Boka En smartere stat skal ifølge omslaget være et bidrag til en konstruktiv og løsningsorientert samfunnsvitenskap, og det er den. Gjennom et instruktivt innledningskapittel og åtte kapitler som tar for seg styringsutfordringer på hver sine politikkområder, deler forfatterne innsikt fra sine forskningsfelt med leseren. Kapitlene om klimavennlig transport, temming av boligmarkedet og sykehuspolitisk styring kan illustrere bredden i boka. Den retter seg inn mot ansatte i forvaltningen, politiske beslutningstagere og studenter på ulike nivåer. Som forskningsformidling er boka et viktig bidrag, der omfattende forskningsaktivitet presenteres i kortfattede kapitler. I tillegg oppstår merverdien i at leseren får anledning til å se politikk og styring på ulike samfunnsområder i sammenheng.

Boka tar utgangspunkt i at styring skal sørge for at politiske intensjoner blir virkeliggjort. Et hovedgrep er å analysere styringsutfordringer i lys av politiske målsettinger, virkemidler og iverksettere. Hovedgrepet for analysen er stort sett gjennomført i alle kapitlene. Det gir en god struktur, først og fremst fordi det gir opplegg for gode analyser, men også fordi det skaper sammenheng mellom sektorområder som i utgangspunktet spriker i mange retninger. I innledningskapitlet sier redaktørene at flere av kapitlene peker på styringsproblemer som har sitt utspring i svake eller utydelige prioriteringer og målsettinger fra øverste ansvarlige myndighet, som for eksempel omlegging til klimavennlig transport gjennom bypakkene. I andre tilfeller er det virkemidlene som hindrer forbedring, det ser vi når det gjelder å forebygge og håndtere ekstremvær, flom og skred, eller virkemidlene brukes feil, som i boligpolitikken. Men noen ganger er mål og virkemidler på plass, mens problemet ligger hos iverksetterne. I mange av kapitlene skjer iverksettingen i kommunene, som i arkitekturpolitikken og i bosettingen av flyktninger.

Selv om redaktørene tar for seg noen sektorovergripende styringsutfordringer i innledningskapitlet, har boka et uforløst potensial. De ulike kapitlene sitter til en viss grad fast i den sektorinndelingen som preger statlig politikk og styring, samtidig som de kaster lys over dypereliggende strukturer som kan forklare at de politiske målsettingene ikke blir innfridd. Noe av utfordringen ligger trolig i formuleringene om målsettingene for noen av politikkområdene. De har en tendens til å gjøres tydeligere enn de kanskje egentlig er. For eksempel er målformuleringen for boligpolitikken hentet fra en NOU fra 2011, som sa at alle skal bo trygt og godt. Men har vi egentlig en slik målsetting på øverste politisk hold? Kapitlet viser også at staten i all hovedsak har overlatt bygging og fordeling av boliger til markedet. Det er innført reparerende mekanismer, men de utligner ikke fullt ut at noen ikke greier seg i boligmarkedet. Kan det være at våre øverste myndigheter med det også har sagt seg villige til å akseptere at noen ikke bor trygt og godt? En NOU kan si noe om den overordnede politikken, men slike utredninger griper ikke alltid det som til sjuende og sist styrer. Kapitlet viser likevel tydelig at manglende kunnskap og analytisk kapasitet hos staten og i kommunene er med på å hindre at vi får full effekt av de boligsosiale virkemidlene som er til rådighet.

Flere av kapitlene peker på målkollisjoner som forklaring på styringsutfordringer. I kapitlet om bypakker som virkemiddel for klimavennlig transport, kommer dette særlig tydelig fram. Nullutslippsmålet kan vanskelig nås når både privatbilisme og kollektivtrafikk prioriteres, og det sies klart og greit at staten bør ha klarhet i sitt målhierarki. Slike målkollisjoner framstår som tydelige i flere av kapitlene, men de berører også til en viss grad konkurranse mellom uttalte og uuttalte målsettinger.

I innledningen viser redaktørene til at mange av tilrådingene i boka trekker fram sentrale, statlige løsninger og sterkere hierarkisk styring som løsninger på utfordringene som presenteres. Så fortsetter de med å konstatere at det likevel naturligvis ikke er slik at en smartere stat alltid er en mer sentralisert stat. Det stemmer nok, men her står vi overfor et tema som boka berører, men ikke helt ut griper. Det hindrer trolig noen av løsningsforslagene i å komme helt i mål, og det hadde vært interessant om forfatterne kunne trukket noe mer ut av dette. Hvorfor er det ikke slik at en smartere stat alltid er en mer sentralisert stat? Boka gir anslag som kan bidra til å svare på dette spørsmålet.

De fleste kapitlene peker på flernivåstyring som en del av styringsutfordringene, og forholdet mellom stat og kommune får mye oppmerksomhet. Sentralisering og desentralisering er nevnt i mange kapitler, og for eksempel i kapitlet om sykehuspolitisk styring er dette særlig løftet fram. På samme måte inngår kommunal iverksetting av statlig politikk i beskrivelsen av styringsutfordringene i flere av kapitlene. Noen av dem drøfter hensynet til det kommunale selvstyret eksplisitt, slik vi blant annet ser i kapitlet om integrering av flyktninger. Men kommunalt selvstyre og kommunal oppgaveløsning kan også være et mål i seg selv på overordnet politisk nivå, som målformuleringene innenfor den enkelte sektoren ikke tar høyde for. Når politikkutformingen løftes opp på sektorovergripende nivå, ser vi en målkollisjon som preger hvilke virkemidler som er tilgjengelige og hvilke aktører som har myndighet. Det gjør det ikke mindre interessant å diskutere hvorfor sektorspesifikke mål ikke nås, men målformuleringen som ligger til grunn for analysen kan bli for snever som angivelse av overordnet politikk.

Forskere bør ifølge redaktørene i innledningskapitlet tilby konkrete, forskningsbaserte forslag til hvordan samfunnsproblemer bør løses, så lenge de forbeholdene forskerne har grunn til å komme med, også presenteres. Innfrir boka denne ambisjonen? Ja, langt på vei. Det varierer kapitlene imellom hvor langt forfatterne går. De som har mest konkret målformulering, går gjerne også lengst i å foreslå løsninger. Kapitlene om bosetting og integrering av flyktninger er eksempler på kapitler som angir tydelig hvilke løsninger som bør velges. På andre politikkområder har forfatterne vansker med å løfte seg opp fra å konstatere at det er behov for forbedringer, og veien fra å diskutere styringsutfordringer til å foreslå konkrete endringer framstår som tung.

Så gjenstår selvsagt spørsmålet: Får vi en smartere stat med denne boka? For en leser i målgruppa vil den umiddelbare tanken være at tittelen lover mer enn den kan holde; vi finner ikke igjen det vi vanligvis legger i begrepet smart i redegjørelsene om kompleksitet og fragmentering. Men redaktørene presenterer sin egen definisjon av begrepet smart, og hvis vi følger den, gir også tittelen mening. For det første avgrenser de raskt mot «smart teknologi», her dreier det seg om smart forvaltning og smarte beslutningsprosesser. Forfatterne trekker allerede i undertittelen tematikken ned til det mer edruelige og forståelige «Veier til bedre politikk og styring». Innenfor denne rammen fungerer det for eksempel å foreslå å opprette et nytt statlig direktorat eller en ombudsordning for å få gjennomført en sosialt bærekraftig arkitekturpolitikk, noe som i andre sammenhenger ville blitt oppfattet som et byråkratiserende og lite smart tiltak. Samtidig er det fristende å trekke fram en av Bokmålsordbokas forklaringer på ordet smart: Lur og dreven. Beskrivelsene av styringsutfordringene på de ulike politikkområdene gir assosiasjoner til ansvarspulverisering og svarteperspill, der «smarte» aktører unngår å sitte med skylda for dårlig måloppnåelse. Dette aspektet er ikke berørt i boka.

Redaktørene tar noen forbehold innledningsvis. Boka behandler et lite antall politikkområder, og kan dermed ikke leses som en diagnose mer generelt for politikk og styring. Det er riktig, men samtidig gir boka leseren inspirasjon til å tenke i mer generelle baner, og det den formidler har overføringsverdi. Det skal ikke brukes mot den at leseren spinner videre på anslag som settes. Snarere tvert imot – det er en kvalitet ved boka at den bidrar til videre refleksjon over de spørsmålene den reiser.