Innledning

Internasjonalt finnes en omfattende forskningsproduksjon om annen verdenskrig. Det er vel knapt noen hendelse i verdenshistorien som har fått større oppmerksomhet og som har vakt mer internasjonalt engasjement, både politisk og akademisk. I denne artikkelen drøftes kunnskapsstatus om sivil motstand med vekt på kirke- og utdanningsfeltet under annen verdenskrig i Norge, og med det åpnes et mangetydig og diffust felt seg knyttet til både motstandsbegrepet og til forestillinger om kjennetegn ved det folket som på ulike måter engasjerte seg innen et sivilt kampområde.

I nyere okkupasjonshistorie bestreber forskere seg på å bryte ned de tidligere så skarpe frontene i litteraturen, hvor man noe kategorisk skilte mellom det heltemodige folket og de svikefulle andre. Folket var så visst ingen enhetlig størrelse. Det var mange og ulike grunner til å knytte seg til, eller tilpasse seg, Nasjonal Samling. Også rettsoppgjøret har det siste tiåret vært gjenstand for en omfattende og kritisk forskning som har vunnet bred tilslutning om at hva som kan forstås som akseptabelt, utilbørlig og straffbart samarbeid med tyskerne og deres samarbeidspartnere ikke er så opplagt som tidligere antatt (Borge, 2012; Corell, 2011; Dahl & Sørensen, 2004; Hagen, 2009; Kroglund, 2010; Vaale, 2004). Når jeg i denne kunnskapsoversikten behandler spørsmål om sivil motstand blant folket, er det ut fra en forutsetning om at vi mellom motstand mot tyskerne og Nasjonal Samling på den ene siden og samarbeid med dem på den andre, finner alle gråsonene og ulike handlingsmotiv.

Arnfinn Moland (2011) argumenterer for at den sivile motstanden kunne være aktiv, men da med andre virkemidler enn den militære. Motstanden kunne handle om å yte humanitær hjelp, å ikke rette seg etter nye retningslinjer, å utgi eller å distribuere illegale avviser og andre holdningsskapende tiltak, eller ganske enkelt å markere avstand gjennom bruk av symboler som bindersen, røde toppluer, julekort med nissemotiver m.m. Motstanden fant gjerne sted uten at det ble skrevet ned noe sted og uten at det ble snakket om. Sivil motstand har følgelig mye til felles med å være i opposisjon – våpenløst og ikke-voldelig. I denne kunnskapsoversikten behandles holdningskamp som en underkategori av sivil motstand, primært for å øke presisjonsnivået i litteratursøk og fremstilling av funn. Det vil si at vi beveger oss bort fra ulike former for humanitær hjelp og symbolske markeringer, til en bevegelse av mennesker som forsøkte å skape eller bevare en fast nasjonal og moralsk holdning under okkupasjonen ut fra et rimelig bevisst verdisett. Om verdisettet som lå bak holdningskampen var forankret i kristendommen, eller i en grunnleggende humanistisk forståelse av menneskets verdi i seg selv, demokrati og liberale verdier, skjelnes ikke mellom.

Kunnskapsoversikter i samfunnsvitenskapene utvikles ikke sjelden ved hjelp av regelbestemte og systematiske søk i internasjonale databaser, hvor man ut fra kriterier for inklusjon og eksklusjon identifiserer de mest relevante arbeidene før det trekkes slutninger om behov for videre forskning (se Creswell, 2014, s. 95ff; Krumsvik 2016, s. 51ff). Samtidig kan utvikling av kunnskapsoversikter også være et kreativt og mer uforutsigbart arbeid, hvor det ikke alltid lar seg gjøre å følge etablerte prosedyrer for kildesøk (Hart, 1998). Den samlede litteraturen om sivil motstand og holdningskamp under annen verdenskrig må håndteres på en annen måte ut fra en del felles kjennetegn. Med få unntak er arbeidene publisert i norske tidsskrift, bøker, oppslagsverk og antologier. En god del av litteraturen er av eldre årgang, publisert i lite kjente tidsskrift, og finnes naturlig nok ikke registrert i internasjonale databaser. Forskningsmiljøet som har arbeidet med temaet sivil motstand og holdningskamp under krigen i Norge, er dessuten relativt oversiktlig. Jeg har på dette grunnlag dels gjennomført åpne litteratursøk på artikler og bøker, avgrenset til skandinaviske språk og engelsk, og dels har jeg søkt direkte på forfatternavn. Metodisk har jeg først funnet frem til litteratur som drøfter sivil motstand som fenomen, dernest har jeg avgrenset undersøkelsesfeltet til litteratur om holdningskampen, og videre til holdningskamp innen kirken og skolen. Det er også gjennomført kronologiske analyser, hvor jeg har identifisert de første arbeidene som ble publisert under og like etter frigjøringen i 1945, fulgt referanser fra publisering til publisering i årene fremover, og på det grunnlag sortert ut vektige bidrag ut fra tre kriterier: publikasjonenes brukshistorie, vitenskapelige soliditet og i hvilken grad de på publiseringstidspunktet frembrakte nye innsikter. Jeg ser bort fra den lokalhistoriske litteraturen og beretninger om hvordan kirke- og skolekampen gav seg utslag i norske lokalsamfunn. Det finnes en meget omfattende litteratur om dette, men den er også vanskelig tilgjengelig, en del er upubliserte rapporter,1 og en del er av meget varierende forskningskvalitet.

