Et viktig kjennetegn ved Eilert Sundt var hans vitebegjær og ustoppelige innsats for å fremskaffe ny viten. Om kunnskapen var mager eller ikke eksisterende, la han ut på strabasiøse reiser land og strand rundt for å bøte på situasjonen. Det ga mange nye og viktige tall, fargelagt med innsiktsfulle skildringer.

Mangel på viten er et stort problem også for dagens statistikere, demografer og familiesosiologer. Ikke minst savner vi en rekke tall og mål for samboerskap. Jeg vil hevde at dagens statistikere og samfunnsplanleggere ikke setter seg like høye mål for forbedringer som det Sundt i sin tid gjorde. Kanskje kan en nærmere titt på Sundts virke gi inspirasjon til høyere mål og ny innsats?

Jeg vil konsentrere meg om tre punkter. Det første omhandler Sundt som familiedemograf. Hans mest kjente demografiske arbeid er teorien om svingninger i ekteskapstallene. I ettertid er den ofte omtalt som «de Sundtske bølger» eller «Eilert Sundts lov». Det var et banebrytende arbeid da den ble presentert i 1855 (Sundt 1967), selv om analysene har sine klare begrensninger som forklaringsmodell i våre dager.

I punkt to ser jeg nærmere på Sundt som familiesosiolog. I tolkningen av våre dagers familiemønstre er Sundt en viktig inspirator. I sine beskrivelser av datidens bryllupsfeiringer var han nøye med å få frem forskjellen mellom ektevigselen, den lovmessige stadfestelsen av ekteskapet, og bryllupsfesten, den sosiale markeringen. Det er en innsikt som er nyttig den dag i dag i forståelsen av samspillet mellom samboerskap og ekteskap.

Og som et tredje og siste punkt skal jeg se nærmere på dagens familiestatistikk. Er vi egentlig så mye bedre stillet enn på Sundts tid?

Eilert Sundt som familiedemograf

Årlige tall for ekteskapsinngåelser hadde en allerede fra slutten av 1700-tallet (Statistisk sentralbyrå 1978). Fra år til annet kunne det være ganske store svingninger. Det ble i datiden gitt økonomiske forklaringer. Var det uår og dårlige tider, måtte en forvente at flere, og spesielt fattigfolk, ikke så seg råd til å gifte seg. Noen ganger stemte det ikke, men da la en til en moralsk forklaring. Når tallene ikke gikk ned, selv om det var trange tider, måtte det skyldes at mange av de dårligst stilte ikke besinnet seg, men giftet seg likevel.

Her var det Eilert Sundt kom med sin alternative forklaring. Dersom en skulle forstå svingninger i ekteskapstallene, måtte en også ha kontroll med den ‘gifteferdige skare’, som han kalte det, det vil si hvor store fødselskullene hadde vært 25–30 år tidligere. I dag høres dette kan hende banalt ut, men det var ingen selvsagt forklaring på Sundts tid da rent økonomiske teorier var fremherskende.

Men er det nå faktisk slik at fødsels- og ekteskapstallene svinger pent i takt? Noen ganger ser vi spor av det. Som mange vil vite, var det høye fødselstall rett etter siste krig, godt og vel 70 000 barn så dagens lys det første fredsåret. Og i overensstemmelse med Eilert Sundts lov, var det rundt 25 år senere høye ekteskapstall. I årene rundt 1970 ble omlag 29 000 par smidd i hymens lenker hvert år (Statistisk sentralbyrå 1978).

Men antallet inngåtte ekteskap påvirkes også av andre forhold enn fødselskullenes størrelse. Dersom alder for første ekteskap endrer seg, eksempelvis at mange venter lenger med å gifte seg, vil det ikke bli så mange ekteskap som en kunne ha forventet ut fra fødselstallene 25 år tidligere.

Alder for første giftermål har som kjent økt kraftig her i landet i flere tiår. Typisk for siste halvdel av 60-årene var unge ektepar: hun i snitt ennå ikke fylt 23 år, og han om lag to og et halvt år eldre. I dag er de som gifter seg for første gang omlag ni år eldre (Statistisk sentralbyrå 2017a).

Svingningene i ekteskapstall vil også påvirkes dramatisk om andelen som før eller senere gifter seg, endres. I etterkrigskullene giftet så godt som alle kvinner seg før eller senere, hele 95 prosent (Noack 2010). I dag ligger det an til at henholdsvis 55 prosent (kvinner) og 53 prosent (menn) vil være gift innen de fyller 50 år (Statistisk sentralbyrå 2017b). Det er store endringer over relativt kort tid. Men dette er vel å merke hypotetiske beregninger basert på dagens giftermålsmønster. Giftelysten er atskillig større når vi spør yngre samboere om de har planer om å gifte seg en gang i fremtiden (Noack & Lyngstad 2005).

Vi skal heller ikke avskrive økonomiske forklaringer. Først i etterkrigstiden var velstandsnivået her i landet blitt slik at ekteskapet ble allemannseie (Statistisk sentralbyrå 1965). I dag er det de unge i mange søreuropeiske land som sliter med å etablere seg. Høy arbeidsledighet og usikre jobbkontrakter oppmuntrer ikke til giftermål.

Gullbryllup

En titt på bryllupsbildene for 50 år siden minner oss på hvor utrolig unge de som giftet seg den gang var. Og de lot seg slett ikke fotografere med barn, slik en del gjør i dag. I det minste ikke direkte, men omhyggelig danderte brudekjoler vitnet om at mange førstefødte ville se dagens lys før de behørige ni månedene hadde gått.

De mange giftermålene og de unge brudeparene på 60-tallet er i tråd med Eilert Sundts lov en forklaring på at vi i de senere årene har hatt en oppgang i gullbryllupspar. Våre tall er ikke helt ideelle, men også i Sverige var det en oppgang i giftermålene på 1960-tallet. Tre svenske forskere (Lennartson, Sundström & Wikström 2017) som har fulgt utviklingen i svenske gullbrudepar, melder om en markant økning de siste årene, med en foreløpig topp på godt og vel 22 000 gullbrudepar i 2016. Kanskje er det fortsatt en bragd å være gift så lenge, men noen sjeldenhet er det altså ikke.

Dødelighetsforbedringer er nok en faktor som bidrar til mange lange ekteskap. Og riktignok har også ekteskap fra 60-årene oftere endt med skilsmisse enn hva som var vanlig tidligere, men en betydelig andel holder fortsatt sammen.

Men samlivet består

Som vi alle vet, nytter det i dag ikke å se på kun ekteskapstall. De omlag 600 000 samboere her i landet utgjør en fjerdedel av alle som lever i samliv, det vil si i ekteskap eller samboerskap. Men bare for dem som er i 20-årene, er det vanligere å være samboer enn gift. Vi er like tidlig ute med å flytte sammen som vi var på 60-tallet, men nå som samboere (Dommermuth, Kaldager Hart, Lappegård, Rønsen og Wiik 2015). Og ved 40-årsalder er bare seks av hundre uten samlivserfaring (Wiik & Dommermuth 2014).

Studier hos oss og i andre land har vist at en del samboere ikke ønsker å gifte seg før de har ‘alt på stell’. Det vil si at de er ferdig med utdanning, har egen bolig og fast jobb. Slike økonomiske forhold vil for mange, men langt fra alle, bidra til å forklare overgangen fra samboerskap til ekteskap.

Unge i USA og mange europeiske land kan lett komme i klemme her. Dagens unge i Norge er langt bedre stillet enn sine jevnaldrende i andre land. Like fullt har vi sett at også hos oss er det mange som vektlegger at de gjerne vil ha det meste på plass før det er aktuelt å gifte seg.

I dag kan påpekningen av en mulig sammenheng mellom størrelsen på fødselskull og giftermål et visst antall år senere, virke nesten banalt. Til muntlig eksamen har jeg bedt mang en kandidat forklare hva som ligger i begrepet de Sundtske bølger eller Eilert Sundts lov. Men nesten like ofte har kandidatene kommet til kort. Det har forundret meg, hans teori er jo tilsynelatende så enkel. Kanskje har vi ikke understreket nok overfor studentene at Sundts forklaring var banebrytende i hans samtid? Det vil si en tid der økonomiske forklaringer ispedd litt moral var enerådende i forståelsen av utviklingen i ekteskapstallene.

Så hva er konklusjonen? Har tiden løpt fra Eilert Sundts lov fordi andre demografiske endringer som økende ekteskapsalder og fall i andelen som gifter seg, visker ut bølgebevegelsen mellom årlige fødselstall og ekteskapstall 25 år senere?

Kanskje har den det. Men la oss ikke glemme at Sundt med sine nitide nedtegninger av en rekke demografiske hendelser – som fødte utenfor ekteskap – tallfestet viktige demografiske endringer i sin samtid. Og sist, men ikke minst: i sine tolkninger av tallene, viste han hvor nødvendig slik kunnskap var for forståelsen av samfunnsutviklingen.

Sundt som familiesosiolog

For egen del har jeg hatt mest glede og inspirasjon av Sundt som familiesosiolog. Hans skildringer gir ikke bare kunnskap om tidligere tiders ekteskapsinngåelser, men forteller direkte og indirekte mye om ugifte samliv på den tiden.

Sundt (1968) gir en rekke eksempler på at tidspunktet for ekteskapsinngåelse varierte både med levevei og klimatiske forhold. Han besøkte blant annet fjellbygda Lom for å kunne konstatere at der var det mest vanlig å gifte seg på ettervinteren. Med sin pragmatiske tilnærming innvendte han at de vel hadde bedre tid til bryllupsfeiring midtvinters. Men da ble han belært av bygdens folk at på den tiden melket kuene for lite, og at de korte dagene ville kreve altfor mye talglys.

I Tromsø stift var det ikke mange som feiret bryllup i februar mens mennene var på lofotfiske. Lenger ut på året var det også mindre barske værforhold, slik at flere kunne fare til gjestebud. I Ibestad i Sør-Troms, som hadde både fiske og jordbruk som levevei, var oktober den store bryllupsmåneden.

Sundts observasjoner fra Norge er i tråd med hva en har funnet i en rekke andre land. Noen steder varierte også den vanligste ekteskapsmåneden alt etter som det var fiskere, gårdsfolk eller tjenestefolk som giftet seg.

Vi aner at mange par som feiret bryllup på et gunstig tidspunkt, nok har levd i ugift samliv i påvente av ektevigselen og bryllupsfesten.

I dag er det få som gifter seg om vinteren, bare rundt 900 i måneden. Men sommermånedene er høysesong. I juni, juli og august er det rundt 3500 vigsler i måneden (Statistisk sentralbyrå, 2017c). Lange dager og godt vær ser ut til å friste mange. Dagens gullbrudepar hadde vanligvis ikke så store brylluper. For mange av dem var det nok oftere en graviditet enn fine sommerdager som ble bestemmende for bryllupsdatoen.

Fattigmannssamliv en forløper til de moderne samboerskapene?

Flest eksempler på ugifte samliv skildrer Sundt blant dem som lite hadde, som i en grend i Gudbrandsdalen. Her vitnet gyngende vugger og skrikende unger om at mange unge kjærestefolk hadde flyttet sammen enten hos familie eller andre. Etter å ha intervjuet de unge selv og deres familier og bekjente, konkluderer han med at tingens tilstand likevel måtte sies å være i orden. For 'de unge folk holdt av hinanden og skulle have hinanden, men det er ikke så ligetil at gifte sig for folk, som ikke endnu have fåt pladsbrug og husvær’ (Sundt 1968:171).

Samme forståelse legger han for dagen etter å ha deltatt i et bryllup i Lom. Bruden hadde allerede året før flyttet til brudgommens plass. I bryllupet satt hun i høysetet og ammet sitt barn. Dette håndfaste beviset på at paret lenge hadde delt seng, avholdt ikke Sundt fra å skåle med brudeparet med oppriktig hjerte.

Som han klokelig bemerket, at visst kunne de ha giftet seg tidligere, men de hadde latt det bero i påvente av å bedre sine kår. Og når de nå innbød til bryllupsfest, fremsto de som et par man vil kjennes ved – og et par som en måtte regne med ville gjøre gjengjeld ved andre anledninger (Sundt 1968).

Sundt tolker altså mange av datidens ugifte samliv som fattigmanns ekteskap. Men var det opphavet til dagens ugifte samliv Sundt viste oss? Slik jeg ser det, skal vi være forsiktige med å trekke paralleller mellom tidligere tides ugifte samliv og den moderne formen for samboerskap for langt. Samboerskapene, slik vi kunne observere dem fra sist på 1970-tallet, slo raskt igjennom i alle samfunnslag, ikke bare blant dem med minst økonomiske ressurser. Og de som flyttet sammen gjorde det fordi de ønsket det, ikke fordi ytre omstendigheter tvang dem til det.

Mange liker også å understreke at veksten i samboerskap for alvor skjøt fart da den såkalte konkubinatparagrafen, en paragraf i straffeloven som forbød ugifte samliv, ble opphevet i 1972. Men dette forbudet var det få som kjente til (Noack 2010).

Uansett: I tolkningen av samspillet mellom den moderne formen for samboerskap og ekteskap, kan vi fortsatt ha mye å lære av Sundt.

Familieliv på tvers av kirkens normer

La oss derfor nok en gang vende tilbake til Sundts beretninger. Den presteutdannede Sundt skildret ofte familieliv på tvers av kirkens påbud, og med overraskende stor forståelse og toleranse som i beretningen om bruden som åpenlyst ammet sitt barn.

Et viktig poeng hos Sundt var skillet mellom selve vigselen og bryllupsgjestebudet. Og i skildringene av bryllup fremstår han som en genuin sosiolog. Bryllup var og er for mange den dag i dag en av livets store høytidsdager. Bryllupsfesten symboliserer, slik Sundt så det, de sosiale båndene som knyttes mellom paret og deres nabolag og skyldfolk. Et brudepar i skikkelig finstas viser at det er folk en gjerne vil kjennes ved. Og når gjestene bringer med seg rikelig med mat, er det i forvissning om at paret vil være i stand til å yte gjengjeld ved en senere anledning. Vigselen er bare den lovstiftende handlingen, mens bryllupet bekrefter parets nye posisjon i lokalsamfunn og hos slekt og granner.

Statistisk sentralbyrå gjennomførte for noen år siden en såkalt fokusgruppestudie. Vi samlet grupper med yngre personer som i fellesskap skulle diskutere familie og samliv. Et tema var hvordan de så på det å gifte seg. Flere var inne på det forpliktende ved så vel vigselen som bryllupsfesten.

Som en yngre, velutdannet mann uttalte: ‘Du kan sitte i sofaen og si det er oss resten av livet. Det betyr liksom ingen ting. Men idet man involverer statsapparatet og min mor, så er det litt vanskelig å komme unna. Det blir forpliktende rett og slett’ (Noack 2017).

Det var riktignok flere i gruppen som minnet om at et stort og dyrt bryllup ikke var en forutsetning for å gifte seg. Én fortalte om en kollega som hadde giftet seg i lunsjpausen. Men en annen i gruppen parerte raskt at ‘da skjønner jeg ikke poenget med å gifte seg’.

Lignende funn er gjort i en kvalitativ studie blant amerikanske middelklassepar (Smock, Manning & Porter 2005). Mange var opptatt av at de ikke hadde råd til å gifte seg. Å bare la seg vie borgerlig uten noen markering, ble ikke oppfattet som et reelt alternativ.

Et stort bryllup var ikke bare en anledning til å samle slekt og venner, men også en måte å vise hvor en stod i livet, det vil si at alt var på plass. Dagens store og påkostede bryllup her i landet tjener utvilsomt også til det. Når vellykkede par samler familie og en stor skare like vellykkede venner, betaler de ofte mesteparten av gildet selv. De er folk en gjerne vil kjennes ved, som Sundt bemerket om brudeparet i Lom.

Bedre enn på Eilert Sundts tid?

Så hva med dagens situasjon? Er vi bedre stillet med tall og statistikker om familien enn på Sundts tid? Svaret er selvsagt ja. Vi får løpende tall fra hele landet om mange sider ved dagens familieliv. Men kan vi stole på at familiestatistikken gir oss et dekkende bilde av hvordan folk faktisk lever?

Med noen få unntak fanger dagens statistikk bare opp meldepliktige hendelser, som ekteskap og skilsmisser. Andre sider ved våre samliv, som bevegelsene inn og ut av samboerskap, er det dårlig med statistikk om. La oss se på noen eksempler.

I de senere år har både antall skilsmisser og flesteparten av de aldersspesifikke ratene vist en nedgang. Mange har vært frempå og forkynt at nå holder vi bedre sammen. Men er nå det så sikkert?

Mer sannsynlig gjenspeiler dagens skilsmissetall at en stadig større andel av våre samliv er samboerskap. Og når det gjelder samboerskapene, vet vi ikke hvor mange som år for annet flytter fra hverandre.

Nok et eksempel på manglende statistikk, er antallet barn som årlig opplever at foreldrene går fra hverandre. I dag er det årlig 8500 barn som opplever at foreldrene skilles. Det har vært en klar nedgang over de siste årene. Men det er grunn til å tro at statistikken i sin nåværende form i beste fall bare fanger opp to av tre barn som opplever et foreldrebrudd (Byberg, Foss & Noack 2001). For å få et komplett bilde av barns opplevelse av foreldrebrudd, må også samboerbarna telles med. Her har Statistisk sentralbyrå ingen statistikk å by på. Inkluderer vi barn fra brutte samboerforhold, er det utvilsomt vekst – ikke nedgang – i antallet barn som opplever foreldrebrudd.

Noe er imidlertid kommet på plass. Andelen barn født utenfor ekteskap økte dramatisk fra 1970-tallet. Men statistikken hang ikke med. Først i 2001, da hvert annet barn ble født utenfor ekteskap, fikk vi tall som skilte mellom barn født av enslig mor og barn født i samboerskap. De siste tallene viser at 46 prosent av fødslene skjer i ekteskap; litt færre, nærmere bestemt 41 prosent, i samboerskap; og 13 prosent er barn av enslig mor, det vil si mor som ikke lever med barnefaren (Statistisk sentralbyrå 2017d).

Et godt utbygd registersystem bidrar til at Norge, sammen med noen få andre land, kan publisere denne statistikken. Men våre administrative og statistiske registre kan og bør brukes til langt mer.

Samboerpar uten barn er en spesiell utfordring for registerbasert familiestatistikk. Men mange forbedringer er innen rekkevidde, selv om vi må akseptere et litt lavere presisjonsnivå og litt flere feilkilder enn hva som er ideelt.

Som mine eksempler viser, gir dagens statistikk et høyst mangelfullt bilde av våre varierte familiemønstre. En som ikke lot seg stoppe av manglende tall, var Eilert Sundt. Egenhendig sørget han for å fremskaffe tall der han mente det var påkrevet, selv om det krevde de mest strabasiøse reiser.

Sammenlignet med Sundts engasjement, er min påstand at dagens statistikere og samfunnsplanleggere stikker hodet i sanden. La oss håpe på at en god dose inspirasjon fra Sundt kan sette fart i utviklingen.

Referanser

Byberg, I. H., Foss, A. H. & Noack, T. (2001). Gjete kongens harer – rapport fra arbeidet med å få samboerne mer innpasset i statistikken. Rapporter 2001/40. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Dommermuth, L., Kaldager Hart, R., Lappegård, T., Rønsen, M. & Wiik, K. Aa. (2015). Kunnskapsstatus om fruktbarhet og samliv i Norge. Rapporter 2015/31. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Lennartson, C., Sundström, G. & Wikström, P. (2017). Allt fler guldbröllop. Välfärd, 4, 18–19.

Noack. T. (2010). En stille revolusjon. Det moderne samboerskapet i Norge. Dr.philos.-avhandling. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Noack, T. (2017). Upublisert manuskript.

Noack, T. & Lyngstad, T. (2005). Vil de velge bort familien? En studie av unge nordmenns fruktbarhets- og ekteskapsintensjoner. Tidsskrift for velferdsforskning, 8(3), 120–134.

Smock, P., Manning, W. & Porter, M. (2005). «Everything's there except money»: How money shapes decisions to marry among cohabitors. Journal of Marriage and Family, 67(3): 680–696. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1741-3737.2005.00162.x 

Statistisk sentralbyrå (1965). Samfunnsøkonomiske studier nr. 13. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Statistisk sentralbyrå (1978). Historisk statistikk 1978. Norges offisielle statistikk XII 291. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Statistisk sentralbyrå (2017a). Ekteskap og skilsmisser. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/ekteskap

Statistisk sentralbyrå (2017b). Ekteskap og skilsmisser. Gjennomsnittsalder ved vigselen. Ekteskap mellom personar med ulikt kjønn. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/ekteskap/aar-detaljerte-tal

Statistisk sentralbyrå (2017c). Hentet fra https://www.ssb.no/statistikkbanken/selectvarval/saveselections.asp

Statistisk sentralbyrå (2017d). Fødte. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/fodte/aar

Sundt, E. (1967). Giftermål i Norge (1. utgave 1855). Oslo: Universitetsforlaget.

Sundt, E. (1968). Om sædelighedstilstanden i Norge I og II (1. utgave 1857). Oslo: Pax forlag.

Wiik, K. Aa. & Dommermuth, L. (2014). Who remains unpartnered by mid-life in Norway? Differentials by gender and education. Journal of Comparative Family Studies, 45(3), 405–424.