Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvor godt fungerer partiorganisasjonene – slik medlemmene ser det?

How Do Party Members View their Organizations?



Forsker, Institutt for samfunnsforskning

Partiorganisasjonene sies å få mindre betydning, ifølge forskere og eksperter – men hva mener medlemmene selv? Denne artikkelen kaster lys over hvordan norske partimedlemmer og landsmøtedelegater selv vurderer organisasjonene sine, ved hjelp av data fra Partimedlems- og landsmøtedelegatundersøkelsen 2009. Det er blitt færre partimedlemmer, og partienes folkevalgte politikere har styrket sin stilling. Likevel var medlemmer og landsmøtedelegater ganske fornøyd med hvordan organisasjonene fungerte. I strid med forventningene ble utadrettede aktiviteter ikke oppfattet som mer velfungerende enn det interne arbeidet. Landsmøtedelegater var mer tilfreds enn vanlige medlemmer. Partiforskjellene var jevnt over små, med ett unntak: I Fremskrittspartiet var medlemmer og delegater klart mer fornøyd enn i de andre partiene.

Nøkkelord: partiorganisasjon, partimedlemmer, landsmøtedelegater, partiarbeid

Extra-parliamentary party organizations are said to be losing importance. This article sheds light on how party members and congress delegates themselves view their organizations by means of a 2009 survey covering the seven main Norwegian parties. Although membership has declined and the parties in public office have strengthened, members and activists were quite satisfied with how their organizations work. Against expectations, outward-oriented activities were not perceived as functioning better than inward-oriented activities. Congress delegates were more satisfied than rank-and-file members. Differences between parties were generally small, but satisfaction was clearly higher in the right-wing populist Progress Party than in other parties.

Keywords: extra-parliamentary party, Norway, party members, party organization

Innledning

Partier omtales gjerne som en viktig del av demokratiet. Det er likevel ikke enighet om hva slags partier en demokratisk styreform krever. Hvilke forventninger som stilles til partiene kan være avhengig av hva man mener med demokrati (Allern & Pedersen, 2007; se også Bolin et al., 2017, s. 159–161). Med et konkurransedemokratisk utgangspunkt er hovedpoenget at partiene framskaffer alternativer (personer og politikk) som velgerne kan velge mellom ved valg. Slik sett kan demokratiet være velfungerende også om partier kun er merkelapper for kandidater, uten nødvendigvis å ha noen organisasjon av betydning.1 Fra et deltakerdemokratisk eller deliberativt perspektiv kan derimot partiorganisasjonene gi et verdifullt bidrag til demokratiet i samfunnet som helhet, gjennom å skaffe til veie arenaer for deltakelse og deliberasjon.

Litteraturen om partiutvikling har imidlertid stilt spørsmål ved betydningen av partiorganisasjoner utenfor parlamentene (for oversikter, se f.eks. Katz & Mair, 1995; Krouwel, 2006). Dels vises det til faktiske endringer (f.eks. synkende medlemstall), og dels hevdes det at partiene ønsker en slik utvikling. Mange medlemmer og en sterk hovedorganisasjon ble sett på som verdifullt i Duvergers (1959) massepartimodell, mens blant andre Kirchheimer (1966) og Katz og Mair (1995) beskriver en nedprioritering og marginalisering av medlemsnivået. Medieutviklingen, mer kapitalintensive måter å drive valgkamp på, partienes avhengighet av offentlig støtte og andre samfunnsendringer peker i samme retning: partimedlemskap er blitt mindre nyttig for så vel partier som medborgere. Et spørsmål som reises er om også partienes hovedorganisasjoner er blitt mindre relevante, sammenlignet med partigruppene i folkevalgte organer. En utbredt diagnose er at den interne maktbalansen er forskjøvet til fordel for de folkevalgte delene av partiet, og situasjonen beskrives som «the ascendancy of the party in public office» (Katz & Mair, 2002). I den grad dette er riktig, vil det altså kunne svekke partienes bidrag til demokratiet som helhet.

Formålet med denne artikkelen er ikke å teste hypoteser om partiendring, og heller ikke å klassifisere eksisterende partier ut fra partimodellene som finnes i litteraturen. I stedet bruker jeg litteraturen om partiutvikling, sammen med litteratur om partienes funksjoner, som grunnlag for å sette fram forventninger om hvordan partiorganisasjonene fungerer i dag. Slik sett følger jeg opp Scarrow og Webbs (2017, s. 6) tilnærming: partimodellene «should be regarded as heuristic devices that may usefully guide empirical research». Litteraturen om partimodeller bruker en rekke ulike navn på hva slags partier utviklingen har gitt oss, som catch-all-parti (Kirchheimer 1966), kartellparti (Katz & Mair, 1995) og andre beslektede merkelapper. Men selv om merkelappene varierer, gir disse bidragene i hovedsak en felles diagnose. De gir grunn til å forvente at velgerrettet aktivitet prioriteres høyere enn internt arbeid, og at partienes øvre sjikt, og særlig parlamentsgruppene, styrker sin posisjon. Denne diagnosen er ikke ubestridt, og det er grunn til å stille spørsmål ved noen av elementene i den. For eksempel kan påstander om et svekket internt demokrati være preget av en gullaldermyte. Et idealbilde av 1950-tallets masseparti tåler ikke alltid møtet med empiriske undersøkelser av hvordan partidemokratiet faktisk fungerte den gangen (se f.eks. Loxbo, 2013). På den annen side peker partimodell-litteraturens rådende diagnose på en del fakta som er mindre omdiskutert, for eksempel at partienes parlamentsgrupper har fått mer ressurser til disposisjon, og dermed et sterkere potensial for å utøve makt innad i partiet.

Hvordan kan så betydningen av partiorganisasjonene utenfor parlamentet utforskes? Utviklingen på makronivå, for eksempel fallet i medlemstall, er kartlagt i andre studier. For eksempel har det omfattende Political Party Database-prosjektet (Scarrow, Webb & Poguntke, 2017) samlet inn informasjon om ulike sider ved partienes organisering i en rekke land. Dette kan likevel med fordel suppleres med en annen tilnærming: å spørre medlemmene om hvordan partiene fungerer. Mitt utgangspunkt er det har skjedd en del organisatoriske endringer og omprioriteringer i partiene. Dette vil ha betydning for hvor godt medlemmene mener at partiene utfører ulike oppgaver. Hvis for eksempel partiene har nedprioritert det interne demokratiet, er det grunn til å tro at medlemmene vil være misfornøyd med hvordan dette aspektet av partiet fungerer.

Datamaterialet er hentet fra norske partier, nærmere bestemt Partimedlems- og landsmøtedelegatundersøkelsen 2009. I denne undersøkelsen ble medlemmer og landsmøtedelegater bedt om å vurdere ulike sider av partienes arbeid. Dermed kan vi se om visse partioppgaver blir utført bedre enn andre – i medlemmenes øyne. Norske partier deler den vesteuropeiske erfaringen med blant annet synkende medlemstall og styrking av parlamentsgruppa. Dermed er det i utgangspunktet grunn til å tro at det norske caset er representativt for den generelle trenden, og dermed velegnet for en utforskning av medlemmenes oppfatning av partiorganisasjonene. I den avsluttende diskusjonen vender jeg tilbake til spørsmålet om hvor representativt Norge egentlig er.

Tre spørsmål om medlemmenes og landsmøtedelegatenes vurderinger skal utforskes. Det første dreier seg om forskjeller mellom arbeidsoppgaver: er det ulik grad av tilfredshet med det utadrettede og det interne partiarbeidet? Det andre dreier seg om forskjeller mellom medlemmer og landsmøtedelegater, og det tredje om partiforskjeller. Disse spørsmålene blir nærmere spesifisert nedenfor, siden de bygger på diskusjonen av partiorganisasjonens oppgaver.

I neste del av artikkelen diskuterer jeg disse oppgavene nærmere, før forskningsspørsmålene blir spesifisert. Deretter blir eksisterende forskning om norske partier samt datamaterialet presentert. Den empiriske analysen begynner med en kartlegging av hvordan landsmøtedelegater og medlemmer ser på ulike sider ved partiorganisasjonen, før de sju partiene som inngår i undersøkelsen blir sammenlignet.

Hva er poenget med å ha en partiorganisasjon?

Katz og Mair (1993) beskrev partiorganisasjonenes tre «ansikter» med hver sine oppgaver: grasrotpartiet (medlemmene), partiets hovedorganisasjon (hovedkvarteret som organiserer og representerer medlemmene, inkludert både sentralstyret og partikontoret), og partiet i folkevalgte organer (partiets representanter i parlamentet og i regjering). Fordelen med Katz og Mairs inndeling er at den klart skiller hovedorganisasjonen både fra vanlige medlemmer og fra folkevalgte representanter. I norsk språkbruk er det vanlig å bruke begrepet «partiorganisasjon» som felles navn på de to utenomparlamentariske ansiktene, grasrotpartiet og hovedorganisasjonen. Disse to bør diskuteres separat; først medlemsnivået.

Grasrotpartiet

Har egentlig partiene bruk for medlemmer? En langsiktig nedgang i partimedlemskap i Europa er godt dokumentert, og oppfattes gjerne som et tegn på marginalisering av medlemsorganisasjonen. Ifølge van Biezen, Mair og Poguntke (2012, s. 40) har partiene ikke nødvendigvis noe imot dette: «the large majority of parties seem relatively unconcerned with their membership and are instead more focused on reaching out to the wider public through professional campaigning and marketing techniques». Whiteley (2011) konkluderer med at trenden kan forklares med at partiene har nærmet seg staten: det nære forholdet mellom partier og stat kveler frivillig medlemsarbeid. Men selv om det er et faktum at medlemstallet har gått ned, kan vi ikke uten videre slutte at dette er noe partilederne ønsker.

Da Duverger (1959, s. 63) beskrev massepartimodellen, var medlemstall heller ikke noe definitorisk kjennetegn: «the difference involved is not one of size but of structure». Færre medlemmer betyr ikke nødvendigvis at organisasjonsstrukturen endres (se f.eks. Tan, 1997), selv om Kölln (2015) fant at synkende medlemstall svekket partienes lokale nærvær. Et «ansikt» som har fått lite oppmerksomhet i internasjonal forskning, er partienes kommunestyregrupper. Når nasjonale partier er til stede i lokalpolitikken, spiller kommunepolitikere ofte en viktig rolle i det lokale partilaget. På den ene siden kan dette bety at maktbalansen også på lokalt nivå forskyves til fordel for de folkevalgte. På den annen side kan det argumenteres for at kommunestyrepolitikerne holder grasrotpartiet i live. En organisasjonsstruktur som gir partiet et nærvær i lokalsamfunn over hele landet kan opprettholdes på denne måten, selv uten et stort antall aktivister.

Hvis medlemmer fortsatt er nyttige, hvilke oppgaver kan de fylle? For det første kan vi, som Scarrow (1996, s. 41–48), skille mellom medlemsaktivitet innenfor og utenfor partiet. Interne aktiviteter omfatter blant annet medlemmer som arbeider for partiet, bidrar med ideer eller blir rekruttert til partiverv, mens de eksterne aktivitetene omfatter valgkamp og opinionslederskap. Som Scarrow peker på, kan begge typer aktiviteter bidra til velgergevinst (utvikling av nye ideer kan for eksempel appellere til velgere). Forbindelsen mellom utadrettet aktivitet og stemmemaksimering er likevel mer direkte. Selv om også massepartier trenger velgere, vil et catch-all-orientert parti formodentlig gi utadrettet medlemsaktivitet enda høyere prioritet (i den grad partiet fortsatt ønsker seg medlemmer).

I tillegg til skillet mellom utadrettede og innadrettede aktiviteter, kan vi skille mellom deltakelse «ovenfra og ned» og «nedenfra og opp». Som Scarrow (1996) nevner, kan et parti verdsette medlemsorganisasjonen fordi medlemmer gir legitimitet, men uten å gi medlemmene noen politisk innflytelse. Sammenhengen mellom partiutvikling (slik den beskrives i partimodell-litteraturen) på den ene siden og internt demokrati på den andre, er likevel ikke opplagt. Man kan til og med si at ingen av partimodellene gir særlig rom for internt demokrati – enten er demokrati ingen prioritert sak, eller så skjuler det seg en oligarkisk praksis bak en demokratisk fasade (Carty, 2013). Massepartiet gir i prinsippet innflytelse til grasrotpartiet, men praksis kan være annerledes. Duverger (1959, s. 133) mente selv at partiene er «democratic in appearance and oligarchic in reality».2 Nyere partiutvikling, slik den er beskrevet i tesen om kartellpartiet, er også tvetydig. Et poeng her er at medlemmene får individuelle rettigheter, f.eks. gjennom uravstemninger. Partielitene kan imidlertid bruke denne tilsynelatende demokratiseringen til å forbigå sjiktet av aktive partimedlemmene og dermed øke sin egen innflytelse. Men heller ikke her er praksis nødvendigvis slik teorien sier, slik utviklingen i det britiske Labour Party kan være et eksempel på.

Nyere empirisk forskning tegner heller ikke noe entydig bilde. Innenfor Political Party Database-prosjektet har von dem Berge og Poguntke (2017) kartlagt partienes demokratiske prosedyrer. De skiller mellom to hovedmodeller: «assembly-based» og «plebiscitary» internt demokrati – altså henholdsvis representativt og direkte demokrati. Den førstnevnte kan kobles til massepartiet og den sistnevnte til kartellpartiet. Von dem Berge og Poguntke (2017, s. 151) konkluderer med at det i praksis finnes mange ulike kombinasjoner av disse to demokratimodellene, og at ingen av dem per definisjon gir partieliten større innflytelse. I stedet vil den politiske effekten avhenge av konteksten der disse prosedyrene tas i bruk. Det kan dermed være vanskelig å sette fram forventninger om medlemmenes tilfredshet med det interne partidemokratiet, uansett om utgangspunktet er litteraturen om partimodeller eller nyere forskning om partiinternt demokrati.

Hovedorganisasjonen

Katz og Mair (1993, s. 600) nevner at nytten av grasrotpartiet er blitt diskutert i mange studier, mens verdien av folkevalgte representanter oppfattes som opplagt. Nytten av en hovedorganisasjon utenfor parlamentet er ikke like opplagt (Katz, 2002, s. 100), og dette «ansiktets» oppgaver har fått mindre oppmerksomhet i litteraturen. Hvorfor opprettholder så partier en hovedorganisasjon i stedet for å overlate oppgavene til parlamentsgruppa? Igjen kan det være nyttig å skille mellom intern og ekstern aktivitet. Katz og Mair beskriver tre sentrale oppgaver for hovedorganisasjonen (Katz & Mair, 1993, s. 600; Katz, 2002, s. 100).3 En av dem er delvis utadrettet: å samordne aktivitet rundt om i landet, inkludert valgkamp. De andre to er interne: å overvåke de folkevalgte representantene på vegne av grasrotpartiet, samt å yte tjenester (kommunikasjon, utredning, finansiering) til de to andre ansiktene.

Katz og Mair (1993, s. 616) mener ikke at hovedorganisasjonene vil forsvinne, men snarere at rollen endres fra et potensielt maktsenter til en tjenesteytende organisasjon. Videre kan mange av disse tjenestene nå leveres av andre, noe som gjør hovedorganisasjonen nyttig, men ikke uunnværlig (Katz & Mair, 1993, s. 615). Kommunikasjonstjenester kan kjøpes på det åpne markedet, for eksempel. Katz og Mair (2002, s. 122–126) peker også på noen utviklingstrekk som styrker partiets folkevalgte på bekostning av hovedorganisasjonen. For det første blir ressurser som ansatte og penger i økende grad kanalisert til parlamentsgruppene. For det andre er de fleste partier nå i en situasjon der de enten sitter i regjering eller nylig har hatt regjeringsmakt, og dette øker statusen til partiets utøvende politikere.

En av de utadrettede oppgavene – valgkamp – er blant hovedorganisasjonens viktigste gjøremål. Ifølge Katz og Mair (2002, s. 125) ser hovedorganisasjonens ressurser i økende grad ut til å bli brukt til ansatte som arbeider på tidsavgrensede kontrakter, og innleide konsulenter. Det er likevel et spørsmål hvor viktig eksterne konsulenter er. Mange europeiske partier foretrekker å bruke profesjonelle innenfor egen organisasjon (Karlsen & Saglie, 2017).

Nominasjon kan også betraktes som utadrettet, selv om denne oppgaven ikke kan plasseres like entydig. Å nominere kandidater til valg forutsetter en form for utenomparlamentarisk organisering, siden utvelgelsen neppe kan overlates til kandidatene selv. Partier bruker mange ulike metoder for nominasjon, der grasrotpartiet involveres i ulik grad (Hazan & Rahat, 2010). Prosessen er likevel i de fleste tilfeller organisert av partiorganisasjonen. Et unntak er primærvalg arrangert av offentlige myndigheter, som i USA.

Blant de innadrettede oppgavene står det å organisere og representere medlemmene sentralt. Forholdet mellom hovedorganisasjonen og grasrotpartiet kan handle om både deltakelse nedenfra og styring ovenfra. Et lavere medlemstall kan føre til at det blir mindre å gjøre for hovedorganisasjonen i så måte. Men på den annen side kan færre medlemmer skape et behov for å styrke arbeidet med å rekruttere medlemmer og beholde dem man har – med sikte på å snu trenden.

Politikkutvikling er en annen viktig oppgave for hovedorganisasjonen. Dette kan være mindre viktig for regjeringspartier, siden de kan trekke veksler på embetsverket i departementene. Opposisjonspartier kan på sin side dra nytte av økende rådgiverstaber i parlamentsgruppene, som blant annet setter dem i stand til å sette fram lovforslag. Men selv om mye av den daglige politikkutformingen er overlatt til parlamentsgruppene, hindrer ikke dette nødvendigvis politikkutvikling utenfor parlamentet. Grasrotpartiet – og til og med ikke-medlemmer – kan involveres i politikkutformingen på ulike måter (Gauja, 2013; 2015; Hennl & Franzmann, 2017) i regi av hovedorganisasjonen.

Til slutt spiller hovedorganisasjonen en sentral rolle når partilederen skal velges. Igjen bruker ulike partier ulike metoder. I noen partier er det parlamentsgruppa som velger partileder, men denne praksisen er hovedsakelig begrenset til Westminster-systemene og er uansett på retur. Grasrotpartiet har derimot fått økt betydning, siden flere partier etter hvert velger leder gjennom medlemsavstemning (Pilet & Cross, 2014, s. 226–228). Hovedorganisasjonen trengs uansett for å organisere prosessen.

I Political Party Database-prosjektet forsøkte Bardi, Calossi og Pizzimenti (2017) å teste om parlamentsgruppene generelt hadde styrket seg på bekostning av hovedorganisasjonene, men kom til at datamaterialet ikke tillot klare konklusjoner. Problemet er også begrepsmessig: det kan i praksis være vanskelig å trekke klare grenser mellom partiorganisasjon og parlamentsgruppe, særlig når det er den samme personen som leder begge ansikter (Katz, 2002, s. 92). Uansett kan vi konkludere med at partiorganisasjonen (både grasrotparti og hovedorganisasjon) fortsatt ser ut til å spille mange viktige roller i politiske partier. Hva hovedorganisasjonen gjør, er opplagt relevant for medlemmenes tilfredshet med hvordan partiet fungerer. Det empiriske spørsmålet som skal analyseres er hvor godt norske partiorganisasjoner spiller disse ulike rollene, ifølge egne medlemmer og landsmøtedelegater.

Forskningsspørsmål og forventninger

Det første forskningsspørsmålet dreier seg om medlemmers og landsmøtedelegaters syn på hvordan partiene utfører spesifikke oppgaver. Som nevnt kan disse oppgavene deles inn i to hovedkategorier: utadrettede og innadrettede. De førstnevnte dreier seg om forholdet til partiets omgivelser, og omfatter velgerkommunikasjon i valgkamp og mellom valg. De innadrettede oppgavene dreier seg om selve partiorganisasjonen, og omfatter politikkutvikling, rekruttering, skolering og opprettholdelse av et internt demokrati. Ifølge den diagnosen som stilles i store deler av litteraturen om partimodeller, har partiene generelt gått i en catch-all-retning. Utadrettet aktivitet knyttet til å vinne velgere har fått førsteprioritet. På den annen side står idealet om massepartiet fortsatt sterkt. Dette gjenspeiles blant annet i partilovgivningen i europeiske land (van Biezen & Piccio, 2013), men også mer generelt i norske partier, som vi skal se nedenfor. Hvis det oppstår et misforhold mellom normative idealer som vektlegger partiet som medlemsorganisasjon på den ene siden, og en praksis innrettet mot stemmemaksimering på den andre, vil dette formodentlig påvirke medlemmenes syn på hvordan oppgaver gjøres. Basert på partimodell-litteraturens diagnose, venter jeg at medlemmer og aktivister er mer fornøyd med hvordan partiet takler de utadrettede oppgavene, sammenlignet med de interne. I tillegg til skillet mellom det interne og eksterne, vil jeg også skille mellom oppgaver som forutsetter en form for internt demokrati og de som ikke gjør det.

Det andre spørsmålet handler om forskjeller mellom medlemmer og landsmøtedelegater. Kartellpartitesen (Katz & Mair, 1995) beskriver en marginalisering av partiaktivistene. Hvis dette stemmer, kan vi vente å finne misfornøyde mellomeliter. Selv om landsmøtedelegatene omfatter både topp- og mellomeliter, er topplederne (per definisjon) i mindretall. Det er likevel tre tungtveiende motargumenter mot dette. For det første er det uravstemninger som sies å svekke mellomsjiktets posisjon i partiene, men norske partier har ikke brukt dette i særlig grad. For det andre kan det være et spørsmål om seleksjon: de som velges som delegater, er trolig blant dem som er fornøyd med partiet. For det tredje spiller landsmøtedelegatene en sentral rolle i partiet, og i undersøkelsen vurderer de til dels resultatene av eget arbeid. Dermed venter jeg at landsmøtedelegatene er mer fornøyd enn medlemmene.

Det tredje spørsmålet handler om forskjeller mellom partiene. Norske partier har ulikt opphav og tradisjoner. Høyre og Venstre oppsto som stortingspartier, Arbeiderpartiet som en bevegelse utenfor Stortinget. Organisasjonsstrukturene er imidlertid gradvis blitt mer lik hverandre, med Arbeiderpartiet som modell. Når det gjelder nyere partier, viser internasjonale erfaringer at høyrepopulistiske partier gjerne er mer sentraliserte, mens grønne partier er opptatt av å ha en flat struktur. Slike trekk preget også henholdsvis Fremskrittspartiet og SV da de ble stiftet, men begge partier fikk snart en mer «normalisert» organisasjon (Svåsand, 1994). I dag er det små forskjeller mellom partienes organisasjoner (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 45–48). Dette kan resultere i at partiforskjellene blir minimale. Tilfredsheten kan likevel tenkes å variere mellom regjering og opposisjon. På den ene siden gir regjeringsmakt både politisk innflytelse og mer håndfaste goder (som politiske verv og stillinger) som medlemmer og landsmøtedelegater kan nyte godt av. På den andre siden vil maktforskyvningen fra partiorganisasjon til politikere med offentlige verv være sterkere i regjeringspartier. Makt flyttes ikke bare fra partiorganisasjonen til stortingsgruppa, men også til statsråder og statssekretærer. Koalisjonsregjeringer fører også med seg kompromisser som kan svekke partiets profil og frustrere politiske aktivister. Dermed venter jeg at medlemmer og landsmøtedelegater i regjeringspartiene vil være mindre fornøyd med hvordan partiet utfører sine oppgaver. Det betyr at jeg venter å finne mindre tilfredshet i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som hadde sittet i koalisjonsregjering i nesten fire år da undersøkelsen ble gjennomført.

Norge i komparativt perspektiv

Norske partier framstår som forholdsvis ressurssterke i komparativt perspektiv (Webb & Keith, 2017, s. 53), men forholdet mellom de tre ansiktene har blitt forskjøvet også i Norge. Når det gjelder utviklingen på grasrotnivå, skiller Norge seg ikke fra det generelle vesteuropeiske bildet. I den grad det er noen forskjell, har medlemstallet sunket mer i Norge enn i de fleste andre europeiske land (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 40–42; van Biezen, Mair & Poguntke, 2012, s. 34). Nedgangen har likevel flatet ut, og de senere årene har medlemstallet vært stabilt. Norske partiorganisatorer forsøker også å gjøre medlemskap og partiaktivitet mer attraktivt (Heidar & Saglie, 2003), og massepartiet er fortsatt et normativt ideal blant medlemmer og landsmøtedelegater (Saglie & Heidar, 2004). Komparative data viser at norske partier skårer relativt høyt når det gjelder representativt internt demokrati, med svært små forskjeller mellom partiene, men lavt på indeksen for direkte internt demokrati (Bolin m.fl., 2017, s. 171).

Partienes nettverk av lokallag er intakt, og det er ikke noen svekkelse av partienes rolle i kommunepolitikken. De gamle partiene opprettholder stort sett sitt nærvær selv når de går tilbake, mens nye partier etablerer nye lag og stiller lister i stadig flere kommuner (Aars & Christensen, 2003, s. 157). Aktiviteten i norske kommunepartier ser ut til å dreie seg om den kommunale dagsordenen og partienes kommunestyregruppe (Offerdal & Ringkjøb, 2002, s. 131). Dette nettverket er relativt finmasket også i komparativt perspektiv. I tallene fra Political Party Database-prosjektet er antall velgere og medlemmer per lokallag under gjennomsnittet (Webb & Keith, 2017, s. 47).

Når det gjelder forholdet mellom hovedorganisasjon og parlamentsgruppe, føyer Norge seg igjen inn i det generelle bildet. I Political Party Database-prosjektet ligger forholdstallet mellom ansatte og partimedlemmer i Norge omtrent på gjennomsnittet (Webb & Keith, 2017, s. 42). Tallet på ansatte i stortingsgruppene har økt kraftig (Rommetvedt, 2017, s. 91). Hovedkontorene har også fått flere ansatte, men denne økningen har vært mer beskjeden (Karlsen & Saglie, 2017, s. 1338). En studie av lokallagenes kontakter oppover i partiet bekrefter stortingsgruppas sterke stilling: lokallagene tar oftere kontakt med stortingsgruppa og eventuelle statsråder enn med sentrale partiorganer når de ønsker å påvirke nasjonale beslutninger (Allern & Saglie, 2012, s. 960–962).

Et nærmere blikk på hovedorganisasjonens oppgaver bekrefter at valgkamp er en sentral utadrettet aktivitet. Kampanjestrategien utarbeides gjerne av ansatte i partiorganisasjonen (Karlsen, 2010). Norske partier ser ut til å være skeptiske til eksterne konsulenter, og bruker ekstern ekspertise først og fremst til teknisk hjelp. Videre er det landsmøtet som velger partileder (Allern & Karlsen, 2014), mens nominasjonene skjer i fylkespartiene (Valen, Narud & Skare, 2002). Politikkutvikling skjer også i regi av hovedorganisasjonen, på to måter. For det første er det landsmøtet som vedtar partiprogrammer – som omfatter ganske detaljerte standpunktet på en rekke områder – etter en omfattende prosedyre som involverer lokallagene (Allern & Saglie, 2012; Allern, Bay & Saglie, 2013). Partiorganisasjonene kan også nedsette utvalg eller arbeidsgrupper for å utvikle politikk på ulike saksfelt, gjerne med deltakelse fra både politikere og eksperter.

Gjennomgangen av norske partier bekrefter kort sagt at Norge i hovedsak deler den vesteuropeiske erfaringen med et lavere medlemstall og et styrket folkevalgt «partiansikt», samtidig som partiorganisasjonen fortsatt utfører en rekke viktige oppgaver. Det er likevel en innebygd spenning her, ved at partiets folkevalgte ledd er styrket samtidig som massepartiet består som normativt ideal. Dette kan skape misnøye hvis partienes praksis ikke lever opp til idealene.

Data

Datamaterialet består av to spørreskjemaundersøkelser – en til et utvalg partimedlemmer, og en til partienes landsmøtedelegater. Begge ble gjennomført våren 2009, og omfatter de sju partiene som da var representert på Stortinget (se Jupskås, 2010 for detaljer). I medlemsundersøkelsen ble 1000 partimedlemmer tilfeldig trukket fra hvert partis medlemsregister.4 Landsmøteundersøkelsen omfatter alle delegater til landsmøtene i disse partiene (antallet varierte mellom 195 og 300). De samlede svarprosentene var 49 prosent for medlemmene og 55 prosent for delegatene.

I analysene blir data fra medlemsundersøkelsen vektet for å bli representative for «norske partier» som helhet, bortsett fra der utvalget deles opp etter parti. Vektene er beregnet ut fra hvert partis andel av det samlede antall partimedlemmer. I landsmøtedelegatundersøkelsen inngår hele universet av delegater i undersøkelsen, og dette materialet er derfor ikke vektet. Små partier er dermed langt bedre representert i universet av landsmøtedelegater enn i det vektede medlemsutvalget. De partispesifikke analysene gjør det imidlertid mulig å se om de generelle mønstrene gjenfinnes innenfor hvert enkelt parti.

I denne artikkelen bruker jeg et spørsmålsbatteri der respondentene ble spurt om hvor enig eller uenig de var i seks påstander om sitt eget partis organisasjon.5 Hver påstand dreier seg om ett bestemt aspekt ved partiorganisasjonen, og sier at dette fungerer godt. Dermed må det kunne antas at de som er enig i disse utsagnene, er fornøyd med hvordan organisasjonen fungerer. I tråd med vanlig norsk språkbruk, antar jeg at «partiorganisasjonen» blir forstått som de to «partiansiktene» utenfor Stortinget, altså hovedorganisasjonen og grasrotpartiet. Følgende utsagn inngår i batteriet:

A) Partiorganisasjonen bidrar i stor grad til at partiledelsen og folkevalgte når ut til sine egne velgere uavhengig av mediene (velgerkontakt)

B) Partiorganisasjonen er avgjørende for partiets evne til langsiktig politikkutvikling (politikkutvikling)

C) Partiorganisasjonen er som regel et effektivt instrument ved valgkamp (valgkamp)

D) Partiorganisasjonen tilbyr god skolering av aktivister og nye folkevalgte (skolering)

E) Partiorganisasjonen fungerer godt som politisk debattarena for vanlige folk (debattarena)

F) Partiorganisasjonen gir gode muligheter til politisk innflytelse for vanlige folk (innflytelse)

Stikkordene i parentes inngikk ikke i spørreskjemaet, men brukes for å representere utsagnene i tabellene og figurene som følger.

Tre utsagn viser eksplisitt til grasrotpartiet (D, E og F),6 mens de tre andre (A, B og C) viser til partiorganisasjonen mer generelt og verken forutsetter eller utelukker at grasrotpartiet spiller en rolle. To utsagn dekker utadrettede aktiviteter (A og C), mens fire viser til interne forhold i organisasjonen (B, D, E og F). Når det gjelder graden av internt demokrati, viser utsagn F, og til dels utsagn E, til deltakelse nedenfra. Her er partimedlemskap et redskap som gir «vanlige folk» innflytelse og dermed bidrar til demokrati i samfunnet som helhet. Utsagn E kan sies å fange opp partiene som arena for deliberativt demokrati, mens utsagn F representerer et deltakerdemokratisk perspektiv. Utsagn A og C, og til dels B og D, beskriver oppgaver som er like relevante for en toppstyrt organisasjon.

Hvor gode er så disse målene? Når ulike oppgaver skal sammenlignes, er det et problem at utsagnet om rollen som instrument i valgkamp skiller seg fra de andre ved å inneholde forbeholdet «som regel». Det gjør det lettere å svare positivt på dette spørsmålet. Utsagnet om at partiorganisasjonen er avgjørende for politikkutvikling kan også være problematisk, siden det kan være uklart om påstanden viser til et generelt prinsipp eller karakteriserer den eksisterende organisasjonen. De fire andre utsagnene virker mer egnet til sammenligning.

Et mulig validitetsproblem er at partimedlemmer i utgangspunktet trenger personlig erfaring for å kunne vurdere mulighetene for demokratisk deltakelse og medbestemmelse innad i partiet. Men mange partimedlemmer deltar ikke på partiarrangementer (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 57), og mangler slik førstehåndskunnskap. De kan kjenne til de utadrettede aktivitetene gjennom massemediene, men være dårlig informert om intern aktivitet. Landsmøtedelegatene på sin side er mer aktive, og dermed bedre i stand til å vurdere de demokratiske og organisatoriske kvalitetene i partiet sitt.7 Men her kan det sies at de til dels blir bedt om å vurdere sitt eget arbeid. Det kan tenkes at de gjerne vil presentere partiet i et fordelaktig lys, mens vanlige medlemmer har færre grunner til å skjønnmale situasjonen. Både medlems- og landsmøtedelegatundersøkelsene har dermed noen validitetsproblemer av ulikt slag, men tilliten til resultatene kan bli styrket hvis vi finner det samme mønsteret innenfor begge grupper. I tillegg bør det sies at selv om slike forhold kan påvirke det generelle nivået på tilfredshet med partiene, er det mindre problematisk å sammenligne ulike oppgaver og ulike partier.

Hvordan partiorganisasjonene fungerer – sett nedenfra

Det første forskningsspørsmålet dreier seg om hvor tilfreds medlemmer og landsmøtedelegater er med hvordan partiene utfører ulike oppgaver. Som et første steg i denne analysen undersøker jeg i hvilken grad tilfredshet med ulike oppgaver henger sammen. Finner vi igjen skillet mellom utad- og innadrettede oppgaver i datamaterialet?

En analyse av sammenhengen mellom de seks påstandene (tabellen er ikke vist her), viser at så ikke er tilfellet. Alle utsagnene er positivt korrelert, både blant medlemmer og landsmøtedelegater.8 Faktoranalysen i tabell 1 bekrefter at vurderingen av alle aspektene henger sammen. Standardkriteriet for å avgjøre antall faktorer (eigenvalue høyere enn 1) var imidlertid mindre egnet i dette tilfellet. Eigenvalue for den andre faktoren var så vidt høyere enn 1 i medlemsmaterialet, og like under 1 i landsmøtematerialet.9 I tabell 1 presenterer jeg derfor bare enfaktorløsninger for begge nivåer.

Tabell 1.

Faktoranalyse av partimedlemmers og landsmøtedelegaters oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer. Enfaktorløsninger

MedlemmerLandsmøtedelegater
Debattarena0,8100,779
Innflytelse0,7590,725
Skolering0,6020,587
Velgerkontakt0,5440,521
Valgkamp0,5110,504
Politikkutvikling0,4390,409
Opprinnelig eigenvalue2,952,79

Maximum likelihood ekstraksjon. Tall for partimedlemmer er vektet. Analyser av uvektede tall gir lignende resultater. Se teksten ovenfor for fullstendige spørsmålsformuleringer.

Faktorladningene i tabellen viser om alle variablene i datasettet har noe til felles. I dette tilfellet har de det: alle utsagnene ladet ganske høyt (over 0,4) på denne felles faktoren. Dette indikerer at en underliggende dimensjon for organisasjonstilfredshet ligger bak svarene på alle spørsmålene, selv om medlemmer og delegater kan være mer fornøyd med utføringen av noen oppgaver enn av andre. Siden strukturen ikke stemmer med det forventede skillet mellom innad- og utadrettede oppgaver, velger jeg å inkludere alle utsagnene i de følgende analysene i stedet for å konstruere indekser.10

Tabell 2 viser hva norske partimedlemmer og landsmøtedelegater mener om hvordan partiorganisasjonene fungerer. Selv om det nok er noe ja-siing i disse svarene, er førsteinntrykket at partiene gjør det ganske bra. Gjennomsnittsverdiene på en skala fra 1 til 5 ligger mellom 3 (både og) og 5 (helt enig). Det er altså en overvekt av positive vurderinger for alle seks indikatorer, både blant medlemmer og landsmøtedelegater.

Som nevnt ventes et catch-all- eller kartellparti å prioritere utadrettet arbeid for å vinne velgere, på bekostning av det interne partiarbeidet. Hvis dette er en treffende diagnose av dagens norske partier, er forventningen at medlemmer og delegater i større grad er enig i at de utadrettede oppgavene skjøttes godt.

Tabell 2.

Partimedlemmers og landsmøtedelegaters oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer. Prosentfordelinger og gjennomsnitt på skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig)

Helt uenigNokså uenigBåde ogNokså enigHelt enigVet ikkeGjennomsnitt* N
Medlemmer:
Valgkamp0111434154,283158
Politikkutvikling0113453564,203167
Skolering15233420183,803157
Velgerkontakt31132351373,473168
Innflytelse412362711103,323164
Debattarena415352411113,263160
Landsmøtedelegater:
Valgkamp019365304,42875
Politikkutvikling017405114,43883
Skolering1520403404,01878
Velgerkontakt11032401803,64882
Innflytelse21130401703,59880
Debattarena41833321303,32879

Tall for partimedlemmer er vektet (unntatt N). De som ikke svarte, er utelatt fra beregningene. Se teksten ovenfor for fullstendige spørsmålsformuleringer.

* «Vet ikke» er utelatt fra beregningene av gjennomsnitt.

Både partimedlemmer og landsmøtedelegater er i stand til å skjelne mellom de ulike oppgavene; det er ingen ukritisk positiv vurdering av absolutt alt. I tabell 2 er utsagnene rangert etter gjennomsnittsverdier blant medlemmene. Som nevnt vil denne rangeringen påvirkes av formuleringen av utsagnene, og den må brukes med varsomhet. To utsagn skiller seg ut ved at medlemmer og delegater i størst grad mener at organisasjonen fungerer godt. Dette er de to påstandene der formuleringen er mest problematisk – de som beskriver rollene som instrument i valgkampen og som avgjørende for politikkutvikling. Skolering av aktivister og folkevalgte kommer på tredjeplass. Når vi kommer til de tre gjenværende oppgavene, er færre enig i utsagnene om organisasjonens betydning – selv om gjennomsnittsverdiene også her ligger over 3, som er midtpunktet på skalaen.

Selv om vi må ta forbehold om sammenlignbarheten, blir konklusjonen at resultatet ikke støtter forventningen om at respondentene ville mene at de utadrettede oppgavene ble best ivaretatt. Ser vi på de to ledende oppgavene i tabell 2, er én utadrettet (valgkamp) og én mer innadrettet (politikkutvikling). Det er imidlertid verdt å merke seg at ingen av disse oppgavene forutsetter deltakelse og påvirkning fra grasrotpartiet.11 Det ser altså ikke ut til å være de interndemokratiske oppgavene som partiene løser best.

Mens denne generelle rangeringen av utsagn er påvirket av spørsmålsordlyden, er det mindre problematisk å sammenligne grupper. Når det gjelder det andre forskningsspørsmålet, viser tabell 2 en konsistent forskjell mellom de to nivåene. Landsmøtedelegatene synes oppgavene løses bedre enn det de vanlige medlemmene gjør. Det gjelder for alle seks utsagn, selv om noen av forskjellene er relativt små. Rangeringen av de seks utsagnene (målt ved gjennomsnittsverdier) er nesten den samme på begge nivåer.

Som nevnt kan det innvendes at mange medlemmer er passive og ikke nødvendigvis har forutsetninger for å bedømme hvordan de innadrettede sidene ved partiet fungerer. For å vurdere partienes bidrag til demokratiet, kan det være en fordel å skille ut dem som faktisk har deltatt. I medlemsundersøkelsen oppga 54 prosent at de hadde deltatt på minst ett partiarrangement, og i tabell 3 er det beregnet separate gjennomsnittsverdier for deltakerne og de passive.

Tabell 3.

Partimedlemmers oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer, etter aktivitet. Gjennomsnitt, skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig)

ValgkampPolitikkutviklingSkoleringVelgerkontaktInnflytelseDebattarenaMinste N
Deltatt4,304,243,803,493,343,241516
Ikke deltatt4,244,143,803,453,303,271026

Vektede tall (unntatt N). Spørsmål: «Har du i løpet av det siste året deltatt på noen partiarrangementer, som medlemsmøter, kurs, seminarer, samlinger, fester?». Ubesvart/vet ikke er utelatt fra beregningene. Se teksten ovenfor for fullstendige spørsmålsformuleringer om partiorganisasjonen.

Hovedinntrykket fra tabell 3 er at forskjellen mellom de to gruppene er ubetydelig.12 I den grad det er en forskjell har de aktive en mer positiv vurdering, bortsett fra i spørsmålet om partiorganisasjonen som debattarena. Forskjellen mellom medlemmer og landsmøtedelegater består; også de aktive medlemmene ligger klart under landsmøtedelegatene.

Partiforskjeller

Det tredje forskningsspørsmålet handler om partiforskjeller. Som nevnt er forventningen at misnøyen vil være sterkest i partiene som satt i regjering da undersøkelsen ble gjennomført (Ap, Sp og SV). Figur 1 og 2 viser gjennomsnittsverdier for henholdsvis medlemmer og landsmøtedelegater. Tallene som figurene bygger på, finnes i appendikset.

Figur 1.

Partimedlemmers oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer, etter parti. Gjennomsnitt, skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig)

«Vet ikke» er utelatt fra beregningene. Se teksten ovenfor for fullstendige spørsmålsformuleringer.
Figur 2.

Landsmøtedelegaters oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer, etter parti. Gjennomsnitt, skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig)

«Vet ikke» er utelatt fra beregningene. Se teksten ovenfor for fullstendige spørsmålsformuleringer.

Ett parti skiller seg ut med en mer positiv vurdering enn de andre, og det er Fremskrittspartiet. Blant medlemmene skårer Fremskrittspartiet høyere enn alle andre partier på alle seks utsagn, mens forskjellen mellom de andre partiene er liten. Blant landsmøtedelegatene er spredningen av de andre partiene større, og selv om Fremskrittspartiet ligger høyest, har ikke partiet den samme særstillingen. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet skårer omtrent likt på tre punkter: valgkamp, politikkutforming og innflytelse. I motsatt retning skiller landsmøtedelegatene i SV seg ut med de mest negative vurderingene. Hovedinntrykket fra figur 1 og 2 er likevel klart: Fremskrittspartiets medlemmer og landsmøtedelegater mener at partiet utfører alle oppgavene godt, når vi sammenligner med hvordan medlemmer og delegater i andre partier vurderer eget parti. Forventningene finner altså ingen støtte i empirien. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og de andre gjenspeiler ikke skillet mellom posisjon og opposisjon, men det er heller ikke slik at partiforskjellene er ubetydelige.

Fremskrittspartiets særstilling kan ikke forklares med medlemmenes aktivitetsnivå. Som tabell 3 viste, er forskjellene i vurderinger mellom aktive og passive medlemmer forholdsvis små. Det er heller ingen store forskjeller mellom partiene når det gjelder andelen passive medlemmer.13 Fremskrittspartiets medlemmer er gjennomgående mest fornøyd, både blant aktive og blant passive medlemmer.

Forskjellen mellom de seks oppgavene, som vi så i tabell 2, gjenfinnes i hovedsak innenfor alle partier. Medlemmer og delegater i alle partier mener jevnt over at valgkamp og politikkutvikling fungerer bra, mens rollen som debattarena kommer relativt dårlig ut. Det er likevel noen unntak fra hovedmønsteret. Fremskrittspartiets medlemmer og landsmøtedelegater oppfatter skolering som en oppgave som partiet utfører spesielt godt. Bakgrunnsmaterialet viser at 48 prosent av medlemmene og 82 prosent av landsmøtedelegatene i FrP er helt enig i påstanden om god skolering. Ingen andre partier kommer høyere enn 20 prosent blant medlemmene og 41 prosent blant landsmøtedelegatene.

Den generelle forskjellen mellom medlemmer og landsmøtedelegater fra tabell 2 finnes også innenfor hvert enkelt parti. Her er det flere avvik fra hovedmønsteret. Når Arbeiderpartiet gjør det like bra som Fremskrittspartiet på noen utsagn blant landsmøtedelegatene, men ikke blant medlemmene, betyr det at spriket mellom landsmøtedelegatenes sterkt positive og medlemmenes mer avmålte oppfatninger er særlig stort i Arbeiderpartiet. I SV har derimot landsmøtedelegatene en mer negativ vurdering enn medlemmene av tre oppgaver – valgkamp, skolering og velgerkontakt. Rollen som debattarena skiller seg ut ved at landsmøtedelegatenes generelt mer positive vurdering bare skyldes at to partier trekker snittet opp: Ap og Venstre. I de andre partiene er landsmøtedelegatene omtrent på linje med medlemmene, eller mer negative.

Diskusjon og konklusjon

Forskjeller mellom oppgaver, nivåer og partier

Til tross for et lavere medlemstall, ser norske partier fortsatt ut til å fungere på en måte som medlemmer og delegater verdsetter. Gjennomsnittsverdiene ligger jevnt over mellom «både og» og «helt enig» i utsagnene om at organisasjonen fungerer godt. Hovedtyngden av svarene er altså i den positive enden av skalaen, uten noen tydelig forskjell mellom innadrettede og utadrettede oppgaver. Partiorganisasjonene ser med andre ord fortsatt ut til å fungere rimelig bra, slik medlemmene ser det – og ikke bare som et redskap til å vinne velgere.

Likevel peker resultatene også på problemer for partiene som internt demokratiske organisasjoner, og dermed også for bidraget de gir til demokratiet i stort. De utsagnene som forutsetter deltakelse nedenfra, skårer ikke like høyt. Med andre ord kan det se ut til at hovedorganisasjonen oppfattes som mer velfungerende enn grasrotpartiet. En slik konklusjon kan imidlertid bli litt lettvint. Det kan være vanskelig å oppnå stor oppslutning om utsagn som beskriver innflytelse nedenfra, siden idealet om reell demokratisk medvirkning kan være vanskelig å nå i praksis. Et visst innslag av kritisk refleksjon er også sunt for partidemokratiet. Fullstendig tilfredshet er ikke nødvendigvis det beste.

Som ventet var delegatenes oppfatninger mer positive enn medlemmenes. Den alternative forventningen, basert på kartellpartitesen, fikk ingen støtte. I norske partier spiller landsmøtedelegatene fremdeles en viktig rolle, og de kan ha grunn til å være tilfreds med hvordan partiet fungerer. Kanskje er de også til dels selvtilfreds, siden mange av dem har lederroller på lokalt eller sentralt nivå og har vært med på å forme den organisasjonen de vurderer.

Forventningen om forskjell mellom regjeringspartier og opposisjon må derimot forkastes. Det er små forskjeller mellom partiene, og bare Fremskrittspartiets medlemmer og delegater skiller seg ut med en mer positiv vurdering. Blant landsmøtedelegatene er forskjellene mellom partiene utenom FrP noe større, men her finner vi forholdsvis positive vurderinger i ett regjeringsparti (Ap) og mer negative i et annet (SV). Dermed gir analysen opphav til et nytt spørsmål. Fremskrittspartiet ble stiftet i protest mot det etablerte partivesenet, så hvorfor setter medlemmene og delegatene så stor pris på organisasjonen sin? Hvordan kan det ha seg at medlemmene er så tilfreds – i et parti som ofte er blitt beskrevet som et protestparti?

Hva er det med Fremskrittspartiet?

Tre svar på dette spørsmålet, eller i det minste delforklaringer, kan settes fram. For det første kan det tenkes at Fremskrittspartiets medlemmer svarer annerledes, uten at det er noen tilsvarende forskjell i hvordan partiene faktisk fungerer. Det kan være at forventningene er lavere, heller enn at det faktiske arbeidet er bedre. Hvis et parti verdsetter internt demokrati høyt, vil forventningene også bli høye – og medlemmene kan lett bli skuffet. Hvis medlemmer og delegater i Fremskrittspartiet prioriterer andre ting enn organisasjonsspørsmål, kan det være at de er fornøyd med mindre. Det kan også være slik at Fremskrittspartiets medlemmer og aktivister gjerne uttrykker stolthet over organisasjonen, kanskje som resultat av bevisste forsøk på «merkevarebygging» fra partiets side. Slike forklaringer kan ha noe for seg, men er neppe tilstrekkelige.

For det andre kan partiforskjellene, i hvert fall delvis, gjenspeile hvordan partiene faktisk fungerer. Fremskrittspartiet har lagt vekt på å bygge en sterk organisasjon (Mjelde, 2013; Jupskås, 2015, 2016), inspirert av arbeiderbevegelsens fortid. Figur 1 og 2 viser at forskjellene mellom Fremskrittspartiet og de andre er særlig sterke for skolering. Dette skyldes trolig at partiet faktisk arbeider mye med å skolere sine aktivister. I en analyse av Fremskrittspartiets organisatoriske utvikling, konkluderer Jupskås med at partiet har maktet å kombinere

the effective (and authoritarian) structure of the ‘business firm model’ ... with a strong emphasis on the traditional features of the mass party ..., including the creation of ancillary organizations, engaging in grassroots activism, training of candidates, achieving a local presence, and fostering a distinct party culture. (Jupskås, 2016, s. 160).

Fremskrittspartiet har også økt sitt medlemstall i perioder der andre har mistet medlemmer (Allern, Heidar & Karlsen, 2016, s. 41) – selv om dette er en økning fra et lavt utgangspunkt. Fremskrittspartiets medlemmer og landsmøtedelegater kan dermed ha gode grunner til å være fornøyd med organisasjonen.

For det tredje: selv om det ikke er noen tydelig forskjell mellom regjeringspartier og opposisjon, kan resultatene gjenspeile at Fremskrittspartiet, da undersøkelsen ble gjennomført, var det eneste norske partiet (blant dem som var med i undersøkelsen) som ikke hadde hatt regjeringsmakt. Tre partier satt i regjering på dette tidspunktet, mens tre hadde sittet i regjering fire år tidligere. Hvis det er slik at regjeringsmakt fører med seg en maktforskyvning bort fra partiorganisasjonen og kompromisser som svekker partiets profil, vil denne erfaringen neppe gå så raskt i glemmeboka. Det kan sette spor som fortsatt er med på å prege medlemmers og aktivisters vurderinger, selv om partiet er ute av regjeringskontorene. Med andre ord kan hypotesen om betydningen av nåværende regjeringsmakt omgjøres til en hypotese om nåværende eller tidligere regjeringsmakt.

I 2013, etter at datamaterialet ble samlet inn, ble Fremskrittspartiet regjeringsparti for første gang. Bare framtidige undersøkelser vil kunne vise om denne forklaringen har noe for seg: har Fremskrittspartiets organisatoriske tilfredshet overlevd årene i regjering?

Har det noe for seg å spørre medlemmene?

Tidligere studier har vist at norske partier har opprettholdt et organisasjonsapparat som gjør samme jobb som før. Mange viktige oppgaver gjøres i partiorganisasjonen, og er verken overlatt til stortingsgruppene eller til innleide konsulenter. Ikke noe parti illustrerer dette bedre enn Fremskrittspartiet. Ifølge Duverger ble den massebaserte partiorganisasjonen oppfunnet på venstresiden, mens høyresiden måtte følge etter for ikke å bli utkonkurrert. Duverger (1959, s. xxvii) kalte dette for «smitten fra venstre». Fremskrittspartiet viser at denne «smitten» fortsatt kan være aktiv, om enn på overtid. Partiet ble stiftet i 1973 og sto dermed friere til å velge organisasjonsform selv, uten byrden fra historiske tradisjoner. Likevel valgte partiet etter hvert å bygge en «gammeldags» partiorganisasjon.

Resultatene som er rapportert i denne undersøkelsen, rokker ikke ved det faktum at partiene har færre medlemmer enn de pleide å ha, eller ved at de neppe kan kalle seg grasrotforankrede massebevegelser. Studien gir likevel et bidrag til litteraturen om partiorganisasjoner, ved å vise at medlemmer og delegater er rimelig tilfreds med hvordan partiene utfører sine oppgaver. Partiene kan dermed fortsatt være en nyttig arena for dem som vil engasjere seg politisk, selv om det interne demokratiet ikke er det aspektet som oppfattes som mest velfungerende. På denne måten kan partiene gi et bidrag til demokratiet i samfunnet som helhet, også fra et deltakerdemokratisk eller deliberativt perspektiv. Studier av de gjenværende medlemmene kan altså gi et mindre dystert bilde enn forskning på medlemsutviklingen. Medlemsundersøkelser gir ikke noe komplett bilde, siden de som har forlatt partiet sannsynligvis er mindre fornøyd enn de som er medlemmer.14 Det er likevel et poeng at aggregerte medlemstall ikke bør være det eneste grunnlaget for konklusjoner om hvordan partiorganisasjonene fungerer.

Som nevnt innledningsvis er Norge er på mange måter typisk for Vest-Europa, med et lavere medlemstall og en styrket parlamentsgruppe. På enkelte områder skiller Norge seg likevel ut. Norske partiorganisasjoner er mindre «modernisert» enn det vi ser i mange andre land. For eksempel er det lite bruk av direkte internt demokrati i norske partier. I Norge er også alle partier i stor grad organisert på samme måte. I mange land finnes større organisatorisk variasjon, og dermed er det grunn til å tro at også medlemmenes oppfatninger vil variere mer. Komparativ forskning er dermed nødvendig for å se om norske partier er typiske eller et særtilfelle.

Om artikkelen

Tidligere, engelskspråklige versjoner av denne artikkelen ble presentert på seminarer på Institutt for samfunnsforskning, 19. oktober 2012, Baroniet Rosendal, 14. juni 2013, ECPR General Conference, Bordeaux, 4–7. september 2013 og Universidade de Lisboa, 23. januar 2015. Jeg vil takke seminar- og konferansedeltakerne samt tidsskriftets konsulenter og redaktører for verdifulle kommentarer. Arbeidet er finansiert av Norges forskningsråd.

Appendiks

Tabell A1.

Partimedlemmers oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer, etter parti. Gjennomsnitt, skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig)

ValgkampPolitikkutviklingSkoleringVelgerkontaktInnflytelseDebattarenaMinste N
SV4,144,233,523,383,233,03439
Ap4,344,203,723,403,283,15349
Sp4,214,143,523,443,293,18369
KrF4,204,153,693,373,303,29272
Venstre4,084,153,723,393,363,17380
Høyre4,184,103,853,373,083,12359
FrP4,474,374,373,933,753,84396

«Vet ikke» er utelatt fra beregningene.

Tabell A2.

Landsmøtedelegaters oppfatninger om hvordan partiorganisasjonen fungerer, etter parti. Gjennomsnitt, skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig)

ValgkampPolitikkutviklingSkoleringVelgerkontaktInnflytelseDebattarenaMinste N
SV4,084,443,253,243,303,01114
Ap4,714,604,193,923,843,54170
Sp4,414,483,673,703,563,19112
KrF4,324,323,943,593,483,17110
Venstre4,354,264,123,293,623,34112
Høyre4,314,264,023,483,433,13144
FrP4,654,584,814,193,843,85107

«Vet ikke» er utelatt fra beregningene.

Referanser

Allern, E. H., Bay, A.-H. & Saglie, J. (2013). The new politics of the welfare state? A case study of extra-parliamentary party politics in Norway. European Journal of Social Security, 15(3), 249–272. DOI: https://doi.org/10.1177/138826271301500302

Allern, E. H., Heidar, K. & Karlsen, R. (2016). After the Mass Party. Continuity and Change in Political Parties and Representation in Norway. Lanham, Md: Lexington Books.

Allern, E. H. & Karlsen, R. (2014). Unanimous, by acclamation? Party leadership selection in Norway. I Pilet, J. B. & Cross, W. P. (red.), The Selection of Political Party Leaders in Contemporary Parliamentary Democracies (s. 47–61). London: Routledge.

Allern, E. H. & Pedersen, K. (2007). The impact of party organizational changes on democracy. West European Politics, 30(1), 68–92. DOI: https://doi.org/10.1080/01402380601019688

Allern, E. H. & Saglie, J. (2012). Inside the black box: Parties as multi-level organisations in a unitary state. West European Politics, 35(5), 947–970. DOI: https://doi.org/10.1080/01402382.2012.706406

Bardi, L., Calossi, E. & Pizzimenti, E. (2017). Which face comes first? The ascendancy of the party in public office. I Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.), Organizing Political Parties (s. 62–83). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.003.0003

Bolin, N., Aylott, N., von dem Berge, B. & Poguntke, T. (2017). Patterns of intra-party democracy across the world. I Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.), Organizing Political Parties (s. 158–184). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.003.0007

Carty, R. K. (2013). Are political parties meant to be internally democratic? I Cross, W.P. & Katz, R. S. (red.), The Challenges of Intra-Party Democracy (s. 11–26). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199661879.003.0002

Duverger, M. (1959). Political Parties, 2. utg. London: Methuen.

Gauja, A. (2013). Policy development and intra-party democracy. I Cross, W. P. & Katz, R. S. (red.), The Challenges of Intra-Party Democracy (s. 116–135). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199661879.003.0008

Gauja, A. (2015). The individualisation of party politics: The impact of changing internal decision-making processes on policy development and citizen engagement. British Journal of Politics and International Relations, 17(1), 89–105. DOI: https://doi.org/10.1111/1467-856X.12035

Hazan, R. Y. & Rahat, G. (2010). Democracy within Parties. Candidate Selection Methods and their Political Consequences. Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199572540.001.0001

Heidar, K. & Saglie, J. (2003). Predestined parties? Organizational change in Norwegian political parties. Party Politics, 9(2), 219–239. DOI: https://doi.org/10.1177/13540688030092005

Hennl, A. & Franzmann, S. T. (2017). The effects of manifesto politics on programmatic change. I Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.), Organizing Political Parties (s. 259–284). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.003.0011

Jupskås, A. R. (2010). Rapport: Partimedlems- og landsmøtedelegatundersøkelsen 2009. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Jupskås, A. R. (2015). Persistence of Populism. The Norwegian Progress Party, 1973–2009. Doktoravhandling. Oslo: Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Jupskås, A. R. (2016). The Norwegian Progress Party: Between a business firm and a mass party. I Heinisch, R. & Mazzoleni, O. (red.), Understanding Populist Party Organization: The Radical Right in Western Europe (s. 159–188). London: Palgrave Macmillan. DOI: https://doi.org/10.1057/978-1-137-58197-6_7

Karlsen, R. (2010). Fear of the political consultant: Campaign professionals and new technology in Norwegian electoral politics. Party Politics, 16(2), 193–214. DOI: https://doi.org/10.1177/1354068809341055

Karlsen, R. & Saglie, J. (2017). Party bureaucrats, independent professionals or politicians? A study of party employees. West European Politics, 40(6), 1331–1351. DOI: https://doi.org/10.1080/01402382.2017.1290403

Katz, R. S. (2002). The internal life of parties. I Luther, K. R. & Müller-Rommel, F. (red.), Political Parties in the New Europe (s. 87–118). Oxford: Oxford University Press.

Katz, R. S. & Mair, P. (1993). The evolution of party organizations in Europe: The three faces of party organization. American Review of Politics, 14 (Winter), 593–617. DOI: https://doi.org/10.15763/issn.2374-7781.1993.14.0.593-617

Katz, R. S. & Mair, P. (1995). Changing models of party organization and party democracy: The emergence of the cartel party. Party Politics, 1(1), 5–28. DOI: https://doi.org/10.1177/1354068895001001001

Katz, R. S. & Mair, P. (2002). The ascendancy of the party in public office: Party organizational change in twentieth-century democracies. I Gunther, R., Montero, J. R. & Linz, J. J. (red.), Political Parties. Old Concepts and New Challenges (s. 113–135). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/0199246742.003.0005

Kirchheimer, O. (1966). The transformation of the Western European party systems. I LaPalombara, J. & Weiner, M. (red.), Political Parties and Political Development (s. 177–200). Princeton: Princeton University Press. DOI: https://doi.org/10.1515/9781400875337-007

Kölln, A. K. (2015). The effects of membership decline on party organizations in Europe. European Journal of Political Research, 54(4), 707–725. DOI: https://doi.org/10.1111/1475-6765.12110

Krouwel, A. (2006). Party models. I Katz, R. S. & Crotty, W. (red.), Handbook of Party Politics (s. 249–269). London: Sage. DOI: https://doi.org/10.4135/9781848608047.n22

Loxbo, K. (2013). The fate of intra-party democracy: Leadership autonomy and activist influence in the mass party and the cartel party. Party Politics, 19(4), 537–554. DOI: https://doi.org/10.1177/1354068811407583

Mjelde, H. L. (2013). Fremskrittspartiets organisatoriske utvikling fra 1973 til 2013: fra anti-parti til masseparti? Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 29(2), 120–130.

Offerdal, A. & Ringkjøb, H. E. (2002). Medlemsgrunnlag og medlemsaktivitet i lokale partilag. I Bukve, O. & Offerdal, A. (red), Den nye kommunen (s. 112–132). Oslo: Samlaget.

Pilet, J. B. & Cross, W. P. (2014). The selection of party leaders in comparative perspective. I Pilet, J. B. & Cross, W. P. (red.), The Selection of Political Party Leaders in Contemporary Parliamentary Democracies (s. 222–239). London: Routledge.

Rommetvedt, H. (2017). Politikkens allmenngjøring. 3. utg. Bergen: Fagbokforlaget.

Saglie, J. & Heidar, K. (2004). Democracy within Norwegian political parties: Complacency or pressure for change? Party Politics, 10(4), 385–405. DOI: https://doi.org/10.1177/1354068804043905

Scarrow, S. E. (1996). Parties and their Members. Organizing for Victory in Britain and Germany. Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/0198279183.001.0001

Scarrow, S. E. & Webb, P. D. (2017). Investigating party organization: Structures, resources, and representative strategies. I Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.), Organizing Political Parties (s. 1–27). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.003.0001

Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.) (2017). Organizing Political Parties. Representation, Participation, and Power. Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.001.0001

Svåsand, L. (1994). Fra mangfold til standardisering: Om utformingen av partienes organisasjoner. I Heidar, K. & Svåsand, L. (red.), Partiene i en brytningstid (s. 104–124). Bergen: Alma Mater.

Tan, A. (1997). Party change and party membership decline: An exploratory analysis. Party Politics, 3(3), 363–377. DOI: https://doi.org/10.1177/1354068897003003005

Valen, H., Narud, H. M. & Skare, A. (2002). Norway: Party dominance and decentralized decision-making. I Narud, H. M., Pedersen, M. N. & Valen, H. (red.), Party Sovereignty and Citizen Control (s. 169–215). Odense: University Press of Southern Denmark.

van Biezen I., Mair, P. & Poguntke, T. (2012). Going, going, ... gone? The decline of party membership in contemporary Europe. European Journal of Political Research, 51(1), 24–56. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1475-6765.2011.01995.x

van Biezen, I. & Piccio, D. R. (2013). Shaping intra-party democracy: On the legal regulation of internal party organizations. I Cross, W. P. & Katz, R. S. (red.), The Challenges of Intra-Party Democracy (s. 27–48). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199661879.003.0003

von dem Berge, B. & Poguntke, T (2017). Varieties of intra-party democracy: Conceptualization and index construction. I Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.), Organizing Political Parties (s. 136–157). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.003.0006

Webb, P. D. & Keith, D. (2017). Assessing the strength of party organizational resources: A survey of evidence from the Political Party Database. I Scarrow, S. E., Webb, P. D. & Poguntke, T. (red.), Organizing Political Parties (s. 31–61). Oxford: Oxford University Press. DOI: https://doi.org/10.1093/oso/9780198758631.003.0002

Whiteley, P. F. (2011). Is the party over? The decline of party activism and membership across the democratic world. Party Politics, 17(1), 21–44. DOI: https://doi.org/10.1177/1354068810365505

Aars, J. & Christensen, D. A. (2013). De mange partisystemene: Lokallister og nasjonale partier i kommunestyrevalget 2011. I Bergh, J. & Christensen, D. A. (red.), Et robust lokaldemokrati – lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011 (s. 147–163). Oslo: Abstrakt.

1Det kan imidlertid argumenteres for at en utbygd partiorganisasjon har fordeler også fra et konkurransedemokratisk perspektiv (Allern & Pedersen, 2007).
2Unntaket – ifølge Duverger (1959, s. 133) – var fascistpartier, som «are bold enough to confess in public what others practice in secret».
3De beskriver også en fjerde funksjon: å bidra med infrastruktur i oppbyggingen av de to andre ansiktene. Dette blir mindre viktig etter hvert, når de andre ansiktene er blitt veletablerte.
4I tre partier kom imidlertid ikke ungdomspartiene med i trekningen av utvalg. Dette svekker representativiteten, men har neppe betydelige konsekvenser for de samlede resultatene.
5Spørsmål: «I hvilken grad er du enig eller uenig i følgende påstander når det gjelder ditt eget partis organisasjon?». Svaralternativer: «Helt enig, nokså enig, både og, nokså uenig, helt uenig, vet ikke». Spørreskjemaet var ikke utformet med tanke på problemstillingene i denne artikkelen. Men selv om dette er sekundærdata, dekker påstandene likevel noen av de viktigste skillene jeg ønsker å fange opp. Dette spørsmålsbatteriet inngikk bare i 2009-undersøkelsen, og er ikke stilt i eldre eller nyere undersøkelser. Dermed er det ikke mulig å studere utviklingen over tid.
6Utsagn D viser til «aktivister og nye folkevalgte». Dette er et mer aktivt sjikt enn «vanlige folk» i utsagn E og F, men utsagn D viser likevel først og fremst til folk i lokallagene, ikke i hovedorganisasjonen. Det store flertallet av et partis folkevalgte er jo lokalpolitikere.
7Tabell 2 bekrefter denne antakelsen: andelen som svarer «vet ikke» er ubetydelig blant landsmøtedelegatene.
8«Både og» og «vet ikke» ble slått sammen til en midtkategori. Alle korrelasjoner er statistisk signifikante. Sammenhengen mellom de to målene på påvirkning nedenfra – at partiorganisasjonene fungerer som debattarena og gir mulighet for innflytelse – er særlig sterk (Pearsons r = 0,68).
9Henholdsvis 1,02 og 0,96.
10Jeg prøvde også ut tofaktorløsninger, der matrisen ble rotert (oblique rotasjon) for å oppnå en enklere struktur. Innflytelse og debattarena ladet høyt på den første faktoren, mens politikkutvikling og valgkamp ladet høyt på den andre. Velgerkontakt og skolering var knyttet til den første faktoren i medlemsutvalget og den andre faktoren blant landsmøtedelegatene. De to faktorene var sterkt korrelert (0,54 og 0,55). Den andre faktoren ser ikke ut til å gjenspeile noen underliggende modell. Grunnen til at valgkamp og politikkutvikling ser ut til å være forbundet, kan ganske enkelt være at det var flere respondenter som sa seg enig i disse to utsagnene enn i de øvrige.
11«Langsiktig politikkutvikling» kan imidlertid oppfattes som en henvisning til utvikling av partiprogrammer, og der spiller grasrotpartiet absolutt en rolle.
12Medlemsundersøkelsen har også et spørsmål om hvorfor man meldte seg inn i partiet. Jeg har skilt ut kategorien «Ønsket bare å markere (passiv) støtte til partiet» som ble valgt av 16 %, fra alle andre motiver, og beregnet separate gjennomsnittsverdier i de to gruppene. Også her er forskjellene små, men for tre av utsagnene (skolering, innflytelse og debattarena) hadde de som i utgangspunktet var passive støttemedlemmer en noe mer positiv vurdering.
13FrP-medlemmene ligger noe under gjennomsnittlig aktivitetsnivå, men spredningen mellom partiene er liten. 49 % av FrP-medlemmene hadde deltatt på partiarrangementer siste år. I de andre partiene varierte tallet mellom 48 og 58 %.
14Denne innvendingen er mindre relevant i den grad det fallende medlemstallet skyldes generasjonsutskiftning, snarere enn at misfornøyde medlemmer forlater partiene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon