Psykiateren Sigmund Karterud har skrevet en rar og spennende bok om personlighet. Rar fordi han presenterer en personlighetsmodell verden ikke har sett før; spennende fordi det kan se ut som om Karterud vil bryte psykologiens hegemoni på hva som vanligvis legges i personlighetsbegrepet. Karterud har brutt hegemonier før. Sammen med kolleger utga han i 2010 boken «Personlighetspsykiatri». Med dette nyordet – ukjent også for resten av verden – rykket han og hans kolleger ved den omdøpte Seksjon for personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus inn på personlighetspsykologiens område. Med den nye boken kan det synes som om Karterud har lagt ut på nok et erobringstokt.

Opp gjennom årene har jeg lest mange bøker om personlighet, men ingen så avklarende som denne. Det beror først og fremst på forfatterens autoritet. Karterud starter greit nok, han utgår fra psykologen og personlighetsforskeren Dan McAdams’ brede definisjon av personlighet. Men Karterud finner McAdams’ definisjon for upresis og begrenset, reformulerer den, og lager en definisjon på personlighet som passer som hånd i hanske til bokens tre hovedtema: 1) forskning om de grunnleggende emosjoner hos dyr (Panksepp), 2) tilknytting (Bowlby) og 3) mentalisering (Fonagy). Vips, så har Karterud personlighetens tre grunnpilarer på plass.

Personlighet har lenge hatt en stor plass innen psykologien, men har ingen lang tradisjon som selvstendig disiplin. Personlighetspsykologi, inkludert læren om avvikende atferd, har gått hånd i hånd med sosialpsykologien, det viser navnet på forskningstidskriftene. Det begynte i 1921 med The Journal of Abnormal and Social Psychology. I 1965 fikk vi Journal of Personality and Social Psychology og i 1997 Personality and Social Psychology Review, de to ledende på feltet i dag. At personlighet og sosialpsykologi går sammen, er grunnlagt på den erkjennelse at personlighet i stor grad er betinget av kontekst. Som personligheten er i miljøet, er miljøet i personligheten.

Karterud unnlater å knytte personlighetsbegrepet an til sosialpsykologisk teori. Det gjør boken til et ensidig klinisk-medisinsk prosjekt. Karterud vil heller fortelle oss om hjernens synapsespalter, reseptornevroner og nevrotransmittere, og særlig hvordan disse er knyttet til følelser. Her vil legmannen, som ifølge bokomslaget er en av målgruppene for boken, neppe henge med. Boken hadde stått seg med en annen tittel. Jeg foreslår «Personlighet og følelser i et psykiatrisk perspektiv».

Med spenning ser jeg frem til Karteruds kapittel om personlighetstyper. Heller ikke her passer innholdet med overskriften. Karteruds personlighetstyper er rett og slett de ti personlighetsforstyrrelsene i det amerikanske diagnosesystemet DSM-4 fra 1994. Ingen av de «friske» personlighetstypene den øvrige delen av psykologien er så rik på, nevnes. Ikke en gang den introverte personlighetstypen har fått plass hos Karterud – til tross for dens snart hundreårige historie i psykologien og til tross for all den positive oppmerksomhet den har fått etter Susan Cains bok og TED Talk i 2012 (The Power of Introverts). Karterud rettferdiggjør sitt valg av personlighetstyper ved å erklære at de er prototyper på personlighetsutforminger (noe jeg har stor sans for) og i utgangspunktet ikke må betraktes som sykdom, diagnoser eller syndromer ute i verden. Ved langt på vei å «friskmelde» personlighetsforstyrrelsene, er Karterud helt i tråd med moderne tenkning. For Karterud er det bare snakk om hvor mange av kriteriene på forstyrrelsen man må oppfylle for å kalle den patologisk.

Karterud føyer dog én ny personlighetstype til listen sin, «den godt fungerende». Denne super-typen er tydelig inspirert av et forslag i den siste utgaven (2013) av den amerikanske diagnosemanualen. Man skulle tro at den introverte personligheten, som er en «normal» type, vil kunne plasseres i Karteruds «godt fungerende» type. Det gjør den ikke, for der bør man være ekstrovert. Den introverte personligheten hører hos Karterud heller hjemme i de mer dysfunksjonelle kategoriene unnvikende eller schizoid. Med en slik personlighetstypologi ser jeg for meg økende køer hos psykiatere og psykologer.

I boken Fasettmennesket (2016) beskriver også jeg personlighetstyper som ligger nær opp til eller overlappet med personlighetsforstyrrelsene i DSM-4. Jeg betrakter dem ikke som medisinske fenomen, men som prototyper på «vanskelige personligheter». Jeg minner om at en prototyp kan være skapt av fastlåste sosiale samspill og ikke knyttet til vedkommendes psykobiologiske/genetiske personlighetsutforming, selv om det kan virke slik. Å ikke innfri andres fantasier og forventninger – om det nå er fra ens foreldre, ektefelle eller nærmeste sjef – kan være nok til å få dem til å kontakte psykologen i den tro at «det må være noe galt med deg».

Vi formes uten tvil av våre gener og av vårt medfødte temperament. Men vi formes også, og ikke minst, av omgivelsene. Karterud har i tidligere arbeider bekjent seg til kontekstens betydning, ikke minst psykiateren Foulkes’ lære om at «gruppen bokstavelig talt gjennomtrenger individet». Men i sitt kapittel om personlighetstyper nevner han ikke kontekstfaktorenes betydning overhodet. I bokens stikkordsliste finnes ikke ord som kontekst, kultur, miljø, situasjon eller omgivelser.

Karterud anbefaler langvarig (og dermed kostbar) behandling for personlighetsforstyrrelser på det offentliges regning. Som psykolog ved en handelshøyskole lærte jeg at også psykiatrien fungerte på det økonomiske markedet – og at terskelen for å stille psykiatriske diagnoser ville synke med årene. Vi vet at psykiatere (og psykologer) har vanskelig for å bli enige om diagnoser. Men samfunnet har ingen andre enn psykiateren og psykologen til å avgjøre om en personlighetstype har vokst til en personlighetsforstyrrelse. En misunnelsesverdig ordning som trygger arbeid og inntekter for begge yrkesgrupper.

Karterud prøver å illustrere alle personlighetstypene (forstyrrelsene) med karakterer fra skjønnlitteraturen, et morsomt pedagogisk grep. Når han kommer til den tvangspregede typen, eksemplifiserer han den med businessmannen Ebenezer Scrooge i Dickens’ fortelling Et juleeventyr. Dette er en fortelling jeg i mange år har brukt som hjelpemiddel i arbeidet med å utvikle ledere. Scrooge er en sjef som oppsøkes av «spøkelser» som endrer personligheten hans – eller riktigere, får ham til å se seg selv og verden med nye øyne. Personlighetsutvikling handler om å få nye øyne. På vårt lederutviklingsprogram gjør vi som spøkelsene, vi setter av masse tid til mentalisering, dvs. lar «scroogene» og alle andre på programmet prøve å forstå så noenlunde godt hva som skjer i det sosiale samspillet dem imellom. Vi kaller denne prosessen for «psykotid» – den absolutt viktigste enkeltingrediensen i vårt lederutviklingsprogram.

I Karteruds modell er mentalisering den tredje «bærebjelken» i personligheten. Det er liten tvil om at mennesker er forskjellige i sin evne til å mentalisere. Men historien viser også at mentalisering er en egenskap som kan skrus av og på. Når situasjoner fortolkes som uvennskap, ja, krig, da kan mentalisering slås helt av. Personlighet derimot, kan ikke skrus av og på. For meg blir mentalisering et verktøy for å «snekre» videre på personligheten, egen og andres. Mentalisering er mer prosess enn personlighet. Personligheten er et «jeg» som søker å bli til et «meg», der «meg» er det midlertidige produktet (f.eks. visse karakteregenskaper), og «jeg» er den reflekterende (mentaliserende) prosessen som skaper dette produktet (slik spøkelsene i historien om Scrooge bidro til den). Til sammen blir dette min personlighet, mitt selv.

Jeg er enig med Karterud i at personlighet langt fra bare er karakteregenskaper som uttrykt i skårene på en personlighetstest. Personlighetstester er stusslige greier. Personlighet er så mye mer, som f.eks. ens grunnleggende emosjonelle systemer, den første bærebjelken i Karteruds modell av personligheten; og ens tilknyttingsmønster formet i barndommen, den andre bærebjelken i hans modell. Jeg skulle ønske Karterud hadde inkludert nok en bærebjelke i modellen sin, den som moderne sosial- og personlighetspsykologi (inkludert Karteruds utgangspunkt, Dan McAdams) er opptatt av – og som også Dickens i sin «behandling» av Scrooge gjør til et hovedpoeng – nemlig at ikke bare formes personligheten av fortidens opplevelser, men at også tanker og følelser om fremtiden gjør det. Fremtidsdrømmer, visjoner, prosjekter og livsmål utgjør en viktig del av personligheten. Psykologien har vist at det i hovedsak er noen ganske få fremtidsdrømmer det dreier seg om: viljen til makt (jeg vil bli sterk), prestasjon (jeg vil bli flink), tilknytting (jeg vil føle samhørighet) og intimitet (jeg vil komme inn under huden på i hvert fall ett annet menneske).

Karteruds første bærebjelke er utelukkende basert på psykobiologen Jaak Panksepps teori om sju grunnleggende emosjonelle systemer hos dyr. En slik bærebjelke hviler på usikker grunn. Andre og likeverdige forskere (som Joseph LeDoux) hevder at dyr ikke kan føle, det er det kun mennesker som kan. Om LeDoux har rett i dette, har Karteruds sju emosjonelle systemer ingenting å gjøre i en modell av menneskers personlighet, ja, de er ikke engang emosjonelle systemer, de er kun hjernens forsvars-/overlevelsessystemer (LeDoux & Hofmann, 2018). Jeg savner selvfølgelig at Karterud hadde referert til LeDoux og hans meningsfeller eller på annen måte inkludert noen motforestillinger.

Personlighet – og personlighetsforstyrrelser – kan endres. Deler av personligheten skyldes genetikk, andre deler epigenetikk (at miljøfaktorer skrur gener av og på), og – det nyeste nå – miljøgenetikk – at dine foreldres gener har innflytelse på hvem du er, selv gjennom de genene som ikke har gått i arv til deg. Med andre ord, du formes av det miljøet rundt deg som dine foreldre har vært genetisk disponert til å skape («genetic nurture», Kong et al., 2018). Personlighet kommer fra alt dette og mer. Personlighet er opplevelser i barndom og oppvekst som sitter i magen – om de er skapt av foreldre eller ikke, om man husker dem eller ikke. Miljøgenetikken kan forklare hvorfor barn følger i foreldrenes fotspor, at «eplet ikke faller så langt fra stammen» selv i tilfeller der barna er adoptert. Andre deler av personligheten er et resultat av tilbakemeldinger fra andre, særlig de man makter å ta inn over seg i ens konseptuelle system (assimilere) for deretter å kunne lære av dem (akkomodere). For at noe skal kunne akkomoderes må det først være assimilert, er et credo vi lærte av utviklingspsykologen Jean Piaget. En viktig observasjon også i personlighetspsykologien.

I terapi eller lederutvikling kan vi ikke gjøre stort med genetikken eller epigenetikken. Men vi kan gjøre noe med miljøgenetikken – vi kan skape et godt læringsmiljø. Jeg er ikke fremmed for tanken om at læringsmiljøet i effektiv terapi og god lederutvikling også er formet av den engasjerte terapeutens eller lederutviklerens gener.

I Norge lever vi i en friskmeldingens tidsalder (av homofili, sadomasochisme, transvestisme og snart transseksualisme). Likevel får vi stadig flere psykisk sykmeldte. Jeg er litt i tvil om i hvor stor grad Karterud virkelig ønsker å friskmelde personlighetsforstyrrelsene ved å omdøpe dem til personlighetstyper. Som sagt beskriver han bare én tydelig frisk type, «den godt fungerende». Men en atferd på grensen – endog over grensen – til en personlighetsforstyrrelse, trenger ikke nødvendigvis stå i veien for å være godt fungerende. Heller ikke i rollen som leder. Det viser historier om det narsissistiske raseriet til ledere som Steve Jobs og Elon Musk, ja, Ingmar Bergman med. Karterud vier to hele sider til president Trump og beskriver ham som en personlighetstype som oppfyller diagnosemanualens kriterier på narsissisme «litt for godt» og som nok vil «gi oss alle en del overraskelser i årene som kommer». Så sant, så sant. Oppslutningen rundt Trump synes ikke å minske, og han er foreslått til Nobels fredspris.

Trump inkludert, det er i sosialpsykologien innlysende at situasjonelle faktorer virker mer inn på atferden til mennesker enn hva personlighetstrekk gjør, bare situasjonen er sterk nok – og det er den oftest. Det er bare når vi er helt alene eller sammen med nikkedukker at situasjonen er så svak at vi kan være «helt oss selv» og gjøre skrullete ting – f.eks. på hyttetur sende obskøne tekstmeldinger fra andres mobiltelefoner. De gangene personlighet teller mer enn miljøet, er når personligheten er av en så ekstrem eller patologiske art at personen ikke greier å styre den – men at følelsene i stedet styrer ham eller henne, og derved ødelegger både arbeidsinnsatsen og forholdet til andre. Slik kan mennesker ha det livet ut eller i perioder av livet sitt: ikke minst mennesker med makt knyttet til politikk, underholdningsindustri og akademia, inkludert det kongelige svenske vitenskapsakademiet. Karterud og Senter for personlighetspsykiatri vil neppe stå uten oppdrag med det første.

Som konklusjon er det ikke så veldig kontroversielt å påstå at personlighetstilnærmingen til menneskers atferd inntil nå bare har vært delvis vellykket. Dette fordi den begrenser forskere fra å ta et mer helhetlig perspektiv, eller mer presist, på å se mennesket-i-situasjonen. Atferd er først og fremst rolle, ikke personlighet. I dette bildet er troen på at vi kan finne en person med den rette «biologiske» personligheten ved hjelp av en personlighetstest bare en ønskedrøm; en fantasi av det arketypiske slaget. Mennesker har alltid hatt et umettelig behov for å finne en person som er snekret sammen akkurat slik vi ønsker hen – om det nå er en omsorgsperson, en ektefelle, vår nærmeste leder eller landets president. Slik fant – og skapte – 62 millioner amerikanere prototypen Trump.

Til slutt: Karterud oppfordrer leseren til å gjøre seg opp en mening om offentlige personers personlighet og mener boken hans er et bidrag til å gjøre folk bedre i stand til dette. Så jeg følger oppfordringen og bruker kapitlet om personlighetstyper til å stille en fjerndiagnose av forfatteren Karterud. Tvangspreget, som Scrooge, kan han ikke være, for da ville han nok ha brukt tid på å rette opp en del flaue referansefeil. Jeg faller ned på den «godt fungerende» prototypen med innslag av narsissistiske og avhengige trekk – det siste illustrert med salmen «Så ta da mine hender og før meg frem». Karterud har i denne boken tatt hendene til Panksepp, Bowlby og Fonagy.

Alt i alt, en spennende bok om personlighet med en sterk klinisk slagside. Et ambisiøst prosjekt jeg koste meg med, selv om jeg også kunne ergre meg de gangene Karteruds autoritative stemme ble vel sterk, lettvinte henvisninger og påstander dukket opp uten referanser, og skriveprosessen virket som den hadde gått vel fort. En forfatter som ut fra bokens tittel å dømme gjerne vil være personlighetspsykolog, men er der ikke helt ennå.

Referanser

Kong, A., Thorleifsson, G., Frigge, M. L., Vilhjalmsson, B. J., Young. A. I., Thorgeirsson, T. E., Benonisdottir, S., Oddsson, A., Halldorsson, B. V., Masson, G., Gudbjartsson, D. F., Helgason, A., Bjornsdottir, G., Thorsteinsdottir, U. & Stefansson, K. (2018). The nature of nurture: Effects of parental genotypes. Science, 359(6374), 424–428. DOI: https://doi.org/10.1126/science.aan6877

LeDoux, J. E. & Hofmann, S. G. (2018). Den subjektive opplevelsen av emosjoner: Et fryktsomt overblikk. Tidsskrift Norsk for Psykologforening, 55(3), 181–187. (Norsk oversettelse av The subjective experience of emotion. Current Opinion in Behavioral Sciences, 2018).

Moxnes, P. (2016). Fasettmennesket. Personlighet og rolle. Bergen: Fagbokforlaget. (Orig. utg. 2007).