undersøkelsene av norsk kulturelite (Haarr, 2009; Haarr & Krogstad, 2011), ser man at en vag skepsis til kultureliten over tid er blitt supplert med mer aggressive holdninger og en tydeligere lyssetting av politikkfeltet.

Politiske og kjønnede myter om kultureliten

Spesifikke rammer, meningstunge ord og holdningsmessige vurderinger blir altså løftet frem når kultureliten omtales. Hvordan kommer disse trekkene i spill rundt forståelser av den kulturelle grunnverdien likhet? To sett av myter blir her sentrale: forholdet kulturelite/folk og forholdet kvinner/menn.

Kultureliten versus virkelighetens folk – en mytisk klassekamp?

Mange mener at at kultureliten er sentral i knekkingen av høyrepopulismens koder (Frank, 2006; Marsdal, 2007), og at populistiske antietablissementsstrategier har vært avgjørende for de nye høyreradikale partienes suksess i Vest-Europa (Brubaker, 2017; Herkman, 2016; Rydgren, 2013). I den senere tid har forskere analysert populisme mer som et kommunikativt enn et ideologisk fenomen (de Vreese mfl., 2018). I et slikt perspektiv, med fokus på språklige virkemidler, blir kontrasten mellom «en korrupt elite» og «det rene folket» sentral (Mudde & Kaltwasser, 2012, s. 8). Populismebegrepet er likevel omstridt (Brubaker, 2017). Mange mener for eksempel at det norske Fremskrittspartiet (FrP) har mer til felles med kristendemokratiske og konservative partier enn med høyrepopulistiske partier. FrP’ere benytter heller ikke begrepet «det rene» folket. Kommunikativt markerer de seg likevel som tydelig motsats til kultureliten. Det ser man i det tidligere nevnte sitatet fra FrP’s kulturpolitiske talsmann, der han posisjonerte seg som en klar representant «for folket» og «mot kultureliten». Partiets forhold til kultureliten beskrives også som «nasjonens nye klassekamp».29

I svensk politikk blir ikke kultureliten bare posisjonert som motsats til ett parti, men til to: Kristdemokraterna (KD) og Sverigedemokraterna (SD). I undersøkelsesperioden slet det lille partiet KD med oppslutningen, men fikk ekstra oppmerksomhet ved å påpeke en dyp kløft mellom en «selvutnevnt kulturelite» på den ene siden og «virkelighetens folk», eller «Medelsvensson», på den andre. Det populistisk orienterte partiet SD sluttet seg til denne formen for anti-elitisme, men ble av KDs daværende leder og sosialminister kritisert for bare å inkludere «etnisk svenske» i den folkelige kategorien, mao. det Mudde og Kaltwasser (2012) kaller det rene folket. Folket ble dermed konstruert ulikt i de to partiene. Begge partier gjorde uansett partipolitikk ut av sin kritikk av kultureliten, en elite de først og fremst knyttet til en politisk korrekt venstreside.30

Selv om folket blir konstruert noe ulikt i Sverige og Norge, ser man i begge land en tydelig kontrast mellom de to figurene folk og elite, en kontrast som må ses i sammenheng med kulturens øvrige normsystem, ikke minst med de likhetsidealene jeg skisserte tidligere (Daloz, 2007; Graubard, 1986; Gullestad, 2002; Vike mfl., 2001). Forholdet antar mytisk karakter. En smakselitistisk, politisk korrekt, mektig, arrogant og privilegert kulturelite settes i kontrast til en likhetsorientert folkelig figur. Kontroversen mellom folk og kulturelite er spesielt sterk i Sverige. I Norge derimot, har mange «klaska seg i panna og stønnet over de politisk korrekte svenskene som ‘ikke har skjønt’ at de må ‘snakke med SD’».31 Forskjellen mellom de to landene reflekterer at det etablerte Høyre i Norge i 2013 dannet et regjeringssamarbeid med FrP – og dermed ansvarliggjorde det. FrP har likevel klart å bevare et image som relativt folkelig, ikke minst i kulturpolitikken (Lindsköld, 2015; Larsen, 2018).

Den folkelige figuren blir ikke alltid omtalt direkte. Den eksisterer likevel som en uuttalt motsats til kultureliten. I den grad den folkelige figuren blir omtalt, kjennetegnes den av betegnelser som «ekskludert», «avmektig», «svak», «trengende underdog», eller – i kulturelitens angivelige språkbruk – som «dum», «harry», «vulgær», «uutdannet tomsing». Dette er ikke bare en forskjell mellom to sidestilte figurer. Forholdet er tippet over i et over- og underordningsforhold, et mytisk skurk–offer-forhold.

