Nestor i norsk kulturpolitikkforskning, Per Mangset, har sammen med kollega ved Telemarksforsking, Ole Marius Hylland, samlet opp erfaringer fra et langt liv som spesialist og institusjonsbygger innen forskningen på kulturpolitikk. Resultatet er en grundig og kunnskapsrik bok om politikken om kultursektoren. Boken dekker en rekke aspekter ved statlig, regional og lokal kulturpolitikk i Norge, og setter dette opp mot andre land det er naturlig å sammenligne seg med. I tillegg inneholder den mye statistikk om kulturkonsum, kulturarbeidere og kulturorganisasjoner.

Boken har vært sårt etterlengtet blant dem som utdanner kulturarbeidere, da Mangsets forrige innføringsbok i kulturpolitikk (som fremdeles anvendes ved ulike utdanninger) ble publisert så tidlig som i 1992. I tillegg til å være en faglig oppdatering, er også denne langt fyldigere enn den første boken til Mangset. Den kommer til å bli anvendt ved kulturutdanninger i årene fremover, og vil uten tvil vekke interesse hos mange kulturarbeidere. Siden den er så grundig i sin utlegning av politiske virkemidler, administrering av kultursektoren og kulturstatistikk, er den en viktig kilde til faktakunnskap om kultursektoren og kulturpolitikken. Som en samfunnsvitenskapelig fagbok savner jeg imidlertid at forfatterne løfter blikket fra sektoren og forsøker å si noe som kan være av mer allmenn interesse for samfunnsforskere.

Bokens styrke og svakhet er dens detaljorientering. Detaljrikdommen vil være til glede for dem som jobber i sektoren, eller studerer frem imot å skulle gjøre det, men som en samfunnsvitenskapelig fagbok blir blikket for snevert til å gjøre seg relevant utenfor sektoren. Den er spekket med faktakunnskap, og vil fungere utmerket som et oppslagsverk over kulturpolitiske virkemidler på ulike forvaltningsnivåer osv. (selv om den inneholder en del gjentagelser i de ulike kapitlene og med fordel kunne vært kortet noe ned). Grunnen til at boken som helhet likevel sliter med å skape begeistring hos denne anmelderen, er at den mangler et overordnet teoretisk/analytisk grep. Slik gjenspeiler den mye av den forskningen som foregår på kulturpolitikk. Dette handler om empirisk samfunnsvitenskapelig forskning på kultursektoren, dens forvaltning og politikk.

Siden den kulturpolitiske forskningen for lengst har blitt institusjonalisert med egne tidsskrifter og konferanser, er tiden moden for å forsøke å ta denne forskningen et skritt videre og gjøre den relevant for forskere som ikke kun er interessert i kultursektoren. Når to sentrale nordiske kulturpolitikkforskere nå har skrevet en omfattende bok om denne forskningen, skulle jeg ønske at de hadde benyttet anledningen til å kommunisere med et bredere nettverk av kultur- og samfunnsforskere. I stedet har de valgt å la denne forskningen forbli empirisk og sektororientert. Dette kommer tydelig frem i første kapittel, hvor de sier at boken handler om den eksplisitte kulturpolitikken. I det ligger at de forholder seg til både et smalt kulturbegrep og et smalt politikkbegrep. Boken handler om den institusjonaliserte og offisielle kulturpolitikken i etterkrigstiden. Selv om forfatterne bruker et kapittel på kulturpolitikken før andre verdenskrig (hovedsakelig basert på Dahl og Helseths bok om kulturpolitikkens historie), betegner de dette som «kulturpolitikken før kulturpolitikken». Når det gjelder den «ekte» kulturpolitikken, presenterer forfatterne dens utvikling gjennom veletablerte periodiseringer i kulturpolitikkforskningen. Men de bringer likevel inn noe nytt gjennom å problematisere disse.

Etter at kulturpolitikkens historie er presentert, er de neste tre kapitlene viet til kulturproduksjon, kulturdistribusjon og kulturbruk. Kapittelet om kulturbruk er et av de mest sentrale i boken, i og med at det er ment å underbygge en av hovedkonklusjonene – nemlig at det kulturpolitiske ønsket om demokratisering langt på vei har vært mislykket. Kapittelet inneholder en lang og detaljert utlegning av kulturstatistikk, produsert av SSBs Odd Frank Vaage og publisert i SSBs egne publiseringskanaler. At de bruker så pass mye plass på å gjengi dette, fremstår som unødvendig, all den tid leserne fint kan oppsøke SSBs kulturstatistikk på egen hånd. Også i dette kapittelet er forfatterne nyanserte og forsiktige i sine konklusjoner, men vi kan likevel lese mellom linjene en kritikk av samfunnsforskere som hevder at norsk kultur er utpreget egalitær. Men i stedet for å gå inn i de teoretiske diskusjonene mellom dem som baserer sin forskning på en Bourdieu-tradisjon og dem som baserer sin forskning på antropologiske perspektiver eller nyere kultursosiologiske teorier, bruker de empirien til å kritisere sistnevnte. De ønsker med kapittelet å motbevise at vi har et utpreget egalitært kulturaktivitetsmønster. Men de som hevder at norsk kultur er egalitær, er ikke så opptatt av sammenhengen mellom sosial bakgrunn og faktisk kulturbruk. I stedet anlegger de en bred kulturdefinisjon og studerer kulturelle vurderingsrepertoarer og diskurser. Disse forskerne hevder så vidt jeg vet ikke at det norske kulturaktivitetsmønsteret er mer egalitært enn i andre land, slik forfatterne fremstiller forskningen i denne boken.

Jeg er heller ikke overbevist om at man kan bruke kulturstatstikken til å avvise demokratiseringen av kulturpolitikken. En viktig del av kulturpolitikkens demokratisering har handlet om å gjøre høykulturen tilgjengelig for befolkningen i hele landet, og i dag jobber alle kulturorganisasjoner målrettet mot å bli oppfattet som inkluderende arenaer. At et tverrsnitt av befolkningen likevel ikke oppsøker hver og en av disse arenaene, blir ikke for meg et bevis på at kulturpolitikkens demokratisering har spilt fallitt. Det kan da ikke være kulturpolitikkens oppgave å sørge for at folk faktisk oppsøker disse arenaene? Er det ikke demokratisering nok at staten legger til rette for at folk kan oppsøke dem om de ønsker det?

Etter denne sosiologiske delen, følger en mer statsvitenskapelig del med kapitler om offentlig forvaltning av kultur, om kulturpolitikkens virkemidler og resultater, og om kulturpolitikken i det partipolitiske ideologilandskap. Også denne delen er detaljert og deskriptiv. Forfatterne viser at de har full oversikt. Her går også forfatterne konklusjonene fra Enger-utvalgets NOU om kulturpolitikk etter i sømmene. De mener å finne at en del av disse ikke har empirisk belegg (s. 248–251). Forfatterne viser også til mange sentrale kulturpolitiske debatter som har funnet sted under 2000-tallet. Boken fungerer slik også som en samtidshistorie over den norske kulturpolitikken under 2000-tallet. Koblingen av samtidshistorie, bred faktakunnskap og oppsummering av forskningen på kulturpolitikken gjør den til en nyttig kilde for dem som ønsker å forske på kulturpolitikk.

I nest siste kapittel anlegger forfatterne et komparativt blikk mot Frankrike, Storbritannia, Tyskland og USA. Kapittelet fungerer godt og er et av bokens viktigste bidrag. Som forfatterne selv skriver, har kulturpolitikkforskerne i stor grad vært opptatt av Frankrike, Storbritannia og de nordiske landene. Det er på høy tid at noen også skriver grundig om Tyskland og USA. Bokens siste kapittel er en oppsummering av hvert av kapitlene, med en avsluttende konklusjon som peker mot at kulturpolitikken må finne opp seg selv på nytt for å gjøre seg relevant for det 21. århundre.

Kulturpolitikk er en bok om empirisk forskning på kultursektoren. I tråd med den forskningen som ellers produseres av Telemarksforsking, er den grundig og omstendelig. For dem som jobber i sektoren og som studerer til å bli kulturarbeidere, vil boken være en viktig kunnskapskilde. Den inneholder en omfattende gjennomgang av en mengde empiri, produsert av forfatterne og andre kulturpolitikkforskere samt kulturforvaltningen. Ut over dette har forfatterne intet teoretisk prosjekt. De viser til ulike teoritradisjoner innen kulturforskningen gjennom boken, men de tar ikke noe eksplisitt standpunkt selv. Selv om vi mellom linjene kan lese at de sympatiserer med dem som viderefører Bourdieus perspektiver heller enn med dem som bryter med disse, er de veldig forsiktige med å flagge eget ståsted. Dette gjør at boken nok dessverre ikke klarer å begeistre særlig mange utenfor det etablerte nettverket av kulturpolitikkforskere. Forfatterne har nok heller ikke hatt dette som en ambisjon, så det er litt urettferdig å utsette dem for en slik kritikk. Samtidig synes jeg det er synd at de ikke i større grad har benyttet denne anledningen til å skrive en bok som kunne fått en «impact» ut over å være en solid faglig oppdatering til menigheten.