Blant sosiologene er det for tiden en diskusjon om det som kalles økonomifagets imperialisme. En opplever at økonomer har okkupert temaer som før var sosiologenes domene, som f.eks. klasser og ulikhet (Hansen 2017). Debatten er ikke særegen norsk. Uttrykket ‘økonomisk imperialisme’ sikter til at økonomer har «invaded intellectual territory that was previously deemed to be outside the discipline’s realm» (Lazear 2000:99). Sosiologers forsvarsreaksjoner kan tolkes som et faglig revirforsvar, en mangel på åpenhet for at nye øyne betrakter eget fagfelt. Men like klart er det reelle farer knyttet til økonomifagets imperialisme. Resultatet kan bli at genuint sosiologiske perspektiver går tapt. F.eks. har samfunnsøkonomene ved sin konsentrasjon om diverse økonomiske mål en snevrere forståelse av sosial klasse enn sosiologene. Dermed kan et kjernetema innenfor sosiologien – sosial klasse – bli analysert uten sosiologiske fagbegreper og forståelsesrammer. Dessuten, i de kanskje faglig mest krediterte samfunnsvitenskapelige tidsskriftene står avanserte kvantitative teknikker høyt i kurs. Det gir åpninger for sosiologer – og også statsvitere – med økonomenes verktøykasse. I neste omgang kan det prege fagenes identitet.

Jeg ser nemlig en parallell utvikling i deler av statsvitenskapen. Statsvitere med økonomenes metodiske tilnærming, avanserte kvantitative teknikker, benytter seg gjerne av økonomenes variabler og angrepsvinkler. Mer typisk statsvitenskapelige variabler – som ikke alltid er så lett målbare – trekkes dermed ikke inn. Man savner en samfunnsmessig kontekst, en erkjennelse av at forholdene endrer seg, betinget av en rekke forhold som f.eks. politiske konfliktlinjer, klassemobilisering, polarisering og regjeringskonstellasjoner. Skrekkvisjonen er en valgforskning uten kontekst.

Jeg skal trekke fram en artikkel som har valgforskning som tema og er inspirert av økonomers tilnærming. Det er en artikkel skrevet av Henning Finseraas, «The Effect of a Booming Local Economy in Early Childhood on the Propensity to Vote: Evidence from a Natural Experiment». Den er publisert i det velrenommerte tidsskriftet British Journal of Political Science (BJPS), 2015. I korthet dreier artikkelen seg om at en oppvekst under økonomisk gunstige betingelser vil kunne sette varig merke på tilbøyeligheten til å stemme. De kohortene i Rogaland som under sine formative år – definert som livets første år – erfarte en sterk og plutselig velstandsøkning, vil hyppigere enn tilsvarende kohorter, som ikke var utsatt for en slik brå velstandsutvikling, møte opp ved valgurnen. Kohortene som har opplevd denne velstandsutviklingen vil altså bli varig preget av en høy valgdeltakelse, om ikke nødvendigvis i absolutt så i relativ forstand.

At artikkelen våren 2017 var ført opp på pensumlisten til et metodekurs på masternivå ved Institutt for statsvitenskap i Oslo (STV4027 Quantitative Causal Analysis and Prediction), skulle gi kommentaren en bredere interesse.

Tilfeldigvis kjenner jeg konteksten – Stavanger og Rogaland – godt. Nesten hver eneste sommer i mitt 70-årige liv er Stavanger og Rogaland blitt besøkt. Med ettårs intervaller har jeg vært et øye utenfra, fra Oslo, som har fulgt utviklingen fra før «oljå», da Stavanger var byen med de mange sardinfabrikkene, fram til oljehovedstaden uten en eneste sardinfabrikk.

Jeg skal konsentrere kommentaren om tre punkter: (i) teoretisk tilnærming, (ii) datakilder og datas kvalitet, (iii) en empirisk test av artikkelens tese med utgangspunkt i 2015-valget.

(i) Teoretisk tilnærming

Et sentralt begrep hos Finseraas er de formative årene, som koples til en økonomisk boom, en plutselig og rask velstandsvekst som altså i særlig grad berørte Rogaland. Dermed kan Rogaland skilles ut og sammenliknes med de øvrige fylkene. Riktignok utelukkes Hordaland (også et slags oljefylke), samt Oslo og Akershus. Muligheten åpner seg for et naturlig eksperiment, en sentral metode for Finseraas.

Utgangspunktet er at oljefunnet i 1969, og kohortene født mellom 1966 og 1969 antas i særlig grad å ha nytt godt av velstandsveksten. De fikk sine første leveår, de formative årene, i en periode med sterk lønnsvekst. Malen for artikkelen, og dermed valg av kohorter og kontrollfylker, er tatt fra et arbeid av tre økonomer: Løken, Mogstad og Wiswall (2012). De har med utgangspunkt i fullstendige registerdata om lønnsutviklingen i Norge funnet at husholdningsinntektene til familier med barn født mellom 1966 og 1969 hadde en særlig høy vekstrate i Rogaland, og høyere enn for de kohortene som fulgte senere (1970 til 1976). Dermed er disse kohortene av interesse. De formative årene er således definert via lønnsstatistikken og knyttet til tidlig barndom. Ved å basere seg på funn fra artikkelen til Løken, Mogstad og Wiswall. kan det slås fast at denne lønnsstigningen hadde gunstig virkning på barnas utdanningsløp, både i form av dets lengde og tilbøyeligheten til ikke å droppe ut. I tillegg – og ikke uvesentlig – utmerker de seg også ved høy score på IQ-tester. Disse resultatene gjør det rimelig, ifølge Finseraas, å tro at kohortene vil få en varig høy valgdeltakelse.1

Finseraas blir stilt overfor en krevende oppgave, nemlig å argumentere for at økonomiske forhold i tidlig oppvekst kan gi et varig stempel på noen kohorter slik at de blir flittige brukere av stemmeseddelen. Finseraas peker på flere mulige årsakssammenhenger:

… parental income in childhood is likely to increase one’s propensity to vote later in life through several channels. It can influence human capital development, not only by improving the quality of the child’s formal education, but also by creating a home environment that facilitates the development of earnings in adulthood. Thus family income during childhood improves the propensity to vote by (i) improving abilities and thereby reducing the costs of obtaining political information and (ii) by improving one’s relative social status in adulthood (s. 2).

Velstandens antatt gunstige virkninger på valgdeltakelsen gjør det rimelig å tro, i alle fall for en utlending som leser BJPS, at i oljefylket Rogaland har valgdeltakelsen økt etter at oljen ble funnet. I artikkelen er det imidlertid ingen opplysninger om utviklingen i valgdeltakelsen i Rogaland. Derfor la det være nevnt: Med 1969 som året for oljefunnet, blir de siste valgene før oljealderen kommunevalget i 1967 og stortingsvalget i 1965. Fra 1967 til lokalvalget i 2015 falt valgdeltakelsen i oljehovedstaden Stavanger med 20,7 prosentpoeng til 58,3 prosent, og for stortingsvalgenes vedkommende med 10,3 prosentpoeng til 77,9 prosent i 2013. Denne nedgangen er ikke så svært forskjellig fra tilsvarende bykommuner ellers i landet, og understreker at Stavanger ikke synes å ha noen særstatus. Fallet i deltakelse er en nyttig påminnelse om at i Stavanger går en sterk velstandsøkning hånd i hånd med en entydig nedgang i valgdeltakelse. Det forhindrer riktignok ikke at kohortene 1966 til 1969 kan ha et mindre fall enn andre kohorter og dermed relativt markere seg med høy deltakelse.

At stigende velstand og ikke minst økt utdanning – som enkeltvis korrelerer med valgdeltakelse – faller sammen med perioder med fallende valgdeltakelse, er et gjennomgående funn i valgforskning fra alle høyt utviklede vestlige land. Nettopp dette paradokset har gjort det utfordrende å studere fallet i valgdeltakelse, som ikke minst har markert seg i USA. Mye av faglitteraturen har i den sammenheng trukket inn analyser av generasjoner og kohorter.2 I bestselgerboka til Robert Putnam – Bowling Alone – framstilles den fallende valgdeltakelsen i USA som i stor grad et resultat av at generasjoner avløser hverandre: «Beneath the ups and downs of individual elections, however, virtually all the long-run decline in turnout is due to the gradual replacement of voters who came of age before or during the New Deal and World War II by the generations who came of age later (Putnam 2000:33). Altså, de som vokste opp under materielt vanskelige kår – før og under New Deal samt før og under den annen verdenskrig – utpeker seg med en høy valgdeltakelse, i motsetning til de som vokste opp da velstanden blomstret i tiårene etter krigen.

Definisjonen av politiske generasjoner blir da vanligvis heller ikke knyttet til økonomiske forhold under oppveksten. De formative årene defineres dermed annerledes enn i Finseraas’ artikkel. En standardreferanse i den sammenheng er et arbeid til den ungarskfødte sosiologen Karl Mannheim, som så tidlig som i 1924 skrev et essay om generasjoner, som senere ble oversatt fra tysk til engelsk. Nå, snart 100 år etter at arbeidet først ble publisert, blir det fortsatt flittig referert til (jf. siteringer i Google Scholar).3

Sentralt for Mannheim er at et sett grunnholdninger fastlegges ved inngangen til voksenlivet i en periode der man normalt får stemmerett. Det er en fase i livet da en er lett mottagelig for inntrykk, kort og godt fordi en har begrensede erfaringer. Førstegangsopplevelser festner seg og danner filtre som senere inntrykk relateres og tolkes i lys av. De formative årene er således de mest inntrykksvare årene. Ulike generasjoner etablerer ulike filtre, eller hva Mannheim kaller «et naturlig verdensbilde» Med paradokset «det ikke-samtidige i det samtidige» får Mannheim fram at politiske generasjoner lever i den samme tid, men siden erfart tid er forskjellig, lever de i subjektiv forstand i kvalitativt ulike tidsepoker. Hva gjelder innramming av alder, setter Mannheim den nedre grense for en politisk generasjon til rundt 17 år. Den øvre grense, det øyeblikk «det naturlige verdensbilde» har fått en mer eller mindre fast form, blir i en fotnote satt til 25 år. Referansen er til en fransk språkforsker (A. Meillet) som har påpekt at det talte språket, ordforråd og dialekt, ikke endres stort etter fylte 25 år.4

En bunnplanke i Finseraas’ argumentasjon er at sosioøkonomiske faktorer – som inntekt og utdanning – er entydig korrelert med valgdeltakelse. I den sammenheng slår han fast: «… socio-economic status characteristics are routinely found to be strongly correlated with the propensity to vote» (s. 3), fulgt av diverse litteraturreferanser. Selv om slike funn stadig bekreftes, kan de ikke opphøyes til en slags naturlov hevet over tid og sted. Sammenhengens styrke er betinget av historisk kontekst. Det kan belyses via valgstatistikk fra Oslo.

Oslo er den kommune i Norge med størst sosiale forskjeller, lengst avstand mellom topp og bunn. Dessuten har byen alltid vært sosialt segregert med klare skiller mellom valgkretsene, øst mot vest. Dermed kan byen illustrere både styrken og endringene i de sosioøkonomiske faktorers betydning for valgdeltakelse. Kommunevalget i Oslo i 1937 er av særlig interesse i den sammenheng. Valget falt i tid sammen med en folketelling, slik at data er både rikholdige og solide (Øidne 1973). Valgdeltakelsen i Oslo var det året så høy som 83 prosent mot 63 prosent i 2015. På østkanten var dessuten valgdeltakelsen 2,8 prosentpoeng høyere enn på vestkanten, og arbeiderne på østkanten hadde en høyere valgdeltakelse enn byen under ett, nemlig 86 prosent. I arbeiderkvarterene på Tøyen – i gråbeingårdene – med trangboddhet og fattigdom var hjemmesitterne en liten minoritet. Levekårene til disse arbeiderne hadde nok i de formative årene – i betydning tidlig barneår – vært enda mer fattigslige. For i 1937 var det en økonomisk lysning. Ifølge Finseraas’ tese burde vel de fleste vært hjemmesittere. Men en politisk mobilisering lå bak. Kriseforliket og Nygaardsvold skapte entusiasme og håp om bedre tider. Det ble meningsfullt å stemme.

(ii) Datakilder og datas kvalitet

Finseraas går med stor energi løs på oppgaven med å samle inn tilstrekkelig mange respondenter fra kohorten 1966 til 1969, som har hatt – eller antas å ha hatt – Rogaland som oppvekststed. Ikke mindre enn 16 surveyer trekkes inn. Undersøkelsesdesignet har preg av et pionerarbeid. Men den avhengige variabelen – selvrapportert valgdeltakelse – er ikke den enkleste. Enhver som har beskjeftiget seg med valgforskning, vet at selvrapportert valgdeltakelse er en upålitelig størrelse. Valgdeltakelsen blir kunstig høy, dels fordi folk overrapporterer (de sier de har stemt uten å ha gjort det), og – viktigere – som et resultat av utvalgsskjevhet. Hjemmesitterne nekter å delta i undersøkelsen. Problemet eksisterer i større eller mindre grad i alle surveyundersøkelser. Av og til blir det gjennomført manntallskontroll, og dermed har man kontroll over overrapportering.5 En slik sjekk nedjusterer deltakelsen med en håndfull prosentpoeng, men utvalgsskjevhetene forblir urokket.

Overraskende nok berører Finseraas knapt problemet med de oppblåste tallene på valgdeltakelse. I en fotnote sies: «It is well known that turnout is over-reported in surveys». Problemene med overrapportering og utvalgsskjevheter er at de ikke kan forutsettes styrt av tilfeldigheter. Snarere kan de være systematisk korrelert med sentrale variable i problemstillingen. En slik variabel er i Finseraas’ artikkel utdanning, en variabel som nettopp har sammenheng med grad av både overrepresentasjon og svarprosent. Det kan dokumenteres ved hjelp av en av lokalvalgsundersøkelsene (2007).

Via manntallskontroller har vi opplysninger om bruttoutvalgets (alle de uttruknes) tilbøyelighet til å stemme, og dertil er det registerdata om utdanningens lengde. Bruttoutvalgets valgdeltakelse er meget presist (0,3 prosentpoengs avvik fra det faktiske nivået). Den andel som sier de har stemt i nettoutvalget (uten manntallskontroll), avviker derimot så mye som 14,6 prosentpoeng. Utdanningsvariabelen viser dertil at overrepresentasjonen er lavest blant dem med høy utdanning (se tabell 1). Dette har sammenheng med at viljen til å delta i undersøkelsen – svarprosenten – er så mye større blant de høyt utdannede. Dermed kan konkluderes at om kohortene 1966 til 1969 i Rogaland har et høyere utdanningsnivå enn tilsvarende kohorter i andre deler av landet (som altså er påvist), vil effekten på valgdeltakelse bli kunstig blåst opp som følge av den høye svarprosenten blant dem med høy utdanning. Her er en feilkilde.

Tabell 1. Valgdeltakelse ved lokalvalget i 2007 i brutto- og nettoutvalget betinget av utdanningsnivå, samt svarprosent i de ulike utdanningskategorier. Prosent

Stemt ved valget i 2007
NettoutvalgetBruttoutvalgetDiff.Svarprosent
Grunnskole/folkeskole 71,358,213,154,5
Videregående 73,359,014,362,9
Videregående +73,656,117,566,8
Lavere nivå univ./høyskole82,072,010,078,7
Høyere universitetsnivå89,979,710,281,6
Total75,560,914,666.3

Kilde: Lokalvalgsundersøkelsen 2007

Til tross for at artikkelen rommer ikke mindre enn 89 fotnoter, har ikke Finseraas funnet plass til mer presise opplysninger om hvilke datakilder de 16 surveyene stammer fra. Man henvises til et appendiks på nettet i tilknytning til nettutgaven av artikkelen. Det vanskeliggjør muligheten av å sjekke datas soliditet, og bryter med den tradisjon at de som har samlet inn data skal krediteres. Ved en feil er sågar ikke oversikten lagt ut på nettet. Jeg har imidlertid fått tilsendt opplysningene fra artikkelforfatter. Her var nyttig informasjon. La meg i denne sammenheng kun nevne en av datakildene som jeg kjenner svært godt: lokalvalgsundersøkelsene. De valg av variabler som her er gjort, viser at datas soliditet ikke er den egenskap Finseraas har prioritert høyest. Om datafilene for bruttoutvalgene av lokalvalgsundersøkelsene hadde blitt benyttet, ville avviket til det faktiske nivået på valgdeltakelse blitt redusert med rundt 10 prosentpoeng. Riktignok da med opplysninger om kommunevalg og ikke stortingsvalg.6

Finseraas ender med 172 intervjuede fra kohortene 1966 til 1969 som har Rogaland som bosted; 119 av dem kan dokumenteres å være født i Rogaland. Hvor stor overrapporteringen er for rogalendingene når det gjelder valgdeltakelse, eller for den saks skyld også for kontrollgruppen, får vi imidlertid ikke vite noe om. Det er i det hele tatt sjelden Finseraas refererer til offisiell valgstatistikk som angir det faktiske nivået på deltakelse. I ett tilfelle gjør han det for å få fram endringer i valgdeltakelsen i Rogaland og i kontrollgruppen mellom stortingsvalgene 1985–89 og 1973–77. Merkelig nok baserer han seg da på snittet av kommunene, og ikke på antall stemmeberettigede. Dermed teller hver kommune likt, dvs. Utsira likestilles med Stavanger, som har om lag 550 ganger så mange velgere som den lille øykommunen. Det er vanskelig å forstå hva som ligger bak et slikt valg, siden problemstillingen ikke skiller mellom kommuner og surveydataene er basert på individer. Dette må være en gal utregning.

Artikkelen til Finseraas er ellers en oppvisning i avanserte multivariate teknikker. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke forstår hva «mock-treatment effects from placebo regressions» er, ei heller «Angwill’s two-sample IV approach». Men ett er sikkert: Uansett hvor avanserte metodene er, evner de ikke å forbedre datas kvalitet. Min skepsis til data forblir urokket, og dermed også min skepsis til artikkelens konklusjon, nemlig at de som har opplevd oljeboomen i tidlig barndom har om lag 4 prosentpoeng større sannsynlighet for å stille opp ved valgurnen, det ifølge en lineær sannsynlighetsmodell. Tesen om at den økte stemmetilbøyeligheten vil følge kohortene livet ut, lar seg imidlertid teste ved hjelp av data fra lokalvalget i 2015.

(iii) Empirisk test

Bakgrunnen er at Stavanger ved lokalvalget i 2015 benyttet et elektronisk manntall med fullstendige opplysninger om hvem som stemte. Det er dessuten foretatt et tilfeldig utvalg på 10 000 fra manntallet for å få et bilde av situasjonen i landet under ett. Med utgangspunkt i dette representative landsutvalget kan Rogaland og kontrollfylkene analyseres med hensyn til valgdeltakelse, riktignok med et antall observasjoner mer beskjedent enn for Stavanger, der det er så mange som 5387 fra kohortene 1966 til 1969 (jf. tabell 2). Alle disse har nok ikke hatt sine barneår i Stavanger.7 Uansett slike kilder til usikkerhet, etterlater tabellen liten tvil: Kohortene fra 1966 til 1969 med bosted i oljehovedstaden, eller for den saks skyld også i oljefylket, skiller seg ikke ut med en særlig høy valgdeltakelse (se tabell 2).

Tabell 2. Valgdeltakelse blant kohortene 1966–69 ved lokalvalget i 2015 i Stavanger, Rogaland og i kontrollgruppe. Prosent

Fullstendig manntallUtvalg 10.000
StavangerRogalandKontrollgruppe (14 fylker)*
Kohort 1967–6965,766,766,0
Total59,861,359,5
(N)5 38738221
99 8595413 490

*Alle fylker bortsett fra Hordaland, Oslo, Akershus

Kilde: Datafil tilrettelagt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Valgforskning uten kontekst?

Finseraas’ artikkel er som nevnt publisert i et av de prestisjetunge tidsskriftene, dagens målestokk for vitenskapelighet og portvoktere for faste stillinger i akademia. En slik artikkel tåler kritikk. Men med hvilken rett kan det sies at artikkelen er et eksempel på «valgforskning uten kontekst»? La meg oppsummere noen punkter.

Vi får ikke vite noe om den faktiske utviklingen i valgdeltakelsen fra før oljen ble oppdaget fram til Norge som en oljenasjon. Dessuten, sammenhengen mellom sosioøkonomiske faktorer og valgdeltakelse ses ikke i lys av at en eksplosiv vekst i utdanningsnivået faller sammen med perioder med fallende valgdeltakelse

Definisjonen av de formative årene fortoner seg historieløs. Om tidsskriftet hadde dreid seg om barnepsykologi, om spørsmål om hva som påvirker barnesinnet, hadde vel en slik innvending vært meningsløs. Men for valgdeltakelse må da historisk kontekst være sentral. Stridsspørsmålene skifter, og med dem grad av klassemobilisering. De formative årene knyttes derimot til økonomiske kår under oppveksten, noe som igjen antas å påvirke valgdeltakelse via solid utdanning og – skal vi tro – økning i IQ-nivået. Den mest utbredte definisjon av de formative årene baserer seg derimot på historisk kontekst. Det er de sentrale stridsspørsmål i en historisk epoke som setter sitt preg og farge på en politisk generasjon. Skjellsettende begivenheter bidrar til å forme ens oppfatning av hvordan samfunnet er satt sammen og fungerer. Det dannes, ifølge Mannheim, et såkalt «naturlig verdensbilde» som preger en for livet, og også gir en oppfatning av om et politisk valg er viktig eller ikke. I neste omgang vil det påvirke hvor tilbøyelig en er til å stemme ved valg.

Dette syns jeg virker rimelig meningsfullt. Derimot har jeg store problemer med å forstå hvordan en solid utdanning i et økonomisk romslig miljø skal sette et varig preg på ens tilbøyelighet til å stemme. En slik tilnærming er strippet for politikk, har ingen referanser til en skiftende politisk dagsorden og dermed variasjoner i grad av politisk mobilisering.

Funnet av olje i 1969 blir i Finseraas’ artikkel å oppfatte som et positivt økonomisk sjokk. Et krav til et økonomisk sjokk er at det klart kan tidfestes à la børskrakket i 1929 eller finanskrisen i 2008. Jeg vil hevde at erkjennelsen av oljerikdommen kom gradvis. Det var uklart hvor store reservene var og hvilke rikdommer Nordsjøen rommet. Og oljeprisen var – og er – lunefull. Stavanger opplevde i 1986 et sjokk i ordets rette forstand. Det året falt oljeprisen til det halve (til 12 dollar) og ble liggende på det nivået to–tre år framover. For en fra Oslo som besøkte Stavanger i disse årene, ble en slått av at nedgangen i oljeprisen hadde rammet byen på en helt annen måte enn Oslo, der den knapt var synlig i bybildet. I Stavanger derimot, gapte tomme butikkvinduer mot en med plakater «Til leie», og skapte en uhyggestemning.

Dette prisfallet traff kohortene fra 1966 til 69 på et tidspunkt da de var rundt 20 år, dvs. midtpunktet i det intervallet som Mannheim definerer som de formative årene. Dermed kan kohortene 1966 til 1969 fra Rogaland framstå som interessante nettopp fordi de ble utsatt for et sjokkartet prisfall. En oppfatning kunne festne seg at det var nødvendig med politisk styring for å få bedre kontroll med markedets uforutsigbare svingninger. Politisk intervensjon var nødvendig, det var nødvendig å stemme for å få valgt inn representanter med de rette holdninger. Med andre ord, en begrunnelse ikke så helt ulik den som er gitt for en utskilling av «New Deal»-generasjonen eller depresjonsgenerasjonen, selv om sammenlikningen halter. Likevel, en slik begrunnelse for en mulig økt valgdeltakelse finner jeg mer plausibel enn Finseraas’ kopling mellom husstandens sterke lønnsøkning og dens effekter på barnas utdanningsnivå samt kognitive utvikling.

Finseraas’ arbeid minner meg om artikler der det er metoden som søker etter data for å illustrere metodens kraft og evne. Interessen for de temaer som dataene belyser kan synes uklar, og en kontekst som dataene kan tolkes i lys av blir lett mangelvare. Det blir en metodedrevet forskning. Dette til forskjell fra en situasjon der det som først melder seg er en genuin interesse for et tema eller en problemstilling. Deretter søkes etter data.

At valgdeltakelse analyseres med nye angrepsvinkler – slik Finseraas’ artikkel er et eksempel på – er positivt. Men det er viktig at det blir diskusjon mellom bidragsytere med ulike tilnærminger. På den måten kan man vinne økt forståelse for temaet valgdeltakelse og unngå at økonomene koloniserer valgforskningsfeltet med den fare at vi ender med en valgforskning uten kontekst.

Referanser

Bartels, Larry M. & Simon Jackman (2014). A generational model of political learning. Electoral Studies, 33, 7–18. DOI: 10.1016/j.electstud.2013.06.004

Franklin, Mark N. (2004). Voter Turnout and the Dynamics of Electoral Competition in Established Democracies since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Hansen, Marianne Nordli (2017). Sosiologi på feil spor. sosiologen.no. Hentet fra http://sosiologen.no/2017/02/norske-samfunn-sosiologi-pa-feil-spor/

Lazear, Edward (2000). Economic imperialism. Quarterly Journal of Economics, 115, 99–146. DOI: 10.1162/003355300554683

Løken, Katrine, Magne Mogstad og Matthew Wiswall (2012). What linear estimators miss: The effects of family income on children outcomes. American Economic Journal: Applied Economics, 4(2), 1–35. DOI: 10.1257/app.4.2.1

Mannheim, Karl (1924, 1952). The problems of generations. I P. Kecskemeti (red.), Essays on the Sociology of Knowledge (s. 276–320). London: Routledge & Kegan Paul.

Miller, Warren E. (1992). The puzzle transformed: Explaining declining turnout. Political Behavior, 14(1), 1–40. DOI: 10.1007/bf00993507

Persson, Mikael, Hanna Wass & Henrik Oscarsson (2013). The generational effect in turnout in the Swedish general elections, 1960–2010. Scandinavian Political Studies, 36(3), 249–269. DOI: 10.1111/1467-9477.12005

Putnam, Robert (2000). Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community. New York: Simon & Schuster.

Schuman, Howard & Jaqueline Scott (1989). Generations and collective memories. American Sociological Review, 54(3), 359–381. DOI: 10.2307/2095611

Wattenberg, Martin P. (2002). Where Have All the Voters Gone? Cambridge: Harvard University Press.

Øidne, Gabriel (1973). Østkant og Vestkant i Oslos politiske historie. Sosial og politisk struktur i Oslo 1906–69. Oslo: Gyldendal.