Norge har, som resten av Europa, opplevd økt innvandring de siste to år, med en foreløpig topp i 2015. Den såkalte «flyktningkrisen» har satt migranter på den norske politiske dagsordenen i større grad enn før. Det norske politiske landskapet og med det også norsk media, har derfor vært fylt av innlegg og saker om hvordan Norge skal forholde seg til og behandle barn som migrerer enten alene eller sammen med familien. Media har blant annet skrevet om retur av barnefamilier og enslige asylsøkere til land som fortsatt er krigsherjet og utrygge, og om enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner fra asylmottak etter avslag eller lang ventetid. Feltet er komplisert og meningene mange. Det er derfor betimelig at det nå er kommet en bok som gir oss grundig og saklig bakgrunnsinformasjon.

Sosialantropolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Hilde Lidén, har lang erfaring med forskning om barn i migrasjonsfeltet. Hun har i sin ferske bok, Barn og migrasjon, sammenfattet mye av egen og andres forskning til et nytt, selvstendig verk. Hennes intensjon med boken er «å utvide kunnskapsgrunnlaget for faglig innsats overfor migrantbarn» (s. 9), samt «å bidra til ny innsikt i erfaringer barn har som migranter, gjennom å gi en samlet fremstilling av bredden av empirien, med en enhetlig teoretisk tilnærming» (s. 12). Videre skriver hun at «håpet er at bokas ulike temaer og tilnærminger skal bidra til en mer helhetlig kunnskapsramme for ulike profesjoners innsats overfor det jeg med en fellesbetegnelse kaller migrantbarn» (s. 12). Dette er relevant og viktig.

Bokens målgruppe er stor og ganske bred, slik det uttrykkes på bokens bakside: «studenter ved profesjonsutdanninger innen helse- og sosialfag og utdanning, studenter og forskere innen migrasjons- og barndomsstudier, sosiologi, sosialantropologi, jus, samt opplærings- og kompetansehevende kurs». Jeg etterlyser imidlertid en tydeliggjøring av bokens politiske relevans. Politikere og byråkrater som til daglig jobber med saker og tar beslutninger angående barn og migrasjon, burde lese denne boken. For Hilde Lidén har skrevet en svært grundig, saklig og veldokumentert bok om barns forskjellige utfordringer og erfaringer som migranter, og hvordan migrasjon former barns oppvekst og medborgerskap. Her er det knapt noen sider som ikke blir belyst ved hvordan barn berøres ved migrasjon.

Datamaterialet er i all hovedsak basert på intervjuer av barn og foreldre med ulike migrasjonsstatuser: noen i transitt, asylsøkere, familiegjenforente, udokumenterte migranter uten rettigheter, og personer som skal returneres. Likeledes har forfatteren intervjuet barn født i Norge av foreldre med flyktning- og arbeidsmigrantbakgrunn, samt benyttet statistikk og annet relevant materiale fra for eksempel Utlendingsdirektoratet. Hun har også intervjuet andre personer som har jobbet i kontakt med migrantbarn. Slik sett er boken basert på et solid og relevant datatilfang både fra egen og andres forskning.

Bokens tematikk favner vidt, og gir oss innsyn i barndommen til barn som reiser med familie og barn som reiser uten. Disse blir oftest kalt enslige mindreårige asylsøkere. Vi får innsyn i bakgrunnen til at folk velger å dra fra sine hjemland, og hvilke utfordringer de møter på veien. Ved å trekke inn konkrete eksempler og barns egne stemmer, får leseren et nært og sårt bilde av hva for eksempel enslige mindreårige kan gå igjennom. Gitt den beskyttelse barn har rett på i kraft av FNs barnekonvensjon, er det åpenbart at det skjer overtramp og uakseptable overgrep.

Mer konkret består boken av ti kapitler. Det første kapitlet, «Transnasjonal mobilitet i barnehøyde», presenterer tre overordnete teoretiske perspektiv som teksten belyses ut fra: et familie- og barneperspektiv, et migrasjonsperspektiv og et medborgerskaps- og rettighetsperspektiv. Disse tre perspektivene kommer ulikt til syne i de ti kapitlene, men fungerer totalt sett godt som teoretisk rammeverk. Kapittel 2, «Migrasjon som familieprosjekt», viser hvordan familien gjør migrasjon mulig og hvordan familierelasjoner påvirkes av at medlemmer forlater hjemlandet. Her brukes eksempler fra Afghanistan, Filippinene og Somalia. Kapittel 3, «Reise i grenseland», gir et godt bilde av de forskjellige reiseruter til og i Europa, og hvor vanskelig og utfordrende det kan være for den enkelte migrant. Også her brukes konkrete eksempler til å levendegjøre diskusjonen og poengene knyttet til global migrasjons- og flyktningpolitikk.

Kapittel 4, «Veier inn i utnytting», er etter min mening ett av de viktigste kapitlene i boken. For meg fremstår historiene og situasjonen til barn som reiser alene som det mest prekære å få vite mer om, da disse barna svært ofte utsettes for alle former for overgrep i sin beskyttelsesløse og sannsynligvis også trygghetssøkende tilstand. Lidén hevder også at det er lite forskning på barn og menneskehandel, noe barn som reiser alene utsettes for. Hun presenterer ulike veier inn i utnyttingsforhold, eller det som juridisk sett blir omtalt som menneskehandel, som er noe annet enn menneskesmugling. Ofte er imidlertid de aktuelle nettverkene overlappende, og begge er tilknyttet kriminelle miljøer. Det er mye voldsbruk, trusler og økonomiske interesser involvert. Det viser seg at de mindreårige ofte kommer inn i utnyttingsrelasjoner når det blir mulig å reise fra hjemlandet, eller underveis på reisen (s. 72).

Kapittel 5, «Barns rettsstatus i asylprosessen», er et mer juridisk orientert kapittel og er viktig og nyttig. Utfordringer knyttet til det å gripe barnets stemme diskuteres, samt ulike fortolkninger av lovverk knyttet til forskjellige kulturelle referanserammer. Prinsippet om barnets beste skal være rettledende i alle beslutninger som angår barnet, men hva som til enhver tid forstås som barnets beste, vil alltid være gjenstand for en viss diskusjon både mellom profesjonsgrupper og mellom folk med ulike kulturelle og juridiske referanserammer. Kapittel 6, «Asylbarndom», handler om barns levekår og handlingsrom mens de bor på asylmottak, hvordan det å ha ulik oppholdsstatus påvirker barns livskvalitet i nåtid. Det skilles mellom relativt kort opphold, begrenset opphold og de lengeboende, og forfatteren får, gjennom eksempler, fint frem frustrasjonen ved å leve med usikkerhet om hva fremtiden vil bringe.

I kapittel 7, «Skyggebarna – oppfølging og reintegrering», er vi tilbake til barna som har blitt utsatt for ulike former for menneskehandel og som på et tidspunkt forsvinner fra myndigheters «radar». Europol antar at hele 10 000 barn har forsvunnet fra asylmottak i Europa, og Lidén skriver at det eksisterer svært lite informasjon om disse barna. Ifølge UDI forsvant hele 182 barn fra asylmottak i Norge i fjor. Dette er barn som bare har fått midlertid opphold og som trolig legger ut på en ny flukt med ny usikkerhet og mulige overgrep. Ifølge Lidén henger veiene ut av utnytting ofte sammen med veiene inn, og det er sannsynlig at «skyggebarna» har problemer med å bryte ut av en ond sirkel. Kapittel 8, «Familielovgivning til besvær», er igjen et mer juridisk orientert kapittel, hvis hensikt er å gi en forståelse av hvordan lovgivning rettet mot familier er i land der islam er den dominerende religion. Utfordringene og håndtering av barneekteskap har her fått en sentral plass, og eksempler på lovgivning fra flere land (Tyrkia, Pakistan, Iran, Marokko, Gambia) trekkes inn. Forfatteren viser stor innsikt og kunnskap på dette feltet.

Kapittel 9, «Kunnskap, forandring og forankring», er et mer teoretisk orientert kapittel enn de foregående. Her trekkes annen teori inn enn de allerede tre nevnte overordnete perspektivene, og gir oss en teoretisk forståelse av hvordan foreldre og barn med migrantbakgrunn forhandler og navigerer i «gamle» og «nye» kulturelle kontekster. Lidéns interesse i dette kapittelet er særlig hvordan «selvforståelse og formasjon av selvet formes av hverdagserfaringene» (s. 193). Her trekkes det såkalte «generasjonsperspektivet» frem for hvordan forstå «forandrings- og forankringsprosesser» (s. 192) og «kunnskap» benyttes istedenfor «kultur», inspirert av Fredrik Barths tilnærming, men også kognitive antropologer som Roy D’Andrade. D’Andrade ser meningsstrukturer som mentale skjemaer som inngår i mer overordnete kulturelle modeller. Bradd Shores begrep om kulturelle scripts og Pierres Bourdieus habitus og doxa trekkes også inn, og relateres til hvordan migrasjon påvirker kulturelle prosesser og migranters opplevelse av egen situasjon. Migrasjon kan forstås som en kritisk hendelse som blir en start på noe nytt, og som medfører ulike forståelser av barndom og sosialisering. Historien om Aisha og hennes innvandring til Norge gjennom gjenforening med faren, og hvordan hun oppfatter det å bli sendt tilbake til hjemlandet for å bo hos slektninger, viser med all tydelighet de utfordringer migrantbarn (og voksne) har i sin tilpasning til et nytt samfunn og kultur.

Det siste kapittelet, «Hverdagsintegrering», inneholder en avsluttende diskusjon om hvordan migranter forholder seg til det å bli en del av et nytt samfunn. Her tar Lidén utgangspunkt i tre dimensjoner ved medborgerskap: «de sosiale, politiske og økonomiske rettighetene som følger med å være borger av et land, forventninger til deltagelse og tilhørighet, og til slutt de normative kravene som er innebygd i velferdsordningene» (s. 215). Forfatteren fokuserer på barns og foreldres deltagelse på ulike arenaer og hvordan de opplever dette. Dette gjøres på en reflektert og god måte. Kapittelet er interessant og relevant, men som avslutningskapittel på et stort og viktig overordnet tema, nemlig hvordan migrasjon påvirker barns oppvekst og tilpasningsmuligheter i et nytt samfunn, kunne forfatteren gjerne vist enda mer engasjement og tydelighet i en oppsummerende konklusjon.

Boken i sin helhet må sies å være mer beskrivende enn analytisk, og etter mitt syn fungerer den best slik. I mine øyne forstyrrer mindre teoretiske analyser i et beskrivende kapittel mer enn de belyser. For eksempel i kapittel 3, om «Reise i grenseland», der fokus er på hvilke påkjenninger og utfordringer barn kan oppleve under migrasjonsreisen, trekkes teori om kroppen inn i et avsnitt. Det som skrives om «kroppspolitikk, den sosiale samfunnskroppen og den individuelle kroppen» (s. 60) er interessant, men altså, etter min mening, noe forstyrrende når leseren er inne i beskrivelser og blir grepet av hvordan det kan oppleves å være på reise til ukjent land. I kontrast til dette er kapittel 9 i sin helhet et teoretisk/analytisk kapittel og fungerer slik veldig godt, slik jeg beskrev over.

Avslutningsvis vil jeg si at Hilde Lidéns bok om barn og migrasjon er et viktig, grundig og faglig solid bidrag i forskning om barn og migrasjon. Men den er også viktig for videre utvikling av norsk politikk når det gjelder integrering av barn, enten de kommer med sin familie eller reiser alene. Min viktigste innvending er derfor at jeg hadde ønsket at forfatteren kom klarere frem med sin egen stemme, i form av kritikk av norsk innvandringspolitikk og ikke minst behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere. Det behøves en enda mer engasjert stemme i formidlingen av disse barnas situasjon, særlig med tanke på å «vekke» politikere og beslutningstakere til en mer human behandling av barna. Boken viser med all tydelighet at norske myndigheter kunne gjort mer for migrantbarna, og jeg synes altså Lidén er for forsiktig i sin påpekning av mangelfull politisk håndtering av disse barnas situasjon. Hun beskriver veldig godt og grundig de forpliktelser som myndigheter og instanser har til å oppdage og følge opp barn som utsettes for menneskehandel, men kunne, etter min mening, gjerne foreslått forbedring av de rutiner som i dag eksisterer for identifisering og oppfølging av enslige mindreårige asylsøkere. Slik sett kan det sies at boken bærer preg av mange forskeres frykt for å være normative og moralistiske i sine tekster. Men når det er sagt, jeg håper og tror at boken vil bli lest av mange, og jeg anbefaler den på det varmeste.