Terrorisme og politisk ekstremisme har de seneste årene stått høyt på agendaen i den offentlige debatten, både i Norge og i den vestlige verden for øvrig. Betydelig innsats er lagt ned i ulike deler av samfunnsapparatet for å forsøke å besvare det store spørsmålet: Hva er det som har fått tusenvis av unge muslimer i Vesten til å reise til Syria og sette livet som innsats for den Islamske Staten? De siste årenes massive medieoppmerksomhet rundt islamistisk terrorisme har bidratt til frykt og uro i vestlige samfunn, samtidig som det åpenbart også har vært en påkjenning for muslimer som har innvandret eller er født og oppvokst her. Etter terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya har det i norsk offentlig debatt vært rettet mye oppmerksomhet mot det islam-hatet som florerer på sosiale medier. Her søkes svar på et annet stort spørsmål, nær beslektet med det første: Hva var det som drev en ung majoritetsnorsk mann fra Bærum til systematisk likvidering av AUFs unge politikerspirer på sommerleir den 22. juli 2011, og hva betyr det egentlig når vi sier at han handlet «på egen hånd»? Viggo Vestels bok om ungdom og politisk ekstremisme i det nye Norge søker svar på begge disse store spørsmålene vi som samfunn stadig baler med.

Boka er resultatet av et ambisiøst prosjekt hvor unge menneskers dragning mot ekstreme politiske standpunkter utforskes i to leire – på ytre høyre fløy og i ytterliggående islam. Gjennom seks kapitler tar Vestel for seg ung politisk ekstremisme, først i diskusjonen om kontekst, teori og metode for prosjektet (kapittel 1 og 2), dernest i en egen presentasjon av det høyreytterliggående landskapet på den ene siden (kapittel 3) og ytterliggående islam på den andre (kapittel 4). Boka avsluttes så med en kort gjennomgang av situasjonen i andre europeiske land (kapittel 5), etterfulgt av en oppsummerende diskusjon med anbefalinger for hvordan ung ekstremisme best kan imøtegås, både på makro-, meso- og mikronivå (kapittel 6). Kapitlene 3 og 4, som til sammen utgjør to tredjedeler av boka, inneholder fyldige beskrivelser av informantenes motivasjonshistorier og verdenbilder. Underveis forsøker Vestel også å identifisere det han mener utgjør en relevant kontekst for strategisk handling, i form av større politiske bevegelser og begivenheter. Teoretisk rammes analysene inn av Baumans teorier om den flytende modernitetens negative sider i form av økt frykt og kontroll (s. 18), Griffins modell for radikaliseringsprosesser i tre stadier (s. 24) samt Bjørgos idealtyper av radikaliserte individer (s. 27).

Det mest interessante med denne boka er kanskje det at den er skrevet av en dedikert ungdomsforsker som aller helst går etnografisk til verks. Vestel bidrar her inn i et felt som vanligvis domineres av helt andre perspektiver. Blant forskere eller andre med ambisjoner om å forklare ung politisk ekstremisme, tys det ofte til psykologiske forklaringer med utgangspunkt i individet på den ene siden, eller til statsvitenskapelige utgreiinger om det internasjonale samfunnets konfliktlinjer som drivkraft på den andre. I den første forklaringsmodellen isoleres mikronivåets handlinger fra den konteksten de åpenbart inngår i, mens forklaringsmodeller av den siste typen kan være lite egnet til å forklare hvorfor akkurat Ola og Ahmed ender opp med ekstremistiske holdninger mens Thomas og Fatima ikke gjør det. Legger man et etnografisk perspektiv til grunn, er det ikke lenger noen motsetning mellom «individets mikroverden på den ene siden og storpolitikkens hendelser på den andre» (s. 15). Hele poenget med etnografisk forskning er jo nettopp det å oppdage det store i det lille og det lille i det store – å se skogen i det enkelte tre, slik Thomas Hylland Eriksen oppsummerer metoden i biografien om Fredrik Barth.

