Eilert Sundt (1817–1875) regnes som grunnleggeren av den samfunnsvitenskapelige fagtradisjonen i Norge. Gjennom en rekke studier av folkeliv og befolkningsutvikling på midten av 1800-tallet var han en pioner i mer enn én forstand: Han hadde teologisk embetseksamen, men valgte å bruke sitt universitetsstipend til studier av det såkalte fantefolket (Stenseth 2000: 99); han var kultur- og folkelivsforsker, men også en «selvlært statistiker» og en mester i bruk av tabeller (Iversen 1983: 578); og han var en uredd offentlig intellektuell «med sympati for tidens folkelige bevegelser» (Mjøset 1991: 126). Selv kalte han seg en «reisende forsker», og «studiet av det lavere folkelivs historie» skulle bli hans fagområde (Stenseth 2000: 5; se også Stenseths bidrag i dette symposiet).

I dette nummeret av Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) publiserer vi et symposium om Eilert Sundt i anledning 200-årsjubileet for hans fødsel. Etter vår oppfatning er TfS den naturlige kanalen for et slikt symposium – for Sundt var en bredt orientert samfunnsforsker. De fagdisiplinære grensene som i dag kjennetegner samfunnsvitenskapene la ikke begrensninger på hans virke.

Alle vil kanskje ikke være enige i en slik påstand. «Lenge før det var noe som het sosiologi i Norge, hadde landet en sosiolog», slår Lars Mjøset fast i sin bok om sosiologifagets utvikling i Norge (1991: 125). Men var Sundt egentlig sosiolog? Han regnes utvilsomt som grunnleggeren av norsk sosiologi (Aubert 1979: 32) og et portrett av Sundt er da også å finne på emblemet til Den norske sosiologforeningen. Men som Willy Pedersen påpeker i sitt bidrag i dette symposiet, kan det kanskje påstås at sosiologien snarere har «kuppet» ham. For Sundt ville antakelig vært skeptisk til den spesialiserte arbeidsdelingen mellom samfunnsfagene vi kjenner fra dagens universitetssystem.

200-årsjubilieet for Sundts fødsel ble høsten 2017 da også markert med en serie arrangementer, ikke på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, men på Eilert Sundts hus – Det samfunnsvitenskapelige fakultetet på Universitetet i Oslo. I dette nummeret av TfS publiserer vi et symposium bestående av en del av foredragene som ble holdt i anledning 200-årsjubileet. Illustrerende for Sundts faglige bredde rommer symposiet bidrag fra en kulturhistoriker, en sosiolog, en antropolog, en historiker, en demograf og en statsviter.

Det er likevel grunn til å spørre hvor godt de samfunnsvitenskapelige fagene forvalter sin egen historie. Vi som studerte statsvitenskap og sosiologi på Universitetet i Oslo på 1990- og 2000-tallet leste aldri Sundt. Ingen av hans arbeider var på pensumlistene og når navnet hans ble nevnt var det i faghistorisk forbindelse – uten forsøk på å knytte ham nærmere til vår egen tid. Kanskje ikke så rart da, at studentene glimret med sitt fravær på 200-årsjubileet for Sundts fødsel. Bidragene i dette symposiet tegner til sammen et bilde av en både imponerende og fascinerende fagperson, som fortjener å bli lest på tvers av fagdisiplinene: Vi har alle noe å lære av Sundt.

Referanser

Aubert, V. (1979). Sosiologi 1. Sosialt samspill. Oslo: Universitetsforslaget.

Iversen, G. R. (1983). Eilert Sundt som statistiker. Tidskrift for samfunnsforskning, 24, 577–591.

Mjøset, L. (1991). Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Stenseth, B. (2000). Eilert Sundt og det Norge han fant. Oslo: Gyldendal.