Selv om folket fremstilles som den tapende part i forholdet til kultureliten, går de likevel moralsk seirende ut av kampen. Folket er i begge land fremstilt som «lykkeligere» i sitt enkle hverdagsliv – med taco, pizza, danseband, pakketurer, kiosklitteratur, reality-programmer og kunst som forestiller noe. Mer spesifikt beskrives det svenske folket som en statusbefridd Läckberg-lesende masse som liker «Melodifestivalen, fredagsmys, chips, thailandsresa och kanske ett nytt badrum». De lever «vanliga liv med barn, amorteringar, radhus, grillkvällar och lottodragningar, obekymrade om såväl märkliga genus- som politik- och kulturdebatter».32 I Norge handler folket billig mat på Svinesund, drar på charterferie til Syden og stiller «med grill og drill» på Fremskrittspartiets sommerstevner i Bø. Om de ikke «slapper av i en Stressless hjemme», drikker de «øl på bula».33

Innvandringsfeltet gir en egen dynamikk i avisdebattene om kulturelite og folk. På dette feltet sies kultureliten å demonstrere sin angivelige «liksom-likhet» (Fagerheim, 2008). For eksempel blir den norske kulturelitens angivelige toleranse og engasjement for multikulturelle fellesskap fremstilt som mer preget av ord enn handling: Kultureliten «hyller det fargerike fellesskapet» fra sine hjem i et «blendahvitt og komfortabelt monokulturelt strøk», mens de «suverent overlater integreringsjobben til andre».34 En kronikkforfatter skriver følgende om kultureliten: «Jeg kan tenke meg svært få personer som er mer distansert fra, og har mindre innsyn og kontakt med innvandrermiljøene (…), bortsett fra en og annen eliteinnvandrer de omgås i kunst- og kulturlivet».35 Når kultureliten faktisk tar til gatene, så er det – sies det – «for å få bygd eit stort og fjongt kulturbygg, ikkje for spørsmål om krig og fred».36

Liknende tendenser finnes i det svenske materialet. En mann fra Irak, bosatt i Sverige, siteres slik: «Är vi en hobby, något att prata om vid fina middagar? Men när var de i Södertälje senast för att samtala eller hjälpa till med den flyktingsituation vi har här? När kom de hit för att lära sig mer om varför vi flydde från våra hem?»37

I den politiske innrammingen av kultureliten settes folket og dets «sunne fornuft» opp mot en elite som «inte förstår att den är en elit», en elite som har mistet kontakt med folket, og dermed sitt «mandat».38 Samfunnsproblemer knyttes til manglende respekt for folkelig kultur og til innvandring, som i gjengs høyrepopulistisk argumentasjon. Tidvis knyttes argumentasjonen også til globale strømninger, av enkelte kalt «Brüssel». Skylden for elendigheten legges på eliter generelt, men rammer kultureliten hardt. Som flere har påpekt (Frank, 2006; Haarr & Krogstad, 2011; Marsdal, 2007), egner kultureliten seg spesielt godt til å avlede oppmerksomheten fra økonomiske forhold og arbeiderrettigheter og over på smak, kultur og verdier, som er billigere å håndtere. Verken sosialdemokrater – eller venstresiden generelt – ser ut til å kunne kontre angrepene uten at de selv risikerer å bli beskyldt for å være eliter. Paradoksalt nok kommer ikke kritikken bare fra en folkelig høyreside; mye av kritikken ser ut til å komme fra venstresiden selv. Man kan nesten betrakte forakten for kultureliten som en selvpiskingsøvelse som rammer venstresidens egen «sjel».

Som tidligere nevnt er den sentrale mekanismen i myter å etablere motsetninger (Lévi-Strauss, 1955) og dermed skape og forsegle en kognitiv distanse mellom to parter i et forhold. Som «god fiende» løser kultureliten et problem: representantene blir en slags nyttige idioter som svært mye galt kan hektes på. Når kultureliten kritiseres, jekkes motsatsen, folket, opp. Det ligger i mytens kontrære oppsett, i pendlingen mellom motsatte ord og holdninger. Samtidig fungerer denne typen oppsett godt retorisk, noe Burke (1969 [1950], s. 58) tidligere har påpekt. For tydelig å vise den mytiske strukturen innen hver ramme, kan man sette opp følgende motsetninger:

Figur 3.

Mytisk struktur innen hver ramme

Idet man gjenkjenner formen, rytmen i argumentasjonen, vil mange merke at de nærmest svinger i takt, selv om de ikke nødvendigvis er enige i alt (Burke, 1969). Dette betyr at myter ikke bare gjelder innhold, men gjenkjennes – og virker – formmessig. Ifølge Burke (1968 [1931], s. 31), tilfredsstiller formen en slags lengsel eller «appetitt» i sinnet. Slike formmessige logikker fanges ikke opp i konvensjonell rammeanalyse, men de kan ses som en naturlig del av myteteoriene. Man kan gjenfinne et liknende formmessig driv i neste del, i analysen av kulturelitens kvinner og menn.

Myten om kulturelitens kjønn

Mens makt- og demokratiutredningen 1998–2003 (Gulbrandsen, Engelstad, Klausen, Skjeie, Teigen & Østerud, 2002) i sin tid fant relativt mange kvinner i den norske kultureliten (33 prosent) sammenliknet med det de fant i andre typer samfunnseliter,39 er kvinneinnslaget i den mediekonstruerte kultureliten som her er undersøkt forsvinnende liten. Kultureliten er i det hele tatt en forbløffende vag kategori med hensyn til kjønn. I henholdsvis 79 og 80 prosent av de 788 henvisninger til kultureliten i det svenske og norske materialet, fremtrer kultureliten som en anonym, kjønnsnøytral kategori.40 Enkelte ganger fungerer myter nettopp slik, ved å avvise eller se bort fra alle former for forskjell (Thwaites mfl., 2002, s. 68). Dette skyldes myters omtrentlige forhold til sannhet – de er ikke avhengig av nøyaktig henvisning til verden.

Dimensjonen kjønn – som nærmest fremstår som et ikke-funn – ser likevel ut til å gi kultureliten en overraskende og fascinerende dynamikk. I de tilfellene der kultureliten knyttes til kjønn, enten gjennom henvisning til enkeltindivider eller mer generelt, er det først og fremst menn som defineres som kulturelite. I det svenske og norske materialet er begrepet knyttet til menn i henholdsvis 13 og 16 prosent av henvisningene, og til kvinner i henholdsvis åtte og fire prosent av henvisningene. Den noe høyere andelen av menn i det norske materialet skyldes at Dagbladet utpekte en gruppe unge mannlige mediekjendiser som «den nye kultureliten» og utga en serie av artikler om dem i 2010 og 2011 (21 artikler).

En grunn til at de svenske kvinnene er noe mer omtalt som kulturelite enn de norske, er at de har en relativt sterk representasjon innen bokbransjen, der de sies å utgjøre en «tjej-maffia».41 En annen grunn er at det i analyseperioden ble publisert flere bøker om seksuell trakassering og generell nedvurdering av kvinner i svensk kulturliv. Disse bøkene ble heftig debattert. Relatert til disse historiene har man i Sverige den såkalte «Kulturmannen» som skryter av at «allt han åstadkommit har han ‘gjort för att få ligga’».42 Og «givetvis, i en trång cirkel runt honom, de yngre förmågorna som citerade honom når han citerade sig själv och inget hellre ville än att en dag bli likadana».43 Som en kronikkforfatter hevder:

Det har skrivits en del om Kulturmannen på sistone, så att även folk utanför Riche, Dramaten och KB kan känna igen sig. Och även om det råder delade meningar om hans tillstånd i dessa tider, verkar alla rörande ense om att han faktiskt förtjänar att dö ut. Alltså inte själva människan, men beteendet. Det överbetalda, frihetskrävande mervärdeskomplexet och den tröttsamma genikulten där omkring.44

En motsats til den tydelig kjønnede kulturmannen, er de politisk korrekte feministene i Sverige. Forholdet antar mytisk karakter idet kvalitetene det her strides om er de samme, men fremstilles med motsatte fortegn: Den overbetalte, genierklærte, frihetskrevende kulturmannen settes i opposisjon til den underbetalte, undervurderte, pliktdrevne kulturkvinnen. Kulturkvinnen fremstår her som tapende part.

Det formmessige drivet, opposisjonen mellom mann og kvinne, minner strukturelt sett om det anstrengte forholdet mellom kulturelite og folk. De to mytiske konstruksjonene legger seg tidvis oppå hverandre og skaper det jeg vil kalle en gjensidig forsterket resonans for svenske menn. Relasjonene svinger da langs samme frekvens, som i fysikken, der resonans viser til systemiske svingninger som skaper ekstra energi når de svinger i takt. Den mannlige kultureliten fremstår av den grunn som spesielt mektig og forhatt.

For kvinner ser man sjeldnere en slik kulturell forsterkningseffekt. Selv om svenske pk-feminister møter svært hard kritikk, opererer myten på en annen måte. Fordi forholdet mellom kvinner og menn ofte beskrives «nedenfra», som et forhold mellom liten kvinne og stor mann, fremstår kvinnene som en slags ofre. Dermed dempes det elitære – dette til tross for at kvinnene fremstår som moralsk seirende. Med likhetsorienteringen som bakteppe skapes det jeg vil kalle en utjevnet kulturell resonans for svenske kvinners del. Om dette gjør dem mindre forhatt i offentligheten, er ulempen ved offerposisjonen at de vanskelig får likeverd med på kjøpet.

I Norge fant jeg ikke en tilsvarende opphetet kjønnsdebatt innen kultureliten. Riktignok er det noen hissige utvekslinger i forbindelse med at forbrukere av kultur ved noen anledninger blir kalt «kulturkjerringer»,45 men det er få debatter rundt kvinnelige kultureliter. Kjønn dukker imidlertid opp en kort periode i forbindelse med «den nye kultureliten». Navnene som nevnes er Ari Behn, Harald Eia, Aslak Nore, Magnus Rønningen, Sagen-brødrene, Thomas Seltzer, Asbjørn Slettemark og Fredrik Skavlan. Disse mennene sies å ha makt til å støtte og «synliggjøre sine venner».46 Slik sett er makten plassert. Forholdet mellom menn og kvinner fremstilles imidlertid på en ikke-konfronterende måte ved at vellykkede menn støttes av «gudmødre» i mektige stillinger i underholdningsbransjen. Én av disse gudmødrene hevder at «[m]enn er mer fokusert på å komme seg opp og frem. De er mer jeg-drevet, og får dermed mer makt. Spesielt i mediene. Kvinner er mer vi-drevet og opptatt av dialog, delekultur og konsensus.»47 Det at menn har mindre risikoaversjon enn kvinner, benyttes som forklaring på hvorfor «kvinner trekker i trådene bak mens menn blir ansiktet utad».48

Slike omtaler bidrar med å tillegge deler av den medierte kultureliten kjønnede trekk. Debatten rundt den norske kulturelitens kjønn har likevel langt fra det følelsesmessige og moralske kruttet som ligger i det svenske materialet. Det betyr at feminisme og ideer om likestilling skaper sterkere resonans og polarisering i Sverige. I Norge ser man lite til kulturelle forsterknings- og utjevningseffekter for kulturelitens kvinner og menn. Det nevnte forholdet mellom mektig gudmor, som virker uten å synes, og en meningssterk og synlig mannlig kulturelite, fremstår snarere som komplementært idet begge kjønn drar nytte av hverandres antatt ulike kvaliteter.49

Det finnes likevel eksempler på kjønnskamp i den norske kultureliten. En av disse oppsto i kjølvannet av komiker og programleder Harald Eias åpenhjertige uttalelse om at menn først og fremst elsker menn. Han hevdet at det menn gjør, interesserer dem «mer enn det kvinner gjør», og at «ros fra mannlige kolleger betyr mest».50 Dette kan tyde på en selvforsterkningsprosess menn imellom, ikke minst med hensyn til makt-/nettverksrammen. Flere kvinner reagerte på uttalelsen, blant andre skuespiller og tekstforfatter Linn Skåber, som i overskriftsformat ga ham «Et realt ballespark fra Oppsal».51 Her var det spark og kamp, ikke offerposisjoner eller komplementaritet. Skåber entret kampen som representant for Oppsal, som ligger øst i Oslo, en sterk klassemessig indikator. Ved å sparke nedenfra og opp, aktiverte hun kulturelt tilgjengelige ressurser. Angrepet satte i spill tre gjenkjennelige motsetninger – kulturelite/folk, mann/kvinne, vestkant/østkant – noe som ga trippelforsterket resonans.

Selvsagt vil man kunne finne eksempler på samtlige av de fire kjønnsspesifikke måtene å skape resonans på – forsterkning, utjevning, komplementaritet og kamp – i begge land. Jeg mener likevel å ha pekt ut noen tendenser.

Kulturens Voldemort

Det jeg har gjort i denne artikkelen, er å dokumentere og analysere det store kollektive fortolkningsarbeidet som bedrives i mediesammenheng rundt kulturelitebegrepet. Vanligvis blir kultur tillagt en rekke positive egenskaper. Gjennom kultur settes folk i stand til å reflektere over egen identitet, «gå i andres sko», tenke nytt og ikke minst utvikle modeller for rasjonell utveksling og demokrati (Kortti, 2014, s. 5). Kultur er også en integrerende kraft i nasjonal sammenheng – nasjonalstater støtter seg i stor grad på ideer om felles historikk, kunnskap, tilhørighet og mål (Best, 2011).

Det ser likevel ut til å være grenser for kultur i de svenske og norske avisene som er undersøkt. Når det kommer til kulturens spydspiss, kultureliten, er festtalene i stor grad snudd til kritikk. Den ærbødigheten kultureliten tradisjonelt er blitt møtt med i Frankrike og en del andre land, ser man lite til i dette avismaterialet. Tvert imot er kultureliten omgitt av et mørkt kraftfelt. Den fremstår som en slags kulturens Voldemort, som svartkledd, ond skurk. Dette hovedfunnet analyseres i sammenheng med de senere års internasjonale og nordiske studier av eliter. Det ses også i sammenheng med hvor sterkt folkelige koder står i de to landene, hvor truende eliter og hierarkier oppfattes. Videre ses det i sammenheng med populistisk argumentasjon, der kultureliten tilskrives rollen som negativ motsats til folket.

Artikkelens teoretiske bidrag er sammenføyningen av klassisk rammeanalyse med analyse av kulturell dybde og form. Figur 4 gir en oversikt over hvordan det analytiske rammeverket for studien er utformet.

Figuren viser hvordan kultur opererer gjennom rammer, resonans og positivt og negativt ladede todelinger, myter, som gjør mening «tykk» på hver side og slunken på midten. Dette gir sterk følelsesmessig og retorisk-politisk appell og kan forklare hvorfor så mange elsker å hate kultureliten – og elsker å elske folket.

Figur 4.

Analytisk rammeverk for studien av kultureliten

Det rammeanalysen har bidratt med, er en grundig spesifikasjon av hvilke rammer som dominerer beskrivelsene av kultureliten i Sverige og Norge – og i hvilken grad. Av de fem rammene er det kulturelitens smak/livsstil og involvering i politikk/økonomi som omtales mest. Til tross for noe ambivalens, er begge lands kulturelite beskrevet mer negativt enn positivt, også langs samtlige av de undersøkte rammene. Når det gjelder hva man i størst grad opprøres over, er det kulturelitens angivelige forakt/arroganse overfor vanlige folk. Her møtes forakt med forakt. Kulturelitens plassering ved den negative polen i dette svensk-norske kulturfeltet gjør den til en smakselitistisk, mektig, arrogant, privilegert og håpløs, politisk korrekt figur. Disse hovedfunnene gjelder for begge land.

Det er likevel interessante forskjeller mellom de to landene. For eksempel finnes det gradsforskjeller i det relativt sett tydeligere fokuset på kulturelitens politikk/økonomi i Sverige og i den sterkere vektleggingen av kulturelitens fordeling/prioritering i Norge. I Sverige viser undersøkelsen av ordbruk og holdningsdata at kultureliten er enda mer kontroversiell og forhatt enn i Norge. Kultureliten blir særlig trukket inn i svenske valgkamper, der den fungerer som tydelig negativ motsats til folket. Men også i Norge har omtalen av kultureliten tatt en mer ondsinnet form enn tidligere.

Mytedannelse rundt kultureliten ses også på kjønnsfeltet, enten gjennom kjønnsnøytrale beskrivelser eller gjennom å hekte mann/kvinne på andre kontraster, herunder todelinger rundt kulturelite/folk, sted eller klasse. I tillegg til en gjensidig forsterket resonans, der mytiske konstruksjoner legger seg oppå hverandre, finnes det eksempler på utjevning av kontraster, komplementaritet og kamp. Motsetningene mellom kulturelitens menn og kvinner beskrives som sterkere i Sverige enn i Norge. Til sammen antyder dette forskjeller i kulturell klangbunn. Jeg tror ikke de siste års dekning av #Metoo-bevegelsen og bråket i Svenska Akademien ville rokket ved funnet.

Man kan selvsagt ikke si noe om hvorvidt mytene om svensk og norsk kulturelite er sanne ut fra dette materialet. Myter er som nevnt både sanne og usanne. De strukturerer mening i tekst, men det er også slik at tekster skjuler de mytene som strukturerer dem (Thwaites mfl., 2002, s. 85). Det er denne parallelle prosessen med hensyn til både å strukturere og skjule selvfølgeliggjort mening jeg har forsøkt å fange inn i studien. Her ligger den teoretiske merverdien i å koble rammeanalyse med resonans- og myteanalyse. Vi gjenkjenner myten om kultureliten, både dens innhold og form, kanskje uten å vite at vi kjenner den. Gjennom analyse av nøye utvalgte avistekster har formålet vært å vise hvordan den medierte myten om kultureliten kan bli så fiksert og meningsmettet at den nærmest fremstår som sann. Det er nettopp det myter gjør. De forvandler ord og argumenter til «fakta», «fakta» med kulturelle og politiske konsekvenser.

Om artikkelen

Forfatteren vil rette en stor takk til Audrey Stark, som har vært vitenskapelig assistent på prosjektet. I tillegg takkes kulturgruppen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, TfS-redaksjonen og to anonyme konsulenter for verdifulle innspill til tidligere versjoner av artikkelen.

Referanser

Andersen, G. & Mangset, M. (2012). Er forestillingen om det egalitære Norge resultatet av en målefeil? – Om falske og ekte motsetninger mellom sosiologiske analyser av klasse og kultur. Tidsskrift for samfunnsforskning, 53(2), 158–188.

Barthes, R. (1969 [1957]). Mytologier. København: Rhodos.

Best, H. (2011). The elite–population gap in the formation of political identities. A cross-cultural investigation. Europe-Asia Studies, 63(6), 995–1009. DOI: https://doi.org/10.1080/09668136.2011.585751

Bourdieu, P. (1995). Distinksjonen: En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax.

Brubaker, R. (2017). Why populism? Theory and Society, 46(5), 357–385. DOI: https://doi.org/10.1007/s11186-017-9301-7 

Burke, K. (1968 [1931]). Counter-statement. Berkeley: University of California Press.

Burke, K. (1969 [1950]). A Rhetoric of Motives. Berkeley: University of California Press.

Daloz, J.-P. (2003). Ostentation in comparative perspective: Culture and elite legitimation. Comparative Social Research, 21, 29–62. DOI:  https://doi.org/10.1016/s0195-6310(03)21002-4 

Daloz, J.-P. (2007). Political elites and conspicuous modesty: Norway, Sweden, Finland in comparative perspective. Comparative Social Research, 23, 171–210.

D’Angelo, P. (2002). News framing as a multiparadigmatic research program: A response to Entman. Journal of Communication, 52(4), 870–888.

Danielsen, A, (1998). Kulturell kapital i Norge. Sosiologisk tidsskrift, 6, 75–106.

Daun, Å. (1998). Svensk mentalitet. Ett jämförande perspektiv. Stockholm: Rabén & Sjögren.

de Vreese, C. H., Esser, F., Aalberg, T., Reinemann, C. & Stanyer, J. (2018). Populism as an expression of political communication content and style: A new perspective. The International Journal of Press/Politics, 23(4), 423–438. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161218790035

Dimitrova, D. V. & Strömbäck, J. (2005). Mission accomplished? Framing of the Iraq war in the elite newspapers in Sweden and the United States. Gazette: The International Journal for Communication Studies, 67(5), 399–417. DOI: https://doi.org/10.1177/0016549205056050

Djerf-Pierre, M., Cokley, J. & Kuchel, L. J. (2015). Framing renewable energy: A comparative study of newspapers in Australia and Sweden. Environmental Communication, 10(5), 634–655. DOI: https://doi.org/10.1080/17524032.2015.1056542

Entman, R. (2004). Projections of Power. Framing News, Public Opinion and U.S. Foreign Policy. Chicago: University of Chicago Press. DOI: https://doi.org/10.1093/poq/nfi017

Fagerheim, S. J. (2008). Det verdige mennesket i den øvre middelklassen. Sosiologisk årbok, 3-4, 1–43.

Farkas, G. M. (2012). Essays on elite networks in Sweden. New Series, 52, 3–63. Stockholm University: Stockholm Studies in Sociology.

Flemmen, M., Jarness, V. & Rosenlund. L. (2017). Social space and cultural class divisions: The forms of capital and contemporary lifestyle differentiation. British Journal of Sociology, 69(1), 124–153. DOI: https://doi.org/10.1111/1468-4446.12295

Frank, T. (2006). What’s the Matter with America? The Resistible Rise of the American Right. London: Vintage.

Gamson, W. A., Croteau, D., Hoynes, W. & Sasson, T. (1992). Media images and the social construction of reality. Annual Review of Sociology, 18, 373–393. DOI: https://doi.org/10.1146/annurev.so.18.080192.002105

Goffman, E. (1986). Frame Analysis: An Essay on the Organization of Experience. Boston, MA: Northern University Press.

Graubard, S. R. (1986). Norden: The Passion for Equality. Oslo: Norwegian University Press.

Gulbrandsen, T., Engelstad, F., Klausen, B. T., Skjeie, H., Teigen, M. & Østerud, Ø. (2002). Norske makteliter. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget.

Göransson A. (red.) (2006). Maktens kön. Nora: Nya Doxa.

Haarr, T. K. (2009). Caffelattedrikkende åndssnobber med urbane adresser. Masteroppgave i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Haar T. K. & Krogstad, A. (2011). Myten om den norske kultureliten. Sosiologisk tidsskrift, 29(1), 6–28.

Hallin, D. C. & Mancini, P. (2004). Comparing Media Systems. Three Models of Media and Politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Henningsen, E. (2001). Selvforvaltningens dilemmaer. I M. E. Lien, H. Lidén & H. Vike (red.), Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge (s. 110–131). Oslo: Universitetsforlaget.

Henningsen, E. & Vike, H. (1999). Folkelig elitisme? Om offentlighetens kultur i Norge. Norsk antropologisk tidsskrift, 10, 150–167.

Herkman, J, (2016). Construction of populism. Meanings given to populism in the Nordic press. Nordicom Review, 37, 147–161.

Hertog, J. K. & McLeod, D. M. (2001). A multiperspectival approach to framing analysis: A field guide. I S. D. Reese, O. H. Gandy, Jr. & A. E. Grant, Framing Public Life, Perspectives on Media and Our Understanding of the Social World (s. 139–161). Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates, Publishers.

Higley, J. (2010). Elite theory and elites. I K. T. Leicht & J. C. Jenkins (red.), Handbook of Politics, Part 1 (s. 161–176). New York: Springer. DOI: https://doi.org/10.1007/978-0-387-68930-2_9

Hjarvard, S. (2008). The mediatization of society. Nordicom Review, 29(2), 105–134. DOI: https://doi.org/10.1515/nor-2017-0181

Hjellbrekke, J., Jarness, V. & Korsnes, O. (2015). Cultural distinctions in an «egalitarian» society. I P. Coulangeon & J. Duval (red.), The Routledge Companion to Bourdieu’s Distinction (s. 187–206). Oxon: Routledge.

Jarness, V. (2013). Class, Status, Closure. The Petropolis and Cultural Life. Unpublished doctoral thesis. Bergen: University of Bergen.

Jarness, V. (2015). Cultural vs economic capital: Symbolic boundaries within the middle class. Sociology, 51(2), 357–373. DOI: https://doi.org/10.1177/0038038515596909

Jonvik, M. (2017). Distinksjonar om Distinksjonen, og distinksjonar i diskusjonen. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(2), 210–223. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-291x-2017-02-04

Knapskog, K. A. I. & Larsen, L. O. (2008). Kulturjournalistikk. Pressen og den kulturelle offentligheten. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Kortti, J. (2014). Media, the elite and modernity: Defining the modern among the Finnish cultural intelligentsia in the twentieth century. International Journal for History, Culture and Modernity, 2(1), 1–24. DOI: https://doi.org/10.18352/hcm.461

Kristensen, N. N. & Riegert, K. (red.) (2017). Cultural Journalism in the Nordic Countries. Gothenburg: Nordicom. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323117753751a

Krogstad, A. & Stark, A. (under utgivelse). The dark side of culture. The cultural elite in Swedish and Norwegian newspapers. Under vurdering i Acta Sociologica.

Lakoff, G. (2010). Why it matters how we frame the environment. Environmental Communication, 4(1), 70–81. DOI: https://doi.org/10.1080/17524030903529749

Larsen, H. (2018). Kultur, politikk og kvalitet: Offentlig debatt om kulturpolitikk. Norsk sosiologisk tidsskrift, 2(4), 42–58. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2018-04-03

Larsen, T. (1984). Bønder i byen – på jakt etter den norske konfigurasjonen. I A. M. Klausen (red.), Den norske væremåten: Antropologisk søkelys på norsk kultur (s. 81–108). Oslo: Cappelen.

Lévi-Strauss, C. (1955). The structural study of myth. Journal of American Folklore, 68, 428–444.

Lien, M. E., Lidén, H. & Vike, H. (red.) (2001). Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Lindsköld, L. (2015). Contradicting cultural policy: A comparative study of the cultural policy of the Scandinavian radical right. Nordisk Kulturpolitisk Tidskrift, 18(1), 8–26.

Ljunggren, J. (2015). Elitist egalitarianism: Negotiating identity in the Norwegian cultural elite. Sociology, 29(6), 1–16. DOI: https://doi.org/10.1177/0038038515590755

Mangset, M. (2015). What does it mean to be part of the elite? Comparing Norwegian, French and British top bureaucrats’ understandings of the elite concept when applied to themselves. Comparative Sociology, 14(2), 274–294. DOI: https://doi.org/10.1163/15691330-12341343

Marsdal M. E. (2007). FrP-koden: Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess. Oslo: Manifest.

McDonnell, T. E., Bail, C. A. & Tavory, I. (2017). A theory of resonance. Sociological Theory, 35(1), 1–14. DOI: https://doi.org/10.1177/0735275117692837

Mudde, C. & Kaltwasser, C. R. (2012). Populism in Europe and Americas: Threat or Corrective for Democracy? Cambridge: Cambridge University Press.

Neuendorf, K. A. (2002). The Content Analysis Guidebook. London: Sage Publications.

NOU 1982:3. Maktutredningen. Sluttrapport.

Przeworski, A. & Teune, H. (1970). The Logic of Comparative Social Inquiry. New York: John Wiley. DOI: https://doi.org/10.1177/000271627139600174

Ruostetsaari, I. (2007). Nordic elites in comparative perspective. Comparative Sociology, 6, 158–189. DOI: https://doi.org/10.1163/156913307x187432

Rydgren, J. (red.) (2013). Class, Politics and the Radical Right. Abdingdon: Routledge.

Schinkel, W. & Tacq, J. (2004). The Saussurean influence in Pierre Bourdieu’s relational sociology. International Sociology, 19(1), 51–70. DOI: https://doi.org/10.1177/0268580904040920

Semetko, H. A. & Valkenburg, P. M. (2000). Framing European politics: A content analysis of press and television news. Journal of Communication, 50, 93–109. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.2000.tb02843.x

Skarpenes, O. (2007). Den «legitime» kulturens moralske forankring. Tidsskrift for samfunnsforskning, 48(4), 531–558.

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax.

SOU 1990:44. Demokrati och makt i Sverige. Maktutredningens hovudrapport.

Strömbäck, J. & Dimitrova, D. V. (2011). Mediatization and media interventionism: A comparative analysis of Sweden and the United States. The International Journal of Press/Politics, 16(1), 30–49. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161210379504

Sørensen, Ø. & Stråth, B. (1997). The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.

Thwaites, T., Davis, L. & Mules, W. (2002). Introducing Cultural and Media Studies. A Semiotic Approach. Hampshire & New York: Palgrave.

Van Gorp, B. (2007). The constructionist approach to framing: Bringing culture back. European Journal of Communication, 21, 60–78. DOI: https://doi.org/10.1111/j.0021-9916.2007.00329.x

Van Gorp, B. (2010). Strategies to take subjectivity out of framing analysis. I P. D’Angelo & J. A. Kuypers (red.), Doing News Framing Analysis: Empirical and Theoretical Perspectives (s. 84–109). New York: Routledge. DOI: https://doi.org/10.4324/9780203864463

Vike, H., Lidén, H. & Lien M. E. (red.) (2001). Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

1Dagbladet 26.03.08, 23.1.08, 4.10.09, Aftonbladet 27.09.14.
2Ifølge «World Press Trends» (2016) ligger Norge og Sverige på henholdsvis fjerde og åttende plass i lesning av betalte og gratis aviser: http://www.wan-ifra.org/reports/2016/11/21/world-press-trends-report-2016
3SD er stiftet på motstand mot innvandring, Frp på motstand mot skatt og offentlige inngrep. SD ligger dessuten til venstre for FrP – det regnes gjerne som høyreradikalt (Brubaker, 2017).
4Aftonbladet 23.09.09.
5Trykte aviser 2015: Aftenposten: 172 029, Dagbladet: 59.932, Svenska Dagbladet: 153 300. Aftonbladet rapporterer bare totalt antall «avislesere». Dette gjennomsnittet var i 2015 623 000 (11-måneders gjennomsnitt, tall for juni 2015 ikke publisert). Kilde: http://www.mediebedriftene.no, https://ts.se/media/1234/upplage_rackviddsutveckling2008_2017pdf.pdf, https://www.aftonbladet.se/siffror/.
6Det dreier seg om duplikatartikler, nekrologer og artikler som behandler en fiktiv, fortidig (før 1950) eller utenlandsk kulturelite. 143 norske og 113 svenske artikler er fjernet. Det er ikke skjelnet mellom ulike typer av artikler, da det er de overordnede mytene om kultureliten som er sentrale.
7De kombinerte prosentandelene for hvert land summerer seg ikke opp til 100 prosent siden kategorien «andre» ikke er tatt med.
8Dagbladet, 25.7.09.
9Aftenposten 23.2.08.
10Aftenposten 7.11.13.
11Dagbladet 23.1.09.
12Dagbladet 4.10.09.
13Aftenposten 1.4.11.
14Aftonbladet 19.03.14, Aftenposten 01.09.2010.
15Svenska Dagbladet 22.9.09.
16Dagbladet 4.12.10.
17Aftonbladet 3.11.14.
18Yrkesmessig defineres kultureliten i dette materialet som bestående av kunstnere, forfattere og musikere, men også beslutningstakere på kultur- og politikkfeltet, journalister og akadamikere inngår. Denne yrkestilknytningen diskuteres nærmere i et annet arbeid (Krogstad & Stark, under utgivelse).
19Svenska Dagbladet, 7.05.2008.
20Aftenposten 17.8.09.
21Dagbladet 6.9.08.
22Dagbladet 9.08.08, Dagbladet 23.1.2009.
23I Norge var 9 prosent av artiklene positive og 27 prosent negative. I Sverige var 15 prosent positive og 33 prosent negative (ikke medregnet nøytrale/blandede).
24Aftonbladet 1.02.15.
25Aftonbladet, 25. 04.2011; Aftonbladet, 26. 09.2014; Aftonbladet 3.11.2014; Svenska Dagbladet, 22.09.2009; Dagbladet, 25.07.2009; Dagbladet 13.07.2010; Dagbladet Magasinet, 2.10.2010.
26Aftonbladet, 27.09.15
27Svenska Dagbladet 25.5.14.
28Disse holdningsvariablene er basert på rammenes prosentvise tilstedeværelse, ikke dominerende tema, som i figur 2.
29Dagbladet, 9.08.08.
30Også i Norge er det «liberale og radikale på venstresiden» som først og fremst refses for å være kulturelite, men kultureliten kan tidvis fremtre som en noe bredere kategori ved å inkludere «liberalister og tradisjonalister på høyrekanten» (Aftenposten 13.07.09).
31Dagbladet 20.12.14.
32Aftonbladet 30.06.13.
33Aftenposten 1.04.11
34Dagbladet 31.10.12.
35Aftenposten 1.09.10.
36Aftenposten 23.03.11, Aftenposten 1.04.11, Svenska Dagbladet 27.10.13, Dagbladet 3.02.16, Dagbladet, 6.05.06, Aftenposten 27.10.12, Aftenposten 27.10.12.
37Svenska Dagbladet 10.09.15.
38Svenska Dagbladet 31.12.10.
39I den svenske eliteundersøkelsen finnes det ikke sammenliknbare tall for kultureliten (Göransson, 2006).
40Et «tilfelle» er når en «speaker» henviser til kultureliten (enten som gruppe eller spesifikke personer) som enten kjønnsnøytral, hankjønn eller hunkjønn.
41Aftonbladet 26.09.10.
42Aftonbladet 27.05.14.
43Aftonbladet 27.05.14.
44Aftonbladet, 27.05.14.
45Enkelte forfattere ønsket ikke å bare bli lest av damer på 50.
46Dagbladet, 20.11.10.
47Dagbladet, 04.12.10.
48Dagbladet 29.11.10.
49Komplementære forhold kan ha en noe annen struktur enn mytiske forhold.
50Dagbladet 4.11.15. Eksempelet tilhører ikke selve datamaterialet siden «kulturelit*» ikke fremkommer i artikkelen, men andre artikler i materialet peker tydelig ut Eia som del av kultureliten.
51Dagbladet 4.11.15.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon