Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Likestillingsintegrering i kvinnedominerte sektorer – horisontale styringsutfordringer

Gender mainstreaming female-dominated sectors – horizontal governing challenges



Forsker II, Østlandsforskning




Førsteamanuensis, Dronning Mauds Minne Høgskole

I artikkelen rettes søkelyset på tverrgående styringsutfordringer knyttet til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Vi analyserer og sammenligner likestillingsintegrering i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren. Avgrenset spør vi om rekruttering av menn i disse sektorene forstås som løsning på samfunnsproblemet med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Vi bygger på tidligere forskning om likestillingens tilordning i systemene ved hjelp av Luhmanns teori om selvrefererende sosiale system. Datamaterialet er policydokument som omhandler sektorenes utfordringer i perioden 2000–2016. Dokumentene analyseres med bruk av Bacchis «What’s the problem represented to be»-tilnærming. Vi finner at rekruttering av menn er løsninger på sektorspesifikke problemrepresentasjoner, som kapasitets- og kompetanseutfordringer, men at løsningene over tid forsvinner og dukker opp i likestillingssystemet. Systemenes selvrefererende virkemåte driver en tvungen tilordning av likestillingsintegrering som medfører usynliggjøring av problemrepresentasjoner knyttet til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Systemenes selvrefererende virkemåte ser ut til å være en hemmer for rettferdighetsforståelser rundt likestilling. Vi ser en forsterking av et likestillingsspesialisert system på grunn av funksjonell differensiering, og diskuterer horisontale styringsutfordringer knyttet til likestillingsintegrering.

Nøkkelord: Likestillingsintegrering, Luhmann, rekruttering av menn, horisontal styring

The article focuses on cross-cutting management challenges related to the gender-divided labor market. We analyze and compare gender mainstreaming in the kindergarten, nursing and caregiving sectors. In limited terms, we ask whether the recruitment of men is understood in these sectors as a solution to the social problem of the gender-divided labor market. We build on earlier research into equality allocation in systems using Luhmann's theory of self-referencing social systems. The data material is policy documents that address the sectors’ challenges in the period 2000–16. The documents are analyzed using Bacchi’s ‘WPR’ approach. We find that the recruitment of men is a solution to sector-specific problem representations such as capacity and competence challenges. Over time, this solution disappears, even though the sectoral problems persist. Gender balance as a solution to sectoral problems reoccurs in the recent gender equality policy. The self-reliant behavior of the systems drives a forced allocation of gender equality, which leads to the invisibility of problem representations related to the gender-divided labor market. The self-reliant behavior of the systems seems to be a barrier to justice around equality. We suggest the reinforcement of a gender equality-specialized system, appearing due to functional differentiation, discussing the coordination challenges of this for gender mainstreaming.

Keywords: Gender mainstreaming, Luhmann, recruitment of men, horizontal governance

Innledning

En aktuell styringsproblematikk i samfunn kjennetegnet av spesialiserte og fragmenterte system, er behov for horisontal styring på tvers av systemene (Christensen & Lægreid, 2014; Røiseland & Vabo, 2012). Spesialiserte system trekker ikke nødvendigvis i samme retning for å løse komplekse, tverrsektorielle samfunnsproblem. Dette genererer behov for styringsverktøy som virker på tvers og samordnende styringsledd (Busch, 2013; Christensen & Lægreid, 2014). Manglende likestilling, knyttet til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, er et slikt systemoverskridende samfunnsproblem. Skjev kjønnsbalanse hindrer likestilt yrkesdeltakelse, og er likestillings-Norges «akilleshæl» (Annfelt & Gullikstad, 2013; Hamre, 2016; Reisel & Teigen, 2014). I artikkelen retter vi søkelyset på tverrgående styringsutfordringer knyttet til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og undersøker hvordan likestillingsintegrering fungerer som tverrgående styringsverktøy for å fremme kjønnsbalanse i utvalgte kvinnedominerte sektorer.

Likestillingsintegrering (gender mainstreaming) er det rådende styringsverktøyet for å oppnå kjønnslikestilling både i Norge og internasjonalt (Annfelt & Gullikstad, 2013; Bendl & Schmidt, 2013). Likestillingsintegrering skal iverksette likestillingsperspektiv i alle styringsledd (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008), på tvers av sektorer. Den skal endre normer og praksiser som forårsaker systematiske forskjeller mellom kvinner og menn (Mahapatro, 2014), slik som det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. I Norge kombineres likestillingsintegrering med et sektoransvarsprinsipp. Hver sektor og hvert forvaltningsnivå har ansvar for å fremme likestilling og prioritere det i sine budsjett (Skjeie, 2013).

Til tross for tiår med likestillingsintegrering, består det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge. Forskningslitteraturen tilbyr forklaringer som plasserer utfordringen i kjernen av styringsproblematikken vi har skissert. Kombinasjonen av likestillingsintegrering og sektoransvarsprinsippet fragmenterer implementeringsansvaret i systemene (Skjeie, 2013), selv om Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er gitt et særskilt ansvar for å samordne likestillingsarbeidet på tvers (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015). Manglende kunnskap i systemene om både forståelser av kjønn (Eveline & Bacchi, 2005) og om likestilling (Skjeie, 2013) er begrensende for likestillingsintegrering, samtidig som sektoransvarsprinsippet bidrar til at likestillingsarbeid konkurrerer og taper i møte med andre hensyn innenfor de forskjellige områdene (Skjeie, 2013). Skjeie og Teigen (2003) beskriver en tilsvarende tilordning av likestilling til konkurrerende prinsipp i sine analyser av likestillingspolitikken. Tilordningen er resultat av politiske forhandlingsprosesser om likestillingens innhold og mening i systemene (Skjeie & Teigen, 2003). Vi videreutvikler dette arbeidet om systemisk tilordning av likestillingsintegrering ved hjelp av Luhmanns (2000) ideer om selvrefererende, autopoetiske system.

For Luhmann (2000) består samfunnet av selvrefererende og kommunikative system. Det betyr at systemene kun forstår seg selv, sine utfordringer, sin omverden og ytre styringskrav ut fra seg selv (Moe, 1994). Vi kombinerer dette perspektivet med Bacchis «What`s the problem represented to be»-tilnærming (Bacchi, 1999, 2000, 2012) som analyserer policyproblem som sosialt konstruerte problemrepresentasjoner av styringsdiskurser. Dette muliggjør problematiseringer av likestillingsintegrering som tverrsektoriell styring. Vi kan ikke finne studier av likestillingsintegrering gjort i et slikt diskursivt systemperspektiv. En slik analyse utvider forståelsene av hva som begrenser likestillingsintegrering og tverrsektorielle styringsutfordringer. Sentrale styringsdokument innenfor pleie- og omsorgssektoren og barnehagesektoren analyseres for å belyse forskningsspørsmålet: Hvordan forstås rekruttering av menn, og dermed bedre kjønnsbalanse, som svar på sektorspesifikke problemrepresentasjoner? På bakgrunn av funnene fra analysen diskuterer vi tilordningen av likestilling i systemene og deres tverrgående styringsutfordringer. Diskusjonen gir en økt forståelse av hva som kan hindre implementering av likestillingsintegrering.

Luhmann og sosiale system

Luhmann (2000) betrakter samfunnet som sammensatt av ulike sosiale, selvrefererende system. Disse systemene evner å lage interne relasjoner som de forstår som ulike sine relasjoner til omverdenen. Slike system kan forstås som «a functional entity that is operationally distinct from and so distinguishable from other systems» (Moeller, 2011: 56). Barnehagesektoren og pleie- og omsorgssektoren er slike funksjonelle enheter, operasjonelt adskilt og mulig å forstå som forskjellige fra hverandre. Vi benytter tre begreper fra Luhmanns systemteori: «selvrefererende system», «funksjonell differensiering» og «binære koder».

Selvrefererende system

Systemene samfunnet består av, utvikler seg som svar på en stadig mer kompleks og kaotisk verden. Systemene reduserer kompleksiteten ved å omforme problemene i omgivelsene til interne og systemiske håndterbare problem (Brans & Rossbach, 1997). Forenkling skjer ved at problem reformuleres og forenkles gjennom systemenes kommunikative og selvrefererende virkemåte, som vil si at systemet forstår sine problem og oppgaver ut fra seg selv (Moe, 1994). Hva systemene oppfatter som relevant og meningsfylt å jobbe med, produseres og reproduseres derfor i og av systemet selv.

Meningsdannelsen i systemene kan forstås som systeminterne diskurser; det er en kommunikativ, diskursiv virkelighet som råder i systemet (Moeller, 2011: 82). Samtidig påvirkes systemet til en viss grad utenfra, men forstår «ytre impulser» som f.eks. krav om likestillingsintegrering, bare ut fra egen selvforståelse og behov for avgrensning og forenkling (Moe, 1994). Fortolkning og meningsdanning på bakgrunn av systemets selvrefererende virkemåte blir mekanismen bak tilordning av ytre krav. I tilordningstvangen ligger også kimen til horisontale styringsutfordringer. Er det mulig å se for seg like problem- og løsningsrepresentasjoner av overordnede samfunnsproblem i det enkelte system?

Funksjonell differensiering og binære koder

Systemene er hverandres miljø og omverden, og jobber med stadige grensedragninger mot omverdenen og de andre systemene (Moeller, 2011: 64). Det som ekskluderes eller skilles ut fra ett system er utgangspunkt for ny systemdanning eller endring av eksisterende system. Dette bidrar til ytterligere fragmentering, forstått som funksjonell differensiering. Sett slik vil aktørene i barnehagesystemet definere ut gamle, syke og pleietrengende som irrelevante og ikke noe de skal ivareta. Unntaket vil være om det gir mening ut fra en barnehagesystemdiskurs, som del av det pedagogiske arbeidet ved barnehagens adventsbesøk på sykehjemmet. Dette er et eksempel på hvordan problem fortolkes gjennom systembrillene.

Den funksjonelle differensieringen fører med seg integrerings- og samordningsutfordringer knyttet til kommunikasjon mellom systemene, dvs. horisontal styringsproblematikk. Et eksempel fra helsevesenet er introduksjonen av samhandlingsreformen for å fremme samarbeid på tvers av system, henholdsvis sykehus og kommuner (Grimsmo, Kirchhoff & Aarseth, 2015). Systemene må kunne kommunisere med hverandre, men dette vanskeliggjøres av de systeminterne diskursene.

Behovet for kommunikasjon imøtekommes, ifølge Luhmann, ved å utvikle generaliserbare medier som et felles og mer entydig språk som flere eller alle systemene forstår (Moe, 1994). Eksempler på generaliserte medier er «penger» og «makt». Ut fra kommunikasjonsmidlene utvikles det binære koder som etablerer mening og sammenheng for systemene, f.eks. hva som er lovlig/ulovlig eller legitimt/illegitimt i sektorene. I tillegg til generaliserte medier, utvikles behov for koordinering gjennom system som tilstreber seg en overgripende funksjon.

Fra dette kan vi problematisere tverrsektoriell, horisontal styring av likestillingsintegrering mot kjønnsbalanse. Et spørsmål er om rekruttering av menn oppfattes som systemrelevant og i så fall på hvilken måte, og effekten av måten rekruttering av menn gjøres relevant på. Et annet spørsmål er hvordan likestillingssystemet kommuniserer til barnehage- og pleie- og omsorgssektoren for å sikre kjønnsbalanse i kvinnedominerte yrker.

Velkjente likestillingsargument

Hvilke argument finnes for at likestilling i arbeidslivet er viktig? Helga Hernes (1982, 1987) presenterer i sine studier av politisk deltakelse tre argument for kjønnsbalanse i politikken. Disse kan overføres til andre områder i samfunnet, som kjønnsbalanse i yrkesdeltakelse i henholdsvis manns- og kvinnedominerte sektorer (Eide, Lauritzen, Olsvik & Stokke, 2014; Kasin & Slåtten, 2015; Skjeie & Teigen, 2003; Svare, 2009). Argumentene er relatert til rettferdighet, ressurser og interesser.

Rettferdighetsargumentet bygger på en prinsipiell argumentasjon om at alle samfunnsgrupper har lik rett til deltakelse (Hernes, 1987; Skjeie & Teigen, 2003). Bak ligger et virksomt demokratisk prinsipp om åpenhet, inklusjon og likhet. Yrkesdeltakelse er her en rettighet den enkelte har ved å være borger. Rettferdighetsargumentet har et tydelig fokus på ikke-diskriminering og at alle har lik rett til deltakelse på samfunnets ulike områder, deriblant hele arbeidsmarkedet. Det er et overordnet argument som knytter seg til den enkeltes rett til å kunne delta på alle felt i samfunnet og medborgerskap, og som er lett å knytte til et makronivå i samfunnet – uten tanke på særinteresser.

Ressursargumentet har en nytteorientering hvor likestilling sees som et middel for å sikre effektiv ressursutnyttelse av talentet og arbeidskraften i befolkningen. Ressursargumentet er formulert i to varianter, en forskjellsvariant og en likhetsvariant (Skjeie & Teigen, 2003), som er direkte knyttet til forståelser av kjønn. Forskjellsvarianten fremhever at kvinner og menn er forskjellige og at ulikhetene er komplementære. De vil derfor utfylle hverandre og bidra ulikt på de samme arenaene. Likhetsvarianten fokuserer på at en likere rekruttering av menn og kvinner bidrar til bedre utnyttelse av de samlede ressursene i samfunnet (Skjeie & Teigen, 2003).

Interesseargumentet, hevder Hernes (1982, 1987), bygger på et sosialistisk-feministisk prinsipp og skiller seg fra de to andre argumentene. Dette argumentet peker på at kvinners og menns interesser kan stå i konflikt, og at det derfor er nødvendig at begge gruppenes interesser er representert der hvor beslutninger tas. En mer balansert representasjon vil kunne endre systemet innenfra og bryte opp den institusjonaliserte konflikten.

De ulike argumentene står i forhold til hverandre og endrer seg over tid. Alnebratt og Rönnblom (2016) argumenterer for at nyttediskursen er mer fremtredende enn solidaritet, likhet og rettferdighetsdiskursene i dagens samfunn. Likestillingsintegrering som strategi bygger på en tankegang om likestilling som noe lønnsomt og nyttig, både for den enkelte, for organisasjonen eller bedriften, og samfunnet (Squires, 2005). Argumentene har i tillegg vist seg å ha ulik gjennomslagskraft på henholdsvis samfunns- og organisasjonsnivå, slik f.eks. Kasin og Slåtten (2015) har funnet i barnehagesektoren. På hvilke måter tilordningen mellom de ulike argumentene skjer seg imellom og i møte med systemiske forståelser gjøres til et empirisk spørsmål her, og vi forventer å finne tilordning av disse argumentene i materialet vårt, knyttet til policyargumentasjon for kjønnsbalanse.

Data og analytisk tilnærming

Datamaterialet vi har valgt er policydokument, dvs. stortingsmeldinger og handlingsplaner fra perioden 2000–2016 i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren. Sektorene er sterkt kvinnedominert, og med små endringer de siste årene. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i perioden 2008 til 2016 var en liten økning i andel menn blant de sysselsatte i sektorene. Som vist i figur 1 har mannsandelen i pleie- og omsorgssektoren økt fra 12 til 16 prosent i perioden, mens andelen i barnehagesektoren har økt fra 9 til 11 prosent i samme periode.

Figur 1. Kjønnsfordeling blant ansatte i pleie- og omsorgs- og barnehagesektoren. Prosent Kilde: Statistisk sentralbyrå, egne beregninger

Begge disse to kvinnedominerte sektorene har vært underlagt styringsforsøk for å bedre kjønnsbalansen. Dette gjør dem egnet for å studere likestillingsintegrering. Styringsforsøkene artikuleres i policydokument. Som analytisk grep benytter vi derfor Bacchis «What’s the problem represented to be»-tilnærming (WPR) (Bacchi, 1999, 2000, 2012). Ulike typer styringsdokument er åpenbare datakilder til en WPR-analyse. Bacchi (1999) analyserer policyproblem som problemrepresentasjoner. Problemrepresentasjoner viser til at problem i policydokument ikke kan forstås som nøytrale og entydige enheter. De har implisitte årsakssammenhenger, virkelighetsforståelser og interesser som henger sammen med løsningene de legger grunnlag for. Et problem kan skrives frem slik at det representerer en gitt måte å se virkeligheten og årsakssammenhenger på, og dermed representere gitte styringsdiskurser. En slik representasjon av problemet kan ut fra andre styringsdiskurser konkurrere med andre mulige representasjoner av samme problem. Samtidig legger måten problemet representeres på, føringer for løsningene som skisseres.

Dette korresponderer med poststrukturelle maktperspektiv på styring hvor diskurser, også sett som kunnskap (erkjennelse) og makt, henger sammen (Dean, 2004). Diskurser reflekterer ikke sosiale størrelser eller relasjoner, men produserer dem. De setter rammer for hva som er mulig å tenke og å handle. På den andre siden produserer de også stillhet og usynliggjøring gjennom det som ikke uttrykkes. Diskurser har derfor to sider, både det som ytres og representeres og det som ikke synliggjøres (Foucault, 1972).

Sammenhengen mellom problemrepresentasjoner og løsninger har inspirert våre analyser. Bacchi oppfordrer også til å gå fra løsningene og til problemrepresentasjonene, slik vi gjør i denne artikkelen: «It starts from the premise that what one proposes to do about something reveals what one thinks is the problematic (needs to change)» (Bacchi, 2012: 21). Vi har valgt å spørre: Hvilke problem er bedre kjønnsbalanse løsning på? Ved å analysere løsninger og problemrepresentasjoner i policytekster, får vi grep om de systeminterne diskursene og hvordan systemet ser seg selv og sine omgivelser. Et eksempel er hvordan kvinner, ved å representere mangfold, sees som nyttige for innovasjonsprosesser, verdiskaping og for velferdsstaten. Ved å analysere det problemet kvinner i innovasjonsprosesser skal være en løsning på, får man innsikt i at disse forståelsene knytter seg til en neo-liberal, velferdsstatlig styringsrasjonalitet (Kvidal-Røvik & Ljunggren, 2016). Sammenligning er et analytisk grep for å få fatt i de rådende diskurser (Jørgensen & Phillips, 2013). Gjennom å sammenligne og se etter likheter og forskjeller mellom sektorenes problemrepresentasjoner og løsninger, trer de systemiske diskursene frem. Det er grunn til å anta at en analyse av pleie- og omsorgs- og barnehagepolicy vil gi innblikk i ulike systemiske diskurser, med ulike problemforståelser og løsninger.

Analysespørsmål

For å gjennomføre en WPR-analyse, har Bacchi formulert seks analytiske spørsmål som kan stilles til tekstene (Bacchi, 2012: 21). Vi er inspirert av disse spørsmålene i våre analyser, og har valgt ut og tilpasset de spørsmålene vi anser som mest relevante for vårt forskningsspørsmål. Forskningsspørsmålet er relatert til hvordan rekruttering av menn forstås som svar på problemet med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. De analytiske spørsmålene vi har stilt til tekstene er:

  1. Hvilke problem skal flere menn i de to sektorene løse? Endres dette over tid?

  2. Hvilke forståelser ligger til grunn for problemrepresentasjonene og løsningene?

  3. Hva skyggelegges av problemrepresentasjonene, og kan vi finne spor etter tilordninger i problemrepresentasjonene og løsningene?

  4. Hvilke konsekvenser har problemrepresentasjonene for likestillingsintegrering som styringsverktøy?

Problemrepresentasjoner og mulige systemrasjonaliteter og selvforståelser kan analyseres ved å se etter innholdsendringer over tid i policytekstene. Sektorene har vært igjennom store forandringer. På barnehagefeltet har den massive utbyggingen av barnehageplasser blant annet vridd sektordiskusjonene over på spørsmål om kvalitet (Gotvassli & Vannebo, 2016; Vassenden, Thygesen, Bayer, Alvestad & Abrahamsen, 2011). I helsesektoren har samhandlingsreformen bidratt til at mer ansvar og flere oppgaver har blitt lagt på de kommunale pleie- og omsorgstjenestene (Grimsmo et al., 2015). Et utvalg av tekster som fanger opp endring over tid var derfor hensiktsmessig, og siden begge sektorene har gjennomgått store endringer fra 2000-tallet, valgte vi å avgrense tidsperioden 2000–2016. Spørsmål 1–3 løftes frem i analysedelen og spørsmål 4 i diskusjonen.

Utvalgte dokument

Utvalget av tekster som er analysert ved hjelp av de analytiske spørsmålene over, er resultat av en stegvis utvelgelsesprosess. Inklusjonskriterier har vært at de må omhandle kommunal pleie- og omsorgssektor og barnehagesektoren, de må omtale utfordringer i sektoren, og gjerne menn i sektoren. Utgangspunktet vårt var å analysere meldinger til Stortinget. Det er sentrale styringsdokument hvor arbeid som gjøres på feltet og fremtidig politikk diskuteres. Stortingsmeldinger presenterer ofte regjeringens løsninger på problem, hvilket implisitt gir oss tilganger til problemrepresentasjonene.

Funn av viktige intertekstuelle referanser i analysene bidro imidlertid til at nye tekster som handlingsplaner og likestillingsdokument ble inkludert i materialet, og utvalget er dermed resultat av analyseprosessen. Det betyr at det kan finnes handlingsplaner og strategier i sektorene som omhandler tematikken, men som ikke er med i utvalget.

Søket etter dokumentene ble gjort på regjeringens hjemmeside www.regjeringen.no, under Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Søkene ble gjort i fem steg, og er illustrert i figur 2:

Figur 2. Stegvis dokumentutvelgelse

De seks relevante intertekstuelle dokumentene vi fant i utvalget av stortingsmeldingene er handlingsplaner og kompetansestrategier fra de to valgte sektorene, og stortingsmeldinger som omhandler likestilling fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Alle dokumentene vi har analysert er samlet i tabellen under.

Vi går nå videre med å presentere analysene av styringsdokumentene. Analysene er strukturert kronologisk etter år for å vise endring over tid, og dokumentene for begge sektorene presenteres samlet for å sammenligne argumentasjon og tilordning i sektorene. Mot slutten av artikkelen diskuterer vi funnene fra analysen knyttet til begreper om selvrefererende system og funksjonell differensiering, og hvilke styringsutfordringer likestillingsintegrering kan føre til.

Tabell 1.

Oversikt over dokument som er analysert

SystemMeldinger til StortingetPlaner og strategier
Barnehagesystemet Meld. St. 19 (2015–2016) Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2015) Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020 (Kunnskapsdepartementet, 2013)
Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage (Kunnskapsdepartementet, 2012) Handlingsplan for likestilling i barnehage og grunnopplæring 2008–2010 (Kunnskapsdepartementet, 2007)
St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2008)
St.meld. nr. 27 (1999–2000) Barnehage til beste for barn og foreldre (Barne- og familiedepartementet, 1999)
Pleie- og omsorgssystemet Meld. St. 26 (2014–2015) Framtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014) Omsorg 2020. Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015)
Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012) Rapport. Nr. 3. Rekruttering for betre kvalitet. Rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell 2003–2006. (Sosial- og helsedirektoratet, 2006)
St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2005)
St.meld. nr. 45 (2002–2003) Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene (Sosialdepartementet, 2002)
St.meld. nr. 28 (1999–2000) Innhald og kvalitet i omsorgstenestene. Omsorg 2000. (Sosial- og helsedepartementet, 1999)
Likestillingssystemet Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn.(Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015) Likestilling 2014. Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011)

Rekruttering av menn som løsning på sektorproblem

I begge sektorene presenteres ulike overordnede problemrepresentasjoner som er stabile over tid. Et bilde tegner seg av en barnehagesektor som i økende grad problematiserer innholdet i tjenesten forstått som kvalitet, og i avtagende grad problematiserer et kapasitetsproblem. I pleie- og omsorgssektoren utvikles en sterkere problematisering av tjenestens kapasitet. I begge sektorene er rekruttering en del av løsningene som presenteres. Menn, skal vi se, argumenteres inn til ulike tider og på forskjellige måter.

To sentrale problemrepresentasjoner

Det kom ut en stortingsmelding i hver av sektorene i 1999: St.meld. nr. 27 (1999–2000) Barnehage til det beste for barn og foreldre (Barne- og familiedepartementet, 1999) og St.meld. nr. 28 (1999–2000) Innhald og kvalitet i omsorgstenestene. Omsorg 2000 (Sosial- og helsedepartementet, 1999). Barnehagemeldingen omhandler virkemidler og tiltak for å sikre full barnehagedekning. Dette krever økt bemanning, både med og uten fagkompetanse. Det settes et mål om 20 prosent menn i barnehagesektoren. Selv om innhold i barnehagen er viktig, er hovedmålet for regjeringa å «[…] føre ein barnehagepolitikk der alle familiar som ønskjer det, skal få eit tilbod om barnehageplass» (Barne- og familiedepartementet, 1999: 9).

Samtidig peker meldingen fremover på en sektor med full barnehagedekning, og oppmerksomheten må rettes mer mot innholdet i tjenestene. I den forbindelse ble det tydeliggjort at menn i barnehagen er viktig for barna:

Det er svært viktig at barna møter både kvinner og menn i barnehagen. Særleg er det viktig at dei kan møte menn som nære førebilder også utanfor familien (Barne- og familiedepartementet, 1999: 88).

Det er stillhet rundt hvorfor eller hva menn kan bidra med overfor barna, annet enn at det påpekes at det er viktig at barn møter menn også utenfor familien. Det er i kraft av å være forskjellig fra kvinner at menn er aktuelle; et forskjellsbasert ressursargument for rekruttering av menn til barnehagene.

Bemanning og kvalitet i tjenesten omhandles i stortingsmeldingen om kommunale pleie- og omsorgstjenester fra samme år (Sosial- og helsedepartementet, 1999). I stortingsmeldingen ønsker regjeringen å se på kvalitet, innhold og verdigrunnlag i tjenestene etter år med utbygging av kapasiteten til de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Samtidig peker meldingen fremover mot en fremtidig kapasitets- og kvalitetsutfordring, fordi befolkningen eldes og mangfoldet av pasienter øker. Dette medfører en stor rekrutteringsutfordring:

Ei av dei største utfordringane for omsorgstenestene er å rekruttere og ta vare på personalet. Dersom desse problema ikkje blir løyste, vil vi etter kvart kunne oppleve ei krise (Sosial- og helsedepartementet, 1999: 52).

I barnehagedokumentet etterspørres menn for å sikre økt kvalitet på tjenestene overfor barna i barnehagen. Kapasitetsproblemet forstås i pleie- og omsorgssektoren som så grunnleggende at man ikke kan løse det med enkelttiltak. Meldingen (Sosial- og helsedepartementet, 1999: 52) peker på en rekke tiltak for å løse kapasitetsutfordringene, deriblant bedre ledelse i tjenestene for å fremme et godt arbeidsmiljø og beholde en stabil arbeidskraft, frivillighet, teknologiske løsninger og en mer offensiv rekrutteringspolitikk rettet mot ungdommen:

For å få nok arbeidskraft i helse- og sosialsektoren må arbeidsplassane vere slik utforma at unge jenter framleis vel utdanning og arbeid innan helse- og sosialfag, og unge gutar må få vekt si interesse for desse faga (Sosial- og helsedepartementet, 1999: 53).

På dette tidspunktet ser vi at pleie- og omsorgssektoren har lite fokus på unge menn som en ressurs, selv om det nevnes så vidt som del av en mulig løsning på det som presenteres som et kapasitetsproblem.

Oppsummert finner vi i dokumentene to ulike hovedproblemrepresentasjoner som kommer til å dominere systemene fremover. Barnehagesektoren, med full barnehagedekning, ser frem mot tiltakende innholds- og kvalitetsutfordringer. Kommunal pleie- og omsorgssektor peker mot en fremtidig kapasitetskrise som også kobles til kvalitetsutfordringer. Data fra begge systemene indikerer at kapasitetsutfordringer, dvs. at systemenes mulighet til å møte en etterspørsel etter tjenester, kommer i første rekke, deretter kvaliteten på tjenestene. Begge dokumentene nevner menn, mer eksplisitt i barnehagedokumentene enn i pleie- og omsorgsdokumentene, som én av flere mulige løsninger på problemrepresentasjonene kvalitet og kapasitet. Ingen av problemrepresentasjonene omhandler det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Befesting av problemrepresentasjonene og menn som løsning

De neste ti årene kommer det to stortingsmeldinger som omhandler pleie- og omsorgstjenestene: St.meld. nr. 45 (2002–2003) Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene (Sosialdepartementet, 2002) og St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2005). Det kom en stortingsmelding fra barnehagesektoren i samme periode, St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2008). De sektorspesifikke problemrepresentasjonene befester seg i disse dokumentene. Innholds- og kvalitetsutfordringer knyttes hovedsakelig til et opplevd kompetansebehov i barnehagesektoren, mens for få hender, kapasiteten, er en hovedutfordring i pleie- og omsorgssektoren.

I de to meldingene om pleie- og omsorgssektoren (Helse- og omsorgsdepartementet, 2005; Sosialdepartementet, 2002) forstås bærekraftutfordringene som manglende arbeidskraft og kompetanse som tidsaktuelle problem. Løsningen som fremheves, tilgang på arbeidskraft, sees også som utfordringen i sektoren: «Hovudutfordringa vil vere å auke tilgangen på hjelpepleiarar og omsorgsarbeidarar og redusere prosentdelen ufaglærte i pleie- og omsorgstenestene» (Sosialdepartementet, 2002). Behovet for flere og nye krefter for å møte etterspørselen i sektoren kan imøtekommes ved å utnytte arbeidskraftreserven som ligger i den store andelen med deltidsarbeid i sektoren (Sosialdepartementet, 2002: 55) og gjennom utdannings- og rekrutteringstiltak (Helse- og omsorgsdepartementet, 2005). Det nevnes så vidt at sektoren er kjennetegnet av å ha få menn uten at menn fremheves som del av løsningene i disse to stortingsmeldingene. Det refereres imidlertid til handlingsplanen Rekruttering for betre kvalitet fra 2003 hvor det skisseres at menn, fordi de er få i sektoren, kan være en løsning på kapasitetsproblemet. Menn som løsning finner veien inn i spesialiserte rekrutteringsdokument. Vi finner ikke det aktuelle dokumentet, men i resultatrapporten om handlingsplanen (Sosial- og helsedirektoratet, 2006) er det et eget kapitel om menn i omsorgstjenestene, der det blant annet står skrevet:

Prosentdelen menn i pleieyrka har halde seg særskilt lågt dei siste ti åra. Dette mønsteret må brytast dersom vi skal få dei pleiarane som trengst. Menn er ei stor og uutnytta rekrutteringskjelde (Sosial- og helsedirektoratet, 2006: 29).

Videre finner vi i samme resultatrapport et avsnitt hvor det vises til erfaringer fra prosjektet «Menn i barnehager». I dette avsnittet er det forskjellen mellom kjønnene som fremheves, og det pekes på at en bedre kjønnsbalanse gir bedre arbeidsmiljø. I tillegg har menn andre egenskaper enn kvinnene som allerede jobber i sektoren, som evne til grensesetting, faglig åpenhet og en evne til å varsle om kritikkverdige forhold. Dette tolker vi som at menn, ved å være forskjellige, ikke bare vil være løsning på et kapasitetsproblem, men også på et feminisert kulturproblem med grenseløshet overfor brukere og lite åpenhet i tjenestene. Arbeidsmiljøet har i en tidligere stortingsmelding (Sosial- og helsedepartementet, 1999) blitt problematisert som årsak til rekrutteringsutfordringer i sektoren.

Stortingsmeldingen om barnehagesektoren (Kunnskapsdepartementet, 2008) befester kvalitet i sektoren som hovedutfordringen for sektoren ved at regjeringen slår fast: «Med denne stortingsmeldingen tydeliggjør regjeringen ambisjonene om å sikre et barnehagetilbud av høy kvalitet til alle» (Kunnskapsdepartementet, 2008: 5). Det gjentas at ansatte er den viktigste innsatsfaktoren for gode tjenester, og rekruttering særlig av førskolelærere, sees som sentralt for å sikre kvaliteten. Det mangler førskolelærere på grunn av den storstilte utbyggingen mot full barnehagedekning og fordi seksåringene begynte i skolen. Problemrepresentasjonen viser en tett kobling mellom kompetanse og utdanning. Samtidig finner vi en forståelse av at det å være mann representerer en forskjellighet som er en ressurs for barna og arbeidsmiljøet. Argumentet for hvorfor menn er ønsket, finner vi i sektorens egen handlingsplan for likestilling i barnehage og grunnopplæring 2008–2010 (Kunnskapsdepartementet, 2007):

Et vesentlig argument for flere menn i barnehagene er at barna trenger mannlige rollemodeller. Barna må få se og oppleve at også en mann kan være en omsorgsperson, og at kjønn i seg selv ikke har noen betydning for hvordan en gutt eller jente kan forme sine forbilder. […] Ellers vil det være vanskelig på lengre sikt å endre tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det kan videre argumenteres for at menn vil bringe inn et større spekter av verdier, interesser og aktiviteter i barnehagen, noe som vil være et gode for både barna og arbeidsmiljøet (Kunnskapsdepartementet, 2007: 19).

Menns ressurs er å være ulik kvinner, med andre interesser og egenskaper som etterspørres for å bedre kvaliteten på tjenestene, samtidig som de bør jobbe i barnehagen fordi de representerer en investering i fremtidig likestilling. Ved at barna, både jenter og gutter, får oppleve menn som utfordrere til tradisjonelle, kjønnede omsorgsroller, kan barna få et større handlingsrom i utviklingen av egne kjønnsrollemønstre. Menn i barnehagen fremstilles som nyttig i et her og nå-perspektiv, både for innholdet i barnehagehverdagen og for arbeidsmiljøet.

Det ligger ulike forståelser av kjønn bak argumentene for flere menn inn i de to sektorene, men alle argumentene faller inn under Hernes’ (1982, 1987) ressursargument. Det er likhetsvarianten som dominerer i pleie- og omsorgssektoren, mens forskjellsvarianten er gjeldende i barnehagesektoren. Likhetsvarianten ser begge kjønn som en ressurs på lik linje, mens forskjellsvarianten vektlegger at det er ulikhetene mellom kvinner og menn som er ressursen, og derfor etterspørres henholdsvis kvinner eller menn (Skjeie & Teigen, 2003). Nytteargumentet dominerer for rekrutteringen av menn til sektorene. De skal løse spesifikke sektorproblem knyttet i hovedsak til kapasitet i pleie- og omsorgssektoren og kvalitet i barnehagesektoren. Vi vender tilbake til konsekvensene av denne argumentasjonen og mekanismene bak i diskusjonsdelen.

Flere løsninger på problemrepresentasjonene

Fra 2010 og frem til i dag finner vi to relevante stortingsmeldinger, en i hver av sektorene. I St.meld. nr. 29 (2012–2013) Morgensdagens omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012), fremmes det eksplisitt at rekruttering av menn er en løsning på sektorens kapasitets- og bærekraftutfordringer:

Menn representerer kanskje den største unyttede ressursen i omsorgstjenesten. Det er urealistisk å tenke seg at framtidas omfattende omsorgsoppgaver vil kunne løses uten at den mannlige halvpart av befolkningen i større grad lar seg rekruttere til helse- og omsorgsyrkene og inntar omsorgsarenaen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012: 63).

Det problematiseres at sektoren selv har skapt en rekrutteringsutfordring ved å ha gjort seg avhengig av en utdatert kvinnerolle. Kvinner velger i dag andre utdanninger og yrker, og det får konsekvenser for rekrutteringen til helse- og omsorgssektoren: «Vi må derfor se på menn som en mulighet, og finne ut hva som må til for at menn går inn i omsorgsoppgaver» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012: 64). Hva som legges i å få menn til å gå inn for omsorgsoppgaver, beskrives ikke nærmere. Samtidig fremheves det i meldingen at også andre grupper i samfunnet kan bidra til å dekke opp arbeidskraftbehovet i sektoren, slik som seniorer, frivillige, pårørende, ideelle organisasjoner og næringslivet. Det er mange grupper i samfunnet, uavhengig av alder og kjønn, som antas å bidra til å møte helsesektorens bærekraftutfordringer. Frivillige og pårørende har blitt nevnt som kilde til arbeidskraft i tidligere stortingsmeldinger, bl.a. Sosial- og helsedepartementet (1999).

I stortingsmeldingen fra barnehagesektoren, Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage (Kunnskapsdepartementet, 2012), er ikke lenger rekruttering av menn en del av løsningen på sektorens problem. Det vises til at den totale andelen menn i sektoren ikke har økt nevneverdig, men at andel barnehager som har menn ansatt har økt. I meldingen knyttes kvalitet til kompetanse, og personalets kompetanse sees som avgjørende for å nå målet om at «barnehagen skal bidra til tidlig innsats og sosial utjevning» (Kunnskapsdepartementet, 2012: 57). Den største utfordringen i sektoren er ikke mangel på personell eller arbeidskraft slik det er i helsesektorene, men mangel på personell med barnefaglig utdanning. Den store avskallingen av yrket problematiseres:

Det er nok utdannede barnehagelærere i Norge til å dekke behovet, men problemet er at halvparten av dem ikke arbeider i barnehagen. Avskallingen er betydelig, og 15 år etter eksamen arbeider under 40 prosent av barnehagelærerne i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2012: 58).

Året før meldingen kom ut, ble regjeringens handlingsplan Likestilling 2014 (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011) lansert. Handlingsplanen er sektorovergripende og dekker tiltak for likestilling på ulike samfunnsområder. Det refereres til handlingsplanen i Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage (Kunnskapsdepartementet, 2012), flere steder:

Handlingsplanen for likestilling har også tiltak som skal medvirke til å rekruttere og beholde menn i barnehagene og øke bevisstheten om likestilling og kjønn i barnehagelærerutdanningen (Kunnskapsdepartementet, 2012: 62).

Utviklingen tolker vi som tegn på at rekruttering av menn – og dermed også kjønnsbalanse – som løsning på sektorproblem, er i ferd med å forvitre i de sektorvise dokumentene. Andre grupper og avkjønnet kompetanse fremmes som alternative løsninger for kapasitets- og kvalitetsutfordringene.

Utfasing av menn som løsning på sektorproblemene

I Meld. St. 26 (2014–2015) Framtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014) og Meld. St. 19 (2015–2016) Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2015) er flere menn og kjønnsbalanse falt helt ut som en løsning på sektorenes problem. Det til tross for at det fortsatt er kapasitets- og kompetanseutfordringene som er gjeldende. For pleie- og omsorgssektoren presenteres problemet slik:

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor kompetanse og personellmessige utfordringer som har betydning for både kapasitet og kvalitet på tjenestetilbudet. Utfordringene dreier seg om både å få nok arbeidskraft, og at arbeidskraften har riktig kompetanse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014: 58).

Menn som mulig eller en nødvendig ressurs er ikke lenger nevnt eksplisitt. Det vises mer generelt til «å utnytte de samlede ressursene bedre» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014: 15). Vi ser dette som en avkjønning av løsningene på sektorens kapasitetsproblem.

Dokumentene fra barnehagesektoren gjentar, i likhet med i pleie- og omsorgssektoren, en hovedproblematisering av tjenesten som i hovedsak omhandler kvaliteten og ulikhetene i innholdet i tilbudet rundt om i landet. Det er en vektlegging av behovet for «å utvikle innholdet i barnehagetilbudet slik at alle barn får et tilbud av god kvalitet» (Kunnskapsdepartementet, 2015: 15). Det handler om kompetanse, og rekruttering av menn fremheves ikke lenger som en løsning på problemrepresentasjonen i sektoren. Det fremheves imidlertid at:

Barnehagen bør være bevisst på det presset som kjønnsstereotypiene legger på både barn og foreldre, og bidra til et større spillerom for begge kjønn. Regjeringen påpeker i sin melding om likestilling at det i barnehagen er behov for økt kompetanse om betydningen av kjønn og likestilling for barnas utvikling, og et av tiltakene er å heve kompetansen om likestilling i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2015: 43).

Meldingen om likestilling som det refereres til er den sektorovergripende stortingsmeldingen, Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015). I likhet med meldingene på pleie- og omsorgsfeltet, refereres det i barnehagedokumentet til et system i deres omverden når likestilling omtales. Likestilling er i teksten knyttet til enkeltbarnets møte med kjønnsstereotypier. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som barna på sikt skal inn i, problematiseres ikke her som en likestillingsutfordring i samfunnet som menn i barnehagen kan bidra til å løse. Fokuset er mer rettet mot barna her og nå, og betydningen menns tilstedeværelse i barnehagen har som rollemodeller.

Stortingsmeldingen Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2015) sentrerer rundt barnet som bruker av barnehagen, slik det også gjøres i den forrige meldingen. Det refereres i meldingen til Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020 (Kunnskapsdepartementet, 2013). I strategien omtales heller ikke rekruttering av menn som en del av løsningen når det gjelder kompetanse og kvalitet i barnehagen. Alt som omhandler rekruttering og kompetanse er avkjønnet både i barnehagesektorens meldinger og strategier, selv om rekrutterings- og kompetanseutfordringene fortsatt er gjeldende.

For å oppsummere analysen av de sektorvise dokumentene, ser vi at rekruttering av menn til nå har vært forstått som løsning på systemspesifikke problemrepresentasjoner. Pasienten og barnet kan forstås som de sentrale objektene som sektorene sentrerer sin virksomhet ut fra, de er så å si systemets definerende objekt. Tiltak blir relevante for systemet hvis de på noe vis er relevante og nyttige for pasienten eller barnet. Likestillingsintegreringen har, ved å bli løsning på systemproblem, blitt oversatt i en systemspesifikk rasjonalitet i det selvrefererende systemet.

Ved å se hvordan flere menn og kjønnsbalanse i stor grad forstås som løsning på systemspesifikke problem og dermed ut fra systemets nyttevurdering, får vi innblikk i det selvrefererende systemets møte med likestillingsintegrering. Kjønnsbalanse betraktes ikke som løsning på et likestillingsproblem, men som løsning for å ivareta bærekraft og kvalitet i tjenestene. Heri ligger tilordningen av likestillingsintegreringen som skjer i de selvrefererende systemene. Ved å gjøres relevant for systemene som løsning for systemproblem, blir tematikken meningsfull for systemene. Over tid består problemforståelsene som kapasitets- og kvalitetsproblem, men menn som løsning på problemene forsvinner fra de systemspesifikke tekstene.

En effekt av dette blir at menn som tema – eller kjønn – knyttet til rekruttering, usynliggjøres i de systemspesifikke dokumentene, og dermed også i dokument som er viktige i systemets interne diskurs. Problemene er konstante, men løsningene avkjønnes.

Likestillingsspesialisert styringsspor – sektorovergripende planer og meldinger

Både i pleie- og omsorgspolicyen og i barnehagepolicyen finner vi at usynliggjøringen av temaet rekruttering av menn til sektorene sammenfaller i tid med introduksjonen av en sektorovergripende handlingsplan i 2011, Likestilling 2014 – regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011) og den sektorovergripende likestillingsmeldingen fra 2015, Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015).

Det formidles i begge likestillingsdokumentene et ønske om å samordne arbeidet med likestilling i en situasjon hvor sektorene har ansvar for å gjennomføre likestillingspolitikken:

BLD samordner og utvikler regjeringens felles likestillingspolitikk. Departementet har ansvaret for å utvikle felles politikk på likestillingsområdet. BLD veileder andre departement i deres arbeid med likestilling. Arbeid med sektorovergripende handlingsplaner og meldinger til Stortinget er eksempler på verktøy for å samordne og videreutvikle likestillingspolitikken. Ansvaret for å koordinere arbeidet og rapportere dette arbeidet er tillagt Barne- og likestillingsdepartementet (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015: 144).

I begge de samordnende, sektorovergripende likestillingsdokumentene (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011; Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015) finner vi både samfunnspekende rettferdighetsargument og sektorspesifikke nytteargument for likestilling slik som: «Like muligheter og rettigheter for kvinner og menn er grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg er likestilling lønnsomt» (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011: 9) og:

Likestilling er først og fremst et mål i seg selv, men også et virkemiddel for å oppnå andre samfunnsmål. Likestilling bidrar til å styrke samfunnets bærekraft. Når både kvinner og menn er i jobb, bidrar det til høy sysselsetting og høy grad av selvforsørgelse, skatteinntekter til fellesskapet og et samfunn der borgerne deltar aktivt. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015: 8).

Samtidig finner vi igjen de systemtilordnede ressursargumentene for rekruttering av menn til barnehage- og pleie- og omsorgssektorene i de sektorovergripende likestillingsdokumentene. I likestillingstekstene gjentas det at menn i barnehagen er bra for kvaliteten i det pedagogiske arbeidet med barna og en investering i barns fremtidige likestilling – i tillegg til at flere menn i barnehagene er bra for arbeidsmiljøet:

Å ha ansatte av begge kjønn kan gjøre det pedagogiske mulighetsrommet større og bidra positivt til arbeidsmiljøet i barnehagen. Det er også viktig å gi barna rollemodeller av begge kjønn. Det har lenge blitt satset på å rekruttere flere menn til å arbeide i barnehagen, og utviklingen viser en økning i andelen menn som inngår i det pedagogiske arbeidet. Likevel er andelen menn i barnehagen fortsatt lav, og innsatsen for å rekruttere flere menn må opprettholdes (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015: 15).

De sektorspesifikke problemrepresentasjonene utfordres heller ikke når rekruttering av menn til pleie- og omsorgstjenestene omtales i likestillingstekstene. Sektorens bærekraftutfordring er både i handlingsplanen for likestilling (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011) og likestillingsmeldingen (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015) definerende:

De siste tiårene har andelen menn i brukerrettede pleie- og omsorgstjenester vært på om lag ti prosent. Samtidig er den største utfordringen for omsorgssektoren i årene som kommer å skaffe nok fagutdannet arbeidskraft. Å rekruttere flere menn vil derfor bidra til å møte behovet for økt bemanning i denne sektoren (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011: 32).

Oppsummert finner vi at argumentene for å rekruttere menn til disse sektorene blir usynlige i dokumentene på et sammenfallende tidspunkt i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren, samtidig som de samme sektordefinerte argumentene for å rekruttere menn dukker opp igjen i de samordnende likestillingsdokumentene. Problemforståelsene roterer også i de sektorovergripende dokumentene rundt det objektet som sektorene skal betjene, pasientene og barna. Det er ingen demokratiske eller verdibaserte argument for å rekruttere menn for mennenes eller samfunnets egen del, verken i de systemspesifikke eller i likestillingsdokumentene. Dette tolker vi som at temaet rekruttering av menn blir gjenstand for grensedragninger og legges til et likestillingssystem som er spesialisert mot likestillingsarbeid. At «velkjente» løsninger flyttes over til dette systemet kan indikere at det har styrket seg som overordnet og koordinerende system. Rekruttering av menn har blitt styringsobjektet for det likestillingsspesialiserte styringssystemet. I den videre diskusjonen blir dette diskutert knyttet til likestillingsintegrering som styringsstrategi og kommunikasjon mellom system.

Diskusjon

Forskningsspørsmålet i artikkelen omhandler hvordan rekruttering av menn, og dermed bedre kjønnsbalanse, forstås som svar på sektorspesifikke problemrepresentasjoner. Problemstillingen spiller opp til en diskusjon om likestillingsintegrering som horisontal styring, knyttet til tilordning av likestilling i systemene og tverrgående styringsutfordringer. Vårt analytiske grep har vært å stille spørsmål til datamaterialet om hvilke problem kjønnsbalanse i de to sektorene skulle løse: Finner vi usynliggjøring og tilordning av likestilling gjennom problemrepresentasjonene og -løsningene?

Kort oppsummert viser analysen at kjønnsbalanse, dvs. rekruttering av flere menn, forstås som løsning på ulike problemrepresentasjoner i de to undersøkte systemene. Barnehagesektorens problemrepresentasjon kretser rundt kvalitet og innhold; kompetanse i tjenestene er en hovedutfordring. I kommunal pleie- og omsorgssektor kretser problemrepresentasjonen rundt kapasitets- og bærekraftutfordringer. Problemrepresentasjonene er preget av de selvrefererende systems interne diskurser og definerende objekt. Hvordan rekruttering av menn representeres i dokumentene som løsning på et problem, danner grunnlag for en diskusjon om usynliggjøring og tilordning i det videre. Over tid finner vi også at problemrepresentasjonene består, men at rekruttering av menn skyggelegges og usynliggjøres som løsning i systemdokumentene som analyseres. Derimot finner de veien inn i likestillingssystemets dokument. Utviklingen danner utgangspunktet for en avsluttende diskusjon knyttet til funksjonell differensiering, samordning og tverrsektoriell styring.

Skyggelegging og tilordning

Skyggelegging forstås her som prosesser hvor problemrepresentasjoner eller løsninger usynliggjør andre forståelser og løsninger. Dette henger sammen med at diskurser har to sider, både det som ytres og representeres og det som ikke synliggjøres (Foucault, 1972). Derfor er det interessant at rekruttering av menn og dermed kjønnsbalanse, ikke forstås som løsning på et likestillingsproblem i systemene vi har undersøkt. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som et likestillingsproblem usynliggjøres.

Alternativt kunne man ønsket å fremme kjønnsbalanse i kvinnedominerte sektorer som løsning på et kjønnsdelt arbeidsmarked, og dermed knytte seg nærmere til likestillingsintegreringens mål. I stedet finner vi at rekruttering av menn betraktes som løsning på systemspesifikke problem. Dette betyr at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ved ikke å være en problemrepresentasjon som kjønnsbalanse skal løse, skyggelegges i systemet. Det som ikke gjøres til et tema eller representeres blir borte, også som erkjennelse. Så hvorfor gjøres ikke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet til et systemproblem?

Ser vi dette i lys av Luhmanns teori om selvrefererende system, gir ikke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som likestillingsproblem mening for det selvrefererende systemet. Det kan bare forstå seg selv og omverdenen ut fra seg selv. Analysen av problemrepresentasjonene og løsningene indikerer at for disse systemene gir det ikke mening å problematisere det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ut fra den rådende systemdiskursen. Heri ligger et hinder for å lykkes med likestillingsintegrering. Likestillingsintegrering i kombinasjon med sektorprinsippet pålegger de ulike systemene å jobbe med en oppgave som ikke umiddelbart er forståelig for systemet, som sentrerer rundt å finne løsninger på kapasitets- og kompetanseutfordringer.

En grunn til at rekruttering av menn blir usynlig som et likestillingstiltak, kan knyttes til den kunnskapen som preger systemdiskursene. Tidligere forskning har pekt på manglende kunnskap i systemene som en sentral hindring for likestillingsintegrering (Eveline & Bacchi, 2005; Skjeie, 2013). Kunnskap kan også forstås som diskurs (Foucault, 1980). Sett slik kan manglende kunnskap i systemene om likestillingsintegrering forklare systemenes problemrepresentasjoner. For kan man styre systemene mot noe man ikke har kunnskap og erkjennelse om? Dette bidrar til at problematikken om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, gitt den rådende systemdiskursen, blir et uforståelig eller snarere usynlig problem for systemet. En løsning vil da være å jobbe mot å endre de systemiske diskursene ved å produsere og spre kunnskap om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og likestillingsintegrering i systemene. Dette vil sette systemene i stand til bedre å forstå likestillingsintegrering. Samtidig åpner Luhmanns teori om selvrefererende system opp for en ytterligere problematisering, for vil man ikke da endre systemenes selvforståelse og prosjekt? Vil ikke systemet da bli et likestillingssystem og ikke et barnehagesystem? Dette kan sies å representere et horisontalt styringsparadoks, sett med disse systembrillene.

Samtidig finner vi at rekruttering av menn synliggjøres i diskursene som en løsning i tidligere sektorvise dokument, men som løsning på systemiske problemrepresentasjoner. Dette bringer oss til spørsmålet om tilordning. I sektordokumentene gir kjønnsbalanse kun mening når det argumenteres for dens nytte som løsning for systemenes problem. Det er ulike ressursargument for likestilling i materialet, men ingen interesse- eller rettferdighetsargument i systemdokumentene. Nytteargumentasjonen er det som ser ut til å gi mening for de selvrefererende systemene. Her er det pasienten eller barnet systemet retter seg etter og som legitimerer tilstedeværelse av menn, i tråd med de binære kodene som gjelder i systemet på bakgrunn av den funksjonelle differensieringen i samfunnet.

Vi ser i nytteargumentasjonen hvordan likestilling tilordnes de selvrefererende systemene. I tilfellet med rekruttering av menn blir likestillingsmålet omformet til en løsning på et systemproblem. I dette ligger en tilordning av likestillingsintegrering til systemenes interne diskurser. Rettferdighetsargument og interesseargument for likestilling skyggelegges i en tvungen tilordning i de to systemene. Det ser ikke ut til at den systeminterne diskursen gjør det mulig å forstå rekruttering av menn som løsning på noe annet enn et systemproblem. I denne usynliggjøringen ligger en ytterligere tilordning.

Et spørsmål er hvorfor likhetsvarianten dominerer fremfor forskjellsvarianten i pleie- og omsorgssektoren, og omvendt i barnehagesektoren. Hvorfor tilordnes den ene varianten fremfor den andre når både kvalitet og kapasitet er problemrepresentasjoner som tematiseres, om enn i ulik grad, i begges sektordokument? En forklaring kan finnes i systemets prosjekt. Pleie- og omsorgssektoren skal bidra til stell og omsorg for syke og eldre. Det er behov for varme hender for å løse oppgaven, ikke rollemodeller som det argumenteres for i barnehagesektoren. Der er oppgaven sentrert rundt barnet og dets fremtid, og menn forstås å utgjøre en kompetanse i kraft av sitt kjønn. Igjen finner vi en forklaring knyttet til systemenes selvforståelse og deres prosjekt. Analysene våre indikerer at de ikke forstår seg selv som likestillingssystem. Ytre krav må tilordnes systemets prosjekt og mål.

Et annet spørsmål er hvorfor ikke kvalitet får like stor oppmerksomhet i pleie- og omsorgssektoren som i barnehagesektoren. Én forklaring kan være, slik vi har nevnt tidligere, at kapasitetsutfordringer ser ut til å trumfe kvalitetsutfordringer, og at barnehagesektoren ikke lenger har et kapasitetsproblem. Systemene ser ut til å fungere etter en logikk hvor det viktigste er å sørge for å møte etterspørselen; spørsmålet om kvalitet kommer i andre rekke.

En viktig effekt av usynliggjøringen og tilordningen vi nå har diskutert, er hvordan menn kalles inn og gjøres relevante for systemene. Tilordningene åpner opp for å se menns yrkesdeltakelse i sektorene som nyttige på ulike vis for systemene – som varme hender, som en ressurs for barna ved å være forskjellig, etc. De åpner ikke opp for å kunne se det som en rettighet å delta på disse arenaene. Rettferdighetsargumentet er knyttet til allmenne og generelle verdier i samfunnet, og en slik argumentasjon slår i liten grad igjennom når kontekst, her som systemdiskurser, trer inn. I stedet kan det oppstå et motsetningsforhold mellom rettferdighetsargument og nytteargument om det viser seg at rekruttering av menn ikke løser systemets problem, eksempelvis kvalitet og kompetanse. Om dette skjer, kan nytteargumentet for å rekruttere menn inn i sektorene endres til et argument mot å rekruttere menn inn (Skjeie & Teigen, 2003).

Funksjonell differensiering og horisontale styringsutfordringer

Over tid forsvinner rekruttering av menn som løsning på sektorproblemene, men dukker opp i likestillingssystemets dokument. Systemproblemene består, men gis nye løsninger. Dette forklares «luhmannsk» ved at rekruttering av menn blir for komplisert for henholdsvis pleie- og omsorgssystemet og barnehagesystemet, og dermed gjenstand for forenkling og funksjonell differensiering. Det blir gjenstand for en grensedragning mellom system. På samme tid finner vi at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet gis et spesielt koordinerende og samordnende ansvar. Vi ser her en forsterkning av et likestillingssystem som skal samordne og koordinere likestillingsarbeidet i det norske samfunnet. Rekruttering av menn usynliggjøres i systemdokumentene og blir likestillingssystemets ansvar.

Et spørsmål er hvordan tverrsektoriell styring skal skje i en situasjon hvor representasjonen av problem og løsning forsvinner fra de spesialiserte systemene og finner veien inn i egne, samordnende system. De tverrgående, samordnende systemene ser ut til å måtte gjøre dette meningsfullt for de spesialiserte systemene, noe som kan forklare at nytteargumentasjonen er så fremtredende også i likestillingsdokumentene. Likestillingssystemet må «selge inn» rekruttering av menn til de spesialiserte systemene. I kommunikasjonen finner vi igjen den tvungne tilordningen i våre data. Likestillingssystemet må forholde seg til de selvrefererende systemenes bineære koder om hva som er legitimt å jobbe med – og hva som ikke er det. Likestillingssystemet må kommunisere på de andre systemenes premisser.

Det er utfordrende å dra spesialiserte system i samme retning for å løse tverrsektorielle samfunnsproblem (Christensen & Lægreid, 2014), som det kjønnsdelte arbeidsmarkedet (Annfelt & Gullikstad, 2013; Hamre, 2016; Reisel & Teigen, 2014). Nettverksstyring, som på norsk kalles samstyring, utpekes som en av tre grunnleggende styrings- og koordineringsmekanismer. Denne formen for styring har ekspandert de senere år, nettopp fordi fragmentering av systemene har medført behov for tverrsektoriell styring, koordinering og samordning (Røiseland & Vabo, 2012). Nettverksstyring handler om at styringssystem sammen skal løse kompliserte samfunnsproblem som en sektor vanskelig kan løse alene (Busch, 2013). Nettverksstyring baserer seg imidlertid på at partene skal kunne utvikle felles verdier, felles problemanalyser, konsensus og gjensidig forståelse (Røiseland & Vabo, 2012), og tar utgangspunkt i at felles forståelse på tvers av systemgrenser er mulig. Forstår man systemene som selvrefererende, vil dette bli vanskelig. Spørsmålet blir hvordan man kan komme forbi den tvungne tilordningen.

Luhmann peker selv på generaliserte medier som løsning fordi de representerer et felles og mer entydig språk som flere eller alle systemene forstår (Moe, 1994). Eksempler på generaliserte medier er «penger» og «makt». I dette ligger en mulighet for likestillingssystemet å kommunisere ved hjelp av lover og økonomi, f.eks. gjennom sanksjoner og belønninger, slik at temaet synliggjøres og gjennom det gjøres legitimt å jobbe med og for.

Konklusjon

Vi har i artikkelen ønsket å bidra til en bredere forståelse av tilordningsprosesser som hindrer implementering av likestillingsintegrering i to kvinnedominerte sektorer. Samtidig har analysen gitt innblikk i horisontale styringsutfordringer tilknyttet samstyring. Sentralt i disse styringsutfordringene står hegemoniske diskurser som preger de ulike systemene. Disse diskursene rammer inn de rådende problempresentasjonene knyttet til likestillingsintegrering og bidrar til en systemisk tilordningstvang. Tilordningen skjer både i form av de argument som brukes for å rekruttere menn, men også i form av de argumentene som usynliggjøres. Likestillingsintegrering, her forstått som å jobbe mot bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet, ser ut til å «prelle av på» de systemene vi har analysert. Slik føyer denne studien seg inn i en voksende kritikk av likestillingsintegrering som middel til å nå mål om likestilling (se f.eks. Bendl & Schmidt, 2013).

Vi har brukt Luhmanns ideer om selvrefererende system for å forklare våre funn. Problem og løsninger gir mening for systemet kun ut fra systemets selvrefererende virkemåte. Dette ser ut til å hindre gjennomføring av tverrsektorielle styringsmål, som inkludering på grunnlag av borgerrettigheter. Vi antar at disse funnene har overføringsverdi til andre tverrsektorielle tema som folkehelse og klima.

Analysen understreker betydningen av systemiske forståelser og diskurser som hinder for horisontal styring, og slik problematiserer den viktige antakelser innen samstyringsteori. Samstyringsteori løfter frem betydningen av felles verdier og forståelser på tvers av system og institusjoner for å kunne løse tverrsektorielle styringsmål. Denne artikkelens teoretiske inngang til å forstå system som selvrefererende, gir grunn til å spørre om samstyringsteori er for optimistisk i møte med tverrsektoriell styring for å nå politiske mål. Nyere feministiske og poststrukturalistiske metodologier gir likevel grunn til styringsoptimisme på vegne av likestilling og likestillingsintegrering. Eksempelvis oppfordrer Bacchi og Rönnblom (2014) oss til å betrakte institusjoner og system som åpne og preget av ulike diskurser som kan fremme likestilling. Og på bakgrunn av en dekonstruksjon av begrepet «gender mainstreaming», mener Bendl og Schmidt (2013) at de iboende paradoksene som ligger i dette begrepet kan brukes som utgangspunkt for dialektisk tenkning, re-konseptualisering og nye praksiser. Vi lar dette være tråder å spinne videre på i påfølgende studier av likestillingsintegrering og horisontal styring.

Referanser

Alnebratt, K. & Rönnblom, M. (2016). Feminism som byråkrati. Stockholm: Leopard förlag.

Annfelt, T. & Gullikstad, B. (2013). Kjønnslikestilling i inkluderingens tjeneste? Tidsskrift for kjønnsforskning, 37, 309–329. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781

Bacchi, C. (1999). Women, Policy and Politics. The Construction of Policy Problems. London: Sage Publications.

Bacchi, C. (2000). Policy as discource: What does it mean? Where does it get us? Discourse: Studies in the Cultural Politics of Education, 21(1), 45–57. DOI: https://doi.org/10.1080/01596300050005493

Bacchi, C. (2012). Introducing the "What`s the problem represented to be?" approach. I A. Bletsas & C. Beasley (red.), Engaging with Carol Bacchi. Strategic Interventions and Exchanges (s. 21–24). Adelaide: University of Adelaide Press.

Bacchi, C. & Rönnblom, M. (2014). Feminist discursive institutionalism – A poststructural alternative. NORA – Nordic Journal of Feminist and Gender Research, 22(3), 170–186. DOI: https://doi.org/10.1080/08038740.2013.864701

Barne- og familiedepartementet (1999). Barnehage til beste for barn og foreldre. (St.meld. nr. 27 (1999–2000)). Oslo: Barne- og familiedepartementet.

Barne- og likestillingsdepartementet (2008). «Likestilling 2009?» Departementenes mål, strategier og tiltak for å sikre likestilling mellom kvinner og menn. Rapport. Oslo: Barne- og familiedepartementet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2011). Likestilling 2014. Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. Handlingsplan. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2015). Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn. (Meld. St. 7 (2015–2016)). Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Bendl, R. & Schmidt, A. (2013). Gender mainstreaming: An assessment of its conceptual value for gender equality. Gender, Work and Organization, 20(4), 364–379. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1468-0432.2011.00584.x

Brans, M. & Rossbach, S. (1997). The autopoiesis of administrative systems: Niklas Luhmann on public administration and public policy. Public Administration, 75, 417–439. DOI: https://doi.org/10.1111/1467-9299.00068

Busch, T. (2013). New trends in public leadership. I T. Busch, A. Heichlinger, E. Johnsen, K. K. Klausen, A. Murdoch & J. O. Vanebo (red.), Public Management in the Twenty-first Century (s. 60–69). Oslo: Universitetsforlaget.

Christensen, T. & Lægreid, P. (2014). Governance and administrative reforms. I D. Levi-Faur (red.), The Oxford Handbook of Governance (s. 255–267). Oxford: Oxford University Press.

Dean, M. (2004). Governmentality. Power and Rule in Modern Society. London: Sage.

Eide, T. H., Lauritzen, T., Olsvik, V. M. & Stokke, M. (2014). Idealer og virkeligheter. Mangfold i Forsvaret. Sluttrapport fra studiet av rekruttering, sosialisering og militærkjernekompetanse i Forsvaret, 2011–2014. (Rapportnr. 14/2014). Lillehammer: Østlandsforskning.

Eveline, J. & Bacchi, C. (2005). What are we mainstreaming when we mainstream gender? International Feminist Journal of Politics, 7(4), 496–512. DOI: https://doi.org/10.1080/14616740500284417

Foucault, M. (1972). The Archeology of Knowledge & the Discourse on Language. New York: Pantheon.

Foucault, M. (1980). Power/Knowledge. Selected Interviews and Other Writings 1972–1977 by Michel Foucault. Essex: Pearson Education.

Gotvassli, K.-Å. & Vannebo, B. I. (2016). Strategisk ledelse i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Grimsmo, A., Kirchhoff, R. & Aarseth, T. (2015). Samhandlingsreformen i Norge. Nordiske organisasjonsstudier, 17(3), 3–12.

Hamre, K. (2016). Kjønnsdelt arbeidsmarked tross kvinnenes utdanningsforsprang. Hentet fra http://ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/kjonnsdelt-arbeidsmarked-tross-kvinnenes-utdanningsforsprang

Helse- og omsorgsdepartementet (2005). Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. (St.meld. nr. 25 (2005–2006)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2012). Morgendagens omsorg. (Meld. St. 29 (2012–2013)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2014). Framtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. (Meld. St. 26 (2014–2015)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Omsorg 2020. Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Hernes, H. (1982). Staten – kvinner ingen adgang? Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, H. (1987). Welfare State and Woman Power: Essays in State Feminism. Oslo: Norwegian University Press.

Jørgensen, M. W. & Phillips, L. (2013). Diskursanalyse som teori og metode. Frederiksberg: Roskilde Universitetsforlag.

Kasin, O. & Slåtten, M. V. (2015). Likestilt og forskjellig? Om menn og likestilling i barnehagen. Nordisk barnehageforskning, 9(8), 1–16. DOI: https://doi.org/10.7577/nbf.1212

Kunnskapsdepartementet (2007). Handlingsplan for likestilling i barnehage og grunnopplæring 2008–2010. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet (2008). Kvalitet i barnehagen. (St.meld. nr. 41 (2008–2009)). Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet (2012). Framtidens barnehage. (Meld. St. 24 (2012–2013)). Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet (2013). Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet (2015). Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen. (Meld. St. 19 (2015–2016)). Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kvidal-Røvik, T. & Ljunggren, B. (2016). Governing gendered understandings of innovation: A discourse analysis of a national innovation programme. I G. Alsos, U. Hytti & E. Ljunggren (red.), Research Handbook on Gender and Innovation (s. 189–213). Cheltenham: Edward Elgar Publishing.

Luhmann, N. (2000). Sociale systemer. Grundrids til en almen teori. København: Hans Reitzels Forlag.

Mahapatro, M. (2014). Mainstraming gender: Shift from advocacy to policy. Vision, 18(4), 309–315. DOI: https://doi.org/10.1177/0972262914551663

Moe, S. (1994). Sosiologi i hundre år. En veileder til sosiologisk teori. Oslo: Universitetsforlaget.

Moeller, H.-G. (2011). The Radical Luhmann. New York: Columbia University Press.

Reisel, L. & Teigen, M. (2014). Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet. Oslo: Gyldendal.

Røiseland, A. & Vabo, S. I. (2012). Styring og samstyring: Governance på norsk. Bergen: Fagbokforlaget.

Skjeie, H. (2013). Nyskaping etterlyst: NOUer og politiske realiteter. Tidsskrift for kjønnsforskning, 37(3-4), 362–377. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781

Skjeie, H. & Teigen, M. (2003). Menn imellom: mannsdominans og likestillingspolitikk. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Sosial- og helsedepartementet (1999). Innhald og kvalitet i omsorgstenestene. Omsorg 2000. (St.meld. nr. 28 (1999–2000)). Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Sosial- og helsedirektoratet (2006). Rapport nr. 3. Rekruttering for betre kvalitet. Rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell 2003–2006. (Rapport nr 3). Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Sosialdepartementet (2002). Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene. (St.meld. nr. 45 (2002–2003)). Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Squires, J. (2005). Is mainstreaming transformative? Theorizing mainstreaming in the context of diversity and deliberation. International Studies in Gender, State and Society, 12(3), 366–388. DOI: https://doi.org/10.1093/sp/jxi020

Svare, H. (2009). Menn i pleie og omsorg – brødre i hvitt. Oslo: Universitetsforlaget.

Vassenden, A., Thygesen, J., Bayer, S. B., Alvestad, M. & Abrahamsen, G. (2011). Barnehagens organisering og strukturelle faktorers betydning for kvalitet. (IRIS rapport 2011/029). Stavanger: IRIS.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon