Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Arvesølvets verdi – den historiske transformasjonen av vannkraftforvaltningens legitimering

The historical transformation of political valuation – the case of Norway’s hydropower resources



Stipendiat, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen

Forvaltningen av landets vannkraftressurser har i over 100 år vært et sentralt politisk stridstema i Norge. På tross av betydelige institusjonelle endringer har den overordnede målsettingen for sektoren vært å bevare kraftressursene som hele folkets eiendom – vårt «arvesølv». Men den politiske rettferdiggjøringen av forvaltningsregimet har forandret seg radikalt. Ved å primært ta utgangspunkt i avgjørende vedtaksdebatter i Stortinget for perioden mellom 1909 og 2008, ser denne artikkelen nærmere på hvordan vannkraftens egenskaper som reguleringsobjekt har endret seg. Fra konsesjonslovene ble vedtatt i 1917 og fram til liberaliseringen av elektrisitetsforsyningen i 1990, ble forvaltningsregimet i stor grad rettferdiggjort ved å ta utgangspunkt i elektrisiteten som et offentlig gode og et industripolitisk så vel som sosialpolitisk verktøy. Etter markedsgjøringen behandler derimot den politiske prosessen vannkraften primært som en kilde til finansiell avkastning. Artikkelen argumenterer for at denne utviklingen korresponderer med bredere endringer hvor grenseoppgangene for hva som konstituerer finansielle verdier ekspanderer.

Nøkkelord: Offentlig forvaltning, verdiordener, vannkraft, finansialisering

For more than a century, Norway’s vast hydropower resources have been the subject of several political controversies. Using parliamentarian debates as data, this article investigates how the political system ascribes societal value to natural resources. I argue that the construction and management of public hydropower facilities were originally politically justified as a «public good» and as a key infrastructure meant to serve specific social, political and industrial needs. After an extensive liberalizing reform was passed in 1990, political justifications of hydropower regulations have changed substantially. The societal value and relevance of continued public control over hydropower companies is now increasingly derived from their ability to provide a lavish monetary yield. The article concludes by discussing how this corresponds with the broader phenomena of the financialization of valuation.

Keywords: Public management, orders of worth, hydropower, financialization

Innledning

I over 100 år har vannkraftressursene spilt en betydelig rolle i byggingen av Norge som et moderne industri- og velferdssamfunn. Fossefallene er på den ene siden vår suverent viktigste kilde til nødvendighetsgodet elektrisk energi, og på den andre siden et komparativt fortrinn i kraft av å være en sentral innsatsfaktor i eksportrettet og energiintensiv tungindustri. Det er derfor lite annet enn naturlig at vannkraft fra unionsoppløsningen i 1905, gjennom etterkrigstidens sentraliserte industrialisering og like igjennom petroleumsalderens senit etter år 2000, hele veien har figurert i den norske offentligheten som kanskje den viktigste bestanddel i nasjonens «arvesølv». Det vil si en ressurs og kilde til energi tilhørende ikke bare heldige investorer og utbyggere, men snarere hele det norske samfunnet.

I det institusjonelle rammeverket for forvaltningen av vannkraften ser vi derimot langt mindre kontinuitet. Eierskap og utbygging av fossefallene har fra 1909 vært regulert av de såkalte konsesjonslovene. Disse består av en rekke bestemmelser om hvordan og på hvilke vilkår eiere av vassdrag kan nyttiggjøre seg vannkraft som energikilde. Grunnprinsippene i lovverket ble til over en periode på drøyt ti år for å regulere behovene for produksjon og distribusjon av elektrisitet opp mot miljøvern, distriktspolitiske interesser og andre hensyn. Men etter at den nye energiloven ble vedtatt i 1990, har dette rammeverket og regimets funksjonsmåte endret seg radikalt. Elektrisitet omsettes i dag av aksjeselskaper i et konstruert nordisk marked, og kommunale og fylkeskommunale eiere av kraftselskap nyter godt av lukrative utbytter. Det samme gjør staten. Det virker naturlig at den rent pekuniære betydningen av vannkraften for de (i overveiende grad) offentlige eierne har kommet i framsetet. Vannkraft har blitt «markedsbasert næringsvirksomhet» (Claes & Vik 2011:102) snarere enn et offentlig gode.

På hvilken måte reflekteres dette i måten det politiske systemet vurderer vannkraftens samfunnsmessige nytte? Denne artikkelen tar for seg hvordan forståelsen av arvesølvets verdi har endret seg. Gjennom å analysere Stortingets behandling av eierskap, forvaltning og drift av vannkraftressursene, skal vi se at på tross av betydelig kontinuitet i det politiske systemets forståelse av de overordnede målsettingene for sektoren, har persepsjonen av hva vannkraftens verdi består i endret seg radikalt. Hensikten er altså ikke å gi noen utfyllende beskrivelse av det norske kraftregimets historiske utvikling. Poenget vil ikke være å følge framveksten av det juridiske rammeverket i seg selv. Heller ikke vil jeg dvele ved den politiske behandlingen av mulige kriterier for naturens «egenverdi». Det vil si, de politiske bestrebelser for å verne det norske naturlandskapet fra menneskelig intervensjon basert på en «grønn» eller «økologisk» argumentasjon vil her ikke inkluderes (se for eksempel Andersen 2016). I fokus setter jeg snarere endringer i hva det politiske systemet anser som vannkraftens mest basale egenskaper og kilde til samfunnsmessig nytte gjennom omgjøringen av fossefall til elektrisk energi. Slik forsøker artikkelen å gjøre legitimeringen av de mest relevante politiske beslutningene til en innfallsvinkel for å kunne belyse «arvesølvets» rolle i utviklingen av det moderne Norge.

Tidsspennet som her vil undersøkes strekker seg fra behandlingen av konsesjonslovene i 1909, hvor de viktigste prinsippene i vannkraftforvaltningen ble knesatt, og til hjemfallsinstituttet ble revidert i 2008. Innenfor denne perioden på knappe 100 år vil artikkelen fokusere spesielt på to «brudd» i måten de parlamentariske debattene forholder seg til og behandler vannkraften som politisk reguleringsobjekt. Konkret kan eksempelvis vannkraft som objekt for politisk regulering anses å være underlagt privateiendomsrettslig styringsrett. Eller den kan betraktes som en kollektiv fellesressurs og grunnlaget for det offentlige fellesgodet elektrisitet. Eller man kan se vannkraften som en vare som bør omsettes til høyest mulig pris. Eller framheve viktigheten av effektivitet i rollen som industriell innsatsfaktor. «Bruddene» refererer slik ikke til endringer i vannkraftens karakteristika som naturobjekt, men derimot til transformasjoner i hvilke og på hvilken måte fossefallenes egenskaper anses som verdifulle og relevante for statens styring, forvaltning og eierskap.

Det første «bruddet» i den politiske rettferdiggjøringen starter i skjæringspunktet mellom den liberale statsdirigerte kapitalismen i overgangen til den 20. århundre på den ene siden, og den gryende «organiserte» kapitalismen som deretter skulle kjennetegne utviklingen av det norske sosialdemokratiet på den andre. Dette er en periode hvor vannkraften som saksfelt underlegges offentlig forvaltning og hvor statens styring av sektoren sikter mot å møte en rekke sosiale, politiske og økonomiske målsettinger. Vi kan si at vannkraften i etterkrigstiden reguleres som en vital samfunnsinfrastruktur og en hjørnestein i konstruksjonen av det moderne Norge.

Det neste «bruddet» kommer i kjølvannet av den nyliberale reformbølgen forut for årtusenskiftet. I 1990 vedtok Stortinget en ny og omfattende energilov hvor hensikten var å konstruere markedsmekanismer for distribusjonen av elektrisitet. På tross av kontinuitet i fossefallenes status som et kollektivt felleseie og kilde til nasjonal velstand, endres kriteriene hvor hvordan denne velstanden realiseres. Heller enn gjennom implementeringen av politisk bestemte målsettinger i elektrisitetsforsyningen, framstår arvesølvets verdi på 2000-tallet som tett knyttet til monetære utbytter fra aksjekapital.

Artikkelens siste del vil på bakgrunn av dette argumentere for at vannkraften etter markedsgjøringen har beveget seg i retning av å bli forstått som en abstrakt pengeverdi. Konsesjonslovene og aksjeloven sikrer fordeling av denne verdien. Dette kommer til syne ved en tiltagende avstand mellom det de facto ressursgrunnlaget, forvaltningen av dette – og en abstrakt legitimering i den politiske debatten grunnet i en monetær logikk.

Teoretisk rammeverk

Artikkelen tar som sitt utgangspunkt at politiske vedtak må rettferdiggjøres og legitimeres i den offentlige debatten, og at slike rettferdiggjøringer i seg selv er av interesse dersom man ønsker å belyse utviklingen av et politisk regulert saksfelt. Siden Boltanski og Thévenot først utga On Justification i 1991 (2006), har fransk pragmatisk sosiologi vært ledende i studiet av bruken og konstruksjonen av rettferdiggjørende argumentasjon i offentligheten. De begynner fra en antagelse om at aktørene som deltar i politiske prosesser besitter en form for kritisk kompetanse, det vil si at de har både en refleksiv evne til å vurdere gitte situasjoner som kritikkverdige og en handlingskapasitet til å formulere og framføre kritikk om hvordan situasjonen burde være eller kan endres. «Kritiske øyeblikk» (Boltanski & Thévenot 1999) oppstår i situasjoner preget av uenighet og leder til at handling må rettferdiggjøres. Aktørene vil da i sin argumentasjon alltid forsøke å appellere til realiseringen av allmuens beste; «the common good» (Boltanski & Thévenot 2000). Boltanski og Thévenots poeng er at slike referanser til fellesskapets beste i praksis kun lar seg gjøre via et begrenset antall verdsettingsprinsipper, eller det de kaller «orders of worth». Det er disse de ønsker å gjøre til gjenstand for sosiologisk analyse.

Å mobilisere en «verdiorden» innebærer å anvende et spesifikt vokabular for egenskaper ved subjekter og objekter, hvordan relasjonene mellom dem fungerer eller bør fungere, og å definere kriterier for å kunne vurdere deres verdi og betydning. Gjennom talehandlinger gjøres disse grammatikalske ressursene tilgjengelig for empirisk analyse – eksempelvis når det norske storting debatterer forvaltningen av nasjonens vannkraftressurser. Boltanski og Thévenot utkrystalliserer en rekke slike generelle verdsettingsprinsipper, og flere har senere kommet til. Her vil jeg kun presentere dem som har vist seg særlig relevante for denne artikkelen, og som jeg nedenfor vil vise har definert de relevante kriteriene for hva som legitimt betraktes som «gode» beslutninger og vedtak i den kraftpolitiske debatten.1

I markedets verdiorden defineres konkurranse som det overordnede verdsettingsprinsippet. De relevante objektene er varer som sirkulerer i markedene. «An object of a market nature», forklarer Boltanski og Thévenot (2006:199), «is a thing toward which competing desires for possession converge: it is a desirable, salable, marketable thing». Det som gjør ting (for eksempel elektrisitet) verdifullt, er slik ikke dens konkrete bruksmåter eller sosiale og industrielle potensial. Varers verdi kommer her ene og alene til syne via konkurransen i markedet som den aggregerte summen av «competing desires», det vil si i form av en pris. Argumenter som mobiliserer markedets verdiorden vil derfor referere til det monetære som grunnleggende verdifullt og viktig, og anse sosiale relasjoner som basert på bytterelasjoner.

I den industrielle verdiorden mobiliseres et verdsettingsprinsipp basert på teknisk effektivitet, planlegging og forutsigbarhet. Objekter antar en annen karakter enn i markedets verdiorden. Snarere enn via prisdannelse i markeder, knyttes deres verdi til parametere som produktivitet, teknologiske framskritt og ytelse med den hensikt å respondere på behov. Objektene som framheves er de som tilskrives instrumentell nytte, og de relevante egenskapene ved sosiale relasjoner består i profesjonelle kvalifikasjoner, kompetanse og ansvarlighet. Å mobilisere den industrielle verdiordenen for å rettferdiggjøre det norske vannkraftregimet, vil innebære å framheve egenskapene vannkraften har som innsatsfaktor i industriell utvikling, eller i dekningen av sosiale, politiske og økonomiske behov, og vise til politiske løsninger som underbygger disse.

Til slutt må vi ha med den kollektive verdiorden, «the civic world» (Boltanski & Thévenot 2006:185). Verdi tilskrives her det som fremmer kollektivets beste. De relevante subjekter figurerer ikke som individer i seg selv, men snarere i kraft av – og relative funksjon som – symbolske representanter for kollektive og samfunnsmessige størrelser. En argumentasjon som mobiliserer den kollektive verdiorden, vil spille på formelle borgerrettigheter, solidaritet og allmennviljens forrang over partikulære interesser (f.eks. eiendomsrettslige styringsprivilegier). Metaforen om nasjonens «arvesølv» konnoterer til en slik forståelse av vårt politiske objekt fordi den nettopp ikke sier noe om egenskaper ved vannkraften i seg selv, annet enn å understreke verdiens kollektive karakter.

Poenget her er ikke at disse opptrer som monolittiske størrelser i den virkelige verden. Tvert om, i parlamentariske debatter, som utgjør størsteparten av det empiriske materialet for denne artikkelen, vil argumentasjonsrekker tendere mot å inkludere ulike verdsettingsprinsipper i den hensikt å sikte mot kompromisser.

Det sentrale i vår sammenheng er snarere at gjennom å analysere mobiliseringen av verdiordenenes verdsettingsprinsipper, blir det mulig å fortolke hvordan de politiske posisjonene forstår det politiske objektet. Det vil si, gjennom hvilke subjekter (kapitaleiere, borgere, konsumenter) og objekter (fossefall, elektrisitet, penger) som gjøres viktige og verdifulle i den politiske rettferdiggjøringen, defineres også hvilke egenskaper ved det politiske saksfeltet som er relevante for politisk regulering. I en sektor som den norske vannkraftsektoren, som har vært igjennom betydelige institusjonelle endringer, betydelige politiske kamper og som gjennom hele perioden utgjør en hjørnestein i utviklingen av den norske økonomien, er det interessant å spørre hvilke verdsettingsprinsipper som har gjort seg mest dominerende og definerende for vannkraften som politisk reguleringsobjekt.

Videre er det naturlig å sette utviklingen av denne politiske verdsettingen inn i en bredere sosioøkonomisk kontekst. Over det siste tiåret har det vokst fram en bred litteratur innen politisk økonomi og økonomisk sosiologi som har argumentert for at verdsettingen av stadig større deler av vår økonomi og ressursgrunnlag har antatt en «finansiell» karakter. Saken er ikke avgrenset til at den globaliserte finanssektoren i seg selv stadig blir større og mektigere. Den såkalte «finansialiseringen» viser nemlig også hvordan finansielle aktører, deres organisasjonsformer, tenkemåter og eiendomsforvaltning emuleres av ikke-finansielle aktører og organisasjoner (Van der Zwan 2014). En del av dette dreier seg om hva vi forstår som verdifullt, og dernest; hvordan vi verdsetter det vi forstår som verdifullt. Generelt kan vi si at deler av natur og samfunn som tidligere ikke var å anse som reduserbare til monetære verdier basert på finansielle kalkulasjoner, i dag blir det, slik at «financial ways of calculating are becoming more pervasive socially» (Bryan & Rafferty 2014:891). Sfæren for hva som regnes som de monetære pengeverdienes domene – og hva som regnes som «økonomisk» i det hele tatt – er i endring. Fra et pragmatisk ståsted blir det dermed en viktig oppgave å studere prosessen hvor disse grenseoppgangene endres og spilles ut, det vil si å studere «økonomisering» framfor å studere «økonomi» (Çalışkan & Callon 2009).

Gjennom hvilke(t) verdsettingsprinsipp(er) naturressurser gjøres relevant for politisk regulering, er her et interessant tilfelle. Andersen (2016) finner for eksempel at vurderingskriteriene for hva som konstituerte en god og rasjonell forvaltning av norske petroleumsforekomster endret seg radikalt i de parlamentariske debattene på 80-tallet. Hvor man tidligere betraktet petroleumsressursene som en «begrenset ikke-fornybar ressurs som måtte forvaltes i et ressursforvaltningsperspektiv» (ibid.:163), ble i stadig sterkere grad kriteriene for god oljepolitikk utover 80-tallet knyttet til prosjektenes mulighet for monetær avkastning. Andersen betegner sementeringen av slike markedsbaserte kriterier som en «stabilisering av et kompromiss mellom en kollektiv verdiorden og markedets verdiorden. Kriteriet for å avgjøre hva som er til folkets beste er først og fremst hva som er lønnsomt, som skaper profitt» (ibid.:163).

Det er naturlig å undersøke i hvilken grad tilsvarende prosesser har gjort seg gjeldende for reguleringen av vannkraften. Thue (2016:338) hevder for eksempel at «logikken bak det offentlige eierskapet skiftet» etter liberaliseringen av den norske kraftforsyningen. Hvor både stat og kommune tidligere så det som sin hovedoppgave å skaffe rimelig strøm til husholdninger og næringsliv, har offentlige eiere over de siste 20 årene vært mer opptatt av å bruke kraftselskapene til å saldere offentlige budsjetter. I mange tilfeller har kommuner i kulminasjonen av dette anlagt et utpreget finansielt perspektiv, hvor forvaltningen av eierskap til kraftressurser antar en form som om de var tradisjonelle kapitalplasseringer.2 Saken er dermed ikke bare at «natur», som tidligere sto utenfor sfæren for private bytterelasjoner, nå gjøres om til og tilskrives pengeverdier (Fourcade 2011). «Økonomiseringen» som følger i kjølvannet av de siste tre–fire tiårenes strukturelle liberaliseringer og markedsgjøringer antar også en utpreget finansiell karakter (Chiapello 2015). Ikke bare generaliseres monetære verdier som målestokken på ting som tidligere ikke var gjenstand for slike kalkulasjoner, men verdi tenkes og kalkuleres i stadig sterkere grad i form av finansielle «models, instruments, and representations belonging to the explicit knowledge underpinning the approach and practices of financial professionals» (ibid.:17). Blant de viktigste uttrykkene for dette er hvordan bruken av markedsmekanismer gis forrang som instrument i fastsettelsen av eiendelers «reelle verdier», og at denne typen verdsetting alltid søker å omgjøre eiendom til likvide kapitalplasseringer frigjort fra økonomiske prosessers høyst fysiske materialitet og topografi.

Som vi skal se blir de norske kraftressursene gjenstand for nettopp slike kalkulasjonsteknikker etter hvert som den nyliberale reformbølgen gjennomsyrer landets elektrisitetsforsyning, og verdsettingsprinsippene som underbygger den politiske reguleringen av saksfeltet er én måte å analysere disse endringene på. Speiler de en dreining i lovgivers (og dermed presumptivt samfunnets) verdsetting av vannkraftressursenes samfunnsmessige nytte?

Metode og data

Datagrunnlaget for denne artikkelen er parlamentariske debatter i Stortinget. Jeg har valgt å fokusere på debatter hvor de overordnede strukturene i det norske kraftregimet ble vedtatt, det vil si de debatter hvor Stortinget adresserer eierskap og vilkår for forvaltningen av fossefallene. Valget av 1909 som starttidspunkt er dermed pragmatisk og har sammenheng med at det var da de omfattende vedtaksdebattene for å få plass generelle og varige konsesjonslover for alvor kom i gang. På denne tiden var vannkraften som et politisk regulert saksfelt likevel allerede etablert, og en analyse som strakk seg for eksempel 30 år lenger tilbake i tid ville i større grad kunne fanget opp verdsettingsprinsippene reflektert fra den liberale norske kapitalismen under det 19. århundrets embetsmannsstat.3 Praktiske hensyn tilsa likevel en strengere avgrensning, og jeg har tillagt det lille knippet med helt avgjørende vedtaksdebatter som har definert den norske vannkraftsektorens historie suverent mest vekt. Dette inkluderer debattene knyttet til vedtak om allmenne konsesjonslover i 1909 og 1917 og energiloven i 1990. Tanken er at det her vil finnes situasjoner med uenighet knyttet til nøyaktig hvordan og på hvilken måte man skal verdsette vannkraftens bidrag til samfunnsmessig nytte. Med andre ord vil det finnes «kritiske øyeblikk» hvor mobiliseringen av verdsettingsprinsipper, verdiordener, gjøres tydelig. De partipolitiske skillelinjene er dermed ikke det sentrale, og jeg gir forrang til flertallets begrunnelser da det er disse som legitimerer vedtak.

Digitaliseringen av hele Stortingets konstitusjonelle og administrative virksomhet har gjort en enorm mengde arkivmateriale knyttet til den formelle politiske saksbehandlingen tilgjengelig. Denne artikkelen vil ta for seg kun en avgrenset del av dette materialet, og være konsentrert om stenograferte referater fra de parlamentariske debattene. Siden Stortinget etter andre verdenskrig behandlet svært få prinsipielle spørsmål knyttet til eierskap og forvaltning av vannkraftressursene, har jeg ved et par anledninger inkludert stortingsproposisjoner (forslag til vedtak fra Regjeringen) og komitéinnstillinger (forslag til vedtak fra stortingskomiteen som har behandlet en sak).

På bakgrunn av dette omfattende materialet vil jeg argumentere for en tredelt historisk periodisering av analysen. I den første perioden vedtas de overordnede rammene i regimet for vannkraftforvaltning i Norge, en politisk prosess som kulminerer mellom 1909 og implementeringen av en generell konsesjonslovgivning i 1917. Dette er en «etableringsfase», hvor et storstilt reformarbeid knesatte prinsipper for et forvaltningsregime som skulle vise seg å prege Norge i lang tid. Hvordan disse prinsippene fundamentalt transformeres mellom debattene i 1909 og 1917, brukes som linse for å forstå egenskaper ved forvaltningsregimet i det 20. århundret. Deretter følger altså en periode på over 70 år hvor disse lovene gjennomgår små (om ikke bare kosmetiske) endringer, og som kjennetegnes av en grunnleggende konsensus knyttet til vannkraftens egenskaper som politisk reguleringsobjekt. Jeg velger derfor å karakterisere denne mellomperioden som en «vedlikeholdsfase». Debattene herfra angår mindre revideringer av vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven fra 1959 og 1969, samt statens overordnede prispolitikk på elektrisitet. Disse vil kunne belyse hvilke egenskaper ved vannkraftens sosiale nytteverdi som definerte etterkrigstidens forvaltningsregime.

Siste periode, som i analysen bringes fram via vedtaket om en ny energilov i 1990 og revideringen av konsesjonsreglene knyttet til hjemfall i 2008, preges derimot av en ny radikal endring både i det institusjonelle rammeverket som omkranser elektrisitetsforsyningen og i den politiske rettferdiggjøringen av regimet. Måten verdsettingsprinsippene igjen konverteres på i denne perioden, brukes for å antyde hva som kjennetegner naturressursenes politiske regulering i en periode preget av nyliberalismens monetære imperativer.

Etableringen – konsesjonslovene, nasjonalisering og nasjonsbygging

I motsetning til tilstanden ellers på det europeiske kontinentet, hvor elveleiene er større og seilbare, har norske vassdrag historisk sett hatt begrenset verdi som ferdselsårer. Dette er med på å forklare hvorfor – også i motsetning til i Europa for øvrig – forvaltningen av norske vassdrag ved industrialiseringens spede begynnelse kjennetegnes av en tung vektlegging av den private eiendomsrettens privilegier (Thue 1996:28). Vannfallene var i stor grad privat eid, og kunne i prinsippet omsettes som en hvilken som helst annen type fast eiendom. Riktignok fikk Norge en ny vassdragslov i 1887 som for første gang knesatte et prinsipp om statens rett til ikke bare å bygge demninger og regulere vassdragenes naturlige vannføring, men også til å ekspropriere eiendom for å gjøre dette mulig (Thue 1994:24). Hensikten var å legge til rette for industriell utnytting av vassdragene, og dermed et tidlig samfunnsmessig engasjement i forvaltningen av vassdragene. Gradvis vokste fossefallene fram på en ny måte som objekt for politiske inngrep, men vannkraftressursene var like fullt fremdeles i hovedsak regulert under «det private system».

Når tiden for de store politiske konfrontasjonene knyttet til utbyggingen av vannfall kom like etter overgangen til det 20. århundre, sto eiendomsretten i sentrum. Vannkraften var blitt et nasjonalt anliggende, og etter unionsoppløsningen spisset de politiske frontene seg til. Statsborgerrettsloven av 1888 hadde etablert konsesjonsplikt for alle utenlandske borgere og selskaper som ønsket erverv eller bruksrett over faste eiendommer, inkludert vannfall. For selskaper med begrenset ansvar inntraff denne plikten kun når selskapet ikke hadde norsk styre og sete i Norge. Dermed var loven enkel å omgå for utenlandske kapitalinteresser, og da det i 1906 verserte rykter om utenlandske agenter som saumfor Norge på leting etter vannfall i «spekulationsøiemed» (Thue 1996:41), avstedkom disse de første vedtak i Stortinget som krevde konsesjon for «selskab hvis medlemmer ikke alle er personlig ansvarlige» (NOU 2004:26, s. 48).

Gjennom sommeren og høsten 1909 debatterte Stortinget gjennomgående de midlertidige lovene fra 1906 i den hensikt å komme til enighet over et helhetlig lovverk for hvordan den «naturherlighet» som vannfallene representerte skulle forvaltes. Hvor langt skulle den private styringsretten gå? På hvilken måte kunne vannkraften bidra til modernisering av nasjonen?

Debatten i 1909 er karakterisert av to ulike visjoner for vannkraftens rolle i moderniseringen av Norge: én basert på storskala og energiintensiv tungindustri, og én sentrert rundt allmenn forsyning, desentralisert industriell utvikling og mindre enheter (Olsen 2000:87; Thue 1994). Høyre frontet førstnevnte visjon, mens Venstre målbar sistnevnte. Hvilken type verdiordener informerte rettferdiggjøringen av disse posisjonene?

Når man studerer debatten i dag, er det åpenbart at de konservative var på vikende front i spørsmålet om hvorvidt landets liberale rettspraksis skulle være førende for eierskap til vannkraften. Høyres Waldemar Chr. Brøggers innlegg er symptomatisk for mindretallets ønske om en mest mulig næringsvennlig linje. Høyres anliggende var at man her hadde muligheten til å skaffe seg et komparativt fortrinn for eksportrettet industri. For å få i stand dette trengte man ikke lokale initiativer, kooperativer og statlig kontroll med vannkraften, for det er

absolut feilagtig at indbilde sig, at smaaindustrien kan gjøre vort land til et industriland i moderne forstand. Det har smaaindustrien ikke magt at gjøre. Hvad den kan kaste av sig er statsøkonomisk set noget pirkeri.4

Det sentrale for Brøgger er å tiltrekke utenlandsk kapital i den hensikt å generere industriell utvikling. Slik vil man, argumenterer han, også sikre statlige inntekter fordi

det er det jeg nu taler om; hvis vi sætter op de fiskale hensyn, det at skaffe staten indtægter, som hovedsagen, er vi ogsaa der paa gale veie, thi det at levere kraft så billig som mulig, saa vi kan faa en konkurrancedygtig storindustri til eksport, det vil give et ganske anderledes godt og berettiget grundlag for en god, en indtægtsgivende beskatning end at beskatte selve produktionsmidlet, vandkraften.5

Verdien i vannfallene ligger altså i elektrisitetens anvendelse som innsatsfaktor i industrien. I dette finner vi igjen elementer av både markedets og den industrielle verdiordenen. Representantene fra Høyre trekker typisk fram mulighetene som finnes i å øke samfunnets verdiskaping og produktivitet gjennom implementeringen av ny teknologi i elektrisitetsforsyningen. Det er stordriftsfordeler og produktivitetsgevinster i energiintensiv industri som framheves som ønskelig. Samtidig understrekes det gjennomgående at den viktigste målsettingen med slike anstrengelser ligger i å «kunne konkurrere paa verdensmarkedet og kunne hjælpe paa vor handelsbalance».6 På tross av at økt produktivitet, teknologiske framskritt og rasjonalisering av landets produksjonsapparat framheves som noe ønskelig og verdifullt, så vektes alle disse godene primært mot behovet for å bedre Norges posisjon i den internasjonale handelskonkurransen. Det er gjennom appropriering med dette formålet at fossefallenes viktigste verdi kommer til syne. Til grunn ligger dermed en eksplisitt pekuniær legitimering; verdien kan i stor grad måles i kroner og øre, inkludert i statsfinansene, hvor andre hensyn – som rasjonaliseringen av produksjonsapparatet – vektes mot behovet for finansielle inntekter.

Johan Castberg (Arbeiderdemokratene) og Venstre-statsminister Gunnar Knudsen skulle komme til å bli de kanskje viktigste fanebærerne for flertallets argumentasjon i 1909.7 Omdreiningspunktet for debatten var altså hvilken rolle utenlandske kapitalister skulle få spille i utbyggingen av fossefallene. Hvor Høyre ønsket å tiltrekke utenlandske investorer, foretrakk Venstre en gradvis nasjonalisering av vannkraftressursene. Grepet for å få dette til ble ikke å stoppe utenlandsk kapital, men å pålegge private konsesjonærer såkalt hjemfall, hvor private el-verk faller tilbake til staten etter (typisk) 60 år. Deres posisjon var inspirert av den amerikanske økonomen Henry George og hans ideer om at all landeiendom, og grunnrentene man høster av den, i siste instans tilhører samfunnet.8 Det første vi skal merke oss er dermed at også flertallet anser på denne tiden vannkraften i bunn og grunn som en økonomisk ressurs; noe som gjennom «store opfindelser paa elektronikens omraade»9 genererer en verdi som kan videreforedles og som gjennom politiske reguleringsprosesser fordeles. Statsråd i Justisdepartementet, Johan Castberg, understreker for eksempel at

utgangspunktet, naar man taler om disse ting, maa være de økonomiske forhold. Og hvad vil det sige i dette spørsmaal? Det vil sige at der pludselig i vort land er dukket op, er skabt værdier, som vi vel kan regne i hundreder af millioner. Der er plutselig dukket op værdier, som ikke eksisterte før.10

Perspektivet i 1909, også for flertallet, var altså i stor grad hvem denne nylig tilstedekomne superprofitten skulle komme til gode. At man her talte om en kilde til betydelig finansiell rikdom, var ikke minst statsminister Gunnar Knudsen fullt klar over. I en passiar om mulighetene som var i ferd med å åpne seg, utbryter han:

Da jeg forleden saa i et konservativt blad, som havde anstillet en beregning over, hvad staten ville faa for værdier, hvis regjeringens proposition gik igjennem, at man havde regnet det ud til 12 hundrede millioner kroner, ja da vil jeg oprigtig erkjende, at mine tænder løb i vand, da jeg saa dette beløb. Jeg ønskede med mig selv: den, som bare da var finansminister!11

Det konkrete lovforslaget Knudsen refererte til omhandler el-verkenes framtidige hjemfall til staten, og som vi ser framheves verdien av dette igjen i stor grad å være knyttet til de mengdene kroner og øre statskassen da ville komme i besittelse av. Flertallet ønsket derfor en langsom nasjonalisering av vannkraftressursene for slik å oppnå en samfunnsmessig kontroll over og hindre «udenlandsk spekulationskapital»12 fra å ekstrahere ut av landet den kapitalbasen som vannkraften ville frambringe. Vi ser derfor tydelig hvordan markedets verdiorden også her mobiliseres, og «verdien» av vannkraften knyttes til avkastningen som den private eiendomsretten tildeler eieren av investeringene. Men vi ser også elementer av den kollektive verdiordenen i flertallets argumentasjon. Det er staten, som uttrykk for den norske kollektive allmennviljen, som må sikres sin andel av ressursgrunnlaget og «øve kontrol, og have indflydelse paa disse store rigdomme, disse store værdier».13 Ideen om at foredlingen av vannkraften tilhørte den privatrettslige sfære, ble et stadig mer marginalt grunnlag å rettferdiggjøre sektorens politiske regulering på.

Men kan vi dermed konkludere med at det i denne perioden ligger til grunn for stortingsflertallets ønske, gjennom byggingen av en omfattende konsesjonslovgivning med klare begrensninger på storindustriens utbygging og forvaltning av vannkraften, en entydig monetær begrunnelse? Er det med andre ord i egenskap av potensiell inntektskilde fossefallene trer fram i de parlamentariske debattene? Til en viss grad kan vi svare ja på dette. I konsesjonslovgivningens første fase ble vannkraften i stor grad begrepsfestet, regulert og legitimert som en økonomisk ressurs hvor det politiske stridsspørsmålet sto om hvem – staten eller kapitalinteressene – som skulle få appropriere avsetningen og på hvilke vilkår.

Samtidig skulle denne formative perioden i norsk naturressursforvaltning preges av en gryende erkjennelse av at elektrisitetens bruksområde var i ferd med å utvides, og allerede i 1909 er det i ferd med å vokse fram en politisk rettferdiggjøring som spiller på helt andre strenger enn behovet for å inndra og eie en andel av bruttoproduktet. Elektrisitetens verdi og samfunnsnytte skulle i stadig sterkere grad bli utvidet fra industriell innsatsfaktor og komparativt handelsfortrinn til å bli et nødvendig forbruksgode for en stadig større andel av befolkningen. Mellom 1909 og konsesjonslovenes endelige utforming i 1917 endret verdsetting av vannkraften gradvis karakter som en følge av dette, og i stadig sterkere grad ble den begrunnet i lokalsamfunnenes behov for elektrisitet. Allerede i 1909-debatten hevdet Gunnar Knudsen at

elektriciteten, som man nu med sikkerhed kan gå ud fra repræsenterer overordentlig store samfundsgoder, foruden at repræsentere den kraft, som sætter fabriker i gang, som smelter vore fjeld og danner grundlaget for en mægtig metalindustri, vil blive lys og varme kanske i hvert eneste hjem i landet.14

Også derfor altså, ble forvaltningen av fossefallene debattert gjennom mange måneder og flere hundre stenograferte sider – i 1909 alene, og med en viktighet og alvor større enn «noget andet fænomen for tiden»,15 som komitéformann Kristian Friis-Petersen uttrykte det ved debattens begynnelse.

På 1910-tallet sto ønsket om storindustriell utbytting av landets fossefall sterkt i deler av det politiske miljøet, men det bredte seg like fullt en generell konsensus om at man gjennom lovverk så vel som regulatorisk praksis skulle legge til rette for at kommuner og fylkeskommuner skulle prioriteres i produksjon og distribusjon av elektrisk kraft til allmenn forsyning.16 Dette fikk store følger for hvilke verdsettingsprinsipper som ble relevante i behandlingen av vannkraften som politisk reguleringsobjekt. Når Stortinget vedtok den generelle lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. i 1917, påla man også norske statsborgere (og norske selskaper) konsesjonsplikt samtidig som kommuner og fylkeskommuner slapp dette (Thue 1996:46). Vannkraftens betydning for allmennheten og samfunnet ble nå framhevet sterkere enn noensinne. Loven av 1917 kan best karakteriseres som en «bremselov», den var eksplisitt ment å forhindre at fossefallene ble appropriert som privat kapital i industrielt øyemed. Og den eksplisitte begrunnelsen var at elektrisiteten som et samfunnsgode var preget av knapphet:

[v]andkraften naa i vaart land og specielt på Østlandet ikke er større, end at det, som er til overs nu, i sin helhet maa utnyttes til det almene bedste, til fremme av den store almenhets behov til lys, til kraft paa gaardene og i haandverk og i smaaindustri og til opvarming (…) Det er et rent praktisk nødvendighetsspørsmaal, og det er derfor vi har sagt, at det forekommer os, at det rette vilde være, at staten og kommunerne nu tok utnyttelsen av denne kraft i sine hænder.17

Arbeidsminister Martin Olsen Nalum (Venstre) understreker det samme poeng, viktigheten av å ta «særlig hensyn til, at kommunerne blir skaffet det lys og den kraft – baade land- og bykommuner – som er nødvendig (…) for at imøtekomme alle de krav, som melder sig».18 Poengteringen av slike praktiske «nødvendighetsspørsmaal» illustrerer hvordan hovedtyngden i flertallets argumentasjon nå begrepsfestet vannkraftens samfunnsnytte som tett knyttet til å forløse og behjelpe befolkningens sosiale velferdsbehov heller enn kontroll og utbygging av en potensielt økonomisk lukrativ inntektskilde.

Grunnlaget for rettferdiggjøringen er her det sentrale. I 1917 rår en bred konsensus om at vannkraftens viktigste egenskap som reguleringsobjekt er som kilde til et offentlig velferdsgode og elektrisitetsforsyningens rolle som nasjonal infrastruktur. Det er nasjonens interesser naturressursen skal betjene, og staten – som allmennviljens representant – må regulere vannkraften i henhold til hva som fremmer kollektivets velstand. Denne velstanden kommer ikke først og fremst fra en vare som omsettes på et marked og slik genererer en avsetning til eieren (være seg offentlige etater eller private aksjonærer). Snarere omhandler rettferdiggjøringen i 1917 seg heller om hvordan moderniseringen av Norge bygger på tilfredsstillelsen av samfunnets behov for elektrisitet. Rettferdiggjøringen av vannkraftens regulering hviler fra nå av på et kompromiss mellom det Thévenot og Boltanski betegner som den industrielle og den kollektive verdiorden. Teknisk effektivitet og industriell utnytting av vannkraften framheves som ønskelig, men bare i den grad den fremmer befolkningens sosiale velstand.

Nedenfor vil jeg se på hvordan disse hensynene kom til å prege det norske regimet for vannkraftforvaltning i syv tiår.

Vedlikeholdet – vannkraftforvaltningen som et velferdspolitisk instrument

Samlingen av den generelle konsesjonslovgivningen i 1917 viste seg å bli et robust og stabilt juridisk rammeverk for vannkraftforvaltningen i Norge. De strenge begrensningene pålagt private konsesjonærer stoppet langt på vei private investeringer i kraftkrevende storindustri, mens staten selv begynte å engasjere seg i utbyggingen av allmenn forsyning. Endringene skulle over de neste tiårene være av mindre karakter, og kumulativt etablerte de et regime hvor forvaltningen vektla politisk styring og samordning over likebehandling mellom aktører og forretningsmessige prinsipper (Thue 1994:109). Kommunene sto likevel fremdeles i sentrum, og i de fleste henseende var «de institusjonelle forholdene i elforsyningen de samme i 1940 som de hadde vært i 1920» (Thue 1996:57). I den norske «organiserte kapitalismen» ble vassdrags- og elektrisitetsforvaltningen med andre ord et effektiv redskap i myndighetenes næringspolitiske så vel som sosialpolitiske verktøykasse.19 Hvordan legitimerte det politiske systemet dette regimet, og hva forteller dette oss videre om verdsettingen av fossefallenes samfunnsmessige nytteverdi?

For å få et tak på hvordan det politiske systemet verdsatte vannkraften i denne perioden, skal vi se på behandlingen av endringer gjort i vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven i 1959 og i 1969. Men spesielt har jeg valgt å gå inn på egenskaper ved behandlingen av prispolitikken på elektrisk kraft, da dette nettopp forteller noe essensielt om kraftens samfunnsmessige rolle.

Revideringen av vassdragsreguleringsloven i 1959 gjorde mindre endringer av vilkårene for tildeling av reguleringsrettigheter til vassdragene. Endringene besto i en åpning for at også aksjeselskaper, andelslag eller andre sammenslutninger hvor kapitalen for en overveiende del var offentlig eid, nå kunne meddeles reguleringskonsesjon på ubegrenset tid. Utvalget som hadde arbeidet med disse endringene la fram sin innstilling allerede i 1953, og deres vurdering av vannkraftens sosiale nytteverdi illustrerer godt hvordan samtiden forsto vassdragenes politiske signifikans:

Det er sagt i Stortinget av representanter fra alle politiske partier at vannkraftkildene våre er en stor naturrikdom. Vi går ut fra at det heller ikke ute blant folket er delte meninger om dette. Slik som rettsoppfatningen er når det gjelder vannkraftkildene her i landet, og slik konsesjonslovene er utformet, må vi gå ut fra at denne naturrikdommen på en måte tilhører hele folket (…) Den innvunne kraft representerer en naturrikdom, og en herlighet for hele folket, som reguleringsdistriktene og deres omland må få del i på en rimeligere måte enn hittil (…) Den elektriske kraftproduksjon er nettopp en av de mest virkningsfulle midler vi har i vår tid til å bøte på produksjonsmessige og sosiale skjevheter.20

Bøtingen på sosiale og produksjonsmessige skjevheter gjelder i dette tilfellet reglene for og prisen på såkalt konsesjonskraft, det vil si produsentenes avståing av kraft til vertskapskommunene. Generelt kan vi si at spørsmål knyttet til byrdefordeling og kompensasjonsordninger for områdene med store kraftutbygginger var på 50-tallet blitt et hett tema ettersom den nye sosialdemokratiske orden ønsket å bygge en næringsstruktur basert på energiintensiv tungindustri. Den dominerende oppfatningen var at elektrisitetsforsyningen var av så stor nasjonal interesse at staten måtte ta et overordnet ansvar, både gjennom konsesjonslovgivningen og gjennom en prispolitikk som tok hensyn til alle elektrisitetsforsyningens formål.

«Utviklingen har gått i den retning», argumenterer Arbeiderpartiets representant Harald Selås under debatten i 1959:

at kraftutbyggingen her i landet i den største utstrekning er blitt en offentlig sak, og det er blitt en samfunnssak, slik at når vi bygger ut kraft, så er det først og fremst samfunnet som helhet som nyter godt av det.21

Dette var begrunnelsen for etableringen av el-avgiften, som på den tiden var på

0,2 øre pr. kWh, som representerer et beløp på noen og femti millioner kroner, og som i høy grad kommer de tilbakeliggende strøk til gode. Den ene halvparten skal iallfall foreløpig gå til den alminnelige elektrifisering, til å bringe fram kraft til avsidesliggende strøk, enten de har kraftutbygging eller ikke. Den andre del av beløpet skal gå til en stamlinjebygging, som også har samme hensikt, å stille folk i dette land likt overfor de goder som vi har ved at vi har billig kraft.22

Siden de overordnede rammene knyttet til vilkårene for utbygging av vassdragene i stor grad var fastlagt gjennom konsesjonslovgivningen, var det dermed prispolitikken som vokste fram over de første tiårene etter andre verdenskrig som et sentralt politisk saksfelt hvor prioriteringene og verdsettingen av vannkraften lar seg avlese. I Stortingsproposisjon nr. 145 fra 1962 heter det at «staten leverer kraft fra sine kraftverk, gamle som nye, til en pris som tilsvarer selvkost for nye kraftverk».23 Poenget er at både statskraftverkene og kommunale og interkommunale leverandører fastsatte priser ut ifra hvor mye det kostet å bygge ut og drifte produksjon og distribusjon av elektrisitet. Man siktet altså mot å drive med balanse i budsjettene hvor relevante parametere i investeringsbeslutningene var ting som kraftbalanse, leveringssikkerhet og prognoser over framtidig «behov» og ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet.

For den kraftkrevende industrien hadde det i årene etter andre verdenskrig vært vanlig å tilby kontrakter som lå godt under selvkost, og dette skapte over tid problemer for statskraftverkene. Debattene om kraftpris bærer preg av et tverrpolitisk ønske om å balansere statens målsettinger for leveringssikkerhet i allmenn forsyning med eksportindustriens behov for billig kraft. Man siktet mot en «sosial kraftpris» som KrFs Torstein Kvamme uttalte det, «bygd på sosiale vurderingar, og det har utvilsamt vori ei stor hjelp for å halda prisindeksen nede».24

Grunnleggende sett har dermed denne beregningsmåten for pris sammenheng med at elektrisiteten ble ansett å være et allment velferdsgode og et distriktspolitisk og industripolitisk virkemiddel. Prisene var et spørsmål for offentlig forvaltning. Ved revideringen av konsesjonsvilkårene i industrikonsesjonsloven i 1969, ble synet om vannkraftforsyningen som en essensiell del av det norske forvaltningsverket understreket sterkere enn noen gang. Det ble nå innført konsesjonsplikt også for kommuner og fylkeskommuner, riktignok på vilkår om at disse kunne være tids-ubegrenset (NOU 2004:26, s. 51). Begrunnelsen var at sektoren nå var av så stor nasjonal betydning at staten også måtte kunne planlegge og legge overordnede føringer for hele el-forsyningen. Formann i industrikomiteen på Stortinget, Hans Borgen (Sp), oppsummerte flertallets vurdering av behovet for politisk styring av disse «store samfunnsmessige verdier»:

I det hele tatt er det grunn til å være klar over den utvikling som er i gang, at særlig kraftutbygging mer og mer nå blir et generelt samfunnsmessig anliggende. I og med at vi får bygd ut stadig større deler av vår utbyggbare vannkraft, og i og med at vi får et stadig bedre utbygd samkjøringsnett, nærmer vel det tidspunkt seg at hele landet, eller i alle fall svære regioner av landet, må ses som enheter der vilkårene for både kraftutbygging og for kraftpriser så langt som mulig bør være de samme.25

Arbeiderpartiets Harald Løbak understreker det samme:

Det er vel unødvendig for meg å peke på den store betydning den elektriske kraft har hatt for vårt lands næringsliv og for hele befolkningens velferd og trivsel. Den kan vanskelig måles i kroner og øre.26

Poenget er at vannkraften selvsagt nettopp kan verdsettes i kroner og øre. Alle har gjort det, og Løbaks eget storting gikk til betydelige anstrengelser for å fastsette en hensiktsmessig pris basert på produksjonsomkostninger. Men vannkraftens samfunnsmessige nytte målte man ikke «i kroner og øre». Det er gjennom denne aksentueringen av vannkraften som kilde til et offentlig gode at markedets verdiorden mister sin potens og relevans når politikk skal rettferdiggjøres. Legitimeringen av vannkraftregimet viderefører heller den kollektive og den industrielle verdiordenens prinsipper for hva som er relevant og verdifullt i den politiske reguleringen. De overordnede verdsettingsprinsippene er knyttet til rasjonalisering av det norske produksjonsapparatet og statens evne til å koordinere en helhetlig og jevn utbygging av elektrisitetsforsyningen, og det er disse egenskapene ved vannkraften som framheves som ønskelige og som videre beriker kollektivet og sikrer dets indre solidaritet. Kriteriene som legges til grunn for hva som fremmer folkets beste og dermed utgjør vellykket politikk, kan her på ingen måte reduseres til maksimeringen av en monetær verdi allokert mellom private og offentlige interesser. Snarere karakteriseres debattene av en bred konsensus knyttet til at vannkraftens verdi og nytte kunne måles via styringskriterier som forsyningssikkerhet, allmenn tilgang til elektrifiseringen og lave priser til kraftkrevende industri.27

Fra slutten av 70-tallet begynte mange derimot å peke på at den norske vannkraftsektoren led av overinvesteringer og overproduksjon. Statskraftverkene slet med budsjettbalansen, mens den allmenne forsyningen var preget av mange små enheter. På samme tid begynte også en ny generasjon av elektrisitetsøkonomer å gjøre seg gjeldende ved Universitetet i Oslo, Norges Handelshøyskole og i Statens Energiråd (Thue 1996:94). Økonomene mente at den rådende prissettingen etter selvkost samt en oppdekningsplikt hvor investeringene gjerne fulgte prognoser over framtidige behov innenfor konsesjonsområdene, til sammen ga en situasjon kjennetegnet av overinvesteringer i el-sektoren og en irrasjonell allokering av samfunnets ressurser. Deres alternative styringsprinsipper skulle få sitt endelige gjennomslag da Stortinget sommeren 1990 kom sammen og vedtok en ny helhetlig lov for elektrisitetsforsyningen hvor det førende prinsippet var «samfunnsøkonomisk lønnsomhet». En ny formativ periode i den norske vannkraftforvaltningen var i emning.

Bruddet – vannkraften kapitaliseres

Energiloven av 1990 introduserte på mange måter et radikalt brudd med den rådende verdsettingen av kraft. Hvordan dette kom til uttrykk i den politiske rettferdiggjøringen av regimet for vannkraftforvaltning, skal vi nå se nærmere på gjennom kanskje de to viktigste vedtaksdebattene på dette feltet siden 1917: energiloven av 1990 og revideringen av konsesjonsbestemmelsene om hjemfall i 2008.

Med energiloven fikk Norge en gjennomgripende liberalisering og markedsgjøring av hele elektrisitetsforsyningen. Plutselig ble vi «a hotbed for market reform of the technically integrated and institutionally complex and locked-in electricity system» (Olsen 2000:1). Reformarbeidets overordnede målsetting var å løse opp i de vertikale bindingene mellom henholdsvis kraftens produsenter og distributører. Hensikten var å dele opp sektoren i én konkurransedel og én monopoldel. Produsenter av elektrisitet skulle konkurrere på pris mens distribusjon skulle forbli monopoler. Slik ble også Statkraft delt opp i ett statsforetak for produksjon, Statkraft SF, og ett statsforetak for sentralnettet; Statnett SF. Ved å skille konkurransevirksomheten fra monopolfunksjonene, håpet man å unngå kryss-subsidieringer og presse prisene nedover. Videre ble oppdekningsplikten fjernet fra konsesjonsvilkårene. Hvor el-verk tidligere var pliktig til å dekke etterspørselen etter kraft innenfor sin områdekonsesjon, ga ikke dette noen mening under et markedsorientert regime hvor konsumentene fritt kunne velge kraftleverandør. Til slutt opprettet man en markedsplass for omsetting av elektrisitet, fra 1996 kalt NordPool, som utover 90-tallet utviklet seg til å bli en felles nordisk kraftbørs. Reformen dreide seg altså i bunn og grunn om å omgjøre elektrisitet til en omsettbar vare, og å konstruere de nødvendige institusjonene som tillot dette å skje. Det er lett å tenke seg at disse endringene svekket båndene mellom kraftselskapene og deres tilhørende lokalsamfunn. Men på hvilken måte endret verdsettingen av vannkraftens samfunnsmessige nytte seg?

Under debatten i 1990 oppsummerte saksordfører Gunnar Fatland (Høyre) allerede i sitt åpningsinnlegg de overordnede målsettingene med reformen som knyttet til implementeringen av konkurranse som det overordnede strukturerende prinsippet for elektrisitetsforsyningen:

Mer markedstenkning på stadig flere områder stiller tilsvarende krav til omstilling og nytenkning også innenfor bransjer som tidligere av forskjellige grunner har stått utenfor markedets domstol. Kravene til bedre ressursutnyttelse, effektivisering, konkurransekraft og mer forbrukerstyring har nå også innhentet kraftsektoren. Forslaget til ny energilov er et viktig skritt i retning av å legge forholdene til rette for å imøtekomme disse kravene.28

Debatten begynner altså med en meget tydelig framheving av markedsbaserte verdsettingsprinsipper. Paradoksalt nok har ikke statens målsettinger for sektoren som sådan endret seg, for:

Målet med den nye energiloven og de oppfølgingssaker som er varslet, er fortsatt å sikre samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av kraftressursene, legge til rette for en sikker kraftforsyning og utjevne prisene til forbrukerne.29

Men en «samfunnsmessig rasjonell utnyttelse» av vannkraften impliserer i denne sammenhengen noe ganske annet enn det gjorde i perioden før prosessen mot liberalisering av kraftmarkedet tok til. Hvor etterkrigstidens kraftregime var rettferdiggjort som en forpaktning av en fellesressurs ment å dekke en rekke samfunnsmessige behov, argumenterte flertallet som vedtok energiloven med at «en riktig prisfastsetting av energien» ville komme til syne bare gjennom «markedet selv, altså markedskreftene [som vil] føre til større kostnadseffektivitet og forenklede utbyggingsløsninger».30

Vi er altså tilbake til en utpreget monetær forståelse av vannkraftens verdi. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti forsøkte under debatten i 1990 fånyttes å argumentere med at markedsgjøringen ville forstyrre statens planlegging og styring av elektrisitetsforsyningens ulike målsettinger, men flertallet vant fram basert på et syn hvor markedspriser på strøm ganske enkelt og per definisjon ville reflektere den rasjonelle utnyttelsen av vannkraften. Dette impliserte også at eierne av kraften – kommuner, fylkeskommuner, og stat – alle satt på betydelige pengemessige verdier. I stortingsproposisjonen forut for Stortingets behandling kan vi for eksempel lese:

En annen forutsetning for et varig og omfattende kraftmarked er at eierne blir mer opptatt av å få inntekter på de omfattende investeringene som er lagt ned i kraftproduksjon enn de er i dag. Dette gjelder både kommuner, fylkeskommuner og staten. Samtidig er markedet en forutsetning for å begrense eiernes muligheter til å legge på prisene for å dekke for eksempel feilinvesteringer.31

Leder i Stortingets energi- og industrikomité, Ole Gabriel Ueland (Sp), følger dette opp under debatten, for «det er klart at ein ikkje kan forlanga at nokon skal investera i å byggja ut elektrisk kraft utan at investeringane på sikt skal svara seg».32 Via dette likhetstegn mellom den «reelle» verdien av vannkraften og markedsprisen på elektrisitet, blir fossefallene nå betraktet som penger. Og som for Gunnar Knudsen og Johan Castberg i 1909 legitimeres også i 1990 statens behov for eierskap til disse verdiene med at de tilhører «fellesskapet» og ikke private investorer.

Kriteriet for vannkraftens samfunnsmessige nytte knyttes slik tett til de potensielt store kapitalavkastningene i kraftselskapene, og det offentlige eierskapet blir mekanismen for å fordele disse. Det som er til folkets beste er det samme som skaper profitt og optimaliserer fordelingen av samfunnets ressurser, konkurransen i markedet.

Rettferdiggjøringen av det nye regimet mobiliserer dermed tydelig markedets verdiorden. Dette blir enda tydeligere når Stortinget behandler revideringen av hjemfallsvilkårene i industrikonsesjonsloven og i vassdragsreguleringsloven i 2008. Lovverket måtte revideres etter at EFTA-domstolen hadde slått fast at hjemfallsinstituttet var i strid med EØS-avtalen; dette fordi private norske kjøpere sammen med utenlandske aktører ble pålagt vilkår (tidsbegrensning og hjemfall) ved ervervelse av vannfall som ikke ble pålagt offentlige aktører. Denne forskjellsbehandlingen ble dømt ulovlig. Løsningen, som Stortinget vedtok i september 2008, ble å fjerne private aktørers tilgang til å få konsesjon overhodet, men samtidig tillate private å eie opp til en tredjedel av offentlige kraftselskaper. For det rødgrønne flertallet var dette en måte å videreføre arven og ånden fra konsesjonslovgivningens barndom på. Saksordfører Tore Nordtun (Ap) uttrykte kontinuiteten i synet på hvem kraftverdiene tilhørte, for «dette er dagen då det norske parlamentet ytterlegare ein gong manifesterer at dei norske naturressursane i størst mogleg grad skal vere folkets eigedom».33 Staten måtte sikre kontroll over kraften som hadde tjent oss vel i 100 år. Men hvordan er det «folkets eigedom» her kommer folket til gode? Hvilke egenskaper ved vannkraften er det som gjøres relevante av det nå rødgrønne flertallet? Inge Ryan (SV) spesifiserte tydelig hvilken samfunnsmessig verdi offentlige kraftselskaper hadde. Der var nemlig

ikke noen tvil om verdien i dette [vannkraften]. De er så enorme at det nesten er ufattelig å forstå det. Jeg kommer fra Nord-Trøndelag, der vi har Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. De leverer hvert eneste år flere hundre millioner tilbake til velferd i Nord-Trøndelag: til skoler, kulturhus, veier, helse osv. Hvert eneste år! Vi klarer ikke å se at det slutter noen gang. Det er snakk om evighet, rett og slett. I all evighet skal vi faktisk få nytte av denne ressursen.34

Kraften genererer «velferd», men ikke i form av lys i taklamper eller varme i varmeovner. Den relevante egenskapen ved vannkraften som i stadig sterkere grad framheves, er den monetære avkastningen på investert kapital. Det er slik flertallet ønsker at «vannkraften skal omformes til velferd. Den hører fellesskapet til. Vi bruker overskuddet av vannkraften til velferd».35 Vi snakker altså ikke om en konkret sosial nytteverdi fra foredlingen av en naturressurs. Ikke velferd fra billig elektrisitet til befolkningen eller industrielle arbeidsplasser. Ryan refererer ganske enkelt til en bedrift som betaler lukrative utbytter.

Kritikken av Regjeringen og flertallets linje kom fra Høyre og fra FrP. Kanskje litt paradoksalt utfordrer den nettopp flertallets forståelse av hvordan vannkraften tjener fellesskapet som kapital. Opposisjonen ønsket en tettere kobling mellom elektrisitetsverkene og industribedriftene og at private både skulle få tildelt konsesjoner og unnslippe hjemfall. Ketil Solvik-Olsen (FrP) argumenterte for at Regjeringens løsning, som sikret overveldende offentlig kontroll over markedsaktørene (det vil si aksjeselskapene), ville gi en situasjon hvor

kraftselskapene står igjen som markedsspekulanter, uten disse industribindingene de har hatt. En slik redusert tilknytning gjør privat eierskap, som denne Regjeringen tross alt fortsatt tillater i kraftselskaper, til kun en finansiell plassering, og ikke til industriell virksomhet.36

Typisk for høyresidens argumentasjon var videre at «fellesskapet» måtte sikres sin andel av verdiskapingen i vannkraftsektoren, men at dette best lot seg gjøre etter modell fra petroleumsindustrien på norsk sokkel, det vil si via en adekvat grunnrentebeskatning. Poenget er at begge sider aksepterer fullt ut hva vannkraftens samfunnsmessige nytteverdi består i og kommer fra, selv om de ikke enes om ønskeligheten av en fortsatt offentlig dominans på eiersiden. På spørsmål fra FrP om industrien etter omleggingene vil kunne kjøpe kraft til selvkost fra egne kraftverk, eller om markedspris vil gjelde også her, bekreftet SV at kraftpriser heller ikke for dem var et politisk anliggende:

SV ønsker å ha et sterkt offentlig eierskap, men vi ønsker ikke å fastsette prisen til de ulike energiselskapene, hva de skal selge kraften til industrien for. Det syns vi de ulike energiselskapene skal få bestemme sjøl.37

Bare et par tiår tidligere ville en slik verdsetting av vannkraften basert på prismekanismen i markedet vært utenkelig, og mest av alle for Sosialistisk Venstreparti.

Avslutning

«Economic valuation», hevder Fourcade (2011:1769), «does not stand outside of society: it incorporates in its very making evaluative frames and judgements that can all be traced back to specific politico-institutional configurations and conflicts». Verdsetting av naturressurser er et spesielt interessant tilfelle. På hvilken måte blir naturressurser «økonomiske» bestanddeler underlagt eiendomsretten? Hva består det «økonomiske» i, og hvordan er kriteriene for denne verdsettingen gjenstand for historisk endring?

I denne artikkelen har jeg tatt for meg verdsettingen av de norske vannkraftressursene. Mer spesifikt har jeg belyst hvilke kriterier for samfunnsmessig nytte vi kan identifisere i den rettferdiggjørende argumentasjonen hos de ledende aktørene i den parlamentariske prosessen. Jeg har tatt utgangspunkt i at spesielt disse aktørene, ved at deres argumentasjon spesifikt er ment rettet mot offentligheten, vil ta i bruk ulike verdsettingsprinsipper som alle er ment å legitimere en politisk beslutning som om de er til samfunnets beste. Vi har sett en stor grad av kontinuitet i den politiske prosessens begrepsfesting av vannkraften som en nasjonal fellesressurs. Dataene vitner om en relativt sterk konsensus om at fossefallene besitter egenskaper som gjennom en riktig forvaltning vil kunne inngå som en sentral komponent i utviklingen av et godt norsk samfunn, og at det videre påligger Stortinget å fastsette regler for foredlingen av vårt felles «arvesølv». Men nøyaktig hvilke egenskaper som gjøres politisk relevante, har endret seg radikalt gjennom de drøyt hundre årene som her har blitt behandlet.

Ved overgangen til det 20. århundre var det etablert en forståelse av Norges fossefall som underlagt privat-eiendomsrettslige styringsprivilegier. Vannkraftens verdi kunne i stor grad på denne tiden kvantifiseres i kroner og øre, og omdreiningspunktet for debattene i århundrets to første tiår var knyttet til fordelingen av disse pengeverdiene. Hvor langt skulle den private styringsretten gå? Hvilke mekanismer – skattesystemet eller nasjonalisering av eierskap – skulle staten bruke for å sikre seg en rettferdig andel av verdiskapingen? Vannkraften ble befestet som en framvoksende og lukrativ inntektskilde, og via ny teknologi ville alle kunne ta del i de goder som elektrifiseringen førte med seg. Både konsesjonslovgivningens forsvarere og kritikere forholdt seg gjerne meget konkret til de materielle rådataene, hvor mye vann, hvor mange hestekrefter den produserte – og hvor mange kroner og øre som til slutt potensielt kom ut i den andre enden. Uenigheten mellom flertallet og det konservative mindretallet dreide seg om i hvilken grad man ønsket en overordnet rolle for staten i styringen av elektrifiseringen, eller om den private eiendomsrettens privilegier som styringsmekanisme best tjente nasjonens utvikling.

Videre har vi sett at mellom 1909 og 1917 endret den politiske bevisstheten om elektrisitetens samfunnsmessige nytte seg. I stadig sterkere grad begynte man å argumentere for at vannkraften hadde bredere politisk relevans enn som en framvoksende monetær kilde til finansiering. Snarere begynte den politiske argumentasjonen å ta utgangspunkt i fossefallenes egenskap som komponent i forsyningen av en sosial nødvendighetsartikkel, elektrisiteten. Da de generelle konsesjonslovene ble vedtatt i 1917, forsøkte man eksplisitt å begrense den industrielle utbyggingen av kraften. Hensynet til lokalsamfunnene og den allmenne elektrifiseringen ble framhevet som langt viktigere enn direkte økonomisk avkastning. Som politisk reguleringsobjekt endret vannkraften dermed karakter. Dens verdi ble nå begrepsfestet tett knyttet til tilfredsstillelsen av en rekke sosiale, økonomiske og politiske behov som sjelden kunne måles i monetære termer. Vannkraften skulle bidra til sosial utjevning så vel som til industriell reisning. Dette ga seg uttrykk i en byråkratisk forvaltningslogikk hvor fossefallene, el-verkene og distribusjonsnettverkene inngikk som deler i samfunnets mest basale infrastruktur. Prispolitikken illustrerer denne vendingen godt, fordi prisfastsettingen nettopp ikke skulle generere noen monetær verdi utover å finansiere drift og investert realkapital. Rettferdiggjøringen av etterkrigstidens kraftregime hviler slik i stor grad på det vi her betegner som en industriell verdiorden; det som framheves som de relevante kriterier for en «vellykket» politikk for kollektivet er de som måler oppnåelsen av en rekke politiske målsettinger knyttet til elektrifisering, forsyningssikkerhet og en rasjonell utnyttelse av nasjonens samlede naturressurser.

Gjennom energiloven av 1990 endres dette radikalt. Markedsbaserte verdsettinger dominerer nå rettferdiggjøringen av vannkraftens regulering. Konkurranse framheves som den overordnede mekanismen for produksjon og distribusjon av elektrisitet. Verdien av vannkraften kommer til syne gjennom at den sirkulerer i et marked som en vare, og kriteriene for samfunnsøkonomisk lønnsomhet blir det avgjørende styringsprinsipp for politikkutformingen. I 2008 var dette prinsippet såpass etablert at flertallets argumentasjon for nødvendigheten av offentlig eierskap nå eksplisitt tok utgangspunkt i vannkraftressursene som en kilde til profitt.

I stor grad sammenfaller disse funnene med utviklingen i den politiske legitimeringen av petroleumsforvaltningen, hvor markedsbaserte verdsettingsprinsipper kom til å dominere den politiske legitimeringen på 80-tallet. Ifølge Andersen (2016) kommer denne overgangen til syne gjennom redefineringen av sektorens styringskriterier. Snarere enn å betrakte oljeforekomstene som en begrenset fysisk lagerressurs som burde rasjoneres varsomt, tok den politiske reguleringen fra og med 80-tallet heller utgangspunkt i oljens monetære verdi som den mest relevante egenskapen for politisk regulering. Slik ble det mulig å legitimere økt utvinningstakt og «diversifisering» av tilhørende inntekter i finansmarkedene som en omplassering av nasjonalformuen (ibid.:160). Andersen karakteriserer denne utviklingen i politisk legitimering som et «kompromiss mellom en kollektiv verdiorden og markedets verdiorden» (ibid.:163), og det gir mening å bruke samme betegnelse på den politiske rettferdiggjøringen av vannkraftforvaltningen.

Det er videre verd å merke seg hvordan 90-tallets store institusjonelle endringer av kraftregimet forsterket berettigelsen av en markedsbasert verdsetting av fossefallene. Slik også kritikken av økt utvinningstakt i petroleumssektoren på 80-tallet i økende grad tok utgangspunkt i oljens markedspriser og betydningen disse hadde for Norges posisjon i verdenshandelen (ibid.:162), bygger det aller meste av den rettferdiggjørende argumentasjonen i spørsmål om vannkraftens regulering fra og med 1990 på en forståelse av at arvesølvets viktigste egenskap som reguleringsobjekt bunner i potensialet for finansiell avkastning.38 Dette gjelder også de leire som var kritisk til reformen i 1990.

Av to grunner er det naturlig å fortolke denne dreiningen i politikkens legitimering som et kasus på det Chiapello (2015) betegner som «verdsettingens finansialisering». For det første rettferdiggjøres energireformen i 1990 eksplisitt ved å konstituere markedspriser som den «reelle verdien» av kraften. Ikke bare innebærer dette en utpreget monetær verdsetting, men det fjerner også legitimiteten bak statens forsøk på en overordnet, jevn og rasjonell styring med elektrisitetsforsyningen. Når prismekanismen avdekker den «fundamentale» verdien til en vare, medfører dette at prissignaler også bør styre allokeringen av sektorens investeringer. Som vi har sett dreies rommet for politisk konflikt og uenighet seg i retning av statens rolle som kapitaleier. Det er fra synsvinkelen til en finansiell investor at flertallet debatterer ønskeligheten av offentlig kontroll i 2008.

For det andre utgjør markedsgjøringen av vannkraftens egenskaper som reguleringsobjekt et betydelig bakteppe når også selve el-verkene ble gjenstand for finansiell verdsetting. Når verdsettingen bygger på et utpreget monetært grunnlag, må investorene også vurdere om kapitalen kan kaste mer av seg andre steder. Mange offentlige eiere av kraftselskaper begynte derfor å vurdere alternative plasseringer av aksjekapitalen på andre halvdel av 90-tallet. Dette ledet fram til et møysommelig arbeid, ikke for å finne elektrisitetens markedspris, men for å fastslå «nåverdier» av aksjene i kraftselskapene. Poenget i vår sammenheng er det faktum at kraftselskaper har vært gjenstand for denne typen finansielle kalkulasjonsteknikker (se for eksempel Thomson og Sande (2004) og Kjærland (2009)), og at dette i seg selv indikerer hvordan deres verdi i stadig sterkere grad forsøkes å omgjøres til fullstendig likvide finansielle plasseringer, uten andre kvalitative egenskaper enn de som kan reduseres til risiko/avkastnings-kalkulasjoner. Resultatet ble en rekke transaksjoner hvor kommuner og fylkeskommuner ble sittende igjen som betydelige eiere av finanskapital.

Forvaltningen av den norske vannkraften er slik en historie om et «arvesølv» som styrtet nedover nasjonens fjelltopper som raskt ble til et offentlig gode ment å dekke en rekke sosiale og økonomiske behov, før den i vår tid betraktes som en bunke verdifulle finansielle papirer med tilhørende avkastning og risiko. Gunnar Knudsen og Johan Castberg fryktet at utenlandske kapitalister skulle komme til å kontrollere de norske naturressursene, integrere dem i kapitalakkumulasjonen, og dermed utøve makt over det norske samfunnet. For dagens i hovedsak offentlige eiere er naturressursene kapital.

Referanser

Andersen, G. (2016). Parlamentets natur – Produksjonen av en legitim miljø- og petroleumspolitikk (1945–2013). Philosophiae doctor (ph.d.). Bergen: Universitetet i Bergen.

Bertelsen, T. H. (2003). Hva har skjedd i kraftsektoren? Oslo: NAVO.

Boltanski, L. & Thévenot, L. (1999). The sociology of critical capacity. European Journal of Social Theory, 2(3), 359–377. DOI: 10.1177/136843199002003010

Boltanski, L. & Thévenot, L. (2000). The reality of moral expectations: a sociology of situated judgement. Philosophical Explorations, 3(3), 208–231. DOI: 10.1080/13869790008523332

Boltanski, L. & Thévenot, L. (2006). On Justification: Economies of Worth. Princeton: Princeton University Press.

Bryan, D. & Rafferty, M. (2014). Financial derivatives as social policy beyond crisis. Sociology, 48(5), 887–903. DOI: 10.1177/0038038514539061

Çalışkan, K. & Callon, M. (2009). Economization, part 1: Shifting attention from the economy towards processes of economization. Economy and Society, 38(3), 369–398. DOI: 10.1080/03085140903020580

Chiapello, E. (2015). Financialisation of valuation. Human Studies, 38(1), 13–35. DOI: 10.1007/s10746-014-9337-x

Claes, D. H. & Vik, A. (2011). Kraftsektoren: fra samfunnsgode til handelsvare. I D. H. Claes & P. K. Mydske (red.), Forretning eller fordeling? – Reform av offentlige nettverkstjenester, (s. 98–121). Oslo: Universitetsforlaget.

ECON (2002). Kommunenes og fylkeskommunenes kraftformue og kraftinntekter. Rapport. Oslo: ECON.

Fourcade, M. (2011). Cents and sensibility: Economic valuation and the nature of «nature» 1. American Journal of Sociology, 116(6), 1721–1777. DOI: 10.1086/659640

Hudson, M. (2008). Henry George’s political critics. American Journal of Economics and Sociology, 67(1), 1–45. DOI: 10.1111/j.1536-7150.2007.00560.x

Kjærland, F. (2009). Norsk vannkraft – «arvesølv» solgt på billigsalg? Magma, 7. Hentet fra https://www.magma.no/norsk-vannkraft-arvesoelv-solgt-paa-billigsalg

Mauland, H. & Aastvedt, A. (2008). Finansielle instrumenter i kommuneregnskapet. Revisjon & Regnskap, 2. Hentet fra http://www.revregn.no/i/2008/2/revisjon-02-08-6

Olsen, P. I. (2000). Transforming Economies: The Case of the Norwegian Electricity Market Reform. Oslo: Norwegian School of Management BI.

Thomson, T. V. & Sande, M. A. (2004). Hvorfor selger norske kommuner seg ut av kraftsektoren? Praktisk økonomi og finans, 3, 29–37.

Thue, L. (1994). Statens Kraft 1890–1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

Thue, L. (1996). Strøm og styring: Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Thue, L. (2016). Arvesølvet og vannkraftens politiske økonomi. Nytt Norsk Tidsskrift, 4, 332–339. DOI: 10.18261/issn.1891-1781-2016-04-06

Van der Zwan, N. (2014). Making sense of financialization. Socio-Economic Review, 12(1), 99–129. DOI: 10.1093/ser/mwt020

Vogt, J. (1971). Elektrisitetslandet Norge – fra norsk vassdrags- og elektrisitetsvesens historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Aars, J. & Ringkjøb, H.-E. (2011). Local Democracy Ltd.: The political control of local government enterprises in Norway. Public Management Review, 13(6), 825–844. DOI: 10.1080/14719037.2010.539110

1For Boltanski og Thévenots opprinnelige utledning av verdiordenene, se On Justification (2006). For en gjennomgang av mulige utvidelser og analytisk bruk av disse, se Andersen (2016).
2Omgjøringen av tidligere offentlige forvaltningsetater til offentlig eide aksjeselskaper er en viktig del av de nyliberale markedsreformene som har preget norsk offentlig forvaltning de siste 30 årene (Aars og Ringkjøb 2011). Dette gjelder i høyeste grad også for elektrisitetsforsyningen. I perioden mellom 1988 og 2002 økte andelen av elektrisitetsverk organisert som aksjeselskap fra 18 % til 70 % (Bertelsen 2003). En god andel av denne kapitalen ble etter hvert solgt, og pengene plassert i utenlandske finanspapirer. Til sammen solgte norske kommuner og fylkeskommuner kraftaksjer for om lag 30 milliarder kroner mellom 1996 og 2001 (ECON 2002), noe som er den viktigste forklaringen på hvorfor 67 % av norske kommuner i 2007 forvaltet langsiktige eiendeler gjennom porteføljer av finanspapirer til en samlet verdi av 60 milliarder kroner (Mauland og Aastvedt 2008.
3For historien om det institusjonelle rammeverket som regulerte vassdrag og kraftproduksjon på denne tiden, se Thue (1996).
4S.tid. 1909: s. 789.
5S.tid. 1909: s. 793.
6Waldemar Chr. Brøgger (Høyre) S.tid. 1909: s. 789.
7Omtales ofte som «de Castbergske konsesjonslover».
8Om Henry George og grunnrenter; se f. eks. Hudson (2008).
9Johan Castberg (Arbeiderdemokratene), S.tid. 1909: s. 698.
10S.tid. 1909: s. 698.
11S.tid. 1909: s. 723.
12Se for eksempel Johan Ludwig Mowinckels (Venstre) innlegg, S.tid. 1909: s. 729.
13Johan Castberg (Arbeiderdemokratene), S.tid. 1909: s. 756.
14S.tid. 1909: s. 723.
15S.tid. 1909: s. 685.
16Også de konservative kreftene var enige i prioriteringen av, og offentlig kontroll over, utbygging av vannkraft til alminnelig forsyning. Høyres Otto B. Halvorsen kritiserte i 1916 Venstres forslag til konsesjonslov fordi den la for liten vekt på betydningen av at «utbygning til lys og varme, gårdsdrift og småindustri mest mulig støttes og framelskes» (Thue 1996: 45).
17Johan Castberg, S.tid. 1917: s. 817–818.
18S.tid. 1917: s. 841.
19Ved frigjøringen i 1945 hadde fremdeles 21,4 % av den norske befolkningen ikke tilgang til elektrisitetsforsyningen. I 1958 var denne andelen redusert til 1,3 %, og i 1969 levde kun 1200 personer (omkring 480 husstander) uten tilgang til allmenn forsyning (Vogt 1971:155).
20Innstilling fra Komiteen til revisjon av vassdragsreguleringsloven m. v. – oktober 1953, s. 57–58.
21S.tid. 1968/69: s. 197.
22S.tid. 1968/69: s. 197.
23St.prp. nr. 145 (1961–1962): Statskraftverkene – kraftpris m.v. s. 8.
24S.tid. 1962/63: s. 3256.
25S.tid. 1968/69: s. 539–40.
26S.tid. 1968/69: s. 541.
27Dette betyr derimot ikke at mobiliseringen av markedets verdiorden forsvinner fullstendig. Selv om vannkraftens verdsetting i mindre grad kvantifiseres i monetære termer, figurerer like fullt dens egenskap som komparativt industrielt fortrinn. I sin innstilling om endringene i vassdragsreguleringen i 1959, uttaler for eksempel flertallet i skog-, vassdrags- og industrikomiteen på Stortinget: «Skal vi kunne oppta konkurransen på de utenlandske markeder, må industrien og bedriftene få billig kraft. [Dette er] Norges største aktivum i konkurransen med andre land.» (Innst. O.I. 1959 fra skog-, vassdrags- og industrikomiteen om lov om endringer i lov av 14. desember 1917 om vassdragsreguleringer m. v., s. 4).
28S.tid. 1989/90: s. 357.
29S.tid. 1989/90: s. 358.
30Petter Bjørheim (FrP), S.tid. 1989/1990: s. 366.
31Ot.prp. nr. 43 (1989–1990) Om lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m.: s. 18.
32S.tid. 1989/90: 377.
33S.tid. 2008/09: s. 729.
34S.tid. 2008/09: s. 739.
35Inge Ryan (SV), S.tid. 2008/09: 740.
36S.tid. 2008/09: s. 733.
37Inge Ryan (SV), S.tid. 2008/09: s. 741.
38I amalgamet av politiske verdsettingsprinsipper har det likevel dukket opp en annen mulig referanseramme for kraftressursenes samfunnsmessige nytte. I energi- og miljøkomiteens innstilling (Innst. 401 S (2015–2016)) før behandlingen av Regjeringens «Kraft til endring – Energipolitikken mot 2030» (Meld. St. 25 (2015–2016)) kan vi lese at vannkraften «spiller en nøkkelrolle» (s. 14) i arbeidet med Paris-avtalen og EUs klimamål fordi «energipolitikken må bygge opp under klimapolitiske målsettinger» (s. 15). Gjennomgangstemaet i komiteens innstilling er kort sagt at en sentral egenskap ved vannkraftressursene som objekt for politisk regulering er og bør være mulighetene de gir som mekanisme i den kommende overgangen mot «lavutslippssamfunnet». Betydningen av denne voldsomme framhevingen under Stortingets behandling i 2016 er interessant, men blir ikke utfyllende analysert her. Samtidig er det ikke åpenbart at dette medfører noe radikalt brudd med den markedsbaserte verdsettingen. Fremdeles er det «utviklingen av nye markedsløsninger» (s. 20) som skal «utvikle ny teknologi og sikre at denne gjøres kommersielt tilgjengelig i et globalt marked» (s. 22). Med andre ord, selv om rettferdiggjøringen av den politiske reguleringen i sterkere grad framhever vannkraftens «fornybare» egenskaper, så realiseres disse gjennom markedsbasert «lønnsom produksjon» (s. 33).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon