Jan Erik Grindheim, Knut Heidar og Kaare Strøm, med bidrag fra Harald Baldersheim, har skrevet en informativ bok om norsk politikk. Formålet med boka er å gi «leseren grunnleggende innsikt i hvordan det norske politiske systemet er bygget opp og fungerer», og den retter seg spesielt mot «studenter i historie, juss, statsvitenskap og andre samfunnsfag ved universiteter og høyskoler». I all hovedsak lykkes forfatterne med dette formålet.

Norsk politikk består av til sammen 17 kapitler. Det er to hoveddeler i boka, der den første delen tar for seg de viktigste offentlige, politiske institusjonene i Norge, mens den andre delen ser på politiske aktører i norsk politikk, som partier og velgere. I tillegg til disse to delene innledes boka med et kapittel som tar for seg sentrale teorier i studiet av politikk samt to kapitler som tar for seg den politiske historien. Boka avsluttes med et oppsummerende kapittel, der norsk politikk og det norske demokratiets tilstand i et komparativt perspektiv diskuteres. Hvert kapittel avsluttes med forslag til arbeidsoppgaver og videre lesning.

I det første innledende kapitlet beskrives bokas tilnærming som komparativ, og samtlige kapitler inneholder mer eller mindre systematiske sammenligninger mellom Norge og andre land. Dette er et fornuftig grep, da det bidrar til å tydeliggjøre det typisk norske.

De to historisk orienterte kapitlene beskriver den historiske utviklingen av det norske politiske system og demokrati. I kapittel 2 beskrives demokratiseringen av det norske samfunnet og regimeendringer i perioden 1814–1970. Kapitlet følger den velkjente tredelingen mellom embetsmannsstaten, venstrestaten og den sosialdemokratiske staten. I kapittel 3 får vi en gjennomgang av samfunnsstruktur og konfliktlinjer, med særlig vekt på Lipset og Rokkans klassiske modell. Men kapitlet diskuterer også nyere konfliktlinjer og partidannelser.

I den neste delen beskrives de mest sentrale institusjonene i det norske politiske system. Kapittel 4 tar for seg Stortinget; deretter følger egne kapitler om henholdsvis regjeringen, forvaltningen, Riksrevisjonen, ombud og sentralbanken, domstolene og rettsstaten og kommuner og regioner. Alle kapitlene gir en deskriptiv beskrivelse av de ulike institusjonene. Men i tillegg trekker kapitlene også på empirisk forskning fra ulike deler av statsvitenskapen og diskuterer relevante spørsmål som stortingsrepresentanters og dommeres sosiale bakgrunn, styringsforholdet mellom storting og regjering og dilemmaer knyttet til ulike styringsnivåer. Nettopp det å kombinere innsikter fra ulike forskningstradisjoner innenfor statsvitenskapen, opplever jeg som en av bokas styrker.

Den siste delen av boka diskuterer politiske aktører og prosesser. Kapittel 10 tar for seg stridsspørsmål i norsk politikk etter 1970, både kronologisk (1970-årene, 1980-årene osv.) og tematisk. I kapittel 11 beskrives de politiske partiene, herunder deres historie, ideologi, organisering, finansiering mv. Kapittel 12 er i sin helhet viet valgforskningen og diskuterer ulike sider ved valg og velgere: valgordningen og valgkampen, velgeratferd og stemmegivning. Kapittel 13 tar for seg sivilsamfunnet utenfor partiene: interesseorganisasjoner, frivillig deltakelse og aksjoner, mens kapittel 14 diskuterer forholdet mellom medier og politikk. De to siste kapitlene i denne delen tar for seg henholdsvis europapolitikken og utenrikspolitikken. Her beskrives både den historiske utviklingen på disse feltene, partienes og opinionens standpunkter og aktuelle stridstema.

Bokas styrke ligger i at den presenterer mye stoff om norsk politikk på en samlet og lett tilgjengelig måte. I stedet for å dele inn stoffet i ulike statsvitenskapelige deldisipliner, trekker de fleste kapitlene på innsikter fra flere forskningstradisjoner innenfor statsvitenskapen. På denne måten får boka et helhetlig blikk på de ulike temaene som beskrives. Min oppfatning er likevel at boka er på sitt beste i kapitlene om konkrete politiske institusjoner og om Europa- og utenrikspolitikk. Disse kapitlene gir en god og oppdatert gjennomgang av sentrale utviklingstrekk og de viktigste politiske institusjonene i norsk politikk. I disse kapitlene kommer også det komparative perspektivet til særlig nytte, fordi det tydeliggjør for leseren at demokratisk politikk kan organiseres på mange ulike måter.

Jeg oppfatter imidlertid Norsk politikk som noe mer ujevn når den tar for seg andre temaer som stridsspørsmål, valg og velgere, interesseorganisasjoner og aksjoner og medier og politikk. Disse kapitlene oppleves som mindre strukturerte og innholdet mer tilfeldig enn kapitlene om institusjoner. Kapitlet «Stridsspørsmål i norsk politikk etter 1970» kan tale som eksempel. Kapitlet er svært informasjonstett og i all hovedsak deskriptivt. Gjennom nærmere 30 sider blir en lang rekke stridsspørsmål fra de siste tiårene ramset opp, men uten at de i noen særlig grad settes inn i en større ramme. Det er også eksempler på forvirrende sammenblandinger av ulike datatyper, for eksempel når forfatterne foretar en direkte sammenligning mellom studier av innhold i partiprogrammer og studier av hvilke saker velgerne mener er viktigst. Dette er to ulike ting. Som en innføringsbok er jeg redd for at innholdet i kapitlet blir vel mye å fordøye for lesere som har begrenset med forkunnskap.

I kapitlet om valg og velgere savner jeg også en mer grunnleggende og pedagogisk beskrivelse av valgordninger, som er en sentral institusjon i et demokrati. Mens kapitlet har grundige beskrivelser av velgeratferd, avspises valgordningen i Norge med noen få sider innledningsvis. Vi får begrenset med informasjon om hva som kjennetegner valgordningen i Norge sammenlignet med andre land, og i teksten blir fagbegreper brukt uten at de defineres skikkelig (f.eks. «flertallsvalg i enkeltkretser», «proporsjonal valgordning», «forholdstallsvalg», «utjevningsmandat»). For lesere som ikke har mye forhåndskunnskap, tviler jeg på om beskrivelsene i boka er tydelige nok. Innenfor kapitlets rammer kunne dette vært løst ved å skrive noe mindre om valgkamp og velgeratferd. Jeg vil mene at valgordningen er viktigere enn betydningen av TV i valgkampen i 2001(!) – som vi får en utførlig beskrivelse av.

Kapitlet om medier og politikk fremstår tidvis mer som en lang kronikk om medietilstanden i Norge enn som et faglig bidrag forankret i forskningslitteraturen. Den historiske beskrivelsen av mediesituasjonen i Norge er relevant, og det er også nyttig med en diskusjon om juss og ytringsfrihetens grenser. Men det skrives lite om sentrale teorier innenfor politisk kommunikasjon og medieeffekter (framing, dagsorden, mediekonsumering vs. medieresepsjon osv.), som har fått økt oppmerksomhet innenfor statsvitenskapen de senere årene. Avsnittet om «kampanjejournalistikkens utfordringer» fremstår som et partsinnlegg, uten en eneste akademisk referanse. Den kritiske diskusjonen om mediekonsernenes rolle er interessant, men det skrives knapt noen ting om sentrale institusjonelle ordninger som Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten og Pressens Faglige Utvalg.

En annen mer generell kritikk av boka, er bruken av tabeller og figurer. Forfatterne skriver innledningsvis at de ikke vil kommentere tabeller i detalj, men at de vil være en del av den løpende diskusjonen. I mange tilfeller opplever jeg imidlertid tabellene som mer forvirrende enn oppklarende. Dette skyldes dels at det ofte virker tilfeldig hva som er inkludert i dem, men også at en del tabellinformasjon faktisk ikke er å finne i brødteksten. Et eksempel er en tabell i kapittel 3 som inneholder kolonner som viser «grad av proporsjonalitet i valgordningen» og «effektivt antall partier», uten at disse begrepene eller utregningsmetodene beskrives skikkelig i teksten. Dette er synd, fordi tabeller og figurer brukt på en god måte er særlig nyttig i fremstillinger av komparative data. Det er også eksempler på figurer som nærmest er uleselige. I kapittel 2 (s. 42–43) er det for eksempel et linjediagram som inneholder ikke mindre enn det følgende: Antall stortingsrepresentanter totalt, antall kvinnelige stortingsrepresentanter, personer med stemmerett per 1000 innbyggere, valgdeltakelse i prosent ved stortingsvalg, valgdeltakelse i prosent ved kommunevalg og valgdeltakelse i prosent for kvinner ved kommunevalg. I tillegg viser diagrammet utviklingen over nesten 200 år (fra 1815 til 2005), og det går over to boksider uten et naturlig grafisk brudd. I slike tilfeller burde også forlaget bidratt med bedre redigering.

Til sist stusser jeg ved noen tilfeller over valg av kilder. Det er tidvis påfallende mange henvisninger til nyhetsartikler og blogginnlegg og rapporter produsert av tenketanker. Som illustrasjoner er det ingen ting i veien for dette, men i tilfeller der det finnes akademiske referanser, ville jeg foretrukket det. Et slående eksempel er når en tekst tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har skrevet på minervanett.no, brukes for å beskrive arbeidsdelingen mellom politikk og administrasjon. Én sak er at man kan bli i stuss om innholdet belegges med en nøytral kilde, en annen er at referanser i en bok som denne har en viktig funksjon som tips til videre lesning. Det er også noen eksempler på utdaterte referanser. Betydningen av TV i 2001 er nevnt, et annet eksempel er kapitlet om organisasjoner og aksjoner hvor det i teksten henvises til studier av frivillig arbeid på 2000-tallet, selv om disse studiene er blitt videreført ut over 2010-tallet – og disse også er inkludert i listen over anbefalt lesning!

Med disse innvendingene tatt i betraktning, synes jeg likevel boka alt i alt er en god innføringsbok om norsk politikk. Den er informasjonstett, men likevel stort sett lettlest. Det er en styrke at den kombinerer innsikter fra ulike forskningstradisjoner innenfor statsvitenskapen. Den er på sitt beste når den med utgangspunkt i ulike forskningstradisjoner beskriver og diskuterer politiske institusjoner. Som pensumbok vil de fleste kapitlene være nyttige på et innføringsstudium. Men bokas tilgjengelighet gjør at også andre politisk interesserte vil kunne ha glede av å lese den.