Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 239-260)
av Jo Saglie
SammendragEngelsk sammendrag

Partiorganisasjonene sies å få mindre betydning, ifølge forskere og eksperter – men hva mener medlemmene selv? Denne artikkelen kaster lys over hvordan norske partimedlemmer og landsmøtedelegater selv vurderer organisasjonene sine, ved hjelp av data fra Partimedlems- og landsmøtedelegatundersøkelsen 2009. Det er blitt færre partimedlemmer, og partienes folkevalgte politikere har styrket sin stilling. Likevel var medlemmer og landsmøtedelegater ganske fornøyd med hvordan organisasjonene fungerte. I strid med forventningene ble utadrettede aktiviteter ikke oppfattet som mer velfungerende enn det interne arbeidet. Landsmøtedelegater var mer tilfreds enn vanlige medlemmer. Partiforskjellene var jevnt over små, med ett unntak: I Fremskrittspartiet var medlemmer og delegater klart mer fornøyd enn i de andre partiene.

Extra-parliamentary party organizations are said to be losing importance. This article sheds light on how party members and congress delegates themselves view their organizations by means of a 2009 survey covering the seven main Norwegian parties. Although membership has declined and the parties in public office have strengthened, members and activists were quite satisfied with how their organizations work. Against expectations, outward-oriented activities were not perceived as functioning better than inward-oriented activities. Congress delegates were more satisfied than rank-and-file members. Differences between parties were generally small, but satisfaction was clearly higher in the right-wing populist Progress Party than in other parties.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 261-279)
av Anne Lise Ellingsæter
SammendragEngelsk sammendrag

Avtradisjonalisering er et kjennetegn ved senmoderne samfunn. Utviklingen i ekteskapsinstitusjonen speiler avtradisjonaliseringsprosesser: ekteskapsratene går ned, samboerskap er blitt vanlig, flere barn fødes utenfor ekteskap og flere skiller seg. Ekteskapet har mistet sin selvfølgelige status som institusjonell ramme for samliv og foreldreskap. Men hvorfor fortsetter likevel det store flertallet å gifte seg, også i Norge, et land der avtradisjonaliseringsprosessene er mest markante? Basert på intervjuer med 27 kvinner og menn som enten nylig hadde giftet seg eller planla bryllup, undersøkes følgende to spørsmål i denne artikkelen: Hvilke motivasjoner hadde de for å følge tradisjonen med å gifte seg? Og hvordan skjedde ekteskapsinngåelsen – hvilken plass og mening hadde tradisjoner som frieri, vielse, bryllupsfeiring og navnebytte? Den gjengse motivasjonen for å gifte seg var at ekteskapskontrakten gir økt følelsesmessig trygghet i en tid med ustabile samliv. Tradisjonelle elementer inngikk i bryllupsritualene– men i flytende blandinger og omfang, og valgene involverte ulike nivåer av refleksjon og tilpasninger.

Detraditionalisation is a characteristic of late modern society. Changes in the marriage institution signify detradtionalisation processes: Falling marriage rates, rising cohabitation, more children born outside marriage and increasing divorce rates. Marriage has lost its self-evident status as the institutional frame of intimate relations and parenthood. But why does a large majority still marry in Norway, a country where the processes of detraditionalisation are most prominent? Based on interviews with 27 women and men who had recently married or were soon going to, this article addresses two questions: What motivations did they have to follow the tradition of marriage? And how did the marriage happen – what place and meaning did traditions like the proposal, the wedding ceremony, the wedding reception and name change have? The common motivation for marriage is that the marriage contract provides emotional reassurance in a time of instable intimate relations. The uses of traditional rituals were fluid and varying – involving different degrees of reflection and adjustment.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 280-302)
av Gunnar C. Aakvaag
SammendragEngelsk sammendrag

Inspirert av det faghistoriske skillet mellom funksjonalisme og konfliktteori introduserer og forsvarer denne artikkelen et rammeverk for en positiv sosiologi; en sosiologi om det som fungerer godt i samfunnet. Jeg presenterer og kritiserer først den positive sosiologiens hovedkonkurrent, den kritiske sosiologien, hvorpå jeg lanserer et rammeverk for positiv sosiologi basert på tre pilarer: samtidsdiagnostisk, metodologisk og teoretisk optimisme. Deretter illustreres svakhetene til den kritiske sosiologien og styrkene til den positive med et case: forsøket på å lage en samtidsdiagnostisk modell av det norske samfunnet. Artikkelen konkluderer med at selv om forholdet mellom kritisk og positiv sosiologi primært er komplementært, trenger vi et positivt sosiologisk forskningsprosjekt som kan utfordre den kritiske sosiologien.

This article presents and defends a framework for a positive sociology: a sociology addressing what works well in society. Inspired by the distinction between functionalism and conflict theory, I start out by introducing and criticizing the main adversary of positive sociology, namely critical sociology. I then proceed to launch a framework for positive sociology based on three pillars: societal, methodological and theoretical optimism. In the next section, I illustrate the shortcomings of critical sociology and the strengths of positive sociology by discussing a case: the attempt to construct an overall sociological model of contemporary Norwegian society. Lastly, the article concludes that even though the relationship between positive and critical sociology is mainly complementary, a positive sociological research project is needed in order to challenge the dominance of critical sociology.

Forskningskommentar
Åpen tilgang
Neoliberal urbanitet
– om betingelser for bruken av de urbane offentlige rommene
Vitenskapelig publikasjon
(side 303-317)
av Terje Holsen

www.idunn.no/tfs

Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) er Norges ledende samfunnsvitenskapelige tidsskrift. Tidsskriftet dekker hele spekteret av norsk samfunnsforskning og publiserer arbeider av høy kvalitet fra sosiologi, statsvitenskap, sosialantropologi, økonomi, historie, medievitenskap og samfunnsgeografi. TfS publiserer vitenskapelige originalartikler på norsk og andre skandinaviske språk, basert på empiriske undersøkelser og/eller teoretisk analyse. Tidsskriftet utgir også forskningskommentarer og symposier, samt bokanmeldelser.

Redaktører

Rune Karlsen

Arnfinn Haagensen Midtbøen

Redaksjonssekretær

Gerd Granhaug

Redaksjonsråd

Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet

Elisabeth Ivarsflaten, Universitetet i Bergen

Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger

Anne Krogstad, Universitetet i Oslo

Mia Lövheim, Uppsala Universitet

Bente Rasmussen, NTNU

Bo Rothstein, Göteborgs Universitet

Garbi Schmidt, Roskilde Universitet

Iselin Theien, Norges forskningsråd

Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø

Sats: Laboremus Sandefjord AS

Design: Type-it AS, Trondheim

ISSN Online: 1504-291X

DOI: 10.18261/issn.1504-291X

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon