Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far?

Odd Aukrust and the Norwegian pattern bargaining system



Doktogradsstipendiat i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo

Forestillingen om at det såkalte Aukrust-utvalgets innstillinger fra 1966 er opphavet til dagens frontfagsmodell, dvs. dagens koordineringspraksis i lønnsdannelsen, er utbredt blant arbeidslivsorganisasjonene og reprodusert i en rekke offentlige utredninger de senere årene. Ved å gjennomgå sentrale trekk ved lønnsdannelsens utvikling etter 1945 og ved Aukrust-utvalgets innstillinger, viser artikkelen at denne forestillingen er en myte. Hovedkursteorien, som utvalget konstruerte i 1966, var ikke forslag til en ny koordineringsmodell, men en beskrivelse av etablert, historisk praksis. Videre var målet med og betydningen av hovedkursteorien i samtiden andre enn nyere fremstillinger gir inntrykk av. Hovedkursteorien avstedkom heller ingen omlegging av lønnsdannelsen i retning dagens frontfagsmodell, men ble i stedet fulgt av en radikalt annerledes praksis utover på 1970-tallet. Artikkelen knytter myten om Aukrust-utvalget og frontfagsmodellen til sentrale hovedorganisasjoners økte behov for å legitimere eksisterende koordineringspraksis i lønnsdannelsen utover på 1990- og 2000-tallet.

Nøkkelord: koordinert lønnsdannelse, frontfagsmodell, hovedkursteori, inntektspolitikk

The notion that the report from the so-called Aukrust committee (1966) spurred the emergence of today’s Norwegian system for wage coordination, characterised by a specific system of pattern bargaining, is widespread among Norwegian labour and employer organisations and reproduced in a number of government reports over the later years. By examining central features of the development of the Norwegian wage coordination system since 1945 and features of the Aukrust report, this article demonstrates that this notion promotes a myth. The theory introduced by the committee (later becoming known as the Scandinavian inflation model) was not a proposal for a new system, but a formalized description of historical practice. The report was not followed by wage bargaining more in line with today’s system. Rather, the 1970s Norway saw a radically different pattern of wage coordination that was subsequently abandoned for a return to previous patterns. The article traces the emergence of the Aukrust committee myth in the need among major organisations for legitimising the existing system of coordination in the face of rising criticism and resistance during the 1990s and 2000s.

Keywords: coordinated wage bargaining, pattern bargaining, Scandinavian model of inflation, incomes policy

Innledning

Alle er opptatt av lønn. Lønn er det nærmeste vi kommer en objektiv tallfesting av vår relative verdi i verden, i hvert fall verdien av den arbeidskraften og kompetansen vi stiller til disposisjon mot betaling. Lønn bestemmer kjøpekraft og levekår for den enkelte, kostnader og overskudd for bedriftene, etterspørsel og inntektsfordeling i samfunnsøkonomien som helhet. Lønn er følgelig også det historisk viktigste temaet i dragkampen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere (og statens forsøk på å regulere denne) og en av drivkreftene bak utviklingen av noen av våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Blant dem et tariffavtaleverk som i dag regulerer lønnsvilkårene for knapt 70 prosent av alle lønnstakere i Norge (NOU 2016:15, s. 16).

Stor enighet om prinsippene for koordineringen av lønnsdannelsen var en sentral forutsetning for det særlig karakteristiske, nære samarbeidet mellom partsorganisasjonene i Norge om dette tariffavtalesystemet – LO, NHO og etter hvert mange flere – og mellom partsorganisasjonene og staten – for hva mange i dag med høytidelighet vil omtale som den norske arbeidslivsmodellen.

Nettopp samarbeidet om lønn og prinsippene som er etablert for dette samarbeidet, har gitt den norske arbeidslivsmodellen, ja, kanskje det norske samfunnet, noen av sine mest karakteristiske og mest bejublede trekk: Lønnssamarbeidet er naturligvis en viktig årsak til den relativt lave inntektsulikheten i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Trolig har samarbeid om lønn også bidratt til et relativt lavt konfliktnivå. Det er lønnsdelen i tariffavtalene som mest direkte påvirker total etterspørsel i økonomien, og som slik sikrer modellens bidrag til stabilitet i utenriksøkonomi og sysselsetting.

Helt sentralt som prinsipp for håndteringen av lønn i den norske arbeidslivsmodellen står noe som kalles frontfagsmodellen, en spesifikk form for koordinering av lønnsdannelsen. Frontfagsmodellen tar utgangspunkt i tariffavtalesystemet. Modellen går enkelt sagt ut på at forbundene der konkurranseutsatte bedrifter og ansatte er organisert, forhandler først på året og setter en lønnsnorm for de avtalene som kommer etterpå. Ved at denne normen følges, kan konkurranseutsatt sektor, og dermed hensynet til utenriksøkonomien, sies å sette rammen for den generelle lønnsveksten i samfunnet. Høy historisk produktivitet i de konkurranseutsatte næringene har i tillegg bidratt til et høyt generelt produktivitetsnivå, gjennom at den parallelle lønnsutviklingen gjør mindre produktive arbeidsplasser altfor dyre for bedriftene. Modellen bidrar videre til å opprettholde små lønnsforskjeller.

I lys av blant annet hvordan dette systemet skiller seg fra mindre koordinerte og mer desentraliserte lønnsdannelsessystemer i mange andre land, hvor både konflikt- og ulikhetsnivå kan være høyere, er det ikke til å undres over at mange har spurt seg hvordan den norske frontfagsmodellen i sin tid kunne oppstå, hvordan det lyktes å etablere en så kompleks og samtidig såpass vellykket sosial praksis. Svaret har i forbausende høy grad vært knyttet til én person: Odd Aukrust, forskningssjef i Statistisk sentralbyrå 1953–1984. Farskapet har gjennom den siste tjueårsperioden vært etablert en rekke steder, i innstillingene fra flere offentlige utvalg, i forskjellige publikasjoner internt i arbeidslivsorganisasjonene og i enkelte forskningsbaserte historiebøker.

Jeg skal i denne artikkelen vise at forestillingen om Odd Aukrusts farskap til frontfagsmodellen er en myte. Aukrust var riktig nok en av tre fedre for hovedkursteorien, men, som jeg skal vise, inneholdt ikke denne teorien noen ny anvisning for hvordan lønnsoppgjørene burde koordineres. Jeg vil demonstrere at de viktigste elementene i frontfagsmodellen slik vi kjenner den i dag, tvert imot var etablert før hovedkursteorien ble lansert. Hovedkursteorien bidro riktig nok til å beskrive sammenhenger som i dag oppfattes som sentrale i begrunnelsen for frontfagsmodellen. Jeg vil likevel vise at Aukrust-utvalgets teori ikke i seg selv var noen årsak til at lønnsoppgjør ble organisert på denne måten. Jeg vil tvert imot vise hvordan Aukrust-utvalget ble etterfulgt av en måte å organisere lønnsoppgjør på som lignet mindre på den frontfagsmodellen vi har i dag, enn på hva vi hadde før utvalget.

Poenget med artikkelen er ikke å degradere Odd Aukrust eller Aukrust-utvalget: Hovedkursteorien er en imponerende intellektuell prestasjon, og føyer seg inn i en rekke viktige bidrag fra Odd Aukrust til utviklingen av det norske økonomifaget, og til grunnlaget for norsk økonomisk politikk. Poenget er å tydeliggjøre at den historiske linken mellom den opprinnelige formuleringen av hovedkursteorien i 1966 og det lønnsdannelsessystemet vi har i dag, er mindre direkte og entydig enn mange ønsker å tro. Artikkelen er slik, etter mitt syn, et bidrag til å opplyse den debatten om frontfagsmodellen og praktiseringen av den som har pågått med større og mindre intensitet siden 1990-årene.

Den er også et lite bidrag til den historiske forskningen på det norske lønnsdannelsessystemet. En rekke fremragende forskere har beskrevet og belyst aspekter ved lønnsdannelsen og lønnsdannelsessystemet gjennom sine arbeider om dette temaet spesifikt (Frøland 1992; Stokke 1998), eller om relaterte historiske temaer, slik som for eksempel LOs historie eller den økonomiske politikken i etterkrigstiden (Bergh, 2009; Lie & Venneslan, 2010; Halvorsen, 1991). Til tross for den sentrale posisjonen frontfagsmodellen har som del av en bredere arbeidslivsmodell som gjerne fremstilles som særlig norsk og særlig prisverdig, og til tross for den sentrale rollen historien spiller i forklaringen av den, har likevel selve frontfagsmodellen som sådan vært gjenstand for lite historisk forskning. Denne artikkelen, som bygger på arbeidet med en bok om Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, som jeg har skrevet sammen med Lars Fredrik Øksendal, er ikke mer enn et spadestikk i dette store feltet, men viser at det ved å grave videre kan være noe å hente.1

Farskapsmyten

Myten om Odd Aukrusts farskap til frontfagsmodellen går ut på at hovedkursteorien, eller Aukrust-modellen som den også kalles, lansert av et utvalg Odd Aukrust ledet i 1966 (det såkalte Aukrust-utvalget), på en eller annen måte forårsaket eller ledet frem til dagens frontfagsmodell, i betydningen dagens koordineringspraksis under lønnsoppgjørene. At koordineringspraksis, slik Holden III-utvalget uttrykte det i 2013, «er inspirert av hovedkursteorien, som ble formulert av Odd Aukrust et al. på 1960-tallet».2 Eller, slik det het i det første Holden-utvalget fra 2000, at dagens aktører i lønnsdannelsen «følger» en hovedkurs «utledet av Aukrust-modellen».3

Myten har to nøkkelelementer. For det første at Aukrust-modellen inneholdt noe nytt, at noe ble «først formulert i den såkalte Aukrust-modellen», slik det heter i en offentlig utredning (NOU 1999:14, s. 7). Hvis ikke, ville det jo ikke gi mening å gi Aukrust-utvalget æren for det. For det andre at dette nye deretter, på et eller annet tidspunkt, på en eller annen måte, ble implementert, satt ut i livet, av staten og/eller organisasjonene i arbeidslivet. Myten impliserer, gjennom sin vektlegging av én historisk begivenhet (Aukrust-utvalget) fremfor andre, at denne begivenheten hadde en særlig sterk påvirkning på følgende begivenheter.

Det nye i hovedkursteorien hevdes i noen versjoner av mytefortellingen å være en forutsetning om at konkurranseevnen, stabilitet i utenriksøkonomien eller størrelsen på konkurranseutsatt sektor må sette grensen for lønnsvekst i Norge. Dette fremstilles av og til som et generelt, normativt poeng, av og til mer spesifikt, som en streng forutsetning i selve hovedkursteorien. Noen hevder også at hovedkursteorien ga konkrete anvisninger for hvordan lønnsdannelsen burde koordineres.

Hovedkursteorien går for eksempel, slik Torgeir Aarvaag Stokke (2000, s. 565) har beskrevet den, «ut på at rammene for lønnsveksten bør settes i de mest konkurranseutsatte områdene». I det såkalte Arntsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:14, s. 7) heter det:

For å sikre at den samlede lønnsutviklingen i økonomien blir tilpasset hensynet til konkurranseutsatt sektor, er det et sentralt element i Aukrust-modellen at konkurranseutsatt sektor slutter lønnsavtaler først og at lønnsveksten i de skjermede delene av økonomien tilpasses dette. Dette har vært mønsteret ved de fleste lønnsoppgjørene i Norge de siste 30 årene.

Et siste nøkkelelement i mytefortellingen er naturligvis Odd Aukrusts personlige bidrag til og ære for hovedkursteorien, og dermed, slik myten er konstruert, til den norske koordineringsmodellen i lønnsdannelsen. Det finnes riktig nok versjoner av myten som nevner at det var flere medlemmer i Aukrust-utvalget, noen få som også nevner dem ved navn. I de aller fleste versjonene fremgår det imidlertid implisitt eller eksplisitt at hovedkursteorien, og dermed koordineringsmodellen for lønnsdannelsen i Norge, intellektuelt sett var et ektefødt barn av forskningssjefen i Statistisk sentralbyrå. Dette har fått sitt mest ekstreme uttrykk hos Bjørnstad og Nymoen (2015, s. 10), som skriver at utviklingen av dagens koordineringsmodell «startet da tidligere forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå Odd Aukrust i 1952 kom over en studie av lønnskostnadenes andel av verdiskapningen i Canada».

Akkurat dette aspektet ved farskapsspørsmålet, Odd Aukrusts personlige ære av hva Aukrust-utvalget leverte, skal jeg ikke komme så mye mer inn på. Når jeg stiller spørsmålstegn ved Aukrusts farskap, er det farskapet til frontfagsmodellen som koordineringsmodell, ikke til hovedkursteorien. Å diskutere nøyaktig hvor mye av æren Odd Aukrust har for at hovedkursteori ble hovedkursteori, er ikke uinteressant i et idéhistorisk perspektiv, men er mindre relevant for lønnsdannelsen. Jeg tror uansett akkurat dette elementet i mytefortellingen bør være det minst kontroversielle: Aukrust tok viktige beslutninger om innretningen av utvalgets innstillinger. Mye av innholdet har dessuten, selv om det også har spor etter de andre medlemmene, klar bakgrunn i Aukrusts tidligere arbeider og tenkning, noe vi skal komme inn på senere.

En ikke liten del av årsaken til myten om Aukrust eller Aukrust-utvalgets medlemmer som frontfagsmodellens far eller fedre, ligger, slik leseren kanskje allerede har fått en følelse av, ganske enkelt i manglende vilje hos en del forfattere til å skille to forskjellige begreper innholdsmessig fra hverandre – eller et ønske om å knytte dem sammen. Dette er begrepet frontfagsmodell på den ene siden, i betydningen koordineringspraksis, og hovedkursteorien på den andre, i betydningen teori. En skulle kanskje tro at det var helt ukontroversielt å hevde at disse begrepene, uavhengig av eventuelle linker mellom dem, nødvendigvis må peke på to adskilte historiske fenomener. En hel liten litteratur har imidlertid vokst frem på fornektelsen av dette skillet.

I sin store biografi om Per Borten, statsministeren som tok initiativet til Aukrust-utvalget, skriver for eksempel Harald Berntsen (2007, s. 246) at utvalget i 1966 leverte «ein ny, i første omgang fortruleg økonomisk modell som sidan har legi til grunn for lønnsoppgjør i Norge, den såkalla hovudkurs- eller frontfagsmodellen». Hovedkursmodell og frontfagsmodell fremstilles som det samme. Et lignende inntrykk skaper Bjørnhaug og Halvorsen i sitt store bind i LO-historien. Aukrust-utvalget utviklet ifølge disse «en teoretisk modell for forholdet mellom lønninger og priser som fortsatt er gjeldende – frontfag-modellen» (Bjørnhaug & Halvorsen, 2009, s. 425). Disse beskrivelsene hviler trolig tungt på beskrivelser fra folk som ligger tettere på innholdet i teorien og praktiseringen av lønnsdannelsen enn forfatterne selv. Det er imidlertid blant slike aktører at begrepssammenblandingen har vært mest påfallende. For eksempel har den økonomiske analysemodellen han beskriver, ifølge økonom, tidligere SSB-sjef og riksmekler Svein Longva (2007, s. 157), «skiftevis blitt kalt Aukrustmodellen, den skandinaviske inflasjonsmodellen, hovedkursmodellen og i de senere år frontfagsmodellen».

Den overlappende begrepsbruken er etter mitt syn til liten hjelp for forståelsen av den historiske utviklingen av dagens koordinering i lønnsdannelsen. Jeg vil i det følgende demonstrere dette ved å opprettholde et skarpt skille mellom de to fenomenene og begrepene. Med frontfagsmodellen sikter jeg som allerede nevnt til et spesifikt koordineringsmønster, en spesifikk koordineringsmodell for tariffavtaler, som består i at et såkalt frontfag forhandler først på året og setter en norm for lønnsveksten innenfor de tariffavtalene som fremforhandles senere på året. I dag gjelder dette avtaler innenfor alle hovedområder, innenfor privat sektor, staten og kommunene. Også støtteavtalene med jordbruks- og fiskerorganisasjonene og justeringer av trygder og pensjoner forholder seg i dag til denne normen. Det sentrale i frontfagsmodellen slik den oppfattes i dag, er at det er avtalene innenfor typisk eksportrettede sektorer som skal skape denne normen.

Hovedkursteorien er på sin side en teori. Denne teorien ble ganske riktig lansert av Aukrust-utvalget i 1966. Sentrale elementer i denne teorien, og i den matematisk pris- og inntektsmodellen den for en stor del bygde videre på, brukes fortsatt aktivt som analyseverktøy, og har blant annet ligget til grunn for modellering av lønns- og prisdannelse i Statistisk sentralbyrås analyse- og planleggingsmodeller, fra MODIS-variantene i 1970-årene til dagens MODAG og KVARTS. Disse teoretiske elementene omtales gjerne som hovedkursteorien og bygger klart og tydelig på Aukrust-utvalgets innstillinger fra 1966, selv om enkelte forutsetninger og forståelsen av noen av sammenhengene er endret siden den gang. Jeg vil av hensynet til klarhet stort sett benytte hovedkursbegrepet om teorikomplekset slik det ble presentert av Aukrust-utvalget høsten 1966. I gjendrivelsen av farskapsmyten er det først og fremst denne som er relevant.

Aukrust-utvalgets innstilling

Aukrust-utvalget het formelt utredningsutvalget for inntektsoppgjørene 1966 og ble satt ned av Kontaktutvalget, på initiativ fra statsminister Borten, i desember 1965. I tillegg til utvalgets leder Odd Aukrust besto utvalget av professor ved Norges handelshøyskole i Bergen, Gerhard Stoltz, og dosent ved Landbrukshøgskolen på Ås, Fritz C. Holte.4 Den opprinnelige oppgaven var egentlig å presentere underlagsmateriale for å anslå et «realøkonomisk grunnlag» for 1966-oppgjøret, noe utvalget gjorde i sin første innstilling. Deretter ble utvalget bedt om å redegjøre for mekanismene i lønns- og prisdannelsen generelt. Det var dette andre oppdraget som ledet til formuleringen av hovedkursteorien, levert som utvalgets andre innstilling i oktober 1966, offentliggjort i mars 1967 (dette og det følgende bygger på Aukrust et al., 1966 samt Thomassen & Øksendal, 2017).

Gjennom de neste avsnittene skal jeg vise at Aukrust-utvalgets andre innstilling, gjennom hovedkursteorien, ganske riktig ga en beskrivelse av et koordineringssystem for lønnsdannelsen, og at systemet som ble beskrevet hadde enkelte implikasjoner for den videre praktiseringen som pekte i retning av hvordan vi i dag tenker om frontfagsmodellen. Denne beskrivelsen var imidlertid ikke noe forslag til en ny modell, et alternativ til det som allerede eksisterte. Den var tvert imot en beskrivelse av historiske sammenhenger, av et system som allerede fantes.

Vi kan ikke gå inn på alle sider av hovedkursteorien her. Et sentralt trekk ved teorien var at lønnskostnadene steg parallelt for hele økonomien som ble beskrevet. Videre at bedriftene i økonomien var inndelt i to sektorer ut fra forskjellige forutsetninger i produktprisfastsettingen: en konkurranseutsatt (K-sektor) konkurrerte med utlandet og måtte slik følge verdensmarkedspriser for ikke å tape markedsandeler, mens en skjermet (S-sektor) sto fritt til å øke produktprisene. Videre hevdet utvalget at arbeidstakerne og bedriftene i modellen søkte å opprettholde normalnivåer for sin andel av faktorinntekten. Det som bestemte hovedkursen for lønnsutviklingen i Aukrust-utvalgets modell, var i korte trekk at stigende faktorinntekt i K-sektor, blant annet som følge av sterkere produktivitetsvekst i sektoren, trakk nivået på lønnskostnadene per time oppover, ikke bare i K-sektor, men i begge sektorer.5 For å opprettholde nivået på eierinntekten måtte deretter bedriftene i S-sektor skru opp produktprisene, noe som ga prisstigning. Gitt en stabil utvikling i verdensmarkedspriser og produktivitet, ville modellen gjennom disse mekanismene og sammenhengene tegne en stabil utviklingsbane, en hovedkurs, for lønns- og prisutviklingen.

I en viss forstand kan dette, selv om ikke utvalget selv brukte dette begrepet, leses som en beskrivelse av en frontfagsmodell i betydningen koordineringspraksis. Implisitt må jo koordinering være en svært viktig del av det lønnsdannelsessystemet Aukrust-utvalget beskrev. Et av de viktigste premissene i teorien var nettopp at lønnsnivået steg parallelt på tvers av sektorer med ulik produktivitetsutvikling. En slik parallell utvikling er vanskelig å se for seg i et fritt arbeidsmarked uten store partsorganisasjoner. I eksemplene var det også lønnsvekst i K-sektor som drev opp lønnsnivået i S-sektor, impulsene gikk fra konkurranseutsatt til skjermet sektor – et klart frontfagsmodell-trekk.

Hovedkursteorien hadde også implikasjoner for et slikt koordineringssystem knyttet til betydningen av konkurranseevne og balanse i utenriksøkonomien. Rundt hovedkursen identifiserte utvalget hva Aukrust senere kom til å omtale som en «korridor», et mulighetsområde som lønns- og prisutviklingen ville bevege seg innenfor. Ytterpunktene for denne korridoren ble skapt av såkalte «avvikskorrigerende mekanismer», mekanismer som, om de ble utløst, ville tvinge utviklingen tilbake på kurs. Disse var stort sett av det ubehagelige slaget, og særlig de mekanismene som satte inn dersom lønnsveksten ble for høy. Da ville eierinntektsandelen av faktorinntekten i K-sektor bli for lav, hevdet utvalget, ettersom denne sektoren ikke hadde mulighet til å velte kostnadene over på produktprisene, noe som ville gå utover investeringer og drift i K-sektor og til slutt tvinge frem arbeidsledighet. Her lå det klare implikasjoner for hvordan partene innenfor den skisserte modellen burde opptre.

I dette ligger det mye vi kan gjenkjenne som viktig for tenkningen omkring dagens frontfagsmodell, og slik sett mye som kan synes å støtte opp under den etablerte myten om Odd Aukrust som frontfagsmodellens far. Det er bare det at hovedkursteorien simpelthen ikke var noe forslag til et nytt system, en ny måte å organisere lønnsdannelsen på.

Dette fremgår blant annet av utvalgets mandat og oppsummering av egen innstilling. Noen av mytene rundt hovedkursteoriens betydning skyldes trolig feiltolkning, eller manglende lesning, av disse tekstene. Intensjonen med teorien var ifølge Bjørnstad og Nymoen (2015, s. 12) «å få til et system for lønnsfastsettelse som bedret muligheten for høy grad av samfunnsøkonomisk måloppnåelse». Denne påstanden er simpelthen ikke riktig. Mandatet var å «fremlegge en oversikt over hvilke faktorer som i det siste har gjort seg gjeldende og fortsatt gjør seg gjeldende bak det norske prispresset» (Aukrust et al., 1966, s. 4). Og dette spørsmålet besvarte utvalget ved å gi et bilde av utviklingen i Norge «i de senere årene». Utvalget ga samtidig klart uttrykk for at denne tidsangivelsen rommet mesteparten av etterkrigstiden. Hovedkursteorien var slik ikke en beskrivelse av en ønsket, fremtidig modell, men en beskrivelse av historiske sammenhenger i Norge, og dermed, i den grad det kan sies å være en beskrivelse av et koordineringssystem, av et koordineringssystem som allerede eksisterte.

Aukrust-utvalget beskrev ikke bare et koordineringssystem som allerede eksisterte i 1966. Det er verdt å nevne at utvalget også beskrev et system det knapt ville være mulig å endre – «en jernhård lov», slik Aukrust senere selv uttrykte det. De sterke, avvikskorrigerende mekanismene som bandt lønnsutviklingen til hovedkursen, impliserte at også selve det organisatoriske systemet ville være vanskelig å endre. Utvalget antydet at noen av de avvikskorrigerende mekanismene var økonomiske, som beskrevet over. Men de kanskje viktigste og sterkeste mekanismene var uttrykk for normer og verdier dypt rotfestet i det norske institusjonelle systemet, i første rekke uttrykt i ønsket om en stabil fordeling av faktorinntekten mellom arbeid og kapital. Denne stabile fordelingen var skapt av en avveining mellom ønsker om full sysselsetting, rettferdig inntektsfordeling og stabil konkurranseevne, en likevekt som representerte maktbalansen mellom LO og N.A.F. og myndighetene.

Frontfagsmodellen blir til

Går vi tilbake og ser på hvordan den norske lønnsdannelsen faktisk fungerte i 1960-årene, blir det helt klart at den modellen Aukrust-utvalget presenterte i hovedkursteorien ikke var beskrivelse av noe nytt, men av hva Aukrust, Stoltz og Holte hadde kunnet observere rundt seg over flere år – av hva vi i dag vil gjenkjenne som sentrale trekk ved frontfagsmodellen. I dette perspektivet er det ikke lenger fremsyntheten i hovedkursteorien som slår oss sterkest, men hvor oppsiktsvekkende lite vekt utvalget la på å beskrive og forklare detaljene i selve koordineringspraksisen. Dette var også slående i samtiden: En beskrivelse av forholdet mellom ulike avtaler i lønnsdannelsen var blant de tingene embetsverket i Finansdepartementet mest av alt savnet i innstillingene, et forhold de mente Aukrust-utvalget hadde lagt altfor liten vekt på og, gitt mandatet, burde ha belyst bedre.6

Om vi assosierer «frontfagsmodell» med eksistensen av et avtaleområde i eksportrettet virksomhet som danner en norm for etterfølgende avtaler, hadde fenomenet eksistert i minst 13 år da Aukrust-utvalget ble satt ned. Dette fremgår blant annet av Hans Otto Frølands avhandling om tariffpolitikken 1950–1965. Frøland viser at hva vi kan kalle en frontfagsstruktur omkring verkstedsoverenskomsten (samt enkelte andre avtaler) er tydelig innenfor LO–N.A.F.-området, i hvert fall så tidlig som i 1952-oppgjøret. Frøland antyder også at selve frontfags-begrepet stammer fra denne perioden.

Det jeg her omtaler som LO–N.A.F.-området var de tariffavtalene som ble inngått mellom Landsorganisasjonen i Norge, LO (Norges Faglige Landsorganisasjon før 1957) og Norsk Arbeidsgiverforening, forløperen for dagens NHO. Jern- og Metallarbeiderforbundet og Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) begynte forhandlingene tidlig og ble i flere oppgjør tillagt en trendsetter-rolle i senere avtaler (Frøland, 1992, s. 176 ff). Verkstedsavtalen var en av de viktigste innenfor de såkalte vårfagene (som forhandlet først på året) som igjen utgjorde hovedtyngden av avtaler innenfor LO–N.A.F.-området (Halvorsen, 1982).

Heller ikke den idémessige koblingen mellom det rammedefinerende «frontfaget» og bedrifter som konkurrerte med utlandet, en kobling som ofte tilskrives hovedkursteorien, var noe nytt i 1966. For eksempel merket embetsverket i Finansdepartementet seg i 1967, i en refleksjon over utviklingen de senere årene, ved at «nettopp i våroppgjøret er lønnstakerne i de konkurranseutsatte næringene en dominerende gruppe».7 Koblingen mellom konkurranseevne og forsøk på koordinering av lønnsdannelsen var trolig gammel: Frøland (1992, s. 252) viser at regjeringen slo prinsippet fast i en stortingsmelding allerede i 1950, og hevder at det i praksis hadde vært fulgt siden 1945.8 Vi vet at elementet var inne i debatten om en «solidarisk lønnspolitikk» i 1930-årene (Amundsen, 1977).

Nå var ikke den første etterkrigstidens frontfagssystem en tilsynelatende stabil orden i samme grad som dagens frontfagsmodell. Frontfagstrekk eksisterte den gangen i et mer flytende landskap av avtalevarigheter og oppgjørsformer. Etter 1955 kom stadig flere av oppgjørene til å foregå som samordnede oppgjør, fremforhandlet mellom LO og N.A.F. sentralt. Forbundsvise oppgjør ble deretter og frem til begynnelsen av 1980-årene bare gjennomført tre ganger. Dette gjorde selve frontfagets rolle som trendsetter for lønnsdannelsen i etterfølgende områder, og dermed det karakteristiske rekkefølge-aspektet mange i dag forbinder med frontfagsmodellen, mindre tydelig. Meklings- og lønnsnemnds-institusjonene hadde videre skiftende betydning for utfallene. De forbundsvise oppgjørene i 1956 og 1961, og de mange innslagene av «forbundsvise tilpasninger» i de samordnede oppgjørene, bekreftet likevel gang på gang verkstedsoverenskomstens og enkelte andre avtalers trendsetterfunksjon og et aktivt ønske fra sentrale organisasjonsfolks side om å styrke denne funksjonen (jf. NOU 1988:24, s. 93–94).

Dersom vi med frontfagsmodell ser utover LO–N.A.F.-området og mener en koordineringspraksis hvor konkurranseutsatte næringer setter trend for så godt som hele lønnsavtalesystemet, ikke minst i offentlig sektor, var også dette trekket på plass i 1966, selv om det da var noe yngre enn forekomsten av et frontfag som sådan. Mange av avtalene utenfor LO–N.A.F.-området ble frem til midten av 1960-årene inngått på helt andre tidspunkter enn LO–N.A.F.-avtalene, og måtte slik ta hensyn til andre forhold. Det er likevel mye som tyder på at myndighetene, i hvert fall fra og med 1956, ønsket å la LO–N.A.F.-oppgjørene få en trendsettende funksjon også i deler av offentlig sektor. På hvilke måter og i hvilken grad LO–N.A.F.-oppgjørene faktisk påvirket lønnsutviklingen i andre områder i den første etterkrigstiden, er lite undersøkt.

Mellom 1962 og 1964 ble i alle tilfeller denne påvirkningen kraftig styrket gjennom at myndighetene målrettet justerte egne avtaler for å tilpasse seg utløpstidspunktene i LO–N.A.F.-området. Det gjaldt tariffavtalene i staten og kommunene og støtteavtalene med primærnæringsorganisasjonene. Siden kom også handelen etter. Dette innebar en kraftig samling av så godt som hele tariffavtaleverket omkring toårige avtaler med hovedoppgjør i partallsår – et mønster som er beholdt til i dag. Et mønster som for øvrig var delvis motivert av ønsker om å unngå hovedoppgjør i år med stortingsvalg (Frøland 1992). Med disse endringene fikk verkstedsoverenskomsten, men også enkelte av de øvrige vårfagene i LO–N.A.F.-området, fra 1964 en trendsettende funksjon for størstedelen av tariffavtalesystemet, en funksjon som de har beholdt med små justeringer siden, og som slik kan sies å ligge til grunn for dagens frontfagsmodell.9

At trekk vi i dag forbinder med frontfagsmodellen var godt etablert lenge før Aukrust-utvalget, blir ikke minst bekreftet av utvalgsmedlemmenes egne tidligere arbeider. Gerhard Stoltz påpekte i et grundig teoretisk arbeid om inflasjon og sysselsetting publisert i 1962 (men som han hadde arbeidet med siden 1957) at blant annet hensyn til konkurranseevnen satte grenser fot lønnsutviklingen. At faktorinntektstall indikerte en bevegelse i lønnsutviklingen fra såkalte konkurranseutsatte næringer til det som etter hvert ble kjent som de skjermede, hadde Odd Aukrust antatt i en prøveforelesning for doktorgraden i 1956. Antakelsen var den gangen bygget på nasjonalregnskapsdata helt tilbake til 1930-årene (Thomassen & Øksendal, 2017).

Nøyaktig når frontfagsmodellen oppsto er altså et spørsmål om definisjon. Om en legger vekt på forekomsten av et trendsetter-fag i konkurranseutsatt sektor innenfor LO–N.A.F.-området, er vi avhengig av mer forskning for å kunne gi et helt klart svar. Skal vi tro Frøland, må vi tilbake til 1952. Om vi legger vekt på dette trendsetter-fagets gjennomslag utenfor LO–N.A.F., må etableringen trolig dateres til midten av 1960-årene, men også her kan videre forskning på påvirkningen fra frontfag til følgefag utdype svaret. Det er i alle tilfeller klart – og det er det interessante i denne sammenhengen – at frontfagsmodellen var på plass før 1966 og uavhengig av Aukrust-utvalget.

Hvorfor oppsto frontfagsmodellen? Trolig hadde modellen bakgrunn i forhold med røtter helt tilbake til tariffsystemets tilblivelse omkring århundreskiftet. Vi vet at partene i verkstedsindustrien, som inngikk den toneangivende vårfags-avtalen og har dannet en viktig del av frontfaget helt frem til i dag, også var blant de første til å ta i bruk landsomfattende tariffavtaler. Jern og Metall og MVL – med sine arvtakerorganisasjoner – har helt siden starten vært tunge innenfor henholdsvis LO og N.A.F. Dette kan i seg selv ha gitt utgangspunkt for en trendsetterrolle overfor andre avtaler. Denne trendsetterrollen ble så ytterligere styrket og bygget ut gjennom en svært langsom og skrittvis sentraliseringsprosess fra ledelsen i LOs, N.A.F.s og regjeringenes side, i hvert fall fra så tidlig som 1930-årene. Årsakene og motivene bak disse prosessene er imidlertid et mye større spørsmål, et spørsmål vi også trenger mer forskning for å gi et godt, sammenfattende svar på – og som uansett faller på siden av temaet her.

Aukrust-utvalget og frontfagsmodellen

Selv om Aukrust-utvalget altså ikke «fant opp» frontfagsmodellen for koordinering av lønnsdannelsen, kan hovedkursteorien som antydet leses som en legitimering av denne modellen. Det fulgte klart av teorien at hensynet til stabilitet i utenriksøkonomien var nødvendig for å unngå «avvikskorrigerende mekanismer», og det må ha gitt legitimitet til en koordineringspraksis som tok hensyn til de konkurranseutsatte bedriftene slik frontfagsmodellen gjorde. Aukrust-utvalget mente videre at den historiske lønnsdannelsen som utvalget hadde forsøkt å gi en forenklet beskrivelse av, hadde lyktes med å skape tilfredsstillende resultater hva gjaldt sysselsetting, utenriksøkonomi og inntektsfordeling. Noe forsvar for frontfagsmodellen som en ideell koordineringsmodell var den imidlertid ikke.

Å lese innstillingen som et forsvar, ligger nært dersom en tenker at frontfagsmodellen er den eneste eller beste måten å koordinere lønnsdannelsen på ut fra konkurranseevnehensyn. Slik er det nok noen som oppfatter det i dag. Men slik var ikke oppfatningen i 1960-årene, i hvert fall ikke utenfor LO og N.A.F.s organisasjoner. Internasjonalt var statlig inngripen i og påvirkning på lønnsdannelsen for å styrke utenriksøkonomien et tilbakevendende diskusjonstema i 1960-årene. I Norge fabulerte fagøkonomer og regjeringsbyråkrater alle om måter å legge om hele lønnsdannelsessystemet på, gjennom å binde lønnsveksten til avtaler fremforhandlet i et slags korporativt inntektspolitisk råd (Søilen 1993; Thomassen & Øksendal, 2017). Her skulle lønnsveksten nettopp ikke være hva LO og N.A.F. fant frem til bak lukkede dører, men hva økonomisk ekspertise mente den burde være på grunnlag av statistikk. I mange økonomers øyne ville et slikt system ikke bare føre til at konkurranseevne, men også en rekke andre forhold, ble bedre ivaretatt enn under 1960-årenes lønnsdannelsessystem.

Det er verdt å merke seg at Aukrust-utvalget ikke diskuterte det eksisterende systemet opp mot slike alternativer. Det tok ikke opp hvorvidt målsettingene i lønnsdannelsen ville kunne nås på en bedre måte under andre koordineringsformer eller et annet institusjonelt arrangement. Det er ikke så overraskende. Politiske vurderinger ble oppfattet å ligge utenfor mandatet. «I dette tilfellet skulle ekspertutvalget legge frem fakta», forklarte Aukrust selv i et samtidig intervju. «Jeg ville vært langt mer redd om vi var blitt bedt om å svare på hva som skulle, eller burde, skje.»10

Det er grunn til å tro, dersom vi ser for oss at utvalget var blitt bedt om, og selv gikk med på å foreta en normativ vurdering av den eksisterende organiseringen av lønnsdannelsen, at medlemmene i hvert fall ikke ville ha anbefalt noe som lignet en frontfagsmodell. Alle de tre medlemmene hadde i sin tid vært studenter av økonomiprofessor Ragnar Frisch. Frisch hadde siden 1945 vært en toneangivende kritiker av det norske lønnsdannelsessystemet, og en av de fremste talsmennene for hva han selv omtalte som en «rasjonell lønnspolitikk» basert på fagøkonomisk ekspertise. Frisch’ tanker preget også Aukrust-utvalgets medlemmer. Fritz Holtes synspunkter vet vi riktig nok ikke så mye om, men Gerhard Stoltz var, selv om han ikke manglet sympati for den rollen LO og N.A.F. spilte i den eksisterende koordineringen, i hvert fall prinsipiell tilhenger av et Frisch-inspirert system. Vi vet fra en lang rekke uttalelser fra både før og etter 1966 at Odd Aukrust så på organiseringen av tariffoppgjørene som «irrasjonell», og at han støttet, i hvert fall på prinsipielt grunnlag, den nyorganiseringen som ble antydet av Frisch og andre (Thomassen & Øksendal, 2017).11

Men organiseringen av lønnsoppgjørene var uansett ikke hva Aukrust-utvalget var opptatt av. Det Aukrust-utvalget var opptatt av, og som faktisk også reelt pekte utover regjeringens mandat, var å avvise prisstabilitet som politisk mål i inntektspolitikken. «Jeg har god lyst til – fordi det behøves […] å sette et spørsmålstegn ved postulatet om at målet alltid bør være stabile priser», har Aukrust skrevet i et disposisjonsutkast til utredningsutvalgets andre innstilling som finnes i Statistisk sentralbyrås arkiv.12 Dette «spørsmålstegnet» kom også til å gjennomsyre betraktningene i utvalgets innstillinger.

Hvor denne motstanden mot prisstabilitetsmålet kom fra, er et større tema, litt på sidelinjen av tema her. På bakgrunn av mellomkrigstidens sterke prisbevegelser, ble inflasjon i tiårene etterpå av mange nært assosiert med bredere samfunnsødeleggelse. Gjennom krigen og den første etterkrigstiden ble ønsket om større prisstabilitet knesatt gjennom direkte prisregulering. Det lyktes på denne måten å holde prisnivået stabilt 1940–1949. Fra 1950 begynte konsumprisindeksen å stige rykkvis, med sprang i 1962 og 1964 som ble oppfattet som kraftige. Med gradvis avregulering og åpning av utenriksøkonomien var flere økonomer i tvil om mulighetene for å komme tilbake til prisstabilitet i absolutt forstand. Prisvekst ble i økende grad sett som en nødvendig konsekvens av det institusjonelle systemet, en konsekvens som til og med kunne ha visse fordeler ved at det tilslørte inntektsfordelingen på en måte som bidro til å dempe konflikter og «smøre» samfunnsmaskineriet. Men erkjennelsen av at prisvekst kanskje var kommet for å bli, brukte lang tid på å etablere seg i politiske kretser, i organisasjonene og i allmennheten – og den var ikke etablert i 1966.

Faktisk hadde hele nedsettelsen av Aukrust-utvalget sin direkte bakgrunn i de borgerlige partienes barske garantier om større prisstabilitet foran stortingsvalget i 1965, formulert blant annet i Venstres løfte om «den krympefrie lønningspose». Utredningsutvalgets oppdrag var tenkt å legge press på partene for å få en lønnsvekst mer i tråd med prisstabilitetsmålet. Aukrust-utvalget slo imidlertid fast, gjennom påvisningen av en stigende hovedkurs, at det ville være nær umulig å hindre lønningsposen fra å krympe, og følte nok selv at det på den måten påførte regjeringen et lite nederlag (Aukrust 1990).

Avvisningen av prisstabilitetsmålet ble også tolket som et nytt og freidig innspill i den inntektspolitiske debatten. Dagen etter at innstillingen var offentliggjort, satte VG av forsiden til å erklære at «Aukrust & Co.» tilsynelatende «ga opp» prisstabiliteten.13

Hovedpoenget for Odd Aukrust var å presentere en teori som forklarte hvorfor lønninger og priser i Norge måtte stige innenfor det eksisterende institusjonelle systemet, i hvert fall så lenge de steg i utlandet og valutakursen var fast. Dette er utgangspunktet for selve hovedkursbegrepet og hovedkurs-fenomenets plass i teorien.

Hovedkurs-paradokset

Aukrust-utvalget hadde ikke til hensikt å forsvare frontfagsmodellen. Det betyr ikke at Aukrust-utvalgets hovedkursteori ikke likevel kan ha bidratt med nye perspektiver som legitimerte kjerneprinsipper ved frontfagsmodellen. I en viss grad var det nok slik. Men ikke, slik en kanskje skulle tro på bakgrunn av populære forestillinger, fordi den styrket argumentene for en sterk konkurranseutsatt sektor. Flere nye elementer kom tvert imot, i hvert fall slik de ble forstått i samtiden, til å peke i retning av en svekkelse av konkurranseutsatt sektor sammenlignet med tidligere tenkning.

Det er verdt å merke at mange av de mest sentrale konseptuelle byggeklossene i Aukrust-utvalgets analyseskjema ikke var nye. Prisoverveltningsmekanismen og forestillinger om en stabil fordeling av faktorinntekt hadde vært brukt i prisvekst-analyser gjennom hele etterkrigstiden. Heller ikke det ofte bejublede skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer var nytt i seg selv. «Dette var nye og ukjente tanker», hevdet riktig nok Aukrust selv om skillet i et tilbakeblikk (Aukrust 1990, s. 180). Men et skille mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer i forbindelse med analyse av lønnsdannelsen var trukket over tretti år tidligere, av den kjente britiske økonomen John Hicks (1932, s. 173–174), i klassikeren The Theory of Wages.

Når Aukrust likevel med en viss rett kunne hevde at tanken om et skille mellom sektorene var ny og ukjent, var det fordi han nå for første gang benyttet dette skillet i forklaringen av prisutviklingen. Men heller ikke dette skjedde første gang i Aukrust-utvalget i 1966, men i januar 1963, i forbindelse med byggingen av Statistisk sentralbyrås planleggings- og analysemodell MODIS II. Skillet mellom K og S ble innarbeidet i MODIS II, som sto fiks ferdig og klar til bruk da Aukrust-utvalget satte seg ned for å lage hovedkursteorien vel tre år senere.

Det ene nye momentet som virkelig var nytt, og som hadde potensielle implikasjoner for konkurranseutsatt sektor, var utvalgets nevnte avvisning av prisstabilitet som mål for inntektspolitikken. Prisstabilitetshensyn hadde i inntektspolitisk sammenheng langt på vei vært oppfattet som synonymt med hensynet til stabilitet i utenriksøkonomien, dels ved at lik prisutvikling med utlandet gjorde det lettere å opprettholde balanse i seg selv, dels ved at et prisstabilitetsmål innenfor hovedkurs-skjemaet impliserte lavere lønnsvekst, som igjen impliserte sterkere inntektsvekst og lønnsomhet i konkurranseutsatte bedrifter. Å avvise full prisstabilitet som et mål, ville i praksis innebære en nedjustering av ambisjonsnivået i inntektspolitikken og, isolert sett, kreve mindre moderasjon av partene enn om dette målet var beholdt.

Det andre momentet var den relativt sterke vektleggingen av fordelingsargumenter. Hovedkursteorien impliserte klart at det var legitimt å veie hensynet til konkurranseevne på den ene siden mot hensynet til en rettferdig inntektsfordeling på den andre. Rettferdighetshensynet gjennomsyret tariffavtalesystemet langs flere dimensjoner, i utjevningen mellom arbeid og kapital, men også mellom ulike arbeidstakergrupper. Slike hensyn er avgjørende for å forstå nettopp det hovedkursmønsteret utvalget mente det eksisterende norske lønnsdannelsessystemet hadde skapt. En svekkelse av fordelingsargumentet ville ha åpnet for tiltak som styrket driftsresultatet i konkurranseutsatt sektor på bekostning av lønningene. Dette var ikke mulig dersom lønnsveksten fulgte av en stabil fordeling av faktorinntekten.

At rettferdighetshensyn hadde og burde ha avgjørende betydning i lønnsdannelsen, var naturligvis ikke i seg selv noen ny idé.14 Men at en inntektspolitikk basert på dette prinsippet kunne ha en tilfredsstillende virkning på konkurranseevne og utenriksøkonomi, var ny og utfordrende. Denne forestillingen sto i klar kontrast, ikke bare til vante forestillinger på det politiske plan, men også til hvordan det ble tenkt om disse sammenhengene blant andre økonomer og i embetsverket i Finansdepartementet.

Kritikk mot hovedkursteorien

Den overraskende degraderingen av konkurranseevnemålet, eller mer presist: legitimeringen av en rolle konkurranseevnehensynet allerede spilte og som mange i midten av 1960-årene fryktet var for liten, var en av hovedårsakene til den brede kritikken Aukrust-utvalgets innstilling ble møtt med. Nettopp kritikken er fascinerende i lys av hvor sterkt teorien står i dag. LO gikk så langt som til å nekte å stille seg bak uttalelser om at Aukrust-utvalgets innstillinger skulle danne fundament for videre samarbeid, «idet det er så vidt stor tvil om den praktiske nytteeffekt av Aukrust-utvalgets innstillinger».15

Misnøyen var størst på arbeidsgiversiden, hvor Rederforbundets direktør Johan Seland tok på seg rollen som sjefskritiker. For eksempel tok ikke forestillingen om en stabil fordeling av faktorinntekten høyde for forskjeller i kapitalinnsats mellom ulike næringer og prisen på slik innsats, hevdet Seland. For å ta høyde for at rask vekst som regel var en følge av økt kapitalinnsats per arbeider, burde bedriftenes normale andel av inntektene heller defineres som en inntekt som gjorde det mulig, etter skatt, å fortsette økningen av kapitalinnsats, enten ved egen sparing eller ved høye utbytter som kunne tiltrekke mer risikokapital, mente han.16

I embetsverket i Finansdepartementet var det betydelig sympati for Selands poenger. Her var det forståelse for de fordelingsargumentene som var fremmet av Aukrust-utvalget og støttet av LO, men samtidig en klar holdning at det ville være tryggere i en internasjonalt usikker situasjon å tillate bedriftene å øke driftsresultatet på bekostning av lønnsutbetalingene.

Kritikken var fra arbeidsgivernes og Finansdepartementets side også koblet til den sterke lovmessigheten i hovedkursteorien, slik Aukrust-utvalget beskrev den. På den ene siden stilte embetsverket seg tvilende til om mekanikken i pris- og lønnsdannelsen virkelig virket så automatisk og tilsynelatende fornuftig som utvalget hevdet. Det var fullt mulig i et kartellisert arbeidsmarked å «prise oss ut av hovedkursen», hevdet for eksempel ekspedisjonssjef i økonomiavdelingen, Hermod Skånland, i et notat.17 Det var heller ikke så opplagt for embetsverket og folk på arbeidsgiversiden hvordan utvalget kunne være så sikre på at politikken ikke ville bli lagt om og nye virkemidler bli tatt i bruk på måter som kunne endre hovedkursens form.

I ettertid er det interessant at LO, som senere skulle stå som en av teoriens varmeste forsvarere, også lenge stilte seg fiendtlig til Aukrust-utvalgets hovedkursteori. LO aksepterte ikke ufarliggjøringen av prisstigningen og kritiserte utvalgets manglende tro på at myndighetene kunne bidra til å stagge prisveksten ved hjelp av tilgjengelige virkemidler. Motstanden er likevel litt pussig. På mange måter plasserte Aukrust-utvalget seg nærmere LO enn N.A.F. og Finansdepartementet i synet på hvilke avveininger som burde gjøres i lønnsdannelsen, og kunne synes å åpne større handlingsrom for organisasjonen enn om utvalget hadde gått inn for et strengt prisstabilitetsmål og avvist fordelingshensynet. Utvalget støttet implisitt også LOs syn at denne formen for organisering, i motsetning til hva de ivrigste tilhengerne av en «rasjonell lønnspolitikk» av og til ga inntrykk av, hadde gitt og ville gi tilfredsstillende resultater sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Trolig hang skepsisen sammen med bredere bekymring for hvilke planer den borgerlige regjeringen hadde for inntektspolitikken.

Tariffoppgjørene etter Aukrust

Selv om hovedkursteorien på noen punkter pekte i en litt annen retning enn det er vanlig å tenke om frontfagsmodellen i dag, kan det fortsatt tenkes å gjenstå en betydelig kjerne av realitet i mytefortellingene om Aukrusts farskap til modellen: Aukrust-utvalgets innstilling og poengene i den kan fortsatt tenkes, selv om ikke utvalget selv tok til orde for noe slikt, å ha gitt støtet til en styrking av frontfagsaspektet i tiden etter 1966. Hovedkursteorien kan ha blitt brukt som argument for tiltak som styrket vårfagenes eller LO–N.A.F.-områdets trendsetterrolle. Heller ikke her bidrar imidlertid de historiske realitetene til å styrke mytefortellingen.

Enkelte begivenheter tyder riktig nok på at frontfagstrekk ble styrket i årene etter Aukrust-utvalget. Blant annet ble flere avtaler fra andre halvdel av 1960-årene etter N.A.F.s initiativ skjøvet fra høst til vår for å øke samkjøring med vårfagene (Ree & Eidhammer, 1978; Halvorsen, 1982). Videre ble folketrygdens ytelser knyttet tettere til utfallet av våroppgjøret i LO–N.A.F. Hovedkursteorien kan ha bidratt til å begrunne eller legitimere disse tiltakene, uten at det er kjent. Men styrking av frontfagets gjennomslag hadde på den andre siden vært et trekk ved utviklingen også før Aukrust-utvalget. For å avklare sammenhengen mellom disse utviklingstrekkene og Aukrust-utvalgets innstillinger, er vi avhengige av mer forskning.

Langt viktigere begivenheter pekte uansett i stikk motsatt retning av hvordan frontfagsmodellen praktiseres i dag. De kombinerte inntektsoppgjørene utover i 1970-årene kom til å avvike sterkt fra grunnelementer i etablert koordineringspraksis, og dermed også fra den virkeligheten hovedkursteorien hadde forsøkt å beskrive. Mens staten tidligere kun hadde tjent som en tilrettelegger og fasilitator for frie forhandlinger mellom LO og N.A.F., gikk staten nå inn som avtalepart. Målet var å sikre en lavere nominell lønnsvekst enn organisasjonene ville ha kommet frem til på egen hånd. Dette søkte myndighetene å oppnå ved å lage avtaler for utviklingen i den disponible inntekten for arbeidstakerne. Den ønskede utviklingen skulle sikres delvis ved at staten endret skatter og trygdeytelser. Denne fremgangsmåten søkte å oppheve sammenhengene i hovedkursteorien. Siktingen mot disponibel realinntekt ville muliggjøre andre nivåer for inntektsfordeling mellom arbeid og kapital enn de som hadde etablert seg historisk gjennom de frie forhandlingene, og slik (håpet myndighetene) tillate en styrking av konkurranseevnen utover hva Aukrust-modellen åpnet for (Thomassen & Øksendal, 2017).

De kombinerte oppgjørene gjorde også at frontfags-preget heller ikke hadde den samme organisatoriske betydningen for tariffavtalesystemet i tiden etter 1966 som den hadde hatt i kortere perioder i 1950- og 60-årene og, enda mer uttalt, som den har fått i senere tid. LO–N.A.F.-området beholdt en trendsetterrolle overfor offentlig sektor og andre, men det karakteristiske rekkefølge-aspektet var mindre uttalt enn både før og etter, dels på grunn av samordning (det ble bare gjennomført ett forbundsvist oppgjør i 1970-årene) og dels på grunn av måten forhandlingene ble lagt opp på, med myndighetene tungt inne fra start.

Det ble for øvrig også klart for samtidige observatører at den lønnsveksten som ble realisert i 1970-årene, også når oppgjøret som i 1974 ble organisert etter frontfagsmønster uten statlig mellomkomst, ikke holdt seg nær hovedkurs, i hvert fall ikke i betydningen en lønns- og prisutvikling som sikret stabilitet i utenriksøkonomien. I Aukrust-utvalgets fremstilling av hovedkursteorien hadde organisasjonene nærmest uansett holdt utviklingen nær kurs. Aukrust innrømmet i et foredrag vinteren 1978, at «denne teorien hadde fått et grunnskudd ved det som har skjedd i Norge de siste årene» (gjengitt i Farmand 25.2.1978, s. 69). Den opprinnelige formuleringen var basert på observasjoner fra en tid uten større konjunktursvingninger. I oppgjøret for 1974 hadde organisasjonene tillatt en kraftig lønnsvekst. Like etterpå kom det internasjonale konjunkturtilbakeslaget. Det satte en stor del av K-sektor i vanskeligheter og bidro til å svekke utenriksøkonomien. Hadde det ikke vært for myndighetenes motkonjunkturpolitikk, hevdet Aukrust i 1978, ville oppgjøret også ha resultert i høyere ledighet. Partene hadde slik vist at de, riktig nok uforvarende, var fint i stand til å sende lønns- og prisutviklingen på en kurs som var lite samfunnsøkonomisk tilfredsstillende.

Det eneste punktet hvor Aukrust-utvalget ser ut til å ha fått en klar og direkte påvirkning på tariffoppgjørene i 1970-årene, var ved å styrke argumentene for å gi arbeidstakerne en større del av faktorinntekten. Den klare vektleggingen av nettopp faktorinntektsfordelingen fra LO-representanters side fra 1974, nøkkelbegrepet i Aukrust-utvalgets hovedkursteori, peker klart i retning av at Aukrust-utvalget hadde gitt slike krav en viss ny, faglig legitimitet. Faktorinntektsfordelingen var fremme som argumenter for høyere krav fra arbeidstakersiden både i 1974 og 1978 (Thomassen & Øksendal, 2017).

Først utover i 1980-årene begynte tariffoppgjørene på mer regelmessig basis å få form som forbundsvise oppgjør med et klart identifiserbart frontfag som satte trenden for etterfølgende oppgjør, slik vi kjenner systemet i dag. Denne utviklingen hadde først og fremst sammenheng med myndighetenes motstand mot å fortsette med kombinerte inntektsoppgjør, samt en del oppmagasinert misnøye med sentraliserte oppgjør i både LO og N.A.F. Det er ingen klare tegn til at hovedkursteorien ble brukt som argument for denne koordineringsformen. Om så hadde vært tilfellet, ville i alle fall påvirkningen fra hovedkursteorien i 1966 på ettertidens koordinering vært mindre klar og rettlinjet enn mange har gitt inntrykk av. I den grad aktørene lot seg inspirere av Aukrust-modellen, var vendingen mot dagens frontfagsmodell uansett betinget av institusjonelle forutsetninger og mønstre som strakte seg lenger tilbake enn til 1966 og som ikke hadde bakgrunn i noe Odd Aukrust hadde ment.

Myten blir til

Når Aukrust-utvalget ikke introduserte frontfagsmodellen eller påvirket etterfølgende oppgjør i noen klar frontfagsretning, hvorfor oppsto det da en myte om at dette hadde skjedd? Og når oppsto denne myten? Svaret må trolig spores i det økte presset mot det kollektive lønnsdannelsessystemet fra 1980-årene og frem til i dag, og økt behov for å legitimere frontfagsmodellen under dette presset fra ledelsen i de store organisasjonenes side.

Presset mot lønnsdannelsessystemet skyldtes dels strukturelle endringer i hele arbeidslivet. Tradisjonelle industriarbeidsplasser gikk tilbake mens sysselsetting i tjenesteytende næringer gikk frem. Ikke minst økte spesialisering og utdanningsnivå. Disse utviklingstrekkene svekket det organisatoriske grunnlaget for modellen ved å gi LO og NHO økt konkurranse med mer spesialiserte forbund og organisasjoner om medlemmer og myndighetsinnflytelse.

Dels skyldtes presset økte konjunktursvingninger og press på utenriksøkonomien, særlig fra 1986. Myndighetene kom fra 1986 i praksis til å bruke tøffere virkemidler og akseptere høyere ledighet enn før for å få pris- og kostnadsveksten inn i et antatt bærekraftig spor. Dette presset ble ytterligere økt med endringer i pengepolitikken, først gjennom et forpliktende fastkursmål, deretter, fra 2001, med et formelt inflasjonsmål. Disse virkemidlene gjorde myndighetene, i hvert fall på papiret, mindre avhengige av utfallet av tariffoppgjørene for å kunne opprettholde balanse i priser og utenriksøkonomi.

Den tradisjonelle LO–N.A.F./NHO-aksen vant først en betydelig seier gjennom solidaritetsalternativet, som i praksis ikke bare knesatte frontfagsmodellen for tariffpolitikken gjennom 1990-årene, men også gjorde den til en bærebjelke i myndighetenes stabiliseringspolitikk. Men praktiseringen av solidaritetsalternativet med et strengt konkurranseevnemål økte spenningene internt i LO og mellom tilhengerne av solidaritetsalternativet i regjeringen, ledelsen i LO og NHO på den ene siden og de gruppene som følte de kom uforholdsmessig dårlig ut på den andre, i første rekke høyt utdannede arbeidstakere i offentlig sektor.

Disse gnisningene toppet seg under det ekspansive oppgjøret i 1998, hvor oljeprisfall utløste nye vanskeligheter i norsk utenriksøkonomi. Misnøyen gikk ikke primært mellom hovedorganisasjoner, men internt i hovedorganisasjonene, mellom grupper som støttet opp om og grupper som var skeptiske til frontfagsmodellen. Mens organisasjonene på toppnivå sluttet mer eller mindre helhjertet opp om prinsippet om frontfagskoordinering, var viktige stemmer internt i mange tilfeller kritiske. Denne konfliktlinjen har et stykke på vei bestått frem til i dag. Praktiseringen av frontfagsmodellen førte blant annet til åpen konflikt i 2010 og 2012.

Det var mot bakgrunn av 1998-oppgjøret og sammenbruddet i solidaritetsalternativets moderasjonslinje at et offentlig dokument, Arntsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:17, s. 7), for første gang så langt jeg kan finne, knyttet frontfagsmodellens opphav eksplisitt til Aukrust-utvalget. Arntsen-utvalgets fortelling ble deretter gjentatt i ulike versjoner i de fleste utredningene av lønnsdannelsen som fulgte. Det første Holden-utvalget gjenga året etter Arntsen-utvalgets redegjørelse direkte (NOU 2000:21, s. 363). Holden III beskrev utviklingen langs samme linje (NOU 2013:13, s. 12. Formuleringen fra Holden III ble kopiert direkte av Cappelen-utvalget (NOU 2016:15, s. 17. (Holden II-utvalgets innstilling fra 2003 er den eneste som er klar på at frontfagsmodellen var etablert av LO og N.A.F. (NOU 2003:13, s. 93)).

Hvorfor tilskrev disse utvalgene Odd Aukrust og Aukrust-utvalget æren som frontfagsmodellens fedre? Hvorfor ikke klappe seg selv på skulderen og hevde at dette hadde jo LO og N.A.F. drevet med lenge før 1966? Bevisst fordreining var det neppe. Delvis var nok de presise sammenhengene simpelthen glemt eller blandet sammen. Odd Aukrust hadde vært formann i beregningsutvalget og aktet og respektert som en fremragende økonom siden 1960-årene. Alle visste eller regnet med at Aukrust hadde vært viktig i formuleringen av hovedkursteorien, og hovedkursteorien beskrev jo noe som lignet en frontfagsmodell. For de i overgangen til 2000-tallet som ikke kunne huske detaljer fra inntektsoppgjørene lenger tilbake enn, i beste fall, til slutten av 1960-årene (og det gjaldt mange av de sentrale aktørene), virket det nok plausibelt, når de først skulle redegjøre for modellens opprinnelse, at frontfagsmodellen kunne ha noe med Aukrust og hovedkursteorien å gjøre.

Men delvis var det trolig også noe utilfredsstillende med å legge hele forklaringen på langsomme historiske prosesser, at Jern og Metall og Verkstedsforeningen simpelthen alltid hadde vært store forbund og at avtalene simpelthen alltid hadde kommet først og blitt tilskrevet stor betydning. Ikke minst kunne en slik forklaring virke eggende på de som nettopp mente at måten organisasjonene koordinerte lønnsdannelsen på savnet en god nok prinsipiell begrunnelse, at det var en levning fra en svunnen tid.

Historikeren Theodore Porter (1996) kan kanskje hjelpe oss med å gripe mekanismen i spill her. Porter har vist hvordan nettopp uenighet eller kontroverser innenfor et felt tvinger frem større vekt på å fremstille forhold på en måte som gir inntrykk av objektivitet og nøytralitet. Porter har videre vektlagt betydningen av teorier, statistikk og numeriske data i slike prosesser. Ikke bare hovedkursteorien, men også innstillingene fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har fått økt oppmerksomhet og betydning i tiden siden 1990-årene. Om vi følger Porter, er det mye som taler for at mytebyggingen om Odd Aukrust og hovedkursteorien som frontfagsmodellens opphav må forstås på bakgrunn av et ønske om å tillegge koordineringspraksis en aura av objektiv, vitenskapelig legitimitet.

Arven fra Aukrust

Jeg har vist at fortellingen om Odd Aukrust og Aukrust-utvalget som frontfagsmodellens far er en myte, i hvert fall slik jeg mener frontfagsmodell-begrepet bør forstås. Aukrust var utvilsomt blant hovedkursteoriens viktigste fedre. Det er videre trolig riktig å si at hovedkursteorien har inspirert dagens utøvere av frontfagsmodellen, at den har bidratt til å begrunne og legitimere koordineringen slik den er blitt praktisert, i hvert fall fra slutten av 1990-årene. Å fremheve Aukrust-utvalget som den viktigste årsaken til frontfagsmodellens utforming og eksistens, å hevde at Aukrust er frontfagsmodellens far, gir likevel, slik jeg har vist, et misvisende bilde både av hva hovedkursteorien i sin opprinnelige form faktisk forsøkte å vise, og av hvordan dette innholdet preget den videre historiske utviklingen i koordineringen av lønnsdannelsen.

Myten om Aukrusts farskap til frontfagsmodellen er slik ikke en myte i den forstand at den er rent oppspinn, helt uten kjerne i virkeligheten. Forbindelseslinjene mellom Odd Aukrust, hovedkursteori og frontfagsmodell er utvilsomt mange og reelle, om enn komplekse. Farskapsmyten er en myte i den forstand at den – i likhet med mange av de greske fortellingene mytebegrepet stammer fra – er et forsøk på å forklare opprinnelsen til en kompleks sosial praksis innenfor vante og sosialt beleilige forklaringsrammer. Noen vil kanskje også si at den i likhet med de greske mytene har fått preg av en religiøs fortelling som springer ut av eller definerer et spesifikt trosfellesskap.

Kan dette funnet, at fortellingen om frontfagsmodellens far er en myte, bidra til å svekke frontfagsmodellens legitimitet? På den ene siden mister kanskje frontfagsmodellen som koordineringsmodell noe av den vitenskapelige auraen Arntsen- og Holden-utvalgene har tilskrevet den. Kritikere vil med rette kunne hevde at frontfagsmodellen ikke er vitenskapelig fundert, i hvert fall ikke i betydningen at den representerer en implementering av en nøye gjennomtenkt, vitenskapelig organisasjonsplan, men er et produkt av historiske prosesser og maktforhold.

Selv om det fortsatt er gode grunner til å la seg imponere av Odd Aukrust, demper funnet kanskje også noe av den glansen som synes å omgi mannens minne for mange i politikk og organisasjonsliv.

Den historien en finner om frontfagsmodellens opprinnelse, dersom en trenger forbi myten og inn i kildene, er imidlertid ikke mindre imponerende enn myten om Aukrusts bragd. Frontfagsmodellen var ikke, slik mytefortellingen impliserer, noe Borten-regjeringen fikk i stand i 1966. Frontfagsmodellen eksisterer ikke simpelthen fordi en klok mann fikk en idé som han tegnet ned i en offentlig utredning. Frontfagsmodellen er i stedet resultat av tunge, langvarige og komplekse prosesser, hensyn og interesser som stadig veies opp mot hverandre, helt til resultatene en dag avtegner seg som et mønster.

Om noe må denne historien bidra til å styrke støttespillernes tyngste argument for fortsatt koordinering basert på frontfagsmodellen: I en liten åpen økonomi som den norske vil utenriksøkonomien alltid legge bånd på oss. Om dette virkelig er sant, må erkjennelsen ha preget lønnsdannelsen mye lenger enn siden 1960-tallet. Det er nettopp det historien viser at den har gjort.

Om artikkelen

Tankene i denne artikkelen har for en ikke liten del blitt til og modnet i dialog med andre. Jeg vil særlig takke mine gode kolleger Lars Fredrik Øksendal og Einar Lie, som jeg har diskutert temaet en god del med over de siste par årene. Synnøve Nymo har også gitt viktige impulser til artikkelen. Takk også for nyttige innspill og refleksjoner fra de anonyme fagfellene som har vurdert artikkelen for TfS. Ansvaret for alle mangler ved artikkelen bærer jeg selvsagt selv.

Referanser

Amundsen, J. R. (1977). Solidarisk lønnspolitikk: Solidarisk med hvem? Bidrag til en analyse av bakgrunnen og begrunnelsen for den nye lønnspolitikken til Arbeidernes faglige landsorganisasjon i slutten av 30-åra. Hovedoppgave historie. Oslo: Universitetet i Oslo

Aukrust, O. (1990). Konkurranseutsatte og skjermede næringer: Historien om en idé. I O. Aukrust, Økonomisk forskning og debatt: Utvalgte artikler 1942–1989 (s. 177–191). Sosiale og økonomiske studier nr. 75. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Aukrust, O., Stoltz, G. & Holte, F. (1966). Innstilling fra utredningsutvalget for inntektsoppgjørene 1966, avgitt 20. oktober 1966. Vedlagt Revidert nasjonalbudsjett 1967.

Bergh, T. (2009). Kollektiv fornuft: LOs historie 1969–2009. Oslo: Pax.

Berntsen, H. (2007). Staurberaren Per Borten. Oslo: Aschehoug.

Bjørnhaug, I. & Halvorsen, T. (2009). Medlemsmakt og samfunnsansvar: LOs historie 1935–1969. Oslo: Pax.

Bjørnstad, R. & Nymoen, R. (2015). «Frontfagsmodellen i fortid, nåtid og framtid». Senter for lønnsdannelse, rapport nr. 1. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/576280dd6b8f5b9b197512ef/t/577508e09de4bbbd55a58d55/1467287781204/SFL+R1-2015+Den+norske+frontfagsmodellen.pdf

Frøland, H. O. (1992). Korporativt kompromiss gjennom korporativ konsert: Tariff- og inntektspolitikk i LO–N.A.F.-området 1950–1965. Doktorgradsavhandling. Trondheim: Universitetet i Trondheim.

Halvorsen, T. (1982). Inntektspolitikken sett med Landsorganisasjonens øyne. Bergen: Norges Handelshøyskole.

Halvorsen, T. (1991). Jern og metall 100 år: 1941–1991. Bind 2. Oslo: Tiden.

Hicks, J. R. (1932). The Theory of Wages. London: Macmillan.

Lie, E. & Venneslan, C. (2010). Over evne: Finansdepartementet 1965–1992. Oslo: Pax.

Longva, S. (2007). Frontfagsmodell og lønnsdannelse i en globalisert verden. I K. Bjørndalen & K. Nysterud, Tariffavtalen somforandret Norge: Verkstedsoverenskomsten 100 år (s. 153–169). Oslo: Pax.

NOU 1988:24 (1988). Inntektsdannelsen i Norge. Oslo: Forbruker- og administrasjonsdepartementet.

NOU 1999:14 (1999). Forberedelse av inntektsoppgjøret 1999. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-14/id116595/?q=NOU%201999:%2014

NOU 2000:21 (2000). En strategi for sysselsetting og verdiskaping. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2000-21/id117571/?q=NOU%202000:%2021

NOU 2003:13 (2003). Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-13/id118874/?q=NOU%202003:%2013

NOU 2013:13 (2013). Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2013-13/id747181/?q=NOU%202013:%2013

NOU 2016:15 (2016). Lønnsdannelsen i lys av nyere økonomiske utviklingstrekk. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-15/id2511747/?q=NOU%202016:%2015

Porter, T. (1996). Trust in Numbers: The Pursuit of Objectivity in Science and Public Life. Princeton: Princeton University Press.

Ree, R. & Eidhammer, A. (1978). Utviklinga av statlig inntektspolitikk 1952–1977 i forhold til tariffoppgjørene LO–NAF. Oslo: Universitetet i Oslo.

Stokke, T. Aa. (1998). Lønnsforhandlinger og konfliktløsning: Norge i et skandinavisk perspektiv. Doktorgradsavhandling. Fafo-rapport 246. Hentet fra http://www.fafo.no/media/com_netsukii/246.pdf

Stokke, T. Aa. (2000) Lønnsforhandlinger og samordning. Vedlegg 1 til NOU 2000:21: En strategi for sysselsetting og verdiskaping. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2000-21/id117571/sec6?q=NOU%202000:%2021

Søilen, E. (1993). Drømmen om inntektspolitisk samarbeid: Finansdepartementets kamp mot særinteresser. Hovedoppgave historie. Oslo: Universitetet i Oslo.

Thomassen, E. & Øksendal, L. F. (2017). Modellbyggere: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017. Oslo: Pax.

1Artikkelen er for en ikke liten del videreutviklet fra et foredrag jeg holdt ved lanseringen av denne boken 25.9.2017.
2NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi, 12.
3NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping, vedlegg 1, 565.
4Holte ble hentet inn på Aukrusts initiativ etter at Trygve Haavelmo hadde avslått å delta.
5Dette følger av forutsetningen om en stabil fordeling av faktorinntekten og det at modellen opererte med parallell lønnsvekst for hele økonomien.
6Notat «Nærmere om sammenhenger og forutsetninger som bør gjøres til gjenstand for undersøkelser», BT/Sh 10.1.1967, mappe «Sakkyndig bistand (oppdrag og personvalg)», boks RA/S-3046/D/Db/L0051 (Økonomiavdelingens arkiv, Riksarkivet).
7Notat «Nærmere om sammenhenger og forutsetninger som bør gjøres til gjenstand for undersøkelser», BT/Sh 10.1.1967, mappe «Sakkyndig bistand (oppdrag og personvalg)», boks RA/S-3046/D/Db/L0051 (Økonomiavdelingens arkiv, Riksarkivet).
8Jf. også Stokke, 1998, s. 126–130, hvor det antydes at samfunnsøkonomiske betraktninger ble tillagt vekt ved de tvungne voldgiftskjennelsene frem til 1952.
9Jf. også NOU 1988:24 Inntektsdannelsen i Norge, s. 94.
10Lønnsoppgjør og ekspertutredninger: Intervju med Odd Aukrust, Sosialøkonomen, 3, 1966, s. 6.
11Både Stoltz og Aukrust var nok, og i økende grad, blant de mer moderate tilhengerne av rasjonell lønnspolitikk – men altså av pragmatiske mer enn av prinsipielle årsaker. Jf. Thomassen og Øksendal (2017), s. 38.
12Disposisjonsutkast til innstillingen Auk/IVG 13.9.1966, perm O. Aukrust 4, SSBs arkiv.
13 VG 7.3.1967
14Se f.eks. Foran inntektsoppgjørene, Fri fagbevegelse, nr. 1, 1966.
15Brev fra LO til Lønns- og prisdepartementet 14.8.1967. Oppnevning av et teknisk beregningsutvalg i tilknytning til inntektsoppgjørene, mappe «Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene» boks L0051 serie D/Da (Lønns- og prisdepartementets arkiv, prisavdelingen, Riksarkivet).
16Brev fra Johan Seland, Rederforbundet, til Odd Aukrust 10.12.1966, ad.: Innstilling II fra Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene 1966, mappe «Sakkyndig bistand (oppdrag og personvalg)», eske L0051, serie D/Db (Økonomiavdelingens arkiv, Riksarkivet).
17Notat. Momenter til møtet i økonomisk fellesutvalg HS/bto 22.11.66, mappe «Sakkyndig bistand», samme eske.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon