Sosiolog og medieviter Terje Rasmussens bok Ansiktet foran makten faller i tre deler: En innledende del om politisk lederskap generelt (79 sider), en hoveddel som drøfter statsministre og andre sentrale norske politikeres lederskap i perioden 1945–2000 (122 sider), og en avsluttende del som forsøker å relatere handling til politikk og samfunn generelt (36 sider). Boken avsluttes med en spådom om fremtiden: politikk vil kreve mer «respektløshet overfor de etablerte medier […] og for noen av politikkens regler».

La oss ta forfatteren på alvor ved å overføre poenget til akademisk diskurs og lese boken med en viss respektløshet for anmeldergenren. La oss tenke oss en norsk gjennomsnittssamfunnsviters gjennomsnittsbok og bruke den som grunnlag for en bedømmelse av Rasmussens bok. Siden det er for mange norske sakprosaforfattere, og siden de ikke får til noe særlig på egen hånd (altfor mange norske akademiske utgivelser er løst redigerte bøker), kan vi kalle ham Kolbein Kommune. Terje Rasmussen skulle være fornøyd med å bli matchet mot Kolbein Kommune, for Kolbein er sentral i hans intenderte lesergruppe, som er «de to-tre tusen som holder Norges riksoffentlighet gående» (side 234). Matchen går over fire runder: tema, empiri og tekstøkonomi, struktur og originalitet.

Rasmussens valg av tema er ambisiøst, ikke fordi det er originalt, men fordi det dreier seg om en evergreen i tenkningen om politikk. Dette signaliseres da også i bokens undertittel, som følger den gresk/romerske mal ved simpelthen å bestå av preposisjonen ‘om’ efterfulgt av en presis temaangivelse: ‘politisk lederskap’. Allerede i første runde får Rasmussen dermed inn en til kjeven på Kolbein, som liker mindre lerreter. Det betyr også at temaet er understudert i foreliggende litteratur om akkurat norsk politisk lederskap (Kolbein synes det blir for stort og farlig). Når temaet i tillegg er politisk aktuelt ikke bare i evergreen-forstand, men også fordi boken vel med rette fastslår at vi står oppe i en utvidelse av ledergalleriet, der tørre Stører og utflytende Solberger kompletteres med lystlyvende Listhauger. Endelig er temavalget symptomatisk for en internasjonal vending bort fra strukturelle forklaringer i retning individuelle. Det er spesielt slående at Rasmussen, som i en tidligere inkarnasjon var luhmannianer og opererte med kommunikasjonen snarere enn aktøren som grunnleggende analyseenhet, nå skriver om aktører. I og med at mennesker laver sin egen historie, men ikke under forutsetninger de selv har valgt, er det her snakk om to kompletterende perspektiver (Giddens 1984). At det ene synet nå er i ascendanten, skyldes sannsynligvis tidens individdyrking, det være seg som ansvarliggjøring av individet (neoliberalisme) eller som dyrking av den sterke leder (populisme).

Empirien i boken består først og fremst av politiske biografier, ledernes egne fremstillinger. Boken får inn en i mellomgulvet på Kolbein ved å trekke på hele periodens univers av slike. Kolbein er ofte slumsete med å skaffe seg oversikt over samtlige relevante case, og mangler helt den brede, generelle skolering ikke bare i norsk politisk efterkrigshistorie, men også i de perioder som ledet opp til og formet perioden som diskuteres. Ansiktet foran makten presenterer lederskikkelsene i presise og godt informerte vignetter som gjerne kan leses hver for seg. Kolbein, som alltid vil skrive for alle, vil se det som en svakhet at ting ofte ikke introduseres, men antas kjent (eksempler er Lindstrøm-saken på side 125, Hallesby på side 143, Rød Larsen-saken på side 199). Gitt at Rasmussen eksplisitt skriver for en liten krets, ser jeg det som logisk og som en styrke. Om leseren ikke kjenner referansen, er den profesjonelle tingen ikke å klage over at teksten er vanskelig tilgjengelig, men å ta frem sin telefon og slå efter på Wiki (for så eventuelt å gå til bokhyllen). Kolbein vil imidlertid være fornøyd med at Ansiktet foran makten for det meste er sparsommelig med fagterminologi, være misunnelig fordi Rasmussen faktisk har meldt seg inn i sproget, og kjenne seg igjen i at det ikke refereres til kollegers åpenbart relevante arbeider (for eksempel Slaatta 2003).

Bokens struktur er ved første øyekast lovende. Vi slipper Kolbeins smalsporede, engelsk-sentrerte og en-disiplinære tilgang, og får isteden en flott tour d’horizon om forskjellige sprogsamfunns og disipliners tilganger til studiet av lederskap. Eldre relevant teoretisk litteratur trekkes også inn. Hovedvekten legges på Webers triade: lidenskap, ansvarsfølelse og øyemål (altså dømmekraft i avgjørelser og mavemål for ambisjoner). Det blir litt langt – hoveddelen skal vise seg å bare være en tredjedel lengre enn innledningen, og det er et klart misforhold, men dette er et mindre problem. Hovedproblemet er at innledningen ikke munner ut i noe klart analyseopplegg (eller ‘design’, som Kolbein ville ha sagt; for kolbeinske firefeltstabelleksempler, se Neumann 2010; Leira 2013). Dermed blir ikke innledningen mer enn et bakteppe for diskusjonene. Rasmussen må, i likhet med Kolbein, meg selv og alle som har veiledet master- og doktorgradsstudenter, ha fortalt en rekke andre mennesker hvor viktig det er at teori og empiri går opp i en høyere enhet, ellers blir resultatet ikke samfunnsvitenskap, men historieskriving. Her skulle Rasmussen ha sett bjelken i eget øye. Problemet vokser når tredje del ikke viser seg å være en oppsummerende taksonomi eller typologi om hvordan norsk lederskap har artet seg i Norge 1945–2000, men simpelthen en coda om Jens Arup Seip og dagens situasjon. Seip var en god retoriker og essayist, og selv om Rasmussen har rett i at han var adskillig mer interessert i sosialteori enn norske historikere flest, var han overhodet ingen teoretiker (Neumann 2013). Kolbein ville ha brukt principal agent-teori i stedet for Seips såkalte hansketeori, Bourdieus plassering av individer med sine disposisjoner i posisjoner i sosiale felt i stedet for løst snakk om hertuginners favntak, og så videre. Kolbeins fotarbeid er bedre enn Rasmussens, så denne runden er en teknisk seier for Kolbein.

Selv med dårlig fotarbeid er imidlertid dette Rasmussens match. Boken er klart bedre enn Kolbein-utgivelsene. Ansiktet foran makten er i norsk sammenheng forbilledlig i sin ambisiøse og brede tilgang og i måten den simpelthen forteller interessante historier på. Når boken ikke lever opp til sitt fulle potensial, tror jeg det skyldes at det bor en liten Kolbein i oss alle, en som vil ha med alle tekstbrokkene man har liggende her og der, en som ikke legger frem kapitelmanus til bred diskusjon på seminarer og konferanser, en som ikke tar konsulentuttalelser til følge. Interessant nok takker Rasmussen ingen i denne boken. Bøker kan godt skrives på den ytterste, nøgne ø (i dette tilfellet Jomfruland), men de kan ikke fullføres der. Kolleger må kobles inn.

Til slutt en liten visitt til Kolbeins søster Beinfrid, som jobber i forlag. Beinfrid, det er OK at du trykker opp sider med referanser to ganger. Jeg kan forstå at du ikke river i en indeks, selv om boken absolutt fortjener en. Det jeg ikke kan godta, er at du ikke har brukt tilstrekkelig sterkt kloret papir. Kontrasten mellom tekst og bakgrunn blir dermed så svak at denne leseren, som begynner å komme opp i årene, fikk hodepine under lesningen. Slikt blir man gretten av.

Referanser

Giddens, A. (1984). The Constitution of Society: Outline of the Theory of Structuration. Cambridge: Polity.

Leira, H. (2013). Arven etter Støre: Innledning. Internasjonal Politikk, 71(3), 371–381.

Neumann, I. B. (2010). Utenriksministerens spillerom, 1972–2010. Internasjonal Politikk, 68(1), 113–128.

Neumann, I. B. (2013). Fra nasjonalstat til globalisert stat: Den norske staten siden Seip. Nytt Norsk Tidsskrift, 30(1), 53–60.

Slaatta, T. (2003). Den norske medieorden. Oslo: Gyldendal.