Først følger en drøfting av sivil motstand som forskningsfelt generelt, og så undersøkes forskningslitteraturen som tar opp holdningskampen på kirke- og utdanningsfeltet spesielt. Jeg vil presentere de største og viktigste arbeidene ut fra de gitte kriteriene og forsøke å identifisere bredden i kunnskapsstatusen. Mot denne bakgrunn er ambisjonen å formulere et mer spesifikt kunnskapsbehov, før jeg avslutningsvis skisserer utfordringer for forskningen knyttet til de aktuelle kunnskapsbehovene.

Kunnskapsstatus om sivil motstand og holdningskamp

Dersom vi forsøker å skaffe oss et overblikk over kunnskapsstatus om krig og okkupasjon, kan ikke sivil motstand sies å være et prioritert område for forskere. Det sivile kampfeltet har kommet i bakgrunnen for det militære, hvor det i europeisk sammenheng finnes en stor forskningsproduksjon (se f.eks. Benz & Weismann, 1996–2001; Bohn, 1997; Mazower, 2009). For Norges del viser litteratursøk en særlig interesse blant forskere og andre samfunnsengasjerte forfattere for den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. Forhold ved Quisling og Nasjonal Samling er grundig endevendt. Okkupasjonsstyrets struktur og hvordan makten ble fordelt mellom ulike aktører likeså. Sammen med Nina Drolsum Kroglunds bok Hitlers norske hjelpere (2010), Berit Nøklebys Hitlers Norge (2016) og flere vektige arbeid av Øystein Sørensen (1989, 1991, 2009), fremstår Hans Fredrik Dahls tobindsverk om Quisling fra tidlig på 1990-tallet (Dahl, 1991, 1992), hans komparative drøftinger av Quisling-rollen (Dahl 1999) og en nyere sammenfattende fremstilling (Dahl, 2012) som de viktigste bidragene. Nye sider ved okkupasjonsregimet er grundig belyst gjennom faghistorikerne Terje Emberland og Matthew Kotts bok Himmlers Norge (2012). Også rettsoppgjøret og historieskrivingen har fått særlig oppmerksomhet på 2000-tallet, hvor den eldre litteraturen om oppgjøret blir sett i et kritisk lys (Dahl & Sørensen, 2004; Hagen, 2009; Corell, 2011).

Hvis vi derimot undersøker kunnskapsstatus om temaet sivil motstand generelt og holdningskampen spesielt, må vi lete noe mer. Går vi til den noe eldre forskningen på området, finnes et knippe rapporter som har vist seg å ha god holdbarhet. Først ute var statsviter Thomas Christian Wyller som i 1953 fullførte studien Fra okkupasjonsårenes maktkamp. Wyller tar Nasjonal Samlings nyordningspolitikk opp til behandling. I det han spør hvordan politikken fikk nedslag i praksis, drøftes også aktiviteter som kan forstås som sivil motstand. Som den første i sitt slag var boken utvilsomt viktig, men det er i dag lite grunn til å føre den opp på referanselistene. Fem år senere gav samme forfatter ut en betydelig grundigere bok – som han for øvrig fikk godkjent for doktorgraden – med tittelen Nyordning og motstand (1958). Her settes den sivile motstandskampen gjennom organisasjonene klarere i sammenheng med etablering av bestemte ledergrupperinger, som igjen dannet forløpere til Hjemmefrontens ledelse (HL) i krigens siste år. Dessuten inneholder bokens første del langt på vei et sammendrag av boken fra 1953.

Særlig interessant med tanke på folkets sivile motstand, er Wyllers (1958) drøfting av organisasjonenes politiske funksjon – nærmest som representative organer for en folkemening som var forhindret fra å kunne manifestere seg på normalt vis. Mens Nasjonal Samling brøt seg stadig lenger innover i maktapparatet, tok folket opp den sivile motstanden gjennom organisasjonene. Boken gjør tjeneste som en bred oversikt over hva som rørte seg av sivil motstand på organisasjonsnivå. Fra Wyllers behandling av ulike ledergrupperinger går en direkte linje til det mest sentrale forskningstemaet innen sivil motstand fra omkring 1970 og fremover. Nå rettet forskerne oppmerksomheten mot lederne. Det utvikles nye innsikter om hva som drev etableringen av ledergrupper frem, motivforklaringer kastes mot oss med stor mynde, og vi blir presentert for motstandskampens konsekvenser. Ole Kristian Grimnes sin studie av Hjemmefrontens ledelse (1977) står i en særstilling, i hovedsak på grunn av en detaljrik fremstilling som på denne tiden opplagt gav nye innsikter. Også Tore Gjelsviks bok Hjemmefronten (1977) fortjener omtale, i hovedsak på grunn av hans personlige nærhet til historien og på grunn av hans grundige redegjørelse for sentrale politiske aktstykker. Bøkene supplerer hverandre og kan begge regnes som standardverk.

Grimnes (1977) redegjør for hvordan Hjemmefrontens ledelse vokste frem gjennom en langvarig prosess. Han er opptatt av det organisasjonsmessige ved ledelsen, hvem som var med, hvilken kompetanse de hadde og hvilken innflytelse de hadde. Det forelå flere arbeid om Hjemmefrontens ledelse før Grimnes tok tak i temaet. Ut fra kriteriet om å fremskaffe nye innsikter, fortjener Rolf Kluges bok Hjemmefrontledelsen tar form fra 1970 også oppmerksomhet. Kluges bok bygger i stor grad på intervju av mennesker som selv var med i Kretsen, og inneholder slik sett stoff vi i dag ikke kan få tak i andre steder (om Kretsen, se Hem, 2012). Men Kluges bok er ikke særlig omfattende, og det var utvilsomt Grimnes sitt arbeid som ble referanseverket for okkupasjonshistorikere videre.

Gjelsvik (1977) var ingen faghistoriker. Mens Grimnes hadde skaffet seg en doktorgrad på et annet krigshistoriske emne ti år før han skrev boken om hjemmefronten, var det Gjelsviks (1977) styrke at han kunne bygge fremstillingen på sin egen erfaring som medlem av Hjemmefrontens ledelse (HL) og andre former for illegalt arbeid. Gjelsvik legger ikke like stor vekt på organisasjonene som Grimnes, men holdningskampen på skolens og kirkens område trekkes frem. Med sin nære kjennskap til historien, og med Grimnes sin bok i bakgrunn, er det i lys av kriteriet om å bidra med nye innsikter særlig verdifullt å lese Gjelsviks redegjørelse av hvilke vurderinger som lå til grunn for de kampmetodene som ble valgt. Her var det strid langt inn i ledergruppene, særlig var det spørsmål om hvor aktiv motstanden skulle være.

Ser vi nærmere på holdningskampen som en underkategori av sivil motstand, vil jeg peke på to forhold. Det første er at historiker Berit Nøklebys bind 4 av samleverket Norge i krig fra 1986 fremdeles gjør sin tjeneste som standardverk på feltet. Jeg har til gode å finne forskningsarbeid om holdningskampen publisert etter 1990 hvor Nøkleby ikke refereres. Hvorfor har et over 30 år gammelt samleverk om holdningskampen fremdeles en sentral posisjon? Hvor er doktorgradene som behandler holdningskampen som fenomen? Det umiddelbare svaret er ganske enkelt at det ikke er så mange andre fremstillinger å ta av, om man ser etter forskning som på den ene siden er smal nok til at holdningskampen spesifikt tematiseres, ikke oppbygningen av hele den sivile motstandsbevegelsen, og på samme tid bred nok til at den dekker flere institusjoner og organisasjoners engasjement. Det er trolig flere grunner til at Nøklebys fremstilling fremdeles holder stand.

Et oppslagsverk har en egen sjanger. Corell (2011) viser i sin forskning hvordan bokverket med sin folkelige og populære form nærmest ble allemannseie i årene etter utgivelsen. På 1960-tallet og i tiårene som fulgte ble det gitt ut flere norgeshistorier hvor også krig og okkupasjon omtales. Magne Skodvins Norsk historie 1939–1945 (1991) står i en særstilling, målt ut fra bokens omfang og dens brukshistorie. Styrken ved slike verk er at sivil motstand settes inn i en sammenhengende historie. Svakheten ligger naturlig innbakt i selve prosjektet; når totalhistorien skal skrives, blir det ikke rom til å gå i dybden. Dermed fremstår Nøklebys (1986) arbeid som en mer anvendelig fremstilling av selve holdningskampen, noe som forklarer dens brukshistorie.

Det andre forholdet jeg vil trekke frem, er at stort sett overalt hvor holdningskampen tematiseres, eksemplifiseres kampens innhold gjennom skolen og kirken. Foreldreaksjonen i 1942 tas også opp, men da utelukkende som en del av holdningskampen som ble ført på kirkens og skolens område. For nærmere innsikt i foreldreaksjonen vil jeg vise til søstrene Helga og Aasta Stenes motstandsengasjement, som blant annet er belyst i Kristin Hatledals bok Kvinnekamp (2011). Denne boken gir god oversikt, men kan med fordel leses i sammenheng med Terje Halvorsens kritiske drøfting av om aksjonen egentlig var så omfattende som ryktet forteller. Halvorsen har ved flere anledninger belyst problematiske feilslutninger som følge av at Hjemmefrontens egne fremstillinger om motstandsoppslutning ikke underlegges tilstrekkelig kildekritikk (Halvorsen, 1992, s. 401–419, 2009, s. 307–310). Siden forskerne viser til kirkefeltet og utdanningsfeltet for å illustrere særtrekk ved holdningskampen, er det nærliggende å tenke at det var på disse to områdene at kampen sto.

Den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling hadde til hensikt å nazifisere det norske samfunnet på flere felt. Det oppsto da også flere frontavsnitt innen organisasjonslivet som bedrev sivil motstand. Idretten var den første delen av sivilsamfunnet Nasjonal Samling forsøkte å ta styring over, og det ble raskt etablert en idrettsfront av sivil motstand høsten 1940 (Goksøyr & Olstad, 2017). Likevel, det var innenfor kirkefeltet og utdanningsfeltet at holdningskampen fant sin legitimitet og sin ideologiske begrunnelse (se Kvam, 2016, kap. 5; Morland, 2014, 2016). Hvordan er kunnskapsstatus om vi isolerer disse to feltene og ser etter forskning som går i dybden på dem? Og hva om vi fører feltene sammen igjen, hva vet vi fra forskningen om sivilt motstandssamarbeid mellom kirkefronten og skolefronten under den tyske okkupasjonen av Norge?

Holdningskamp på kirkefeltet

Like etter frigjøringen ble det gitt ut flere bøker om kirkens holdningskamp. Blant disse står Kirkefronten i Norge under okkupasjonen 1940–1945 (1945) av Ingvald Carlsen, Den norske kirke i kamp (1945) av Hartvig Christie og Kirkekampen slik jeg så den (1945) av Ludwig Schübeler i en særstilling, både ut fra omfang og utbredelse, samlet sett tellende omkring 1000 sider. Christies (1945) bok er den grundigste, uten at noen av dem har særlig kritisk distanse til saksforholdene som drøftes. Først da man fikk krigen mer på avstand dukket de mer granskende rapportene opp, i den forbindelse også gradsavhandlinger hvor undersøkelsesfeltet ble spisset og underlagt vitenskapelige kriterier for kildevalg og behandling (se Austad, 1974; Heiene, 1991; Heling, 1992).

Torleiv Austad har arbeidet med emnet sivil motstand på kirkefeltet i en årrekke. Ifølge Austad (2005) hadde man i fagmiljøene, i forlengelse av gradsavhandlingene som studerte isolerte fenomener av kirkekampen, lenge savnet en mer helhetlig fremstilling av kirken som et sivilt kampområde. I 2014 publiserte professor Arne Hassing et slikt bokverk, Church resistance to Nazism in Norway, 1940–1945. Hassings bok vil trolig kunne vil bli et standardverk på feltet. Blant andre særlig vektige forskningsbidrag står også Egil Morlands doktoravhandling fra 2014 om forkynnelsen under okkupasjonen i en særstilling. Morland viser hvordan forkynnelsen bidro til å skape og vedlikeholde folkets resistens mot nazifiseringsprosjektet. Han får klart frem hvordan prester drev holdningsskapende arbeid blant tilhørerne. Morland identifiserer også forbindelseslinjer mellom kirkens og skolens folk, blant annet i situasjoner hvor lærerne var under hardt press, men noen nærmere drøfting av forholdet mellom kirke og skole presenteres ikke (Morland, 2014, 2016).

En effektiv oversikt over den samlede forskningslitteraturen som belyser kirkekampen, er stilt opp i Ragnar Norrmans Quislingkyrkan. Nasjonal samlings kyrkopolitik 1940–1945 (1998) og i Austads bok Kirkelig motstand (2005). Oversiktene avdekker en omfattende litteratur til forståelse av kirkens motstandskamp. Ved gjennomgang av litteraturen, finner jeg at kirken/kristne fellesskap ble sentrale aktører i det holdningsskapende arbeidet. Gjennomgangen viser også at det i liten grad har interessert forskere å reise problemstillinger hvor kirkefeltet og utdanningsfeltet sees i sammenheng, dette til tross for at vi med den største selvfølgelighet kan lese om at det var nært samarbeid mellom hjem, skole og kirke. Kirken så helhetlig på nazifiseringspolitikken, og satte opp en motstandsfront som gikk langt ut over kirkedørene. Som folkekirke hadde den alle muligheter til å nå bredt ut. Det som har overrasket meg mest er hvor prinsipielt kirkens folk drøftet forholdet mellom stat og individ, hvor grensene for individets plikt til å adlyde skulle gå, og hvor svarene på slike spørsmål åpnet eller lukket muligheter for sivil motstand. Begrunnelsene for å sette en front mot nazifiseringen var vel så mye fundert i allmennetiske som teologiske argumenter. Dermed burde alt kunne ligge til rette for et nært samarbeid mellom utdanningsfeltet og kirkefeltet.

Holdningskamp på utdanningsfeltet

Like etter frigjøringen ble det gitt ut flere bøker om skolens holdningskamp.2 Blant de første beretningene står Kirkenesferda 1942 (1946), redigert av Sverre Amundsen,3 Frå lærarstriden (1946) av Olav Hoprekstad,4 og Den norske skoles kamp mod nazismen (1946) av Jørgen Hansen-Skovmoes i en særstilling.5 Amundsens bok kan regnes som hovedverket, med detaljrike beskrivelser av Nasjonal Samlings skolepolitikk, lærerorganisasjonenes holdningsskapende arbeid og hvilken pris lærere måtte betale for å stå i striden. Jeg finner at disse bøkene har klare likhetstrekk med de tidlige kirkekampbøkene. Fremstillingene baseres på førstehåndsberetninger. De er alle sterkt normative og personlige. Det er svart mot hvitt, nordmenn mot tyskere og landssvikere. Heltene og martyrene løftes frem; de som sviktet gjøres til skamme.

Mens man på kirkefeltet reiste nyanserte problemstillinger på doktorgradsnivå fra 1970-årene og fremover, må vi til samleverkenes fremstillinger for å lese noe utdypende om holdningskampen på utdanningsfeltet, deriblant oversiktsverket Norges krig (1950) og det nevnte Norge i krig (1984–1987). Hvor var utdanningshistorikerne? Det ble publisert enkelte avhandlinger av god kvalitet fra tidlig etter frigjøringen og fremover. Blant bøker som fremdeles har status som standardverk, var Høigård og Ruges bok Den norske skoles historie fra 1947 først ut, siden kom Hans-Jørgen Dokkas doktoravhandling Fra allmueskole til folkeskole (1967) og boken En skole gjennom 250 år. Den norske allmueskole – folkeskole – grunnskole 1739–1989 (1989). Men denne forskningen behandler ikke annen verdenskrig. Selv i nyere utdanningshistoriske arbeid vies okkupasjonen bare noen få sider (Jensen, 1999; Telhaug & Mediås, 2003; Thuen, 2017; Tønnessen, 2011; Volckmar, 2016). Unntaket er en innføringsbok i utdanningshistorie for lærere, hvor hovedtrekk ved lærernes og elevenes situasjon under okkupasjonen skisseres (Kvam, 2016, kap. 5). Samlet kan vi si at i generelle historiske fremstillinger av den norske skoles utvikling er okkupasjonsårene og sivil motstand lite vektlagt.

Om vi beveger oss fra utdanningshistoriske oversiktsverk, hvor de lange linjene tegnes ut, til forskningsarbeid som behandler mer avgrensede problemstillinger, kan Asbjørn Birkemos bok Kampen om kateteret (2000) regnes som det viktigste arbeidet til forståelse av sivil motstand knyttet til primærskolen. Det finnes også enkelte arbeid fra slutten på 1980-tallet og fremover som omtaler læreres motstandskamp (Aartun & Aartun, 2003; Berntzen, 1995; Birkemo, 1990, 1994, 2000; Dunseath, 2002; Jenshus, 1986, 1989; Lundeby, 1992), og Gro Hagemann (1992) har formidlet en samlet fremstilling av lærernes historie fra tidlig på 1800-tallet og fremover. Ved gjennomgang av denne forskningsproduksjonen finner jeg at forskningen samlet sett har noen klare begrensninger. Skolespørsmål under okkupasjonen behandles som et emne løsrevet fra den generelle utdanningshistoriske sammenhengen. Forskningen gir i hovedsak beskrivende oversikt over hendelsesforløp i striden mellom skolefolk og okkupasjonsmakt, og den baserer seg noe ensidig på kronologiske fremstillinger av et knippe rundskriv og forordninger. Forskningen konsentrerer seg i påfallende stor grad om lærer- og kirkekampen våren 1942, og dersom vi følger kildereferansene, ender vi ikke sjelden i den ukritiske og sterkt normative litteraturen som ble utgitt like etter frigjøringen (se Amundsen, 1946; Hansen-Skovmoes, 1946; Hoprekstad, 1946).

Karoline Torkildsens masteroppgave Forsøket på politisk omskolering av de norske lærerne fra 2015 er det nyeste arbeidet på feltet. Hun har gjennomført en komparativ analyse av nazifiseringsfremstøt mot lærerne og aksjoner mot jødene. Med enkelte unntak har Torkildsen valgt å basere fremstillingen på sekundærkilder/eksisterende litteratur. Litteraturen hun har funnet frem til hva gjelder sivil motstand blant lærere er begrenset. Torkildsen bygger i stor grad på to tidligere forskningsarbeid som tar for seg primær- og sekundærskolen (Hagemann, 1992; Kvam, 2013), en avhandling om kirkekampen (Hassing, 2014) og en avhandling om motstandskampen ved Universitetet i Oslo (Fure, 2007). Dette skyldes ikke nødvendigvis mangler ved hennes arbeid, som har mange gode kvaliteter, men bekrefter mer det forhold at feltet er underforsket.

I dag er Birkemos bok fra år 2000 fremdeles det grundigste arbeidet om sivil motstand i primærskolen/folkeskolen. Jeg har selv i boken Skolefronten. Einar Høigård og norske læreres kamp mot nazismen (Kvam, 2013) undersøkt sivil motstand blant skolefolk knyttet til middelskolen, realskolen og gymnaset. Utfordringen for kunnskapsfeltet er at både Birkemos og min egen forskning på hver sin måte har sine klare begrensninger. Birkemos arbeid begrenses av at han har forlatt primærkildene i arkivene for tidlig. Med enkelte unntak har han avsluttet kildesøkene etter undersøkelser av dokumenter fra rettssaker til et lite utvalg aktører innen Nasjonal Samling. Som vi skal se nedenfor, finnes det et betydelig arkivmateriale som også kunne vært brukt. Mitt arbeid om sekundærskolen begrenses av de perspektivvalg og kildevalg som følger av en biografisk tilnærming til saksforholdet. For å finne det mest omfattende forskningsarbeidet innen utdanningssektoren som helhet, må vi forlate både primær- og sekundærskolen. Nazifiseringsforsøkene ved Universitetet i Oslo er særdeles grundig undersøkt, særlig i Jorunn Sem Fures bok Universitetet i kamp 1940–1945 (2007).

Ser vi samtlige arbeid om skolekampen under ett, er det ingen av dem som systematisk drøfter skolefolks sivile motstandskamp i en internasjonal sammenheng. Her er det varslet at en vitenskapelig monografi er under utvikling. Prosjektet Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv, under ledelse av Odd-Bjørn Fure ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, har allerede frembrakt nye og verdifulle innsikter om nazifiseringsfremstøtene som ble rettet mot flere typer samfunnsinstitusjoner i årene 1940–45. Som en del av prosjektet utvikler Nicola Karcher i skrivende stund en fremstilling av skolekampen (for Dreyers forlag).6 Dersom prosjektskissen følges, tar boken for seg skoleforholdene i Tyskland og Norge samt sivil motstand i det okkuperte Nederland. Særlig løfterikt, med tanke på kunnskapsstatus, er hennes ambisjoner om å drøfte skolefolks motstandskamp i en internasjonal kontekst (HL-senteret, 2017, s. 13–14).

Kunnskapsbehov og aktuelle forskningsutfordringer

Hvorfor kirkeforskere i større grad enn skoleforskere har interessert seg for temaet sivil motstand under annen verdenskrig, er ikke godt å gi noe klart eller entydig svar på. Med sikkerhet kan vi bare slå fast at det er få utdanningshistorikere som har latt seg engasjere av saken. Utdanningshistorikere har i stor grad, og kanskje noe ensidig, konsentrert forskningen sin om å kaste lys over utviklingslinjer som vant frem i politikken, særlig perspektiver til forståelse av enhetsskolen og de lange linjer for styrking av det politiske demokratiet. På den annen side finnes det opplagt langt flere kirkeforskere enn skoleforskere som har historiske forskningsinteresser. Legger vi til at det fra omkring 1970 og tyve år fremover generelt var en vesentlig nedgang i interessen for utdanningshistorisk forskning i Norge (Kvam, 2009), det vil si i samme periode hvor sivil motstand på kirkefeltet ble belyst på doktorgradsnivå, blir det kanskje ikke så underlig at ulike forskningsfelt er underforsket for skolens del.

Med grunnlag i kunnskapsoversikten blir det klart at vi særlig mangler forskning om sivil motstand blant skolefolk som ser ut over de mest kjente konfliktene i møtet mellom okkupasjonsmakt og sivile motstandsbevegelser i 1942. Forskningen om annen verdenskrig vil også være tjent med flere arbeid som ser primærkolen og sekundærskolen som et samlet kampområde, som bestreber seg på mer kritisk distanse til de tradisjonsrike heltefortellingene om gode nordmenn mot landssvikere, og som ser kirkefeltet og utdanningsfeltet i sammenheng. Med slike arbeid vil den kjente utdanningshistoriske fortellingen om utvikling av en skole for alle og styrking av demokratiet kunne settes i perspektiv. Kanskje vil det da også kunne tre frem nye innsikter om den norske skolemodellen som vi før ikke har sett, fordi okkupasjonstidens fremmede skoleprogram over lang tid har blitt behandlet som en parentes i utdanningshistorien?

Det finnes et rikt kildemateriale til forståelse av sivil motstand på utdanningsfeltet ved Riksarkivet, Nasjonalbibliotekets krigstrykksamling (NBO) og Norges Hjemmefrontmuseum (NHM). Bruken av kildene representerer større utfordringer. For det første inneholder arkivsamlingene begrenset materiale til forståelse av den sivile motstandskampen det første året av okkupasjonen, og det som finnes må sorteres og settes i sammenheng med kilder fra ulike arkiver for forståelse av sammenhenger m.m. For det andre er store deler av materialet udatert og usignert. Dessuten vil en rekke hendelser innen skolens og kirkens kamp ikke kunne gjenfinnes i skriftlige kilder på grunn av det farlige illegale arbeidet.

Disse forholdene får konsekvenser for kildebehandlingen. I en artikkel om analytisk narrasjon og historisk forståelse, skriver Paul Knutsen (2009, s. 132f) at en viss «fantasi» er en «nødvendig bestanddel av historikerens intellektuelle og metodologiske utrustning». Å tale om «fantasi» er ikke helt heldig når det kommer til historie som vitenskap; da kommuniserer innlevelse bedre. Knutsens anliggende er likevel viktig. Han argumenterer for at historikere selv må «jakte på sammenhenger» og «bringe orden inn i et tilsynelatende kaos» basert på tilgjengelige kilder. Her har fantasien, eller innlevelsen, sin rettmessige plass også når okkupasjonshistorier skal skrives. Historiene som skrives blir ikke med det et fantasiprodukt; metodisk bevissthet og systematisk kildekritikk, kombinert med åpenhet om hvilke kilder som danner grunnlag for slutninger, gjør det mulig å vurdere historienes troverdighet. Kildegrunnlaget om sivil motstand på utdanningsfeltet er altså rikt nok til at det kan formuleres nye og fruktbare forskningsspørsmål. At det neppe blir enkelt å arbeide med kildene, fritar oss ikke fra samfunnsansvaret som ligger til forskerrollen. Det burde snarere vekke desto mer interesse hos nysgjerrige forskere.

Referanser

Amundsen, S. S. (red.) (1946). Kirkenesferda 1942. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

Andenæs, J. B. (1979). Det vanskelige oppgjøret. Oslo: Tanum-Norli.

Austad, T. (1974). Kirkens grunn. Analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940–45. Oslo: Luther.

Austad, T. (2005). Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 1940–45, med innledninger og kommentarer. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Benz, O. & Weismann, A. (1996–2001). Nationalsozialistische Besatzungspolitik in Europa 1939–1945. Berlin: Metropol Verlag.

Berntzen, H. M. (1995). Folkeskolen og folkeskolelærernes organisasjoner under okkupasjonen. Nazifiseringsforsøk og sivil motstand. Oslo: Universitetet i Oslo.

Birkemo, A. (1990). Skolen under okkupasjonen 1940–1945. I K. Jordheim (red.) Skolen 1990. Årbok for norsk utdanningshistorie (s. 49–72). [Notodden]: Stiftelsen Skolen.

Birkemo, A. (1994). «Nyordningen» av norsk skole 1940–45. I K. Tveit (red.) Minneseminar om Einar Høigård (s. 55–83). (Pedagogisk forskningsinstitutt, rapport nr. 2.) Oslo: Universitetet i Oslo.

Birkemo, A. (2000). Kampen om kateteret. Skolepolitikk og pedagogikk i Norge 1940–1945. Oslo: Unipub.

Bohn, R. (1997). Die deutsche Herrschaft in den «germanischen» Ländern 1940–1945. Stuttgart: Franz Steiner Verlag.

Borge, B. H. (2012). I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori. Ph.d.-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen.

[Brandt, W.] (1941). Norsk Front. Stockholm: Federatios Förlag.

Brandt, W. (1943). Norges tredje krigsår. Stockholm: Bonniers förlag.

Carlsen, I. B. (1945). Kirkefronten i Norge under okkupasjonen 1940–1945. Oslo: Aschehoug.

Christie, H. C. (1945). Den norske kirke i kamp. Oslo: Land og Kirke.

Corell, S. (2011). Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Oslo: Spartacus Forlag.

Creswell, J. W. (2014). Educational Research. Planning, Conducting, and Evaluating Quantitative and Qualitative Research. Boston, MA: Pearson.

Dahl, H. F. (1991). Vidkun Quisling. En fører blir til. Oslo: Aschehoug.

Dahl, H. F. (1992). Vidkun Quisling. En fører for fall. Oslo: Aschehoug.

Dahl, H. F. (1999). Quisling-rollen i komparativt perspektiv. I S. U. Larsen (red.) I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid (s. 100–117). Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, H. F. (2012). Quisling – en norsk tragedie. Oslo: Aschehoug.

Dahl, H. F. & Sørensen, Ø. (red.) (2004). Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax Forlag.

Dahl, H. F., Hagtvet, B. & Hjeltnes, G. (2009). Den norske nasjonalsosialismen. Nasjonal samling 1933–1945 i tekst og bilder. Oslo: Pax.

Dokka, H.-J. (1967). Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske folkeskoles historie i det 19. århundret. Oslo: Universitetsforlaget.

Dokka, H.-J. (1989). En skole gjennom 250 år. Den norske allmueskole – folkeskole – grunnskole 1739–1989. Oslo: NKS-Forlaget.

Dunseath, T. (2002). Teachers at war: Norwegian teachers during the German occupation of Norway 1940–45. History of Education, 31(4), 371–383. DOI: https://doi.org/10.1080/00467600210131720 

Emberland, T. & Kott, M. (2012). Himmlers Norge – nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug.

Fure, J. S. (2007). Universitetet i kamp 1940–1945. Oslo: Vidarforlaget.

Gjelsvik, T. (1977). Hjemmefronten. Den sivile motstand under okkupasjonen 1940–1945. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

Goksøyr, M. & Olstad, F. (2017). Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940–1945. Oslo: Aschehoug.

Grimnes, O. K. (1977). Hjemmefrontens ledelse. Oslo – Bergen – Tromsø: Universitetsforlaget.

Grimnes, O. K. (2009). Hvor står okkupasjonshistorien nå? Nytt Norsk Tidsskrift, 26, 480–488.

Hagemann, G. (1992). Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Hagen, I. (2009). Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider. Oslo: Spartacus.

Halvorsen, T. (1992). Fagbevegelsen under NS-styre – et tomt skall? Historisk tidsskrift, 71, 401–419.

Halvorsen, T. (2009). Hjemmefrontens tall og okkupasjonsforskerens tall. Historisk tidsskrift, 88, 307–310.

Hansen-Skovmoes, J. (1946). Den norske skoles kamp mod nazismen. København: Munksgaard.

Hart, C. (1998). Doing a literature review. Releasing the social science research imagination. London: Sage.

Hassing, A. (2014). Church resistance to Nazism in Norway, 1940–1945. Seattle: University of Washington Press.

Hatledal, K. (2011). Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner. Oslo: Det Norske Samlaget.

Heiene, G. (1991). Den menneskelige stat. Antropologi og politikk hos Eivind Berggrav. Oslo: Det teologiske menighetsfakultetet.

Heling, A. (1992). Die Theologie Eivind Berggravs im norwegischen Kirchenkampf. Ein Beitrag zur politischen Theologie im Luthertum. Neukirchen-Vluyn: Neukirchener.

Hem, P. E. (2012). Megleren Paal Berg 1873–1968. Oslo: Aschehoug.

HL-senteret (2017). Resultatrapport til Forskningsrådet. Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv. Hentet fra http://www.hlsenteret.no/forskning/nazismen-fascismen-og-europeiske-okkupasjonsregimer/okkupasjonsprosjekt/sluttrapport_dimno_22mai17.pdf

Hoprekstad, O. (1946). Frå lærarstriden. Bergen: J.W. Eides Boktrykkeri.

Høidal, O. (1988). Quisling. En studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget.

Høigård, E. & Ruge, H. (1947). Den norske skoles historie. En oversikt. Oslo: Cappelen.

Høyland, T. (1946). Lærernes Kirkenesferd. Høvik: Høvik bokhandel.

Jensen, E. B. (1999). Vegen inn i utdanningssamfunnet. Vekst og samordning av norsk skole og høgre utdanning fra de første etterkrigsår mot år 2000. Oslo: Cappelen.

Jensen, M. (1950). Kampen om skolen. I S. Steen (red.) Norges krig 1940–1945. Bind III (s. 73–110). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Jenshus, G. (1986). Kampen om skolen under 2. verdenskrig. Læreraksjonen 1942. I K. Jordheim (red.) Skolen 1986. Årbok for norsk utdanningshistorie (s. 28–42). [Notodden]: Stiftelsen Skolen.

Jenshus, G. (1989). Skolefronten under andre verdenskrigen. I K. Jordheim (red.) Skolen 1989. Årbok for norsk utdanningshistorie (s. 184–194). [Notodden]: Stiftelsen Skolen.

Johannessen, H. B. (2007). Sivil motstand i Sandefjord under okkupasjonen 1940–45, med hovedvekt på flyktningtransporten til Sverige. Masteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Kluge, R. (1970). Hjemmefrontledelsen tar form – kretsen dannes. Oslo: Universitetsforlaget.

Knutsen, P. (2009). Analytisk narrasjon og historisk forståelse – Et bidrag til hermeneutisk teori. Norsk Filosofisk Tidsskrift, 44, 123–136.

Kroglund, N. D. (2010). Hitlers norske hjelpere. Oslo: Historie & Kultur.

Krumsvik, R. (2016). En doktorgradsutdanning i endring. Et fokus på den artikkelbaserte ph.d.-avhandlingen. Bergen: Fagbokforlaget.

Kvam, V. (2009). Nyttige historier. Om den utdanningshistoriske forskningens betydning for utdanningspolitikken. Årbok for norsk utdanningshistorie, 26, 110–128.

Kvam, V. (2013). Skolefronten. Einar Høigård og norske læreres kamp mot nazismen. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Kvam, V. (2016). Jakten på den gode skole. Utdanningshistorie for lærere. Oslo: Universitetsforlaget.

Lundeby, E. (1992). De norske lærernes kamp i 1942. Oslo: Lærerlaget.

Mazower, M. (2009). Hitler's Empire. Nazi Rule in Occupied Europe. London: Penguin.

Moland, A. (2011). Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945. [Oslo]: Nova.

Morland, E. (2014). Forkynnelsen i en kampsituasjon. En analyse av Henrik Aubert Seips prekener 1940–45. Bergen: Universitetet i Bergen.

Morland, E. (2016). Motstand og forkynnelse. På prekestolen under andre verdenskrig. Oslo:Portal Akademisk.

Norrman, R. (1998). Quislingkyrkan. Nasjonal samlings kyrkopolitik 1940–1945. Skellefteå:Norma.

Nøkleby, B. (1986). Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 1940–1945. Bind 4: Holdningskamp. Oslo: Aschehoug.

Nøkleby, B. (2016). Hitlers Norge. Oslo: Cappelen.

Salvesen, B. K. (1982). Sivil motstand i Oppland fylke under okkupasjonen 1940–45. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Schübeler, L. (1945). Kirkekampen slik jeg så den. Oslo: Lutherstiftelsen.

Skodvin, M. (1991). Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon. Oslo: Det Norske Samlaget.

Sørensen, Ø. (1989). Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940–1945. Oslo: Cappelens Forlag.

Sørensen, Ø. (1991). Solkors og solidaritet. Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930–1945. Oslo: Cappelens Forlag.

Sørensen, Ø. (2009). Drømmen om det storgermanske rike. I T. Emberland & J. S. Fure (red.) Jakten på Germania. Fra Nordensvermeri til SS-arkeologi (s. 61–81). Oslo: Humanist Forlag.

Telhaug, A. O. & Mediås, O. A. (2003). Grunnskolen som nasjonsbygger. Frå statspietisme til nyliberalisme. Oslo: Abstrakt Forlag.

Thuen, H. (2017). Den norske skolen. Utdanningssystemets historie. Oslo: Abstrakt Forlag.

Torkildsen, K. (2015). Forsøket på politisk omskolering av de norske lærerne og utryddelse av jødene i Norge under den tyske okkupasjonen. En komparativ analyse av aksjonen mot lærerne og mot jødene i Norge 1940–1945. Reaksjoner fra de to gruppene og det omliggende samfunn. Oslo: Universitetet i Oslo.

Ture, N. (1942). Ande mot våld. Norges kyrka och skola 1940–1942. Stockholm: Federativs Förlag.

Tønnessen, L. K. B. (2011). Norsk utdanningshistorie. En innføring med fokus på grunnskolens utvikling. Bergen: Fagbokforlaget.

Veum, E. (2012). Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941–1945. Oslo: Kagge Forlag.

Volckmar, N. (red.) (2016). Utdanningshistorie. Grunnskolen som samfunnsintegrerende institusjon. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Vaale, L.-E. (2004). Dommen til døden. Dødsstraffen i Norge 1945–50. Oslo: Pax Forlag.

Wyller, T. Chr. (1953). Fra okkupasjonsårenes maktkamp. Nasjonal Samlings korporative nyordningsforsøk 9. april 1940–1. februar 1942. Oslo: Tanum.

Wyller, T. Chr. (1958). Nyordning og motstand. En framstilling og en analyse av organisasjonenes politiske funksjon under den tyske okkupasjonen 25.9.1940–25.9.1942. Oslo: Universitetsforlaget.

Østvedt, E. (1945). Straff og samhold. En dagbok fra lærernes Kirkenesferd 1942. Oslo: Aschehoug.

Aartun, L. B. & Aartun, S. (2003). Motstandskampen i skolene 1940–1942. Lærerstriden mot nazifiseringen. Oslo: Orion Forlag.