Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Klassiske klassekonflikter? Grensedragninger i den norske arbeiderklassen

Classical class conflicts? Boundary-drawing in the Norwegian working class



Professor i sosiologi, Institutt for sosiologi og sosialt arbeid, Universitetet i Agder

De siste tiårene har økonomiske og sosiale forskjeller økt i mange i vestlige land. Konsekvenser av endringene er høyere arbeidsledighet og mer utrygghet i arbeiderklassen. Forskning gjennomført i Frankrike og USA viser at arbeiderklassen ser ut til å utvikle nye kulturelle verdier. Fiendtlige holdninger til fattige, og skeptiske holdninger til innvandrere, vokser i omfang og intensitet. I denne artikkelen presenterer jeg data som viser at det er antisolidariske verdier og innvandringsskeptiske elementer også i kulturen til den etnisk norske arbeiderklassen, men denne skepsisen er ikke like tydelig som i USA og Frankrike. Representantene for dette sosiale segmentet i Norge trekker sterkere grenser mot rike og velstående enn mot utsatte grupper. Tolkningen jeg foreslår er at arbeiderklassen i Norge fortsetter å kjempe en kamp for anerkjennelse av sin rolle, og at denne kampen fremdeles kjempes mot de bedrestilte i samfunnet.

Nøkkelord: arbeiderklassen, grensedragninger, økonomisk elite, innvandrere, anerkjennelse, den norske modellen

In recent decades, economic and social differences have increased in many Western countries. The consequences of these societal changes are higher unemployment and more insecurity within the working class. Hostile attitudes toward the poor, and sceptical attitudes toward immigrants, grow in scale and intensity. Compared to studies in US and France, the findings reported from the Norwegian case do not disclose such growth and intensity in hostile attitudes in the culture of the ethnic Norwegian working class. Workers in Norway draw weaker boundaries toward vulnerable groups, but they draw strong boundaries toward rich groups. The cultural configuration I observe deviates in certain ways from what is reported in comparable studies for the USA and France. It appears that the working class in Norway continues a struggle for recognition of its societal role, and this struggle is still fought against economic elites.

Keywords: the working class, boundaries, economic elite, immigrants, recognition, the Norwegian model

Innledning

Michèle Lamont har studert arbeiderklassens ulike kulturer i Frankrike og USA (Lamont, 1995, 2000), og hun påpeker at samfunnsutviklingen de siste tiårene har påvirket innholdet i disse kulturene (Lamont & Duvox, 2014; Lamont, 2018). I en presentasjon av samfunnsendringer trekker Lamont (2018) på sentrale sosiologiske bidrag. De økonomiske og sosiale ulikhetene har vokst, og hun hevder at bruken av markedsmekanismer og -prinsipper har spredd seg (Evans & Sewell, 2013; Block & Somers, 2014). Dessuten legger hun vekt på at fortellingen om selvet har forandret seg (Meyer 2010). I denne fortellingen har verdier som sosioøkonomisk suksess, konkurransemotivasjon og selvtillit økt i prestisje og betydning (Lamont et al., 2016). Lamont argumenterer for at samfunnsendringene også kommer til uttrykk i nye måter å trekke symbolske grenser (Lamont & Duvox, 2014; Lamont, 2018). En arbeiderklasse som i mange vestlige land opplever vanskeligere økonomiske og sosiale forhold, ser ut til å utvikle nye kulturelle verdier (for USA, se Hochschild, 2016). Klassens representanter trekker sterkere grenser mot – og har mindre respekt for – svarte, innvandrere og fattige (for Frankrike, se Lamont & Duvoux, 2014).

Mot hvilke grupper og på hva slags måter trekker representanter for den etnisk norske arbeiderklassen grenser? I denne artikkelen presenterer jeg funn fra en kvalitativ studie av den norske arbeiderklassen, diskuterer disse og sammenligner med studier av tilsvarende klasser i Frankrike og USA (Lamont, 1995, 2000; Lamont & Duvoux, 2014). Et hovedfunn er at informantene i denne studien trekker grenser mot innvandrere og utsatte grupper, men at de grensene som trekkes mot rike og velstående er sterkere. Det er få indikasjoner på at innvandringsskepsis er en dominerende del av kulturen til personer i den etnisk norske arbeiderklassen.1 Representantene for denne klassen fortsetter å kjempe en kamp for anerkjennelse og verdsettelse av sin rolle og det arbeidet de utfører, og våre funn tyder på at denne kampen oftere kjempes mot de bedrestilte enn mot de utsatte gruppene i samfunnet.

Teori, metodologi og empiri

Artikkelen inngår i en større kultursosiologisk analyse av den etnisk norske arbeiderklassen hvor vi2 i tillegg til den empirisk sosiologiske studien, fortsetter et arbeid med å utvikle et perspektiv på forholdet mellom aktørers økonomiske og sosiale forankring og deres kultur (verdier, normer, kunnskap). Studien er inspirert teoretisk og metodisk av Lamonts komparative kultursosiologi om verdsetting og vurdering (2000, 2012), Boltanski og Thévenots arbeider om rangering og legitimering (1983, 2006) og Lamont og Thévenots kultursosiologiske komparative studier av ulike nasjonale evalueringsrepertoarer (Lamont & Thévenot, 2000). Planen bak designet er å kunne sammenligne både med vår tidligere studie av den norske middelklassen og med lignende studier av arbeiderklassen i andre land (f.eks. Lamont, 2000).3

Dataene i denne artikkelen er sortert og analysert ved anvendelse av Michéle Lamonts begrep om grensedragninger. Hun har i flere studier (blant annet 1994, 2000) arbeidet med «symbolske grensedragninger». Lamont og Molnár (2002, s. 168) definerer dette som begrepsmessige distinksjoner sosiale aktører bruker for å kategorisere og klassifisere objekter, mennesker og praksiser. Ved å studere symbolske grensedragninger får vi en tilgang til å forstå sosiale relasjoner, hvordan grupper konkurrerer om å skape og institusjonalisere ulike klassifiseringsprinsipper. Siden analysen er strukturert med utgangspunkt i tenkningen om symbolske grenser, har det vært et ønske om å la representantene for arbeiderklassen fritt få komme til orde med sine kategoriseringer og klassifiseringer. Inspirert av Lamont (2000) og Lamont & Thévenot (2000) betrakter jeg de verdiene, normene, begrepene og kategoriseringene som kommer fram i grensedragninger som nedfelt i nasjonale klassekulturer.

Jeg antar at de fleste er sannferdige, men kan selvsagt ikke garantere at det alltid er slik. Slike metodiske problemer knyttet til kontrolleffekter er til stede i alle kvalitative intervjuer. Som i andre former for sosial samhandling kan det være elementer av «impression management» i intervjusituasjonene som har produsert dataene, men vi må også forvente at dette er tilfellet med Lamonts data om USA og Frankrike. Funnene våre fremstår i dette tilfellet som distinkte, komparative funn om norsk kultur med en metodologisk status på linje med hva Lamont finner for andre land (se også Sakslind, Skarpenes & Hestholm, 2018). At de fleste er sannferdige og trekker på de verdiene som kulturen stiller rådighet, betyr altså ikke at det ikke i noen tilfeller vil være slik at informanter vil si noe til forskeren, og si noe annet/gjøre noe annet i en annen kontekst. I metodelitteraturen er den konvensjonelle oppfatningen at informantene ofte sier det de tror forskeren vil høre. Implisitt i denne posisjonen konstrueres det et hierarki der forskeren er plassert over informanten, og informanten vil forsøke å tilfredsstille det hun/han mener forskeren vil høre. Konkret i denne studien vil det kunne være at informanten antar at forskeren er skeptisk til de som er skeptiske til innvandrere, og derfor justerer hun/han sine utsagn etter den forforståelsen. Det kan ikke utelukkes at dette av og til skjer i intervjusettinger, det er til og med sannsynlig (også i denne studien), men å bruke en slik potensiell diskrepans som utgangspunkt for analysen, der tolkningene er basert på en avsløringslogikk preget av mistankens hermeneutikk, vil frata informantene selvstendig normativ dømmekraft og etter min mening fremstå som epistemologisk spekulativt (Skarpenes & Hestholm, 2015).4 I stedet bør de verdiene, normene og argumentene som brukes i arbeidet med å trekke svake eller sterke grenser, bli betraktet som legitime for informantene å bruke i den norske (og for Lamonts del; i den franske og den amerikanske) kulturen.

For å få grep om denne kulturen er det viktig at ganske mange informanter får komme til orde, og at flere får gjøre det med en viss lengde. Arbeiderklassens symbolske grensedragninger virker å være tuftet på at sentrale klassifiseringsprinsipper er institusjonalisert i den norske arbeidslivsmodellen, og jeg vil i siste del av analysen argumentere for at måten arbeiderklassen trekker grenser mot andre bør forstås som en klassekulturell kamp for bevaring av anerkjennelsen av sin rolle og betydning i samfunnet. Begrepet om anerkjennelse blir her forstått som en bekreftelse og sosial verdsettelse av positive egenskaper og kompetanser hos enkeltmennesker og grupper (Honneth, 2006, s. 174). Jeg knytter i siste del av analysen Lamonts begrep om symbolske grensedragninger til Axel Honneths begrep om anerkjennelse slik det er utviklet i arbeidssosiologien (Smith, 2012; Voswinkel, 2012).

Intervjuguiden har altså blitt designet for å kunne sammenligne norske lavtutdannede grupper med studier av tilsvarende grupper i USA og Frankrike. Det har også vært viktig å få data som gjør det mulig å sammenligne arbeiderklassen med våre tidligere studier av den norske middelklassen. Mer spesifikt er dette operasjonalisert slik at vi har snakket om utdanning og deres opplevelser av skoletiden, arbeid, ambisjoner, klasse, familie, fritid og ferie, politikk, kulturelle preferanser. Vi diskuterte saker de brant for, hva de ville lykkes med i livet, grupper som irriterte dem, grupper som de så opp til, mennesker de likte/beundret og mislikte/så ned på. Hvem de følte seg overlegne og underlegne, grupper de irriterer seg over og hvorfor, hvem de hadde som venner, hva de la vekt på i barneoppdragelsen mm. Vi prøvde også å bringe opp tema eller situasjoner vi mente kunne interessere informantene, slik at de så tydelig som mulig kunne formulere hva de verdsatte og hva de ikke verdsatte, hvordan de selv (gjerne i motsetning til andre eller til «samfunnet») vurderer (positivt og negativt) mennesker, yrker, utdanninger, politikk/politikere, kultur osv. Vi har forsøkt å få dem til å rangere, kritisere, verdsette, vurdere og legitimere.

Analysen i denne artikkelen er basert på svarene fra noen av spørsmålene. Ett av disse var hvilke grupper representantene for arbeiderklassen irriterte seg over i det norske samfunnet. Vi spurte også om det var noen saker de var særlig opptatt av. Siden vi var interessert i innvandringsdimensjonen, diskuterte vi barnas valg av kjærester. I tillegg fikk de spørsmål om hvorvidt arbeidsinnvandringen påvirket deres arbeidshverdag. Svarene er sortert og analysert på bakgrunn av hvilke grupper informantene trekker grenser mot andre.5

Utvalget består av personer som ikke har utdanning ut over yrkesfaglig utdanning og som er ansatt i industri, håndverk, helse (inkludert gamle- og sykehjem, barnehager, SFO), servicesektoren (hotell og restaurant, rengjøring, kantiner, butikk, lager), oljesektoren og transportsektoren. Vi har foretatt 56 semi-strukturerte intervjuer. Intervjuene ble foretatt i Oslo, Bergen og Kristiansand, og vi har intervjuet folk fra to mindre steder som representerer typiske industrikulturer i Norge.

