Tor Bjørklund har lest min artikkel «The Effect of a Booming Local Economy in Early Childhood on the Propensity to Vote: Evidence from a Natural Experiment», som er publisert i British Journal of Political Science (Finseraas 2015). Han er ikke imponert, og bruker artikkelen som et eksempel på «skrekkvisjon av valgforskning uten kontekst». Innholdet i kritikken har fire hovedpunkter. Det første punktet er noen relativt overfladiske betraktninger om økonomifagets «imperialisme» i statsvitenskap. Deretter presenterer han tre punkter med spesifikk kritikk av min artikkel. Disse tre punktene skal illustrere hvor ille det kan gå hvis valgforskningen blir for inspirert av økonomers perspektiver. Jeg vil bruke mest tid på å diskutere de spesifikke punktene, men vil komme tilbake til økonomifagets påvirkning på de andre samfunnsfagene i avslutningen.1

Det er nødvendig å starte med å gi en kort oppsummering av Finseraas (2015), særlig siden Bjørklunds gjennomgang av min artikkel er upresis, preget av en serie små og store feil, og fordi han ikke ser ut til å forstå hvem som er kontrollgruppen i artikkelen. Som Bjørklund skriver, er artikkelen sterkt inspirert av artiklene til Løken (2010) og Løken, Mogstad & Wiswall (2012).2 Disse artiklene viser ved hjelp av omfattende registerdata at foreldrene til kohortene født i Rogaland i årene 1967–1969 hadde en spesielt gunstig inntektsutvikling i disse kohortenes oppvekstår, sammenlignet med de samme kohortene født andre steder i landet og sammenlignet med tidligere kohorter født i Rogaland og i kontrollfylkene. Bjørklund refererer feilaktig at studien omfatter kohortene 1966–1969, og han tror at sammenligningsgruppen er senere kohorter. Det siste tyder på at han ikke har forstått logikken i analysen fordi man ikke kan identifisere effekten av oljesjokket ved å sammenligne med senere kohorter. Uansett, Løken mfl. (2012) viser videre at som en konsekvens av høyere familieinntekt i ung alder, har disse kohortene høyere utdanning og lavere frafall i videregående, og at menn fra disse kohortene scorer høyere på IQ-tester i Forsvaret. Med utgangspunkt i disse resultatene fremsetter jeg en hypotese om at disse kohortene også kan være mer tilbøyelige til å stemme ved stortingsvalg. For å teste dette, trenger jeg data som inneholder informasjon om fødselsår, oppvekststed og hvorvidt respondenten stemmer i valg. Det er få surveydatasett som inneholder informasjon om oppvekststed, så for å få tilstrekkelig antall personer i de ulike kohort-oppvekststedsgruppene, samler jeg observasjoner fra flere ulike surveydatasett. Deretter gjennomfører jeg en statistisk analyse hvor jeg sammenligner 1967–1969-kohortene fra Rogaland med 1967–1969-kohortene fra ti andre fylker (identifisert som gode kontrollfylker av Løken mfl. 2012), samt med 1957–1959-kohortene fra Rogaland og de ti kontrollfylkene. Denne «toveis»-sammenligningen på tvers av fylker og kohorter gjør at dersom 1967–1969-kohortene fra Rogaland stemmer i større grad, er det relativt til personer fra andre deler av landet, men også relativt til eldre kohorter fra Rogaland. Det siste poenget er veldig viktig, noe jeg kommer tilbake til, fordi Bjørklund ikke ser ut til å forstå hva det innebærer.

Bjørklunds tre punkter med kritikk er av i) min teoretiske tilnærming, ii) datakvalitet og iii) manglende samsvar i resultater med hans egen empiriske analyse av lokalvalget i 2015.

Bjørklunds kritikk av den teoretiske tilnærmingen er litt vanskelig å lese, da den inneholder en blanding av empirisk og teoretisk kritikk. Jeg leser hans teoretiske kritikk som å være at de politisk formative årene ikke er i veldig ung alder, men i inngangen til voksenlivet. Utgangspunktet i min artikkel er den såkalte tidlig intervensjons-litteraturen, som fremhever årene før skolegang som spesielt viktige formative år og, ikke minst, at foreldrenes inntekt i disse årene spiller en sentral rolle for barnets utvikling (se for eksempel Heckman 2008). Bjørklund mener at denne innflytelsesrike litteraturen kun er interessant for tidsskrifter i barnepsykologi og ikke en litteratur statsvitere bør interessere seg for. Bjørklund fremhever i stedet arbeider av sosiologen Mannheim, som hevder at hver generasjon er mest mottakelig for inntrykk i alderen 17–25 år, og at de etablerer sitt naturlige verdensbilde i denne alderen. Han belegger dette med å vise til generasjonsforskjeller i politisk deltakelse. Her kommer vi tilbake til viktigheten av toveis-kontrollen som jeg nevnte tidligere: Dersom de hendelsene som påvirker en generasjon er felles for alle i generasjonen, uavhengig av hvor i landet de vokser opp, så har min empiriske strategi kontrollert for denne påvirkningen. Det samme gjelder flere historiske forhold som Bjørklund er opptatt av, slik som kriseforlik og betydningen av enkeltpersoner (som Nygaardsvold i Bjørklunds eksempel). Slike faktorer kan ikke forklare mine resultater. I konklusjonen kommer han imidlertid tilbake til Mannheim og spekulerer i at oljeprisfallet i 1986 kan forklare mine resultater, siden dette skjedde i en «mannheimsk» formativ alder og sannsynligvis rammet Rogaland hardest. Bjørklund finner denne forklaringen «plausibel», noe som er litt merkelig siden han ellers argumenterer mot at det er en forskjell mellom de aktuelle Rogalands-kohortene og sammenligningsgruppen. Uansett, Bjørklunds empiriske grunnlag for denne alternative forklaringen er mildt sagt spinkel, og bygger strengt tatt kun på anekdoter og egne besøk i Stavanger. Det naturlige når man lanserer en alternativ forklaring i et vitenskapelig tidsskrift, er å presentere systematisk statistisk materiale for å underbygge denne alternative forklaringen og vise hvorfor den alternative forklaringen er empirisk overlegen forklaringer i tidligere forskning. For eksempel hadde det vært interessant om han hadde analysert hvorvidt disse kohortene er mer positive til politisk intervensjoner, slik han fremhever, som en plausibel konsekvens av oljeprisfallet.3 Uansett, man kan diskutere hvor plausibel hans alternative forklaring er, da han medgir i en fotnote at en ny empirisk studie av Mannheims tese finner at de formative årene går helt ned til syvårsalderen, noe som reiser store spørsmålstegn ved Mannheims og Bjørklunds perspektiv. På meg virker det ikke så plausibelt at barn i syvårsalderen har den politiske bevisstheten som Mannheims resonnementer bygger på. Det er derfor langt fra åpenbart for meg at Mannheims generasjonsperspektiv er teoretisk overlegent perspektivene fra tidlig intervensjons-litteraturen. Uansett er det ingen direkte motsetning mellom Mannheims perspektiv og tidlig intervensjons-litteraturen, begge perspektivene kan virke på samme tid. Bjørklund har helt klart rett i at Mannheims perspektiv har en tydeligere basis i statsvitenskap og sosiologi, men vi er tydeligvis uenige i hvor stor vekt man skal legge på det i valg av teoretiske perspektiver.

Videre mener Bjørklund at jeg opphever de positive korrelasjonene mellom inntekt og utdanning og stemmegivning «til en slags naturlov hevet over tid og sted». Det er en feilaktig lesning av min artikkel. Han viser til et sitat fra min artikkel om at sosioøkonomiske faktorer som regel alltid er korrelerte med tilbøyeligheten til å stemme. Det virker ikke som om han har lest videre. Første setning i det følgende avsnittet (!) viser til nyere empirisk litteratur som indikerer at det ikke er kausale sammenhenger mellom inntekt og utdanning og stemmegivning, men at korrelasjonene mellom disse variablene i stedet ser ut til å reflektere kjennetegn ved foreldrene. Dette er et sentralt poeng i artikkelen siden en viktig del av «behandlingen» som 1967–1969-kohorten fra Rogaland ble utsatt for, er et sjokk i foreldrenes inntekt, og det er derfor jeg bruker mye plass på å diskutere hvorfor foreldrenes inntekt i de formative årene kan spille en rolle. Effektene på eksempelvis utdanning kan være en mekanisme for resultatene, men det er ikke å oppheve denne korrelasjonen til en «naturlov». Igjen, at historisk kontekst kan påvirke disse sammenhengene har analysen tatt høyde for, all den tid den historiske konteksten også påvirker 1957–1959-kohortene.

Den teoretiske diskusjonen i Bjørklunds artikkel inneholder også noen rent empiriske poenger. Bjørklund fremhever at det har vært et fall i valgdeltakelsen i Stavanger i perioden 1965–2013, og han har en diskusjon om valgdeltakelsen i ulike bydeler i Oslo i 1937. Det er vanskelig å forstå hvorfor han bruker så mye plass på dette. Som nevnt tidligere er eldre kohorter fra Rogaland en del av kontrollgruppa, noe som betyr at generelle trender i valgdeltakelse er kontrollert for. Bjørklund kan ikke ha forstått hvilken variasjon jeg baserer meg på, fordi det gjør hans egen «empiriske test», hans kritikk nr. iii), lite relevant for min artikkel. I sin empiriske test sammenlikner han 1967–1969- (og 1966-?)kohortene som bor i Rogaland i 2015 med de samme kohortene i andre fylker. Jeg og alle andre som har studert oljesjokket inkluderer eldre kohorter, både i Rogaland og i kontrollfylkene, som en kontrollgruppe. Det er i tillegg en serie andre problematiske aspekter ved hans analyse som gjør at resultatene ikke kan sammenliknes med mine: Han tar utgangspunkt i nåværende bosted, selv om jeg diskuterer i artikkelen at man ikke kan basere seg på nåværende bosted (fordi oljesjokket kan ha påvirket folks flyttemønstre),4 han studerer lokalvalg, selv om jeg fremhever at man bør studere stortingsvalg (fordi man ønsker å holde politiske alternativer konstant på tvers av gruppene), og han inkluderer andre fylker i kontrollgruppen selv om utvalget av fylker er begrunnet i den tidligere litteraturen. Bjørklund skriver et sted i sin artikkel at jeg ikke er opptatt av dataenes soliditet. Bjørklund ser derimot ikke ut til å være særlig opptatt av hva og hvem han sammenligner, noe som gjør det vanskelig å tolke resultatene.

Det siste punktet i hans kritikk dreier seg om data og datakvalitet. Han er særdeles kritisk til at jeg bruker selvrapportert valgdeltakelse som mål på hvorvidt respondenten har stemt i valg. Det er riktig at overrapportering er en feilkilde. Jeg er enig i at manntallsbasert valgdeltakelse er å foretrekke, men studien hadde ikke vært mulig å gjennomføre dersom jeg kun skulle basert meg på datakilder med manntallsbasert valgdeltakelse. Bjørklund har også rett i at dersom tilbøyeligheten til å overrapportere er korrelert med å tilhøre 1967–1969-kohorten fra Rogaland, så vil det gi en skjevhet i estimatene mine. Bjørklund er «overrasket» over at jeg ikke bruker mer tid på dette spørsmålet. Han siterer fra en fotnote i min artikkel hvor jeg skriver at vi vet at deltakelse er overrapportert i surveyer, og gir inntrykk av at det er alt jeg skriver om dette spørsmålet. I fotnoten henviser jeg imidlertid til en artikkel av Waldahl og Aardal (2000), som finner at det er «ustabile velgere» som er mest tilbøyelige til å overrapportere valgdeltakelse. Dersom eksponeringen som 1967–1969-kohorten fra Rogaland ble utsatt for påvirket disse personene slik at de ble mer stabile velgere, så trekker dette, kanskje paradoksalt nok, mot mindre overrapportering i denne gruppen. Bjørklund er muligens uenig i dette resonnementet, men av en eller annen grunn utelater han å diskutere dette poenget, selv om han siterer fra fotnoten hvor dette argumentet fremmes.5 Jeg er enig i at det er rimelig å tenke seg effekter som trekker i motsatt retning, slik Bjørklund diskuterer, men det er ikke så åpenbart som Bjørklund skal ha det til at dette er et problem er for mine resultater. Dette vil det snart være mulig å svare mer presist på, da vi er i ferd med å få registerdata på valgdeltakelse for hele befolkningen. Med slike data, koblet til andre registerdata, kan man gjøre en vesentlig mer rigid studie av effekten av oljesjokket enn det jeg gjør i Finseraas (2015).6 Inntil videre må man leve med de svakhetene det innebærer å bruke surveydata.7

Før jeg avslutter med noen generelle kommentarer om økonomisk imperialisme, må jeg kommentere Bjørklunds sleivspark om at et manglende online-appendiks gjør det vanskelig å «sjekke datas soliditet». Det stemmer at BJPS kun har lagt ut ett av de to appendiksene som fulgte med min artikkel. Da Bjørklund kontaktet meg om dette, sendte jeg ham, i løpet av få minutter, det manglende appendikset samt datasett og en analysefil som gjør at han kan gjennomføre alle analysene i min artikkel. Jeg har også svart på flere eposter fra Bjørklund, og jeg har snakket med ham på mitt kontor, uten å vite at han jobbet med en kritisk kommentar til min artikkel. At jeg har gjort det vanskelig for ham å «sjekke datas soliditet», synes jeg derfor er direkte urimelig. BJPS er ett av stadig flere tidsskrifter som krever at forfatterne legger ut replikeringsdata og analysefiler på nettet. Dette er en flott utvikling som nettopp legger til rette for at det skal være lett å se publisert forskning i kortene.8

La meg til slutt komme med noen kommentarer om økonomifagets påvirkning på de andre samfunnsfagene. Bjørklund frykter at økonomenes tilnærminger gir en kontekstløs valgforskning, men man kunne ønske at han var tydeligere på hva som er problemet og ga flere konkrete eksempler enn kun kritikk av min artikkel. De variablene han lister opp som viktige i valgforskningen – som polarisering og politiske konfliktlinjer – spiller sentrale roller i moderne politisk økonomi, så det virker litt merkelig å frykte at forskning på disse variablene vil forsvinne. Jeg synes hans svært spesifikke kritikk av min artikkel har få generelle momenter, muligens med unntak av kritikken av teoretisk tilnærming. De som leser min artikkel vil også se at jeg har ganske omfattende diskusjoner av relevante historiske og kontekstuelle forhold i Rogaland og Norge i den aktuelle perioden.

I historisk perspektiv har mange statsvitere vært bekymret for teoretisk påvirkning fra økonomene, i form av at «rational choice»-resonnementer og matematisk formalisering av teori vil få større plass i faget. Dette er imidlertid en retning som aldri har hatt innflytelse i norsk valgforskning. Dessverre vil jeg si, fordi jeg mener vi kan lære mye av økonomenes stringente utvikling av teoretiske resonnementer. Uansett, i takt med at økonomifaget har opplevd et skifte med sterkere vektlegging av empiriske studier, er det nå metodisk påvirkning fra økonomifaget som bekymrer en del sosiologer og statsvitere. Dette gjelder særlig økonomenes opptatthet av å identifisere årsakssammenhenger, også i tilfeller hvor man ikke har eksperimentelle data. Bjørklund er åpenbart en av de som er bekymret for denne utviklingen, noe som viser at frykten ikke følger de tradisjonelle kvalitative–kvantitative konfliktlinjene i statsvitenskap. Jeg er enig i at et veldig sterkt fokus på å identifisere årsakssammenhenger kan påvirke hvilke spørsmål forskere studerer, og at det har negative sider. Interessant nok har det også i samfunnsøkonomi vært hissige debatter om fordelene og ulempene ved denne utviklingen.9 Et ensidig fokus på kausalitet vil være særlig problematisk for fagområder som internasjonal og komparativ politikk, hvor det er vanskeligere å identifisere årsakssammenhenger enn i for eksempel nasjonalt orientert valgforskning og evalueringer av offentlig politikk. Min vurdering er imidlertid at norsk statsvitenskap er langt unna en slik situasjon, siden det er veldig få norske statsvitere som er sterkt påvirket av denne retningen. Samtidig er de positive sidene av den metodiske utviklingen åpenbare. Svært mange spørsmål i statsvitenskap, kanskje særlig i valgforskningen, er kausale spørsmål som er vanskelige å svare på med tradisjonelle tilnærminger. En sterk bevissthet om hvilke forskningsdesign som gjør det mulig å gi resultatene en kausal tolkning er derfor veldig viktig, og kunnskap om disse typene forskningsdesign kan bidra til ydmykhet om hvilke spørsmål man kan svare på med de dataene man har. Dette vil også, eller kanskje særlig, være nyttig for forskning hvor det er vanskelig å finne gode sammenligningsgrupper. Jeg mener vi har mye å lære av økonomenes sterke bevissthet om hvem som er sammenligningsgruppen i analysen og hvilken variasjon i dataene som driver resultatene. Jeg tror ikke dette fører til en kontekstløs statsvitenskap uten statsvitenskapelige begreper. Tvert imot tror jeg at oppsvinget for «naturlig eksperiment»-metoder går hånd i hånd med kvalitativ, kontekstuell og institusjonell statsvitenskapelig kunnskap, fordi denne typen kunnskap er nødvendig for å identifisere, gjennomføre og tolke resultatene fra naturlig eksperiment-studier.10

Referanser

Angrist, J. & Pischke, J.-S. (2010). The credibility revolution in empirical economics: How better research design is taking the con out of econometrics. Journal of Economic Perspectives, 24(2), 3–30. DOI: 10.3386/w15794 

Dagsvik, J. K. (2017). Er publisering i topptidsskrifter ensbetydende med god kvalitet? Samfunnsøkonomen, 2, 19–21.

Dunning, T. (2012). Natural Experiments in the Social Sciences: A Design-Based Approach. Cambridge, MA: Cambridge University Press.

Finseraas, H. (2015). The effect of a booming local economy in early childhood on the propensity to vote: Evidence from a natural experiment. British Journal of Political Science (kommer). DOI: 10.1017/S0007123415000277

Havnes, T., Mogstad, M. & Salvanes & K. G. (2014). Skattelister, økonomifagets hovedspor og andre store spørsmål. Samfunnsøkonomen, 6, 24.

Heckman, J. J. (2008). Role of income and family influence on child outcomes. Annals of the New York Academy of Sciences, 1136(1), 307–323. DOI: 10.1196/annals.1425.031 

Keane, M. J. (2010). A structural perspective on the experimentalist school. Journal of Economic Perspectives, 24(2), 47–58. DOI: 10.1257/jep.24.2.47 

Løken, K. V. (2010). Family income and children’s education: Using the Norwegian oil boom as a natural experiment. Labour Economics, 17(1), 118–129. DOI: 10.1016/j.labeco.2009.06.002 

Løken, K. V., Mogstad, M. & Wiswall, M. (2012). What linear estimators miss: The effects of family income on child outcomes. American Economic Journal: Applied Economics, 4(2), 1–35. DOI: 10.1257/app.4.2.1 

Saglie, J., Bergh, J. & Bjørklund, T. (2012). Do Labour parties suffer from declining turnout? Evidence from Norwegian local elections. Local Government Studies, 38(2), 249–270. DOI: 10.1080/03003930.2011.634406 

Thoresen, T. O. (2014). Respons til Havnes, Mogstad og Salvanes. Samfunnsøkonomen, 7, 25–27.

Waldahl, R. & Aardal, B. (2000). The accuracy of recalled previous voting: Evidence from Norwegian election study panels. Scandinavian Political Studies, 23(4), 373–389. DOI: 10.1111/1467-9477.00042