Et annet viktig prosjekt i den etnografiske tradisjonen er å utforske verden slik den ser ut fra den andres ståsted. Når Vestel så sterkt vektlegger informantenes egne perspektiver, med blikk for deres strukturelle posisjonering og (ungdoms)kulturelle preferanser, fremstår også boka som en verdifull invitasjon til å tenke nytt om nåtidens politiske ekstremisme. Kan syriafarerne sees på som en annen og litt mer skremmende utgave av den amerikanske flower-power-generasjonen? Ligger Vigrids tiltrekningskraft egentlig først og fremst i den kraftfulle musikken, den mørke estetikken og de kule festene? Og er sort/hvitt-retorikken til unge jihadister og anti-jihadister egentlig bare velkjente mestringsstrategier for ungdommelig usikkerhet og utålmodighet? I dagens debattklima er dette befriende tanker, akkurat som det er befriende når imam og tidligere jihadist Alyas Karmani i Deeya Khans dokumentar om jihadister i Storbritannia, oppsummerer problemet som følger: «It is all about sex, really (…) these guys just want girls».

Ungdomsforskerens bidrag inn i debatten om radikal islam og høyreekstremisme er altså at begge fenomenene må forstås som en form for ungdomsopprør, i form av strategiske forsøk på å «rydde opp i den postmoderne tilværelsens kompleksitet» (s. 231). Engasjement, radikale holdninger og høylytt samfunnskritikk er noe som ellers forventes fra de unge. Når de mye omtalte UNGDATA- undersøkelsene viser at dagens ungdom stort sett oppfører seg ordentlig og er på godfot med foreldrene, vekker det nærmest kollektiv offentlig bekymring: Hvor ble opprøret av? Vestels viktige poeng formidles i en offentlig debatt om ung radikalisering som ellers bærer preg av frykt og moralsk panikk. Forfatteren utfordrer oss med følgende spørsmål: Er det ikke i utgangspunktet positivt at de unge engasjerer seg i verden omkring dem, så lenge vi greier å fange dem opp før det bærer helt galt av sted? I studien legges det også til grunn at aksept for vold ikke behøver å inngå i enhver radikaliseringsprosess. For Vestel er bruk av fysisk vold snarere å forstå som en av flere mulige strategier. En slik tilnærming gjør det enklere å beskrive radikaliseringsprosesser både på den politiske høyresiden og i muslimske miljøer, uten samtidig å stigmatisere.

Boka ville kanskje profittert på en mer eksplisitt problematisering av forholdet mellom det overfladiske og det genuine – mellom estetikkens ungdomsappell og ideologiens tiltrekningskraft i seg selv. Også kjønnsdimensjonen og det faktum at politisk ekstremisme i all hovedsak oppstår blant menn, kunne med fordel ha blitt tematisert mer inngående. Likevel leverer Vestel her alt i alt komplekse og nyanserte analyser av både push og pull mot ekstreme politiske standpunkter i ungdomsårene. Når politisk ekstremisme i boka gjennomgående forstås som en del av det eksistensielle identitetsarbeidet i tidlig voksenalder, blir medisinen også en annen. Blant dem som jobber forebyggende med ungdom og unge voksne i det daglige, anses det for eksempel som svært lite hensiktsmessig å operere med autoritære oppdragerregimer og belærende moralisering. Ungdomsarbeidere flest legger derimot sin ære i å lytte til folk og ta dem på alvor, litt på samme måte som antropologen på feltarbeid. Det er med utgangspunkt i en slik tradisjon at denne boka er skrevet, noe som i seg selv gjør den vel verdt å lese.

Et annet stort pluss ved boka og prosjektet som sådan, er viljen til å studere ung politisk ekstremisme i to ulike leire samtidig. Den komparative tilnærmingen blir spesielt interessant mot slutten av boka, når Vestel på begge sider definerer det han beskriver som «emosjonelle strukturer som trekker i radikaliserende retning» (s. 113 og 199), som til sammen utgjør en selvforsterkende negativ spiral. Enda mer interessant ville det ha blitt om Vestel hadde vært dristigere i sin strukturering av materialet. Var det nødvendig å presentere og analysere det høyreytterliggående landskapet og ytterliggående islam hver for seg, helt frem til denne avsluttende diskusjonen? Kunne empirien og analysen underveis også vært presentert på en måte som i enda større grad ville understøttet argumentet om at vi her har å gjøre med to parallelle og gjensidig forsterkende fenomener, ja, nærmest to sider av samme sak? Forhåpentligvis vil vi i fremtiden se mer av Vestels forskning på politisk ekstremisme forstått som ungdomsopprør, og i så fall er denne bokas todeling bare første skritt på veien i en slik komparativ argumentasjon.

Bokas største problem ligger, slik jeg leser den, i den gråsoneproblematikken som antydes i tittelen. Forfatteren skriver at han ikke ønsker å fokusere på «de indre kjernemiljøene i ekstreme grupper», men på dem som befinner seg i utkanten av dem, i gråsonen (s. 15). Til tider blir det da også vanskelig for leseren å få tak i hva slags fenomen som utforskes. Kan forfatteren for eksempel hevde å studere ungdom og politisk ekstremisme når så mange av informantene, spesielt på høyresiden, er godt voksne? Hvor relevant blir det politiske omlandet som skisseres, gitt at mange av informantene vokste opp og utviklet sine politiske standpunkter i en helt annen tid? Og hvor ekstreme har Vestels informanter egentlig vært i sin ungdom? Til forfatterens forsvar stiller han seg lagelig til for denne typen kritikk når han så åpent diskuterer de metodiske kompromissene han har vært nødt til å inngå underveis. Med tanke på hvor små og gjennomsiktige slike miljøer kan være, samt åpenbare utfordringer med tanke på tillit mellom forsker og informant, kan dette noe fragmenterte datamaterialet sees som litt av en bragd i seg selv.

En annen kritikk jeg fremmer med en viss ambivalens, er min opplevelse av at forfatteren, i et prisverdig forsøk på å ta informantene på største alvor, kanskje lykkes aller best i å forstå erfaringer og verdensbilder i den leiren han selv har mest forskningserfaring, altså blant minoritetsungdommen. Mens diskriminering av unge muslimer gis mye plass, skriver han svært lite om hva slags reelle verdikonflikter som kan oppstå i samfunnet som en konsekvens av innvandring. Det er tross alt langt mer enn terrorhandlinger i Allahs navn som bekymrer anti-islam-leiren. Både Brexit, Trump og de europeiske valgkampene i vår har med all tydelighet vist oss at vi må ta reelle verdikonflikter innad i majoritetsbefolkningen på alvor. Her i Norge er det for eksempel vidt forskjellige oppfatninger blant majoritetsnordmenn om hvem som har rettmessig krav på hardt tilkjempede norske velferdsgoder i en velferdsstat under sterkt press, for ikke å si hva slags forpliktelser som ligger i det å la seg integrere i det norske samfunnet.

De verdensbegivenhetene som løftes frem som drivere for unge muslimers radikalisering i Vestels bok, forstås også svært ulikt i ulike sosiale miljøer. I avslutningskapittelet (s. 228) oppsummerer forfatteren den pågående negative spiralen av polarisering mellom anti-islamister og radikal islam i syv punkter. Her begynner han med å slå fast at «muslimer utsettes for ekstreme krenkelser i form av vold, drap, tortur, ødeleggelser og tilraning av naturressurser fra ulike regimer, statlige makthavere og internasjonale selskaper» rundt om i verden, og at denne situasjonen skaper grobunn for terror. Personlig har jeg ingen problemer med å akseptere et slikt premiss. Jeg tviler heller ikke på at forfatteren og jeg også ville være enige i mye annet, som for eksempel at Gilbert og Fosses medieinnsats under bombingen av Gaza i årsskiftet 2008–2009 var både viktig og prisverdig. Samtidig ville det være fullt mulig å finne folk som er av en annen helt annen oppfatning, og som ikke av den grunn enkelt kan plasseres i gråsonen for politisk ekstremisme.

Vestel fortjener anerkjennelse for sin ellers stødige manøvrering i et gjennompolitisert og komplekst landskap. Mot slutten av boka gir han råd til dem som ønsker å motarbeide destruktiv polarisering mellom unge mennesker i eksistensiell krise på høyresiden og i radikale muslimske miljøer. Det slår meg at prosjektets utfordring kanskje ligger akkurat her, i det at ytterliggående unge muslimer i mange tilfeller nettopp er «unge mennesker i eksistensiell krise», mens brorparten av aktørene i anti-islam-leiren er godt voksne mennesker som vi dermed lett kan tenke at «burde vite bedre». Med president Trump i USA og høyrepopulisme på frammarsj i mange europeiske land, er det ikke umulig at dette bildet nå er i ferd med å endre seg, også i Norge. I så fall tror jeg både Viggo Vestel og boka hans kan bli gode å ha.