Intervjuene varte mellom én og tre timer. De ble utført på arbeidsplassene til informantene, i deres hjem eller på kafeer eller restauranter. Intervjuene ble tatt opp og transkribert. Den yngste informanten var 22 år, og den eldste var 64. Gjennomsnittsalderen var 43,9.6

Tabell 1

Fordeling av informanter etter sektor, region og kjønn.

IndustriHåndverkHelse og sosialSalg og serviceTransportOlje
MKMKMKMKMKMK
Oslo65364212
Bergen153111
Kristiansand4
To industristeder821
N15 21067932256

Tabellen viser informantene fordelt etter hvilken type jobb de hadde, kjønn og hvor de var bosatt. Det er ingen underklasse som står utenfor arbeidslivet vi har intervjuet.7 De vi har vært interessert i å studere er de yrkesaktive uten høyere utdanning, grupper vi kan karakterisere som arbeiderklasse. Informantene var alle i jobb. Vi har også ønsket å følge opp kjønnsdimensjonen. Derfor har vi med begge kjønn, og vi har rekruttert fra både privat og offentlig sektor. Fokuset har vært å løfte fram (den etnisk norske) majoritetskulturen. Denne gruppen har vært sentral i moderniseringsprosessen i Norge, og gjør det rimelig å forvente at gruppen representerer ulike former for historisk kontinuitet. Slutten av forrige århundre brakte med seg en radikal de-industrialisering av arbeiderstokken. Det tradisjonelle segmentet i arbeiderklassen som var ansatt i industriproduksjon, og som i tiår hadde ideologisk hegemoni i arbeiderbevegelsen, representerer nå ikke mer enn ca. 10 prosent av dagens sysselsatte. Legges det derimot en bredere definisjon til grunn for lønnsarbeid, en definisjon som inkluderer alle sektorene i samfunnet, ser vi at arbeiderklassen fortsatt utgjør et signifikant sosialt segment i Norge. Tall fra SSB viser sysselsatte etter yrke i 2015: Ledere 7,7 prosent, akademiske yrker 26,8 prosent, høyskoleyrker 17 prosent. Til sammen 51,5 prosent av de sysselsatte hadde høyere utdanning. Resten (kontoryrker 5,9 %, salg og service 19,9 %, bønder og fiskere 1,9 %, håndverk 9,3 %, industri 6,2 % og andre yrker 5,3 %) summerer opp til 48,5 prosent.8

Informanter fant vi ved å bruke Gule sider og andre internettsider. Hensikten var å finne ansatte med ulike yrker, sektorer og bransjer. I de tilfelle vi fant ansatte med navn og stilling offentlig tilgjengelig på nettet (i bedriftens eller etatens hjemmesider, i bransjeblader eller lignende), sendte vi brev og fulgte opp med å ringe dem personlig. Andre ganger gikk vi veien om en leder eller samfunnskontakt og ba dem spørre ansatte. I tillegg brukte vi snøballmetoden, og vi brukte fagforeningene i rekrutteringen av noen informanter.

Til tross for at Norge fremdeles har en høy andel fagorganiserte, er også medlemstallet i flere bransjer på vei ned. Drøyt halvparten av norske arbeidstakere (lønnsmottakere) er medlem av en fagforening eller arbeidstakerorganisasjon (Nergaard, 2015, s. 38). I utvalget vårt har 71 prosent (40 personer) svart at de er fagorganisert (men tallet kan være litt høyere fordi et par stykker ikke svarte på dette). Vi brukte også fagorganisasjonene i arbeidet med rekurrering (åtte personer). Det er mulig at organiserte arbeidere er sosialisert inn i et kollektiv preget av så vel reelle forhandlingserfaringer med arbeidsgivere som av politiske og retoriske kamper mot makten. Argumentene som utvikles og tilegnes i et slik faglig og organisatorisk kollektiv vil kanskje primært være orientert mot å markere avstand til grupper som er plassert høyere i hierarkiet. Dersom utvalget hadde hatt en større andel ikke-organiserte, kan det kulturelle grensedragningsmønsteret ha blitt et annet enn det jeg rapporterer om her.9 Kvinner ansatt i kantiner eller som arbeidet med rengjøring var de som oftest avslo å delta i studien. Jeg kan ikke utelukke at de som ikke ønsket å delta ville ha uttrykt andre verdier og holdninger. Hadde vi rekruttert enda flere fra bygg og anlegg og helse og sosial, ville kanskje sosial dumping (og innvandringsskepsis basert på individuelle økonomisk-rasjonelle argumenter) vært mer fremtredende. Dataene er stort sett samlet inn før flyktningkrisen var på sitt mest intense (noen få intervjuer ble foretatt da innvandringen var høyest).

Arbeiderklassens grensedragninger mot innvandrere og unnasluntrere

Lamont (2000) har studert hvilke grupper arbeiderklassene i Frankrike og USA trekker grenser mot. Arbeiderklassen i Frankrike trakk også i hennes materiale fra 1990-tallet grenser mot de «ikke-franske», og særlig innvandrere med muslimsk bakgrunn ble møtt med en viss skepsis (Lamont, 2000). Men samtidig, stadig ifølge Lamont, demmet marxistisk ideologi og solidaritetstenkning, den franske republikkens tolkning av likhet, samt katolisismens grenseoppløsende altruisme (vi er alle like overfor Gud), opp for fremveksten av tydelige etniske grenser. Den tidligere «farge-blindheten» som var typisk i den franske republikanske likhetsideologien er i ferd med å forsvinne, og det trekkes nå tydeligere grenser mot svarte, mot nordafrikanske immigranter og mot muslimer (Lamont & Duvoux, 2014). I tillegg til at grensene mot svarte innvandrere har blitt sterkere, har også grensene mot de fattige blitt sterkere (Lamont 2018). Dette skyldes i stor grad at kravet om å klare seg selv (self-reliance) har blitt viktigere (Lamont, 2018, s. 16–17). Når det gjelder USA, var det slik at arbeiderklassen allerede på 90-tallet definerte seg i opposisjon til de fattige og til amerikanere med afrikansk opphav, grupper som arbeiderklassen ofte mente manglet både arbeidsetikk, evne til å forsørge seg selv og god moral. Siden den gang har respekten for de fattige blitt ytterligere redusert, og grensene mot nye innvandrere blitt hardere (Lamont, 2018, s. 17). Det finnes også i det norske materialet personer som trekker grenser mot innvandrere og unnasluntrere. 10

En mann med arbeiderklassebakgrunn i Oslo, bosatt og arbeidet på Oslos østkant, hadde mye å si om innvandring. I arbeidet sitt traff han ungdommer med bakgrunn i mange ulike kulturer. Både da vi snakket om grupper og saker, var han opptatt av innvandrere.

I: Ja, integrering. Spør meg hva, det er så jævlig vanskelig å forklare uten å bli kalt både det ene og det andre. Det som jeg synes er jævlig skremmende, er alle somalierne som kommer.

F: Fordi de drar med seg mye kriminalitet?

I: Ja, det er, kjenner somaliere som er helt oppe og går. Både rørleggere, elektrikere, barnehageonkler omtrent. Men det er, det er noen av dem som er så kriminelle at jeg skjønner ikke, fatter ikke. Tatt 25 stykker her siden ZZZZ. Sitter inne, lange dommer. (…) Plukket ut i tur og orden. Tok dem for røyking av hasj, og omsetning av ting og tang. Jeg får – når det kommer en 17-åring på (…) på en moped til 25 000 og klesplagg til 25 000 til sammen, olje i håret og foreldra gjør ikke en dritt. Så det er tragisk. Dem burde, altså, dem som styrer og selger lager kriminalitet. For hva gjør dem som sitter på en leilighet, og naboene vil ikke ha noe med dem å gjøre ofte. Og hvem er det de vaker sammen med da? Jo, det er sine likesinnede. Hele tida. Ikke noe støtte å få. Bare å gå på Nav og sosialen og overalt. Nei, det er vanskelig det altså. For det er så jævlig mange ålreite ungdommer selv om de har driti på draget flere ganger. (Mann, 60–70, ufaglært).11

Han uttrykte her en innvandringsskepsis som virker kulturelt forankret. I sine analyser av hvite amerikanske arbeidere, oppdaget Lamont (1995, 2000) at de på subtile måter skiftet mellom moralske og etniske grensedragninger. F.eks. kunne deres beskrivelser av svarte inneholde formuleringer som «hva er en fin måte å si dette på», «jeg vet at dette ikke gjelder alle», for deretter å understreke at svarte oftere var late, at mange mottok velferdsstønader og manglet viljen til å være selvforsørgende. Ifølge Lamont opplevde de hvite amerikanske arbeiderne at mange svarte brøt med sentrale normer som arbeidsetikk og ansvarlighet, og hun beskrev dette som at rasistiske holdninger rettferdiggjøres via moralske argument (Lamont, 1995, s. 362). Hun brukte begrepet eufemistisk rasisme (Lamont, 2000, s. 55–96).

Informanten jeg har sitert ovenfor, påpekte at enkelte innvandrere brøt både normer og lover. Han opplevde en moralsk uansvarlighet blant visse grupper av innvandrere, og han mobiliserte denne uansvarligheten for å trekke tydelige grenser mot disse gruppene. Også lathet ble av enkelte informanter trukket fram som et normbrudd og brukt for å markere avstand til innvandrere. En slik skepsis kom fram hos en elektriker fra Bergen (mann, 20–30).

I: (…) Folk som bevisst velger å ikke arbeide. Folk som er fullt kapable til å arbeide. De har … de bare finner på mange unnskyldninger for … for at ikke de kan arbeide.

F: Navere, rett og slett?

I: Ja. Eh, det irriterer meg. Veldig. Eh, folk eh, altså folk som kommer til Norge for å eh … melke på en måte, altså uten å gi noe … sånn typisk sigøynere og sånne ting. Det irriterer meg.

I tillegg til elektrikeren trakk noen personer fram innvandrere som ikke jobbet (somaliere ble nevnt), men som nøt godt av sosiale velferdsordninger, og et par påpekte at det var viktig å få dem i jobb for å unngå at kriminaliteten skulle utvikle seg. De hvite amerikanske arbeiderne var altså opptatt av arbeidsetikk, ansvarlighet og tradisjonell moral (familieverdier og anti-kriminalitet) (Lamont 2000, s. 95). Og disse verdiene ble brukt i grensedragningen mot svarte. I den norske konteksten ble også moral og etnisitet knyttet sammen på lignende vis. Inntrykket er likevel at denne koblingen mellom moral og etnisitet forekommer sjeldnere i dataene i det norske materialet enn i Lamonts studie. Men unnasluntring og latskap i seg selv (uten at det knyttes til innvandring) trekkes det også grenser mot i Norge. Representantene for arbeiderklassen irriterte seg over dem som fikk penger uten å gjøre noe, de som snyltet på skatten, de som alltid klaget, de som kunne jobbe, men sluntret unna. Oppfatningen blant flere var altså at sykemeldinger ikke skulle gis i utrengsmål. Flere sa at de er irriterte på arbeidsledige som ikke engang forsøkte å finne seg arbeid. Slik som hos disse prosessoperatørene fra et industristed:

I: Samfunnsgrupper som irriterer meg? Det må være de som … ja, jeg vet ikke jeg, går arbeidsledig og mottar penger, men gidder ikke å prøve å gjøre noe med det, liksom. Det irriterer meg litt.

F: Ja, folk som snylter, liksom?

F: Det … ja. Det … er greit at man trenger hjelp og får hjelp når man trenger det, men utover det så synes jeg det er dårlig gjort å snylte. (Mann, prosessoperatør 20–30).

I: Det er nok de som … har det ganske greit og som allikevel er veldig til å klage. Eh, jeg liker å se ting i litt i perspektiver og sammenlikne med ting. Eh, og jeg kan … en på jobb, de blir vanvittig gretne hvis de er sultne. De er nesten ikke til å snakke til. (Mann, prosessoperatør, 30–40).

Disse prosessoperatørene uttrykker noe som var tydelig blant flere informanter: en sterk arbeids/pliktetikk. Klaging, unnasluntring, falske sykemeldinger osv. var kilde til stor irritasjon. Denne delen av kulturen kommer i våre data mest til uttrykk i industri- og håndverksfag (men ikke bare). Informantene refererte til venner eller bekjente de mente hadde fått enkle sykemeldinger, og noen var kritisk til dem som utnyttet sosiale trygder. Kanskje er noen av disse det her ble trukket grenser mot i sårbare posisjoner. Men min tolkning er at oftere var det slik at de personene som arbeiderklassereprentantene ikke respekterte var dem som kunne delta, men som likevel valgte å la være. Uansvarlighet og manglende arbeidsetikk er altså grunnlag for en moralsk indignasjon som brukes i å markere avstand til innvandrere og unnasluntrere også i Norge.

De innvandringsskeptiske (eller «racists» som (Lamont, 2000, s. 211) kaller dem) etnisk franske arbeiderne var mindre opptatt av selvforsørgelse og ansvarlighet enn de amerikanske. Derimot var de mer opptatt av en rettferdig fordeling av sosiale velferdsgoder, og de var opptatt av det de betraktet som kulturell inkompatibilitet mellom den franske republikanske politiske kulturen og muslimske kulturer. De etnisk franske trakk grenser mot muslimer som kunne «spytte foran deg» eller «drepe sauer i badekaret på Ramadan» (Lamont, 2000, s. 179). Dessuten hadde de problemer med å tolerere innvandrergruppers motstand mot å la seg assimilere (Lamont 2000, s. 171). Her ble det trukket sterke grenser mot muslimsk kultur og religion. Også i intervjuene med norske arbeidere kom det fram at de hadde opplevd kulturelle forskjeller. En vaktmester i Oslo kunne fortelle om det:

Søsteren og gubben dem er døde nå, i fjor, men dem bodde i hver sin oppgang. Bare de historiene, og det er ikke sånn juging (…). Og da jeg kom inn i oppgangen der sånn så kjenner jeg det lukter rart altså. Også nevnte jeg det da vi kom opp. Spurte om hva som har skjedd. (…) ZZZZ, som han het, han skulle åpne døra for å hente avisa. Da sto det en høne der. (Ler). Ikke sant. Så viste det seg at de som hadde flyttet inn kom omtrent rett nede ifra Afghanistan, eller jeg husker ikke. Det var en fireroms leilighet og var jo blitt et gårdsbruk. Og mange sånne driver med, altså de blir ikke forklart hva som er abc når du flytter til et land. Og jeg er ikke på den at. Jeg vet jo hva som hadde skjedd med meg sjøl hvis jeg hadde flyttet til Afghanistan. (…) (Mann, 60–70, ufaglært).

Lamont rapporterte at flere etnisk franske arbeidere opplevde innvandrere som kulturelt inkompatible med «det franske», og det finnes også i de norske intervjuene beskrivelser av store kulturelle avstander. Det mest direkte spørsmålet vårt i denne sammenhengen var om de ville bry seg om hva slags religion og kultur barnas kjærester har. Noen personer sa at ja, de vil at barna skal ha hvite, vestlige kjærester. Det var også informantene som sa at like barn leker best, og det var de som generelt var opptatt av fundamentalisme eller streng tro, uansett om det var kristendom eller islam. Én ville godtatt alt uten en nynazist. En del sa at de ville tatt en prat med barna (oftest døtre) om de ble sammen med noen fra en muslimsk kultur. I denne forbindelse uttrykte flere skepsis til religioner med et undertrykkende kvinnesyn. Også de norske dataene gir derfor grunnlag for å si at det det finnes oppfatninger blant norske arbeidere om betydningsfulle og problematiske kulturelle forskjeller i skikker, verdier, trosoppfatninger. En person på et industristed (kvinne, 60–70, operatør) var eksplisitt i sine ønsker om assimilering:

Absolutt, jeg er ikke imot innvandrere for å si det sånn, men det eneste jeg kunne ha tenkt meg når de først kommer inn i landet … jeg synes de burde leve sånn som oss.

Men det er sjelden at de norske arbeiderne er opptatt av at innvandrere skal assimileres, slik Lamont mener de franske er. Flere av de norske arbeiderne hadde selv kjærester fra andre kulturer, og noen hadde barn med kjærester fra andre kulturer. De aller fleste sa at de ikke bryr seg om hvilken kultur barnas kjærester har, eller barna måtte få velge selv, og det viktigste var at de ble lykkelige. Noen av de mer direkte utsagnene om sigøynere og somaliere var kanskje uttrykk for en kulturelt forankret innvandrerskepsis hvor grenser ble trukket mot andre kulturers verdier, religiøse oppfatninger og levesett, men det er relativt få slike grensedragninger i våre data.

Lamont argumenterte for at amerikanske arbeidere stolte på at markedet skapte likhet mellom folk dersom man var ansvarlig og arbeidsom (2000, s. 211). Moral knyttes på denne måten til økonomisk suksess og selvforsørgelse. Manglende selvforsørgelsesevne ble av flere amerikanske hvite arbeidere betraktet som et fravær av moral og brukt for å trekke grenser mot svarte amerikanere. I motsetning til amerikanske arbeidere, som ikke var opptatt av at immigranter skulle oppgi sin kultur og identitet for å integreres i det politiske og sivile samfunnet, trakk de franske arbeiderne tydelige grenser mot personer med kulturer som ikke lot seg assimilere i det franske republikanske samfunnet.

Lamonts (2000, s. 213) tolkning av arbeidernes oppfatninger i denne sammenhengen kan sammenfattes: I den amerikanske modellen kan det disiplinerte og moralsk ansvarlige enkeltindivid realisere seg i frie markeder, mens det i den franske modellen handler om at innvandrernes kulturelle kollektiv skal assimileres i republikkens politiske kultur. Jeg skal være forsiktig med å trekke tolkningene for langt. Som vist ovenfor finnes det norske arbeidere som trekker etniske grenser basert på både fravær av opplevd arbeidsmoral og uansvarlighet, og det finnes dem som trekker grenser basert på opplevde ulikheter i kulturelle verdier og tro. Likevel, informantene fra den norske arbeiderklassen som trakk fram innvandring, enten de var skeptiske eller ikke, så ut til å være vel så opptatt av samfunnets rolle i integrering av innvandrere i det norske arbeidslivet som de var av individuell moral og kulturell assimilering. En kvinnelig hjelpepleier (50–60 år), var født og oppvokst i Oslo med en far på Spikerverket i Nydalen og en mor som var ansatt i en butikk.

Fordi jeg synes jeg ser det allerede nå, spesielt på alle de som kommer hit som vi ikke har jobb til. Vi tar imot, jeg har ikke noe imot det, men vi bør ta vare på dem som først har kommet til landet vårt. Få dem i jobb, ikke la dem gå på Nav eller sitte her og tigge i gata. Så kan vi stoppe en periode, og heller få dem ut i arbeid enn å la dem leve sånn som vi gjør.

Samme type resonnement kommer fra en sjåfør (kvinne, 40–50) i Oslo.

Og innvandring synes jeg er kjempeviktig. Det å få tatt imot dem vi tar imot på en skikkelig måte. Å ha et apparat som faktisk hjelper dem istedenfor å trykke dem ned. Det synes jeg. Og for at vi da ikke skal bli forbannet på dem og se på dem som snyltere og bare pengepugere, ikke sant. Å tappe oss. Men å klare å få dem til å bli ressurser, og utnytte dem. Mange av dem er jo kjemperessurser. At vi da kaster vekk det på papirmøller, istedenfor yess, hvordan kan vi få brukt den her? Du kan det! Ok!

Og en mannlig losse- og lastearbeider i Oslo (50–60):

Sånn som jeg ser det, så er det den integreringa av våre innvandrere, den er altfor dårlig. Nytter ikke å stable dem opp på et nedlagt høyfjellshotell langt oppå Tyin eller oppi Valdres, og så ikke, det skjer ikke noe mer. Det er helt tragisk. Men sikkert, mange av dem er ressursmennesker man kan bruke i samfunnet ellers.

Det var ikke primært avstanden mellom innvandrere og etniske nordmenn som informantene her formidlet. Jeg tolker det snarere slik at informantene trekker på solidaritets- og likhetsverdier. Innvandrere ble betraktet som en ressurs samfunnet trenger og som samfunnet må legge til rette for bruken av. Lamont fant i sitt materiale fra 1990-tallet mange franske antirasister (som også var motstandere av markedet, i motsetning til amerikanske arbeidere som omfavnet markedet), og disse arbeiderne knyttet sin antirasisme til likhet og solidaritet. Ifølge Lamont trakk disse på et kulturelt repertoar med elementer fra republikanismen, katolisismen og sosialismen. Ifølge Lamont reagerte disse arbeiderne på alle former for ulikhet og urettferdighet; sexistisk, klassebasert og rasistisk (Lamont, 2000, s. 196). I en tidlig omtale av denne franske antirasismen skriver hun:

Many oppose racism and other forms of segregation precisely in the name of solidarity and egalitarianism. They view racism as an extention of the type hierarchical thinking that leads some individuals to believe that wearing a tie makes someone a better person (Lamont, 1995, s. 362).

Blant disse franske antirasistiske arbeiderne var likhet en så sentral verdi at det å trekke grenser «nedover» (mot innvandrere eller fattige) ble opplevd som problematisk. Det uttrykte en mangel på respekt og anerkjennelse (Lamont, 2000, s. 196–197). Jeg finner en affinitet mellom de franske antirasistenes likhetsorientering på 1990-tallet og flere av de etnisk norske arbeiderne på 2010-tallet når de norske arbeiderne uttrykte at samfunnet måtte integrere innvandrere i arbeidslivet ved å anerkjenne dem som en ressurs på lik linje med andre. Både blant dem som på ulike måter var skeptiske til innvandrere og blant dem som ikke var det, eksisterte det en opptatthet av integrasjon i arbeids- og samfunnsliv. I tidligere studier av den norske middelklassen har vi identifisert likhet og solidaritet som sentrale verdier i middelklassekulturen; en samfunnsmessig rettferdighet vi idealtypifiserte som den samfunnsansvarlige (Sakslind & Skarpenes, 2014; Skarpenes, Sakslind & Hestholm, 2016). Min tolkning er at denne samfunnsansvarligheten også ser ut til å være en sentral verdi i arbeiderklassens kultur, og at dette kom til uttrykk i informantenes opptatthet av å integrere innvandrerne i arbeidslivet. Denne tolkningen styrkes av svarene vi fikk da vi eksplisitt spurte dem om hvordan arbeidsinnvandring påvirket deres situasjon (arbeid, lønn osv). Det var få som gjorde dette om til en konflikt mellom dem (den etnisk norske arbeiderklassen) og en gruppe med innvandrere. De aller fleste skrøt av innvandrere som arbeidstakere, og i bygg og anlegg (en bransje med mange innvandrere) var det en person som sa at det snart ikke er mulig å finne norske fagarbeidere. Nedsettende karakteristikker forekom også, blant annet var det en person som sa at han opplevde at jobben hans (tømrer) var i ferd med å bli kalt polakkjobb. Men mange var opptatt av kampen mot sosial dumping som en politisk sak som måtte kjempes kollektivt, og flere påpekte at dette ikke var innvandrernes feil. Politikere, EU og systemet hadde skylden. De ville kjempe for at arbeiderklassejobbene ikke skulle falle i prestisje og at lønns- og arbeidsforhold skulle bedres (eller i hvert fall ikke forverres). Det fantes også økonomisk-rasjonelle argumenter som ble mobilisert mot en arbeidsinnvandring som noen på sikt mente kunne forringe lønn og generelle arbeidsvilkår. I våre data fant vi denne formen for økonomisk-rasjonell argumentasjon blant håndverkere (i bygg og anlegg) og blant kvinner i helse og sosial.

Jeg mener å identifisere et tydelig ønske om å integrere innvandrere i arbeidslivet, og jeg tolker dette som et uttrykk for at verdier som likhet og samfunnsansvarlighet er viktige i arbeiderklassekulturen. I en likhetskultur kan en også forvente at grensedragninger nedover er problematisk. Likevel, etter å ha arbeidet med dette stoffet i flere omganger, har jeg innsett at grensedragningene mot innvandrere og unnasluntrere var noe sterkere enn jeg først innså. Men det norske mønsteret ser likevel ut til å avvike fra det som er observert i USA og Frankrike ved tilstedeværelsen av denne uttrykte samfunnsansvarligheten. Når grensedragningene mot innvandrere og fattige hadde blitt sterkere i Frankrike og USA, tolker Lamont dette som en konsekvens av større økonomiske forskjeller, de-industrialisering og tap av status for mange i arbeiderklassen (Evans & Sewell, 2013; Lamont & Duvoux, 2014; Cherlin, 2014). Lamont og Duvoux påpeker endringer på mange nivåer: En gjennomført markedsfundamentalisme på det økonomiske planet, det har blitt innført lover og politikk for å fremme markedsmekanismer på det politiske planet, det administrative planet er overlesset av målstyring og verktøy for evaluering og revisjon, det skjer en transformasjon av verdier (i retning av økonomisk suksess), og solidariteten er smuldret opp på det kulturelle nivået (Lamont & Duvoux, 2014, s. 58). Ifølge forfatterne har dette også i Frankrike betydd et sammenbrudd i den kollektive identiteten innad i arbeiderklassen. Politiske reformer har dessuten tydeliggjort skillet mellom dem som er innenfor (og har rett på statens velferdsordninger) og dem som er utenfor (og ikke har rett slik goder). I Frankrike har også det innvandrerskeptiske partiet Front National fått økt oppslutning. Hovedpoenget til Lamont og Duvoux er at også de symbolske grensedragningene skaper en polarisering mellom de etnisk franske og innvandrerne. Også i Norge har det vært endringsprosesser i arbeidsliv, velferdsstat og politikk. Det har vært tematisert også her at det finnes et potensial for en polarisering mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen, både ved å fokusere på hvordan økt arbeidsinnvandring («friere» flyt av arbeidskraft) kan påvirke arbeidsliv og forhandlingssystem (f.eks. Brox, 2005) og hvordan økt innvandring kan være problematisk for en velferdsstat som tilbyr universelle ordninger (f.eks. Brochmann & Hagelund, 2010; NOU 2017:2).12 Når det gjelder politiske endringer, knyttes innvandringsskepsisen i Norge ofte til framveksten av FrP – «høyrebølgens reneste vann» (se Olstad, 1991, s. 167–170).13

Men til tross for at økonomiske, politiske og sosiale endringer har funnet sted også i Norge, ser disse ut til i mindre grad å ha nedfelt seg i kulturen til den norske arbeiderklassen enn i Frankrike og USA. Også Hellevik og Hellevik (2017) viser en utvikling der stadig flere folk har positive holdninger til innvandrere og innvandring, og utviklingen har pågått siden 1993. En tolkning de foreslår er at oppslutningen om idealistiske verdier har økt fordi det har blitt flere innvandrere i lokalsamfunnene, og fordi befolkningen har fått høyere utdanning.14 Heller ikke Brekke og Mohn (2018) finner økende innvandringsskepsis. Våre data viser at også blant grupper med lav utdanning er det – sammenlignet med andre land – en lite utviklet kultur for innvandrerskepsis, og det er heller ikke mange som er utpreget skeptiske til personer som «navere» eller andre som ikke vil eller kan klare seg selv. Lamont (2018, s. 18) argumenterer for at når verdier som «self-reliance, competitiveness and socioeconomic success» blir viktigere i samfunnet, resulterer det i sterkere grenser mot fattige og innvandrere, og samfunnet får større problemer med å anerkjenne enkelte sårbare grupper. Selv om det trekkes grenser mot sårbare grupper også i det norske datamaterialet, er disse grensene svakere, og det kan vanskelig trekkes den konklusjonen fra vårt datamateriale at det er et dominerende trekk ved arbeiderklassens kultur at den skaper kløfter mellom dem selv og sårbare grupper i samfunnet. De økonomiske, politiske og sosiale endringene som har preget det franske og det amerikanske samfunnet, er mindre omfattende i Norge. I tillegg mener jeg at likhet og samfunnsansvarlighet, verdier nedfelt i den norske middelklassekulturen, også preger arbeiderklassekulturen og gjør grensedragninger nedover problematisk for mange av representantene for klassen.

Ambisjonen her er å få fram noen felles trekk ved kulturen til representantene for arbeiderklassen. Men det er begrensninger ved en analyse der klassens kultur males med slik bred pensel. Jeg vil kort gjøre rede for noen av disse. Vi vet fra sosialhistoriske studier at det har vært store nasjonale forskjeller mellom ulike lands arbeiderklassekulturer, og det har også vært ulikheter innad i de enkelte landene (se Geary, 2004 for en oppsummering). David Lockwood identifiserte ulike typer engelske arbeidere med til dels svært ulike normer, verdier, politiske holdninger og hierarkiforståelser (Lockwood, 1975, s. 16–30). Også norske historikere har diskutert ulike regionale arbeiderkulturer (Bull, 1981; Grove & Heiret, 1998; Olstad, 2000; Grove, 2016). Jeg har ikke her drøftet geografiske, yrkesmessige og kjønnsforskjeller. Det er økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller mellom mannlige olje- og verftsarbeidere på Vestlandet, kvinnelige servicearbeidere på Sørlandet, industriarbeidere fra mindre industristeder og mannlige håndverkere og kvinnelige omsorgsarbeidere i storbyene. Mye tyder på at heterogeniteten blant norske arbeidere er så stor at det ikke er hensiktsmessig å snakke om én arbeiderklassekultur. Det kan forventes at det innad i ulike arbeiderklassegrupper utvikler seg ulike verdisett og grensemarkeringer, og at det trekkes mer subtile grenser enn de jeg har rapportert om her. Nyanser og forskjeller mellom arbeiderklassegruppene forsvinner når ambisjonen er å søke etter felles trekk og mønstre, uavhengig av begge kjønn, sted og yrker. Et eksempel som illustrerer dette poenget: Ved å knytte an til Beverly Skeggs’ arbeid om «respektabilitet» (1997), har f.eks. May-Len Skilbrei (2005) utviklet en analyse av anstendighet blant etnisk norske arbeiderklassekvinner. Anstendigheten knytter hun til arbeidet og til det kvinnelige, og hun får på den måten fram subtile grensedragninger. De etnisk norske arbeiderklassekvinnene ser på seg selv som anstendig arbeidsomme, fordi de kan jobbe hardt uten å klage og uten å være «yrkeskvinner», mens de betrakter middelklassekvinnene som uanstendig arbeidsomme fordi de er for opptatt av jobben. Kvinner med minoritetsbakgrunn ble sett på som for servile i sin kvinnelighet, de var uanstendig kvinnelige, i motsetning til deres egen anstendige kvinnelighet og middelklassens uanstendige ukvinnelighet (Skilbrei, 2005, s. 62). Disse grensedragningene er neppe de samme som f.eks. mannlige industriarbeidere på et mindre sted ville brukt. Slike subtile grenser kan la seg identifisere når fokuset snevres inn. Poenget med denne korte gjennomgangen er å minne om at en analyse som hadde gått dypere inn i de ulikheter som finnes mellom kjønn, regioner og yrker, ville kunnet fortelle om interessante forskjeller innad i norsk(e) arbeiderklassekultur(er). Samtidig finnes det altså slike dypdykk, men det er få forsøk på bredere analyser som ser etter fellestrekk på tvers av yrker, kjønn og bosted.15

Arbeiderklassens grensedragninger mot rike og politikere

Lamont (2018, s. 15) mener at det er en økende kløft mellom det arbeidere selv mener er deres legitime samfunnsverdi og den lavere status de opplever at samfunnet generelt tildeler dem. Dette skaper en anerkjennelseskløft (a recognition gap) som genererer mye sinne og harme. Hun viser her blant annet til Hochschilds (2016) studie av representanter for den amerikanske arbeiderklassen som opplever seg som fremmede i eget land. I en annen artikkel fra vårt eget prosjekt (Skarpenes & Sakslind, 2018), har vi også pekt på en mismatch mellom måten representanter for arbeiderklassen rangerte yrker og måten de opplevde at «samfunnet generelt» rangerte yrker. Poenget var imidlertid at dette var en forskjell de problematiserte snarere enn en anerkjennelseskløft de passivt godtok, og denne forskjellen så ut til å ha andre implikasjoner i det norske samfunnet enn i de landene Lamont beskriver. Vi fant i vår studie at majoriteten av dem vi intervjuet fortalte om en grei tid i utdanningssystemet (Skarpenes & Sakslind, 2018). I den samme studien ble informantene bedt om å rangere yrker slik de mente «samfunnet generelt» rangerte yrker. Stort sett hadde ikke arbeiderklassen vanskelig for å reprodusere de konvensjonelle yrkeshierarkiene. De var ikke naive i sine forståelser av hierarkier, og her lignet våre funn på funn fra tilsvarende studier i England (Irwin, 2016). Selv nølte mange fra arbeiderklassen med å foreta slike rangeringer, eller de rangerte yrkene annerledes. Flere pekte på at samfunnet trengte folk som tømmer søppel, vasker, reparerer, sveiser rør, steller gamle osv. Det var en type organisk solidaritet som ble formidlet innad i arbeiderklassen (Skarpenes & Sakslind, 2018). Flere rapporterte med bekymring at manuelle yrker mistet prestisje i samfunnet, og flere kvinner i helse- og omsorgsyrker og i serviceyrker var oppgitte og frustrerte når de sammenlignet egen lønn med andre gruppers. Samtidig var de fleste av representantene i arbeiderklassen relativt fornøyd med sine jobber, men de ønsket altså høyere lønn, og de ønsket at samfunnet ville verdsette jobben deres høyere eller i hvert fall ikke mindre. I noen grad var også representantene for den norske arbeiderklassen oppgitte og frustrerte, særlig noen kvinner i service- og omsorgsyrker (Skarpenes og Sakslind, 2018), men de var mer politisk motivert i sine refleksjoner. Et poeng hos Boltanski & Thévenot (2006) er at når personer kritiserer andres eller rettferdiggjør egne oppfatninger så mobiliseres kollektive kategorier, og for at argumentene skal overbevisende kraft må de knyttes til noe som kan sies å være i fellesskapets interesse. Når våre informanter utfordret yrkeshierarkiet, mobiliserte de kollektive kategorier og argumenter, og refererte til problematiske sider ved arbeids- og næringspolitikk, utdanningsreformer, sosial dumping, likestillingspolitikk mm. Selvsagt fantes det unntak, men studien identifiserte at det fremdeles eksisterer kollektiv og politisk selvtillit i den norske arbeiderklassen. Representanter for denne klassen i Norge, slik det framkom i våre data, uttrykte ikke et sterkt ønske om sosial mobilitet (slik tilfellet er i USA, se Lamont, 2000), de hatet ikke utdanningssystemet (slik klassen gjør i Frankrike, se Lamont, 2000) og de var ikke skamfulle eller servile på individnivå (slik særlig kvinner er det i England, Skeggs, 1997). Representantene for arbeiderklassen er fremdeles ganske stolte i Norge, og de ønsket å være det de var, men de var bekymret for tendenser i samfunnet som gikk i retning av at arbeidet de utførte ikke ble verdsatt i like høy grad som tidligere. Kanskje vi kan si at de var bekymret for en potensiell anerkjennelseskløft. Det var altså ikke mobilitet de ønsket, men en reduksjon av de sosiale hierarkiene – eller i hvert fall at disse ikke skal øke. De fortsetter en kamp for sitt eget arbeids anerkjennelse, og denne kampen føres ikke primært overfor svake grupper. Kanskje ville grensedragningsmønsteret sett annerledes ut om materialet vårt hadde inkludert flere personer som ikke var fagorganiserte, men våre data antyder at i Norge kjempes kampen for anerkjennelse fremdeles mot de rike og delvis mot politikere.

I vårt materiale var det bare én person som sa at det blir for mye sosialisme i dette landet, et par stykker var irritert på alle typer politikere, og flere var kritiske til politikere på høyresiden i politikken. Noen eksempler på det:

I: (Tenker lenge). Altså jeg føler at, jeg er veldig på venstresiden i politikken. Folk i Frp og Høyre irriterer meg veldig når de uttaler seg i aviser og ting. Det irriterer meg veldig (Oslo, mann, 60–70, bussjåfør)

I: Det er politikere som ikke helt vet hva de prater om, og. At de kommer med løfter i hytt og gevær …

F: Og så blir det ikke noe … Er det noen spesielle politikere, da, eller?

I: Nei, generelt, men særlig de som sitter nå (H/FrP). Jeg heller vel mer på andre siden. Alt er så enkelt, bare vi prioriterer litt annerledes. Men så er det ikke alltid noe å prioritere på. (Kvinne, 50–60, hjelpepleier).

I: Politikere.

F: Ja. Politikere. Fra begge sider av …?

I: Ja, egentlig, for at jeg mener at de politikerne som er her i dag, de har ikke noe livserfaring, de har ikke noe gras … altså ingen som sitter per i dag er ifra grasrota. Som har vært med, som vet hva det er å leve, liksom.

F: Nei, det er ingen politikere som taler liksom folkets sak, tenker du?

I: Nei, jeg jeg synes ikke det. Jeg har alltid vært en … sosialist, men [00:40:01.025] jeg har prøvd å så holde litt politikken litt … ifra meg, kan du si, for at jeg … jeg synes det er så mye flesk og tomme ord. Og så er det så mye sånn … ja, hva skal vi si da, mye sånn … store ord, men lite sjel. (Mann, 40–50, ufaglært bryggeriarbeider).

Disse utsagnene viser en politikerskepsis som var relativt tydelig i materialet, og den blir ofte knyttet til politikere de mener ikke tar vare på arbeidernes saker. I tillegg til politikerskepsisen, trekker arbeiderklassens representanter i Norge opp det klassiske skillet mellom kapital og arbeid. Det er noen (ikke uten grunn, se Ljunggren et al., 2017) som bruker øst–vest-skillet i Oslo for å skille mellom rike og ikke-rike, og de lar dette være utgangpunkt for å dra grenser. En ung mann som var født, oppvokst og bodde på østkanten i Oslo, men jobbet på vestkanten, nølte med å trekke grenser til andre.16 Men til slutt er det hvite (rike) vestkantgutter og ikke innvandrere som det blir trukket grenser mot.

I: Nei, jeg synes kanskje det er lite sjarmerende med de folkene som er vokst opp med å få alt servert i hendene.

F: Pappagutter?

I: Pappagutter, som har fått hele tiden (Mann, 30–40, kokk, Oslo)

Ei ung kvinne som var født og oppvokst på Oslos østkant (men hadde flyttet til en mindre østlandsby), jobbet i en butikk. Hun var veldig skeptisk til rike og nedlatende kunder som kunne finne på å klage på vareutvalget og sammenligne med utvalget i tilsvarende butikk i CC-Vest. I tillegg til å trekke eksplisitte grenser til de rike, trakk også hun inn øst–vest-dimensjonen.

Jeg husker jo når jeg gikk på folkehøyskole på ZZZZ, da hadde vi sånne små hytter, og jeg var så negativ da jeg så hvem jeg skulle bo sammen med på den lista, for hun jeg skulle bo på rom sammen med, hun var trønder, det var greit. Og de to guttene som skulle bo på hytta, den ene fra (øy på Vestlandet), den andre fra (by på Vestlandet), det var greit, og så var det de to jentene fra Vinderen og Jar, ja. Vinderen er Oslo vest og Jar er Bærum. «Det blir et ‘fint’ år!», tenkte jeg, så da hadde jeg bestemt meg for at de var kjempeteite ... (Kvinne, 20–30, butikkansatt, Oslo).17

Andre informanter var skeptiske til sjefene i Telenor som tok ut bonuser, til rikmannsklubben med dagligvarekonger og Thon og Ringnes. Det var en uttalt generell «skepsis til de rike». Som det kom fram både i intervjuet med en mannlig elektriker og en kvinne med fagbrev i butikkfaget, ble topplønner oppfattet som irriterende.

I: Ja, hva skal vi si for noe da … det er vel kanskje folk som tjener litt mer enn det de kanskje burde. At jeg kan føle at de kanskje ikke gjør så mye nytte for seg, men håver inn penger likevel, da.

F: For eksempel?

I: Ja, det kan jo være toppsjefer som sitter der sammen med ansatte kamerater av seg som de kanskje har studert sammen med, og gir hverandre høyere og høyere lønninger. Og ellers så … jeg prøver vel egentlig ikke å la meg irritere så mye av det, egentlig. (Mann, 30–40, Oslo elektriker på Oslo sporveier.)

I: Nei, er det det? De som tror de er noe og bare vil ha mer. «Mye vil ha mer», egentlig. Sånn som for eksempel toppsjefer, da, som tar ut millionlønner eller aksjonærer og så må de som går på gulvet stramme inn, legge ned, og så får aksjonærene like mye, uansett. Sånne ting. (Kvinne, 30–40, Oslo, fagbrev i butikkfag, sjef i en butikk).

En annen ung kvinne som var ansatt i en butikk, sa også at hun irriterte seg over folk som trodde de var bedre enn andre fordi de hadde penger. Andre nevnte dem som flottet seg med penger, firmabil og hvitskjorte, overbetalte fotballspillere, flere var irriterte på lønningene til eiendomsmeglerne. Møte med rike kunder som skulle prute, framkalte irritasjon hos denne flisleggeren:

F: Ja, når de er kunder og sånt?

I: Det er et eller annet de skal prute på, på et vis. Og det skal de rike og, de skal prute. De skal bare ha noe. De skal vite at de har fått noe, da. Det skal gå utover meg, og så skal de heller kjøpe en dyr tallerkenvarmer til 40 000, og så skal de prute på meg. Sånn er det. Så kan de ha status på at de har kjøpt den tallerkenvarmeren til andre folk. Nei, så det er dem jeg ikke liker så, de er så veldig sånn hovne, da. Det er greit at de har penger, men da trenger de ikke å være så jævlig, ja. (Mann, 40–50, Oslo, flislegger).

En platearbeider i Bergen opplevde at arv i millionklassen var vanvittig:

I: Altså det kan godt hende jeg innerst inne mener det at altså å arve masse penger, eh, det burde ikke vært lov. Jeg synes det er helt … vanvittig når folk kan arve fem og ti millioner kroner. Det er vanvittig. Og så klager de over at de betaler arveskatt. (Mann, 50–60, platearbeider, Bergen).

I våre data fortsetter konflikten mellom arbeid og kapital å utvikle arbeiderkulturens verdier, normer og argumenter. Konfliktlinjen som representantene for arbeiderklassen (slik den opptrer i våre data) trakk opp, er den klassiske mellom arbeid (vanlige arbeidsfolk) og kapital (rikinger, meglere, toppsjefer, bonuser, pappagutter, høyrefolk, de som arver, de som har penger til tallerkenvarmere til 40 000, rikmannsklubber, millionlønner, rike Bergensfruer og bortskjemte jenter fra Vindern og Jar). Denne konflikten har i årtier tilført arbeiderklassekulturen verdier og normer, argumenter, kritikkformer og handlekraft.18 Det er denne kulturen og dens verdier (og institusjoner) som på lignende (men slett ikke identiske) måter, sosiologer mener trues av store samfunnsendringer i ulike land.19 Det er klart at de økonomiske og sosiale endringene som i mange andre land har gjort livsbetingelsene prekært mye vanskeligere for arbeiderklassen, ikke har hatt like store konsekvenser for norske arbeidere. Ledigheten er lavere, lønnsnivået er høyere, arbeidsforholdene er sikrere og mer stabile, og velferdsordningene er flere og rausere i Norge enn i store deler av verden.

Men det er likevel ikke like klart hvorfor arbeiderklassekulturene i de ulike landene skulle utvikle forskjellige verdier og holdninger. Det ser ut til at et paradoks kan identifiseres: I flere land har de økonomiske og sosiale ulikhetene økt mye og hurtig. I disse landene har arbeiderklassen opplevd at deres bidrag til samfunnet blir stadig mindre verdsatt. Lamont (2018) bruker altså i denne forbindelse begrepet anerkjennelseskløft. I en samfunnsutvikling preget av tiltakende polarisering mellom arbeidere og stadig mer velstående grupper, kunne en (i hvert fall i marxistisk forstand) ha forventet en tydeligere klassekonflikt mellom arbeiderklassen og mer velstående klasser. I stedet virker det som at det i disse landene vokser fram en sterkere frustrasjon rettet mot svakere og mer utsatte grupper (i tillegg til motstand mot politiske eliter). I Norge er forskjellene mindre, og anerkjennelseskløften er ikke like dyp. Med lav arbeidsledighet og komparativt sett gode arbeids- og lønnsforhold og en velstående og raus velferdsstat, er heller ikke de strukturelle forutsetningene for sterk polarisering mellom arbeiderklassegruppene og mer velstående grupper til stede på samme måte som i landene Lamont rapporterer om. I en slik samfunnstilstand («velferdsstaten som opium for folket») kunne en ha forventet en mer harmonisk verdikultur og et fravær av antagonistiske relasjoner overfor de gruppene som er plassert høyere i hierarkiet. Likevel er det tydelige grensedragninger mot de rike,20 og svakere grenser mot dem som faller utenfor og innvandrere. En av årsakene til at grensene trekkes oppover snarere enn nedover, kan som sagt være at likhet og samfunnsansvarlighet er så sentrale verdier i den norske kulturen. Videre er det kanskje slik at arbeiderklassen ikke i særlig grad opplever at innvandrergruppene truer disse verdiene? I en studie av innvandrernisjer i industrien i Norge, viser Friberg og Midtbøen (2018) at innvandrere fyller opp arbeidsplasser som den etnisk norske arbeiderklassen har forlatt, enten for å ta høyere utdanning eller for å ta jobber med høyere status. Jobbene som innvandrere tar er ofte fysisk krevende, dårlig betalt og har lav status. Dette er jobber som etniske nordmenn stort sett ikke vil ha, og de etnisk norske som faktisk vil ha dem, blir av arbeidsgiverne diskvalifisert. Ifølge Friberg og Midtbøen er arbeidsgivernes resonnement at det må være noe i veien med de etniske nordmennene som er villige til å ta jobber med så lav status (Friberg & Midtbøen, 2018, s. 16).21 Så for mange etnisk norske arbeidere blir innvandrerne sett på som komplementære snarere enn konkurrenter i deler av arbeidslivet.22

Jeg argumenterer ovenfor at arbeiderklassegruppenes samfunnsansvarlighet kom til uttrykk som et ønske om å integrere innvandrere i arbeidslivet. Slike kulturelle verdier er antakelig lettere å holde ved like så lenge gruppene ikke opplever sin arbeidssituasjon som truet av innvandringen. For å utvikle dette resonnementet kan anerkjennelseskampen knyttes til arbeidet og den norske arbeidslivsmodellen. En hypotese kan være at så lenge denne kulturen og dens institusjoner holdes ved like, vil kampen for egen anerkjennelse av eget arbeid og status kjempes mot de bedrestilte og ikke de utsatte gruppene. Så lenge det oppleves slik at innvandrerne fyller en viktig rolle i det organisk solidariske samfunnet, er det mer naturlig å rette kritikken oppover, slik denne losse- og lastearbeideren uttrykker det.

I: Ja. Mm. Det tror jeg. Fordi som du sier, så er det, de har høyere utdannelse, de er bedriftsledere eller bedriftseiere eller de er ansvarlig for mange folk. Men hvis du sier at alle bussjåfører i Oslo, da, hopper over å jobbe en dag, fredag, for eksempel, så er jo det en viktigere brikke enn bedriftseieren, for han kommer seg på jobben i bilen sin, men alle de som skal jobbe for han, de kommer ikke på jobb. Det gjør de ikke. Eller om han tankbilsjåføren, alle tankbilsjåfører til Esso og Shell tar en fire–fem dagers streik, de møtes ikke på … (Mann, 50–60, losse- og lastearbeider, Oslo).

Den måten som losse- og lastearbeider og andre arbeidere trekker symbolske grenser mot de rike på, og måten de kjemper for verdsettelsen av eget arbeid, kan forstås bedre ved å knytte Axel Honneths begrep om anerkjennelse til arbeid (Smith, 2012). Kjernenormene ved arbeid handler verken om instrumentell rasjonalitet23 eller om autentisk selvutfoldelse.24 Normene relaterer seg i stedet enten til individuelle prestasjoner og bidrag til et felles arbeid, eller til de betingelsene som må være på plass for at individer kan delta i bytter av de tjenestene som reproduserer det moderne samfunnet og som i sin tur bidrar til å skape gjensidig respekt. De sentrale normene handler da om anerkjennelse. Stephan Voswinkel har utviklet denne tenkningen om arbeidets anerkjennelse (Voswinkel, 2012, s. 273–300). En anerkjennelsesfunksjon fungerer som en gjenytelsesordning eller quid pro quo (Gegenleistung). Da uttrykkes det verdsettelse for det enkelte subjekts bidrag, og menneskene bindes sammen av de sosiale relasjonenes gjensidighet. Denne typen av anerkjennelse har en sterk forbindelse til fellesskapet og bekrefter de sammenbindende elementene i arbeidspraksisene. Voswinkel kaller dette for anerkjennelse som verdsetting (Würdigung) (Voswinkel, 2012, s. 278). Voswinkel beskriver anerkjennelse som verdsetting som en moralsk form for anerkjennelse som i de tyske arbeidslivsrelasjonene kom til uttrykk gjennom bedriftstilhørighet. Denne verdsettelsen ble institusjonalisert ved arbeidskomiteer og fagforeninger som avskaffet de vertikale og patriarkalske bedriftsselskapene (Betriebsgemeinchaft) med bedriftsdeltakelse (Betriebssbürgerschaft). I Norge fikk fagforeningene medbestemmelsesrett i styrene. Dessuten kjennetegnes den norske modellen av trepartssamarbeidet, kollektive forhandlinger, komparativt sett gode lønninger, rause pensjoner og sykelønnsordninger og trygge ansettelses- og arbeidsforhold. Ordningene kan ses som en institusjonalisering av verdsettelsen av arbeidernes bidrag. For å forstå den norske arbeiderklassens relativt sett svakere grenser mot sårbare grupper (sammenlignet med USA og Frankrike), synes det å være en rimelig tolkning at klassen (foreløpig?) er mer opptatt av å bevare, holde ved like eller endog forbedre både den kulturelle verdsettelsen av jobben de gjør og den institusjonaliserte anerkjennelsen av denne enn den er av å se ned på innvandrere og folk som ikke klarer å forsørge seg selv.25

Konklusjon

Representantene for det segmentet som utgjør den etnisk norske arbeiderklassen markerer avstand til både innvandrere og unnasluntrere, men disse grensedragningene ser ut til å være svakere enn i sammenlignbare land. Tolkningen som er foreslått her er at nasjonale kulturelle verdier som likhet og samfunnsansvarlighet gjør det problematisk og lite legitimt å trekke grenser mot innvandrere og svakere grupper i Norge. Disse verdiene er muligens lettere å holde ved like så lenge store deler av arbeiderklassen ikke opplever sitt arbeid som truet av innvandringen. I denne situasjonen fortsetter representantene for arbeiderklassen å kjempe en kamp for egen anerkjennelse innenfor en kultur som etablerte seg ved framveksten av den norske modellen. Innenfor denne kulturelle rammen er det fortsatt mer naturlig å trekke grenser «oppover» mot sterke og velstående grupper enn «nedover» mot svakere grupper. Det resonnementet som er utviklet her, peker på at den norske modellen (konstruert med arbeiderbevegelsen i front i forrige århundre) og dens (komparativt sett) mange rettigheter og relativt gode lønnsbetingelser for arbeidere (institusjonalisert anerkjennelse) blir forsvart kulturelt av arbeidere selv, imot trykket fra dagens globale kapitalisme. Som påpekt ovenfor hevder sentrale sosiologer i dag at ulikhetsskapende prosesser har endret nasjonale arbeidsmarkeder, og at det kan gi grobunn for økt fremmedfrykt. Norge er selvsagt langt fra upåvirket av disse tendensene, men foreløpig virker det som at den norske modellen og dens klassekultur er mer robust i møte med endringsprosessene. Modellen ser ut til å bremse opp framveksten av økt skepsis mot innvandrere innad i de gruppene som utgjør arbeiderklassen, og det ser ut til å være de selvsamme gruppene som gjennom kampen for å bevare anerkjennelsen av sin egen samfunnsmessige betydning samtidig bidrar til å vedlikeholde en kultur for å bevare denne samarbeidsmodellen. På denne måten bidrar arbeiderklassens grensedragningspraksis mot de rike, og kamp for anerkjennelse av eget arbeid, til å holde på avstand antisolidariske holdninger overfor svake grupper og innvandrere.

Om artikkelen

Tusen takk til Rune Sakslind og Roger Hestholm for mange diskusjoner og gode kommentarer. Takk til Ole Johnny Olsen og alle deltakerne på forskningsseminaret ved Sosiologisk institutt, UiB, 1. november 2017. Takk til deltakerne på gruppa i kultursosiologi ved Vinterseminaret i sosiologi, 2018, og spesielt til Tore Rafoss for forberedte kommentarer. Takk til to anonyme fagfeller for gode innspill. Endelig en stor takk til Arnfinn Haagensen Midtbøen for mange konstruktive kommentarer og forslag til forbedringer av teksten.

Referanser

Andersson, M. (2012). The debate about multicultural Norway before and after 22 July 2011. Identities: Global Studies in Culture and Power, 19(4), 418-427. https://doi.org/10.1080/1070289X.2012.684442

Back, L. (1996). New Ethnicities and Urban Culture: Racisms and multiculture in young lives. London: UCL Press.

Bergsgard, N. A. & Vassenden, A. (2015). Hva har oljen gjort med oss? Økonomisk vekst og kulturell endring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Bjørklund, T. (2007). Fremskrittspartiets suksess og kulturell standardisering. Nytt Norsk Tidsskrift, 24(2), 151–168.

Bjørklund, T. (2008). Arbeiderklassetilhørighet i Norge. Fra 1965 til 2001. Sosiologisk tidsskrift, 16(4), 341–361.

Bjørklund, T. (2009). To mål på arbeiderklasse: Yrke og klassetilhørighet – norske velgere og partier fra 1965 til 2005. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 25(1), 5–29.

Bjørklund, T. (2018). Klassebevissthet på hell. Sosiologen.no. https://sosiologen.no/debatt-og-kronikk/debatt/klassebevissthet-pa-hell

Block, F. & Somers, M. R. (2014). The Power of Market Fundamentalism: Karl Polanyi’s Critique. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Boltanski, L. & Thévenot, L. (1983). Finding one’s way in social space. Social Science Information, 22(4/5), 631–680. DOI : https://doi.org/10.1177/053901883022004003

Boltanski, L. & Thévenot, L. (2006). On Justification: Economies of Worth. Princeton & Oxford: Princeton University Press.

Boltanski, L. & Chiapello, E. (2005). The New Spirit of Capitalism. London & New York: Verso.

Brekke. J-P. & Mohn, F. A. (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge. Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8

Brochmann, G. & Hagelund, A. (2010). Velferdens grenser. Innvandringspolitikk og velferdsstat i Skandinavia 1945–2010. Oslo: Universitetsforlaget.

Brown, W. (2015). Undoing the Demos: Neoliberalism's Stealth Revolution. New York: Zone Books.

Brox, O. (2005). Arbeidskraftimport: Velferdsstatens redning – eller undergang? Oslo: Pax.

Bull, E. (1981). Historiske miljøtyper i arbeiderklassen. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 7–22.

Cherlin, A. J. (2014). Labor’s Love Lost. New York: Russel Sage Foundation.

Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.) (2010). Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Evans, P. B. & Sewell Jr., W. (2013). Neoliberalism: Policy regimes, international regimes and social effects. I P. A. Hall & M. Lamont (red.) Social Resilience in the Neoliberal Era (s. 35–68). New York: Cambridge University Press. DOI: https://doi.org/10.1017/cbo9781139542425.005

Flemmen, M. & Savage, M. (2017). The politics of nationalism and white racism in the UK. British Journal of Sociology, 68, 233– 264. DOI: https://doi:10.1111/1468-4446.12311

Friberg, J. H. & Midtbøen, A. H. (2018). The making of immigrant niches in an affluent welfare state. International Migration Review. First published April 24, 2018, 1–24. DOI: https://doi.org/10.1177/0197918318765168

Geary, D. (2004). The European working classes in the late nineteenth and early twentieth centuries, I H. Kaelble (red.) The European Way. European Societies in the 19th and 20th Centuries (s. 115–137). New York/Oxford: Berghahn Books.

Grove, K. (2016). På leit etter ein vestnorsk arbeidarkultur. Arbeiderhistorie, 37–64.

Grove, K. & Heiret, J. (1998). Ein utkant i sentrum: Industribygging og arbeidarar på Stord og Aker 1945–1990. Arbeiderhistorie, 122–151.

Hall, P. A. & Lamont, M. (red.) (2013). Social Resilience in the Neoliberal Era. New York: Cambridge University Press. DOI: https://doi.org/10.1017/cbo9781139542425

Hansen, M. N. (2014). Self-made wealth or family wealth? Changes in intergenerational wealth mobility. Social Forces93(2), 457–481. DOI: https://doi:10.1093/sf/sou078

Harvey, D. (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford: Oxford University Press.

Hellevik, O. & Hellevik, T. (2017). Utviklingen i synet på innvandrere og innvandring i Norge. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(3), 250–283. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-291x-2017-03-01

Hochschild, A. R. (2016). Strangers in Their Own Land: Anger and Mourning on the American Right. New York: The New Press.

Honneth, A. (2006). Kamp om anerkendelse. København: Hans Reitzels Forlag.

Irwin, S. (2016). Lay perceptions of inequality and social structure. Sociology. First published online August 23, 2016, 1–17. DOI: https://doi.org/10.1177/0038038516661264

Jarness, V. (2013). Class, Status, Closure: The Petropolis and Cultural Life. Ph.d.-avhandling, Universitetet i Bergen, Bergen.

Lamont, M. (1994). Money, Morals, and Manners: The Culture of the French and American Upper-Middle Class. Chicago: University of Chicago Press.

Lamont, M. (1995). National identity and national boundary patterns in France and United States. French Historical Studies, 19(2), 349–365. DOI: https://doi.org/10.2307/286776

Lamont, M. (2000). The Dignity of Working Men. Morality and the Boundaries of Race, Class and Immigration. New York: Russell Sage Foundation; Harvard University Press.

Lamont, M. (2012). Toward a comparative sociology of valuation and evaluation. Annual Review of Sociology, 38, 201–221. DOI: https://doi.org/10.1146/annurev-soc-070308-120022

Lamont, M. (2018). Addressing recognition gaps: Destigmatization and the reduction of inequality. American Sociological Review. First Published May 21, 2018. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/57a3b661b3db2b45252be038/t/5abd4dc7aa4a99de33c89229/1522355655491/ASR_Addressing_Recognition_Gaps.pdf

Lamont, M. & Aksartova, S. (2002). Ordinary cosmopolitanisms. Strategies for bridging racial boundaries among working-class men. Theory, Culture & Society, 19(4), 1–25. DOI: https://doi.org/10.1177/0263276402019004001

Lamont, M. & Duvoux, N. (2014). How neo-liberalism has transformed France’s symbolic boundaries. French Politics, Culture & Society, 32(2), 57–75. DOI: https://doi.org/10.3167/fpcs.2014.320208

Lamont, M. & Molnar, V. (2002). The study of boundaries in the social sciences. Annual Review of Sociology, 28, 167–195. DOI: https://doi.org/10.1146/annurev.soc.28.110601.141107

Lamont, M., Silva, G. M., Welburn, J., Guetzkow, J., Mizrachi, N., Reis, E. & Herzog. H. (2016). Getting Respect: Responding to Stigma and Discrimination in the United States, Brazil and Israel. Princeton NJ: Princeton University Press. DOI: https://doi.org/10.1515/9781400883776

Lamont, M. & Thévenot, L. (red.) (2000). Rethinking Comparative Cultural Sociology. Cambridge: Cambridge University Press. DOI: https://doi.org/10.1017/cbo9780511628108

Ljunggren, J. (red.) (2017). Oslo – ulikhetenes by. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Lockwood, D. (1975). Sources of variations in working-class images of society. I M. Bulmer (red.) Working-class images of society (s. 16–30). Ipswich: Routledge & Kegan Paul.

Meyer, J. W. (2010). World society, institutional theories, and the actor. Annual Review of Sociology, 36, 1–20. DOI: https://doi.org/10.1146/annurev.soc.012809.102506

Midtbøen, A. H. (2017). Innvandringshistorie som faghistorie: Kontroverser i norsk migrasjonsforskning. Nytt Norsk Tidsskrift, 34(2), 130–149. DOI: https://doi:10.18261/issn.1891-1781-2017-02-03

Moene, K. O. (2015). De ekstremt rike. Dagens Næringsliv, 13. mars.

Monbiot, G. (2017). How Did We Get Into This Mess? Politics, Equality, Nature. London: Verso Books.

Nergaard, K. (2015). Fagorganisering i det 21. århundret. Samtiden, 123 (1), 36–51.

NOU 2017:2 (2017). Langsiktige konsekvenser av høy innvandring. Oslo: Print Media.

Olstad, F. (1991). Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Olstad, F. (2000). Nye perspektiver på arbeiderklassens vekst og fall. Arbeiderhistorie, 185–195.

Paulsen, R. (2014). Empty Labor: Idleness and Workplace Resistance. Cambridge: Cambridge University Press. DOI: https://doi.org/10.1017/cbo9781107588905

Piketty, T. (2014). Capital in the Twenty-First Century. Cambridge, Massachusetts & London: Harvard University Press. DOI: https://doi.org/10.4159/9780674369542

Ragin, C. C. (1987). The Comparative Method: Moving Beyond Qualitative and Quantitative Strategies. Oakland: The University of California Press.

Ragin, C. C. & Amoroso, L. M. (2011). Constructing Social Research: The Unity and Diversity of Method. Los Angles, London, New Delhi, Singapore, Washington DC: SAGE.

Sakslind, R. (1996). Det industrielle univers. Kultur og sosiale konfigurasjoner i analysen av endring. AHS – Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, UiB. AHS-serie B (2).

Sakslind, R. & Skarpenes, O. (2014). Morality and the middle class. The European pattern and the Norwegian singularity. Journal of Social History, 48(2), 313–340. DOI: https://doi.org/10.1093/jsh/shu074

Sakslind, R., Skarpenes, O. & Hestholm, R. (2018). Middelklassekulturen i Norge – en komparativ sosiologisk tolkning. Oslo: Scandinavian Academic Press (høst 2018).

Skarpenes, O., Sakslind, R. & Hestholm, R. (2016). National repertoire of moral values. Cultura International Journal of Philosophy of Culture and Axiology, 13(1), 7–27. DOI: https://doi:10.5840/cultura20161311

Skarpenes, O. & Hestholm, R. (2015). Fravær og permanens. Tolkninger i kultursosiologiske klasseanalyser. I H. Larsen (red.) Kultursosiologisk forskning (s. 21–36). Oslo: Universitetsforlaget.

Skarpenes, O. & Sakslind, R. (2018). Educational experiences and the perceptions of occupational hierarchies: The case of the working class in Norway. Til vurdering.

Skeggs, B. (1997). Formations of Class & Gender: Becoming Respectable. London: SAGE Publications.

Skilbrei, M.-L. (2005). Klasse, etnisitet og kjønn som erfaringer: Om å være vanlig, arbeidsom og anstendig. Sosiologi i dag, 35(4), 50–68.

Smith, N. H. (2012). Three normative models of work. I N. H. Smith & J-P. Derranty (red.) New Philosophy of Labour. Work and Social Bond (s. 181–209). Leiden & Boston: Brill. DOI: https://doi.org/10.1163/9789004215467_008

Streeck, W. (2009). Re-Forming Capitalism. Institutional Change in the German Political Economy. Oxford: Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199573981.001.0001

Vassenden, A. (2007). Flerkulturelle forståelsesformer – En studie av majoritetsnordmenn i multietniske boligområder. Dr.polit.-avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, Oslo.

Voswinkel, S. (2012). Admiration without appreciation? The paradoxes of recognition of doubly subjectivised work. I N. H. Smith & J.-P. Derranty (red.) New Philosophy of Labour. Work and Social Bond (s. 273–299). Leiden & Bosten: Brill. DOI: https://doi.org/10.1163/9789004215467_011

Åsli, T. J. (2008). Den norske arbeiderens livsverden. Bergen: Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Bergen, Bergen.

1Slik sett korresponderer dette funnet med nyere studier av nordmenns holdninger til innvandrere (Hellevik & Hellevik, 2017). I rapporten Holdninger til innvandring og integrering i Norge. Integreringsbarometeret 2018 refererer også forfatterne til Hellevik og Hellevik og konkluderer: «Kort sagt støtter denne rapporten opp om bildet av en moderat positiv og optimistisk befolkning, til tross for et dystert syn på den nåværende kvaliteten på integreringen. Det er små forskjeller i befolkningens toleranse overfor ulike innvandrergrupper» (Brekke & Mohn, 2018, s. 121). Som jeg skal diskutere nedenfor er også informantene i dette prosjektet opptatt av integrering som de opplever er et samfunnsansvar. Magne Flemmen og Mike Savage finner også at arbeiderklassen i England ikke er særlig xenofobiske og at rasisme ikke er nær knyttet til sosial posisjon (Flemmen & Savage, 2017).
2Rune Sakslind, Roger Hestholm og jeg arbeider sammen på dette prosjektet. Intervjuene er foretatt av Roger Hestholm og meg.
3I den bredere studien arbeider vi videre med komparative og historiske perspektiver. Vi følger opp våre tidligere analyser av den norske middelklassen (oppsummert i Sakslind, Skarpenes & Hestholm, 2018), og utforsker hypoteser knyttet til samhandlingen mellom klasser i den norske moderniseringsprosessen. Klasserelasjoner i det norske samfunnet ser vi som del av en særegen nasjonal, historisk konfigurasjon. Vår inngang er caseorientert og påvirket av Charles Ragin: «While cases may be analyzed in terms of variables (for example the presence or absence of certain institutions might be an important variable), cases are viewed as configurations – as combinations of characteristics. Comparisons in the qualitative traditions involve comparing configuration» (Ragin, 1987, s. 3). Sammensatte helheter (konfigurasjoner) fungerer som grunnlag for komparasjon. Rune Sakslind har argumentert for at sammenligning da handler om en interesse for å analysere historiske, kulturelle, sosiopolitiske nasjoner og stater, ikke primært en interesse for abstrakte variable (Sakslind, 1996, s. 104–105). Sakslind har beskrevet dette som hypotetisk-induktiv metodikk og foreslår generaliseringer basert på spesifikke konfigurasjoner som et alternativ til den mer konvensjonelle, faglige opptattheten av generalisering ut fra universelt definerte variable (Sakslind, 1996, s. 48). Kontekstualistisk generalisering av denne typen kan ta form av idealtyper og ulike kategorier. Samtidig er det en ambisjon om å utvikle forståelsen av det observerte og (idealtypifiserte) fenomenet. Det er nødvendig å spørre hva et observert fenomen er et tilfelle av – «a case of» (Ragin & Amoroso, 2011, s. 66). I vår tilnærming innebærer det blant annet å lete historisk. I våre tidligere klasseanalyser diskuteres middelklassens forhold til utdanning, status, klasse, familie og fritid, vitenskap og universitet, kultur, moral og verdier. I disse analysene trer det fram tydelige kulturelle mønstre som avviker fra mønstre i andre land, og som vi i ulike artikler har forsøkt å forstå historisk. Det betyr at vi søker etter forståelser av, og årsaker til, disse verdisammensetningene, og drøfter den brede sosiokulturelle konteksten i moderniteten slik denne er blitt utforsket av historikere (Sakslind, Skarpenes & Hestholm, 2018). Vi har i den bredere analysen av arbeiderklassen en ambisjon om å fortsette dette arbeidet. Men det er ikke anledning til å utvikle denne analysen her.
4Det er mulig å snu på dette. Er ikke også mange informanter opptatt av å provosere forskeren? Fortelle ham eller henne hvordan det egentlig henger sammen? Kanskje har metodelitteraturen i samfunnsfagene en tendens til å overvurdere informantenes servilitet i relasjon til forskeren. Det er noe patroniserende i denne overbevisningen om at informantene prøver å tilpasse seg det de tror er samfunnsforskerens oppfatninger. Kanskje er det behov for metodisk nytenkning på dette området.
5Det er også data som ennå ikke er analysert. Senere analyser vil kunne forsterke eller modifisere det bildet som tegnes her.
6Prosjektet er meldt til NSD.
7Arbeidere som kollektiv eller klasse har inntil relativt nylig vært nesten fraværende i den norske politiske debatten, og arbeiderklassen (som et kollektiv av kvinner og menn i ulike yrker, i ulike aldre, bosatt på ulike steder) har heller ikke vært objekt for systematiske empirisk sosiologiske studier på mange tiår. Det betyr ikke at det ikke finnes forskning om arbeiderklassen i Norge. Det finnes mange studier av enkeltgrupper i arbeiderklassen, se f.eks. Åsli 2008, og bidragene i Klassebilder (Dahlgren & Ljunggren (red.), 2010). Arbeiderklassen er blant annet også diskutert i Jarness (2013) og i Bergsgaard & Vassenden (2015).
8Hentet 25. november 2016 fra https://www.ssb.no/264147/sysselsatte-15-74-ar-etter-kjonn-og-yrke.arsgjennomsnitt.prosent
9Av de vi har informasjon fra om hva de stemte ved valg (45 av 56), var ca. 75 % på venstresiden. Ca. 11 % stemte FrP.
10Noen ville ikke trekke grenser mot andre grupper i det hele tatt. Andre svar er ikke så lette å gruppere, f.eks. sjåfører som irriteres over syklister (mest humor), de som trekker grenser mot personer som skriver i kommentarfeltene i avisene, ei kvinne er skeptisk til sidene i VG som beskriver livsstil og diettforslag, én person er veldig imot konservative prester som nekter å vie homofile, og én mot hverdagsrasister i nærmiljøet.
11I: Informant. F: Forsker.
12Se Midtbøen (2017) for en oversiktlig gjennomgang av norsk forskning på innvandring. Om multikulturalisme i Norge, se Andersson (2012).
13Arbeiderklassen skiftet i noen grad parti. Som i andre vestlige land var det også i Norge en markant nedgang i klassestemmegivning (Bjørklund, 2008, 2009). Antall arbeidere har blitt færre, og den selvdefinerte arbeiderklassen har blitt mindre. Med en endret yrkesstruktur og en utskifting av typiske arbeidergenerasjoner har tilhørigheten til arbeiderklassen blitt mindre (Bjørklund, 2009). Det er også mulig som Bjørklund foreslår, at velferdsordningene mildnet konflikten mellom arbeid og kapital og svekket arbeiderklassen (selv om denne konflikten fremdeles er tydelig i dataene jeg presenterer her). I tillegg lot ikke de nye politiske sakene som miljøvern, likestilling og innvandring seg plassere langs den økonomiske høyre–venstre-aksen i politikken, og dette bidro til å splitte venstresiden (Bjørklund, 2008, s. 358). Det er i denne konteksten vi må forstå FrPs framvekst, men Bjørklund minner også om kompleksiteten innad i FrP. Avhengig av hvilke saker som er sentrale i ulike deler av landet, ser det ut til at FrP henter velgere fra ulike partier. På deler av Vestlandet har FrP rekruttert velgere fra Venstre og mobilisert gamle motkulturelle verdimotesetninger som det rural-egalitære versus det urban-elitistiske, mens FrP i det industrielle Grenlandsområdet trer fram som det nye Arbeiderpartiet, og i deler av Vestfold er FrP blitt det nye Høyrepartiet (Bjørklund, 2007). I siste SSB-oversikt fra 2013 stemte 64 prosent av arbeiderne på borgerlige partier (Bjørklund, 2018).
14I analysen av majoritets- og minoritetskulturelle møter i Norge, viser Anders Vassenden (2007) kompleksiteten i majoritetsnordmenns holdninger til innvandrere i multietniske boligområder. En av gruppene Vassenden beskriver er fra arbeiderklassen (de var utenfor arbeidslivet), og heller ikke denne «utsatte» gruppen var bare skeptisk til innvandrere. Vassenden trekker på Lamont & Aksartova (2002) og Back (1996), og han påpeker at informantene i denne gruppen fremviste, på den ene siden, en blanding mellom hverdagskosmopolitisme (Lamont & Aksartova) og inkluderende lokalisme (Back), og, på den andre siden ble det trukket sterke symbolske grenser som noen ganger var fiendtlige (Vassenden, 2007, s. 95).
15Vi har en ambisjon om å følge både kjønns-, regionale- og yrkesmessige forskjeller i kulturen(e) til de etnisk norske arbeiderne i kommende arbeider.
16Grensedragningen mot vest kan inneholde et ønske om å markere avstand til både penger og kultur (eller økonomisk og kulturell kapital i Bourdieus forstand).
17Det hører med til historien at hun ble venn med dem.
18Konflikten er viktigere enn på lenge i den vestlige verden der en elite av rike og superrike eier stadig med (Piketty 2014), og lignende mønster av voksende økonomisk ulikhet ser vi også i Norge (Hansen, 2014; Moene, 2015).
19Se Harvey (2005), Hall & Lamont (2013), Evans & Sewell Jr. (2013) for større syntetiserende diskusjoner om nyliberalismen, for nasjonale diskusjoner av nyliberalismens betydning, se Streeck (2009) for Tyskland, Boltanski & Chiapello (2005) og Lamont & Duvoux (2014) for Frankrike, Monbiot (2017) for Storbritannia og Brown (2015) for USA.
20Også dette er imidlertid paradoksalt. For selv om flere trekker sterke grenser mot de rike, er det også flere som på spørsmål om det er noen de beundrer eller ser opp til i samfunnet, svarer de rike personer som har bygget opp bedrifter på egen hånd (Petter Stordalen er f.eks. en person som blir nevnt i denne sammenhengen).
21Slik sett er det noen selvforsterkende mekanismer som holder etnisk norske utenfor og jobbstatusen lav i disse sektorene (Friberg & Midtbøen, 2018, s. 20).
22Dette vil ikke gjelde for dem som faktisk blir støtt ut, og det vil også variere fra bransje til bransje. I datamaterialet vårt har vi ikke studert de mest utsatte arbeiderklassegruppene.
23Denne instrumentelle måten å betrakte arbeid på er basert på kjernenormen mål–middel-rasjonaliteten. Arbeid i den moderne verden handler ifølge denne tankemodellen om å finne så effektive midler som mulig til å nå et mål. Arbeid er middel til å nå et mål. De materielle betingelsene for menneskelig eksistens og nødvendigheten av å sikre disse er mål som er eksternt gitt. Målene stammer ikke fra arbeidet eller arbeidsaktiviteten i seg selv. Utvikling blir skapt av/med instrumentell fornuft, og denne normative kjernen (fornuften) blir stadig frigjort eller realisert gjennom utvikling av ny teknologi og stadig mer effektive produksjonsmidler. Arbeid har i denne tradisjonen aldri noe iboende bra ved seg. Habermas’ skille mellom arbeid og interaksjon er et eksempel. Dette blir en for lite sofistikert måte å tolke dagens arbeidsliv. Tankemodellen hevder at arbeid er et instrumentelt middel/(og byrde), og fritid og generelt aktiviteter i livsverdenen har noen iboende (ofte selvrealiserende) egenskaper. Også Hannah Arendt mente at den eneste grunnen til at den store majoriteten av arbeidere jobbet, var å tjene penger til livsopphold. Så det er en lang historie, også i sosiologifaget, for å betrakte arbeid som en antitese til frihet, og et nytt bidrag er f.eks. Roland Paulsens Empty Labour fra 2014. Vi vet nå etter en mengde studier at folks begrunnelser for å arbeide er langt mer komplekse (Smith 2012). Det er vanskelig å se at de personene vi har intervjuet bare betrakter sin jobb som et instrument for å tjene til livets opphold.
24En annen måte å se på arbeid på, tar utgangspunkt i selve aktiviteten. Den viktigste normen ved arbeidet er da internt, noe immanent i selve arbeidsaktiviteten. Heller enn at arbeid får sin verdi fra et utenfra gitt mål, fra noe eksternt til arbeidsaktiviteten selv, er selve kjernen i denne andre modellen uttrykk for verdier og meninger som er i arbeidsaktiviteten per se. I denne ekspressive modellen ses arbeid som en institusjon konstituert historisk med normer som er mobilisert av aktørene selv i deres kamp for frigjøring. Resonnementet er at dersom arbeid er uunnværlig for utvikling av menneskelig kapasitet, og denne kapasiteten enten er en betingelse for menneskelig utvikling og livskraft eller en konstitutiv egenskap ved utviklingen/livskraften, da må arbeid i seg selv ses som en integrert del av det livskraftige menneskelige livet (eller det gode livet). Ekspressivisten vil derfor være forpliktet på et normativt begrep om arbeid som har en iboende, og ikke bare en instrumentell, verdi. Dersom visse arbeidsaktiviteter kan ses som uttrykk for et gode som bare kan realiseres og nytes i selve den praktiske utførelsen, må aktiviteten tillegges noe mer enn instrumentell verdi. Marx er selvsagt den paradigmatiske figuren i den ekspressive tradisjon. Med en slik tankemodell er arbeideren autonom, og han/hun kan bruke egne kunnskaper og interesser for å skape noe og engasjere normer for ekspressivitet og selvrealisering. Denne romantiske betraktningsmåten som krever at arbeidet alltid skal være autentisk og selvrealiserende, synes heller ikke å tilby en treffsikker analysemodell.
25I den franske pragmatiske sosiologien vil «arbeid som instrumentalisme» rettferdiggjøres ved å vise til en sosial orden der alle maksimerer nytte ved kjøp og salg av tjenester. Mennesker/arbeidere betraktes da som kjøpere og selgere av arbeidskraft. «Arbeid som ekspressivitet» kan legitimeres ved å vise til en orden der selve lykken og livsinspirasjonen finnes i arbeidet. Mennesker/arbeidere ses da primært som kreative og selvrealiserende (Boltanski & Thévenot, 2006). Når arbeid primært «anerkjennes ved beundring» (individuell suksess, originalitet), vil det kunne være et eksempel på at det i den etablerte markedsøkonomien vokser fram en ny type individualitet som opphever den mest verdifulle sosiale aktøren til å være en nettverksbyggende entreprenør alltid på jakt etter å utvikle sin «human capital» for å oppnå individuell suksess (Boltanski & Chiapello, 2005). Arbeid blir rettferdiggjort med henvisning til den enkeltes fleksible livsprosjekt. Mennesker/arbeidstakere er da innovatører og (selv)ledere. I tilfeller der arbeid «anerkjennes som verdsettelse», kan vi se dette som et normativt verdikompromiss mellom ‘det å være til nytte’ og at ‘samfunnet trenger typer arbeid (likhet, solidaritet)’. Dette kompromisset, mellom det Boltanski og Thévenot kaller en sivil og en industriell verdiorden, utgjør det legitime fundamentet for etterkrigstidens arbeidslivspolitikk (Boltanski & Thévenot, 2006, s. 325) og generelt for velferdsstatlige ordninger. Det gjenstår teoretisk arbeid med å se slike legitimeringer i sammenheng med andre regimer for moralsk handling (Sakslind & Skarpenes, 2014; Skarpenes, Sakslind & Hestholm, 2016; Sakslind, Skarpenes & Hestholm, 2018), men det kan ikke skje innenfor denne artikkelens rammer.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon