Dette er et unikt prosjekt i flere henseender. Designen, å intervjue tre generasjoner kvinner (datter, mor og mormor) og menn (sønn, far og bestefar), fra ulike klasser og fra land og by, er en sjeldenhet. At den yngste generasjonen i tillegg er intervjuet tre ganger – som 18-åringer, når de er 30 og når de er 40 år – gjør det til et unikt prosjekt. Det er kanskje ikke så rart at slike prosjekt er så sjeldne når man tenker på at Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg (som er medforfatter til de tre empiriske kapitlene) har brukt mer enn 35 år på å samle inn, bearbeide, analysere og presentere alt dette materialet. Riktignok har de drevet med annet underveis, og de har også skrevet om deler av materialet tidligere, både i bokform (f.eks. Moderne jenter fra 2006, som handler om de tre kvinnegenerasjonene) og i artikler. Men det er først nå materialet som helhet analyseres og presenteres, og da på engelsk.

Det er ikke bare designen som er unikt ambisiøs; det gjelder også analysen og diskusjonen av analysens og teorienes troverdighet. Og temaet, å prøve å kartlegge og forstå de emosjonelle drivkreftene og mønstrene bak de store endringene av hvordan kjønn og familie gjøres i et hundreårsperspektiv, er – vil jeg hevde – «the missing link» innenfor kjønns- og likestillingsforskning. Vi vet mye om hvordan kvinner og menn ordner seg (jobb, utdanning, arbeidsdeling m.m.), men ytterst lite omhva som driver oss til å gjøre det på nye måter. Det er det denne boken prøver å belyse, og her er det altså mye å ta av – både når det gjelder det emosjonelle kjønnslandskapet til de tre generasjonene, og mer meta-teoretiske resonnementer om kvalitativ analyse og teoriers troverdighet.

Semistrukturerte intervjuguider er blitt brukt for å muliggjøre komparasjoner på tvers av generasjon og kjønn. Livslinje og genealogiske trær ble også brukt som innledning til intervjuene med de to eldre generasjonene. Fokus i intervjuene lå på hvordan kvinnene og mennene mintes sin barne- og ungdomstid når det gjaldt relasjonene med sine foreldre, besteforeldre, søsken og venner, men også hva de gjorde, og deres holdninger til arbeid, flørt og sex, kjærlighet og likestilling, og hvordan de senere ordnet seg som voksne i egen familie. Bruddene og overgangene fra barndom til ungdom og til å bli egen familie, utgjør knutepunkter.

Materialet er presentert ut fra en komplisert analysemodell hvor seks erfaringsområder – arbeid, relasjoner, kropp, refleksjoner, praksis og holdninger – og relasjonene dem imellom drøftes for hvert kjønn og for hver generasjon, men også mellom kjønnene innenfor og mellom generasjonene. For meg fremstår det som om det er relasjonene mor–datter/far–datter, far–sønn/mor–sønn og makene imellom, som danner de viktigste koblingene i det emosjonelle landskapet de ser som drivkraft for å gjøre kjønn på en viss måte. Riktignok trekkes de overnevnte andre erfaringsområdene hele tiden også inn når disse relasjonene analyseres. Men det er i relasjonene foreldre–barn og maker imellom at alt skjer. Ut fra det teoretiske bakteppet som presenteres i de innledende kapitlene, men også av designen og ikke minst selve analysen, er det opplagt slik at forfatterne hadde dette analyseblikket med seg ut på feltet. De virker med andre ord teoretisk overbeviste om hvilke relasjoner som er viktige og hvorfor, men ikke hvordan dette kommer til uttrykk i et kjønns- og generasjonsperspektiv. Det er denne dynamikken de har villet gripe.

Bjerrum Nielsen og Rudberg har gjort en type helhetsanalyser, søkt etter mønster på tvers av individene, og brukt hele materialet til å forstå også delene. Og, vil jeg tillegge, de har brukt flere tiår til å reflektere over empirien, hele tiden i lys av forskningsutviklingen på feltet. Materialet har med andre ord fått modne og sikkert blitt analysert på mer enn én måte og mer enn én gang. Det er altså en meget ferdig analysert fremstilling vi møter i de tre empiriske kapitlene – ett for hver generasjon – hvor de gjør rede for sine funn.

Hva er det da som kjennetegner de ulike generasjonenes emosjonelle kjønnslandskap? Med bakgrunn i et kapittel som med bred pensel måler opp de strukturelle endringer av hvordan kjønn gjøres i et hundre års perspektiv (kapittel 4), kan forfatterne så gå rett på kvinnene og mennene. Det første kapittelet dreier seg om mormors og farfars generasjon, de som var født rundt første verdenskrig, og har underskriften «Refining Gender Complementarity». Det var en generasjon da arbeidet sto i fokus, og hvor begge parters – som oftest komplementære – bidrag ble betraktet som arbeid. Men også barna arbeidet i tilknytning til foreldrenes arbeid, og fordelingen ble da, til forskjell fra i senere generasjoner, ofte gjort etter alder og ikke bare etter kjønn. Som sønner respekterte og konkurrerte de med sin far, mens mor var mer usynlig. Også kvinnene idealiserte sine fedre, og opplevde sine mødre som strenge, trette og slitne da de var barn. Men mens mennene er lojale til troen på kjønnskomplementaritet, så lever kvinnene i spenningen mellom troen på rettferdighet, likestilling og frihet på den ene siden og kjønnskomplementaritet og kjønnshierarki på den andre. Det er mot dette emosjonelle bakteppet at mormors og bestefars døtre og sønner i neste generasjon gjør kjønn på en annen måte når de bygger familie.

Mors- og farsgenerasjonen er født rundt andre verdenskrig, og kapitlet har undertittelen «Struggling with Gender Equality». Arbeid og forsørgelse er ikke det samme for far som det var for farfar. Nå arbeider jo også mor, og barnas arbeid trengs ikke lenger på samme måte når far og mor arbeider utenfor hjemmet. Far opplevde ikke farfar som nær, noe han gjorde med mor, og når han selv får barn og familie, er det nærhet til barna han streber etter. Samtidig kan han ikke lenger bygge sin maskulinitet bare på sin rolle som arbeider og forsørger. Trening og sport kan være en måte å uttrykke og utvikle en maskulinitet som har mistet kjønnskomplementaritet og kjønnshierarki som fast grunn. Mor vil ikke bli som sin mor – en forventning som deles av andre (lærere, politikere med flere) – men har samtidig ingen «riktige» familieforbilder, og eksperimenterer med å prøve å klare alt. Kvinnene snakker om den bristende likestillingen de opplevde i forhold til sine brødre da de var barn, men også i forhold til sine ektemenn. For mennene er likestilling et omsorgsprosjekt: å komme nær og ta hånd om barna. For kvinnene dreier det seg også om husholdningsarbeid og hvordan det fordeles. Det er disse nærværende fedre, dobbeltarbeidende og flinke mødre, men også likestillingskrangel og skilsmisser, som deres døtre og sønner vokser opp med og tar avspark fra.

Døtrene og sønnene er i 18-årsalderen, og født inn i et velferdssamfunn hvor «Individualising Gender», som er kapitlets overskrift, fremstår som en logisk konsekvens. Både lønnsarbeid og omsorg har blitt avkjønnet – i betydningen av at både kvinner og menn forventes å ha både lønnsarbeid og barn. Likestilling trenger man ikke å snakke om, den er der og bør være der. Og som jente og gutt kan man ta i bruk både maskuline og feminine sider og trekk for å finne seg selv, sin unike person, som sønnene strever etter å utvikle. I et etterfølgende kapittel, hvor materialet fra intervjuene med 18-åringene som 30- og 40-åringer gjøres rede for, gjelder stort sett samme forestillinger. Å få barn og bygge familie har dog gjort at de nå ser brister i likestillingspraksisen både på jobb og hjemme. Likevel, de finner sine egne individualiserte løsninger, og er stort sett fornøyde med det.

Her har jeg fokusert på hva den eldre generasjonens emosjonelle kjønnslandskap betyr for den etterkommende generasjonens måte å gjøre kjønn og familie på. De empiriske kapitlene inneholder så mye mer materiale om andre relasjoner som også spiller inn, f.eks. synet på seksualitet og på kroppen. Og i sin fremstilling lykkes forfatterne å veve alt dette til sammenhenger som gir mening. Det er ikke mulig for meg her å yte disse kapitlene full rettferdighet; til det er materialet og analysen altfor rik. Jeg får bare håpe at boken blir lest, brukt og anmeldt av mange andre som kan løfte frem også andre sider av analysen.

La meg likevel avslutte med noen ord om Bjerrum Nielsens kapittel om teoriers og analysens troverdighet. Når det gjelder teorier, påpeker hun at det for hver respektive generasjon var ulike typer av psykologiske teorier om kjønnssosialisering dominerende i den samtid (Freud med fokus på Oidipusfasen, Chodorows objekt-relasjonsteori og Benjamins kritikk av den binære opposisjonen mellom begjær og identifikasjon), da kvinnene og mennene gikk fra barndom til voksenliv. Er det slik at det er teoriene som er blitt utdatert, eller har psykologien hos den enkelte forandret seg? Bjerrum Nielsen tror det heller er slik at grunnen til at disse teoriene har utviklet seg og fått gjennomslagskraft, er at de fanget konturene til tidens forandrede generasjonsmønster.

Når det gjelder analysens troverdighet, så gis en utførlig beskrivelse av hvordan forfatterne har gått frem og hvordan de sørger for at deres analyser alltid er fundert i intervjutekstene. Men som leser møter vi ikke informantene og hører ikke deres stemmer, annet enn i form av korte sitater. Vi hører forfatterne og møter deres analyse av informantene, og den er både rik, fruktbar og spennende. Men vi får begrensede muligheter til å gjøre andre tolkninger ettersom vi ikke får høre mer fra informantene. Det savner jeg, samtidig som jeg forstår at en mer empirinær fremstilling kan være vanskelig med et slikt omfangsrikt materiale og med en slik ambisiøs analysemodell. Likevel tar teorien vel stor plass: 150 av bokens 300 sider, på empiriens bekostning. Og det er synd, med tanke på hvor unikt og interessant dette empiriske materialet er, også for et internasjonalt publikum.